Vi jobber her videre med noen av de problemstillingene som tas opp i artikkelen om Hypertekst og fortelling.
En helt sentral utfordring i en digital tekst med linker, og kanskje spesielt i en ebok, er forholdet mellom dramaturgi, hendelsene i fortellingen sin rekkefølge, og mulighetene som tekstskaperen gir brukerne med hensyn til å navigere frem og tilbake i teksten. Den tradisjonelle boken har her en "fordel", i og med at sidenes rekkefølge sikrer lineariteten, som sammenfaller med kronologien i en dramatisk fortelling.
Utfordringen i en medierike ebok kan slå inn på flere nivåer. For det første må vi ta hensyn til hvordan de forskjellige medietypene bidrar til fortellingen, dels innefor hver enkelt node (side) og dels på tvers av noder. Et enkelt eksempel kan være en node der deler av informasjonen legges inn i en lydavspiller, som brukeren aktiviserer ved å klikke på et objekt. Det vil da være vesentlig for fortellingen at den informasjonen som presenteres på lydsiden ikke er av en slik art at denne ligger til grunn for noe av den informasjonen som presenteres visuelt, eller ved hjelp av skrift. Det er slik sett en dramaturgisk rekkefølge, som vi må tenke gjennom, også innad i hver enkelt node.
I figueren nedenfor har vi skissert et scenario der en sentral node, knyttet til en kjernehendelse – med stor betydning for fortellingens plot, blir trigget av brukerens prosisjon i et fysisk miljø. Dette kan f eks være ved at GPS-posisjonen registreres av nettbrettet, som i sin tur er knyttet til en funksjon i presentasjonen av teksten. Deretter følger en sekvens der brukeren kan få en rekke valg, f eks mellom bilder, skrevet tekst etc, mellom satellitthendelser (hendelser som er av mindre betydning for plottet). Videre bringes sekvensen videre til nok en kjernehendelse, presentert i form av video.
Brukerne va en tekst har alltid forskjellige forutsetninger og motivasjon. Noen foretrekker en fremstilling som går langsomt frem, gjerne med mange detaljer, mens andre setter pris på en mye kjappere form. I medier med en binding mellom diskursens og fortellingens tid, slik som i video, finnes det få muligheter for å differensiere. I et medium med mulighet for å linke kan vi imidlertid presentere informasjon på ulike nivåer: en "overflate" som raskt tar brukeren gjennom de viktigste delene av fortellingen, bestående nesten utelukkende av kjernehendelser, og flere underliggende nivåer, bestående av satellitthendelser, som interesserte brukere kan utforske.
Plasserer vi kjernehendelsene på dramaturgikurven kan de underliggende nivåene ses på som sekvenser som følger denne sentrale hendelsen. Disse sekvensene kan ha ulikt omfang, og vi kan her tillate oss å fravike fra den mer oberordnende dramaturgien. Brukeren trer så og si ut av fortellinge, og tar en "pause" der vedkommende fordyper seg i detaljer i teksten. Ofte vil det her være en veksling mellom teksttyper. Kjernehendelsene plasseres inn i en fortelling, mens supplerende deler av teksten gjerne kan være i form av beskrivelse og argumentasjon.
Summen av tekstlige virkemidler skal ideelt sett holde brukeren i en "flytsone", et begrep hentet fra spill, der fortellingens dramatirgi spiller på lag med navigasjonsfunksjoner og grafisk design:
Dersom vi plasserer noden inn i en overordent dramaturgi, samtidig som vi tillater brukerene å gjøre valg, så kommer vi lett i situasjoner der ulike veier gjennom teksten kan være gjensidig utelukkende.
Nedenfor er dette illustrert ved at sekvens B har to mulige utganger: brukeren kan komme til sekvens C eller sekvens D. Gitt at det ikke er muligeheter for å gå tilbake, neo som fra et dramaturgisk ståsted sjelden er ønskelig, kan vi komme i en situasjon der sekvens C og D må fylle samme dramaturgiske funksjon, i to forskjellige plot.
Både sekvens C og D utløser en dramaturgisk topp (fortellingens klimaks). Går vi til eksempelet vi analyserer i artikkelen om multilinearitet ser vi et eksempel på hvordan slike forskjellige forløp kan løses ved bruk av en rammefortelling. Vi kan da se for oss at selve rammefortellingen består av sekvensene A, B og E. Det er disse som formidler kjernen i historien. C og D kan da være to underliggende fortellerplan. Bruker vi filmen Lola Rennt som eksempel kan C representere delfortellingen om mopeden som blir stjålet, mens D gir en delfortelling der mopeden ikke blir stjålet. Merk at dette kun er ment som et eksempel. I Lola Rennt er scenen med mopeden ikke den totale fortellingens klimaks.
Vi kan også se for oss en fortelling med en annen struktur, der C og D har mye størrre betydning. Det kan være slik at A-B-C-E gir en helt annen mening enn A-B-D-E. Det vil i tilfelle bety at det som skjer i sekvens C og D påvirker betydningen av sekvens E på helt forskjellig måte. La oss forsøke oss på et litt dramatisk eksempel der sekvens E handler om at den en av fortellingens hovedkarakterer tilgir og forsoner seg med en annen. Om sekvens C handler om et drap begått for mange år siden, og sekvens D handler om uvennskap mellom de to, så vil dette kunne gi sekvens E helt forskjellig betydning.
To ting bør stå klart for oss: hypertekstfortellinger blir lett komplekse, men de representerer samtidig et dramaturgisk potensiale som ikke lar seg realisere i tradisjonelle, lineære medier.