Nedsatt funksjonsevne innebærer tap av, skade på eller avvik i en kroppsdel eller i en av kroppens psykologiske, fysiologiske eller biologiske funksjoner (1). Mennesker med nedsatt funksjonsevne er imidlertid en svært sammensatt gruppe med ulike utfordringer. Egenvurdert eller subjektiv rapportering av funksjonsnedsettelser og funksjonsnivå er i spørreundersøkelser en ofte brukt tilnærming for å måle forekomsten (prevalens) av funksjonsnedsettelser i samfunnet (2), (3).

Avhengig av definisjonsmåte og målemetode viser ulike norske befolkningsundersøkelser og registerundersøkelser en variasjon i estimat av andelen med funksjonsnedsettelser. Estimatene viser ofte at mellom 15 og 20% i den voksne befolkningen har nedsatt funksjonsevne (4). Illustrativt viser tall fra Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) i 2019 at 17% av den voksne befolkningen hadde en funksjonsnedsettelse. Tilsvarende viste SSBs levekårsundersøkelse (EU-SILC) at 16% hadde en funksjonsnedsettelse i 2018. I DIFIs innbyggerundersøkelse fra 2019 oppga 20% at de hadde en funksjonsnedsettelse. Forklaringen til variasjonen i estimatene av andel i befolkningen med nedsatt funksjonsevne ligger i ulike måter å operasjonalisere og avgrense personer med funksjonsnedsettelse i slike undersøkelser (4). For disse undersøkelsene rapporterer kvinner en noe høyere andel funksjonsnedsettelser enn menn. Andelen med langvarig begrensende sykdom i kommunene i Trøndelag stiger med alder, hvor det i den eldste aldersgruppen er over 60% som rapporterer langvarig begrensende sykdom (5).