1.2 Eldreomsorgen, sykehjem og hjemmesykepleie

Si din mening i tilhørende Blogg

Lenker til aktuelle artikler:

Tema: Mange hjelpere, men dessverre sjelden de samme.

Aftenposten 9. september 2011 v/ Solveig Ruud m.fl..

Det er ingen bedring å spore. Leder Svein Aarseth i Oslo legeforening bekrefer at mange pasienter, spesielt eldre, er frustrert over «en stafett av pleiere som kommer og går.» Dette er gjennomgangstema for oss fastlegene i oslo, sier han og legger til at mange opplever dette som utrygt. I Oslo har man forsøkt å gjøre noen grep, f.eks. med primærkontakt. Men i mange tilfeller kommmer det likevel mange forskjellige innom. I Ap-styrte Fet kommune gir gruppeleder Hilde Gulli i hjemmesykepleien vest uttryk for at de langt på vei har klart det andre sier er umulig. Brukerne har aldri mer enn to forskjellige å forholde seg til hver dag, opplyser hun og forteller at de har delt inn de anstte i primærgrupper bestående av hjemmesykepleier og et par hjemmehjelpere. Disse gruppene har ansvar for et visst antall eldre. Og selv om ikke en fra primærgruppen kan hjelpe en bruker i seng om kvelden, sørger de likevel for at antall hjelpere ikke blir mer enn to fra morgen til kveld. Hun innrømmer at det er litt av en jobb å sette opp vaktlistene, men lettere å få fulgt opp brukerne på en god måte.

«Eldre skal ha faste hjemmehjelpere.» Dette var et av de mest markedsførte nye løftene i Aps lokalpolitiske plattform forut for forrige kommunevalg. Det er grunn til å minne om hva statsminister Stoltenberg uttalte på landsmøtet i Norsk Pensjonistforund 5. juni 2007: «Eldre trenger omsorg, skal føle trygghet for hvem som kommer. Det skal være to eller tre faste hjemmehjelpere, ikke 10 eller 20, som det er i dag.» Forslaget ble oppfattet som et svar på høyresidens ønske om frihet til å velge mellom kommunalt ansatte hjelpere eller private. Men Aps løfter har ikke vært enkle å innfri. Alle kommuner er blitt tilskrevet på eMail, av 430 så svarte 271 kommuner. Undersøkelsen viste at 42% av de kommunene der Ap har ordføreren ikke har innført faste hjemmehjelpere. I Ap- og Høyre-kommer er det likt. Der har 58% av kommunene innført faste hjemmehjelpere. I SP-kommuner er det noe høyere, 65%.

Tema: Kaller Listhaug en bløffmaker.

Dagsavisen 3. desember 2010 v/ Sturla S. Hanssen.

Det gjør ikke saken bedre dersom det er riktig at hun ikke visste, mener Moxnes som er gruppeleder for Rødt i Oslo bystyre. Det er i så fall urovekkende og oppsiktsvekkende. Det er hennes ansvar å være informert om kritikkverdige forhold i eldreomsorgen, sier Moxnes. Listhaug lovet i går å skrote disse tidsskjemanene. Eldrebyråd Listhaug avviser anklagene fra Moxnes. Hun sier hun hadde regnet med at alle bydelene fulgte opp beskjeden hun ga i 2006 om at de generelle tidsbruksskjemaene skulle fjernes. Når jeg sier ifra, forutsetter jeg at det blir fulgt opp, Nå har vi imidlertid laget en skriftlig instruks om at disse skjemaene ikke skal brukes mer, sier Listhaug. Hun mener den siste ukas medieoppslag om hjemmetjeneten i Oslo ikke har rot i virkeligheten. Jeg har akkurat fått en brukerundersøkelse som viser at 87% sier at personnalet alltid eller som oftest har tid til oppgavene som skal gjøres. 77% oppgir at de er fornøyde med hjelpen de får til matlaging. I tillegg har Oslo kommune to ernæringsfysiologer som veileder ansatte i eldreomsorgen om ernæring for eldre. Listhaug avviser også at betiller-utførermodellen svekker tilbudet i hjemmetjenesten. Bydelene går med millionunderskudd i iår og får i tillegg 116 millioner kroner i kutt neste år, samtidig som byrådet pålegger dem må gå i økonomisk balanse. Hvordan skal de da kunne gi et like godt eller bedre tilbud til pleietrengende eldre? Listhaug sier at det er bydelspolitikerne som bestemmer hvordan pengene skal brukes. Men jeg forutsette at de eldre får den hjelpen de trenger. Hvis brukerne er misfornøyde med kommunen, kan de skifte til private leverandrøere. Hvis de er misfornøyde med det private tilbudet, kan de skifte til kommunen, sier Listhaug. Liebe Rieber-Mohn som er Arbeiderpartiets byrådslederkandidat mener at Listhaug må slutte med å løpe fra forpliktelsene sine. Fra Frp får vi hele tiden høre at det er regjeringen eller bydelenes ansvar, mens byrådet selv later som om det sitter i opposisjon. Byråde trenger ikke stoppeklokke, det de trenger er et kompass, sier Rieber-Mohn. Faka fra praksisfeltet: Bydel Østnesjø bestemte i høst å kutte i besøkstida hjemmesykepleierne har hos eldre og pleietrengende. Blant annet er tida til matlaging redusert ifra fremten til ti minutter. Tidsbruk til oppgaver som dobesøk, dusjing og måling av blodtrykk er også redusert.

Tema: 3000 i sykehjemskø, men få klager.

Kommunal rapport, 4. november 2010 v/ jan@kommunal-rapport.no.

Ifølge TV2´s undersøkelse står hele 3068 personer i sykehjemskø i norske kommuner. Men Helsetilsynet har bare behandlet 61 klager hittil i år. Halvparten har fått medhold. I 2009 bøe det behandlet 127 klager og i 2008 var tallet 101. Begge årene fikk også da ca. halvparten medhold i sine klager. Klagegrunnlaget er at pasientene ikke får den nødvendige helsehjelp som kommunen er pliktig til å gi i henhold til kommunehelselovens § 2-1. Direktør i Helsetilsynet Lars E. Hanssen hevder at folk klager for lite. Det begrunner han med at så mange får medhold i klagen. At halvparten får medhold, er en høy andel i denne typen saker. Jeg vil sterkt oppfordre alle som ikke får nødvendig helsehjelp til å klage, sier han. Han har bedt Helsetilsynet i fylkene ta kontakt med de kommunene som har mange på venteliste, for å undersøke om det skjer lovbrudd. Helseministeren har bedt om en vurdering fra fylkesmennene av tilstanden i omsorgstjenestene i kommunene. KS derimot ved direktør Helge Eide mener at TV2´s tall er misvisende og peker bl.a. på svakheter i metodegrunnlaget for innhenting av data. Han hevder videre at det er et blindspor å bruke mye tid på å lage ventelister for heldøgns omsorgsplasser. Det viktigste for at folk skal få sykehjemsplass når de trenger det, er å ha et fleksibelt system nær den enkelte bruker, sier han.

Faktaoppplysninger ang. rett til helsehjelp. Kilde: Statens helsetilsyn:

Alle som trenger det har etter kommunehelsetjenestelovens §2-1 og pasientrettighetsloven § 2-1 krav på å få nødvendig helsehjelp fra kommunen. Dette innebærer ikke «fritt valg» mellom ulike tilbud. Kommunen bestemmer hvordan helsehjelpen skal gis, ut fra en medisinsk og sykepleiefaglig vurdering. Man kan for eksempel ikke kreve en plass på et sykehjem dersom nødvendige forsvarlig helsehjelp etter en helsefaglig vurdering kan gis i hjemmet eller i omsorgsbolig. Den som ønsker helsehjelp kan klage når vedkommende mener tjensten er mangelfull. Det kan gjøres til kommunen, og deretter til Helsetilsynet i fylket dersom kommunen ikek gir medhold. Det kan også klages direkte til Helsetilsynet i fylket. Pasient- og brukerombudet i fylket kan hjelpe med å utforme den konkrete klagen.

Tema: Vil få tilrettelagt alderdom.

Aftenposten Aften, 13. oktober 2010 v/ Wasim K. Riaz.

Eldre med minoritetsbakgrunn vil få tilrettelagt tilbud på sykehjem, akkurat som andre eldre, sier eldrebyråd Sylvi Listhaug (Frp). Det betyr i praksis at de eldre for eksempel kan regne med å få halalmat og snakke sitt eget morsmål hvis de ikke kan norsk. Målet er å tilrettelegge best mulig, slik at de eldre i størst mulig grad kan leve et liv slik de levde før de kommer på sykehjem Og det er ikke på sykehjem man skal drive med integreringspolitikk understreker byråden. I løpet av de neste 30 årene regner vi med å få 30.000 nye eldre med minoritetsbakgrunn. Vi har kalkulert med denne gruppen i våre beregninder når vi regner ut hvor mange sykehjemsplasser Oslo vil ha behov for i fremtiden. På sykehjemmene i Oslo har ca. 40% av de ansatte minoritetsbakgrunn. Listhaug tror derfor at sykehjemmene har både kluturkomppetanse og språkkompetanse til å ta imot den nye gruppen.

Tema: Eldreopprør.

Dagens Næringsliv, 9. oktober 2010 v/ Siv Jensen.

Både i Ap-kommuner og Frp-kommuner er det utfordringer i eldreomrsorgen. Det er ikke rart de eldre reagerer.

«Det er vi som nå er gamle, som har laget og båret frem dette som de nå kaller velderdssamfunnet. Men nå, når vi er gamle, da har de ikke bruk for oss lenger. Takk, du kan gå.» Slik avsluttet da 82 år gamle Per Hovda intervjuet med NRK Dagsrevynen 3. februar 1990. Det ble starten på det store eldreopprøret i Norge. Etter vedvarende debatt og politisk kniving, vant Hovda frem da Stortinget den 6. april samme år bevilget én milliard kroner ekstra til eldreomsorgen. Ap, Frp og SV hadde sammen presset Syse-regjeringen til den historiske bevilgningen. Tirsdag la Sigbjørn Johnn frem regjeringens forslag til statsbudsjett. Et samlet redaktørkorps sov i timen og kalte budsjettet grått, kjedelig men helt greit. Slik sov også media inntil Per Hovda vekket dem opp i februar 1990. Organisasjonen Seniorsaken reaksjon var annerledes. På sin nettside skrev de hvordan Regjeringen systematisk hadde «innledet et systematisk angrep på pensjonistene». Kritikken gikk på at 200.000 pensjonister før høyere skatt. Det er flott at mange eldre med det nye skatteoppleget får redusert skatt, men når man tar tilbake med den andre hånden i form av økte trygdeavgifter spiller det liten rolle. Eldre forventer en stabil pensjon. Å få en helt uventet skatteregning for en som har rett i overkant av 300.000 kroner i året, kan ikke sammenlignes med at de såkalt rike får økt skatt. Det stormer også rundt Regjeringens profil på eldreomsorgen. Kommunene sier at de ikke har råd til å bygge nye sykehjemsplasser, og i alle fall ikke drifte de samme plassene, med regjeringens statsbudsjett. Den store pleie- og omsorgsstatistikken til Statistisk Sentralbyrå for 2009 viste for første gang på svært mange år at det hadde blitt færre syekkhemsplasser i Norge. Lovnaden om 2000 nye plasser neste år står derfor ikke til troende. I dag mangler Norge ca. 15.000 sykehjemsplasser. Investeringstillskuddet må øke, og driftsmidler må gis. Hovedproblemet er at tilskuddsordnignene fra staten ikke strekker til. Så lenge en sykehjemsplass koster mer å bygge og drifte enn staten gir i tilskudd til kommunene, og kommunene generelt lider økonimsk, vil Stortinget aldir nå de målene det setter for eldreomsorgen. Det pågår et Svarteper-spill mellom staten og kommunene om hvem som har ansvaret for elendigheten. På siden står pårørende som fortviler fordi en bestemor, en mor og en søster ikke får sykehjemsplass. Det er uverdig. Tidligere var det Frps John Alvheim som kjempet for eldres rettigheter. Han fortvilte over at eldremilliarden i 1990 i stor grad ble brukt til å «asfaltere perkeringsplasser» ved eldreinstitusjoner. Derfor kjempet han for et systemskifte der det ikke lenger skulle være lokalpolitikk som avgjorde om kommunene skulle ha en bra eller dårlig eldreomsorg. Han ville ha et system der eldre som trenger sykehjemsplass automatisk får juridisk rettighet til pleieplass det øyeblikket en lege sier behovet er der. I dagens sysem er en prisgitt at kommunepolitikerne også synes det er en god ide og har penger til det. Det ser vi ikke fungerer. Samme dag som statsbudsjettet ble lagt frem oppfordret jeg landets eldre til et eldreopprør. At det nå spirer til et eldreopprør blant pensjonister og seniororganisasjoner i Norge skal ikke jeg ta æren for, men jeg er veldig glad for at det skjer.

Tema: Sykehjem er tabu.

Aftenposten aften, 7. oktober 2010 v/ Wasim K. Riaz.

Vår tankegang aksepterer ikke et liv på sykehjem Dette vil heller ikke ungene våre like, sier en eldre mann som ikke ønsker å stå frem i avisen. De var unge arbeidsinnvandrere da de kom til Norge for snart 40 år siden. Mange hadde planlagt å reise tilbake til hejmlandet etter etter noen år, men er blitt i Norge. For dem er sykehjem et fremmed fenomen. Hvis sykehjem skal være attaktivt må tilbudet tilpasses den enkeltes behov, slik at alle kan få en verdifull alderdom i Norge. Det er også viktig med at ansatte forstår deres kultur og snakker ders språk. I forbindelse med verdens eldredag er det viktig å sette spørsmålet på dagsorden. I dag bor det 4351 eldre (aldersgruppe 66 til 79) med minoritetsbakgrunn i Oslo., men i 2030 vil denne gruppen øke til 30.000. Familienormene er strenge i mange miljøer. Flere understrker at de ser det som sin plikt å hjelpe egene foreldre, og noen er redde for å miste ansikt innad i miljøet hvis de sender foreldrene sine på sykehjem. Derfor vil familiene strekke seg langt for å gi omsorg til sine eldre. Tayyab Choudri som er koordinator i IHSG (Internasjonal helse- og sosialgruppe), presiserer at egne sykehjem for etniske minoriteter er gal vei å gå. Reidun Ingebretsen, forsker ved Norsk Institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring, som har ledet prosjektet «Eldre innvandrere - tilpasning av pleie- og omsorgstilbudet», presenterete resultater i en rapport sist uke. Hun sier at også minoriteter blir nødt til å benytte seg av sykehjemstilbudet om noen år. Kommunene må regne med en økning i etterspørsel etter omsorgstjenester blant eldre innvandrere på alle trinn i omsorgskjeden hvor fokus må være å forebygge helseproblemer og sosial insolasjon. Hun understrker at det er viktig å ivareta brukergruppens behov, men brukergruppen er svært sammensatt, påpeker hun.

Tema: Nye mål for eldreomsorgen.

Nyhetsmelding fra Helse- og omsorgsdepartementet, 30. sept. 2010.

Regjeringens mål er at det innen 2015 skal være full sykehjemsdekning i Norge, ved at alle som trenger heldøgns omsorg skal få dette. Denne høsten setter vi i gang et omsorgsløft for å nå målet om en god og verdig eldreomsorg:

Regjeringen vil foreslå tilsagn om tilskudd til 2000 sykehjems- eller heldøgnsbemannede omsorgsplasser i 2011.

Regjeringen vil fjerne begrensningene i tilskuddsordningen for sykehjemsplasser og avvikle behovsprøving hos fylkesmannen.

Regjeringen vil i høst innføre en verdighetsgaranti - en egen forskrift om en verdig eldreomsorg.

Regjeringen vil etablere 12.000 nye årsverk i pleie- og omsorgstjenesten innen 2015.

Regjeringens mål er å innføre en lovfestet plikt til å tilby dagaktivitetstilbud til demente når tilbudet er bygget videre ut.

Langvarig satsing på en rekke områder innen eldreomsorgen gir konkrete resultater:

Legetjenesten i sykehjem er styrket med over 30 prosent i perioden 2006-2009.

Kommuneansatte har fått høyere kompetanse på demens. Nærmere 8000 ansatte i 250 kommuner har startet demensopplæring.

Pårørende til demente har fått informasjon og støtte gjennom 30 pårørendeskoler som ble startet opp i 2008 og 2009.

Alt som bygges med nytt investeringstilskudd skal tilpasses demente. Det betyr små boenheter med fellsskapsløsninger og tilgang til uteareal, istedenfor tradisjonelle boliger med mange etasjer og lange korridorer.

Målet om 10 000 nye årsverk innen utgangen av 2009 ble oppnådd med god margin. I følge tall fra SSB er det blitt om lag 14 800 flere årsverk i omsorgstjenestene i perioden. Om lag 80 prosent er personell med helse- og sosialfaglig utdanning.

Det er etablert fem sentre for omsorgsforskning.

Verdens eldredag er en viktig markering av eldres rettigheter og behov. Regjeringen vil fortsette arbeidet med å skape en eldreomsorg som oppfyller disse.

Tema: Språkproblemer i eldreomsorgen.

Dagsavisen 18. september v/ Tore Letvik.

Bak studiene var det ni minoritetsspråklige pleiere. De kom opprinenlig fra fire kontinenter. Pleierne hadde i snitt jobbet i to til tre år, som sykepleiere, hjelpepleiere eller pleieassistenter. De ble samlet til ukentlige møter i en såkalt utvidet lunsj hvor Høie kunne observere hvordan de snakket om jobben. Hun foretok også opptak av samtalene for nærmere analyse. Mangelen på språk som trengs i deres yrke var dramatisk. Språkvanskene gir misforståelser som skaper avstand mellom pleiere og pasienter, og blant pleierne selv skaper det en følelse av ikke å lykkes. Felles for dem alle var at de ønsket å ivareta høflighet og nærhet overfor de eldre, for eksempel i vanskelige situasjoner, men at de manglet de nødvendige ordene. Mangelen på språk kan føre til at de bare går ut og lukker døra dersom en pasient er «vanskelig», Deretter får de en annen person til å gå inn på rommet til den eldre, noe som gjør at pasienten faktisk ikke vet hvem han har snakket med i utgangspunktet. Dette er en av flere typer avledningsmønøvre de refererte til mange ganger fordi ikke har språk. Noe av det vanskeligste for pleierne var å snakke med pårørende over telefon. Å ta slike samtaler opplevdes svært krevende, - selv for dem med godt språk og god utdannelse. Da har man ikke det visuelle å korrigere seg med, som bruk av kroppsspråk, noe minoriitetsspråklige bruker mye. Ofte unngår de rett og slett å ta telefonen, fordi de vegrer seg for å snakke med de pårørende. I noen situasjoner må pleierne bruke skånsomme ord for å beskrive en tilstand, f.eks. å uttrykke en mening som «nå går det mot slutten.» Da vil de ofte føle seg helt hjelpesløse. For pleierne å lære seg det nødvendige språk er heller ikke enkelt. Det er en myte å tro at pleierne nærmest automatisk lærer seg språket av seg selv ved å jobbe «lenge nok» i institusjonen. De klarer ikke å tilegne seg fagspråket uten videre. I helger og ukedager kunne det på en avdeling være bare én norsk pleier på jobb, mens resten var minoritetsspråklige. Hvem skal de da kunne lære av? Høie understreker at fagspråk på en omsorgsinstitusjon ikke er enkelt. Høie mener at minoritetsspråklige pleiere må få språkopplæring knyttet til konkrete situasjoner som oppstår i eldreomsorgen.