Apeastronauten skaper rom for mange tolkninger. Klarer vi å bruke teknologien til vår fordel? Apekatten er kanskje blitt et symbol på det vi selv en gang var. Som om vi kom fra naturen, men en dag våknet opp og kunne tenke. De sier at det som skiller oss mennesker fra andre arter, er evnen til å se for seg ting. Vi er apen som utviklet oss til det uforutsigbare. Vi kunne plutselig se for oss ting, og videre kunne vi skape ting fra fantasien. Fantasiens evne førte oss inn i en utvikling der vi hele tiden søker svar. Romferden kan sees som symbol på nysgjerrighet. Og i søken på vei ut ble savnet til naturen en sorg. Menneskehetens «genialitet» er paradoksal. Vi er så smarte at vi står i fare for å utrydde oss selv.

Skulpturen trigger en hel del spørsmål: Hvem er vi, hva er vi, hva er fantasi, hva skiller oss fra naturen, er vi natur, faller menneskets overlegenhet tilbake på oss selv, utvikler vi oss i feil retning, hva er vi i ferd med å utvikle oss til, greier vi å bruke genialiteten vår til å skape en verden i harmoni med naturen? Skulpturen er ikke ment å moralisere menneskeheten, men håper den kan være med å stille spørsmål.

Se for deg en god gammeldags bålplass. Rundt bålet sitter det to mennesker fra steinalderen som er hogd ut i stein.

Som bildet viser er dette en romantisk scene der de begge er grepet av undring. Undringen som i sitt vesen er tidløs. Selv om vi har reist til månen og vet mye mer om hva som befinner seg der ute, så er det store mysteriet like aktuelt og magisk. Det er som om mysteriet bor inni oss.

Bålplassen er allerede en etablert sosial installasjon i parken slik den er i dag. Jeg liker tanken på at folk fra nærmiljøet skal sitte rundt bålet sammen med skulpturene. De er da «tvunget» inn i en situasjon der de har tid og ro til å reflektere rundt dem. Det blir som om skulpturene er interaktive. Betrakteren er selv med i scenografien. Lyset fra bålet blir en perfekt måte å belyse skulpturene. Skulpturene er store, slik at man selv blir ganske liten ved siden av.