Leseveiledning:
Dette er en introduksjon og dels en sammenfatning av kapittel 4 fra Kultur i digitiale omgivelser, skrevet av Øyvind Prytz for Kulturrådet.
Bruker du teksten i videre arbeid: siter fra originalkilden!
I boken Convergence Culture. Where Old and New Media Collide fra 2006 foreslår den amerikanske medieteoretikeren Henry Jenkins å beskrive den nye digitale mediekulturen ved hjelp av de tre begrepene «media convergence», «participatory culture» og «collective intelligence», eller på norsk «mediekonvergens», «deltagerkultur» og «kollektiv intelligens».
Begrepet «mediekonvergens» brukes på litt forskjellige måter av ulike teoretikere, og for noen innebærer det en sammensmelting mellom mediene (slik Kittler er inne på). Denne typen konvergens er imidlertid av mindre betydning for Jenkins: For ham handler ikke mediekonvergens først og fremst om hvordan mediene smelter sammen, eller hvordan grensene mellom dem forsvinner når de forskjellige uttrykkene formidles via den samme «leveringsteknologien»:
«By convergence, I mean the flow of content across multiple media platforms, the cooperation between multiple media industries, and the migratory behavior of media audiences who will go almost everywhere in search of the kinds of entertainment experiences they want.»
Det er særlig to faktorer som har bidratt til denne mediekonvergensen:
Medieteknologiene har gjort det mulig for det samme innholdet å bevege seg på tvers av ulike mediekanaler og på den måten anta forskjellige former.
Nye eierstrukturer i mediebransjen har gjort det mer lønnsomt å distribuere det samme innholdet på flere ulike plattformer.
I bunn og grunn er det derfor to motsetningsfylte tendenser som preger samtidens medielandskap, hevder Jenkins: På den ene siden har altså den teknologiske utviklingen senket terskelen for å ta del i sirkulasjonen av medieinnhold (og slik bidratt til et større mangfold). På den andre siden har endringene i eierstrukturene i mediebransjen ført til at den kommersielle konvergensen har blitt styrket (og dermed ført til at et mer begrenset innhold sirkuleres i en større skala).
For Jenkins representerer mediekonvergensen en grunnleggende kulturell forandring som også fører til at mediekonsumentenes rolle endrer seg: Det handler ikke lenger om «passive media spectatorship», men derimot om «participatory culture». I vår sammenheng er dette interessant. Ifølge Jenkins er konvergenskulturen – samtidens mediekultur – preget av en stor grad av aktiv deltagelse fra publikums side, hvor det både handler om å finne ny informasjon og om å lage forbindelser mellom ulike typer innhold. Dette fører til at en rekke ulike diskurser begynner å nærme seg hverandre – høy og lav, kapitalisme og motkultur, kommersialisme og avantgarde –, men det fører også til at grensene mellom produsentene og konsumentene blir mer diffuse.
De nye digitale verktøyene for sosial interaksjon tillater oss å samarbeide på en annen måte enn tidligere. Det er dette Jenkins beskriver som «kollektiv intelligens». Dette kollektive samarbeidet er avgjørende for blant annet de sosiale mediene. Disse prosessene fører til at mediebransjen må revurdere sin forståelse av hva det vil si å konsumere medieinnhold:
«If old consumers were assumed to be passive, the new consumers are active. If old consumers were predictable and stayed where you told them to stay, then new consumers are migratory, showing a declining loyalty to networks or media.»
Den kulturelle og medieteknologiske utviklingen som har funnet sted siden Jenkins skrev Convergence Culture, kan langt på vei sies å bekrefte hans teorier og hans tanker om hvordan deltagerkulturen fungerer. Ikke bare ser vi en tiltagende konvergens i medieuttrykkene, men vi ser også en økende tendens til at dagens lesere ikke lenger blir oppfattet som passive konsumenter, men som aktive deltagere i produksjonen av medieinnholdet. Dette, skal vi se, får ikke minst betydning i bruken av de sosiale mediene og i forbindelse med «fanlitteraturen».