Kommunikasjonsmodi

I enhver form for kommunikasjon har man sender(e) og mottaker(e).

Med fysiske medier som papir har det tradisjonelt vært senderen som tar ansvar for å sende informasjon til mottakeren (sende-modus).

Dette fungerer utmerket sålenge kapasiteten på sendersiden er begrenset, men dersom kapasiteten øker drastisk vil motakeren bokstavelig talt bli nedlesset av informasjon. Nettopp dette har skjedd; først med kopimaskinen, senere med epost (med vedlegg) som imiterer papirmediet.

Med det digitale mediet kan man skifte til hente-modus der brukeren av informasjon kan hente etter behov. World Wide Web fungerer nettopp slik; det kommer ikke en eneste bit uten at man har bedt om det. Dermed kan brukeren selv ha herredømme over sin egen oppmerksomhet og slipper informasjonstyranniet som sende-modusen etterhvert har blitt til.

Man kan gjerne bruke en analogi fra elektrisitet der vi henter ut den effekt vi til enhver tid har bruk for.

Det store problemet ved å skifte kommunikasjonsmodus handler ikke om teknikk, men om mennesker og organisasjon.

De som før har hatt makt og posisjon blir nå kun leverandører av informasjon, men de som tidligere ble kommandert nå må få ansvar, myndighet og frihet til å skape.

Et neste skritt kan være å registrere bruken av informasjon slik at produsenten kun får betalt etter hvor mye informasjonen har vært brukt. Et slikt system ville på kort tid strømlinjeforme enhver organisasjon som arbeider med informasjon.

Grunnlaget finnes i det som kalles superdistribusjon (også vedlegg).

Man kan også tenke seg organisering basert på kryptostigmergi…

“The single biggest problem in communication is the illusion that it has taken place.”

― George Bernard Shaw (1856-1950)​