Bruker

Vi har i løpet av noen få tiår blitt brukere av alt vi før hadde et variert og spesifikt forhold til.

Jeg har en mistanke om at betegnelsen har spredd seg fra dataverdenen, der noen for en tid siden fant ut at det kanskje var lurt å tenke litt på dem som faktisk skulle bruke alle programmene og systemene som ble laget. Dette var kanskje ikke alltid like opplagt for programmerere som helst ville holde på med sitt; lage fikse løsninger på egendefinerte problemer. Begrepet bruker var nok akseptabelt fordi det var såpass anonymt og fjernt at det ikke skapte særlige forstyrrelser, og isåfall kunne man skaffe seg fred og ro igjen ved å snakke om sluttbruker. Her fikk man et distansert begrep som er fullstendig anonymt og nøytralt; egentlig ikke noe å bry seg om. Slik er gjerne begrepsbruk og tankegang også innen narkotikaomsetning...

Jeg synes imidlertid det blir langt verre når man snakker om brukere også innen helsevesen og pleie- og omsorgstjenester. Det har blitt moderne med "Bo- & Servicesentra" for pleietrengende, betegnelsen virker for meg omtrent like kjærlig som en bensinstasjon.

Arbeidsløse blir vel også brukere av NAV, mens de egentlig er utbrukte av et ekskluderende arbeidsliv.

For å kunne imøtekomme virkelige behov må man ha en viss klarhet i hva som er det særegne og spesifikke, og bruke begreper deretter.

Som innlagt i hospital vil jeg for min del være pasient, på reise vil jeg være passasjer hos et flyselskap (NSB kan prøve å tviholde på brukerne sine), på et vertshus eller i et hotell hender det seg fortsatt at jeg behandles som gjest, mens mange butikker synes å ha glemt at de lever av sine kunder. Jeg tror at høyere læresteder uansett kvalitetsdeformering bør fortsette å tenke på studentenes utvikling.

Vi blir etterhvert alle redusert til statister i livets teater; der alle andre vil spille hovedrollen, og ikke engang aksepterer biroller, men bare anonyme og konturløse sluttbrukere. Er dette det et slikt samfunn vi ønsker? Ord og begreper gjenspeiler vår tenkning og vår adferd!