M - Diverse produsenter

M - M - M - M

MAAS - NL

Hollandsk vogn fra 1970-tallet produsert i lengder fra 3,1 til 4,5 meter. Utmerket seg med relativt gunstige priser, men relativt sparsomt standardutstyr.

MABILLE - F

Fransk campinvogn fra 1960-tallet. Vognene ble laget i polyester. Modellbetegnelsen var Europa og den minste av utgavene hadde egenvekt på 500 kilo.

MAILLET - F

Liten fransk produsent som laget campingvogner og bobiler i polyester. Fabrikken var beliggende i Chocques og leveringstiden oppgikk til 8-10 uker. Man startet 1968 med tre utgaver som alle hadde betegnelsen Eric med nummer 1, 2 og 3. Karrosserilengdene var henholdsvis 3,2, 4,3 og 5,3 meter og prisleiet lå mellom 7.500 og 12.500 FRF. Man utvidet stadig modellspekteret med beholdt betegnelsen Eric. 1973 introduserte man imidlertid også betegnelensen Silvie, som betegnelse på en vogn med karrosserilengde på 6,3 meter. Modellene Eric 1, 2 og 3 ble nå alle levert i tre ulike varianter.

Til 1976 ble serien Sylvie utvidet med en vogn på 7,3 meter.

1978 ble produksjonen splittet i to serier, Tourisme og Confort. Førstnevnte omfattet de tre Eric 1 modellene, mens Confort besto av Eric 2 på 4,3 meter, to utgaver Eric 2 samt de to Sylvie utgavene.

1979 var hele spekteret innlemmet i Tourisme-serien.

1981 introduserte man en serie kalt Tigre, som betegnet en vogn på 3,7 meter i fem ulike varianter.

Til 1982 var det igjen kun de tre basismodellene i Eric serien som sto på programmet. Senere prezenterte man også en serie bobiler. Fra 1989 sto man også for produksjonen av Rando-Car, og 1991 presenterte man en minivogn laget i polyester spesiallaget til bruk bak en firehjulstrukket bil. 1993 opphørte man helt å lage vogner under navnet Maillet.

MAJORCA - USA

Amerikanske campingvogner og semitrailere laget siden slutten av 1960-årene av Komfort Industries i Riverside California. 1987 hadde man i alt 47 modeller å velge blant.

MAKROPLASTICS - SF

Finsk produsent som 1968 lanserte en vogn, laget i plast, med betegnelsen MM. Den hadde en karrosserilengde på 3,58 meter og en pris i Sverige på 10.545 svenske kroner. 1969 ble utvalget utvidet til å omfatte fire modeller i størrelser 3, 3.7, 4.3 og 5,5 meter. Prissatt mellom 7.800 og 16.350 svenske kroner.

MALLARD - USA

Amerikansk produsent av de fleste utgaver av mobile fritidskjøretøy. Fabrikken ble etablert på 1950-tallet og ble lavet i flere ulike merkebetegnelser, Mallard, Overland og Sprinter. Under vignetten Mallard fant man 1988 integrerte bobiler i størrelser fra 27 til 37 fot, samt alkovebiler i størrelse mellom 20 og 27 fot. På vognsiden laget man modeller med lengder mellom 24 og 35 fot. Rammeverket var laget i tre med karrosseriplater i aluminium. Som isolasjon ble anvendt glassfiber-matter. For en vogn på 32.2 fot var prisen 11.788 Dollar. Bobilene ble, i perioder, eksportert til både Tyskland og Sverige. Fikk på begynnelsen av 1990-tallet finansielle problemer. Lanserte likevel til 1992 en serie helt nye kompakte, halvintegrerte biler med betegnelsen Europa.

MALY - D

Tysk campingvogn med ekstrem eggform, samt lanternevinduer, presentert på den første messen i essen 1962. Vognen var laget i helpolyester og bak produksjonen sto en viss herr Ulrich.

MANDALAY - N

1959 ble det under betegnelsen Mandalay startet produksjon av en campingvogn i Mandal. Vognen hadde et reisverk i stål og var kledd med aluminiumsplater. Planløsningen besto av en sittegruppe i hver ende, med den største foran som ved å legge ned bordet ga sengeplass til to voksne. Den noe mindre bakre gruppen ga ved et køyearrangement sengeplass til to barn. Kjøkkenet var praktisk innredet med god skapplass og kokeapparat med tre bluss.

MANN - D

Forløperen til det som fra tidlig på 1970-tallet er mer kjent som Beissl.

MAPLE LEAF - CDN

Produsent av semi-trailere fra Brunner i provinsen Ontario i Canada. Modellspekteret besto 1988 av versjoner mellom 20 og 28 fot. Produktene var tradisjonelt oppbygd med rammeverk i tre og karrosseri i aluminium, isolert med glassfiber-matter. Prisen for en 24-fots variant var 10.748 kanadiske dollar.

MARATHON - GB

Engelsk campingvogn fra 1979 beregnet på det engelskmennene kaller "clubman"-markedet. Slo imidlertid ikke noe særlig an og forsvant ganske fort. Vognene ble laget i tre versjoner, med henholdsvis 2, 4 og 5 sengeplasser, der alle hadde en karrosserilengde på 13.7 fot. Egenvekten oppgikk til 720 kilo.

MARATHON - USA

Amerikansk produsent av bobiler, caravans og semitrailere med navn Marathon Homes Corporation fra Elkhart, Indiana. 1988 laget man en serie alkovebiler i størrelse mellom 24 og 27 fot. Basis for disse var enten Chevrolet, Ford eller GMC. Karrosseriet var laget i aluminium, med et rammeverk i tre. Som isolasjon ble benyttet glassfibermatter.

På caravansiden hadde man et modellspekter bestående av vogner mellom 23 og 35 fot. Oppbyggningen var typisk amerikansk, med rammeverk i tre og karrosseri i aluminium. Som isolasjon ble benyttet glassfiber-matter. Prisen for en utgave med lengde på 33.10 fot var 12.575 Dollar.

Semi-trailerne ble laget i lengder mellom 20 og 40 fot, og en variant på 26 fot hadde en pris på 13.608 Dollar.

MARAUDER - GB

Vognmerke laget av den engelske gigantkonsernet ABI International. Vognene debuterte 1984 og var avledet av fabrikkens Ace-serie.

Modellspekteret omfattet det første året syv modeller der den minste var 3.50/2 og 3.50 T, med karrosserilengde på 3,54 meter. Deretter fulgte 3.60 CT og 3.60 D med karrosserilengde på 3,7 meter. Neste modell var 4.30, med lengde 4,35 meter, og to versjoner CT og S. Størst var 4.80 som hadde modellbenevnelsen CT. Prisene lå mellom 2.854 og 3.350 Pund.

Modellserien fortsatte med uendret modellspekter 1985.

Til 1986 viste man et helt endret modellutvalg. Minst var 3.80/2 med utvendig lengde på 3,95 meter. Deretter fulgte to vogner med karrosserilenge på 4,04 og betegnelsene 4.00 D og CT. Nest størst var 4.50 S og CT, der lengden var 4,7 meter. Størst blant Marauder modellene var 5.00 CT med en karrosserilengde på 5,2 meter.

Modellserien Marauder fortsatte med uforandret modellspekter årene 1987 til til 1990. I konkurransen "Tourer of the year 1987", havnet modellen 380/2 på en 10. plass, en plassering som ble gjentatt også i 1988-års konkurranse.

Serien ble nå benevnt Mk. I, og som ny versjon var tilkommet 4.50 CTL.

Eneste endring til 1991 var at de ble kalt Mk. II. I konkurransen "Tourer of the Year 1991" havnet modellen 380/2 på en 11. plass.

Resultatlisten for denne kåringen 1992 viste at modellen 400D var blitt nummer 2 i klassen.

På modellsiden hadde man til 1993 byttet ut 400 CT med en versjon kalt ET, og på 450 basis var det nå modellene ET og CT det ble satset på i tillegg til at 500 også var utvidet med en ET variant. Lanseringen av de nye modellene i denne serien var forlagt til lokalene der man vanligvis spillte inn TV-serien Coronation Street.

Til 1995 var eneste modellmessige endring at 450 ble utøket med modellen CTL.

I konkurransen om tittelen "Tourer of the Year 1996" vant modellen 520 ET sin klasse.

MARC - F

Fransk caravan fra Roubaix, laget på 1930-tallet. Var den første caravan som ble produsert i større serier. Vognene var en av de første som hadde integrert trapp og ble også levert med eget toalett-telt. Vognene ble for en stor del solgt via firmaet Franco-Americain i Ville d’Avray, som i tillegg også sto bak produksjonen av vogner med merkenavnet Rex.

MARDON - GB

Etablert i et skur i Hull i 1962, men en eksportordre på 200 vogner til Sverige foranlediget at man måtte flytte til større lokaler i Leeds. Mesteparten av produksjonen de første årene gikk til eksport noe som gjorde at man flyttet tilbake til Hull, der det var grei adgang til havn. Man kjøpte derfor Sovereign fabrikken og overtok dennes produksjonslokaler, og her har man holdt til siden da.

Modellåret 1965 sto to modeller på programmet, Minor og Major, som begge hadde en lengde på 3,05 meter. Disse kostet i Sverige henholdsvis 4.365 og 5.383 svenske kroner. Svensk importør var firmaet AB Bjørk & Co i Stockholm.

1966 ble det satset på to utgaver Major, der den tidligere utgaven var supplert med modellen 12, med en lengde på 3,65 meter.

1968 tok man i bruk modellbetegnelsen Classique, som omfattet versjonene Mini på 3 meter, 12 på 3,85 og 14 på 4,4 meter.

1969 ble det satset på to nye modeller kalt 13 og 15 til priser på henholdsvis 7.450 og 8.300 svenske kroner.

1970 ble modellspekteret utvidet med modellene 11 og 18, der den første hadde en lengde på 3,3 meter og den andre 5,4 meter.

1970 ble vognene importert til Sverige av firmaet Anderssons Tält & Husvagnar AB i Fjugesta. Vognene ble også tatt inn til Norge, der de hadde et prisleie mellom 11.760 og 19.490 kroner.

1971 lanserte man nye varianter basert på 13 og 15 modellene.

1973 kunne alle basismodellene levereres i flere ulike alternativer. Man endret samtidig litt på betegnelsene slik at disse nå var 111, 113, 115 og 118. Prisnivået lå i England mellom 481 og 881 Pund.

1974 og 1975 medførte ingen større modellmessige endringer.

1976 lanserte man en helt ny modellserie kalt Silverstar bestående av versjonene 11 på 3.58, 13 på 3.96 og 16 på 5.11 meter. Classique-serien ble til gjengjeld noe redusert og omfattet nå modellene 111 og 113 i ulike varianter, i tillegg til nyheten for året, 106 med lengde på 3,2 meter. 1976 produserte man også Sveland-vognene for det svenske markedet.

1977 ble den ordinære Classique serien igjen supplert med en 115 modell. I tillegg kom den i en serie kalt Classique Supreme bestående av to versjoner 113 pluss 115.

1978 medførte ingen større endringer.

1979 ble også modellserien Silverstar levert i en serie med tilleggsbenevnelsen Supreme. Man introduserte også serien Sovereign bestående av modellene Jade og Ruby på 3,74 meter, Coral på 4.4 meter, Diamond på 5 meter og to utgaver Diadem på 5.64 meter. Prisene lå mellom 2.065 og 3.329 Pund.

1980 forsvant Supreme-serien på Silverstar basis, men i stedet presenterte man modellen Ultra på 5,59 meter.

Til 1981 viste man et delvis nytt modellprogram der Classique-serien nå besto av modellene 12 på 3.6 meter, 13 på 3.94 og to utgaver 14, 4 og 5, på 4.34 meter. Disse kunne også leveres i en Supreme-versjon. Silverstar hadde dette året fått en sammensetning bestående av 13/2B på 3,96 meter, to utgaver 14, CK og EK, med lengde 4.47 meter samt 17 på 5.13 meter. Modellen Ultra var nå skilt ut som egen serie med modellbetegnelsen 550 S.

Modellåret 1982 hadde man ingen endringer på programmet.

I løpet av 1982 gikk man over til sandwichkonstruksjon.

Til 1983 viste man et helt nytt modellprogram, i to serier, Mardon og Meridian. Den første besto av modellene 13-2, 13-4, 15-4 og 5, 17-6 og Ultra, i lengder fra 3.9 til 5.6 meter. Prisene på disse var i området 3.795 og 6.451 Pund. Meridian-serien startet med to utgaver 12-9 benevnt 2B og 4B på 3.89 meter fulgt av to utgaver 14, 2B og 5B med karrosserilengde på 4,5 meter. Størst var to modeller 16, på 5.1 meter, benevnt 5B og 6B. Prisleiet på denne serien lå mellom 4.370 og 5.320 Pund.

Til 1984 gjenintroduserte man betegnelsen Classique på fjorårets Mardon-serie, samtidig som denne ble utøket med tre versjoner 16, 2,4 og 5. Meridian modellene fikk dette året helt nytt program bestående av to versjoner 13, fem utgaver 15 samt modellen 17-5. Prismessig lå disse mellom 4.676 og 5.638 Pund. Som helt ny modellserie tilkom Sovereign bestående av modellene 12-2, 12-4, 14-5 og 17-6. Prisene på disse lå mellom 2.501 og 3.214 Pund.

1985 ble modellspekteret i Classique-serien noe redusert og omfattet bare to 13 og to 15 modeller. I stedet tilkom serien Classique Club, bestående av fire 15-modeller. Meridian og Sovereign var i store trekk uforandret modellmessig.

Grunnleggeren Leslie Marshall døde 1985 og sønnen Peter, som da var 27 år og utdannet ingeniør, overtok ansvaret.

Til 1986 forsvant modellseriene Sovereign og Classique Club og istedet tilkom serien Mystique. Denne besto av modellene 12-2, 14 2 og 5 samt 17-6, til priser mellom 3.961 og 4.906 Pund. Modellseriene Meridian og Classique var kun ubetydelig endret. I oktober ble John Hanwell ansatt som ny salgs- og markedsdirektør.

1987 endret man betegnelser innenfor de ulike seriene slik at Meridian dette året besto av 390-2, 440 2,4 og 5 samt 550-6. Classique ble nå utgjort av 390-2 og tre 440 varianter, mens Mystique fikk et program som het 360-2, 430 2 og 5 samt 500. I forbindelse med fabrikkens 25-års jubileum lanserte man på caravanutstillingen i Birmingham en spesiell jubileumsserie bestående av modellene 390/2, 440/2 og 440/4.

Modellåret 1988 ble Meridian-serien byttet ut med en serie kalt Dalesman, som for en stor del hadde overtatt det samme modellprogrammet, med unntak av 550. Prisene for denne lå mellom 6.695 for 390-2 og 7.295 Pund for 440-4. Mystique utvidet med en utgave på hver av de tre basismodellene. Classique ble utøket med modellen 360-2. Vognene ble dette året også eksportert til Holland.

Helt ny modellserie til 1989 var Supreme som besto av 550-4 på 5,5 meter og 600-6 på 5.99 meter. Begge disse var utstyrt med boggi og kostet henholdsvis 9.495 og 9.975 Pund. Modellen Classique 460/2 ET havnet på 8. plass i konkurransen om tittelen "Tourer of the year 1989".

1990 omkalfatret man litt på de ulike modellseriene. Supreme betegnelsen ble nå benyttet på en vognserie bestående av 390-2, 410 4 og 5, fire versjoner 460 samt 500-5. Prismessig lå disse mellom 7.965 og 8.985 Pund. Classique serien ble utvidet med to 410 varianter og Dalesman ble utøket med 500 og fjorårets to Supreme modeller 550 og 600.

Høsten 1990 ble det foretatt visse endringer i den øverste ledelsen da Peter Price ble utnevnt til styreformann og David Martin overtok ansvaret for produksjon, finanser og materialkontroll.

1991 ble modellutvalget noe redusert i samtlige serier. Man presenterte også en spesialmodell basert på Meridian, i anledning fabrikkens snarlige 30-års jubileum. Modellen Dalesman 390/2 vant prisen for beste elektriske installasjon i forbindelse med kåringen av "tourer of the year 1991".

Våren 1991 gikk bedriften konkurs, som et resultat av den daværende overkapasiteten i bransjen kombinert med generelle nedgangstider. Bedriften hadde på den tiden 65 ansatte, hvorav 15 ble værende for å gjøre ferdig de siste 80 vognene som da var i produksjon. Bobestyeren, Touche Ross, lykkes imidlertid med å finne nye eiere i form av firmaet Tringwise Ltd., som også produserte Hallmark Leisure Homes. Dette selskapet ble ledet av Colin Purdy og David Busby. Det ble annonsert at produksjonen skulle gjenopptas i juni 1991 i begrenset skala, og presentere en helt ny vognserie tidlig på høsten. Til å overta ansvaret for teknikk og design ble ansatt John Swift, som tidligere hadde vært teknisk direktør på Swift.

Man forsøkte med to nye modellserier til 1992, Orchid og Saffron, men det hele skar seg imidlertid, da det ble en del vanskeligheter med produksjonen. Resultatet ble derfor nok en gang konkurs, og konkursforvalteren øynet ikke denne gang noe særlig håp om en reetablering av merket.

To av deltagerne i dette forsøket, Janet Millington og Colin Stevenson, som begge hadde jobbet på Mardon, han som produksjonssjef hun som salgskoordinator, nektet imidlertid å gi seg, og ville gjøre nok et forsøk på å relansere merket. Det ble lagt opp til et modellspekter kort og godt kalt Mardon, bestående av modellene 390-2, 450-5, 460 2 og 4 samt 500-4, til priser mellom 8.580 og 9.350 Pund. I den anledning etablerte man firmaet Riding Caravans Ltd, og man tok i slutten av april 1993 i bruk nye produksjonslokaler i utkanten av Hull.

Til 1994 forsvant 390 og 450 modellene, og i stedet tilkom 410-2, med en innvendig lengde på 3,89 meter. Man reintroduserte også modellbetegnelsen Silverstar, i form av modellene 460 2 og 4 samt 500/4. Man åpnet også for muligheten til en mer individuell produksjon, der kundene selv kunne spesifiesere planløsning og utstyrsnivå, under betegnelsen "Self Spec Scheme".

Våren 1994 ble alt produksjonsutstyr og tegninger stjålet etter et innbrudd i fabrikken, og den planlagte relanseringen av merket ble foreløpig oppgitt. Her startet de med reparasjon og salg av bruktvogner. I tillegg kjøpte de rettighetene til Mardon navnet.

På høstparten 1994 valgte firmaet Riding Caravan Repairs og Services å bytte ut betegnelsen Riding med Mardon, av den enkle grunn at man ble lei av til stadighet å måtte svare på spørsmålet om man var det firmaet som håndterte Mardon.

Firmaet ble fortsatt drevet av Janet Millington og Colin Stevenson. Disse gikk på vårparten 1995 ut å oppfordret alle eiere av Mardon vogner til å sende inn opplysninger om vognene, slik at man kunne få kartlagt hvor mange, av de rundt 10.000 produserte, som fortsatt var i live. Man hadde også bygget opp et omfattende arkiv om Mardon-vognene, slik at man så seg i stand til å kunne besvare de fleste spørsmål.

MARGROVE - GB

Liten eneglsk produsent fra Saltburn i Cleveland som modellåret 1975 hadde tre versjoner på programmet. Disse hadde fellesbetegnelsen Sayonare, og ble levert i tre lengder, 10 på 3,2 meter, 12 på 3.8 meter og 14 på 4.4 meter. Prisene var henholdsvis 691, 756 og 799 Pund. Midt på 1980-tallet bygget små serier campingvogner, fortsatt benevnt Sayonara, 12 og 14, til priser på 3.105 og 3.680 Pund. I tillegg laget man også camperpåbygg og bobiler.

MARLOREEN - I

Italiensk campingvogn fra midt på 1970-tallet. Ble kjennetegnet av gunstig pris og byggd i plast med et rammeverk av tre.

MARQUIS - GB

Liten engelsk produsent ved navn Caravan Service Centre fra Leyland i Lancashire, der herrene Lord og Deacon bygget eksklusive vogner helt for hånd fra sommeren 1980. Fantes i to størrelser, 12.6 og 14.3 fot, og var lett kjennelig med den S-formede frontprofilen. Vognene ble byggd på et chassis fra General Trailers. Modellåret 1983 hadde paletten vokst til å omfatte 12-6 2B på 3.8 meter, 14 2B på 4.34 meter, 15-6 4B på 4.72 meter og 16.6 med en lengde på 5.03 meter. Prisene lå mellom 5.350 og 6.200 Pund.

1984 utvidet man sortimentet med en 4-sengers 14 utgave.

Produksjonen opphørte i juni 1987. Da gjensto kun en modell, nemlig 14/2, som hadde en pris på 7.220 Pund.

MARSDEN - GB

Mindre engelsk produsent som tidlig på 1950-tallet produserte campingvogner, bla. en versjon med karrosserilengde på 16 fot.

MARSTON - GB

Engelsk produsent fra Norwich i Norfolk som til 1951 laget en vogn i halvannen etasje. Foran i vognen hadde man en tverrplassert sittegruppe som ble omgjort til dobbeltseng. Bak i vognen var det en nedfellbar dobbeltseng og i 2. etasje befant seg barnerommet i form av to enkle senger. Den nederst av trappene til 2. etasje var utformet som en kommode, mens det neste trinnet hadde plass for vognens gassbeholdere. Prisen var 799 Pund, men den ble ingen større sucsess og bare produsert dette ene året.

1955 hadde tre modeller på programmet, Investor med lengder på 18 og 22 fot samt Explorer. Prisene var henholdsvis 395, 559 og 375 Pund.

MARTENS - NL

Hollandsk produsent beliggende i Brummen, med produksjonsstart 1957. Da hadde man et modellprogram bestående av fem versjoner, i størrelser fra 2.44 til 4.2 meter, og betegnelsene M1 til M5. Prisleiet lå mellom 2.495 og 4.375 hollandske gylden.

1970 hadde man fire modeller på programmet, i størrelsene 300, 350 og 400, med betegnelsene M3, M4 og M5. Prisene var henholdsvis 4.950, 6.430 og 7.050 Gylden.

1977 var sortimentet øket til å omfatte to M3 modeller på 3.05 meter, tre vogner på 3.7 meter pluss utgaver med lengder på 3.85 og 4.2 meter. Prisleiet lå nå mellom 9.000 og 12.000 hollandske Gylden.

Vognene ble ikke produsert i noe større antall og årsproduksjonen kom aldri over 50 enheter.

Det siste året vognene var i produksjon var 1980.

MARTINETTE - GB

Vogner produsert i England tidlig på 1930-tallet av R. Martin fra London. Vognen hadde inngangsdør både i ende- og frontveggen. Det var en lettvektsvogn, på stålramme og kostet 160 Pund. Karrosseriet var nokså firkantet og hadde lanternetak.

MARTINI - NL

Vognmerket Martini ble byggd av H.J. de Wit fra Groningen med produksjonsstart 1958. I begynnelsen hadde man en versjon på programmet. Denne hadde en karrosserilengde på 3.1 meter og ble levert i tre utstyrsvarianter, der den rimeligste kostet 2.900 hollandske gylden. Senere tilkom modellbetegnelsene Junior, Antilope, Impala og Gazelle. Kunden kunne for en stor del selv velge hvilken planløsning han ville ha. Produksjonen av vognene pågikk fram til 1962.

MASCOTTE - F

Fransk campingvogn laget på 1930-tallet av firmaet Petit i Asnieres. Vognene ble levert både som byggesett og som komplettutgaver. 1932 sto 3 modeller på programmet. No 1 hadde sengeplass til 2 personer og kostet som byggesett 7.800 franske franc og som ferdiginnredet 8.800 FRF. Modell No 2 hadde sengeplass til 3 personer og prisene her var henholdsvis 8.300 og 9.800 FRF. Den største utgaven hadde betegnelsen 3, og hadde sengeplass til 4 personer, med prislapper på 8.800 respektive 10.800 franske franc. De ferdiginnredede vognene var svært så komplett utstyrt med både vannpumper, køyesenger, vaskeservant, oppvaskkum og fullt service samt all nødvendig kjøkkenutrustning, totalt bestående av 110 ulike deler, samt gasskomfyr og gassvarme med radiator. Vognene var også relativt lette da modell 2 bare hadde en egenvekt på 350 kilo.

MASTER - E

Spansk produsent av campingvogner og mobile-homes hjemmehørende i Lerma. Modellåret 1983 besto programmet av utgavene 360, 400, 420, 440 og 460 til priser mellom 784.000 og 968.000 Pesetas.

MATKAAJA - FIN

Grunnleggeren av Matkaaja, Reijo Jokiranta, var på 1960-tallet mye på reisefot i forbindelse med sitt arbeid. I den anledning byggde han seg 1967 en egen campingvogn, som umiddelbart ble kjøpt av naboen. Han byggde deretter en ny, som imidlertid også straks ble solgt. Dermed begynte det hele å rulle.

1972 startet man eksport til Sverige i form av modellen 410, til en pris på 10.200 svenske kroner. På det svenske markedet ble denne markedsført under merkebetegnelsen Resenär. Som importør fant man firmaet Wixenius Husvagnar i Malmø, som da også sto bak importen av Gosa, Abbey og Sting.

Denne modellene ble også videreført årene 1973 og 1974. 1974 oppgikk produksjonen til ca. 100 vogner.

Fram til 1975 ble vognene byggd i et stort telt.

1977 var man representert i Sverige med et program bestående av 380, 410, som begge var 4,08 meter lange og kostet 20.900 svenske kroner. I tillegg hadde man modellen 480, til en pris på 26.900 svenske kroner. Bak importen til Sverige sto firmaet Bengt Beckman AB i Boden.

1978 ble sortimentet utøket med modellen 560, som da kostet 47.900 svenske kroner. De to minste modellene ble nå begge gitt betegnelsen 410. Som ny svensk importør hadde man firmaet Caravanhallen i Södertälje.

1979 var det bare modellen 560 som ble videreført.

1980 tok man i bruk en konvensjonell fabrikk til produksjon av vognene, der det selvsagt også var innredet en personalbadstu.

1982 startet man også med produksjon av bobiler, i samarbeid med Volkswagen.

1983 var man igjen å finne på det svenske markedet, og modellene var denne gang 460 og 510, som nå ble laget etter sandwichprinsippet, med en isolasjon på 36 mm i vegger og tak samt 56 mm i gulvet. Prisene lå på henholdsvis 49.900 og 53.800 svenske kroner. Importør var firmaet Master Industri AB i Stockholm. På hjemmemarkedet hadde man også lansert en noe rimeligere versjon, under merkenavnet Pallas. Årsproduksjonen oppgikk til mellom 600 og 700 vogner. Man hadde også utvidet produksjonslokalene med 2.000 kvadratmeter, en innvestering på circa 10 millioner norske kroner.

Til 1984 ble vognene også importert til Norge i form av et modellprogram bestående av 410 og 460 samt 510 i tre utgaver og 560 i to versjoner. Prisleiet lå her mellom 59.600 og 103.100 norske kroner. Bak den norske importen sto CI-forhandleren på Løten, JAMO A/S, ledet av Jan Monsen. I alt var det 10 norske forhandlere som hadde Matkaaja på programmet. På det svenske markedet hadde man dette året fått ny importør i form av firmaet Husvagnscenter i Karlskoga AB.

1985 innebar ingen større modellmessige endringer, men prisene var nå steget til å ligge mellom 63.325 og 108.790 norske kroner. Vognene var nå helt borte fra det svenske markedet.

1986 endret man helt på både modellutvalg og karrosseriform. Vognene hadde fått helintehrert gasskasse og en mer tverr akterdel, fremtatt etter grundige tester i vindtunnell ved Mercedes-fabrikken i Tyskland. Den minste utgaven het nå 6000 og hadde en lengde på 4,97 meter. Neste større hadde lengden 5,47 meter og var gitt betegnelsen 7000. Modell 8000 ble levert i to utgaver, benevnt 8000 og 8004, som begge målte 5,93 meter. Størst var 9004, med en lengde på 6,29 meter. Prismessig lå vognene nå mellom 72.960 og 118.590 norske kroner. Antallet norske forhandlere var nå øket til 18 stykker. I forbindelse med utstillingen Caravan 85 i Helsingfors høsten 1985 valgte de besøkende Matkaaja til årets campingvogn. Man fikk også en helt ny eierstruktur da det store Rapala-selskapet, som hovedsakelig var kjent for produksjon av utstyr for hobbyfiskere, kjøpte produsentbedriften Matkaaja Ky. Innenfor Rappala-konsernet fant man nå seks firmaer med en samlet omsetning på rundt 95 millioner finske Mark, og totalt 400 ansatte. Fabrikasjonen av vognene skulle fortsatt skje i Järvenpää, der antallet ansatte var rundt 80 personer, og produksjonstallet circa 750 vogner og 100 bobiler på årsbasis. Omsetningen lå på rundt 40 millioner norske kroner. Det ble også utnevnt ny administrerende direktør, nemlig Ari Saarinen fra Rapala, mens firmaets tidligere eier, Reijo Jokiranta fortsatte som viseadministrerende direktør og Rolf Lönnfors som salgssjef.

1987 hadde man ingen modellmessige endringer, men prisene var steget til mellom 86.500 og 135.300 norske kroner. Økningen på både hjemmemarkedet, samt eksportmarkedene, foranlediget nyinnvesteringer i fabrikkanlegget. Sommeren 1987 kunne man ta i bruk en helt ny servicehall som inneholdt alt det nyeste i teknisk apparatur. Den tidligere servicehallen ble samtidig overtatt av produksjonsavdelingen, slik at det samlede produksjonsarealet nå var oppe i 8.300 kvadratmeter. Det ble også fortatt nyansettelser på personalsiden, slik at selskapet nå sysselsatte 115 personer. Produksjonen lå på rundt 1.000 campingvogner og 140 bobiler. Vognene hadde igjen blitt introdusert i Sverige, der importen nå ble håndtert av firmaet Resenär-Matkaaja Svenska AB i Tumba med Fritz Ek som direktør.

Modellåret 1988 innebar at vognene fikk helt ny utvendig dekor, med hvitt karrosseri med dekorstriper i ulike nyanser av grått nederst på vognsiden. Modellene 8000, 8004 og 9004 nå kunne leveres i flere ulike planløsningsalternativ. Man hadde også foretatt flere utvidelser ved fabrikkanlegget. Produksjonen var nå kommet opp i rundt 1400 vogner og ca. 350 bobiler.

Til 1989 introduserte man på eksportmarkedene også vogner med seriebetegnelsen Pallas, som skulle være et rimeligere alternativ. Denne serien omfattet tre vogner, 5000, 5500 og 5700. Den ordinære vognserien ble ytterligere utvidet hva angikk varianter på de tre største basisene. Ved årsskiftet 1988/89 gikk man til innkjøp av to nabotomter til fabrikkanlegget i Järvenpaa på henholdsvis 0,5 og 1,5 mål. Den totale omsetningen kom 1989 opp i ca. 200 millioner kroner. Antallet svenske forhandlere var nå 12 stykker.

Til 1990 formelig eksploderte utvalget på 8000, 8004 og 9004 basis, både med hensyn til planløsning og utstyr. Modellen 9004 kunne til ekesempel levereres i hele 13 ulike kombinasjoner. Samtidig forsvant modellen 6000. Som ny toppmodell tilkom 9404 med en karrosserilengde på 6.85 meter. Samtlige vogner hadde nå fått den utvendige bredden øket til 2.3 meter. Prisnivået i Norge lå dette året mellom 128.200 og 187.500 norske kroner. Vognene var nå også gjenintrodusert i Sverige, der de var prissatt til mellom 119.900 og 175.500 svenske kroner.

I Pallas serien kunne nå modellene 5500 og 5700 også leveres i en versjon med tilleggsbenevnelsen E. Den svenske satsingen ble ledet fra et heleid importselskap med navn Matkaaja Caravan AB, som ble etablert 15. mars 1990, med Lars Jarlerud som leder.

1990 solgte selskapet Raoala Group 70 prosent av aksjene til firmaet Starkjohan, som drev med eiendomshandel, jernvare- og VVS-butikker, og hadde en total omsetning på rundt 8 milliarder kroner. Jorma Kaslin fortsatte imidlertid som direktør inntil man 1. september 1990 fikk ansatt hans etterfølger, Pehr-Olof Eklund, som etter 20 år hos Solifer, overtok roret. Antallet produserte enheter lå tidlig på 1990-tallet på rundt 1400 vogner og 450 bobiler.

Allerede i slutten av oktober 1990 meddelte imidlertid Starkjohan at man hadde innledet forhandlinger med personalet om en nedlegging av caravan og bobilproduksjonen. Dette medførte at den nyansatte direktøren, Pehr Olof Eklund, umiddelbart forlot sin post. Det hele endte imidlertid med at Lohja Caravans overtok merkenavnet samt lager av ferdige produkter og råvarer. Dette i sin tur medførte igjen at det svenske datterselskapet Matkaaja Caravan i Haninge, ledet av Lars Jarlerud, ble nedlagt i løpet av første halvår 1991.

På modellsiden hadde man til 1991 introdusert en ny toppmodell i form av 9804 med en karrosserilengde på 8,2 meter.

Produksjonen ble 1991 overført til P&S-fabrikken i Dorotea.

MATKAMÖKKL - FIN

Den finske betegnelsen på vognene som på det svenske markedet ble solgt under betegnelsen Makroplastics. (se denne).

MAXI-MINI - F

Fransk campingvogn produsert av Antem for firmaet Paris Caravanes i Orgeval. Ble 1978 levert i en versjon med karrosserilengde på 2,9 meter, egenvekt 380 kilo og en pris på 11.500 franske franc.

1979 utvidet til to utgaver, da man introduserte en 330 modell. Prisene var nå 14.900 for 290 og 16.100 for den nye 330. Det samme programmet ble bibeholdt til 1980, som også var det siste året vognene ble produsert.

MAXMIN - S

En noe spesiell sammenleggbar campingvogn presentert 1994 av firmaet Nilcon MaxMina AB utenfor Gøteborg. Det hele startet som et ordinært garasjeprosjekt 1991. Karrosserilengden var 5 meter og bredden 2,15 meter og høyden under kjøring 1,3 meter. Prisen var ca. 230.000 svenske kroner og tillatt tptalvekt 1500 kilo. En utgave av vognen ble også benyttet at Svensk TV2 der den fungerte som en rullende konferansesal med sitteplass til 15 personer.

MAYENN'ESPACE - F

Fransk produsent som på 1970-tallet laget sammenleggbare vogner.

MEDITERANEE - F

Fransk produsent som 1976 produserte en sammenleggbar vogn med modellbetegnelsen Medipli.

MEIBRO - NL

Hollandsk campingvogn laget av firmaet Meibro i Axel. 1970 hadde man åtte modeller på programmet i fire forskjellige størrelser, fra 3 til 5,5 meter. Prisene lå mellom 3.490 og 8.250 hollandske gylden.

MEIWA - D

Ved caravanutstillingen arrangert av DCC i Düsseldorf 1957 var man representert med telthengeren LZ4 til 2.175 Dmark, samt de konvensjonelle campingvognene F2, F3 og F4.

Anerkjent tysk produsent som laget vogner i den absolutte luksusklassen. Ble midt på 1960-tallet også importert til Norge, av firmaet Torleiv S. Corneliussen.

1970 hadde man seks modeller på programmet, i størrelser fra 3,2 til 5,3 meter. Den minste vognen hadde betegnelsen Junior, med karrosserilengde på 3,2 meter og egenvekt 440 kilo. Deretter fulgte Hanseat på 3,8 meter, som kunne leveres i to utgaver benevnt L og Q. Modellen Holiday T målte 4.2 meter og veide 690 kilo. Nest størst var Wanderer, som også kunne leveres i to versjoner med betegnelsene L og T. Karrosserrilengden på disse var 4.5 meter og egenvekten henholdsvis 710 og 740 kilo. Størst modellåret 1970 var Landjacht som målte 5.1 meter og veide 860 kilo.

Til 1972 var modellene Junior og Holiday tatt av programmet, og i stedet var Wanderer utøket med en TL-versjon. Landjacht hadde fått karrosseriet forlenget til 5,3 meter og som ny toppmodell var tilkommet Bremen, med en lengde på 6,5 meter og egenvekt 1150 kilo. Prisnivået lå 1972 mellom 6.950 og 16.900 tyske mark.

1974 var også de to Hanseat modellene strøket, og som ny versjon introdusert Landschwärmer med en lengde på 5.9 meter. Prisnivået gikk dette året fra 11.400 for Wanderer TL til 18.950 for Bremen.

MELFORD - GB

Engelsk vogn som debuterte til sesongen 1979, med et utvalg bestående av fire modeller i størrelser fra 4,05 til 5,27 meter. Bak produksjonen sto firmaet Fleetwood, og vognene var egentlig de samme modellene som man fant på bla. det skandinaviske markedet under navnet Colchester. Produksjonen av disse opphørte 1983. Det året var det to modeller tilbake, nemlig 470/4 og 530/4. Prisene var da henholdsvis 4.980 og 5.140 Pund.

MELLÖSA-VAGNEN - S

Svensk vogn fra 1964 produsert av Paul Larssons Snickeriverkstad i Melløsa ved Ørebro. Vognene kunne også leveres som byggesett.

MERILAND - F

Fransk produsent fra Steinbach som modellåret 1981 lanserte en serie campingvogner bestående av fem modeller i størrelsene 340, 440, 490 og 590. Fra 1983 produserte man innredninger tilpasset de fleste fabrikat av kassevogner.

MESSAGER - F

Fransk produsent med fabrikk i Livry-Gargan. Modellåret 1971 sto fire versjoner på programmet, der den minste hadde betegnelsen 300 CL, med en karrosserilengde på 3 meter. Neste størrelse var 3.25 meter og modellbetegnels 324 CL. Nest størst var 390 CB og størst 450 CB.

Det samme programmet ble videreført modellåret 1972.

1973 ble programmet totalt omarbeidet og minst var nå modellen 310, som kunne leveres i fire varianter, benvent CD, CS, LD og LS. Modellen 370 ble dette året levert i to utgaver, Sport og CL. Med karrosserilengde på 3,9 meter hadde man modellen 390 CB. Størst var to utgaver 420, CB og CL. Prisnivået lå mellom 7.950 og 13.250 franske franc.

Til 1974 ble sortimentet utvidet med to versjoner 300, TD og TS, som hadde en karrosserilengde på 2.95 meter og egenvekt på 410 kilo. Det øvrige program var uforandret.

Modellåret 1975 fikk vognene seriebetegnelsen Touring og programmet utvidet med modellen 480 CL, med en lengde på 4.9 meter og egenvekt 790 kilo. Prisnivået lå nå mellom 7.990 og 17.900 franske franc.

Til 1976 endret man seriebetegnelse til Rigide og på utvalget på 370 basis ble nå utvidet til å omfatte modellene S, STD, STS, L og CB. 420 ble utøket med modellen LSR.

1977 innebar ingen større modellmessige endringer.

Til 1978 ble produksjonen splittet på tre modellserier, Detente, Mascotte og Pullmann. Detente serien besto av to modeller, 310 og 370, med lengder på henholdsvis 3.07 og 3.76 meter og pris på 9.500 og 11.500 franske franc. Modellserien Mascotte startet med to utgaver 310, D og S. Modell 380, med lengde 3.76 meter, ble også den levert i to utgaver, S og T. To versjoner fantes også av den største, 420, og disse var her døpt LS og B. Prisleiet på denne serien lå mellom 12.900 og 16.500 franc. Serien Pullman startet med to versjoner 330, D og S, fulgt av 390 L. På 440 basis kunne man også velge mellom to modeller, L og B, og største variant i Pullman-serien var 550 med en lengde på 5.47 meter. Prisleiet for denne serien lå mellom 18.350 og 29.500 franc.

1979 innebar at de to modellene i Detente-serien begge kunne levereres i ytterligere en versjon. Mascotte fikk et helt nytt modellprogram bestående av to versjoner hver av modellene 325, 385 og 435. I Pullman serien tilkom modellen 390 S.

Modellåret 1980 innebar ingen endringer i programmet.

1981 medførste at Detante-serien fikk et omarbeidet spekter, som nå besto av modellene 310, 390 S, 430 L og B. I Mascotte serien tilkom modellen 475 L. Pullman-serien ble redusert til å omfatte to utgaver på størrelsene 440 og 550. Som helt ny serie presenterte man Super Pullman bestående av to versjoner 550, P og E.

1982 var det igjen nye betegnelser på Detente programmet. Minst var nå to utgaver 330, D og S, fulgt av to versjoner 380, S og CE. Størst var fortsatt 430, som nå bare fantes i L-utgave. Prisene var nå steget til mellom 21.070 og 25.300 franc. Blant Mascotte modellene ble 325 byttet ut med en noe lengere 365 B. Utgikk gjorde også 475 modellen og i stedet tilkom modellene 500 og 550 PE. Prisene på denne serien lå mellom 30.270 og 42.230 franc. Pullman-serien hadde forsvunnet i sin helhet, og i stedet satset man på Super Pullmann som var utøket til også å omfatte to 480 modeller, L og B, samt to 680 versjoner, benevnt S og L. Prisene på denne serien lå i området mellom 43.150 og 65.780 franc.

1983 medførte at det i Detente serien tilkom en ny versjon på 380 og 430 basis. Mascotte-serien var nå forsvunnet, og istedet gjenintroduserte man betegnelsen Pullman. Denne startet nå med modellen 385 LT på 3.96 meter og egenvekt på 645 kilo. Neste størrelse målte 4.36 meter og hadde betegnelsen 435. Her kunne man velge mellom tre versjoner, CE, L og B. Modell 460 hadde en karrosserilengde på 4.76 meter og betegnelsen PB. Nest størst var 500 med benevnelsen P, og størst var tre varianter 550, P, PE og LA. Super Pullman var dette året redusert til å omfatte de to 680 modellene, med tillegg av en ny utgave kalt 580 PE. Til 1983 presenterte man også en bobil basert på Ford Transit.

Til 1984 ble det satset på et delvis nytt modellprogram. Pullman betegnelsen ble nå benyttet på en serie som startet med modellen 480 PB fulgt av to utgaver 540, P og CE. 560 hadde en lengde på 5.65 meter og kunne fåes i to varianter, LA og PE. De tidligere modellene i Super Pullam serien var nå innlemmet i Pullman, der 580 var omdøpt til 590 og de to 680-variantene var overført uforandret. Prisleiet befant seg mellom 53.610 og 87.400 franc. Helt ny seriebetegnelse var Prelude som besto av åtte modeller fordelt på 3 karrosserilengder. Minst var 350 S, med en lengde på 3.55 meter. Modell 400 kunne leveres i tre versjoner, S, CE og LT, mens man på 440 basis hadde fire valgmuligheter, L, P, CE og B. Prisene på denne serien lå mellom 29.240 og 40.950 franske franc.

1985 innebar en betydelig reduksjon i Pullman programmet, som dette året kun omfattet 480 PB, 540 P samt 680 S og L. Modellserien Prelude ble byttet ut med en serie kalt Pallas bestående av fem modeller i tre lengder. Minst var 325 fulgt av 385 og 435, der man på basis av sistnevnte kunne velge mellom tre utgaver, CE, L og P.

1986 medførte at Pallas-serien forble uendret mens Pullman serien ble utøket med modellene 600 P og 750. 1986 var også det siste modellåret.

METTMANN - F

Fransk produsent som på 1960-tallet laget campingvogner fordelt på tre modeller, Vosgienne, Haute Chomes og Bruyeres på henholdsvis 4, 4,3 og 5,1 meters lengde. Til 1965 ble paletten utøket med modellen Fougere, som også den var 4.3 meter, og året etter ble den minste, Vosgienne, strøket av programmet. Produksjonen opphørte 1967.

MIDLAND CRUISER - GB

Engelsk caravanprodusent med det fulle navn Midland Cruiser Caravan Company fra Birmingham. Bygget campingvogner på begynnelsen av 1930-tallet under ledelse av en hr. Darrell.

MIKAFA - D

Tysk produsent etablert av en herr Peschke i 1948. Fram til da hadde man hatt sin hovedsakelige sysselsetting innenfor rustningsindustrien med firmaet Peschke Flugzeug Werkstätten GmbH. En virksomhet som naturlig nok ble stoppet av de allierte etter krigen. Peschke startet isteden opp med produksjon av campingvogner og etablerte i den anledning selskapet Mindener Karrosserie und Fahrzeugbau GmbH, forkortet Mikafa. 1950 presenterte man den første prototypen som utmerket seg med et chassis helt i stål og karrosseri i lettmetall. 1953 lanserte man en vogn med et selvbærende stålkarrosseri, med den da anseelige lengden på nesten 5 meter. Fabrikkens produkter ble lenge regnet som det ypperste av hva tysk caravanproduksjon kunne frembringe. 1957 var produksjonen kommet opp i en vogn hver 14. dag. Man deltok også på den fjerde campingutstillingen i regi av DCC, som i 1957 ble avholdt i Düsseldorf. Her viste man modellene Student og Prominent.

På begynnelsen av 1960-tallet hadde man tre modeller på programmet, Student med egenvekt 800 kilo og Prominent på 1000 kilo samt President med karrosserilengde 5,5 meter og egenvekt 1150 kilo. Grunnprisen for Student var 4.750 DMark, men i tillegg måtte man da kjøpe dekk, gardiner, støtteben etc, slik at sluttregningen fort kom opp i over 6.000 DMark, noe som var ca. 1.000 mer enn den tiltenkte trekkbilen, Folkevogn Boble, den gang kostet. Den største modellen kostet 1961 18.900 DEM. Vognene var usedvanlig velutstyrt med badekar, vaskerom og stuerom under gulvet, og alle benyttede materialer var av høyeste kvalitet. Modellen Prominent hadde en rekke snedige konstruksjonsløsninger og noe så uvanlig på den tiden som en skikkelig skyvedør for adskillelse av sove- og bodel. I tillegg kunne toalett- og skapdøren slås ut slik at man fikk et eget omkledningsrom. Man hadde også startet produksjon av bobiler, og en versjon utstyrt med BMW motor kostet 1960 hele 42.000 DMark. En pris som gjorde at bilen ikke var salgbar, og selv et prisavslag året etter til 32.000 DMark hjalp ikke til å stimulere etterspørselen.

På den første caravanutstillingen i Essen 1962 demonstrerte man vognenens kvalitet ved å heise de opp på støttebena og demontere hjulene, for deretter å la 12 personer stå på taket, uten at dette avstedkom noen svai. Man plasserte også en hage på taket kombinert med bord og fire stoler.

Det høye prisnivået medvirket selvsagt til at etterspørselen etter produktene etterhvert ble svært begrenset, og de siste vognene ble laget 1966, da Peschke måtte innlevere konkursbegjæring.

Merkenavnet gjenoppsto imidlertid og utover i 1970-årene betegnet Mikafa bobiler basert på større Mercedes-chassis. 1972 omfattet dette også en modell med betegnelsen 5500-C, som ble særpreget av en spesiell takterrasse.

MINSTER - GB

Engelsk campingvogn etablert 1969 av Craven Gilpin som tidligere hadde vært salgssjef hos Astral. Produksjonen lå det første året på seks vogner i uken.

Vognene hadde seriebetegnelsen Huntsman og modellåret 1971 besto programmet av tre utgaver 10, på 3,13 meter samt 12 og 14, til priser mellom 377 og 495 Pund. Man tok dette året i bruk nye produksjonslokaler.

1972 ble den ene av 10-modellene, T/2, strøket av programmet.

1973 medførte ingen større modellmessige endringer. Årsproduksjon hadde nå steget til 2000 enheter.

1974 tilkom på 12-basis modellen CT 4. Prismessig lå vognene nå mellom 542 og 673 Pund.

1975 var det det blant 10-modellene bare T-versjonen som ble videreført, samtidig som 14 endret betegnelse til 15.

1979 var produkjsonen fordelt på modellene 12 og 14, som ble levert i flere utstyrsvarianter. Dette var også det siste året vognene ble produsert.

MIRAGE - B

Belgisk vogn med utgangspunkt i Constructam. Denne hadde jo både en spesiell form og konstruksjon og begynte å få visse problemer med å henge med i markedet, samtidig var man blitt innlemmet i Chateau-gruppen. Enkelte tidligere ansatte hadde imidlertid fortsatt tro på produktet og startet 1986 produksjon av vognene Mirage, som til det yttre hadde mange felles trekk med de tidligere Constructam-vognene. Modellbetegnelsene gjenkjentes også fra Constructam, der den minste var navngitt Condor og målte 3,4 meter. Det øvrige modellprogram besto av tre utgaver Coral, 1, 2 og 3, med en karrosserilengde på 4,07 meter. Condor hadde en pris på 12.995 hollandske gylden, mens de tre Coral modellene var prissatt til i overkant av 15.000. Vognene var imidlertid bare i produksjon dette ene året.

MIRAGE - I

Italiensk produsent som hovedsakelig er kjent for fabrikasjon av boiler, men som i perioder også har laget campingvogner. Modellåret 1987 besto dette av fire modeller, 424 CX, 474 DC og DD samt 535 CX. Prisnivået lå mellom 11.446.000 og 13.688.000 Italienske lire.

MISTRAL - F

Liten fransk produsent, ved navn Ets. Coudreuse i La Chartre som ble etablert i 1950 som karrosserimaker. 1984 startet man også å lage campingvogner og bobiler som ble bygget helt for hånd. Programmet var fordelt på to serier, Libelle og Super Caravaneige. Førstnevnte besto av modellene 350, 400, 430, 500, 550 og 630, til priser mellom 47.100 og 98.885 franske franc. Den andre serien omfattet versjonene 460, 550 og 630 til priser på henholdsvis 70.180, 97.230 og 122.485 franske franc.

1985 utgikk modellen 630 i Libelle-serien, og 550 i Super Caravaneige.

1986 ble Libelle-serien omdøpt til Profilee, samtidig som programmet ble utøket med en 460 versjon. Prisnivået lå nå mellom 57.120 og 98.622 franske franc. I serien SuperCaravaneige strøk man dette året 460, samtidig som man gjenintroduserte modellen 550. Caravanproduksjonen opphørte 1986.

MKP - DK

Firmaet M.K. Pedersens Karrosserifabrikk ble etablert i februar 1923 som en ren produksjonsbedrift for karrosserier. Campingvogner kom først på programmet i 1950, og disse ble i første omgang laget etter konvensjonelle prinsipper. 1955 overførte man firmaets erfaring i plastproduksjon til også å omfatte campingvognene, og introduserte også modellbetegnelsen Petit, som var en pytteliten vogn tiltenkt å bli dratt av en Volkswagen.

1958 startet man eksport til Sverige.

Modellåret 1961 besto programmet av tre versjoner, Petit, Midi og Grand med karrosserilengder på 2.98, 3.2 og 3.5 meter. Disse var på det svenske markedet prissatt til henholdsvis 3.950, 5.850 og 6.850 svenske kroner. Svensk importør var firmaet Husvagns & Båtimporten i Näsbypark.

1964 ble Grand modellen gitt tilleggsbenevnelsen IV, og som helt ny vogn tilkom versjonen Grandesse med en karrosserilengde på 4,44 meter. På det norske markedet lå prisleiet mellom 7.800 og 21.750 norske kroner. Norsk importør var på denne tiden firmaet Brødr. Rabo i Drammen.

1965 byttet man importør i Sverige, da firmaet I.M. Jönsson i Lomma AB overtok.

1966 tilkom på Grand-basis modellen II, som året etter ble omdøpt til Grand T.

1967 ble Helmut Völkel utnevnt til importør for Tyskland.

Nyheten fra MKP til 1968 var modell Grand 5. Denne hadde en karrosserilengde på 4 meter og plasserte den således midt mellom Gran 4 og Grandesse. Planløsningen bestod av langbenker bak i vognen og mindre sittegruppe foran. Egenvekten var ca. 600 kilo, mens tillatt totalvekt var 850 kilo. Prisen i Danmark var 14.400 DKK.

Av endringer på de øvrige modellene kan tas med kjøkkenbenk i rustfritt stål og at overskapene ble kledd innvendig med glassfiber.

1969 hadde man på det danske markedet ni forhandlere, i tillegg til to egne salgskontor.

1970 startet man også eksport til USA, og i januar dette året ble de 30 første vognene sendt over, i det man håpet at det kunne bli starten på en stor offensiv. Vognene ble laget helt i glassfiberarmert plast, og man var Danmarks suverent største forbruker av dette materialet. I tillegg til campingvogner hadde man også en omfattende produksjon av melkecontainere, fryse- og kjølekarrosserier, samt tanker til flytende gods. I tillegg hadde man også produsert kanalene som ble anvendt i Legoland. Her hadde man også benyttet den samme maskinen som ble anvendt til å sprute isolasjon i vognene til å forme landskap i polyuretanskum.

Modellåret 1971 ble modellene Grand 4 og 5 også levert i en T-variant, og også Grandesse kunne fåes i to versjoner, S og T. Det norske importansvaret var nå overtatt av firmaet Bjørnland Motor A/S i Moss, mens det svenske markedet nå ble håndtert av Husvagnscentrum i Ørkelljunga. Årsproduksjonen lå nå på rundt 500 vogner i året, og antall ansatte var oppe i circa 100 personer. Bedriften ble ledet av Hans og Caspar Dvinge, som var sønn og sønnesønn til grunnleggeren M.K. Pedersen.

Karrosseriet til vognene ble laget i to deler, som sammen med gulv, dør- og vindusåpninger blir støpt sammen til et stykke. Isoleringen blir sprutet inn under trykk, og tilslutt ble innredningen montert. Selve chassiset, som var galvanisert, var av eget fabrikat. Vognene ble eksportert til ni europeiske land, i tillegg til at de ble produsert på lisens i Japan.

1972 ble den svenske importen organisert i firmaet MKP Svenska AB i Ørkelljunga.

Til 1973 var den minste utgaven, Petit, strøket av programmet samtidig som man i stedet introduserte en ny toppmodell med betegnelsen Grandesse Royal med en karrosserilengde på 5,45 meter. Denne hadde i Danmark en pris på 27.485 danske kroner. Utseendemessig ble veggene gjort noe rettere, og man hadde også forlenget draget med rundt 40 cm. Vognene var nå også utstyrt med vinduer fra Bofors.

1974 ble programmet utvidet med modellen Grandesse Super Royal på 5,7 meter. Antallet forhandlere oppgikk i Danmark til seks stykker.

1975 tilkom på Grand-basis modellen TF og blant Grandesse versjonen TSCB.

Oljekrisen gjorde imidlertid produksjonsprosess og materialer kostbare slik at prisene steg uforholdsmessig mye. Prisen på polyester var nå steget med 700 prosent. Det ble derfor reist et berettiget spørsmål midt på 1970-tallet om vognene virkelig var verdt den høye prisen.

1975 fikk man økonomiske problemer, og måtte innstille betalingene, men greide å forhandle seg fram til en løsning, slik at produksjonen igjen kom i gang.

På caravanutstillingen i Essen høsten 1976 viste man for første gang en bobil.

Til 1978 var produksjonen på det tyske markedet splittet i to serier, Scandinavia og Monaco de Luxe.

1979 introduserte man muligheten til å kunne få vognene levert i forskjellige utvendige kulører, der man kunne velge mellom hvit, kakao, gul, grønn og blå.

1980 var det bare sistnevnte som ble videreført, men modellprogrammet var i store trekk det samme velkjente. Prisnivået gikk fra 14.400 DMark for modellen Midi T til 26.980 for Super Royal. Vognene ble også introdusert i England, der importør var firmaet Delta Caravans.

Til 1982 gjenintroduserte man modellbetegnelsen Petit, på en vogn med lengde på 2,7 meter og en pris i Sverige på 25.985 svenske kroner. Firmaet som tok vognene til Sverige var firmaet Codat Husvagnar AB i Kinna. Modellen Petit ble en stor sucsess, og med et produksjonstall på rundt 100 sto den snart for mer enn halvparten av produksjon.

Modellåret 1984 ble Petit-modellen omdøpt til Smutti. I September dette året ble det etter initiativ fra Holger Richter sendt innbydelse til stiftelsesmøte i MKP Caravan Club International. Dette ble avholdt på en campingplass i Gandersheim, og 50 familier deltok.

Produksjonen oppgikk 1987 til totalt 600 enheter. Fabrikkenes totale omsetning oppgikk til i overkant av 20 millioner danske kroner, hvorav caravandelen sto for circa en tredjedel. Ledelsen av firmaet var nå overtatt av Pedersens svigersønn, Casper Dvinge.

Til 1988 lanserte man også en mobile-home til stasjonært bruk. Denne hadde betegnelsen Weekend og målte 7x2.4 meter, der kunden, i likhet med fabrikkens øvrige produkter, for en stor del selv kunne velge farger og materialer i innredningen. Det siste året vognene ble produsert var 1988 og prisleiet i Danmark var da steget til mellom 34.900 for Smutti og 129.975 danske kroner for Super Royal. Den siste av disse var en rødlakkert Smutti, som ble plassert som blikkfang på en campingplass eid av Casper Dvinge.

I anledning 10-års jubileet for MKP Caravan Club International ble det i 1994 avholdt et større jubileumstreff på Fyn.

1996 ble det produsert tre orangelakkerte Smutti-vogner, bestilt av det danske televerket. Noe som resulterte i tanken om å gjenoppta produksjonen av disse klassiske vognene. Casper Dvinge lekte i sakens anledning med tanken om en ny produksjonsmetode hentet fra USA, der teknikken gikk ut på at seksjoner av vegger og tak ble montert som glideformer. Vognen kunne dermed tilpasses forskjellige ønskemål hva angikk bredde, høyde og lengde. Langs landeveien skulle den imidlertid se ut som en normal vogn. Tanken ga unektelig spennende perspektiver.

MOBILE VILLA - USA

Amerikansk firma med navn Mobile Villa Recreational Vehicles fra Wellington i Kansas, som hovedsakelig laget caravans og fifth-wheels. Modellprogrammet besto 1988 av to serier, Lite og Mark V. Vognene i Lite serien hadde lengder mellom 20 og 28 fot. Rammeverket var laget i en kombinasjon av stål og tre og utvendig bekledning var aluminium. For en vogn på 23.2 fot var prisen 12.465 Dollar.

Mark V serien besto av vogner mellom 26 og 32 fot der en vogn på 30.2 fot hadde en pris på 18.895 Dollar.

De samme modellbetegnelsene gjenfant man også på fabrikkens semi-trailere, der Lite ble levert i lengder mellom 24 og 28 fot, og Mark V mellom 24 og 40.

MOBILVETTA - I

Firmaet Mobilvetta ble etablert 1959 og var da produsent av møbler med et avantgardistisk design i sine lokaler i den lille byen Barbarino val d'Elsa. Kontakt med bobilbransjen hadde man fått 1977 via Laika, da det i lang tid var Mobilvetta som produserte innredningene i Laika. Parallelt begynte man å fundere på om man ikke skulle lage biler for egen regning og på slutten av 1970 presenterte man noen innredede kassevogner, uten den helt store sucsessen. 1980 ble noen Transit-versjoner, med benevnelsen Camper Uno og Due, importert til Tyskland av firmaet Peter Lyding i Witten. Av dagens produksjon er det bare innredningene man lager selv, mens alt teknisk og karrosserimessig blir kjøpt prefabrikert og skrudd sammen av Mobilvetta. Bedriften er organisert som et lite aksjeselskap der grunnleggeren Fabriccio Giotti sitter med brorparten. Lokalene tilsier at produksjonen på årsbasis er nødt til å bli noe begrenset og har i perioder hatt vanskelig med å dekke etterspørselen.

På caravansiden hadde man 1987 et program bestående av åtte modeller fordelt på størrelsene 3.68, 4.1, 4.5, 4.8, 5 og 5.5 meter til priser mellom 9.281.000 og 16.142.000 italienske lire. 1989 ble vognprogrammet betydelig redusert og omfattet nå bare 410L, 450 LS, 486L og 550 Look, og året etter forsvant også 550 modellen, hvoretter caravanproduksjonen ble lagt på is.

Bilene ble eksportert til Tyskland, Sveits, Spania samt Finland og Sverige og 1989 hadde man også en viss eksport til Japan. Produksjonen oppgikk 1990 til i overkant av 1000 enheter.

Til modellåret 1994 gjenopptok man produksjonen av caravans, og startet eksport av disse til bla. Tyskland. Seriebetegnelsen var La Suite og modellen var navngitt 45. Karrosserilengden var 5,22 meter, egenvekt 1040 kilo og prisen i Tyskland 26.970 DMark.

MOBI-SHIP - D

Er som navnet antyder en kryssning mellom en campingvogn og en båt. Bodelen hadde alle bekvemmeligheter og solterrassa bakerst, mens båtdelen var av katamaran-typen. Bak prosjektet sto ingeniør F. Matthies i Schenefeld i Hamburg.

MONCAYO - E

Spanias idag største produsent av campingvogner og mobile-homes, etablert på 1960-tallet. Startet 1987 eksport til Franskrike, der man regnet med å kunne avsette 500 vogner på årsbasis. Man laget dette året ca. 1200 vogner.

Årsproduksjonen var 1989 opp i 2500 vogner, og man besatte en 2. plass på den spanske salgsstatistikken.

Modellåret 1990 var produksjonen fordelt på to serier, Europe og Olympie. Førstnevnte besto av 340 samt to versjoner på 440 og 495 basis. Olympie hadde et program bestående av 440, 495, 550 og 630.

Helt ny modellserie til 1991 var Jeune bestående av 340, 370, 440 CE og 495 CE. Europe-serien ble utøket med modellen 370 SL, mens Olympie ble beholdt uendret.

Til 1994 ble det også forsøkt å lansere produktene i Tyskland, og man startet også opp med produksjon av bobiler.

Bobilene ble 1996 introdusert i Tyskland, importert av firmaet Europe Camping Cars i Colmar.

MONIVAN - FIN

Finsk campingvogn laget av firmaet Monivan Oy i Teuva. Vognen var laget i glassfiber og hadde en lengde på 3,6 meter og egenvekt 340 kilo. Prisen var 1995 circa 50.000 finske Mark.

MONOLITE - GB

Merket ble etablert av Derrick Rose i juni 1976, som fra tidlig på 1970-tallet hadde jobbet som annonsesjef på et caravantidsskrift, før han fikk jobb på salgssiden hos Bailey. Man etablerte seg i et industriområde i byen Cwmbran i Wales.

Vognene hadde et konvensjonelt design, men adskilte seg ved at de var byggd på et aluminiumschassis som var skrudd sammen. Hjulene var også plassert noe lenger bak enn normalt. Dette var noe som vakte stor oppmerksomhet den gang, og som mange uttalte seg negativt til. I tillegg var de laget etter sandwichprinsippet.

1977 hadde man tre modeller på programmet, Challenger, Contessa og Commodore, med lengder på circa 13, 14 og 17 fot, til priser på 1395, 1503 og 1630 Pund.

1978 beholdt man det samme modellspekteret, men med en noe endret utvendig dekor. Man lanserte også luksus-utgaver, med betegnelsen Grand Lux. Man hadde ikke etablert noe forhandlernett, så slaget ble kun fortatt direkte fra fabrikken, noe som unektelig medførte at dette gikk tregt. I oktober 1978 var man derfor ved veis ende, og konkurs var et faktum.

12 måneder senere var produksjonen imidlertid i gang igjen, fra de samme lokalene, under firmanavnet GLT Monolite Ltd. Modellåret 1980 sto to modeller på programmet. Det var Contessa på 4.47 meter til en pris på 2.150 Pund, og Challenger på 12 fot.

1981 var vognene gitt seriebetegnelsen Transcontinental, og gitt en mer aerodynamisk form. Programmet var utvidet med versjonene 122 og 124 på 3.66 meter til en pris på 3.044 Pund samt 145 på 4.27 meter med pris 3.455 Pund. Chassiset var laget i aluminium, men gikk kun fram til akslingen.

1982 forsvant modellen Contessa og i stedet tilkom 132 og 134 med karrosserilengde på 3.96 meter. Man ble igjen innhentet av dårlige økonomiske tider og tidlig på året 1982 ble produksjonen igjen stoppet. Rettighetene til navnet og produksjonsutstyret ble i juni 1982 kjøpt av firmaet Stately-Albion, som var produsent av mobile-homes. Produksjonen ble flyttet til Prince of Wales Industrial Estate, og firmaet gitt navnet Albion-Rose Ltd.

Til 1983 ble modellen 124 strøket av programmet, for å bli gjenintrodusert året etter. Man ga også vognene et mer oppgradert interiør, og tykkelsen på gulvet ble doblet, fra 25 til 50 mm.

1984 utøket man modellfloraen med versjonene 165 på 4.88 meter og 580 med en lengde på 5.79 meter. Prisleiet lå nå mellom 2.599 og 5.260 Pund.

Til modellåret 1985 ble nok en gang 124-modellen strøket. Produksjonen av 1985 modellene kom imidlertid aldri igang. Firmaet hadde nemlig fått store ordre på sine varetilhengere, og trengte alt produksjonsareale for ferdigstillelsen av disse. Produksjon av caravans ble derfor stoppet i september 1984. Man la imidlertid opp til en gjenopptagelse av produksjonen i 1985/86, men dette ble det aldri noe av.

MONZA - GB

Campingvogner med merkebetegnelsen Monza ble introdusert av ABI-konsernet til modellåret 1973, som en direkte konkurrent til CI-konsernets Sprite vogner. Det første året besto programmet av seks modeller, der den minste hadde betegnelsen 1000 og målte 3.13 meter. Modell 1200 med en lengde på 3.81 meter ble levert i tre utgaver, D, S og CT. Den største modellen lød navnet 1400 og ble produsert i to versjoner, S og CT. Prisleiet lå i England mellom 389 og 499 Pund. Vognene ble også umiddelbart importert til Norge der de låi prisleiet mellom 10.800 o 14.550 norske kroner.

1974 ble modellpaletten utøket med versjonen 1600 på 5.11 meter, som i Norge var prissatt til 16.320 kroner.

1975 innebar ingen modellmessige endringer og prisene lå i England nå mellom 621 og 916 Pund.

1976 ble programmet utøket med versjonen 1000 T. På det norske markedet ble det kun satset på de to 1400-modellene.

De siste årene på 1970-tallet ble det ikke foretatt noen modellmessige endringer.

Til 1982 ble 1000 T tatt av programmet og i stedet tilkom to utgaver 1100, T og 2. Disse hadde en karrosserilengde på 3.58 meter.

Modellåret 1983 innebar en total omdøping av modellbetegnelsene. Den minste modellen fikk nå benevnelsen 300, med en karrosserilengde på 3.11 meter. Deretter fulgte to versjoner 350, T og 2, med lengde på 3.54 meter og egenvekter på henholdsvis 470 og 480 kilo. Neste størrelse var 360, som også den ble produsert i to utgaver, S og CT. Karrosserilengden på disse var 3.7 meter. CT modellen ble også importert til Norge der den fikk betegnelsen 380 CT. Nest størst var 430 modellen der man også kunne velge mellom de to utgavene S og CT. Karrosserilengden på denne modellen var 4.35 meter. Størst var versjonen 480 CT som målte 4.85 meter. Denne versjonen ble også tatt hjem til Norge, der den ble omdøpt til 470 SC. Prisene på det engelske markedet lå mellom 1.958 og 2.655 Pund.

1984 ble det ikke foretatt noen større modellmessige endringer, men vognene ble nå også eksportert til Frankrike. I konkurransen om tittelen "Tourer of the Year 1984" havnet modellen 430 S på en 2. plass i sin prisklasse.

1985 innebar at programmet på hjemmemarkedet ble noe redusert ved at det kun ble satset på modellene 350 T, 360 D og 430 S, mens de øvrige modellene kun ble laget for eksport. Den norske importøren hadde dette året gitt vognene seriebetegnelsen Quarts, og dette var egentlig de samme vognene som i England ble solgt under merkebetegnelsen Marauder.

1986 ble 350 modellen strøket og i stedet tilkom modellen 400 D. Ny av året var også modellen 450 S på 4.7 meter. I Norge ble det fortsatt satset på Quarts-betegnelsen, i form av modellene 430 CT, 470 CT og 570 CT til priser på henholdsvis 65.200, 69.700 og 82.300 norske kroner.

Modellåret 1987 innebar at merkenavnet Monza kun ble benyttet på modellene 380/2, 400 D og 450 S til priser i England på henholdsvis 2.890, 3.061 og 3.335 Pund. I tillegg presenterte man en serie kalt Mode bestående av det samme modellprogrammet men til priser på 3.006, 3.187 og 3.463 Pund. For eksportmarkedene ble det også introdusert en serie kalt Vitesse bestående av modellene 360/2, 400 D og 470 S. I Norge og Danmark ble denne solgt under Monza-vignetten, mens den i Holland ble markedsført under merkenavnet Beyerland.

1989 kom Monza på hjemmemarkedet med seriebetegnelsen Mk. II, bestående av modellene 400, 450 S og 500 CT. I Skandinavia ble det fortsatt satset på seriebetegnelsene Vitesse og Quarts.

1990 ble Mk. II serien utvidet med modellen 390/2. I Sverige ble det fortsatt satset på Vitesse i form av modellene 430 DL, 450 CT og 500 DL.

1991 var Monza kun å finne på hjemmemarkedet. Modellprogrammet var uendret og prisleiet lå mellom 4.351 og 6.281 Pund.

1992 og 1993 innebar ingen større endringer.

Til 1994 ble 390/2 byttet ut med en vogn benevnt 350/2 og 450 modellen ble gitt betegnelsen EK. Dette var samtidig det siste året man benyttet merkebetegnelsen Monza.

MOORLAND - GB

Engelsk vogn produsert i et antall på rundt 12 i året midt på 1970-tallet av direktøren for en bilverkstedkjede i Manchester området.

MOSTARD - NL

Hollandsk campingvogn laget av firmaet Carrosseriefabriek L.H. Mostard i Dieteren-Susteren. Den første vognen så dagens lys i 1958. Modellbetegnelsen var Tonny, og den var utstyrt med lanternetak. 1959 presenterte man modellen Yvonne, som hadde hevetak. Fram til 1961 ble vognene laget i masonite, men fra da av gikk man over til aluminium i sideveggene og tak og endevegger i polyester. Modellåret 1961 ble Yvonne levert i to størrelser, på 3.2 og 4 meter.

1970 hadde man fire modeller på programmet. Disse hadde seriebetgenlsen Yvonne og ble levert i to størrelser 3.35 og 4.1 meter med modellbetegnelsene 303, 304 og 306 HD og LD. Prisene lå mellom 5.475 og 7.975 hollandske gylden.

Produksjonen pågikk fram til 1974.

MUSTANG - GB

Etablert 1971 av Bill Boasman som tidligere hadde arbeidet hos Astral og var produksjonsansvarlig ved etableringen av Abbey. Han tok med seg en del ansatte ved Abbey-fabrikken, og etablerte seg i lokaler ikke langt unna denne.

Modellåret 1971 sto en versjon på programmet. Denne hadde betegnelsen Palamino og målte 3.66 meter. Egenvekten var 625 kilo og prisen 505 Pund.

Til 1972 ble modellprogrammet betydelig utvidet og det ble foretatt en markant satsing på eksport. I Sverige ble vognene markedsført som Sting med et modellprogram bestående av 385, 445 og 445 T. Helt ny var modellen Shetland på 3.05 meter. Modellen Palamino hadde fått karrosseriet forlenget til 3.81 meter og fått to søstermodeller kalt Arabian og Pony. Nye var også modellene Pinto og Stallion, som begge målte 4.42 meter. Vognene ble nå også importert til Norge. 1972 ble det i Sverige registrert 128 vogner. Svensk importør var firmaet Wixenius Husvagnar i Malmø.

Programmet på det svenske markedet ble til 1973 utvidet med modellen 500 T, på 5 meter med en egenvekt på 930 kilo til en pris av 12.150 svenske kroner. Ny modell på hjemmemarkedet var Pinza på 3.81 meter.

1973 ble det på det svenske markedet innregistrert 164 Sting vogner.

Til 1974 hadde vognene fått en betydelig oppdatering hva angikk kvalitet, utførelse og finish. På utstyrssiden fant man sentralvarme fra Electrolux, kjøleskap og takventiler. Vognene var isolert med uretanskum i en tykkelse på 20 mm i veggene og 40 mm i gulvet. Det ble ikke foretatt noen modellmessige endringer på det skandinaviske markedet og det ble satset på det samme modellprogrammet i både Norge og Sverige.

På hjemmemarkedet ble modellene Shetland og Pinza strøket av programmet. Sommeren 1974 ble Brian A. Sanderson ansatt som administrenede direktør. Han hadde tidligere jobbet på Riviera, som da ble kjøpt opp av Cosalt-konsernet.

1975 ble det ikke foretatt noen modellmessige endringer, men på vårparten 1975 introduserte man også i England et separat merke med benevnelsen Sting.

Til 1976 fikk vognene helt nytt eksteriør i hvit kulehamret aluminium med brune dekorstriper. Modellprogrammet var også nytt og besto av modellene 420, 470 og 540. Isolasjonen var nå øket til 25 mm i veggene og 37 mm i taket, i form av isopor, mens gulvet var isolert med polyuretanskum i en tykkelse på 25 mm. Som varmesystem ble benyttet Swe-Therm sentralfyr. De innvendige veggene var utført i plywood og laminat og alt snekkerarbeidene var gitt laminatoverflate. Vognen ble byggd på et chassis fra Peak og var utstyrt med spiralfjærer. Prisene var i Sverige henholdsvis 19.000, 20.800 og 22.700 svenske kroner, mens man i Norge måtte la opp 25.600, 27.500 og 29.400 norske kroner.

1977 presenterte man modellen Sting 420 T som hadde en planløsning med to separate sittegrupper i hver ende og toalett og kjøkken i midten, en nokså uvanlig løsning i en såpass liten vogn på den tiden. Den vakte da også betydelig oppsikt da den ble introdusert. Denne modellen hadde Swe-Therm sentralvarme, mens de to største var utstyrt med Alde Långe-Jan.

Nyhetene på Sting til 1978 var helgalvanisert chassis, tykkere isolering og tonede dobble vinduer. Den største modellen, 540 T, var gitt skyvedør ved den fremre sittegruppen.

1979 forsvant 420 modellen mens 470 ble utvidet med en TQ utgave. Som helt ny modell tilkom 580 BT, med en karrosserilengde på 5.8 meter. Man byttet dette året til chassis fra Al-Ko fra det tidligere B&B. På hjemmemarkedet hadde man dette året spredd produksjonen på adskillige ulike serier. Betegnelsen Sting gjenfantes i to utførelser der den ene omfattet modellene 320, 380, 380 S og 470 til priser mellom 1.490 og 1.745 Pund. Den andre Sting-serien besto av versjonene 470, 540 T og 580 BT til priser på henholdsvis 3.187, 3.396 og 3.987 Pund. Seriebetegnelsen GTS ble benyttet på de tidligere modellene Shetland på 3.4 meter, Arabian og Palamion på 4.01, Pony på 4.05 samt Shire og Stallion på 4.62 meter. Prisene lå her mellom 2.675 og 3.155 Pund. Modellserien GT omfattet i prinsipp de samme modellene, men betegnelsene var her Epsom, Sandown og Aintree, Ripon samt Kempton og Goodwood. Prisene for disse modellene var noe lavere og lå mellom 2.426 og 2.896 Pund. De samme grunnmodellene gjenfant man også i serien National i form av modellene 11/2, 13 2, 4 og 5 samt 15 2 og 5. Denne serien lå prismessig mellom 2.430 og 2.920 Pund.

Begynnelsen på 1980-tallet medførte ingen større modellmessige endringer, og modellåret 1980 var det siste man var representert i Skandinavia.

1982 var Palamion blitt strøket i GTS-serien mens GT var redusert til tre versjoner, 134, 154 og 155. De samme tre versjonene gjenfant man også under en ny seriebetegnelse kalt Trail. Toppserien fra Mustang var dette året Burghley som besto av to modeller, 13/2 og 15/2, disse hadde en lengde på 4.11 og 4.62 meter og kostet henholdsvis 4.905 og 5.135 Pund.

Til 1983 gjenintroduserte man Palamino modellen i GTS-serien og GT ble utvidet med modellen 132. Trail-serien var erstattet av en serie kalt Trailite bestående av utgavene 13 2 og 4 samt 15/5.

Produksjonen opphørte i mars 1984.

På høstparten 1987 ble merket forsøkt reetablert av Mustang Owners Club, under firmanavnet Mustang Caravans 1987 Ltd, beliggende i Burow-on-Soar i Leicestershire. Vognene ble produsert av bobilfabrikanten Acorn Motor Caravans, under seriebetegnelsen Maverick. Vognene ble bygd for hånd og kunne leveres på de fleste aktuelle chassis fra Al-Ko, der kunden selv kunne bestemme planløsning og dekor. Prisnivået startet på rundt 5.000 Pund.

MYRAN - S

Liten campingvogn med karrosserilengde på 3,2 meter og en tilatt totalvekt på 750 kilo. Vognen ble lansert på ettervinetren 1993 og utmerket seg ved at det kun var full ståhøyde bakerst i vognen, der man fant toalett og kjøkken. Selve chassiet ble avsluttet rett bak akselen noe som gjorde en nedsenking av vognens bakre del mulig, slik at den totale høyden kun var 215 cm. På utstyrssiden fant man el-patron og kassett-toalett. Prislappen lød på 89.000 svenske kroner. Bak produksjonen sto firmaet Special-Karosser AB i Dorotea, ledet av Adolf Sellgren.

MYRBY - S

Svensk campingvogn produsert av Myrby Snickeri i Enkøping. 1959 hadde man hele åtte modeller på programmet, i størrelser fra 2,45 til 3,7 meter. Minst var to utgaver Myran I og II, fulgt av Humlan I med en lengde på 2.75 meter. Modellen MSE Junior målte 2.8 meter og versjonen Åsunden 3 meter. Modellen Senior hadde en lengde på 3.2 meter mens versjonene Humlan II og Sexman hadde lengder på henholdsvis 3.65 og 3.7 meter. Den utvendige bredden på vognene varierte fra 1.65 til 1.85 meter. Prisleiet lå mellom 2.000 og 4.100 svenske kroner.

Til 1960 ble modellpaletten redusert til å omfatte modellene Junior på 2.8 meter, Senior på 3.25 meter, som også kunne leveres i to versjoner samt Special på 3.55 meter. Prisene lå nå mellom 3.100 og 4.250 svenske kroner.

Til 1961 endret man seriebetegnelse til Trimab der den minste hadde betegnelsen I, og målte 2.9 meter. Neste størrelse var på 3.3 meter og hadde betegnelsen II. Størst var modellen III på 3.6 meter. Egenvektene var henholdsvis 225, 265 og 350 kilo og prisene 3.380, 3.660 og 4.400 svenske kroner.

Til 1963 ble sortimentet utvidet med modellen IV, med en karrosserilengde på 4.9 meter og egenvekt på 480 kilo. Prisen for denne var 7.700 svenske kroner, mens de øvrige nå var prissatt til henholdsvis 3.500, 3.800 og 4.300 svenske kroner.

Til 1965 var det bare de tre minste modellene som ble videreført.

Modellåret 1966 endret man seriebetegnelse til Delfin, der den minste modellen var gitt betegnelsen II, med en karrosserilengde på 2.9 meter. Modellen III målte 3.4 meter mens den største, IV, hadde en lengde på 4 meter. Prisene var 6.090, 7.880 og 9.040 svenske kroner. 1966 var det siste året vognene var i produksjon.