“The difference between genius and stupidity is; genius has its limits.”
Teknioti er min betegnelse på idiotisk bruk eller mangel på bruk av foreliggende teknikk eller teknologi.
Etter et skipshavari utenfor Bergen i januar 2004 framkom det at losen faktisk hadde nyeste utgave av det aktuelle sjøkartet, men likevel ikke var klar over en nyoppdaget grunne som skipet Rocknes støtte mot. Kartet var produsert fra et digitalt grunnlag, men forelå kun i endelig papirutgave uten at endringer fra forrige utgave var avmerket. Den aktuelle grunne framgikk kun av en dybdekurve som kun ville oppdages ved nitid gransking av kartet med lupe. Dette er et typisk eksempel på en moderne inkunabel, der den digitale teknologien kun brukes til å produsere en meget god imitasjon av tidligere tiders trykk. Ved å bruke en digital kart- eller terreng-modell istedet, ville man enkelt kunne vise begge utgaver av sjøkartet samt forskjellene mellom dem.
Under overskriften ”Får ikke kjøpe medisin direkte” meldte Adresseavisen 26. oktober 2000 at ”Innherred sykehus vil spare millionbeløp på å kjøpe legemidler direkte fra grossist. Statens helsetilsyn sier nei.” Etter langvarige krav om innsparing er det ikke rart at ”Sykehusdirektør Sigurd Ingvaldsen er oppgitt.” Her var det enkelt mulig å bestille medisiner direkte fra grossist over Internett, men tverre byråkrater og pengegriske apotekere blokkerte med største selvfølgelighet for alle gode intensjoner.
Norges Forskningsråd (NFR) utlyste i januar 2004 midler til DEMO 2000-programmet, med søknadsfrist mandag, 15. mars 2004. Søknaden ble bedt sendt som e-post med vedlegg til: tkl@forskningsraadet.no samt original pr post til: .... . Ikke bare skaper NFR her forvirring om hva som er original og kopi (papirutgaven er sannsynligvis en utskrift av den digitale utgaven), men man må også holde seg med to ulike systemer for å håndtere de to innkommende kanaler, samt en kontrollkommisjon for å sikre at det ikke er noen forskjell mellom digital og papirbåren informasjon.
På min arbeidsplass NTNU fikk jeg mot slutten av forrige århundre en epost med invitasjon til et seminar. Jeg husker ikke lenger hva det dreide seg om, men siden tidspunktet ikke passet for meg, foretok jeg meg ikke annet enn å slette meldingen. En knapp uke senere kom den samme invitasjonen i papirutgave med internposten, og jeg var ikke sen med å kaste den heller. Så gikk det noen dager til, og dagen for seminaret nærmet seg. Da ringte telefonen, som jeg tok og hørte: ” ... og vi vil gjerne invitere til et seminar ...” Jeg takket høflig(?) nei, og la på røret.
Det som skjedde her, var at seminararrangørene ikke hadde tillit til noen av kommunikasjonskanalene, og derfor brukte alle, sånn for sikkerhets skyld ... Det var egentlig godt at det ikke fantes flere kanaler.