Kodeks brukes som betegnelse på de gamle romernes bøker og håndskrevne bøker (manuskripter) fra middelalderen. Dette var bøker skrevet på papyrus, pergament eller papir der arkene var lagt sammen, og ikke i en skriftrull. Oppfinnelsen av kodeks har vært av stor betydning. Sidelogikken som kodeksen introduserte har vi fremdeles med oss. I dag er nettopp denne formen for inndeling noe av det som skiller en bok fra andre skriftdominerte tekster, også når boken blir digital.
Kodeks kommer fra latin og betyr egentlig «tretavle» eller «trestamme». Slik sett henger det sammen med det norske ordet, bok, som er en avledning av «bøk». Begge deler refererer altså til treplater, som ble brukt for å holde sammen sidene i boken. Denne innbindingen var et enklere system enn tidligere tiders tekst på ruller. Kodeks ble det vanlige mediet for skrift i de første århundrene etter Kristi fødsel. Det ble lettere både å oppbevare og transportere bøker, og teksten ble mer tilgjengelig. Nå kunne leseren straks bla opp hvor som helst i boka, og en kunne dessuten skrive på begge sider av arkene.
Etter at boktrykkerkunsten ble oppfunnet på 1400-tallet, ble ordet kodeks brukt om manuskripter fra middelalderen:
Codices puri («rene kodekser»)
– bibelhåndskrifter med gresk tekst.
Codices mixti («blandede kodekser»)
– bibelhåndskrifter med kommentarer og oversettelser
Codices rescripti («overskrevne kodekser»)
– håndskrifter der den opprinnelige teksten er vasket vekk og erstattet med en ny
En side fra Codex Amiatinus viser skriveren Esra fra Det gamle testamentet. Codex Amiatinusstammer fra begynnelsen av 700-talletog er det eldste eksisterende manuskriptet av Biblia Vulgata, det vil si Bibelen oversatt til latin.