De eldste funnene av skriftlig språk er gjort i Uruk, som ligger (lå) i Mesopotamia mellom elvene Eufrat og Tigris i det som er dagens dagens Irak.
Her er det funnet ganske store mengder av leirtavler med kileskrift, dvs. symboler som er avsatt i våt leire med en kileformet pinne. Når en leirtavle er ferdig skrevet, blir den brent og dermed meget bestandig.
En av de tidligste tavlene er fra omlag 3000 f. kr., og omhandler fordeling av byggrasjoner til arbeidere. Denne tavlen befinner seg idag ved The British Museum London.
Språket i Mesopotamia var sumerisk, og mange mener at det var i området rundt Uruk (nå kjent som Warka) at skriftspråket oppsto.
Skrift på et bestandig medium har den fordelen framfor tale at informasjonen kan flyttes over avstand, slik at mennesker kan lære av noe de gjør andre steder.
Det er også mulig å oppbevare informasjonen i lengre tid, og slik kan kanskje mennesker lære av tidligere generasjoner på annen måte enn gjennom arvematerialet.
Bestandigheten til disse leirtavlene har vist seg så god at det fortsatt finnes tusenvis av dem i området. Etter 5000 år og to amerikanske bombekriger er de fortsatt fullt lesbare (for dem som forstår sumerisk).
Til sammenligning er holdbarheten av moderne medier (papir inkludert) svært dårlig. Selv etter bare 20 år er hullkort, hullbånd og magnetbånd ulesbare! Om ikke i fysisk forstand, så fordi maskinene som kunne lese dem er vekk eller defekte, eller menneskene som kunne betjene eller bygge slike maskiner er døde.