W - Diverse produsenter
W - W - W
070822
WAKE - GB
Engelsk produkt laget av South Coast Plastics i New Romney i Kent. Vognen ble levert som et tomt skall i helstøpt glassfiberarmert plast og var beregnet for å innredes av den enkelte kunde. Prisen var 1973 357 Pund.
WAKO - D
Tysk campingvogn som debuterte på messen i Essen høsten 1978. Bak prosjektet sto Walter Komarek, som i en årrekke hadde arbeidet med campingvogner, og gått sine læreår hos Erwin Kiel som bygget Kiel-vognene, senere TEC. Man presenterte et modellspekter bestående av fire modeller i størrelsene 410, 480, 550 og 620, til priser mellom 14.450 og 23.880 tyske mark.
Til 1979 ble det kun satset på en modell, som hadde betegnelsen 585, med en egenvekt på 1320 kilo og pris på 21.700 DMark.
220807
WALPOLE - GB
Engelsk produsent fra Cowley i nærheten av Oxford, som 1934 lanserte en 13 fots vogn til en pris på 95 Pund. Det særegne med denne var at den lett kunne demonteres for lettere lagring. Ideen slo imidlertid ikke an.
220807
WANDERLUST - GB
Engelsk campingvogn fra slutten av 1930-tallet. Til 1939 laget man en versjon benevnt Standard, med et karrosseri som målte 14.6 fot og kostet 125 Pund.
220807
WAREHAM - GB
En campingvogn laget av Gordon Wareham 1972 opprinnelig tiltenkt eget bruk. Den planlagte serieproduksjonen ble imidlertid skrinlagt.
220807
WARU - D/GB
Campingvogn produsert av det engelske ABI-konsernet spesielt for det tyske markedet. Ved introduksjonen våren 1995 ble det satset på en versjon med betegnelsen Piper 400 T. Denne hadde en egenvekt på 588 kilo og en pris på 12.750 DMark. Denne prisen innkluderte imidlertid verken varmesystem eller kjøleskap.
WATERBIRD - GB
Engelskprodusert vogn, med produksjonsstart 1952.
220807
WATERBIRD - GB
Vognmerket ble lansert i 1963 av firmaet Stephens & West, som da var mest kjent for sin produksjon av det luksuriøse vognmerket Stirling. Den fulle betegnelsen på vognene var Waterbird Cygnet og de var hovedsakelig fremtatt med tanke på eiere av mindre trekkbiler, og hadde hjul i samme dimensjon som BMC Mini. Karrosserilengden var 9 fot med planløsninger med to og fire sengeplasser. Senere utøket man også med en 12 fots utgave. Vognene hadde flatt tak og var nokså enkelt utstyrt noe som også ble gjenspeilet i prisen.
Ble importert til Norge på midten av 1960-tallet av Torleiv Corneliussen.
Merket ble introdusert i Sverige 1964, da det ble solgt 49 vogner, og man plasserte seg på 17. plass på salgsstatistikken.
Modellbetegnelsen 1965 var Cygnet 4, med en karrosserilengde på 3 meter, og egenvekt 455 kilo. Prisen var i Norge 8.400 kroner, og i Sverige 6.000 svenske kroner. Det ble registrert 18. vogner, noe som resulterte i en 41. plass på den svenske salgsstatistikken. Svensk importør var firmaet Gustav Wiren AB i Johanneshov.
Til 1966 ble modellspekteret utvidet med modellen 12, med en lengde på 3.66 meter og prislapp 10.800 norske kroner.
1967 innebar at modellbetegnelsen på den minste utgaven ble forandret fra 4 til 10, men karrosserilengden var fortsatt 3 meter. Prisene var nå steget til 8.750 for 10 og 11.500 norske kroner for modellen 12.
Til 1969 var den minste modellen omdøpt til 9, og karrosseriet forlenget til 3,1 meter. Som ny svensk importør hadde man selskapet Cabina i Kristinehamn.
1971 forsvant den minste modellen og i stedet tilkom en utgave kalt 14, på 4.2 meter. Modell 12 kostet dette året 8.950 svenske kroner mens 14 hadde en pris på 9.850.
220807
WATLING - GB
Engelsk produsent ledet av Fred Babcock, som hovedsakelig var kjent for produksjon av sportsbiler. På 1950-tallet laget man imidlertid en av de aller første campingvogner produsert i glassfiber. Modellbetegnelsen var Carola og egenvekten ca. 540 kilo, medsengeplass til 4/5 personer.
300807
WAWA - B
Belgisk produsent av campingvogner, med navn Louis Dombard, beliggende i Notre Dame en Bois, med produksjonsstart 1952. Vognene ble kjennetegnet av at den fremre delen av vognen var hevbar, noe som gjorde at selv de minste modellene virket svært romslige. 1963 måtte man for modell 180 med en egenvekt på 260 kilo betale 3.200 Hollandske gylden.
1966 introduserte man også noen mer konvensjonelt utseende vogner, som ble solgt under seriebetegnelsen Mistral.
Modellåret 1970 besto programmet av tre versjoner benevnt 180, 180 Sport og 180 Luxe. Karrosserilengden var 3.3 meter og egenevektebe 290, 340 og 370 kilo, til priser på henholdsvis 2.700, 3.650 og 4.250 hollandske gylden. Neste størrelse hadde betegnelsen 200 SL og målte 3.4 meter. Egenvekten på denne var 425 kilo og prisen 5.500 gylden. Størst var modellen 400 SL, med en karrosserilengde på 4 meter, til en pris på 6.000 gylden.
Hang med til 1971, og totalt ble det produsert rundt 6.000 vogner.
WAYSIDE - GB
Engelsk sammenleggbar campingvogn fra begynnelsen av 1930-tallet. Ble laget av firmaet W.B. Stubbs & Son i Notthingham, og kostet 1932 60 Pund.
300807
WEFERLING - DDR
Campingvogn laget i det tidligere Øst-Tyskland av firmaet Handwerks PHG-Heimstolz i Weferlingen, en liten by i nærheten av Magdeburg. Modellen hadde betegnelsen LC-9-200, og var 2 meter lang, med en egenvekt på 220 kilo, og sengeplass til to personer. Vognene var umåtelig populære, og det var lange ventelister. Prisnivået lå, avhengig av utstyr, mellom 4 og 5.400 øst-mark. Produksjonen opphørte mot slutten av 1980-tallet.
WEIPPERT - D
Firmaet ble grunnlagt av Josef og Elisabeth Weippert den 15. februar 1962, med lokaler i Duisburg-Neumühl. Den første modellen hadde betegnelsen Boy, og målte 2.6 meter med en egenvekt på 350 kilo.
Modellåret 1972 hadde man to serier på programmet, Luxus og Exclusiv. Luxus-serien startet med modellen 330 på 3.3 meter og egenvekt 450 kilo. Neste størrelse hadde benvenelsen 420, og følgelig en lengde på 4.2 meter. Modellen 450 målte 4.45 meter og veide 730 kilo. Karrosserilengden på 500 modellen var 4.95 meter, mens den største målte 5.45 meter og hadde betegnelsen 550. Prisnivået på denne serien lå mellom 5.650 og 14.400 tyske Mark. Exclusiv-serien omfattet modellene 450, 500 og 550, som hadde noe høyere egenvekter, og priser på henholdsvis 10.300, 11.700 og 15.300 tyske Mark.
1974 ble det hovedsakelig satset på Luxus-modellene som nå hadde et program bestående av 460, 520, 570, fire versjoner 670, L, K, S og T, samt 780 S. Prisene lå mellom 11.850 og 18.950 DMark. Man hadde også en noe enklere serie kalt Ruhrblitz, sammensatt av modellene 410, 460 LB, 490 TQ og 520 LT. Prisnivået på disse lå mellom 6.950 og 8.950 DMark.
Det ble deretter kun satset på Luxus-programmet, der det de følgende årene tilkom flere versjoner på de enkelte basismodellene.
1978 fantes 460 fortsatt i en versjon, mens variantene på 520 hadde øket til to, L og S. Deretter fulgte 530 L, 570 L og 620 L. Antallet varianter på 670 basis hadde øket til seks, L, K, S, T, H og R, mens man med utgangspunkt i 780 hadde to, L og S. Helt ny var modellen 870 S, med en karrosserilengde på 8.7 meter. Den utvendige bredden var for 460 og 520 2.26 meter, mens de øvrige målte 2.44. Prisnivået lå mellom 13.920 og 29.990 DMark.
Til 1979 ble antallet 520 varianter øket til fire, da man lanserte versjonene T og ST. 670 modellen ble til gjengjeld redusert til to, L og S og på 780 basis ble bare L-modellen videreført. Man flyttet dette året virksomheten fra Duisburg til Kerken der man tok i bruk helt nye produksjonslokaler.
Modellåret 1980 forsvant 460 versjonen, mens 670 igjen ble øket til fire varianter. 870 modellen forsvant og i stedet introduserte man en vogn benevnt 750. Prisnivået lå nå mellom 15.700 og 23.910 tyske mark. På ettervinteren 1980 ble Volker Olbertz ansatt som direktør. Han hadde tidligere arbeidet på Wilk, og de siste tre årene på bobildivisjonen hos Karmann. Den 28.juli døde fabrikkens grunnlegger Joseph Weippert, etter lengere tids sykdom, i en alder av 52 år. Produksjonen ble viderført av ektefellen Elisabeth samt svigersønnen. Selskapet endret samtidig organisasjonen, da det nå ble omgjort til et GmbH.
Til 1981 ble produksjonen splittet i fire serier, med Luxus som hovedserie. Her ble 520 variantene redusert til T-modellen, mens 530 nå kunne leveres i både L og B utgave. Også 570 ble utøket til to versjoner, E og K. 620, 670 og 780 fortsatte uforandret, mens 750 ble strøket. Vognene ble nå også importert til Norge, der de var prissatt mellom 63.700 og 85.200 norske kroner. Norsk importør var Norsk Caravan Industri på Ski. Helt ny var seriebetegnelsen Spezial, som ble levert i tre utgaver 620, 670 og 780, til priser i Norge på 77.800, 83.300 og 92.800 norske kroner. Man lanserte også en serie kalt Compact, som adskilte seg fra de øvrige ved at bredden bare var 2.1 meter. Modellutvalget besto av 450, 500 og 570, til priser på 43.800, 47.800 og 55.800 norske kroner. Med en karrosseriprofil som påminnet om Hobby Landhaus, lanserte man seriebetegnelsen Ferienhaus, bestående av modellen 750 F, som i Tyskland hadde en pris på 22.595 DMark. Totalt ble det laget 1200 vogner og omsetningen var på rundt 12 millioner DMark. Man hadde også etablert en egen campingplass i utkanten av Kerken, med et areal på rundt 17.000 kvadratmeter, som var tiltenkt som eventuell oppstillingsplass for kunder som gikk til anskaffelse av modellen Ferienhaus. Prisen for en parsell på 250 kvadratmeter innkludert vogn oppgikk til 36.000 DMark.
1982 innebar ingen modellmessige endringer i Luxus-serien. Spezial-serien ble utøket ved at 780 nå kunne leveres i to utgaver, og som ny toppmodell tilkom 850, med en karrosserilengde på 8.75 meter. Compact-serien var strøket, og Ferienhaus fortsatte uforandret.
Den eneste modellmessige endring på Luxus-serien til 1983 var at 530 ble redusert til en versjon, mens 780 ble øket til to, L og S. Prisnivået lå nå mellom 18.419 og 27.995 tyske mark. Seriene Spezial og Ferienhaus var uforandret. Helt ny var en serie kalt Jubileum som besto av fire utgaver 530. Disse hadde betegnelsene E, K, R og S, med et karrosseri på 5.4 meter og bredde 2.2. Prisen var 19.250 DMark. Produksjonstallet endte på rundt 1.000 vogner i tillegg til 100 av typen Ferienhaus.
På Luxus-serien var den eneste forandring til 1984 at antallet varianter på 670-basis ble redusert til tre. Spezial og Ferienhaus ble ikke rørt. Man presenterte imidlertid en helt ny serie kalt Olymp. Denne hadde et modellspekter bestående av 460, 480 og 515, som alle hadde en utvendig bredde på 2.1 meter. Prisene på disse var 16.200, 16.720 og 17.940 DMark.
Til 1985 ble det kun satset på to serier, Luxus og Spezial. Som helt nye modeller i Luxus serien tilkom 515 og 720, samtidig som 670 variantene nå ble redusert til to. Modellen 515 hadde en noe spesiell planløsning med to enkle senger bak i vognen, sittegruppe langs venstre sidevegg midt i vognen og toalett og kjøkken mot frontveggen. Spezial-serien ble til gjengjeld betydelig utvidet ved at man også innkluderte 530, to versjoner 570 og 720. 670 ble videre nå levert i to utgaver, mens betegnelsene på 780 basis ble endret til L og S.
Den modellmessige endring til 1986 på Luxus serien var at nå kunne også 620 leveres i to utgaver, D og E. Spezial-serien ble beholdt uendret. Enkelte av modellene ble nå også importert til Norge, der modellene 570 og 620 hadde fått den utvendige bredden redusert til 2.3 meter. Bak den norske importen sto firmaet Scandinavian Caravan Center på Ski. Helt ny til 1986 var en serie man hadde døpt til Reisewagen. Denne besto av tre utgaver 390, LBK, LB og LT. På basis av 480 kunne man også velge mellom tre varianter, LQ, LS og LB. Størst i denne serien var 535, som i likhet med de to andre også kunne leveres i tre ulike modeller, LE, LK og LM. Samtlige vogner i denne serien hadde en utvendig bredde på 2.19 meter. Prisnivået lå mellom 13.890 og 15.990 DMark. Som helt ny toppserie lanserte man Isabella, bestående av tre vogner, 670, 780 og 870, til priser på 40.900, 45.800 og 49.900 tyske mark. Firmaet ble ledet av Elisabeth Weippert og som salgssjef hadde man Werner Much, som hadde arbeidet i selskapet i 17 år. Teknikkansvarlig var Hans Kraus og som controller fungerte Bodo Wallaschek. Omsetningen lå på 14 millioner DMark, og antall ansatte var 60 personer.
Til 1987 forsvant seriebetegnelsen Luxus i sin helhet. I stedet introduserte man en serie vogner med betegnelsen Touring. Denne startet med en vogn benevnt 390 LBK, med en karrosserilenbgde på 3.86 meter, fulgt av 445 TQ på 4.6 meter og 485 TX på 4.96 meter. På basis av modell 535 hadde man fire ulike alternativer, ET, KT, FT og RT. Alle de hittil nevnte modeller hadde en bredde på 2.19 meter. Størst i Touring-serien var 595, med en karrosserilengde på 6.06 meter. Også denne kunne leveres i fire varianter, dels de samme som på 535 basis, men RT versjonen var erstattet av en modell kalt FM. Prisen på denne serien lå mellom 13.950 og 19.250 DMark. I Spezial-serien hadde man droppet 530 modellen, samtidig som antallet alternativer i de øvrige størrelsene ble noe redusert. Isabella serien omfattet dette året to versjoner basert på størrelsene 780 og 870.
Den eneste modellmessige endring på Touring-serien til 1988 var at 390 modellen endret betegnelse til HK. Serien ble nå også importert til Norge der den var prissatt mellom 75.000 og 103.700 norske kroner. Man relanserte til 1988 også seriebetegnelsen Luxus. Denne omfattet nå modellene 490 T, 540 og 550 i versjonene E, K og R, 595 E og K, F, 640 F og 690 M, D og F. I Spezial-serien ble 570 utgaven strøket, mens Isabella-serien fortsatt uforandret videreført.
Til 1989 ble 390 BK og 535 RT modellene strøket i Touring-serien. Luxus-serien fikk til gjengjeld et delvis nytt program, som nå startet med modellene 390 HK, 490 T og 530 T. Nye var modellene 580, som ble levert i tre utgaver, E, K og R, 620 i K, E og F versjon, 670 F samt tre varianter 720, M, D og F. Spezial-serien ble utøket med modellen 535 T, mens man på Isabella heller ikke dette året foretok noen endringer
Modellåret 1990 medførte ingen endringer i serier eller modellprogram.
Vinteren 91 sluttet firmaets salgsleder Werner P. Muck, for å overta en tilsvarende stilling hos Karmann. På høstparten 1991 fikk firmaets leder Volker Olberts hjelp i denne funksjonen av Klaus-Dieter Holz, som til da hadde sittet i ledelsen for TEC.
Til 1992 var Touring-serien strøket, emns Luxus hadde fått en noe endret modellflora. Minst var nå modellen 445 Tn, med en utvendig lengde på 4.75 meter, fulgt av 495 TN på 5.2 meter. Modellen 545 hadde et karrosseri som målte 5.6 meter og ble levert i tre utgaver ET, KT og TD. De samme valgmulighetene gjenfant man også på 585 modellen, som var 10 cm lengre. På 625 basis, med en lengde på 6.3 meter var det fem valgmuligheter, KT, ET, TD og FT og FM, mens man på 720 modellen hadde to, MD og F. Prisnivået på denne serien lå mellom 19.990 og 34.490 tyske mark. Modellserien Isabella var forsvunnet, og i stedet hadde Spezial fått et noe forandret modellprogram bestående av 540 F, 620 D, 670 D og TD, 720 M og K samt 780 M. Prisene på denne serien lå mellom 28.890 og 41.790 DMark.
Til 1993 kunne man nok en gang varte opp med et delvis nytt program i Luxus-serien, som nå startet med tre versjoner 555, ET, KT og TD fulgt av 615 i ET og TD utgave. Modell 655 ble levert i tre varianter ET, TD og FM, mens den største modellen, 745, fantes i to, MD og KF. Prisnivået strakk seg fra 26.990 til 35.450 tyske mark. Også i Spezial-serien hadde man et delvis nytt modellprogram, omfattende modellene 560 F, 660 D, 700 E og D, 750 M og K samt 800 M. Prisnivået her lå mellom 31.250 og 42.950 tyske mark. Som helt ny toppserie presnterte man Romatika bestående av modellene 670 D, 710 FS og 760 MS. Prisene på disse var henholdsvis 43.900, 45.900 og 46.900 tyske mark. Vognene hadde nå fått større vinduer, lengere karrosseri og et nydesignet toalettrom.
Til 1994 ble Luxus-serien utøket med modellen LFT på 555 basis. Helt ny var også modellen 695 FM, mens antall varianter på 745 basis ble utøket til fire. Til gjengjeld ble 655 utgaveene redusert til to. I Spezial-serien ble 570 strøket, samtidig som vaiasjonsmulighetene på 750 og 800 ble noe øket. Man presenterte også en serie kalt Spzial Rustikal bestående av 660, 700, 750 og 800 versjoner. Modellserien Romantika ble droppet, og i stedet reintroduserte man betegnelsen Isabella, som nå fikk et modellprogram som inneholdt 700 FS, 750 MF og FS, 800 DS og 900 i versjonene MF, DS og KS.
1994 ble det produsert 500 vogner, og antall ansatte oppgikk til 50 personer. Som leder av bedriften fungerte nå K.D. Holz.
Til 1995 beholdt man det samme basisprogrammet i Luxus-serien, men enkelte varianter ble droppet. Heller ikke Spezial eller Isabella programmet ble nevneverdig endret.
I forbindelse med utstillingen CBR i München ettervinteren 1996 lanserte man modellen 485 TME, med to enkle senger foran i vognen og sittegruppe i bakre hjørne. Ny var også modellen 555 TDV med dobbeltseng og sanitæravdeling i hvert sitt bakre hjørne.
Slagordet fra Weippert foran 1996-sesongen var "Innovation und Tradition".
I en avstemning blant leserne av det tyske tidsskriftet Caravaning havnet seriene Luxus og Spezial på en 10. plass i klassen for luksusvogner.
Omsetningen for regnskapsåret 1998 kom opp i rundt 13 millioner Dmark.
010907
WELTON - GB
Eksklusiv engelsk campingvogn produsert fra 1957 av Welton Coachcraft Limited i Welton, East Yorkshire, rett utenfor Hull. Firmaet ble etablert 1956 av Fred Robson, som fra 1946 hadde jobbet hos Willerby. Som emblem ble benyttet en grønn drage, tatt fra en lokal pub, Green Dragon Inn, der det het seg at legenden Dick Turpin var blitt arrestert. Et særtrekk ved vognene var det tredelte taket, som ble kopiert av et flertall produsenter. Midt på 1960-tallet ble vognene også importert til Norge av firmaet Torleiv S. Corneliussen, og til Sverige av AB Helge Jonsson i Karlstad. Som tysk agent fungerte firmaet Wohnwagen Fritz, med avdelinger i Bremen, Hannover og Hamburg. 1968 ble Fred Robson valgt til leder av foreningen Hull and East Riding of Yorkshire Caravan Manufacturers, en post han skulle inneha frem til 1974.
1971 hadde man et modellprogram bestående av fem versjoner i størrelser fra 3,66 til 4,72 meter. Den minste hadde betegnelsen Vedette, veide 685 kilo og kostet 670 Pund. Neste størrelse hadde lengden 3.96 meter, veide 710 kilo og kostet 699 Pund. Betegnelsen var Galliard. Modellen Rosaleda målte 4.11 meter og kostet 695 Pund. Nest størst var Express, med en lengde på 4.42 meter og pris 725 Pund. Den største utgaven lød navnet Miravista og kostet 735 Pund.
Dette modellprogrammet ble beholdt uendret til og med 1974. Vognene lå det året i prisleiet mellom 1.089 og 1.155 Pund.
Ledelsen av firmaet ble på 1970-tallet overtatt av Fred Robsons to sønner, David og Gordon.
1975 lanserte man to helt nye modeller, Springwing på 3.96 meter og Springmist på 4.42 meter. Til det ytre adskilte disse seg ved at de var utstyrt med lanternetak.
1978 ble man innlemmet i Cosalt-konsernet, som bla. produserte Abbey.
Til 1979 hadde man igjen de "gamle" modellbetegnelsene på programmet, i form av Vedette, Gaillard, Rosaleda og Miravista, til priser mellom 3.292 og 3.440 Pund.
Modellåret 1980 ble Gaillard erstattet av en modell kalt Capri, med en lengde på 4.11 meter. Modell Miravista ble byttet ut med en versjon kalt Caravelle på 4.88 meter.
Til 1980 var det bare modellene Vedette, Capri og Caravelle som ble videreført.
020907
WELWYN - GB
Engelsk caravanprodusent etablert høsten 1972. Bak produktet sto Peter Burke, som tidligere arbeidet hos Astral. Den første vognen ble bygget for hånd, men utover våren fikk man installert flere maskiner ved fabrikken i Hull, slik at produksjonen kom opp i ti vogner i uka. Det ble lagt opp til en omfattendd eksport til blant annet Belgia, Holland og Tyskland.
WESSEX - GB
Engelsk vogn produsert fra midt på 1950-tallet av Wessex Industries i Poole. Modellen hadde betegnelsen Craftsman, og ble kjenntegnet av at taket var hevbart med hengsler i vognens frontvegg.
WESTBRO - DK
Dansk campingvogn produsert midt på 1960-tallet.
WESTFALIA - D
Firmaet etablert av Johann Bernhard Knöbel i Wiedenbruck i 1844 for å produsere forskjellig utstyr til landbruket. Navnet ble tatt fra området der fabrikken var beliggende, Westfalia.
1876 produserte man sin første diligence, og vognproduksjon ble deretter hovedbekjeftigelsen. 1921 ble produksjonslokalene betydelig utvidet og omfattet da 4.000 kvadratmeter. 1929 produserer man den første varetilhengeren og 1930 presenterte Franz Knöbel det første tilhengerfestet med kule, et produkt som også i dag utgjør en stor del av produksjonen.
Den første campingvognen ble produsert 1935. Denne var laget helt i tre og kledd utvendig med en voksduk. 1937 deltok man på IAA og presenterte modellserien Grosser Landstreicher, med en lengde på 4.5 meter og egenvekt 750 kilo. Denne modellen ga fabrikken mye publisitet, da den ble benyttet av racerkjøreren Hans Stuck og sangerinnen Sara Leander, som begge tilhørte datidens store celebriteter.
Krigsårene medførte at store deler av fabrikkanlegget i Rheda-Wiedenbrück ble lagt i ruiner.
1944 kunne man feire at varetilhenger nummer 25.000 forlot fabrikken.
Etter krigen satset man mer og mer på fritidsrelaterte produkter og 1947 viste man en campingvogn benevt Liliput, tilpasset VW Boble. Den utmerket seg ved at den var laget i plater av stål. Man var også blant de første som innredet datidens kassevogner, VW Transporter og Ford Taunus til bobiler. Med betegnelsen Campingwagen, så den første av disse dagens lys i 1951.
1951 viste man campingvognen T-5, med gavltak og vegger i aluminium. På sengebenkene fant man oppblåsbare luftmadrasser. Dette året laget man også den største campingvogn som var laget på Kontinentet, med en lengde på 8,5 meter og bredde på 2,4. Den hadde et rammeverk av stål og var kledd med aluminiumsplater.
Med produksjonsstart 1954 laget man en serie campingvogner med et karrosseri helt i stål.
1957 deltok man på den fjerde campingutstillingen i regi av DCC, som ble avholdt i Düsseldorf. Her viste man bobilmodellene Standard og De Luxe, der den førstnevnte kunne leveres på DKW 3-6, Mercedes 319 eller Tempo-Matador chassis.
Ved utstillingen 1957, i Düsseldorf, viste man hele sitt omfattende caravanprogram bestående av modellene 265-3, 310-4, 310-4E, 310-2, 400-2, 400-4, Camping 2 og Camping 4.
Modellåret 1958 besto dette av to utgaver 310, 2 og 4, med en lengde på 3.1 meter, bredde 1.9 og egenvekt på henholdsvis 575 og 520 kilo. Disse ble også importert til Sverige, der de kostet 11.600 og 6.250 svenske kroner. Svensk importør var firmaet Handelsbolaget Germania i Gøteborg, som også importerte Eriba.
Det samme programmet ble bibeholdt også 1959, da prisen var 5.000 DMark for modell 310-4.
Til 1960 var det bare modellen 310/4 som ble videreført, og på det svenske markedet hadde prisen nå sunket til 5.985 svenske kroner.
Til 1961 viste man en helt ny modell kalt 400/4, med en lengde på 4 og bredde på 2.06 meter. Egenvekten var 890 kilo og prisen 13.675 svenske kroner. Denne modellen var i en helt konvensjonell konstruksjon, i motsetning til de tidligere som hadde hatt et selvbærende stålkarrosseri. Man besatte en 24. plass på den svenske salgsstatistikken med 4 registrerte vogner.
1963 ble det produsert 1500 vogner, og man var dermed den tredje største tyske produsent etter Wilk og Tabbert.
Til 1964 hadde man utøket programmet, som nå omfattet fem modeller, 295, 335 2 og 4, 400/4 og 465/4, til priser mellom 7.200 og 17.430 svenske kroner. 1964 kunne man også levere tilhengerfeste nummer 500.000. Som ny svensk importør fungerte nå Hans Slettebråten Import & Export i Johanneshov.
Til 1965 ble 295 erstattet av en versjon benvent 310. 1965 presenterte man også en caravanserie med karrosseri i glassfiber og med hevetak. Denne ble laget i tre størrelser, fra tre til 4,75 meter, men ble aldri noen større sucsess.
Produksjonen av ordinære campingvogner ble stoppet 1967.
1969 kunne firmaet feire 125-års jubileum. Samtidig kunne man feire at man hadde levert over 1 million tilhengerfester og produsert 100.000 campingvogner og 50.000 campingbusser.
I begynnelsen av 1970-årene hadde man en omfattende produksjon av innredninger tilpasset de fleste kassevogner, Transit, VW, Hanomag og Mercedes.
Til 1977 presenterte man en ny serie campingvogner med betegnelsen Columbus. Denne var laget helt i glassfiberforsterket kunststoff, og skulle også tjene som forsøkskanin for en eventuell senere anvendelse av dette materiale i fremtidige bobiler. Vognen tilhørte den absolutte luxus-klassen, men tross den relativt høye prisen på rundt 27.000 DMark, ble den ansett å være verdt hver krone. Vognen ble laget i to versjoner, 1 og 3. Begge hadde en karrosserilengde på 5.53 meter, bredde 2.18 og egenvekt på 1280 kilo.
Det samme programmet ble videreført sesongen 1978. Til modellåret 1978 lanserte man på bobilsiden de etterhvert legendariske modellene Sven Hedin, basert på VW LT og James Cook, byggd på Mercedes.
1979 ble caravanprogrammet utøket med modellen 2, i samme dimensjon som de øvrige. Dette var siste året vognene ble produsert.
1984 passerte man 3 millioner tilhengerfester, og man leverte også bobil nummer 250.000.
1986 ble det innledet et samarbeid med Ford som resulterte i modellen Nugget basert på Transit.
1987 leverer man postbil nummer 20.000 samtidig som modellen James Cook debuterer.
Ved campingutstillingen i Leipzig høsten 1990 presenterte man en bobil basert på den østtyske kassevognen Barkas, med et høyt tak tilsvarende det man fant på Joker.
Ved lanseringen av VW T4 ble markedsføringen og salget av disse gjort via Volswagens eget forhandlernett, mens produksjonen fortsatt lå hos Westfalia. Ved årskiftet 91/92 kunne man allerede passere produksjonsnummer 5000 av modellen California. Modellen Joker, basert på VW T2, hadde blitt produsert i over 100.000 eksemplarer, og totalt hadde man gjennom årene nå laget rundt 295.000 Volkswagenbaserte bobiler.
På slutten av 1993 kulminerte de store interne stridighetene i firmaet, som i lang tid hadde pågått mellom de to fetterne Horst og Werner Knöbel. Konkursspøkelset hang lenge over bedriften, og årsregsnkapet 1993 ble gjort opp med et underskudd på 13,6 millioner DMark.
Rundt årsskiftet 93/94 fikk man ny eierstruktur og ledelse. Den nye investorgruppen besto av Gunther Berg, Mark Wössner og Werner Gehring og som daglig leder ble ansatt Paul Lendel.
1994 kunne man feire firmaets 150-års jubileum og lanserte i den forbindelse modellen Highway. Økonomisk var man også kommet på fote, og hadde nå et fast fundament å stå på. Omsetningen endte dette året på 156 millioner tyske mark. Et faktum som resulterte i at borgermesteren i Rheda-Wiedenbrück arrangerte en middag for 300 gjester der man tiltalte den nye eiergruppen som reddere i ytterste nød.
Sommeren 1995 presenterte man planer på en gjenopptagelse av produksjonen av en campingvogn med betegnelsen Columbus, som ventelig skulle være klar høsten 1996.Til å lede dette prosjektet hadde man den tidligere LMC-sjefen Herman Saure. Omsetningen steg til 161 millioner DEM, og man kunne notere et overskudd i regnskapet på 4 millioner. Antall ansatte var nå 700 personer.
201007
WEVO - NL
Firmaet Heins i Utrecht skaffet seg i løpet av 1950-årene et godt rykte som produsent av teltvogner. 1959 ble sortimentet utøket med en ordinær campingvogn med modellbetegnelsen Klipper 360, som til det ytre utmerket seg ved at den hadde en bagasjeluke i endeveggen.
1960 presenterte man en noe mindre utgave med betegnelsen 310 og 1962 tilkom modellen 410, som var utstyrt med lanternetak. Prisen for sistnevnte var den gang 9.850 hollandske gylden. Karrosseriet ble fram til 1963 laget i masonite, men fra da gikk man over til aluminium. Dette var samtidig det siste året vognene ble laget.
Produsenten gikk imidlertid 1966 over til å importere vogner fra den portugisiske Pluma-fabrikken, som ble markedsført i Holland under betegnelsen Wevo Pluma.
281107
WHIZZOVAN - GB
Engelsk produsent som 1952 presenterte en campingvogn, med en profil lik dagens alkovebiler for montering på personbiler ved bruk av bilens ordinære tilhengerfeste samt et spesielt feste på taket. Mye lik den konstruksjonen som 1984 ble presentert av den franske produsenten Clip-Car.
291107
WIGWAM - D
Tysk campingvogn produsert 1974. Karosserilengden var 3,8 meter og egenvekten 400 kilo. Prisen var satt til 4.444 DMark.
WILDERNESS - USA
Amerikanske campingvogner og semitrailere produsert av det gigantiske Fleetwood-konsernet i Riverside California. 1988 omfattet modellspekteret tre serier, Wilderness, Cimarron og Yukon. Førstnevnte ble laget i størrelser mellom 18 og 33 fot, der en variant med lengde på 25.11 fot hadde en pris på 11.995 Dollar. Modellserien Wilderness besto av vogner mellom 25 og 34 fot og i størrelsen 29.9 lå prisen på 15.195 Dollar. Yokon var å få i lengder fra 18 til 33 fot og for en vogn på 29.8 fot måtte man betale 10.095 Dollar. Vognene ble også laget i fifth-wheel varianter.
Ble til 1992 forsøkt importert til Europa av firmaet American Caravaning Centre i Wien. Modellspekteret omfattet vogner mellom 4,7 og 10,7 meters lengde og priser mellom 31.500 og 54.990 DMark.
WILK - D
Grunnleggeren av Wilk fabrikken, Helmut Wilk, ble født den 7. januar 1919, som sønn av en godseier i det tidligere Øst-Tyskland. Under krigen tjenestegjorde han på østfronten, der han satt lenegere tid i fangenskap. Etter krigen kunne han ikke vende tilbake til sitt tidligere hjemsted, men måtte finne seg et levebrød i Vest-Tyskland.
Han etablerte seg 1949/50 innenfor forsikringsbransjen, med base i Bad Kreuznach, noe som medførte en del reisevirksomhet. Som alt annet var også hoteller og andre innkvarteringssteder mangelvare i årene etter krigen. I den anledning konstruert Wilk et liggesete tilpasset sin egen Folkevogn, som var av en både enkel og genial konstruksjon. Denne ble patentert og sammen med sin kone Hermi startet man 1952 produksjon under betegnelsen Wilk-Autobett. Den var jo opprinnelig tiltenkt handelsreisende, men det viste seg at den også fikk stor appell til fritidsbruk. Han kom dermed i kontakt med en annen brukergruppe, og det gikk ikke lenge før man hadde utviklet et telt som kunne slås opp på bilens tak. Parallelt med dette utviklet og produserte hans også svømmebasseng.
Som en alternativ til teltet forsøkte han 1957 også med import av campingvogner fra England. Dette ble imidlertid et kostbart eksperiment, og i stedet startet han 1958 med produksjon av vogner i egen regi ved lokalene i Bad Kreuznach. Modellen var gitt betegnelsen Tramper og var tiltenkt å bli trukket av en Volkswagen Boble. Egenvekten var 340 kilo og prisen 4.170 tyske mark. Til modellåret 1959 ble det laget 37 eksemplarer av denne vognen. Var høsten 1959 en av 17 produsenter som deltok på bilutstillingen IAA i Frankfurt.
Modellåret 1961 ble det satset på tre modeller, Tramper på 3 meter, Trip på 3,3 og Trailer på 3.75 meter. Den utvendige bredden var 1.95 meter og egenvektene henholdsvis 450, 580 og 640 kilo. Vognene ble nå også importert til Sverige, der de hadde priser på 7.780, 8.800 og 9.593 svenske kroner. Svensk importør var firmaet Ljunggrens Husvagnar i Norrkøping. Man havnet på en 24. plass på den svenske salgsstatistikken med 4 registrerte vogner. Wilk var nå Tysklands største produsent. 1961 gikk man også til ansettelse av en viss German Mensch, som dermed startet en lysende karriere innenfor tysk caravanbransje.
På begynnelsen av 1960-tallet var det i Tyskland rundt 70 mer eller mindre seriøse produsenter av campingvogner. Det ble ansett som et voksende marked, der mange lykkejegere forsøkte seg for å skumme fløten, og det var nok mange kunder som ble lurt opp i stry, der de oppgitte tekniske spesifikasjoner ikke var i tråd med virkeligheten. Helmut Wilk arbeidet hardt for å skape mer ryddige forhold og lanserte til 1962 begrepet "Alte Hasen fahren Wilk", noe som henspeilet på at de som hadde en viss erfaring med campingvogner ville vite å sette pris på de kvalitetsbegreper Wilk hadde innebygget i vognene. Til 1962 hadde man et delvis nytt modellprogram, der den minste nå hadde betegnelsen Trelli, med en karrosserilengde på 2.35 meter. Bredden var 1.8 meter o egenvekten 285 kilo. Modellen Trailer ble nå levert i to utgaver. Størst var modellen Trend, med en utvendig lengde på 4.45 meter. Modellene Trailer og Trend hadd nå fått bredden øket til 2.1 meter. Prisnivået lå i Sverige mellom 6.400 og 13.400 svenske kroner. Man gikk inn på en 18. plass blant Sveriges mest solgte vogner med 13 registrerte eksemplarer,
Til 1963 hadde man et betydelig utvidet program, som nå startet med modellen Tramper på 3 meter, fulgt av Trip på 3.3. Trailer modellen kunne nå leveres i tre versjoner, med betegnelsene T, Q og L. De samme modellvariantene gjenfant man også med utgangspunkt i Trend. Nye var modellene Traveller på 4.8 meter og Transat på 5.1 meter. Programmet lå i pris mellom 9.500 og 19.000 svenske kroner. 1963 etablerte man også datterselskapet Stern, som var tiltenkt å være merkenavn på enklere modeller, der volum var et av nøkkelordene. Salgsmessig havnet man i Sverige på 22. plass på salgsstatistikken med 19 vogner. Man var fortsatt Tysklands største caravanprodusent med en årsproduksjon på 1800 enheter. Man hadde også nylig tatt i bruk en fabrikk i Kellenbach, og til å lede denne hadde Wilk ansatt en herre ved navn German Mensch, som dermed startet en lysende karriere innefor caravanbransjen.
Til 1964 forsvant Tramper modellen, mens Trailer programmet ble redusert til to stykker, LT og T. Trend forble uendret, mens man nå også på Traveller basis kunne velge mellom to varianter, T og QK. Modell Transat var borte, og i stedet var tilkommet Triumphat på 6.3 meter. Kjøresikkerhet sto Helmut Wilks hjerte nær, og man lanserte derfor Safe-Car-Stabilisator, som standard på de dyrere modellene. 1964 hadde man 28 forhandlere spredt over hele Tyskland. Vognene ble også importert til Norge av firmaet Harry Solberg A/S i Tvedestrand. Modellspekteret besto av 18 modeller til priser mellom 12.000 og 38.500 norske kroner. Slagordet i reklamen fra "Drømmecaravanen som beundres av alle". Årsproduksjonen oppgikk til circa 3.500 vogner, og man anvendte for en stor del samlebåndsprinsippet. 1964 ble fabrikken innlemmet i Caravans International, som da var verdens største caravankonsern, ledet av Sam Alper. Det nyetablerte firmaet fikk et eierforhold der Wilk sto for 50 prosent og Ci-konsernet for de resterende 50. Helmuth Wilk ble samtidig lovet at han skulle kunne fungere som direktør så lenge han måtte ønske. Denne fusjonen foranlediget samtidig at de tyske produsentene etablerte organisasjonen Deutsche Caravan Union, i et håp om bedre å kunne møte konkurransen fra England. I Sverige besatte man 28. plassen blant de mest solgte vognene med 17 registrete enheter. Helmut Wilk hadde nå skaffet seg en bolig i Wiesbaden, i den eneste hensikt å kunne kjøre rundt med registreringsnummeret WI-LK 1 på sin Mercedes.
Det var bare en liten del av fabrikkens program som ordinært ble importert til Skandinavia, og den svenske importøren satset 1965 på modellene Trip T, Trailer LB, Trend TL og Traveller QK, til priser mellom 13.194 og 19.577 svenske kroner. I Danmark hadde man også modellen Stern til 9.875 danske kroner. Dansk importør var Dansk Caravan Import H.P. Petersen i Kolding. Fabrikkens totale program omfattet 16 forskjellige modeller. På den svenske salgsstatistikken havnet man på en 34. plass med 25 vogner. 1965 forlot den relativt nyansatte German Mensch sin stilling, for å stedet å bli teknisk sjef hos Tabbert.
Til 1966 byttet den svenske importøren ut versjonen Traveller med toppmodellen Triumphant, som fikk en pris på 29.370 svenske kroner. I Norge var det hovedsakelig Trip modellen man satte sin lit til. Den ble importert i to versjoner, T og QB, til priser på henholdsvis 18.400 og 19.300 norske kroner.
Til 1967 kom en helt ny serie kalt Wilk bestående av ni modeller. Minst av disse var 320 QB, med en lengde på 3.23 meter og egenvekt 605 kilo. Modell 375 ble levert i tre utgaver, LB, QB og TQ. Karrosserilengden var 3.74 meter og egenvektene 690, 700 og 720 kilo. På 435 basis kunne man velge mellom to versjoner, LQ og TL. Disse målte 4.36 meter og veide henholdsvis 790 og 840 kilo. Deretter fulgte modellene 490 TL, 535 TL og 630. Prisnivået lå i Norge mellom 15.650 og 38.300 norske kroner. Man lanserte også en helt ny serie kalt Stern. Denne ble levert i to utgaver 310 QB og 365 QB, til priser på 12.100 og 14.700 norske kroner.
Til 1968 tilkom på 375 basis modellen TL, mens 435 ble utøket med modellen KB. Modell 490 fikk også utøket sortimentet, til en KB og TL versjon. På basis av 630 kunne man nå velge mellom tre utgaver, MB, KB og LQ. Prisnivået lå nå mellom 16.800 og 40.300 norske kroner. Stern-serien ble også betydelig utvidet. Både 310 og 365 kunne nå leveres i to utgaver, QB og LB. Som helt ny modell tilkom 435, også den i to varianter, LQ og TQ. Prisleiet på denne serien gikk fra 13.000 til 19.400 norske kroner. 1968 kunne man feire at produksjonsnummer 20.000 forlot fabrikken. I Sverige var importen nå organisert under banneret til LM Caravans International AB i Helsingborg. Den norske importøren var fortsatt Harry Solberg A/S.
Til 1969 ble det ikke foretatt noen endringer i basisprogrammet fra Wilk. KB versjonene på 435 og 490 basis ble imidlertid strøket, samtidig som 535 nå kunne leveres i både TL og QK utgave. På Stern-serien var det ingen modellmessige endringer. Vognene hadde imidlertid en noe endret karrosseriform, fremtatt etter prøver i vindtunell, der en BMW 2000 var påhengt en 435-modell. Vognene fikk nå sterkstrømsinntak som standard. Helmut Wilk hadde gjennom hele 1960-tallet argumentert flittig for bruk av campingvogner til langtidscamping. Han hadde benyttet enhver anledning til å tale caravanistenes sak, og fått inpass på høyt nivå både regionalt og nasjonalt. Det var i denne perioden ikke få turer han hadde til Bonn for å drive "lobbyvirksomhet" for en mer utstrakt bruk av campingvogner, for å øke befolkningens livskvalitet.
Til 1970 lanserte man et helt nytt modellprogram. Dette hadde et stålchassis med gummifjæraksel og utseendet var fremtatt etter grundige undersøkelser ved den tekniske høyskolen i München, for å lage en så aerodynamisk gunstig vogn som mulig. Wilk serien startet med modellen 360 DB på 3.66 meter og egenvekt 735 kilo. Med utgangspunkt i 420, på 4.21 meter, kunne man velge mellom tre utgaver, LB, DB og TD. På basis av 490 fant man også tre versjoner, LD, TD og TL. De tre største versjonene hadde betegnelsene 545 TL, 620 TL og 640 MB. Stern-serien ble dette året sammensatt av modellene 330 DB, 385 DB, LB og TD, samt to utgaver 445, LD og TD. Dette året forhøyet man også aksjekapitalen fra to til fire millioner DMark. Man etablerte også en helt ny fabrikk i Zweibrücken, beliggende circa 100 km fra hovedanlegget i Bad Kreuznach. Noe senere tilkom også et produksjonsanlegg i Kellenbach. Antallet svenske forhandlere var 25 stykker, og som hovedimportør fungerte Caravans International AB i Helsingborg.
1971 innebar ingen større endringer i Wilk-serien. Utseendemessig hadde man endret litt på fronten, noe som skulle bedre aerodynamikken. Stern modellene hadde på det norske markedetet dette året et program bestående av modellene 420 LB, 490 TQ og TL samt 545 TL, til priser mellom 27.985 og 35.985 norske kroner. Den norske importen var nå, naturlig nok, overtatt av selskapet Caravans International Norge A/S i Mjøndalen. Vognene ble nå også importert til Sverige.
Til 1972 startet Wilk-serien med to utgaver 420, QB og TQ, med egenvekt på 800 kilo, fulgt av modellen 460 TQ. På basis av 490 kunne det velges mellom to utgaver, TQ og TL. De tre største var fortsatt 545, 620 og 640. Prisleiet lå mellom 9.975 og 16.700 DMark. Den norske importøren satset på modellene 420 QB, 490 TQ og TL og 545 TL, til priser på 31.100, 36.100 og 39.600 norske kroner. Stern-serien hadde et helt nytt modellprogram som startet med tre utgaver 385, QB, LB og TQ, fulgt av 445 i to versjoner, LQ og TQ. Størst var modellene 530 TL og 560 TL, den siste med boggiaksel. Prisnivået gikk fra 6.150 til 9.250 tyske mark. Helt ny var modellserien Sport, som skulle være et rimelig alternativ. Denne startet med modellene 300 med en egenvekt på 410 kilo. Nest størrelse var 375, som ble levert i en versjon kalt QB, med vekt på 480 kilo. Modell 435 kunne fåes i to varianter, LQ og TQ, med vekt på 560 kilo. Størst i Sport-serien var 515 TL, som veide 760 kilo. Utvendig bredde på disse vognene var 1.9 meter. Prisen på denne serien lå i leiet fra 3.250 til 5.650 DMark. Årsproduksjonen oppgikk dette året til 12.400 vogner.
1973 innebar en viss endring i modellbetegnelsene i Sport-serien. 300 ble omdøpt til 310, med et karrosseri på 3.05 meter. 375 ble hetende 370, der karrosseriet målte 3.66 meter. Denne modellen kunne nå leveres i to versjoner, QB og TQ. Modell 435 var uforandret, mens den største modellen nå var 500 TL, med en lengde på 4.89 meter. Modellserien Stern gjennomgikk mye av de samme endringer hva angikk modellbetegnelser. 385 ble hetende 390 og 445 ble hetende 450. Modell 530, som nå hadde en lengde på 5.31 meter, ble nå lverert i variantene 530 TL og Mt, samt 531 TL. 560 var utgått og erstattet av en modell kalt 545 i MT og KL versjon. Som helt nye versjoner var tilkommet 620 KL og 625 MB på 6.22 meter, og 680 E og D på 6.79 meter. Vognene opp til og med 530 var 2.01 meter brede, mens de fra 531 og opp målte 2.27 meter. På Wilk serien forsvant 420 modellene og ble erstattet av 400, i tre utgaver, QB, LB og TQ. Karrosserilengden på disse var 3.88 meter. Med utgangspunkt i 460 ble antallet valgmuligheter øket til tre, TQ, TL og LQ. Modell 490 forsvant og i stedet tilkom tre vogner på 5.31 meter med betegnelsene 540 TL, 540 MT og 541 TL, der sistnevnte adskilte seg ved en bredde på 2.27 meter. Modell 545 var utgått og i stedet tilkom to versjoner med betegnelsen 555, MT og KL. 620 versjonen var byttet ut mot to varianter 635, KL og MB, og 640 måtte vike plassen for to varianter 690, D og E.
Til 1974 var den mest markante endringen at modellprogrammet i Sport-serien nå kunne leveres i fire varianter. Modellmessig var det imidlertid ingen endring, og serien benevnt Sport kostet dette året mellom 3.375 og 5.290 DMark. Ville man ha en vogn med seriebetegnelsen Sport Special kostet disse mellom 3.645 og 5.670 tyske mark, mens vogner med seriebetegnelsen Sport Extra betinget en pris på mellom 4.370 og 6.285 DMark. Toppversjonen på Sport basis hadde betegnelsen Super og kostet mellom 4.640 og 6.695 DMark. I Stern-serien tilkom på 390 basis modellen TQ, mens det øvrige program var uforandret. Prismessig lå denne serien mellom 6.150 og 12.990 DMark. Serien ble også levert i en variant med tilleggsbenevnelsen Super, og kostet da fra 7.145 til 14.220 DMark. Det var fra denne serien den norske importøren hadde hentet sitt program, bestående av modellene 450, 530 og 531 til priser mellom 27.885 og 29.685 norske kroner. Modellserien Wilk gjennomgikk ingen endringer. 1974 kunne man passere 75.000 produserte vogner. På detr norske markedet havnet man på 13. plass på salgsstatistikken med 91 vogner.
Modellåret 1975 innebar ingen større forandringer, men noen av serievariantene på Sport basis ble droppet. I Wilk serien tilkom modellen 542 MT, med en lengde på 5.31 meter, 600 D på 5.96 meter og 765 D på 7.63 meter. Dette året kunne man feire produksjon av vogn nummer 100.000, og man besatte 2. plassen på den tyske salgsstatistikken med 5.090 vogner. På det svenske markedet gikk man inn på en 15. plass med 76 vogner, og i Norge ble det 17. plass med 64 enheter.
Til 1976 var det heller ingen større forandringer i Sport-serien, men 500 hadde endret betegnelsen til 495. Den ble nå kun markedsført i versjonene Sport og Spoprt Comfort. Modellserien Stern inneholdt ingen endringer i modellutvalget. I Wilk-serien ble antallet varianter på 400 og 460 basis redusert til to, samtidig som man bare beholdt modellene 540 MT og 542 MT av vognene med lengde på 5.31 meter. De største modellene ble også levert i en serie kalt Wilk de Luxe, bestående av modellene 600 D, 635 MB, 690 D og E samt 765 D. Som helt ny serie lanserte man Safari bestående av tre modeller, 390, 450 og 505. Seriene Sport og Safari ble produsert ved fabrikken i Zweibrücken. Dagsproduksjonen lå mellom 22 og 40 vogner, avhengig av type, og man laget serier på mellom 100 og 300 vogner av gangen. Antall ansatte ved dette anlegget oppgikk til 250 personer.
Antall svenske forhandlere oppgikk 1976 til femten stykker, og på salgsstatistikken havnet man på 19. plass med 78 vogner. På det norske markedet ble det registrert 33 vogner, noe som ga en 27. plass på salgsstatistikken.
Til 1977 ble det i Sport basis beholdt det samme modellprogrammet som året før. Prisnivået på denne serien lå nå mellom 4.800 og 7.300 DMark. Ville man ha Comfort-versjonen måtte man punge ut med mellom 5.880 og 8.380 tyske mark. Safari-serien beholdt det samme grunnprogrammet men ble utøket ved at 450 nå kunne fåes i to versjoner, LQ og TQ. Prisleiet gikk fra 6.990 til 8.790 DMark. Også denne serien kunne fåes i en Comfort versjon med priser mellom 7.990 og 9.790 tyske mark. I Stern serien ble antallet valgmuligheter på 390 og 450 basis redusert fra tre til to, og som helt ny modell tilkom 500 TL på 4.98 meter. Ny var også modellen 532 MT, mens 545 var strøket. Nytilkommet i Stern-serien var også 600 på 5.96 meter, samt to utgaver 765, D og E. Denne serien ble hovedakelig solgt på eksport, til bla Holland. Det tidligere Stern-programmet ble gitt tilleggsbenevnelsen de Luxe, og hadde gjennomgått mye av de samme modellmessige endringer som Stern. Prismessig lå denne mellom 8.750 og 17.950 DMark. Modellserien Wilk ble også gitt tilleggsbenevnelsen de Luxe. På modellsiden ble 400 strøket, og enkelte andre modeller endret litt på betegnelsene. Prisen på denne serien lå mellom 12.800 og 23.900 tyske mark. Man lanserte også muligheten for å få vognene utstyrt med solcelle-anlegg, til en merpris på 2.480 DMark. 1977 kunne man også feire firmaets 25 års jubileum, noe som ble behørig markert. På den tilhørende banketten vanket mange godord til Helmut Wilk, både fra Finanzministeren i Rheinland-Pfalz og Tysklands industriminister. Man beholdt 2. plassen på det tyske markedet med 5.416 vogner, mens man på det svenske markedet havnet på 34. plass med 5 vogner. I Frankrike besatte man en 14. plass med 1.686 enheter.
Til 1978 ble de to Sport seriene viderført uforandret. I Safari-serien ble 460 modellene byttet ut med 470 TQ på 4.66 meter, og som ny toppmodell tilkom 540 MT på 5.34 meter. Serien ble fortsatt også levert i en Comfort variant. Stern de Luxe fortsatte nokså uforandret, der man beholdt det samme basisprogrammet, med tillegg i varianter på enkelte størrelser, og fradrag på andre. Stern fikk dette året nytt chassis, nytt ventilasjonssystem, ny vinduskonstruksjon, og radialdekk. Også Wilk de Luxe beholdt det samme basisprogrammet, med de samme modifikasjoner som på Stern de Luxe. Man presenterte 1978 også kanskje den styggeste vogn som noen gang er laget. Det var vel kanskje ikke noen ordinær campingvogn, men mer en jakthytte. Under transport var det en firkantet boks, der man ved et sinnrikt utfellingssystem kunne få et fem meter høyt vakttårn.
1978 ble Helmut Wilk tidelt æresprisen "Deutscher Campingpreis", som ble utdelt av den tyske caravanklubben, DCC. På det svenske markedet ble det dette året registrert 1 vogn av merket Wilk, noe som ga en 39. plass på salgsstatistikken.
1979 medførte et delvis omarbeidet program i Sport Standard og Sport Comfort seriene. Minst var nå en vogn med betegnelsen 320 QB, med lengde 3.2 meter og egenvekt 480 kilo. Neste størrelse var 3.75 meter, med betegnelsen 380, i to utgaver, QB og BKT. Neste modell hadde betegnelsen 400 TR, med en lengde på 4.06 meter og vekt 610 kilo. De to 435 modellene var erstattet av en vogn med betegnelsen 440 TQ, med en karrosserilengde på 4.38 meter. Modellbetegnelsen 500 MT ble beholdt, men vognen hadde nå en lengde på 4.94 meter. Prisnivået for modellene i Standard serien gikk fra 5.690 til 8.290 tyske mark, mens man for Comfort versjonene måtte ut med mellom 6.790 og 9.390 DMark. Safari serien ble til 1979 utøket med modellen 580 TS på 5.8 meter og egenvekt på 995 kilo. Det øvrige program ble beholdt, og prisene rakk fra 9.190 til 12.530 DMark. Serien kunne fortsatt leveres i en Comfortversjon der prisene lå mellom 9.190 og 13.630 DMark. I Stern de luxe serien ble de tre 390 modellene erstattet av to med betegnelsene 390 og 391 HKT. Som helt ny versjon tilkom 410 QB, og de to 500-modellene endret betegnelse til 501 TL og 502 TL. 530 vognene ble nå gitt betegnelsene MT, TL og ED. Ny vogn i serien var 560 MT, med en lengde på 5.56 meter og vekt 1120 kilo. Modell 600 endret betegnelse til 601 og 765 ble omdøpt til 770. Prismessig befant den seg mellom 9.999 og 20.880 DMark. I Wilk de Luxe serien ble den minste modellen, 460 TQ, strøket, og i stedet ble 510 TL supplert med to vogner benevnt 501 TLA og 502 TL, som også hadde en lengde på 4.98 meter. De ulike 540 modellene ble droppet og erstattet av vogner med betegnelsene 535 TL, MT og ED, med lengde 5.31 meter. I likhet med Stern serien ble også Wilk utøket med modellen 560 MT. Blant de større modellene var det bare detaljmessige endringer. Serien var prissatt mellom 15.380 og 25.500 tyske mark. På det franske markedet ble det dette året registrert 1.323 Wilk vogner, noe som resulterte i en 16. plass på salgsstatistikken. Som ny forretningsfører for CI-Wilk-Holding ble 1979 utnevnt Herman Pieper. Den 7. januar 1979 kunne Helmut Wilk feire sin 60 års dag, og gratulantene sto i kø, for å ære den "gamle" kjempen, og ønske han lykke til videre i sitt arbeid både som produsent, men også som en av caravanismens fremst talerør. Han annonserte samtidig at han nok ville trekke seg noe tilbake fra den daglige drift, og istedet legge alle ressurser på sin oppgave som PR-leder innefor forbundet av tyske caravanprodusenter, VDWH. Han ville også søke å sekge caravanideen på verdensbasis i form av sin stilling som styremedlem i verdenskonsernet CI International. Lite ante man da om at han den 8. desember 1979 skulle avgå ved døden i Kenya i Afrika, etter skader han pådro seg i en trafikkulykke. Dermed hadde bransjen mistet en av sine mest markante personligheter, som i alle år hadde talt caravanistenes sak og vært en entusiastisk pådriver for caravanbransjen.
Til 1980 forsvant Sport-seriene, men i stedet kom Safari i en De Luxe og en Sport variant. Modellserien Safari Sport inneholdt mye av de samme modellene man tidligere hadde hatt i Sport-serien, 320 QB, 380 QB og BKT samt 500 MT. 400 TR var erstattet av en modell kalt TQ, og på basis av 440 tilkom modellene LK og HKT. Serien Safari de Luxe startet med modellen 411 TQ på 4.06 meter og egenvekt 680 kilo, fulgt av to versjoner 471, TQ og MT, med en lengde på 4.66 meter. Modellen 512 TL målte 4.94 meter og veide 810 kilo, mens 541 MT hadde en lengde på 5.34 meter. Modellen 581 ble levert i to varianter, TS og TSK, mens den største modellen i denne serien lød navnet 651 TSF. Det var fra disse to serien den norske importøren hentet sitt program. I Stern de Luxe serien ble 410 QB erstattet av en modell kalt 420 TQ på 4.18 meter. Det øvrige basisprogram ble videreført, men på enkelte størrelser tilkom ytterligere planløsningsvarianter. I Wilk de Luxe serien utøket man med en ny minstemann i form av 420 BKT på 4.18 meter, mens det øvrige program ble tilført en del nye innredningsalternativ. Man avviserte også introduksjon av en bobil, som skulle bygges ved anlegget i Kelnbach. Dette var helt frigjort etter at produksjonen av Stern og Wilk ble lagt til Bad Kreuznach, mens de øvrige fortsatt ble laget i Zweibrücken. 1980 ble K.W. Trapp ansatt som ny leder av bedriften.
Til 1981 gjenintroduserte man seriebetegnelsen Sport, med et program bestående av modellene 320 QB og 360 QB, til priser på 6.790 og 7.290 tyske Mark. Safari Sport serien endret navnt til Safari Touring, samtidig som enkelte modellbetegnelser ble endret. 320 QB, 380 BKT og 400 TK ble beholdt, mens 440 modellene endret sifferkobinasjon til 441 og 500 ble nå hetende 501. Den eneste helt nye modellen var 360 QB, med en lengde på 3.54 meter og egenvekt 540 kilo. De eneste modellmessige endringer på Safari de luxe serien var at 411 ble byttet ut med en vogn kalt 442 TQ, på 4.38 meter. Variasjonsmulighetene på 581 og 651 basis ble utøket til tre, TS, TSF og TSK. Denne serien dannet basisen i den på det norske markedet, med import av modellene 471 MT, 541 MT samt 581 TSK, til priser på 48.700, 54.700 og 61.900 norske kroner. Med utgangspunkt i Safari lanserte man også Safari 2000, bestående av modellene 441 MT og 501 MT. I Stern de Luxe serien ble 770 modellen strøket, og 680 erstattet av 670, med en lengde på 6.67 meter. De øvrige ble bare detaljmessig endret. Den norske importøren satset dette året kun på modellen 530 MT, som fikk en pris på 66.000 norske kroner. På vårparten 1981 lanserte man en spesialmodell kalt Mediteranee basert på 470, med et noe mer omfattende standardutstyr. Wilk de Luxe-serien fikk et helt nytt karrosseri og tilleggsbenevnelsen ADL, Aerodynamische Linie. Det ble betegnet som 1980-årenes caravanform, men når sant skal sies så adskilte den seg vel ikke så voldsomt fra det man var vant til. Denne hadde riktignok fått en svart hekkspoiler ved takenden bak, men... Serien ble utvidet med modellen 440 TQ på 4.42 meter, samt 670 i to varianter. Fra denne serien fant man i Norge kun 535 MT, med en pris på 77.900 norske kroner. Man prøvde seg også med en bobil, uten å få noen større sucsess. Sesongen 1980/81 ble nok ikke helt hva man hadde håpet, og man måtte notere en salgsnedgang på rundt 15 prosent. Det ble også foretatt et skifte i sjefsstolen, der K.W. Trapp nå ville prøve å ta over arven etter Helmut Wilk. Man hadde også gjennomført betydelige moderniseringer ved anlegget i Bad Kreuznach. På det tyske markedet var det 1981 90 forhandlere som hadde Wilk på programmet. I Norge havnet man på en 8. plass på salgsstatistikken, med 229 vogner.
Til 1982 fortsatte man satsingen på ADL programmet i Wilk de Luxe. Utvalget var imidlertid betydelig redusert og man hadde bare beholdt modellene 420 BKT, 535 MT og ED, 561 MT samt 601 ED. Sport-serien var igjen borte og gjenfantes nå under vignetten Safari Sport, med de samme modellbetegnelsene 320 QB og 360 QB. Denne serien ble hovedsakelig laget for eksport til Frankrike. Safari Touring programmet ble videreført uten større endringer, mens man på Safari de Luxe hadde erstattet 512 og 541 med fire versjoner 531, MTF, MTE, MTK og MTL. Helt ny var en serie kalt Safari Compact, som nle kjennetegnet av at den var utstyrt med hevetak, slik at høyden under kjøring kun oppgikk til 1.92 meter. Dette ble sagt å minske luftmotsatnden med 25 prosent, og bensinforbruket med 15 prosent, noe som unektelig var sentrale temaer på den tiden. Denne ble kun levert i en versjon med betegnelsen 443 TD, der lengden var 4.38 meter. I Stern de Luxe serien forsvant betegnelsene 390, 391 og 670, mens de øvrige i store trekk ble viderført uendret. Utseendemessig hadde man nærmet seg de Luxe ADL, minus hekkspoiler, og utvendig var det helt ny fargekombinasjon. Man introduserte ytterligere en ny serie kalt Bungalow, bestående av modellene 600 og 770, som hovedsakelig var beregnet til stasjonært bruk. I Norge havnet man på en 6. plass på salgsstatistikken, med 294 vogner, og i Frankrike ble det 13. plass med 1.037 enheter.
Til 1983 ble Safari Compact serien utøket med modellen 330 HKL på 3.3 meter og egenvekt 570 kilo. Prisen på de to modellene i denne serien var 11.990 og 14.590 tyske mark. I Safari Touring serien ble 501 strøket, og i stedet tilkom 481 MT på 4.76 meter samt 521 i MTE og MTK versjon. Karrosserilengden på disse var 5.25 meter og egenvekten 790 kilo. Safari de Luxe fortsatte med uforandret modellprogram. Det samme gjaldt også for seriene Stern de Luxe, Wilk de Luxe ADL og Bungalow. Helt nye var noe man kalte Apollo, som ble levert i to serier, Touring og Compact. Modellprogrammet var det samme som de tilsvarende seriene på Safari basis. De generelle nedgangstidene rammet også caravnbransjen, og også Wilk-konsernet ble sterkt berørt, noe som innebar at man var nødt til å legge ned produksjonen ved anlegget i Zweibrücken. I tillegg hadde jo moderselskapet Caravan International gått konkurs, noe som selvsagt ikke lot Wilk uberørt. I Norge var det tidligere CI-selskapet nedlagt, og som nytt importselskap var opprettet firmaet Norack A/S i Mjøndalen, med Arne Chr. Knudsen som leder. I Norge havnet man på en 8. plass på salgsstatistikken, med 205 vogner, mens man i Frankrike datt ned til 19. plass med 645 enheter.
Til 1984 rasjonaliserte man litt i seriefloraen. I Safari de Luxe ble 442 byttet ut med modellen 400 TD og 471 ble erstattet av vogner med betegnelsen 481, med lengde på 4.74 meter. Safari Touring var borte og i stedet lanserte man Safari Holiday, med et program bestående av 320 DB, 380 TD og TDK, 440 VT, 480 VT og 520 V. Apollo programmet gjenfant man nå under betegnelsen Apollo Holiday, der man fant vognene 380 TD og TDK, 480 VT og 520 V. I Serien Stern de Luxe ble 471 erstattet av 482 VT på 4.8 meter, og man utøket med modellen 700 på 7 meter. I Wilk de Luxe ADL strøk man 420 og 561, og utøket i stedet med modellen 770 på 7.7 meter. I mai 1984 lanserte man en helt ny serie kalt Stern E. Wilk hadde nok en gang fått ny leder, og denne gang var det Reiner Hinrichs som skulle forsøke å lede skuta. Salgsmessig endte man i Tyskland på 6. plass med 2.192 vogner, i Frankrike på 20. plass med 429. I Norge ble det registrert 194 Wilk, noe som ga en 12. plass, Etter noen tunge år så man nå optimistisk på fremtiden, og den nye modellserien Stern E hadde fått god mottagelse, og man hadde store forventninger til denne. Sesongen 1983/84 endte produksjonstallet på 4.500 enheter. Forretningsåret, ble for første gang på flere år, avsluttet med et lite pluss i regnskapet, 20.000 DMark, etter en omsetning på rundt 50 millioner DMark. I løpet av høsten 1984 fikk man imidlertid likviditetsprobleme og i slutten av oktober anmodet man sine bankforbindelser om en utøket kreditt på 2.5 millioner DMark, noe man i første omgang ble stilt i utsikt å få innvilget. Parallelt innførte man i november forkortet arbeidstid, og det ble lagt opp til en utvidet juleferie. Rett før jul kom imidlertid negativ beskjed fra Commerzbank om at tilleggskreditten ikke ble innvilget. Man anmodet derfor Bedriftsforsamlingen om å akseptere en lønnsnedgang på 20 prosent i et forsøk på å komme over krisen. Dette ble ikke godtatt, og ble etterfulgt av en nokså heftig debatt om hvem som egentlig hadde skylden for den oppståtte krisen. Det gikk vel derfor som det måtte gå, og den 23. januar 1985 måtte man gå den tunge veien til skifteretten og bli slått konkurs. Dette medførte at 270 arbeidere ble stående uten jobb, men bobestyreren øynet et håp om at man ville få solgt bedriften.
Modellåret 1985 innebar ytterligere reduksjon i modellfloraen, samt delvis nye modellprogram. Helt ny serie var Stern E, som startet med modellen 390 DB på 4.17 meter og egenvekt 630 kilo. Neste størrelse hadde en karrosserilengde på 4.77 meter og betegnelsen 450 TD. Neste utgave målte 5.07 meter og lød navnet 490 TD. Størst i denne serien var 530, som ble levert i to utgaver, TK og TE. Disse hadde en lengde på 5.57 meter. Prismessig lå den mellom 12.290 og 15.890 tyske Mark. Stern de Luxe fikk dette året et modellprogram som begynte med 400 HKT på 4.17 meter, fulgt av 500 TD på 5.07 meter. Betegenelsen 540 ble anvendt på vogner med lengde 5.57 meter, i tre versjoner, TE, TD og TK. Det øvrige program besto av 590 TE og TD, 650 TM og 700 TS. Prismessig lå disse mellom 14.980 og 25.380 tyske Mark. Serien Wilk de Luxe ADL startet dette året med 540 TE, fulgt av 590 TE, 650 TS og to utgaver 770, TM og TS, til priser fra 24.680 til 31.980 DMark. Disse modellene ble levert med en varmematte i veggen bak rygglenene og på toalettrummet kalt Caraflex, der man benyttet 24-volts strøm. Vognene hadde fått et delvis nytt karrosseri, der gasskassen nå var helt sammenbygd med bodelen. I Norge hadde man 1985 tolv forhandlere. Den 1. august 1985 besluttet konkursforvalteren å gjenoppta en begrenset produksjon av vognene under firmanavnet Caravans International Wilk GmbH. Man hadde forhandlet fram en ny lønnsavtale med de ansatte, som nå oppgikk til 40 personer, og ville kalkulere utsalgsprisene så lavt at man ikke burde få problemer med avsetningen. Man la heller ikke skjul på at disse tiltakene var iverksatt for å gjøre Wilk mer attraktiv, og på den måten finne en kjøper. Salgsmessig endte man i Tyskland også 1985 på 6. plass med 1.887 vogner, i Frankrike på 21. plass med 295. I Norge ble det registrert 125 Wilk, noe som ga en 15. plass, mens man i Danmark gikk inn på 7. plass med 265 vogner.
Til 1986 hadde man følgelig et betydelig redusert modellprogram. Serien Stern E var slanket til kun å omfatte modellen 450 TD, mens Stern de Luxe kun omfattet 400 HKT, 500 TD samt 540 i TE, TK og TD utgave. Modellserien Wilk de Luxe besto dette året av de to størrelsene 540 og 590, begge i TE og TK versjon. Bobestyreren for Wilk, Hans-Gert Dhonau, kunne sommeren 1986, etter forhandlinger som hadde pågått i over et år, meddele at firmaet den 27. juni 1986 var solgt til Tabbert Caravan GmbH, og omdøpt til Caravans International Wilk Bad Kreuznach GmbH. Man hadde da i boets regi produsert 1.150 vogner. Lederen for Tabbert-konsernet, Gerd Sanmann, uttalte i sakens anledning at merket ville fortsette som eget fabrikat, med egen identitet og et separat forhandlernett både i Tyskland og utlandet. Noen kjøpesum ble ikke oppgitt, men det ble snakket om rundt 4 millioner DMark. Den nye ledelsen besto av herrene Gerd Sanmann, Wilfried Späth som driftssjef, Mück og Krahn og som eneste dame forretningsfører Gabriele Pfeil. Salgsmessig endte man i Norge på 23. plass med 30 vogner.
Modellåret 1987 ble serien Stern E viderført i form av modellen 450 TD, mens serien Stern de Luxe ble droppet i sin helhet. Wilk de Luxe serien ble til gjengjeld noe utvidet, da man også innkluderte 400 HKT og 500 TD og på 540 basis tilkom en TD utgave. 590 fortsatte uforandret og som ny toppmodell lanserte man 700 TS. Som ny leder hos Wilk ble 1. juli 1987 ansatt Peter Grosche. Produksjonstallet for sesongen 1986/87 oppgikk til 1.800 vogner, og av disse gikk 30 prosent til eksport. Antall ansatte var kommet opp i 100 personer og omsetningen var rundt 26. millioner DMark. Det ble også gjenopptatt import til Norge i regi av Scandinavian Caravan Center, som hittil hovedsakelig hadde vært kjent som importør av Adria. Salgsmessig endte man i Tyskland på 9. plass med 1.251 vogner. I Norge ble det registrert 81 Wilk, noe som ga en 18. plass, mens man i Danmark gikk inn på 16. plass med 96 vogner.
Den eneste modellmessige endringen på Wilk de Luxe til 1988 var at 500 nå også kunne fåes i en MT versjon. Prismessig lå programmet mellom 14.590 og 24.990 DMark. Programmet var også å få i Norge, der det hadde priser mellom 77.700 og 129.000 norske kroner. Stern E fortsatte uforandret, og kostet i Norge 76.600 norske kroner. Den 1. juli 1988 fratrådte Peter Grosche fra ledelsen i Wilk og ble erstattet av den da 46 årige Wolfgang Klinge som sammen med Gabriele Pfeil skulle lede firmaet videre. Han hadde siden 1972 innehatt ulike posisjoner innenfor Tabbert konsernet. 1988 ble det første Wilk-Rally for eiere av Wilk vogner arrangert som en rundtur på 8 dager i nært samarbeid med den tyske campingklubben DCC. Omsetningen for den samlede TIAG-gruppen, Tabbert, Wilk og FFB, oppgikk 1988 til 122.5 millioner DMark. Wilk vogner ble produsert i et antall på 2.200 enheter, hvorav 40 prosent gikk til eksport. Salgsmessig endte man i Tyskland også 1988 på 9. plass med 1.249 vogner. I Danmark ble det registrert 75 Wilk, noe som ga en 15. plass. På det hollandske markedet besatte man også en 15. plass med 301 enheter.
Til 1989 fortsatte man den forsiktige utviklingen og anså nok at man fortsatt var inne i en konsolideringsfase. Modellserien Stern E forsvant, men som erstatning relanserte man seriebetegnelsen Safari. Utvendig hadde den dekorstriper i gult og grønt. Denne besto av modellene 390 TD, med en karrosserilengde på 4.58 meter, 440 TD på 4.93 meter og 490 TD, med en utvendig lengde på 5.38 meter. Prisene var satt til 13.490, 13.990 og 14.590 tyske Mark. Serien Wilk de Luxe kom nå med et helt nytt og betraktelig utvidet program. Minst var to versjoner 410, HKT og TD, med en lengde på 4.65 meter og egenvekt 800 kilo. Neste størrelse hadde en lengde på 5.14 meter og betegnelsen 470 TD. På basis av 510, som målte 5.67 meter, kunne man velge mellom tre varianter, TD, MT og TK. Modell 550 med karrosserilengde på 6.05 meter var det også tre alternativer, TD, TE og TK. 600, på 6.49 meter ble levert i variantene TE og TK, mens 660, med lengde 7.1 meter, var å få i TL og TM versjon. Størst var modellen 720 TS på 7.75 meter. Prisnivået lå i Norge mellom 78.000 og 132.000 norske kroner. Utvendig hadde man beholdt den blå og grå dekoren, men vognene hadde fått ny helintegrert gasskasse. Innvendig fant man nytt treverk. Dansk importør var Caravan Ringen, og man hadde ialt 19 forhandlere. Som ny norsk importør hadde Tore Lindqvist & Co. A/S overtatt, et firma som hittil hadde vært mest kjent som importør av Tabbert. I oktober 1989 ble det også etablert et agentur for Wilk i Sverige. Bak denne satsingen sto Dennis Widen og firmaet Småländska Husvagn & Fritid i Alvesta. 1989 var TIAG-gruppens totale omsetning steget med rundt 10 prosent, til 133,4 millioner DMark. Av dette sto Wilk for 22.6 millioner, etter å ha produsert 1.986 vogner. Antall ansatte var 110 personer. Salgsmessig endte man i Tyskland på 10. plass med 1.148 vogner. I Danmark ble det registrert 73 Wilk, noe som ga en 14. plass. I Norge havnet man på 18. plass med 23 vogner, mens man i Sverige måtte ta til takke 28. plass etter å ha fått registrert to stykker. På det hollandske markedet besatte man en 18. plass med 202 enheter.
Foran 1990-sesongen var den overordnede ambisjon at man ytterligere skulle forbedre kvaliteten. Den eneste modellmessige endring til 1990 var at tallkombinasjonene i Wilk de Luxe serien ble forandret. 410 ble til 400, 470 ble 450, 510 ble omdøpt til 500 og utøket med en TE versjon. 550 ble 540 og 600 ble hetende 590 osv. Helt ny var 545 TE, med en utvendig lengde på 6.35 meter, og innvendig 5.6 meter. Modellbetegnelsene var derfor kanskje noe misvisende, da de egentlig så nokså lite om den faktiske lengden. På planløsningssiden hadde man også foretatt visse endringer, der flere av vognene nå hadde fått hovedsittegruppen foran. Serien Safari var droppet, og i stedet lanserte man en serie kort og godt kalt Wilk. Denne ble sammensatt av modellene 400 HKT, 400 TD, 450 TD og 500 i TD, TE og TK versjon. Man hadde endret litt på konstruksjonsprosessen. Som ny driftsleder hadde man ansatt Leen van der Plas. Den totale produksjonen endte på 2300 enheter, hvorav 1/3-del ble eksportert. Man sysselsatte nå 125 personer. Antall forhandlere var steget til 61 stykker. 1990 steg antall ansatte til 125 personer. Caravanmarkedet i Tyskland viste sesongen 1990/91 en synkende tendens, men tross dette øket Wilk salget med 52,3 prosent og oppnådde en markedsandel på rundt 6 prosent. Salgsmessig endte man i Tyskland på 9. plass med 1.604 vogner. I Danmark ble det registrert 83 Wilk, noe som ga en 13. plass. I Sverige havnet man på 24. plass med 25 vogner. På det hollandske markedet besatte man en 19. plass med 262 enheter. Man var også tilbake i frankrike der det ble registrert 34 Wilk vogner, noe som ga en 21. plass på salgsstatistikken.
Til 1991 fremsto vognene i ny utvendig dekor, der basisfargene imidlertid fortsatt var blått og hvitt. På modellsiden var eneste endring i Wilk serien at man 450 basis nå også kunne få denne i en TM versjon. Den eneste endring i de Luxe serien var at man gjennomgående endret tallkombinasjonene ved å bytte ut nullen med et 1-tall, slik at 400 ble 401 osv. Den svenske importøren Småländska Husvagn og Fritid AB i Alvesta ble begjært konkurs i august 1991. Bak konkursbegjæringen sto Foreningsbanken, som fikk kalde føtter da firmaet i store avisannonser annonserte kjempesalg på restvognene. Banken manglet flere innbetalinger, og foretrakk konkurs framfor å se at vognene ble solgt til gi-bort-priser. Årsproduksjonen kom denne sesongen opp i 3000 vogner og omsetningen steg til 40 millioner DMark. Antall ansatte var nå 140 personer. Salgsmessig endte man i Tyskland på 9. plass med 1.627 vogner. I Danmark ble det registrert 80 Wilk, noe som ga en 12. plass. I Sverige havnet man på 23. plass med 17 vogner. På det hollandske markedet besatte man en 20. plass med 208 enheter.
Den eneste modellendring på Wilk serien til 1992 var at 400 modellen ble utøket med varianten TK. Som emeste nye modell i de Luxe serien tilkom 551 TE, med en lengde på 6.35 meter. Det øvrige program ble bibeholdt. Helt ny serie var noe man kalte Studio, bestående av modellene 595 SD, 661 SD og 701 SD. Til 1992 lanserte man også en serie bobiler, som det første året ble produsert i et antall av 300 stykker. Bobilproduksjonen var forøvrig lagt til Wilsdorf i nærheten av Dresden, i det tidligere Øst-Tyskland.
Etter konkursen hos den svenske importøren Småländska Husvagn & Fritid ettersommeren 1991 ble firmaet restrukturert med Mats Filipsson som eneeier og importen fortsatt. Vognene ble tatt hjem på bestilling og det var eventuelt også mulig å bestille fabrikkens bobiler. Salgsmessig endte man i Danmark på 10. plass med 97 vogner. I Sverige havnet man på 23. plass med 9 vogner.
Modellåret 1993 fikk Wilk-serien en betydelig tilvekst. På basis av 450 utøket man med versjonene TDF,TK og TMF, mens 500 fikk tilvekst i form av en TDF utgave. Som helt ny modell innkluderte man 540 i TE, TK og TF utgave. Modellserien de Luxe ble også utøket ved at antallet varianter på de enkelte basisversjoner ble utvidet. Modell 595 kunne videre leveres i både 2.3 og 2.5 meters bredde. På programmet sto også dette året noen spesialmodeller i form av serien Design/Studio som omfattet to utgaver 502, TD og TF. Disse hadde en karrosserilengde på 5.73 meter og egenvekt 995 kilo. TD hadde rundsittegruppe bak og vinkelsittegruppe foran mens TF hadde dobbeltseng og toalettrom bak i vognen. Vognene ble særpreget av et lysegrått moderne interiør og farveglade tekstiler. Senhøsten 1993 ble ledelsen i firmaet delt mellom Wolfgang Klinge som hadde valgt å trappe ned av personlige grunner, og Ernst Romberg, som tidligere hadde jobbet hos Hymer AG. Salgsmessig endte man i Tyskland på 8. plass med 1.673 vogner. I Danmark havnet man på 10. plass med 82 vogner. På det svenske markedet ble det registret 1 Wilk, noe som resulterte i 25. plass.
Til 1994 ble programmet i Wilk serien utvidet med den nye toppmodellen 550 TMK, med en lengde på 6.35 og bredde 2.5 meter. Totalt omfattet serien nå 15 versjoner til priser mellom 16.750 og 23.490 tyske mark. Wilk de Luxe serien ble forandret ved en ytterligere utvidelse av valgmulighetene på de tidligere basismodellene. Serien besto nå av 38 modeller fordelt på 8 karrosserilengder. Prisleiet gikk fra 19.090 til 32.990 DMark. Innvendig hadde vognene fått nytt møbeldesign med fellesbetegnelsen "Soft-Line". Produksjonen av bobiler ble foreløpig lagt på is. Den 1. juli 1994 ble Ernst Romberg innlemmet i styret for TIAG-konsernet, med ansvar for teknikk og produksjon. Produksjonen endte på 2700 vogner, og omsetningen kom opp i 50 millioner DMark. Salgsmessig endte man i Tyskland på 8. plass med 1.554 vogner. I Norge havnet man på 14. plass med 5 vogner. På det danske markedet ble det registret 118 Wilk, noe som resulterte i en 9. plass.
Modellåret 1995 medførte en viss omlegging av Wilk programmet. 400 modellene ble beholdt, men 450 ble strøket, og i stedet presenterte man 440, på 5.06 meter, i TM og TMF versjon, og 470 på 5.41 meter i TD og TDF utgave. 500 modellen fikk karrosseriet forlenget til 5.77 meter, og man beholdt fire versjoner, TD, TDF, TE og TK. 540 fikk forkortet karrosseriet 10 cm, og endret betegnelse til 530 mens 550 ble 4 cm kortere og byttet benevnelse til 560. De samme endringene ble for en stor del også gjennomført på de Luxe serien. Utseendemessig hadde vognene fått nytt design på kassgassen, som var blitt mer avrundet. Vognene ble nå gjenintrodusert på det norske markedet av Marit og Frank Nygård på Romerike Caravan. Det ble hovedsakelig satset på de Luxe-serien som fikk et prisleie mellom 102.500 og 181.000 norske kroner. Salgsmessig endte man i Tyskland på 9. plass med 1.199 vogner. I Norge havnet man på 16. plass med 6 vogner. På det danske markedet ble det registrert 133 Wilk, noe som resulterte i en 9. plass. På det hollandske markedet plasserte man seg på 16. plass med 305 registrerte
vogner. En statistikk over vognbestanden i Tyskland pr. 1. juli 1995 viste at Wilk lå på en 4. plass med 48.911 registrerte vogner.
Leen van der Plas hadde valgt å forlate selskapet og ble etterfulgt som markedssjef av Francis Velten.
I en avstemning blant leserne av det tyske tidsskriftet Caravaning havnet modellserien Stern på 6. plass blant middelklassevognene, mens de Luxe-serien besatte 10. plassen i den øvre middelklassen og Blue Star 4. plassen i luksusklassen.
Den 21. august ble Erich Kilchert, som da var 43 år, ansatt som ny leder av selskapet.
Høsten 1996 ble det besluttet å overføre produksjonen av Wilk fra anlegget i Bad-Kreuznach til Tabberts fabrikk i Mottgers, med den følge at 106 personer mistet jobben, 85 på produksjonssiden og 26 i administrasjonen. Bakgrunnen var den stadig reduserte etterspørselen etter produktene, noe som hadde medført at produksjonen 1995/96 var sunket med 20 prosent til rundt 2.000 enheter.
301107
WILLERBY - GB
Engelsk caravanprodusent etablert 1946 av Walter Allen, som da var på jakt etter alternative inntektskilder til sine allerede virksomhetsområder innenfor trevareimport, kasseproduksjon og et lite ingeniørfirma. Et annet av hans firmaer var Yorkshire Apiaries Ltd, som solgte alt nødvendig utstyr innenfor oppdrett av bier. Caravanproduksjonen fikk sitt utspring i dette firmaet. Produksjonen ble lagt til bygninger som tidligere hadde tilhørt hæren på Main Street i Willerby.
De første vognene ble laget av deler fra kasserte seilfly, med en stålramme påført canvas. Betegnelsen på vognene var York, og allerede seks måneder etter oppstarten var produksjonstallet nådd 7-800 enheter. Til 1949 hadde man flyttet til nye lokaler og gitt vognene navnet Willerby, oppkalt etter det som da var en liten by utenfor Hull. Den første vognen som hadde merkenavnet Willerby var modellen Junior med en lengde på 12 fot, som det første året den ble laget kom opp i et produksjonsantall på 1500. Den ble snart fulgt opp med en mer mobile home lignende utgave, med lengde på 22 fot. Den ble særpreget av at kjøkkenet var plassert midt i vognen, noe som den gang var nokså uvanlig, og noe man fikk nokså mye kritikk for. Den solgte imidlertid bra, og fikk snart selskap av flere modeller med lengder på 15 og 18 fot.
Var en av pionerene på masseproduksjon av vogner og hadde på begynnelsen av 1950-tallet en produksjon på rundt 100 enheter i uken. Det ble hevdet at en vogn kunne bygges fra scratch til ferdig produkt på under fire timer.
De første årene hadde mye av delene på vognene blitt satt bort til ulike underleverandører, men etterhvert som fabrikklokalene ble utvidet, ble stadig mer av produksjonen foretatt ved det egne anlegget. Alt salg av vognene ble gjort via firmaet K.D. Montrose, slik at Walter Allen utelukkende kunne konsentrere seg om å produsere.
Eksport ble tidlig et nøkkelord og allerede 1951 ble et ikke ubetydelig antall vogner solgt i Belgia og Sveits. Det var også en viss eksport til USA av de største mobile-homene.
Man tok selv stadig mere og mer over produksjonen av de ulike komponentene. Selve chassiset ble laget ved en egen fabrikk utenfor Manchester, treverket ble importert av et av de andre heleide selskapene og man eide også en egen madrassfabrikk. Etter åtte års virksomhet hadde fabrikkarealet vokst til 47.000 kvadratfot og man disponerte et landareal på 9 mål. Antall ansatte var steget til 250 personer og man hadde totalt investert rundt 30.000 Pund i ulikt produksjonsutstyr. Midt på 1950 tallet besto modellprogrammet av Utopia, med en karrosserilengde på 17 fot, med kjøkkenet plassert bakerst og sengeplass til fire personer, til en pris av 349 Pund. Øvrige modeller var Atlantis på 18 fot og Wunda, med en lengde på 13 fot, prissatt til 260 Pund.
1954 ble en Willerby benyttet som bosted under en ferd på 5.000 miles fra London til Bagdad.
Etter fem år med forsøk og utvikling kunne man høsten 1955 presenterte man en vogn laget i en blanding av glassfiber og polyester, som med stor sucsess hadde funnet anvendelse i båter. Den var gitt betegnelsen Vista og hadde en karrosserilengde på 17.6 fot. Til det ytre hadde vognen store åpningsbare vinduer foran og bak, i tillegg var gasskassen integrert i karrosseriet og selve draget var dekket i plast. Området mellom chassisbjelkene ble benyttet til innvendige vanntanker. Innvendig hadde vognen rundsittegruppe i fronten og alle møbelhjørner var pent avrundet. Vekten på vognen var circa 25 prosent lavere enn en tilsvarende modell etter konvensjonelle konstruksjonsprinsipper. Prisen var satt til 575 Pund. Store kostnader ved produksjonen foranlediget imidlertid at prisen raskt steg til 649 Pund. Modellen levde imidlertid ikke opp til de forventninger man hadde satt seg.
En av de toneangivende ansatte var Fred Robson, som 1956 sluttet, for i stedet å etablere sitt eget fabrikat, nemlig Welton.
Til modellåret 1957 ble Vista-modellen erstattet av en modell helt i glassfiber, da man viste en 14-foter med betegnelsen Vogue. Man hadde nedlagt et enormt utviklingsarbeid i denne vognen, som ble levert helt uten konvensjonelt chassis, kun med et A-formet drag. Støttebena var fastskrudd til innmonterte stålplater i hvert hjørne og hjulopphenget var av Flexitor's fabrikat med uavhengig hjuloppheng. Grunntanken var at vognen skulle være lett, men faktum var at den veide 17 cwt., noe som faktisk var ganske mye for en 14-fots vogn. For å bevise dens kvaliteter ble den legendariske engelske caravanpersonligheten W.M. Whitman sendt på en test-tur på 2.500 miles. Prisen var 475 Pund. Produksjonskostnadene viste seg imidlertid altfor store, slik at man valgte å stoppe produksjonen etter at vognen var blir laget i rundt 100 eksemplarer.
Blant de konvensjonelle vognene besto programmet 1957 av Vagabond på 10 fot til 240 Pund, Universal på 12 fot og Veritas på 14. De to siste hadde en ny type aluminium bestående av profilerte plater på nedre del av karrosseriet. Fra modellåret 1957 introduserte man også en viss form av kvalitetskontroll, noe som ble sagt å ha en gunstig innvirkning på produktenes kvalitet.
Man var også representert i Tyskland og deltok på den 4. Campingutstillingen i regi av DCC våren 1957 i Düsseldorf. Tysk importør var H. Wilk i Bad-Kreuznach.
Til 1958 fremtok man også en helt ny firmalogo i form av en bie med en honningcelle. Man startet nå også eksport til Sverige der importør var firmaet P M Caravan i Vällingby.
I 1959 lanserte man to nye modeller, i form Tip-Top, med en lengde på bare 9 fot. Det var en typisk lettvektskonstruksjon, men var likefullt utstyrt med fire manøvreringshåndtak. Prisen var 215 Pund. Den andre nyheten hadde betegnelsen Kyle, på 12 fot, med toalett og kjøkken mot endeveggen, midtplassert hovedgruppe og tverrbenk med køye i fronten. Den utmerket seg også ved å ha to inngangsdører. Prisen var 295 Pund. Kyte-serien ble også levert i en versjon kalt 14. Modellene Tip-Top og de to Kyte-modellene ble også importert til Sverige, der de kostet 4.640, 5.880 og 6.790 svenske kroner.
Man hadde nå gitt opp produksjonen av campingvogner i glassfiber, og istedet valgt å bruke dette materialet i en mindre produksjon av småbater.
Til 1960 var det bare modellen Tip-Top som ble videreført på det svenske markedet. Denne modellen ble hovedsakelig laget for eksport, og ble kun levert på spesialbestilling i England, til en pris på 225 Pund. Den kunne imidlertid også leveres i en versjon der kunden selv kunne innrede, og prisen var da 170 Pund.
Man hadde også fått ny svensk importør, da firmaet Transportanorningar for Södra Sverige i Trollhättan hadde overtatt. Dette firmaet importerte også Fairview.
Modellspekteret 1961 omfattet så velklingende betegnelse som Hetherbelle, Egret, Argus og Gannet. På den svenske salgsstatistikken havnet man på delt 6. plass med 27 vogner.
1962 besto programmet av modellen Vagabond på 3.15 meter og egenvekt 525 kilo, Falcon på 4.35 meter og Eagle på 5.7 meter. Disse hadde prislapper i Sverige på henholdsvis 5.184, 6.720 og 8.640 svenske kroner. Modellen Falcon hadde en planløsning med sittebenker i fronten, sittebenker langs begge sidevegger midt i vognen og tverrplassert kjøkken bakerst. Vognen hadde var utstyrt med to inngangsdører. Man hadde nok en gang byttet importør og ble nå tatt til Sverige av H K Export & Import i Bandhagen. Man endte dette året på en 6. plass på den svenske salgsstatistikken med 56 vogner.
Til 1963 presenterte man også en vogn med navn Jupiter. Denne hadde en lengde på 4.5 meter, med to dører, hydrauliske bremser og bygd på et chassis fra Peak.Prisen var i Sverige 7.106 svenske kroner. Det øvrige program besto av Falcon og Heatherbelle på 4.66 meter. Disse kostet henholdsvis 6.627 og 7.510 svenske kroner. Man besatte en 3. plass på den svenske salgstatistikken med 167 vogner.
På 1960-tallet ble vognene importert til Sverige av firmaet Arboco i Uddevalla og til Norge, først av H. Amland & Co. og deretter Torleiv S. Corneliussen. Vognene fra Willerby hadde vært nokså firkantet i formen, noe som ble markant endret til 1964. Da lanserte man nemlig modellen Dandy, på 3.15 meter, med avrundet takprofil, lett vekt, bare 425 kilo, og fullisolert. Det øvrige progran besto 1964 i Skandinavia av vognene Neptun på 3.66 meter og Falcon 3E på 4.35 meter. Fabrikken laget imidlertid vogner i størrelser helt opp til 32 fot. Man beholdt 3. plassen på den svenske salgsstatistikken, dette året med 352 registrerte vogner.
Modellen Dandy slo godt an både hjemme og på eksportmarkedene og ble til 1965 utøket med modellen 12 på 3.66 meter, som hadde inngangsdøren på "eksportsiden". Denne fikk en pris i Norge på 10.200 norske kroner. På det svenske markedet ble det dette året registrert 436 vogner av Willerbys fabrikat, noe som fortsatt ga en 3. plass på listen.
Endringen til 1966 besto i at Dandy 12 fikk øket lengden med en drøy fot, til 3.75 meter, og ble samtidig forberedt for innmontering av kjøleskap. Man introduserte også modellen Dandy 14 på 4.25 meter og International på 4.74 meter.
På slutten av 1966 ble Willerby-konsernet overtatt av selskapet Burndene Investments, som var villig til å gå inn med mer kapital. Det ble imidlertid ikke lagt skjul på at dette hovedsakelig var for å viderutvikle satsingen på mobile-home markedet.
Til 1967 lanserte man likevel to nye caravanmodeller, i form av Wisp på 11 fot og Eagle på 13. Disse hadde todelt vindu både i front- og endevegg, og en takprofil som skrånet bakover.
Disse to modellene ble videreført også 1968, da de ble gitt en viss oppdatering både interiør og utstyrsmessig. Mot slutten av 1968 ble det mer og mer åpenbart at Willerby hadde produsert sin siste ordinære campingvogn, og istedet nå skulle satse utelukkende på mobile-homes under merkenavnet Willerby.
1969 var man representert i Sverige med tre modeller, 305 på 2.95 meter, 370 på 3.7 meter og 420 på 4.2 meter, til priser på 7.000, 8.200 og 8.900 svenske kroner. Det var også ny importør, nemlig AB Arboco i Uddevalla. Man besatte en 15. plass på den svenske salgstatistikken med 132 vogner.
Til 1970 ble det kun satset på modellene 380 og 430. I september 1970 brant fabrikken i Hull.
På 1970-tallet ble det imidlertid produsert en serie vogner spesielt for det franske markedet der de ble markedsført under modellbetegnelsen Willerby Dandy. I tillegg ble vognmerket Robin laget etter oppdrag ved fabrikklokalene i Hull.
1988 tok man i bruk helt nye produksjonslokaler på 130.000 kvadratmeter i Hull. Firmaet regnes i dag som et av de ledende innenfor sektoren mobile- og static homes.
Til 1995 ble fabrikkens mobile-homes også importert til Norge i regi av Lara Fritid A/S, som hittil hadde vært mest kjent som importør av Hobby.
011207
WILLY - NL
Hollandsk vogn produsert av firmaet Bron i Heerlen. 1970 hadde man et modellprogram bestående av sju versjoner i størrelser fra 2,85 til 5 meter.
021207
WINCHESTER - GB
Det kanskje mest prestisjefylte caravan-merke som noen gang er laget, og ble helt fra første dag betegnet som en campingvognenes Rolls Royce. Firmaet ble grunnlagt av Bertram Hutchings i 1912, som året før hadde blitt bitt av caravanbasillen og tilbragt hele vinteren, sammen med sin kone, i en "gammel" vogn på 18 fot. Etter denne erfaringen bestemt man seg derfor for å bygge en vogn etter eget hode. Denne fikk en lengde på bare 14 fot, slik at man bare trengte en hest for å dra den. Vognen fikk god mottagelse av datidens caravanister, og man bestemte seg for å starte en viss produksjon. Vognene ble hovedsakelig brukt til utleie, til en pris sommeren 1912 av 5 Pund i uken, med tillegg av 1 Pund for hesten. Produksjonen fortsatte og 1914 hadde man øket antallet utleievogner til 14 stykker, samt et dusin hester. Ved utbruddet av 1. verdenskrig ble imidlertid hestene rekvirert av krigsministeriet, og man valgte følgelig å legge ned produksjonen. Det ble imidlertid snart klart at vognene hadde sin betydning i krigføringen og flere ble sendt utenlands for å tjenestegjøre som syke- og kommandovogner. 1915 bygget man en vogn som ble plassert på et lastebilchassis og som umiddelbart ble tatt i bruk av Royal Naval Division. Denne ble senere fulgt av flere, og denne virksomheten ga Bertram Hutchings stor glede, da han selv, grunnet en fysisk skavank, ikke kunne delta aktivt i krigen, men i stedet kunne bidra på denne måten. Etter krigen ble det imidlertid besluttet at man i stedet skulle satse på vogner til å bli trukket av biler og i 1920 laget de sin først campingvogn av denne typen. Myndighetene endret imidlertid avgiftssystemet, ved at det ble lagt en skatt på 1 Pund pr hestekraft, slik at dette ble mer gunstig for motor-caravans, og inntil dette igjen ble omgjort laget Hutchings en rekke varianter på dette temaet. Man laget også hestetrukne vogner der den mest populære var modellen Concorde på 21 fot. I tillegg til å kunne dras av to hester, men ble også ofte sendt med tog til det aktuelle bestemmelsesstedet. Denne modellen ble hovedsakelig laget på spesialbestilling, og man mottok ordre på produktet helt opp mot slutten av 1930-tallet.
1923 produserte man en vogn der taket var hev- og senkbart, slik at det kom i høyde med trekkbilen, for på denne måten å minske luftmotstanden under kjøring. På campingplassen ble feltet mellom taket og sideveggene dekket av canvas. Det ble laget to vogner av denne typen, og en av disse skal visstnok ha overlevd fram til rundt 1980.
1924 tok salget av campingvogner igjen fart, da publikum innså at en bil/caravan kombinasjon var mer økonomisk enn en bobil.
1924 introduserte man modellen Voyager, som hadde en karrosserilengde på 12 fot, med lanternetak. Dette ble den suverent mest populære modellen fram til 1930, da den ble erstattet av mer strømlinjeformede modeller.
På slutten av 1920-årene laget man også en liten vogn på 7 fot med betegnelsen Tom Thumb. Denne hadde flatt tak og lett buede sidevegger. Innvendig høyde var 5 fot og 10 tommer, noe som kunne økes ved å senke gulvet til bakkenivå. Dette innebar at man ikke kunne benytte konvensjonell aksling, og Hutchings laget i stedet et system med uavhengige bladfjærer. Prisen på denne modellen var 87 Pund.
Modellåret 1930 sto to modeller på programmet, Lady Nimble og Voyageur. Den første hadde en lengde på 9.6 fot med en utvendig bekledning i galvanisert stål og lanternetak. Den hadde sengeplass til to personer og var utstyrt med et «nødtoalett». Prisen var 175 Pund. Modellen Voyageur målte 12 fot og hadde sengeplass til 2/3 personer. Karosseriet var her laget i aluminiumsforsterket plywood. Prisen på denne var 245 Pund.
Ved utstillingen Ideal Home Exhibition i 1930 viste Hutchings en modell kalt Winchester, med en karrosserilengde på 14.6 fot. Karrosseriet var nokså særegnet der takprofilen gikk i en slak bue ned til alle fire hjørner. Modellen slo såpass godt an at man heretter valgte å gå over til å benytte Winchester som merkenavn på sine produkter. Prisen for denne modellen var 175 Pund. Lady Nimble ble erstattet av en modell kalt Nimblette med en lengde på 8 fot og en pris av 100 Pund.
Modellåret 1932 besto programmet av en vogn på 13 fot samt to utgaver med en lengde på 15 fot. Den minste modellen kostet 145 Pund, de to største henholdsvis 190 og 205 Pund.
Til 1933 introduserte man en heveanordning for akselen slik at denne kunne heises over gulvnivå under kjøring. Modellen på 13 fot kostet dette året 165 Pund. Av de to 15-fots modellene var det bare den rimeligste som ble videreført og denne hadde nå en pris på 185 Pund. Man introduserte også en rimeligere modell kalt Tom Thumb til en pris på 87 Pund.
1933 laget han en spesiell modell, Special 1, som han skulle benytte til en rundtur i Europa, med et eget kjellerom i gulvet for lagring av matvarer.
Han bygget også en vogn liten vogn som fikk kjelenavnet "Dumpy", som var i Hutchings eie fram til 1936. Vognen eksisterer fremdeles og er nå eid av Donald Cathie.
Programmet 1934 besto av to utgaver på 15 fot til 190 og 220 Pund samt 13-fots modellen, som nå var steget i pris til 172 Pund.
Som ny modell til 1935 tilkom en 16-fots utgave med bad, toalett, kjøleskap, vindusrammer i krom og fast vanntank. Prisen på denne modellen oppgikk til 285 Pund. Det øvrige modellprigram var uforandret og de to 15-fots utgavene var nå oppe i 195 og 245 Pund, og den dyreste av disse ble nå utstyrt med vanntank. 13-fots varianten kostet 175.
Midt på 1930 tallet saksøkte man produsenten av Eccles da man mente denne hadde kopiert konstruksjonen av Winchester. Det hele nedte imidlertid med et forlik utenfor rettssalen.
På utstillingen Motor Show i Olympia høsten 1935 introduserte man en ny toppmodell i form av en vogn på 18 fot. Denne hadde bade- og toalettrom, varmt og kaldt vann, forkrommede vindusrammer, dekkdimensjon på 6x20 og støtteben som ble betjent med sveiv. Prisen var satt til 435 Pund. De øvrige modeller man viste på denne utstillingen var en versjon på 16.3 fot og en på 15 til priser på 75 og 225 Pund. Man hadde også stor sucsess i ulike Caravan Rallies og 1936 vant man ikke mindre enn 19 priser i ulike kategorier.
1935 hadde man laget en modell kalt Royal, som ble bygget i et antall av ni stykker frem til 1937, da den ble introdusert i det ordinære programmet. Karrosserilengden var 18 fot og prisen 495 Pund, noe som tilsvarte fem småbiler. En vogn av denne typen kan idag beskues på et museum i Gaydon i Warwickshire. Den er restaurert av Trevor Barker, som brukte rundt 1600 timer på jobben. Man presenterte til 1937 også en modell kalt Special på 16.3 fot med det meste av datidens utstyr. Prisen på denne oppgikk til 360 Pund. Det ordinære programmet besto av modellene 13 og 16.3 prissatt til 245 og 325 Pund.
1937 leverte man også en spesialversjon som skulle benyttes til en ferd fra England til Sør-Afrika og tilbake, trukket av en Rolls Royce. Denne modellen ble utstyrt med en fast innvendig vanntank og stativ for geværer.
1938 omfattet programmet vogner i størrelsene 15, 15.9, 16.3 og 18 fot til priser mellom 287 og 540 Pund. Sommeren 1938 gjennomførte Bertram Hutchings sammen med sin nære venn Oberstløytnant Palmer Cooke en to ukers tur i Bayern. De benyttet en vogn av typen Royal, og som trekkbil hadde de av Mercedes fått låne en åpen 5-seter med sjåfør. Den eneste forutsetning var at det engelske flagget, Union Jack, måtte være montert på den ene siden av bilen, kombinert med det tyske på den andre. Palmer Cooke var forøvrig den som hadde designet emblenet som prydet fronten på alle Winchester-vognene, og han var også ansvarlig for utformingen av dekketøyet som medfulgte alle vognene fra Winchester.
Høsten 1938 arrangerte man også det første treffet kun for eiere av Winchester vogner. Dette ble avviklet i Lyndhurst og hele 68 vogner deltok. Det var lagt opp til et omfattende program , både av sosial og praktisk karakter, og bla. ble det arrangert konkurranse i rygging med campingvogn. Denne ble vunnet av O.D. Fellows foran broren R.E. Fellows.
Til 1939 besto modellutvalget av hele 10 modeller i størrelser fra 11 til 20 fot. Prisleiet lå mellom 145 og 540 Pund. Enkelte modeller hadde fått en delvis ny karrosseriform, med en noe slakere profil og rettere front- og endevegger.
Ved det nasjonale Caravan Rally 1939 stakk man av med 21 førstepremier, deriblant begge som vedrørte vognenes bremsesystemer.
Dette året gjennomførte også flere Winchester vogner turen til Skottlands nordligste punkt, en tur som tradisjonelt ga indikasjoner på produktenes kvalitet. Man ble betegnet som campingvognenes Rolls Royce og som slagord i reklamen benyttet man "Rome was not built in a day, neither was the Winchester reputation. You travel and rest assured with Winchester Caravans".
Etter krigen gikk Bertram Hutchings sønn, Lionel, inn i bedriften, og tilførte selskapet ytterligere kunnskap og ideer på den tekniske siden, utdannet ingeniør som han var.
Ved utstillingen Motor Show høsten 1948 viste man to modeller. Den minste av disse hadde en lengde på 14 fot utstyrt med toalettrom og kjøkken i endeveggen. Prisen var 975 Pund. Den andre versjonen hadde en karrosserilengde på 21 fot utstyrt med toalettrom, dusj, varmt og kalt vann samt kullbasert varmeovn. Prisen for herligheten oppgikk til 1800 Pund.
Til 1950 hadde prisen på 14 fots modellen øket til 1.025 Pund. Denne kunne også leveres i en Spesialversjon. Man gjenintroduserte også betegnelsen Royal, på en 20 fots vogn til 1.750 Pund.
Året etter var det bare Special som ble videreført av 14 fots variantene til en pris av 1.050 Pund. Betegnelsen Royal ble nå benyttet på vogner med lengder på 18 og 21 fot til priser på 1.385 og 1.800 Pund.
1952 fortsatte man med det samme modellutvalget, men prisene var nå øket til 1.250, 1.675 og 2.100 Pund. Den største av Royal modellene kunne nå leveres med kjøleskap som ekstrautstyr.
1953 var den eneste modellmessige endring at den største Royal modellen hadde fått forlenget karrosseriet til 21.6 fot. 14 fots modellen var uforandret prismessig, mens Royalmodellene hadde fått redusert prislappene til 1.595 og 1.850 Pund.
1954 medførte en nesten helt nytt modellprogram. Man hadde skaffet seg et rykte for å bygge solide, velutstyrte vogner, men disse hadde naturlig nok en relativt høy egenvekt. For også å kunne tilfredsstille eiere av mindre biler lanserte man til 1954 modellen Pipit, som hadde en karrosserilengde på 12.6 fot og en pris på 725 Pund. Ny var også modellen Voyageur på 15.6 fot til en pris av 1.050 Pund. Av Royal-modellene var det bare 18-fots utgaven som ble videreført, til samme pris som året før.
Ved det britiske Caravan Road Rally i 1954 tok D.O. Fellows totalseieren mens Lionel Hutchings vant klasseseier.
Modellåret 1955 ble Voyageur erstattet av modellen Widgeon, som hadde en lengde på 16.6 fot og pris på 1.200 Pund. Royal fikk karrosseriet forlenget til 18.6 fot og prisen hevet til 1.650 Pund. Modellen Pipit var uforandret, men nå prissatt til 750 Pund.
1956 forsvant Widgeon og istedet gjenintroduserte man betegnelsen Voyageur på en vogn med den samme karrosserilengden, 16.6 fot, men med noe mindre utstyr, prissatt til 1.150 Pund. Modellene Pipit og Royal var uendret, men steg i pris til henholdsvis 850 og 1.700 Pund.
1956 tok Lionel Hutchings totalseieren i British Caravan Road Rally og Winchester vant også prisen for beste team.
1957 var det bare modellene Pipit og Voyageur som det ble satset på.
1958 vant Lionel Hutchings den såkalte Brighton Trophy, som var en Concours d'Elegance. En av de siste modellene som ble lansert var Special. Denne hadde en karrosserilengde på 14 fot og ble kun produsert på spesialbestilling. Den ble byggd helt for hånd og totalt gikk det med 1500 arbeidstimer. Prisen var i 1958 hele 1.400 Pund. En vogn av denne typen er nå eid av Jennifer og Adrian Vine, og man antar at dette er en av de siste vognene som ble laget ved Winchester fabrikken.
Bertram Hutchings sluttet med vognproduksjon i 1959, noe som ble sterkt beklaget av eiere av dette vognmerket, og av de som virkelig visste å sette pris på et produkt av høy håndverksmessig kvalitet. Rettighetene til navnet ble 1961 kjøpt av selskapet Stephens & West.
Merkenavnet ble reintrodusert til 1974 på en serie vogner produsert av firmaet Stephens & West, som også laget Cygnet og Stirling. Denne hadde en lengde på 3.66 meter og kostet 1.085 Pund.
Modellen ble viderført også modellåret 1975, og prisen var da steget til 1.295 Pund.
En nyintrodusering ble også planlagt tidlig på 1980-tallet, men det ble ikke noe av prosjektet.
Sommeren 1995 ble det i anledning 80 årsdagen til Lionel Hutchings arrangert et spesiellt treff for Winchester vogner. Dette ble avholdt på Wellington Park i Newbury, i regi av the Period and Classic Caravan Club.
031207
WINDRUSH - GB
Engelsk produsent av karosseri til en campingvogn som kunden selv kunne innrede. Karosserilengden var ca. 4 meter og prisen oppgikk 1971 til 230 Pund.
041207
WINDSOR - GB
Engelsk campingvogn laget av firmaet som sto bak produksjonen av de eksklusive Royale vognene. Bakgrunnen var at prisene på vogner hadde steget betraktelig, og de fleste produsenter i denne prisgruppen lanserte rimeligere vognmerker. Windsor ble introdusert i juli 1975, og man hadde to modeller på programmet, 13/2 og 13/4. Disse hadde en lengde på 4.01 meter, veide 730 kilo og kostet 1.795 Pund.
Det samme modellprogrammet ble viderført også 1976. Produksjonen var imidlertid flyttet fra Royale fabrikken i Gloucester til Beverley, utenfor Hull, til de samme lokalene der man også laget Minster.
Til 1977 utøket man med to vogner på 4.52 meter, og betegnelsene 15/4 CK og EK.
Til 1978 fikk vognene galvanisert chassis laget av Ambergate Engineering, dobble vinduer ble standard og man gjorde også om på interiøret. På modellsiden tilkom 11/2 og 17/6.
Til 1979 beholdt man det samme programmet som prismessig nå lå mellom 2.772 og 3.623 Pund.
1980 innebar ingen endringer i modellprogrammet, men vognene fikk nå et helhvitt karrosseri. På utstyrssiden tilkom varmt vann og dusj, og et eget kaffeservice. Salget av vogner gikk imidlertid sterkt ned, og da spesielt for de dyrere utgavene. Dette medførte at produksjonen ble overført til Royale-fabrikken.
Til 1981 utøket man med modellen 16/2 på 5.03 meter og pris på 6.391 Pund.
Til 1982 ble programmet redusert til kun å omfatte 11/2, 13/2, 15/4 og 16/2.
Til 1983 forsvant også 11/2, og de tre andre var nå prissatt til 5.995, 6.480 og 6.850 Pund. Produksjonen av Windsor ble nedlagt sammen med Royale i juni 1983.
WINDSOR - AUS
Australsk produsent av campingvogner med såvel hevetak, ordinære campingvogner og mobile-homes.
051207
WITTENER - D
Tysk vogn fra begynnelsen av 1950-tallet, som var basert på den sammenleggbare typen. Her besto konstruksjonen av to tilnermede «badekar» som under transport ble senket ned i hverandre.Taket var laget i et materiale der lyset kunne trenge igjennom, men som det ikke var mulig å se gjennom. Vognen var under transport 1,6 meter høy, noe som fremme på oppstillingsplassen ble øket til 2,37 meter. Prisen oppgikk til ca. 3.000 Dmark.
WJ - ZA
Campingvogn fremtatt etter amerikanske ideer, men produsert i Sør-Afrika. Var høsten 1993 representert på caravanutstillingen i Paris, der de vakte stor oppmerksomhet med en vogn med tre aksler.
061207
WOLFBARTH - D
Fabrikken grunnlagt av Wolfgang Bartsch i Laudenbach i 1961.
Modellåret 1962 sto en versjon på programmet. Denne hadde betegnelsen Wolf I, målte 2.92 meter, veide 320 kilo og kostet 7.685 svenske kroner. Importør var firmaet AB Miami i Tullinge. Vognene ble kjennetegnet av at gulvet var av en noe spesiell konstruksjon, der isolasjonsmateriale rammeverk og et kunststoff tilsammen dannet en usedvanlig stiv konstruksjon som gjorde et konvensjonellt chassis overflødig. Noe av de samme konstruksjonsprinsippene gjenfant man også i veggene.
Årene 1963 og 1964 ble det kun satset på modellen Wolf I, som 1964 hadde steget i pris til 7.885 svenske kroner. Dette året var samtidig importen overtatt av Hans Slettebråten Import & Export i Johanneshov.
Til 1965 ble programmet utvidet med modellen Exzellenz på 3.75 meter og egenvekt 460 kilo, med prislapp pålydende 9.040 svenske kroner.
1969 ble selskapet kjøpt av Knaus-konsernet, og innlemmet i noe man betegnet Intercaravan GmbH.
Modellåret 1970 hang fortsatt modellen I med, men programmet var nå utøket til å omfatte 325, tre versjoner 390, Q, L og T, samt 480.
Til 1972 sto fortsatt modell I på programmet, der lengden nå var 3 meter og prisen 4.250 DMark. Det øvrige program besto dette året av 350 til 6.500 tyske Mark, og to 400 versjoner, LQ og T, med priser på 7.750 og 8.250 DMark.
Til 1974 hadde man et helt nytt modellprogram. Minst var nå 415 Q, fulgt av 475 i LQ og TQ utgave. De to største vognene hadde betegnelsene 535 TL og 585.
1977 hadde 415 endret betegnelse til 420, men karrosseriet var fortsatt 4.15 meter langt. Denne kunne nå leveres i to versjoner, Q og T, de samme betegnelsene gjenfant man også på 475 modellen. 535 ble nå levert i TU og TK utgave, mens den største modellen nå hadde betegnelsen 625, med en karrosserilengde på 6.23 meter. Prisnivået lå mellom 7.550 og 13.750 tyske Mark. Modellene 535 og 625 ble også importert til Sverige, der de var prissatt til 38.475 og 46.500 svenske kroner.
Det tidligere modellprogrammet ble til 1978 gitt seriebetegnelsen Country. Til 1978 ble det på det svenske markedet satset på de to 535 utgavene, men de fikk en mer luksuriøs innredning og bedre kvalitet på stofftrekkene. Som helt ny serie lanserte man Windsor, der man fant modellene 420 T, 475 Q og T samt 535 i TU og TK utgave.
Til 1979 ble det ikke foretatt noen modellmessige endringer på Country serien, som dette året kostet mellom 8.350 og 13.950 tyske mark. Den største modellen ble igjen importert til Sverige, der den var gitt betegnelsen 635 og kostet 55.000 svenske kroner. Modellserien Windsor ble utvidet til å omfatte de samme modeller man fant i Country serien, altså Q og T på 420 og 475 basis, 535 TU og TK samt 625. Prisene lå mellom 8.650 og 14.350 DMark.
Til 1980 forsvant Q versjonene på 420 og 475 basis, mens det øvrige program forble uendret.
1981 ble det samme programmet videreført uendret.
Modellåret 1982 var merket kun å finne i Frankrike, der man var representert med modellen 625 T.
071207
WOZOG - D
Sammenleggbar vogn der den øvre halvdelen ble senket ned over den nedre. Ble laget i en serie på fire vogner i 1949 av Emil Alfred Zogbaum. Patentet ble kjøpt av Wittener Wohnwagen som i perioden 1950 - 52 produserte rundt 200 vogner av denne typen.
081207
WUCO - S
Campingvogn produsert av firmaet Wuco, som var et datterselskap av Wullf & Co, som etter 2. verdenskrig importerte Borgward-bilene til Sverige. Bilimporten var selvsagt noe begrenset på denne tiden og for å få det hele til å gå rundt forsøkte man å finne andre inntektskilder. Via datterselskapet Wuco i Ødeborg startet man legoproduksjon av tunge tilhengere, i tillegg startet man også produksjon av elektrisk drevne mopeder, en satsing som ikke ble fullt så vellykket.
Fra et firma i Gøteborg fikk man bestilling på 50 vogner tiltenkt produktpresentasjoner, men en snedig type fant ut at det også gikk å sove i vognene. Med visse modifiseringer var dermed campingvognene født. Selve karrosseriet ble laget av Brødrene Edsjøns snekkerfabrikk i nærheten av Karlstad, mens chassiet ble laget ved den egne fabrikken i Vänersborg. At utgangspunktet var transporthengere beregnet på tung last fremgår av konstruksjonen, som hadde et chassis bygd av solide stålbjelker, 16-toms hjul og bladfjærer. Dette innebar at den tillatte totalvekten endte på 950 kilo, til tross for at karosseriet kun var 3,5 meter langt og 2,03 meter bredt. Selve karosseriet var i hovedsak gjort i tre, mens taket var en kanvasduk malt med treoljemaling, noe som gjorde det hele vanntett. Inngangsdøren var en ordinær husdør, da ingen sålangt hadde spesialisert seg på produksjon av dører til campingvogner. Prisen på vognen var 1951 rundt 4.000 kroner, en pris som ikke inkluderte dekk.
Vognene ble laget i to størrelser, der den største hadde en bredde på over 2 meter. Selve konstruksjonen besto av et rammeverk i trykkimpregnert treverk kledd med spikret og falset aluminium og isolert med en vannavstøtende papp.
Totalt ble det på slutten av 1940- og begynnelsen av 1950-tallet laget rundt 130 vogner.
091207
WÜRDIG - DDR
Campingvogn konstruert av Berndt Würdig i det tidligere Øst-Tyskland. Den første protoypen så dagens lys i 1936, og hadde en utpreget dråpeform. Vognen ble produsert med et identisk karrosseri helt fram til 1990. Karrosserilengden var 3,12 meter og egenvekten 300 kilo. Würdig og hans 4 medarbeidere laget på årsbasis rundt 90 enheter, og prisen var 1990 6.785 Øst-Mark.