Barnearbeid

I tidligere tider var det ikke uvanlig at barn måtte arbeide slik det fortsatt forekommer noen steder i verden som kalles underutviklede. Norge ratifiserte ILO-konvensjonene om ”Lavalder for sysselsetting av barn i industrien” og ”Nattarbeid for ungdom i industrien” allerede i 1937, men fortsatt foregår slikt arbeid i betydelig omfang uten at Redd Barna griper inn av det grunn. Barna er for det meste sysselsatt i distribusjon av informasjon, som avisbud. Uansett vær og føre, sommer og vinter sleper barn, ungdom samt noen innvandrere tunge aviser rundt og legger ved inngangsdøren til hver enkelt abonnent.

I den tidlige industrialiseringens epoke ble barn og ungdom blant annet sysselsatt i kullgruver der de hakket løs kullene i trange gruvesjakter og slepte dem ut i dagen mot maskiner som trengte energi for å fungere. Denne lite effektive energibæreren ble etterhvert erstattet av elektrisiteten, og det ble slutt på barnearbeid i energisektoren. Elektrisiteten ble ført til hvert hjem i kabler og ledninger, og gjort tilgjengelig etter behov. Den som trengte lys eller varme, kunne få tak i det ved å skru på en bryter. Elektrisk energi ble (og blir) levert etter behov, ikke etter produsert mengde.

Tilsvarende utvikling vil også komme til å prege informasjonssektoren; med henting etter behov ved et tastetrykk. Det fysiske mediet reduseres paradoksalt nok til en energibærer for opptenning av peis, o.l.

For dem som sverger til papirmediet for senge- og dolesning, finnes det allerede digitale medier med alle papirets håndteringsegenskaper. Disse mediene kan ombrukes uten begrensning, men er kanskje ikke perfekt for peisfyring...