Hypertekster kjennetegnes ved at brukeren kan gjøre valg, og på den måten komme frem til bestemte noder via flere forskjellige veier. Vi kan si at teksten er «multilineær», noen ganger uten en klart definert begynnelse og slutt. Valgmulighetene i hypertekstens fører gjerne at brukeren “går glipp” av deler av informasjonen, noe som skaper strukturelle og fortellermessige utfordringer. Samtidig åpner multilineariteten en rekke muligheter, som tekstskaperen kan utnytte til å skape rom for flere, forskjellige fortellinger innenfor det samme tekstuniverset.
Nedenfor ser vi på noen eksempler på multilinearitet i ulike medier. De som behersker å veve flere plot sammen til en helhetlig fortelling er de som blir virkelig gode fortellere, endten de skriver romaner, fagbøker, filmmanus eller jobber med spill og lignende - dvs tekster med en form for hyperstruktur. Selv om dette ikke er noe vi kan lære oss i farten, så er det nyttog å ha noen kunnskaper om hvordan slike sammensatte fortellinger settes sammen.
Kunnskaper om hvordan en fortelling bygges opp hjelper også de av oss som ikke skriver selv, men som som skal være i dialog med og kanskje rådgi de som er forfattere. Fra motsatt hold vil en forfatter ha nytte av å kjenne til noen av de tekniske mulighetene, for på den måten å kunne optimalisere sine fortellinger til et medium.
Poenget er med andre ord at disse prosessene pågår hele tiden og at det kan være en kontinuerlig vekselvirkning, mellom å skape tekstens innholdsnivå (historien) opp mot hvordan dette uttrykkes i en bestemt form (diskursen).
Multilinearitet er noe som teknisk sett blir relativt enkelt i et digital medium. Faktisk kan vi si at dette langt på vei er “default”-måten å strukturere digitale medieelementer. Det finnes imidlertid en rekke analoge forløpere.
Et litterært eksempel er den norske forfatteren Torbjørn Moens “Jenter - En roman som stadig slutter - eller ikke i det hele tatt”, der en side kan slutte som dette:
Hun har hengt veska si på skuldra og lagt armene i kors over brystet; står og måler deg opp og ned med et underlig smil og et par spraglete brune øyne fulle av ett eller annet du ikke helt forstår. "Vel, det var hyggelig å prate med deg Roman," sier hun - stemmen ganske flat.
Du nikker.
Ber du om telefonnummeret hennes, sånn at du kan ringe henne og ikke be henne opp på dans en annen gang? Gå til 100
Foreslår du at dere kan ta følge hjemover - det er ikke så mye å ta seg til på festen likevel? Gå til 110
På denne måten får boken en fragmentert struktur, som i og for seg passer temaet ganske godt, der ulike hendelser griper inn i hverandre på forskjellige måter og hvor rekkefølgen ikke spiller noen betydelig rolle for den totale opplevelsen. Dette er en interessant oppdagelse. “Jenter” kan gjerne lese lineært, fra begynnelse til slutt. I så tilfelle vil den fremstå med det vi kan kalle et modernistisk plot. Leseren får da de ulike fragmentene av historien presentert på en måte som dels kan virke selvmotsigende, og kan gi et inntrykk av at hovedpersonen hele tiden beveger seg mellom fantasi og virkelighet. I seg selv et velkjent litterært grep.
En annen form for multilinearitet er å samle en rekke sekvenser inn under en såkalt rammefortelling. I papirmediet struktureres da elementene i den underliggende historien inn under en overgripende rammefortelling, men disse elementenes rekkefølge kan presenteres relativt fritt i forhold til rammefortellingen. Dette er noe vi kan utnytte i et digitalt medium. Fortellergrep som rammefortellinger benyttes ofte i romaner og ikke minst i filmer. Gitt medierike ebøker som en sjanger som kan sies å plassere seg mellom bøker og film er dette en form som det er vel verd å se nærmere på.
Litterære eksempler er flere av Jostein Gaarders bøker, f eks “Kabalmysteriet”. Rammefortellingen lager her ett eller flere lag utenpå andre fortellinger. I Kabalmyseteriet foregår den ytterste rammefortellingen i baksetet på en bil der hovedpersonen på mystisk vis ender opp med å lese en mikroskopisk bok med forstørrelsesglass. Den lille boken tar for seg historien om en tysk soldat som må forlate Norge og ender opp i den lille sveitsiske byen Dorf. Her får soldaten høre historien om en mystisk øy og det som skjer der. Soldatens fortelling danner altså en ny ramme, som lar leseren få innblikk i enda flere, underliggende fortellinger.
En film som i høy grad leker seg med flere parallelle forløp, er den tyske spillefilmen “Lola Rennt”. Her presenteres en rammefortelling, knyttet til et oppdrag som Lola får i begynnelsen av fortellingen: Hun må skaffe et stort beløp penger, som kjæresten Manni skylder til en gjeng gangstere. Deretter tas vi gjennom fire forskjellige historier, med litt ulike forløp og helt forskjellig utgang. Mellom hver av disse underliggende fortellingene vender diskursen tilbake til rammefortellingen, samtidig som de forskjellige fortellingene delvis griper inn i hverandre.
I et lineært medium, som film, har tekstskaperen full kontroll på hvordan de ulike elementene presenteres. Den samme teksten kunne imidlertid vært splittet opp og lagt til rette for brukervalg. Vi ser på hvordan vi da kan jobbe med tilrettelegging av de enkelte elementene i en annen del av fagstoffet.
Lola Rennt er verd å kikke nærmere på, fordi dette kan ses på som en konkret lesning av en multilineær tekst. Ikke minst er grepet med “overgangsekvenser” noe vi kan trekke lærdom av, og utnytte når vi skal koble noder i en hypertekst sammen.
Manni og Lola snakker sammen i telefonen. Dette skaper en ramme rundt en kort underliggende fortelling, der Lola blir frastjålet mopeden. I en film, der sekvensene følger hverandre i en bestemt rekkefølge, kan skillet mellom de ulike nivåene visualiseres: i dette tilfelle ved å holde rammefortellingen i farger, mens den underliggende fortellingen holdes i sort hvitt.
Sekvensen representert ovenfor er et eksempel på et svært vanlig kinematografisk grep, som slett ikke behøver å gjennomføres ved at fargene endres. Lola Rennt er imidlertid en mye mer kompleks fortelling, der fire forskjellige plot, altså fire forskjellige hendelsesforløp, fortelles etter hverandre. Vi skal ikke gå i detalj her, men se gjerne filmen og sammenhold dette med hvordan de ulike plotstrukturene kan visualiseres:
Forløp 2 - markert med sort strek ovenfor. Figuren antyder fremdriften i historiene, men i selve fortellingen blir de ulike hendelsenes rekkefølge en annen:
Manni forteller at han trenger penger, umiddelbart. Dette er et felles utgangspunkt, men “tidforløp 2” begynner først ca 36 minutter ute i filmen.
Lola raner banken der faren er sjef. 43 minutter ute i filmen.
Manni får pengene, men blir så overkjørt. 51 minutter ute i filmen.
Vi kan også islolere utviklingen av karakterene og forholdet mellom disse. “Forholdet mellom Lola og Manni”, “Jakten for å skaffe penger”, “Forholdet mellom Lola og faren”, m fl. Disse karakterutviklingsforløpene går på tvers av de tidsmessige forløpene, bestemt av diskursen:
Hver av disse karakterutviklingsforløpene griper inn i de tidsmessige forløpene på forskjellige tidspunkt. Her ser vi hvordan “Lolas forhold til Manni” utvikler seg gjennom filmen.
Forklaringen nedenfor er ganske kompleks og gir nok mest mening dersom en faktisk har sett filmen. Hovedpoenget her er at en slik sammensatt, filmatisk struktur kan overføres til hypertekst. En slik "remediering" krever imidlertid at en jobber skikkelig med strukturen, slik at ikke fortellingen ender opp med å "bite seg selv i halen" - å stadig komme tilbake til den samme noden er noe brukeren raskt blir lei av.
Vi ser at dette filmeksemplet blir veldig komplekst, men slik er neste alle fortellinger i det vi går skikkelig inn i hvordan de er strukturert. Så er spørsmålet: hvordan deler vi opp dette og presenterer det på en måte som tilfører fremstillingen noe av verdi? Dette er på ingen måte enkelt, og vi kan derfor lage oss en tommelfingerregel: dersom vi ikke konkret kan peke på hva vi vil oppnå ved å splitte opp et hendelsesforløp, så skal vi la det være! Ofte kan slike spørsmål være enklere å besvare i fagtekster. For eksempel har vi valgt å lage en egen artikkel om linker og noder, selv om dette er et tema som er nært knyttet til det vi her snakker om: multilinearitet. Det har vi gjort ut fra en tanke om at “linker og noder” er noe du kan komme til å lese om i ulike sammenhenger. Ved å legge dette som en egen node oppnår vi dermed en fleksibilitet, og et konkret argument for å strukturere teksten på denne måten. Dersom vi benytter hyperlinker i en ebok, må vi tenke omkring dette på en lignende måte.
Til slutt kan vi se på hvordan multilinearitet kommer til uttrykk i en medierik ebok.