Botticellis bilde av St. Augustin, skrivende i ensomhet.
Både forfatterens skiving og leserens bruk av teksten har vært knyttet til forestillingen om den enkelte forfatteren, som i ensomhet arbeider med det vedkommende har satt seg fore. Et kjennetegn ved de fleste som skriver mye, er imidlertid at de også leder mye. Slik sett har de fleste skrivende vært i høy grad forholdt seg til omverdenen, selv om selve skrivingen gjerne har skjedd når vedkommende har vært alene. Når det gjelder lesing var dette lenge aktiviteter som kom som en forlengelse av en muntlig fortellerkultur. Høytlesning var det normale. Den private lesingen var i realiteten forbeholdt de ytterst få som hadde råd til å bygge opp sine egne boksamlinger, eller som hadde tilgang til et klosterbibliotek, eller lignende. I lange perioder av bokens historie har dette dermed vært et medium der teksten først og fremst ble lyttet til. Lesingen var med andre ord en sosial aktivitet. Etter hvert ble det å lese stille en mer utbredt teknikk, noe som dels kom som en følge av langt større utbredelse av rimelige, trykte bøker. For å kunne fordype seg i en litterær tekst kan det være nødvendig å strenge andre inntrykk ute. Men, når denne fasen er over, og vi begynner å se teksten i sammenheng med våre egne omgivelser, får lesingen i større grad en sosial dimensjon. Gleden ved å dele opplevelser knyttet til stille lesing, har røtter tilbake til 1700-tallets leseklubber. I lys av denne forhistorien er det spennende at digitaliseringen av tekster, i kombinasjon med bruken av ulike sosiale medier, er i ferd med å gi den sosiale lesingen en renessanse. Øyvind Prytz viser til Travis Alber og Aaron Miller, som tar til orde for at det å lese handler om å skape forbindelser. “På den ene siden handler det om å forbinde de ulike delene av det litterære verket til et sammenhengende hele. På den andre siden handler det om å knytte forbindelser mellom det litterære verket og verden utenfor” (Litteratur i digitale omgivelser, s 76). Disse sosiale dimensjonene ved lesingen, knyttet til å dele opplevelser, erfaringer og meninger, er noe av det som har gitt grobunn for de mange nettjenestene, som på ulike måter kan knyttes til sosial lesing. Vi kan dele inn de tjenestene, som legger til rette for å dele tips, erfaringer og kommentarer, i tre ulike typer plattformer: Noen tjenetser kobler den programvaren som brukes til å lese teksten til ulike sosiale nettverk. Dette kan være etablerte sosiale nettverk, slik som Facebook og Twitter, eller det kan være egne sosiale nettverk, opprettet av de forskjellig e-bokdistributørene.
E-bokhandelen og lesebrettprodusenten Kobo et et eksempel på en aktør som har etablert en egen sosial nettjeneste - Reading Life. Ved å koble seg til denne tjenesten kan brukerne se hvem og hvor mange som til enhver tid leser den samme boken, de kan dele kommentarer og ta del i diskusjoner knyttet til boken. Man kan selvsagt også anmelde og gi poeng til boken. Den andre typen sosial lesing er knyttet til ulike nettsamfunn for lesere, hvor man kan opprette virtuelle bokhyller, delta i samtaler, få anbefalinger, skrive omtaler, se hvem som leser de samme bøkene som deg, eller følge med på hva andre leser. En rekke kommersielle nettbokhandlere begynner i økende grad å involvere leserne, blant annet ved å oppfordre dem til å skrive bokomtaler. Det hele er ledd i arbeidet med å knytte kundene så nær til seg som mulig. Amazon er kanskje de som gjør dette mest effektivt, i kraft av å ha økonomiske og tekniske ressurser. De har hatt tjenesten Shellfari.com siden 2009, og i 2013 kjøpte de Goodreads.com. Goodreads hadde i 2013 rundt 16 millioner medlemmer, over 20 millioner bokomtaler og over 500 millioner bøker. Goodreads er selvsagt et verktøy for Amazon i kommerisell sammenheng, og de har blant annet laget egne funksjoner for at forfattere skal kunne promotere seg selv og sine bøker. I Norge har vi Bokelskere.no, som er et uavhengig nettsted med mer enn tyve tusen medlemmer og rundt 2 millioner registrerte bøker. En tredje plattform for sosial lesing er det vi kan kalle “bokblogger”, enten disse skrives på en bloggplattform, på Facebook, Twitter. Dette er kanskje den viktigste nettkanalen i Norge, og dreier seg om et stort mangfold av private nettsider som på ulike måter tematiserer bøker, litteratur og lesing. Bokbloggene er interessante fordi de så tydelig utfordrer den tradisjonelle litteraturkritikken. Fellesnevneren er imidlertid at dette skrives ac personer som primært ønsker å dele egne leseopplevelser, og de er et klart uttrykk for det den amerikanske forskeren Henry Jenkins beskriver som “participation culture”. Det har vært mye diskusjon omkring bokblogger, da særlig i forhold til den tradisjonelle litteraturkritikken. Delvis har dette handlet om spørsmål knyttet til faglighet, integritet og uavhengighet. Diskusjonen synliggjør hvordan digitaliseringen og de sosiale mediene er med på å skape endringer i de etablerte strukturene: Nye aktører får innflytelse, og ikke minst snakkes om litteratur på en annen måte, og det snakkes om andre typer litterære tekster. Bloggene har fått både innflytelse og definisjonsmakt. Dette dreier seg dermed om en form for maktkamp om hvilke premisser som skal ligge til grunn for den litterære samtalen. Det er ganske mange paralleller til hvordan andre deler av pressen utfordres av innhold, skapt og formidlet av amatører. Journalister og kritikerne er nok med rette bekymret for at mange ikke ser forskjellen på det som kritikere og bloggere leverer. Det som gjerne reises som et problem er at leserne tror de får en uhildet litteraturkritikk. Nå kan en kanskje hevde at mye av litteraturkritikken ikke er uhildet uansett. En leser som skriver om sin opplevelse av en bok er kanskje en fan av den aktuelle forfatteren, og/eller en bestemt bokserie, og kan komme til å se en konkret bok i lys av dette. Øyvind Prytz stiller spørmål ved hvorvidt dette faktisk er et reelt problem, eller om diskusjonen rett og slett handler om at kritikerne forsøker å forsvare sin egen posisjon (Litteratur i digitale omgivelser, s 79).
Generelt er bokbloggene er attraktive for forlagene. De kan være effektive kanaler for å spre informasjon om nye utgivelser, ikke minst innefor sjangre som den tradisjonelle kritikken i liten grad vier oppmerksomhet. Det er mindre interessant å diskutere om bokbloggene er gode eller dårlige. Det interessante er først å fremst at blogger og andre sosiale medier forholder seg til litteratur på en annen måte enn den tradisjonelle kritikken.Bokblogger.no er en oversikt over norske bokblogger, innen kategoriene privatblogger, bokhandelblogger, forfatterblogger, forlagsblogger, redaksjonsblogger og bibliotekblogger.
Saantsomjegliker.blogspot.no - en ganske typisk bokblogg.