"The difference between genius and stupidity is; genius has its limits"
Kunstig intelligens har vært et stort forskningsfelt i flere tiår, uten at resultatene helt står i forhold til innsatsen. Kanskje skyldes det at man ennå ikke vet så mye om hva intelligens faktisk er...
Likefullt har en datamaskin (IBM Deep Blue) slått verdens beste sjakkspiller, Gary Kasparov, i en krevende intellektuell eksersis som sjakkspill er.
Om ikke Deep Blue var særlig intelligent, så var den hvertfall intelligent laget og programmert!
På et annet område strevde menneskene lenge med å klare noe som noen andre vesener klarte helt naturlig, nemlig å fly. Så lenge man prøvde å imitere fuglers flukt ved å flakse med vingene, gikk det heller skralt; og det var først da man begynte å forstå prinsippene for flyging (aerodynamikk) at det begynte å gå framover. Så kom brødrene Wrights første kunstige flyging i 1903, og idag er kunstig flyging overlegent bedre enn naturlig flyging på så godt som alle områder.
Mye av forskningen på kunstig intelligens har dreid seg om å programmere datamaskiner til å fungere slik noen tror at mennesker tenker med hjernen sin. Men kanskje er ikke hjernen den viktigste komponenten i menneskelig (naturlig) intelligens, men heller sanseapparatet som gjør at vi kan ha svært god kontakt med omgivelsene våre. På dette feltet har jo datamaskinene svært lite å rutte med, og de er derfor dårlig istand til å fange opp tilbakemeldinger ("feedback") og dermed lære.
Selv om fenomenet intelligens kan diskuteres, vil nok mange kunne enes om at mennesket har en intelligent hjerne. Hjernen er imidlertid bygget opp fra et litt snodig prinsipp som også ligger til grunn for andre intelligente systemer som bisvermer og maurtuer.
Hjernen til et voksent menneske består av noen titalls milliarder nevroner som hver for seg har ganske enkle funksjoner og neppe vil kvalifisere til betegnelsen intelligent. Hver enkelt nevron har imidlertid gode forbindelser til noen tusen andre nevroner via synapser, og nevronene arbeider hele tiden med å stimulere eller hemme hverandre ved å sende ut elektrokjemiske signaler. Grunnprinsippet er: uintelligente komponenter med effektiv kommunikasjon kan skape en intelligent helhet. Dersom det kan lages syntetiske nevroner, kan det også lages kunstig intelligens ut fra dette prinsippet.
Det motsatte av kunstig intelligens må vel være naturlig dumhet, som ofte ser ut til å bygge på et motsatt prinsipp, nemlig: intelligente komponenter med dårlig kommunikasjon kan skape en uintelligent helhet. Eksempler er ikke mangelvare, tenk bare på en komite eller et utvalg bestående av bare professorer! Det kan muligens være mer å hente på å begrense naturlig dumhet enn på å utvikle kunstig intelligens...