Ønsker og meninger om kjøreunderlaget, er minst like mange som det er om kjøretøy. På samme måte som noen liker Puch, og andre liker Tempo. Er det noen som liker asfalt, mens andre elsker grusveier. Det fins faktisk de som trives aller best på bløtte jorder. Der de kan spole rundt så leirspruten når uante høyder. Alle deltakere på Moropeden er ikke lokalkjente, så da kan sikkert noen ord om løypeforholda komme godt med. Kort fortalt er Moropedens kjøretur på drøye fem og en halv mil. Litt over en til to mil av dette vil være på grus og skogsveier. For de fleste holder det å vite dette, men da vi har fått noen reaksjoner tidligere har vi laget en fyldigere utredning. De som ønsker å lese denne får fortsette å lese videre nedover denne siden.

Moropedens crusingrunde er hverken innom motorvei klasse A, eller små bekkefar.  Men turen går på mange forskjellige veistandarder mellom disse to ytterpunktene. Sånn har det blitt da vi minst mulig vil forstyrre andre trafikanter, samt at vi vil vise fram en liten flik av Østfold naturen. Angående Østfoldnaturen har vi vært så heldig å få lov av grunneier å kjøre over Trondseter. En vei som går dypt inne i skogen mellom Degernes og Skjebergdalen. Den er stengt for vanlig trafikk, og brukes kun av hytteeiere og noen få beboere. Veistandarden er langt fra det beste. En skogsvei hvor røtter, hull og steiner setter sine begrensninger. For vanlige mopeder er det ikke noe problem å kjøre der. Det er klart at farta ikke får vært den største, og at belastningen på mopedene er litt mer enn på flat asfalt. Veien er ikke verre en at vår hjelpebil kommer fram. Men vi har fått et par tilbakemeldinger fra tre-hjulinger med to hjul bak og et foran, om at de har hatt problemer. Men de har kommet seg fram. Derimot har vi ikke fått meldinger om de samme problemene når det gjelder de tradisjonelle flakmopedene med et hjul bak og to foran.

Veien over Trondseter, og noen av de andre småveiene det kjøres på blir brukt til å frakte tømmer. Av den grunn hender det at det i visse partier blir fylt grov pukk i veien. Det er ikke det beste å kjøre på. For de som føler seg usikre er vår anbefaling at man ruller mopeden over disse partiene. Det dreier seg sjelden om mer enn 10-20 meter.

Støv kan være et problem på grusveier. Da vi ikke alltid klarer å legge Moropeden på en solfylt dag etter en natt med regn, får vi ikke gjort noe med dette. Det eneste må være at du trøster deg selv, der du sitter i støvskya, med at det ikke regner. Og skulle den dagen komme, da det høljer ned på Moropeden, kan man si til seg sjøl. «I dag blir det ikke noe problem med støv». Angående regn var det engang så bløtt at det har blitt kjørt andre veier. Både regn og annet kan føre til at vi må improvisere angående veivalg nok en gang.

Vi håper at vi med denne redegjørelsen ikke har skremt noen fra å delta i Moropeden. Løypa er omkring 5,6 mil. 2,5 til 2,7 mil til Rakkestad beroende på hvilke vei valg som er best den dagen. Ruta tilbake er 3,3  mil. Beroende på hvilke veier man velger vil et sted mellom 1,2 og 2,2 av milene være grus- og skogsveier. Altså litt for en hver smak, men mest asfalt. Husk at heller ikke alltid er om det er asfaltdekke eller grus som avgjør om det er god eller dårlig vei.  Vi håper at det er redegjort såpass godt om veiforholdene, at vi ikke lurer noen til å delta på noe de ikke ønsker. Det har aldri vært vårt mål å bokstaveligtalt narre noen ut i svarteste skaugen.

 Viktig! 

Det kan også nevnes at det kjøres på både offentlig og privat vei. Når man er ute og kjører skal man alltid ta hensyn til de andre som befinner seg i eller ved veien. På privatveiene kan én persons dumheter, hvis de er store nok, gjøre at vi ikke får lov å bruke veien lenger. Det verst tenkelige er at noen av deltakerne skulle bli innblandet i en alvorlig ulykke. Ekstra ille ville det være hvis en uskyldig ikke-deltaker ble skadet. Da er vi som arrangør nødt til å vurdere om vi i det hele tatt skal fortsette å arrangere Moropeden. La ikke slike tanker ødelegge gleden ved å delta, men ha dem likevel i bakhode.

Å bruke fornuften er den enkelte deltagers ansvar

Vi vet at det er godt å behandle testosteronoverskudd ved hjelp av gasshåndtaket, men ikke overdriv.  Og om det må et lite utløp til, gjør det i så fall der vei og trafikk tillater det, og lede-sykkelen skal ingen kjøre forbi. Hvis noen tror at vi kjører på avsperra veier, så gjør vi altså ikke det. Det finnes faktisk noen andre trafikanter som våger seg ut i veien samtidig som oss. Kanskje syns du det er merkelig, men det er faktisk sånn at trafikkregler og veitrafikkloven gjelder også for oss. Det er den enkelte deltakers ansvar at alt er i henhold til disse forskriftene.

Takk skal dere ha

De store problemene angående deltakernes kjøreadferd har Moropeden heldigvis vært forskåna for. Vi håper dette fortsetter, og at rekka med mopedister er god reklame for vår hobby. Slik at de som har lyst slutter seg til oss, og at alle får et positivt inntrykk av det vi driver med.

Husk, du er på tur

Det er nærmest en plikt å hilse tilbake på en eller annen måte til de som står ved veien og vinker*. Skulle noen derimot vise sinne eller harme, så ikke skap de store diskusjoner. Det enkleste og beste er bare å si takk og fortsette ferden. Vi som arrangør få ta seg av slike problemer. 

• * De som kjører Harley er fritatt fra hilseplikten. Trillebår og Harley er nemlig umulig å kjøre med en hånd.