1.2 Bybildet

Landskapsform

Landskapsformen er dannet av elveavsetninger. Nidelva dominerer som et viktig visuelt element med elvespeilet og de grønne skrentene ned til elva. Nord og øst for elverommet finnes terrasser av løsmasseavsetninger, hvor Midtbyen og Gløshaugen er de mest markante. Dalrommet er omkranset av høydedrag, mest dominant i vest. Dalsidene og skrentene er synlige i landskapet som grønne vegger. De danner viktige visuelle områdeskiller. I nord åpner landskapet seg mot fjorden og fjordlyset.

Bylandskapet, som dannes av bygninger og åpne mellomrom, gater, plasser og parker er i dette området preget av kvartalstrukturer med lange, rette siktlinjer med åpne fonder mot naturlandskapet, eller mot viktige bygninger.

I Trondheims sentrale strøk er det omgivende naturlandskapet som regel ikke langt borte. Det gir byen en særlig kvalitet og identitet. Denne kvaliteten er for eksempel svært godt ivaretatt i planleggingen av byens nye sykehus.

I tillegg til å være et naturrom utgjør også sentrumsområdene et viktig historisk byrom der Nidarosdomen er en sentral visuell dominant, også en viktig og særpreget kvalitet ved Trondheim.

Bygningslandskap

Bygningslandskapet dannes hovedsakelig av mer og mindre sammenhengende bygårder i 5-8 etasjers høyde, med innslag av småhusområder og enkelte høyhus og noen eldre bygningsstrukturer i åpne, omsluttende rom , særlig institusjonsbebyggelse. Eksempler på det siste er NTNUs hovedbygning på Gløshaugen, Studentersamfundets bygning, tidligere E.C. Dahls stiftelse på Kalvskinnet, kirker og skoler.

Høyhus vil si bygninger på 10 etasjer eller mer. De mest tydelige er sentralbyggene på Gløshaugen. Det er også godkjent en plan for et høyhus rett nord for Stavne-Leangenbanen.

Når det gjelder bebyggelsens struktur og skala, se bystruktur.

Større småhusområder finnes på Nidarø, på Elgeseter og på Lerkendal.