1.8 Kvalitet, Service, Tilsyn og Brukerstyring

Redaktør: Geir Lahnstein

Si din mening i tilhørende Blogg

Lenker til aktuelle artikler:

Faren er dødssyk på grunn av sykehustabbe. Aftenposten 17. mars 2013 v/ Mathias Vedeler.

Nå begrenses erstatningsbeløpet fordi han ikke har lenge igjen å leve. Begrunnelse: Norsk Pasientskadeerstatning regner ikke med at han vil leve mer enn i tre år. En tabbe på sykehuset koster «David» livet. Nå får Ronny Johnsens far lav erstatning fordi Norsk Pasientskadeerstatninger regner med at han snart skal dø av kreft. Kravet til hans kreftsyke far var 1,5 millioner kroner, mens tilbudet fra Pasientskadeerstatningen var kr. 181.000. I dag har kreften spredt seg til vitale organer, og han har fått vite av legene at han kommer til å dø. Hvis han hadde blitt utredet da han skulle, ville han sannsynligvis blitt frisk, ifølge sakkyndige. Jeg tar dette som en grov fornærmelse. Det er et beløp som er så lite at det er mer en provokasjon enn det er til hjelp for min far, hvis du ser det i sammenheng med saken og feilen som har skjedd, sier Davids sønn, 37 år gamle Ronny Johnsen. Han er rasende både på sykehuset som har gjort feilen også på loven, som gjør det mulig å gi faren erstatning for en kort periode (tre år) og ikke for en lengre periode i frykt for å gi skadelidte overkompensasjon. Når de har påført ham så store helseskader at han mister muligheten til et øknomisk verdig liv i de tre årene som NPE gir erstatning for, er det minste han kan kreve en helt ordinær gjennomsnittslønn for de tre årene, sier Johnsen. De 181.000 er erstatning for «tapt livsutføldelse». Årsaken til at erstatningsutmåling ble såvidt lav er knyttet til at David er selvstendig næringsdrivende og ikke godt nok kunne sannsynliggjøre inntekstmuligheter og tap av disse. Ronny Johnsen mener at David burde få minst 1,5 millioner kroner,og han vil kreve at dette utbetales direkte av Vestre Viken helseforetak, som har ansvaret for Drammen sykehus der feilen skjedde. David ble offer for en datafeil ved Drammen sykkehus. Fra dataproblemet først ble oppdaget, gikk det over halvannet år før helsevesenet skjønte alvoret, og David forble «glemt» av sykehuset. NPE sier de har fulgt lovverket. Det er en forferdelig situasjon denne pasienten er blitt satt i. Vi tilstreber derfor, innenforde muligheter lovverket gir oss, å ta menneskelige hensyn. Det er Stortinget som må vurdere eventuelle endringer i erstatningslovgivningen, skriver avdelingsdirektør i Norsk Pasientskadeerstatning, Anne-Mette Gulaker. Halfdan Aass, fagdirektør i Vestre viken helseforetak, sier at de igjen ønsker å beklage saken dypt, og at de har stor forståelse for «familiens fortvilte situasjon». Når det gjelder erstatning for pasientskader, behandles disse av NPE for alle helseforetak. Det er i dette systemet en ankemulighet dersom man er uenig i utfallet, sier Aas. Førsteamanuensis Morten Kjelland beskriver lovbestemmelsen som gir David betaling i perioder, som «relativ hard». Man befinner seg i et vanskelig og sensitivt grensesnitt t mellom juss, medisin og etikk. Kjelland påpeker at saken kan utfordre folks alminnelige rettsfølelse. Antall erstatningssaker mottatt hos NPE øker. I 2012 var det 4500, mens det i 2007 var 3087 saker. Rundt en tredjedel får medhold av saker som fremmes for NPE.

Tema: Må vente ukesvis på strålebehandling. Aftenposten 6. mai 2012. Tine Dommerud og Morten Uglum.

Uhelbredelig kreftsyke kan dø mens de venter på behandling som kan forlenge livet. Det er en måneds ventetid for strålebehandling ved Oslo universitetssykehus. Strålebehandling kan minske kreftsvulster eller holde dem under kontroll, og forlenger livet for mange pasienter. Brit Strandrud (65) har uhelbredelig hjernekreft. Hun er en av mange som venter på livsforlengende strålebehandling ved Oslo universitetssykehus. I slutten av februar ble hun syk. Først trodde de det var slag, men ganske raskt ble det konstatert svulst i hjernen. Etter en operasjon ved Drammen sykehus skulle hun til viderebehandling ved OUS. Første innkalling var 14. april. På grunn av problemer med CT-maskin og lang ventetid, er behandlingen fremdeles ikke satt i gang. Strandrud er ikke alene. Aftenposten har vært i kontakt med flere pasienter med alvorlig kreft som har merket den lange ventetiden. En kvinne i 60-årene med lungekreft ventet på strålebehandling i fire uker. For pasienter med slike symptomer, er ofte levetiden meget begrenset, og det er viktig at strålebehandling starter innen kort tid for at det i det hele tatt skal være til hjelp sier kreftlege Martin Turzer. En mann i 50-årene fikk denne uken beskjed om at han måtte vente minst fire-fem uker. De to pasientene orker ikke å stå frem med sin sykehistorie, begge er plaget av sin sykdom og av engstelse ved å vente. Pasientombud Knut Fredrik Thorne opplyser at han var i kontakt med en pasient som døde mens han ventet. Martin Turzer er kreftlege og arbeider ved seksjon for kreftbehandling på Bærum sykehus. Han har tidligere jobbet ved OUS Radiumhospitalet med strålebehandling. Turzer har henvist flere av pasientene som måtte vente en måned på behandling og fortsatt venter. Uheldig og belastende

- Den lange ventetiden er svært uheldig for mange pasienter og kan være en stor belastning, både fysisk og psykisk. Det har store konsekvenser. Pasienter med langtkommet kreftsykdom har ofte symptomer som smerter og trange luftveier hvor strålebehandling kan være en rask og god behandling. For pasienter med slike symptomer er ofte levetiden meget begrenset, og det er viktig at strålebehandling starter innen kort tid for at det i det hele tatt skal være til hjelp, sier Turzer.

Ferdig med julegavene: Brit Strandrud og mannen hennes er fortvilet over situasjonen. Livet mitt er på vent. Nå venter jeg på strålebehandling. Men jeg vet ikke hvordan det går. Derfor har jeg gjort ferdig alle julegavene. De er klare med julepapir og til- og fra-kort, sier Strandrud. Hun har vært aktiv i politikken i 24 år, vært varaordfører i Kongsberg og sittet i fylkestinget. I flere år satt hun som Fremskrittspartimedlem i styret i Vestre Viken helseforetak. Det er tankevekkende å være pasient. Som styremedlem diskuterte vi bare hvordan budsjettene skulle holdes. Det ble aldri lagt frem pasienthistorier, sier Strandrud. Legene handlingslammet: Legen hennes ved Radiumhospitalet, Petter Brandal er fortvilet over situasjonen. Det er han som i samtale med pasientene må fortelle at ventetiden på helt nødvendig behandling er lang. Jeg har ofte tre budskap i min samtale med pasienten: Kreften deres er uhelbredelig. Vi har en behandling som kan forlenge livet på en meningsfull måte. Men dessverre vet vi ikke når det er kapasitet til å gi deg den behandlingen. Det er vanskelig for meg å fortelle dette, men det er enda vanskeligere for dem som sitter i den andre stolen, forteller han. Også overlege Odd Terje Brustugun ved Radiumhospitalet forstår pasientens fortvilelse. Ideelt sett burde flere pasienter fått startet strålebehandling innen to uker. Sykdommen kan utvikle seg, og rent psykologisk er det ikke bra å vente. Pasienten blir gående med plager unødig, og kunne vært behandlet med stråler.

Ifølge Brustugun er mange pasienter ikke så syke at de bør legges inn for øyeblikkelig hjelp, men å vente i over en måned er for lenge. Vi vet at mange som venter har hatt svært god effekt av strålebehandling tidligere, og vi tror de vil ha god nytte av behandling nå. Hvordan er det å være doktor i denne situasjonen, og måtte fortelle pasientene om lang ventetid? Det er selvsagt en veldig fortvilet situasjon, selv om det er mye verre for pasienten. Men som doktor er det faglig lite tilfredsstillende ikke å kunne hjelpe når det er et behov. Brit Strandrud og ektemannen Truls Johansen hadde planlagt et cruise denne uken. På grunn av ventetid på strålebehandling har de bestemt seg for å reise likevel. Det er bedre enn å gå hjemme og telle dager, sier hun.

OUS beklager situasjonen: Oslo universitetssykehus innrømmer at det er en måneds ventetid på stråling. For mange pasienter er det dessverre det, sier Kjell Magne Tveit, avdelingsleder for kreftbehandlingen ved OUS. Han sier at de ikke ønsker at noen pasienter skal vente mer enn 2-3 uker på stråling. Men han mener likevel de holder seg innenfor det som er medisinsk forsvarlig ved at de prioriterer pasienter som trenger øyeblikkelig hjelp og pasienter det haster for på grunn av mulighet for helbredelse eller fare for rask forverring. Men det er selvsagt svært ubehagelig for pasientene å vente. Vi beklager at situasjonen er slik i øyeblikket, vi arbeider sterkt for å få ned ventetiden fort igjen, sier Tveit.

Hvorfor er det så lang ventetid? Det er et sammentreff av stor pasientpågang, mange søkes til behandling, og at vi nå i en periode har hatt innføring av et nytt IT-system ved Radiumhospitalet, som har krevd noe mer behandlingstid pr. pasient i opplæringsperioden. Tveit forteller at de nå jobber overtid, og overfører pasienter til andre sykehus som har ledig kapasitet for å ta unna flere. Vi arbeider også med å få på plass ett eller to nye kveldsskift for å øke kapasiteten. Nytt IT-system fungerer bedre og bedre og vi har tro på at problemet løses etter hvert. Men totalt sett ser vi at kapasiteten må økes så fort som mulig, noe som enklest kan gjøres ved mer drift på kvelden med ansettelse av flere stråleterapeuter, leger og fysikere.

Uholdbart, sier brukerforeningen: Leder av brukerutvalget, Nina Adolfsen er svært bekymret over det som skjer ved OUS. Hva har skjedd? Er det nedbemanning eller innsparing på overtid som fører til at alvorlig syke pasienter ikke får behandling? spør hun. Brukerutvalget ved Oslo universitetssykehus mener situasjonen er uholdbar, og tok nylig kontakt både med ledelse og styret. Leder av utvalget, Nina Adolfsen, forteller at de hører om pasienter som er redde fordi strålekapasiteten er for dårlig. Ifølge Adolfsen får pasienter beskjed om at de må vente og legene er usikre på alternativene. Pasientene bekymrer seg og drar hjem med en usikkerhet og venter i håp om å få stråling raskt. Vi lurer derfor på hva som har skjedd med strålekapasiteten den siste tiden? Er det nedbemanning eller innsparing på overtid som er årsak til at det hoper seg opp, spør hun.

Tema: Ulovlig triksing med ventelister ved Oslo-sykehus.

TV2 1. mars 2012 v/ Taalesen, Aaserud og Normann

Det er ikke hvor alvorlig pasientens tilstand er som avgjør hvor raskt pasienten får behandling, men hvor mye penger sykehuset sparer på det. TV 2 kan avsløre at ledelsen ved Oslo universitetssykehus i flere år systematisk har trikset med ventelistene for å spare penger. Flere leger står nå frem og forteller om en praksis de kaller medisinsk uetisk. Ifølge Norges fremste ekspert på helsejuss er den også lovstridig. Trikser for å spare penger? Oslo universitetssykehus (OUS) skal spare 800 millioner kroner i år og nesten 1000 årsverk skal bort. TV 2 har i gjentatte reportasjer fortalt om den vanskelige situasjonen ved sykehuset, og kan torsdag avsløre at ledelsen ved OUS i flere år systematisk har trikset med ventelistene for å spare penger. Det hele foregår slik: Pasienter på venteliste er kategorisert enten som en rettighetspasient eller ikke. Rettighetspasientene skal etter loven prioriteres og har rett på helsehjelp innen en viss frist.

Han er klar på at lovbruddet er alvorlig. Det som er det mest alvorlige i denne saken her er jo det systematiske i lovbruddene. På den måten at det som skal være en faglig vurdering blir gjort til økonomisk vurdering. Det er ikke pasientrettighetslovens system. Ikke kjent med instrukser. Administrerende direktør ved OUS, Bjørn Erikstein, kjenner ikke til instrusene om spesielle prioriteringer som legene snakker om. Jeg er ikke kjent med at det er gitt noen instrukser om at det skal gjøres noen spesielle prioriteringer og flytte folk frem og tilbake i en kø. Hvis dette da omfatter pasienter med like rettigheter og en lik frist for behandling da, sier Erikstein til TV 2. Men sykehusdirektøren mener likevel at det er riktig å prioritere pasienter som selv sier fra om sine rettigheter. Det ligger jo i kortene at vi da gir en mulighet. For det første og oppfylle pasientens juridiske rettighet innenfor den fristen som er satt, som er viktig for pasienten. Også gir vi også en mulighet til å gjøre dette selv. Slik at vi slipper å betale noen andre for å gjøre dette, sier han. Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen ønsket ikke å kommentere denne saken torsdag.

Tema: Mener sykehus skriver ut pasienter tidligere enn før.

Aftenposten, 28. april 2012 v/ Westerveld go Dommerud.

Mange kommuner synes samarbeidet med sykehusene er blitt dårligere. Samhandlingsreformen skulle føre til at kommune og sykehus samarbeider bedre om pasientene. Sykepleierforbundet tror det motsatte har skjedd. Fra 1. januar 2012 fik kommuner et økonomisk ansvar for pasienter som er for friske for å ligge på sykehus og for syke for å bli sendt hjem Kommunene må betale kr. 4000 per pasient i døgnet de ligger på overtid på sykehuset. Hensikten er at kommunene raskere skal ta imot pasientene når de er ferdig behandlet. Vårt inntrykk er at dennemodellen ikke har fungert etter det som var intensjonen, sier Eil Gunhild Bye, leder i Sykepleierforbundet. Hun forteller at stilbakemeldingene er at samarbeidet faktisk var bedre før samhandlingsreformen. Før hadde de fleksible ordninger. Lokalsykehuset ringet og sa fra når det nærmet seg at pasienten var ferdigbehandlet. Så avtale kommune og sykehus det som passet, sier Bye. Mer rigid: Det de hører om, er kommunene som får beskjed om at en pasient er utskrivningsklar bare timer før den skal skives ut. Sykehuset ringer og sier at nå er pasienten etter kriteriene utskrivningsklar, dere må ta imot, hvis ikke må vi fakturere. Dette oppleves rigid og er nok spesielt vanskelig for små kommuner, sier Bye. Forrige helg fortalte Aftenposten at flere kommuner ikke har nok kapasitet til å ta seg av alle de utskrivningsklare, selv om de har fått midler fra staten til det. I Nes kommune havner pasienter på korridoren i sykehjemmet etter at de er skrevet ut fra sykehus fordi kommunen ikke klarer å ta unna alle pasientene de får. Bye er bekymret for at kommunene ikke klarer å gi et godt nok tilbud til de øvrige eldre i befolkningen når de føler et stå sterkt press på hele tiden nå ha ledige plasser stående til de utskrivningsklare. Men de har jo fått penger til bygge opp et tilbud til de utskrivningsklare? Ja, men realiteten i mange kommuner er at de har det sykehjemmet de har. Det er ikke gjort over natten å bygge opp et nytt tilbud. Når man da vet at det koster 4000 kroner per døgn om man ikke finner plasser til de utskrivningsklare,så gjør nok mange alt de kan for å unngå den regningen, sier Bye. Statssekretær Ragnhild Mathisen (Ap) mener at terskelen for å skrive ut pasienter fra sykehus ikke er blitt lavere. Tvert imot er det nå gjennom forskrift etablert tydelige vilkår for når en pasient er utskrivningsklar, og forskriften regulerer også hvordan prosessen mellom sykehus og kommuner skal være, sier hun. Et ledd i samhandlingsreformen er å få pasientene som er ferdig behandlet i sykehus over til kommunen. Kommunen har tilsammen fått 560 millioner kroner til å ta imot de utskrivningsklare pasientene.

Tema: Kjemper for pasientskadeerstatning.

Aftenposten, 3. oktober 2011 v/ Steinar Vindsland.

Saken ble avslått av Norsk Pasientskadeeerstatning (NPE). NPE mente det ikke var mest sannsynlig at utfallet ville blitt annerledes om kvinnen hadde fått mer informasjon og oppfølging samt blitt innlagt på et universitetssykehus. Kvinnen anket til Pasientklaenemnda. Ved sin advokat mente hun at sykehuset ikke hadde kompetanse til å håndtere et svangerskap med monochoriale tvillinger. Hun mente hun ikke hadde fått nok informasjon fra sykehuset om farene ved svangerskapet, og at hun burde vært overført til et annet sykehus. Etter to og et halvt års saksbehandling omgjorde nemnda avgjørelsen og sier «under tvil» at det mest sannsynlig foreligger skade som følge av svikt i svangerskapsoppfølgingen. Tvilen kommer blant annet på bakgrunn av at sykehuset har hatt mangelfull og rotete journalføring, slik at dokumentasjonen er dårlig. Dessuten ble det ikke utført obduksjon på barnet som døde, noe som kunne avgjort dødstidspunktet. Hadde kvinnen blitt innlagt på et universitetssykhus, ville hun trolig varslet personlet om den uvanlige aktiviteten i magen. Da ville det trolig blitt foretatt undersøkelser som kunen ført til akutt keisersnitt, som igjen kanskje kunne reddet livet til det ene barnet og spart det andre for hjerneskaden. Men manglende obduksjon gjør at dødstidspunktet ikke kan fastslås med sikkerhet. Tvilen kommer også av at to spesialister som er rådsøkt konkluderer motstridende. Den ene mener sykehuset kan stilles til ansvar, den andre mener det motsatte.

Tema: Kjemper for pasientskadeerstatning.

Drammens Tidende, 21. september 2011 v/ Silje Sjursen Skiphamn

Petter (44) ble invalid etter en ryggoperasjon. Han har brukt de fem siste årene på å kjempe for erstatning. Høsten 2003 blir Petter sykmeldt. Bussjåføren har slitt med ryggen i flere år. Når han får tilbud om ryggoperasjon, takker han ha. Målet er å bli frisk, slik at han kan fortsette å kjøre buss. I juni 2004 blir han operert på Bærum sykehus. Han våkner med forferdelige smerter. 8 måneder senere opereres han igjen. Heller ikke nå blir ryggen bedre. Nå 7 år etter, er Petter 100% ufør og sitter i rullestol. Både Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Pasientskadenemnda (PSN) avslo Petters søknad om erstatning. Han gikk til sak og vant både i tingretten og lagmannsretten. PSN har imidlertid anket den siste dommen til høyesterett. Det var tungt for Petter å høre at PSN ville anke dommen fra lagmannsretten. Han hadde trodd at en sju år lange kampen mot systemet var over.

Pasientskadenemnda (PSN) overtok ansvaret for rettssaker om pasientskadeerstatning i 2004. Siden da har bare seks saker sluppet gjennom til Høyesterett. PSN har vunnet samtlige. Vi anker primært dommer vi mener er i strid med konsistent forvaltningspraksis, saker av prinsipiell betydning, eller saker hvor vi mener at resultatet i dommen er åpenbart feil, sier Felix Lous, advokat og seksjonssjef i PSN. Rundt 40% av dem som får avslag hos Norsk Pasientskadeerstatning, klarer til PSN. Av dem som får ca. 13 % medhold i nemnda. Blant dem som får avslag også i PSN, er det bare 8 til 9 % som går til retten. Imellom 25 og 30 prosent av sakene som avslutts i retten, er det pasientene som får medhold. Halvparten av alle tingrettsdommer blir anket, mens det samme gjelder for 60% av dommer i lagmannsretten. Pasientene anker oftere enn PSN. Hittil i år har det kommet ni dommer i lagmannsretten. PSN har anket tre av dem til høyesterett, mens pasienter har anket to.

Fakta: Pasientskadeerstatning kan søkes av pasienter som har blitt påført skade innen helsevesenet. Skaden må skyldes svikt i behandlingen og den må ha ført til et økonomisk tap. Søknaden behandles av Norsk Pasientskadeerstatning (NPE). 33% fikk medhold i 2010. Avslag kan klages inn for Pasientskadenemnda (PSN). Der får rundt 13% medhold. Får man avslag i PSN, kan man ta saken til rettssystemet.

Tema: Ressurssterke kjemper seg frem i sykehuskøene.

Dagsavisen, 9. september 2011 v/ Maryam Tahir.

Fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Scou, mottar i likhet med Helse- og sosialombudet klagesaker hele tiden. Han sier, det er svikt i tilbakemelding til pasientene, det er svikt i oppfølging av kontroller i det pasientadministrative systemet, og det er klart dette er en svikt som kan true pasientsikkerheten. Dette er noe av det samme som vi så Vestre Viken- og Bærumsaken. Det er manglende kontroll og styring av egen virksomhet. Helse- og sosialombudet Anne-Lise Kristensen er enig i at sykehusene har en stor utfordring på ledernivå. Vi ser at sykehusene står fram og rosemaler en situasjonen der vi får et ganske annet bilde når vi snakker med enkeltlegene i forbindelse med klagesaker, sier hun. Scou sier at dette ikke primært handler om ressurser for å løse, men det handler om ledelse, evne og vilje til å gå inn og styre virksomheten. Direktør Bente Mikkelsen sier at det vil ta tid iå endre disse mangelnde og sier: «Derfor må psientene si fra til sine behandlere

hvis de ikke få en innkalling, eller oppdager at frister ikke blir overholdt.»

I en kommentar på lederplass, Aftenposten 9. sept, henvises det til Bente Mikkelsen som sier at pasientene selv må følge med og slå alarm når de ikke blir innkalt. Det er høye krav å stille til mennesker som er så syke at de trenger sykehusbehandling. De færreste av oss vet hva vi skal spørre om eller kreve når vi legges inn på sykehus. Vi forventer at leger og andre som behandler oss, har oversikt over det som skal til. Vi går også ut fra at all informasjonen de skriver inn i dataanleggene, brukes fornuftig og bidrarar til at vi får den hjelpen vi trenger. Velferdsordningene våre bygger på prinsippet om at alle skal få det de har behov for eller krav på. Personlige ressurser eller bekjentskaper skal ikke hjelpe de priviligerte frem i køen. Det er et godt ideal, selv om vi vet at det ikke alltid er slik i praksis. Derfor har Mikkelsen og lederne nedover i systemet et tungt ansvar som de ikke kan gjøre lettere ved å be pasientene passe på selv. Revisjonsrapporten konkluderer med at det er ledelsen som svikter, ved at administrative rutiner ikke får nok oppmerksomhet fra høyeste hold. Rapporten beskriver et system der de ansatte gjør så godt de kan. De har tradisjon for skikkerktak og dugnader for å rydde opp. Det er ingen rutine for å lære av feil. Mikkelsen regner med at svikten som så langt er påvist ved fire sykehus, også er vanlige i resten av Hlese Sør-Østs virksomhet. Direktør Mikkelsen skriver til styret sitt at det er behov for kulturendring i den delen

av organisasjonen som jobber med pasientadministrasjon. Det er urovekkende at foretaket hun leder, er kommet i en situasjon der styret får en slik sak til behandling.

Tema: Helseskader for 6 milliarder kroner.

Vårt Land, 1. november 2010 v/ Geir Ole Bjartvik

Vi utbetaler nå årlig rundt 800 milioner i pasientskadeerstatning, sier avdelingsdirketør Anne-Mette Gulaker i NPE, Erstatningen oppleves som en stor hjelp for de pasientene som får medhold, og mange uttrykker til oss at det er en viktig anerkjennelse av at de har opplevd noe de ikke burde. Ortopediskader er størst med 1,7 milliarder (28%), fødselsskader 1,1 milliarder (18%). Tallene sier noe om omfanget på erstatningene, men lite om hvilke lidelser som er påført pasienter og pårørende. Pasientombudet i Aust-Agder Eli-Marie Gotteberg sier at å bli skadet er en tung prosess for folk. Å ha vært inne til en operasjon eller til behandling for et brudd og så i tillegg bli skadet er svært belastende og gir mange en stor begrensning i livsutfoldelse. Gotteberg medgir at det er store summer som blir utbetalt, ikke minst med tanke på at sykepenger og andre ytelser i forbindlese med skaden allerede er trukket fra når erstatningen blir utbetalt. Hun peker spesielt på at kompetansen på poliklinikkene må bli bedre. Ofte møter pasienter turnusleger med liten erfaring samtidig som at «ting skal skje fort». Gulaker fra NPE sier at det gledelig at det vi har fått økt oppmerksomhet rundt pasientsikkerhet på nasjonalt nivå. NPE sender kopi av alle vedtak til sykehusene slik at de kan gå gjennom hendelsesforløpet i egen enhet. Årlig lages det også en systematisk rapport til hjelp for for den enkelte helseorganisasjons eget kvalitetsarbeid. Statssekretær Robin M. Kåss mener at antall feil er for høyt og er mulig å redusere. I september foreslo regjering nye tiltak for å bedre pasientsikkerhet og kvalitet. Vi foreslår lovfesting av plikten itl å drive systematisk kvalitetsarbeid og avvikshåndtering slik at man får mer læring av feil og nestenulykker. Det er ofte mange nestenulykker forut for hver faktiske hendelse, og det er viktig at man blir bedre til å jobb med dette. Kåss forteller at det også er satt av penger til en kommende pasientrettighetskampanje rettet mot helseinstitusjonene. Kampanjen er rettet inn mot å forebygge sykehusinfeksjoner og feil ved håndtering av legemidler. Når fiel først skjer, må folk få erstantingene sine, avslutter Kåss.

Tema: Sykehuset ba alvorlig skadet pasient ta nattoget.

Gudbrandsdølen Dagningen (GD) 22. september 2010

Åse Berit Steinstad skadet fire fingre under vedkapping. Skaden var så omfattende at sykehuset i Lillehammer ville sende henne videre til Rikshospitalet - med tog. Det er hårreisende å sende en skadet person alene med nattoget, mener Steinstad. Hun sitter med høyre hånd og arm bandasjert etter operasjon ved Rikshospitalet. Lillefingeren er amputert, kanskje må ringfingeren lide samme skjebne. 4. august kappet Åse Berit Steinstad ved i skogkanten ved huset sitt på Biristrand. En vedhaug som raste sammen fikk henne til slå ut med armene i ren refleks. Høyre hånd traff sagbladet, fire fingre fikk dype kuttskader, men Steinstad beholdt roen: - Jeg ropte på samboeren min, som nok reagerte sterkere enn meg. Men han summet seg fort og fikk tak i et håndkle, forteller hun. Steinstad så ikke så nøye på skadene, men brettet fingrene sammen og knyttet et håndkle rundt. Samboer Trond Veble kjørte henne til sykehuset der hun kom rett inn på kirurgen, og fingrene ble renset og stelt.Det ble sagt kirurgen var på ferie, og at jeg kanskje måtte til Rikshospitalet. Høyre arm ble bedøvet og hun lå flere timer til observasjon på kirurgisk post. Selv trodde hun at legen hadde fikset fingrene, og at hun skulle hjem. Men i 22-23-tiden fikk hun en beskjed hun ikke var forberedt på: - Det ser ut som du skal ut å reise i natt, og nattoget går klokken 04, var beskjeden fra en sykepleier. - Jeg får vel med følge? spør Steinstad. Men det fikk hun ikke. Sykehuset ville ordne drosje til jernbanestasjonen, og fra Oslo S måtte hun ordne med drosje videre selv. Steinstad sa klart fra at det ikke var aktuelt å reise med tog alene med en bedøvd arm, uflidd, i skogsantrekk og uten yttertøy eller penger. - Det eneste alternativet de foreslo, var dagtoget dagen etter. Men da kunne de ikke garantere når legen kunne ta imot meg. Derfor foreslo jeg at samboeren kunne kjøre meg, forteller hun. På Rikshospitalet ble det klart at skaden var alvorligere enn først antatt, og lillefingeren ble amputert. I ettertid viser det seg at ringfingeren også står i fare. - Bare jeg beholder tre fingre, ser jeg ikke så svart på tilværelsen. Og jeg kommer til å fortsette å sage så snart bandasjen er av! ler hardhausen. - Flere oppfordrer meg til å ta saken opp med Pasientskadenemda, noe jeg også har vurdert.

Nå håper Steinstad at sykehuset går gjennom rutinene for pasienttransport på nytt, slik at andre slipper å komme i samme situasjon som henne.

Sykehuset Lillehammer kommenterer saken slik: Roar Rønning, avdelingssjef og avdelingsoverlege for kirurgisk avdeling ved Sykehuset Lillehammer, ringte til Åse Berit Steinstad etter at GD fortalte om hendelsen 4. august. Han mener dette er en klassisk sak om kommunikasjon, noe sykehuset alltid kan bli bedre på. - Jeg beklager måten transportalternativet ble lagt fram for henne. Disse skal diskuteres med pasienten. Her ble det foreslått drosje til stasjonen og tog til Oslo, noe pasienten ikke synes var akseptabelt. Hun foreslo å kjøre bil selv, noe som var en god løsning fra sykepleiers side. Ankepunktet er hvordan samtalen forløp og at pasienten følte de ikke hadde alternative reisemåter til henne.

Rønning skjønner at Steinstad reagerer på å måtte ta tog, men bedyrer at det kun var et alternativ, og ikke noe som ble gjennomført. Behandlingen av skaden gikk som den skulle.

Men når det kommer til medisinskfaglig vurdering og selve rekvireringen av pasienttransporten, er Rønning enig i avgjørelsen som ble tatt, og ser ingen grunn til å gå gjennom rutinene på nytt. Det er sykepleier og lege i samråd med pasienten som skal komme fram til best mulig transport. De er pålagt å velge biligste transport som står i forhold til pasientens helsetilstand. - Her ble det etter en helhetsvurdert bestemt at tog var god nok transport. Det er ingen automatikk i at en slik håndskade krever ambulanse. Vi må se an hvordan vi bruker uttrykket «alvorlig». Denne skaden var alvorlig for hånden, men ikke for pasientens helse. Hadde det vært fare for ekstremitetene eller sirkulasjonen hadde situasjonen vært en annen. - Dette er ingen setting vi ønsker oss, men vi er glad for tilbakemeldingen slik at vi kan bli bedre på kvalitetsarbeidet vårt. Kommunikasjon er et stikkord, og av og til mislykkes vi.

Tema: Kvalitet i helsetjenesten.

Teknologirådet 17. august 2010

Både sykehus og pasienter trenger å vite mer om sykehuskvaliteten. Regjeringen må få bedre kvalitetstall på bordet. Fritt sykehusvalg blir ikke reelt før pasienten har informasjon. Kvalitetsinformasjon om sykehusene er en forutsetning for et godt helsevesen og et fritt sykehusvalg. Både sykehus og pasienter bør bidra i vurderingene, og informasjonen må presenteres åpent på internett.

Lære av feil

Sykehusene trenger kvalitetsdata for å kunne styre og utvikle helsetjenestene i ønsket retning. Dette ble nylig også understreket av Helsetilsynets direktør, Lars E. Hanssen, som mener sykehusene i altfor liten grad lærer av sine feil.

Men også pasientene trenger å vite noe om kvalitet. Tenke seg til å skulle bli lagt i narkose og skåret i uten å kunne vite noe om hvilken erfaring og resultater sykehuset står for. Etter avsløringene om Nordlandssykehuset vil nok enda flere enn før være opptatt av kvaliteten på behandlingen de skal gjennom.

Mangelfull

I Norge har vi i prinsippet fritt sykehusvalg. Dette gir en pasient henvist til spesialisthelsetjenesten rett til selv å velge behandlingssted. Men for å kunne ta valg, trenger vi informasjon. Og her kommer problemet: Det er nesten umulig for pasienten å finne relevant informasjon.

Det finnes riktignok en offentlig nettside med navnet frittsykehusvalg.no. Her kan pasienter og andre hente ut informasjon om hvem som utfører en gitt behandling i sin helseregion. Men når det kommer til innhold og kvalitet, er ventetiden det mest spesifikke man får oppgitt. Ventetid er sikkert viktig for mange, men er vel neppe det eneste man er opptatt av når man skal legges under kniven?

Informasjonen utover ventetid er sparsommelig, og ofte ikke knyttet direkte til behandlingsstedet. Når det nettopp er behandlingssted man skal velge, blir slik informasjon irrelevant for pasienten.

Pasienter er ofte opptatt av andre pasienters erfaringer, men også dette er vanskelig å finne. Tallene man får er flere år gamle, og består stort sett av generelle data på foretaksnivå. I tillegg er informasjonen svært kryptisk presentert. Det kreves brukerveiledning for å forstå alle plusser og minuser på disse nettsidene. Kort sagt: Er du opptatt av kvaliteten på den behandlingen du skal velge, så finner du det neppe.

Look to Denmark!

Både OECD og Commonwealth Fund slo i 2009 fast at kvalitetsinformasjonen i Norge er begrenset. De mener at Norge ikke har utviklede systemer som sikrer at pasienter, helsearbeidere, samfunnet og myndigheter får den informasjonen som er nødvendig for å drive og påvirke et effektivt helsesystem.

Her kan vi lære av andre land. Vi trenger ikke å gå lenger enn til Danmark, som har en langt bedre oversikt over sykehusenes kvalitet. All informasjon finnes på nettet, og er tilrettelagt på en måte som gjør at man faktisk kan bruke den - uavhengig om man er pasient, ansvarlig lege eller sykehusdirektør.

Danskene legger ut pasienterfaringer i tillegg til sykehusenes egne kvalitetsdata. De er ikke de eneste: England har den populære nettjenesten «Patient Opinion», som oppfordrer pasienter til å legge inn sine erfaringer.

Hvilken kvalitetsinformasjon trenger pasientene for å kunne ta informerte valg? En forutsetning er at informasjonen kan knyttes direkte til behandlingsstedet. Indikatorer kan blant annet være hvilke prosedyrer som utføres, kvalitet på den spesifikke behandlingen, ventelister og utsettelser, praktiske fasiliteter og pasienttilfredshet.

Det er ikke alltid lett å måle kvalitet, og det er feilkilder som kan påvirke dataene. Dersom et universitetssykehus får inn de dårligste pasientene, kan de komme dårligere ut enn de som får enklere pasienter. Medisinerne vil dessuten vise til at det til enhver tid finnes ulike teorier, stadig ny forskning - og usikkerhet på mange områder. Hvordan kan vi da måle kvalitet? Og når kan vi avgjøre om en bestemt behandling er vellykket?

Pasientene må bidra

Oppskriften er ikke gitt en gang for alle. Men at oppgaven er utfordrende betyr ikke at man kan unnlate gjøre den. Til det er informasjon om kvalitet for viktig. Regjeringen må derfor sette i gang arbeidet med å få bedre kvalitetstall på bordet (eller nettet), slik at vi vet hvor vi står, og kan komme videre.

Det er dessuten makt i å bestemme hvordan kvalitet skal måles. Derfor må også pasientene bidra langt mer enn i dag. Slik kan vi etter hvert få fritt sykehusvalg også i praksis - og ikke bare som et luftig prinsipp.

Både sykehus og pasienter trenger å vite mer om sykehuskvaliteten. Regjeringen må få bedre kvalitetstall på bordet. Fritt sykehusvalg blir ikke reelt før pasienten har informasjon.

Tema: Skjuler sykehusfeil for ledelsen.

Vårt Land 17. september 2010 v/ Håvard Therkelsen.

Ledere tror pasientene har det trygere enn det ansatte på de enkelte avdelingene opplever, konkluderer en ny doktorgradsavhandling. Informasjon om pasientsikkerhet siles når det rapporteres oppover i lederlinjen. Forsker Delikås arbeider for å bedre sikkerheten til pasienter. Hun har analysert pasientsikkerhetskulturen på Ahus som et ledd i sykehusets strategi for å redusere pasientskader. 1306 ansatte på Ahus inngikk i undersøkelsen gjennomført på 47 avdelinger og sengeposter. Kun 20% av underordnede leger rapporterte om en god pasientsikkerhetskultur, en andel som var betydelig lavere enn blant både sykepleiere og overleger. Tidligere studier har vist at en dårlig sikekrhetskultur gir flere pasientskader. I de avdelingene som vi har sammenlignet på Ahus, fant vi også at de med god pasientsikkerhetskultur hadde færrest pasientskader, sier Delikås. Men Åge Huseby som er lege og foretakstillitsvalgt ved Ahus, kjenner seg ikke igjen i bildet som tegnes av sykehuset. Imidlertid erkjenenr han at det nok er et forbedringspotensial generelt i sykehusvesenet når det gjelder pasientsikkerhetskultur. Husby mener at dagens system på sykehuset for å varsle feil fungerer.

I en kommentar til tidsskriftet Sykepleien, sier anestesisykepleier Bjørn-Peder Horn Johansen, at man heller burde sikre systemene slik det gjøres i oljebransjen. Han har bred erfaring fra begge sektorer. Han sier: « Det er ingen i helsevesenet som tør å melde feil, fordi det går ut over dem selv, Du risikerer i verste fall å miste jobben eller å bli oppfattet som bråkmaker. I oljebransjen er det helt annerledes. Der blir du løftet frem når du påpeker ting som øker faren for at feil kan gjøres eller at feil kan føre til farlige situasjoner. Du får stjerne i boka når du melder fra. Mens oljebransjen lærer av feil, ber helsevesenet om unnskyldning og fortsetter som før til neste ulykke dukker opp.»

Forsker Espen Olsen ved universitetet i Stavanger har studert sikkerhetskulturen ved Stavanger universitetssykehus og i oljevirksomheten, både til havs og til lands. I sin ferske doktorgradsavhandling er en av konklusjonene at uønskede hendelser må rapporters bedre i helsevesenet. Helseorganisasjoenne må bli bedre til å se på bakenforligende og grunnleggende årsaker. Åpenhet og samarbeid er nøkkelord, påpeker han.

Tema: Ventetidene på sykehus.

Aftenposten 1. september 2010 v/ Thomas Boe Hornburg.

Tall fra Samdata--rapporten viser for år 2009 at det er rundt 260.000 nordmenn som venter på medisinsk behandling ved norske sykehus. Snitt for polikliniske kapsienter er 50 dager, Dagbehandling 49 dager, Planlagte innlegglser 37 dager. Også for psykisk syke og ruspasienter opplevde man lengre ventetid i fjor, til tross for kraftig ressursvekst. De mest bekymringsfulle utviklingstekkene i spesialisthelsetjenesten er at ventetidene fortsetter å øke noe og at prioriterte pasienter venter nesten like lenge som pasienter som ikke er prioritert. Det behandles stadig flere paseinter, men det er bekymringsfullt at ventetiden fortsetter å øke. Den burde gått ned. Helseministeren er kritisk til at «garantipasienter», dvs. pasienter med lovgitt rett til behaandling innen en fastsatt frist, i fjort ventet kun 10 dager kortere enn ikke-prioriterte pasienter. I Midt-Norge får nær samtlige pasienter status som prioriterte. I Trøndelagsregionen venter pasienter hele 16 dager lengre enn f.eks. vestlendingene på behandling. Prioriteringene er ikke gode nok. Det er for store forskjeller mellom regionene og jeg vil ta dette opp med ledelsen i de regionale helseforetakene, uttaler Strøm-Erichsen. Helseforeetakene skal fra nytår rapportere månedlig på ventetider. Det er svært viktig å øke fokus på ventetider ytterligere. Dessuten må sykehusene vurdere om kapasiteten brukes riktig og om oppgaver kan overtas av kommunen i tråd med Samhandlingsreformen, sier Helseministeren. Det er også et sterkt ønske om at sykehus skal bli flinkere til å lære av hverandre. Hun slår fast på at privat kapasitet også i fortsettelsen kun skal tas i bruk som «et supplement til det offentlige».

Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen påpekte i forrige uke etter flere medieoppslag at sykehusfeil var et viktig anliggende for sykehusdirektørene. Uønskede hendelserr kan bidra til å svekke omdømme og befolkningens tillit til spesialisthelsetjenesten, advarte hun i et brev til helsetoppene. Også helsedirektør Lars E. Hansen kritiserte i juni sykehusenes manglende evne til å lære av feilene de gjør. Til avisen Vårt Land sa Hansen at han var bekymret over at ledelsen på sykehusene ikke visste hvor svakhetene i systemene lå og etterlyste tydeligere ansvar fra ledelsen for at behandlingen er forsvarlig.

Budskap

Helse- og sosialtjeneste er risikofylt virksomhet ikke minst fordi det ofte oppstår vanskelige situasjoner preget av alvorlige sykdom og personlig nød. Hvert år oppstår det utallige uønskede hendelser som kunne vært unngått. I media er det blitt operert med at opptil 2000 mennesker dør på grunn av bl.a. feilbehandling, feilmedisinering og feilfunksjonering av utstyr. Dette er en tragedie for de personene og familiene det rammer. Sakens alvor understrekes av de årlige tilsynsmeldinger fra Helsetilsynet hvor det gang på gang fastslås at offentlige lovpålagte saksbehandlingsregler må følges bedre, uakseptabel tvang blir brukt, dårlig kommunikasjon internt mellom de involverte fagpersoner, svak og utydelig ledelse, feilmedisinering, mangler ved diskresjon og journalføring, store regionale forskjeller, mangel på tilgjengelighet på tjenester osv. Akkrediteringsordninger og sertifisering er verktøy som gir mulighet for en mer helhetlig systemvurdering. Det kan følgelig bidra til at oppmerksomheten ikke bare snevert individorienteres til aksen behandler-pasient. Spesielt risikofylte virksomheter, som vi finner i flyindustrien og oljebransjen, har arbeidet målrettet og systematisk med kvalitet i en årrekke. Helse- og sosialtjenesten har mye å lære av erfaringer fra disse fagområdene.

Utdyping

Det er skrevet en rekke tankevekkende rapporter om kvalitet og nasjonale og internasjonale konferanser er avholdt. Det later likevel ikke til at kvalitetsarbeidet virkelig er tatt på alvor. Det må skje et paradigmeskifte hvor kvalitet på forpliktende måte settes på dagsorden. Den personlige og systemmessige forpliktelsen må være gjennomgående i hele helse- og sosialtjenesten. Det er den ikke i dag. Kvalitet kan lett bli et uforpliktende honnørord. Ingen er i mot kvalitet, men i praksis ser vi at det er et stort forbedringspotensiale. Til tross for at internkontrollforskriften lovpålegger alle helse- og sosialorganisasjoner å ha et kvalitetssystem, så viser rapport fra Ressurssenter for omstilling i kommunene at det av spurte kommuner var hele 38% som ikke hadde et internkontrollsystem som ga mulighet for å dokumentere avvik. Dette samsvarer også med erfaringer gjort av Statens helsetilsyn. Vi skriver år 2006. Internkontrollkravet ble nedfelt i lovgivningen i 1992, mens krav om egenkontroll ble lovpålagt allerede i 1984. Kvalitetsarbeidet går altfor tregt sett i forhold til de lovmessige krav. Det er grunn til å være utålmodig. Dagens avanserte og kompliserte helse- og sosialtjeneste har et fantastisk terapeutisk potensiale, men baksiden av medaljen er at skadepotensialet (ny medisinsk teknologi, nye preparater og nye behandlingsformer) også er dramatisk mye større enn tidligere.

Du får ikke mer kvalitet enn det den enkelte helsemedarbeider er i stand til å yte. Poenget er at vi må ha et helt annet fokus på kvalitet som kulturfenomen. Det må gjennomarbeides i helse- og sosialtjenesten at alle tenker, føler, opplever og snakker om kvalitet. Kvalitet og service må være en ryggmargsrefleks hos alle som har ansvar for tjenesteyting. Arbeidet med kvalitet må flyttes fra spesialiserte stabsorganer (kvalitetsavdelinger) og ut i basisorganisasjonen. Kvalitet må være et integrert ansvar hos linjelederne. Overordnet lederskap har ansvar for å sette kvalitet øverst på den interne organisasjonsmessige dagsorden. De må gi kvalitetsarbeidet høynet status og sende klare styringssignaler i alle retninger i virksomheten når det gjelder viktigheten av målrettet og systematisk kvalitetsarbeid. Mellomledere må tilrettelegge for at klinikk, avdeling, post og seksjon praktisk og profesjonelt utfører kvalitetsarbeid etter anerkjente standarder. Det må være kraft i dette arbeidet slik at medarbeiderne opplever at det er alvor. Verdiskapningen skjer primært i den direkte kontakt mellom helsemedarbeider og pasient (klient, bruker, beboer). Ledere og medarbeiderne må, enkeltvis og i team, trenes opp til å tenke kvalitet og service med fokus på kontinuerlig forbedring i all tjenesteyting. Man må ta mål av seg til å lære av egne og andres feil. Det er grunn til atter å understreke poeng i utsagnet: «du får ikke mer kvalitet enn det den enkelte medarbeider er i stand til å yte.» Den kritisk suksessfaktor i det fremtidige kvalitetsarbeidet er knyttet til god ledelse. Ennå har ikke sentrale myndigheter innen helse- og sosialfeltet utformet en skikkelig kravsspesifikasjon til våre utdanningsinstitusjoner når det gjelder hva en moderne lederutdanning bør inneholde og hvilken plass temaet kvalitet og service skal ha i denne. Det er grunn til å etterlyse en slik kravsspesifikasjon.

Kvalitet er en integrert del av den daglige og langsiktige styring. Viktigheten av dette understrekes ved at helse- og sosialtjenesten etter hvert er blitt så kompliserte at det ikke er tilstrekkelig bare å yte fremragende medisin og pleie i forhold til enkeltpasienten. Hele det faglige og administrative støtteapparatet er også pasientbehandlere og avgjørende om det endelige resultat for pasienten skal bli godt. Fokuset må rettes mot rutiner, dokumenthåndtering, IKT-bruk og aktuelle kjerneprosesser. Pasientlogistikk må få en helt annen status enn det vi ser i dag. Konkret starter dette med at nøkkelpersoner er i stand til å beskrive gjeldende rutiner og prosesser, gjerne ved hjelp av flytdiagrammer (visualisering av rutineforløpet). De fleste ledere og helsemedarbeidere er ikke i stand til det.

Si din mening i tilhørende Blogg