CA. 1900
Rundt århundreskiftet var det hovedsakelig sigøynere og omreisende artister, som benyttet caravan som bosted. For mange ble derfor den første kontakt med disse vognene gjort på markedsplasser og tivolier der disse opptrådte. På den måten ble det skapt en viss blest om caravans, samtidig som pressen så smått begynte å interessere seg litt for den form for fritidsbeskjeftigelse.
Det var tre måter å skaffe seg en slik vogn på, ifølge datidens skrifter. Den ene var å kjøpe en ferdig hos en vognbygger, den andre muligheten var å prøve å få tak i en brukt, og det tredje, og kanskje den mest utbredte var å prøve å få leid en for kortere eller lengre tid.
Antallet vogner som var til rådighet var selvsagt nokså begrenset, og eierne ville i de fleste tilfeller selv benytte dem i de mest attraktive periodene av året. Man ble derfor anbefalt å begynne jakten på en vogn i løpet av vinteren, og i hvert fall ikke senere enn påske.
Leieprisen var selvsagt avhengig av vognens størrelse og utstyrsnivå, men lå i størrelsesorden 5 Guineas for en uke og 20 Pund pr. måned. En sum som inkluderte fullt kokeutstyr og sengetøy. Leieavtalen inneholdt som regel de samme klausuler vi også i dag finner i denne bransjen. Vognen skulle tilbakeleveres i samme stand som den ble levert, og eventuelle skader skulle helt bekostes av leietager. All betaling skulle skje på forskudd. Det het seg også at vognen skulle tilbakeleveres via landeveien, og ikke sendes i retur pr. tog. Mange hadde paragrafer som forbød togtransport, og det var også regler som begrenset sjøtransporten. Var man imidlertid nødt til å benytte båt, skulle av- og pålossing skje uten at vognen ble heist opp via heisekran, men kjøres av og på.
Det var egentlig ganske merkelig at de ikke allerede da var blitt en blomstrende bransje å leie ut campingvogner. Prisen for en fullt brukbar vogn lå i størrelsesorden 200 Pund, og med en utleiesesong på to måneder ville dette innbringe rundt 50 Pund i leieinntekter, noe som unektelig gir en pen avkastning på kapitalen.
THE CAMPING CLUB
Den engelske Camping Club er vel den ledende av verdens caravanklubber. Denne ble stiftet i 1901, da innvielsestreffet ble avholdt i Wantage i august 1901. Navnet på klubben var den gang Association of Cycle Campers. Medlemstallet var 13 stykker hvorav 6 var til stede på dette første treffet. Allerede i 1902 var medlemstallet steget til 102, og i 1905 arrangerte man den første spesialutstilling av campingartikler. En utstilling som ble besøkt av 250 personer. I 1905 kom også den første fortegnelsen over campingplasser, som inneholdt 7 stykker. Den første utenlandsreisen ble avviklet i 1913 og gikk til Holland.
Klubbens første president var T.M. Holding, og han anses som skaperen av lettvektscampingen. Han døde den 20. november 1930, 86 år gammel. I 1909 ble Robert Falcon Scott valgt til president. Han døde jo som kjent under tragiske omstendigheter i 1912, hvoretter klubben var uten president fram til 1919, da Sir Baden-Powell ble valgt. Samme året fikk forøvrig klubben sitt nåværende navn, The Camping Club of Great Britain & Ireland.
1902
I 1902 ble den første bobilen produsert i Frankrike. Den var bestilt av en viss herr Lehwess og kostet 24.000 Franc. Som basis ble benyttet en Panhard & Levassor, og tanken var å benytte bilen til en reise jorden rundt.
1904
Tidlig på 1900-tallet finner man en beskrivelse av en av de første campingbilene i England. Denne var basert på et lastebilchassis fra Austin med 40 hesters motor. Campingpåbygget var utført i aluminium og var delt i to avdelinger, den ene for eieren den andre for tjenerskapet. Vognen inneholdt mye av den utrustning som vi, i forbedret utgave, gjenfinner i dagens vogner.
En beskrivelse av en motorcaravan finnes også i en bok kalt The book of the Caravan, skrevet av L.C.R Cameron og utgitt cirka 1905. Bilen var bygd ved the Belsize Motor Company for en viss J.B. Mallelieu fra Manchester. Egenvekten på bilen er 3,5 tonn mens totalvekten ble oppgitt til fem tonn. Motoren hadde fire sylindre og 40/50 hestekrefter, noe som ga en topphastighet på 12 km/t. De ytre dimensjonene var noe over seks meters lengde og bredde på to meter. Det var sengeplass til seks personer, og utstyret omfattet oljekamin til koking og varme, samt vanntanker til så vel kjøkken som bad.
1908
The Camping Club var blitt stiftet i 1901, og i klubbens håndbok kunne man i 1908 finne tegninger og byggeanvisninger til en campingvogn. Denne var laget av klubbens første President Thomas Hiram Holding. Holding var friluftsmann på sin hals, og skrev flere bøker om sine opplevelser ute i naturen. Han benyttet hovedsakelig telt og sykkel på sine reiser. Han var født i 1844, og allerede som 9-åring var han med foreldrene på å krysse det amerikanske kontinent i en prærievogn. Familien bodde noen år i USA, men returnerte senere til England. Her slo han seg opp som forretningsmann. Han var i det hele tatt en populær person, som tross egen familie, benyttet enhver anledning til å komme seg ut i naturen. Da han døde i 1930, i en alder av 86 år, fylte nekrologen hans to hele spalter i The Times.
1909
I et av datidens ledende engelske biltidsskrifter, The Motor, fra 16. november 1909, er det inntatt et foto av en bobil. Dette er bygd på et chassis fra Austin, og byggherre er parlamentsmedlemmet Arthur du Cros. Denne bilen skal ha hatt en prislapp på 2.000 Pund, en anselig mengde penger i den tiden.
Det ble også for første gang dette året vist en bobil i forbindelse med den årlige bilutstillingen, The Motor Show, i Olympia.
THE CARAVAN CLUB
I 1909 ble verdens første rene caravan klubb stiftet. Dette skjedde selvsagt i England, etter initiativ fra greven av Bedford. Innen utgangen av stiftelsesåret hadde medlemstallet vokst til 80 stykker. Klubbens emblem var forsynt med en hestesko, som et symbol på at datidens caravans ble trukket av hester, i de fleste tilfeller to, men også 4 og endog 6 hester.
1909
I 1909 la to italienere, Zanardi Attilio og Vianello Eugen, ut på en reise med en merkelig kreasjon. Den var konstruert som en tønne, med sovemuligheter, og ble trukket med håndkraft. Tanken var å dra denne med seg verden rundt. Man hadde planlagt å bruke 12 år på turen, men etter 11 måneder og 5500 kilometer gjennom Italia, Sveits, Frankrike, England, Belgia og Holland opphører sporene etter ekspedisjonen.
De første campingvogner ble hovedsakelig trukket av hester, og reisene var både anstrengende og trøttende. Datidens veier var naturlig nok av en helt annen karakter enn nå, og hadde bare unntaksvis fast dekke. Dette var kun i nærheten av større byer og på veier med en viss strategisk betydning for raske troppeforflytninger. Veidekket bestod oftest av basaltstein eller granitt. Gjennomsnittshastigheten ble følgelig ikke så høy, og hestene beveget seg som oftest i skrittfart. Ikke bare fordi vognene var tunge for hestene, men fordi veienes beskaffenhet var av en slik karakter at høyere hastighet var umulig. Dette førte da også til hyppige beinbrudd for de stakkars trekkdyra. Tross de vanskelige forholdene forsaket ikke eierne av vognene den hjemlige luksus. Man hadde gullforgylte vokslamper og innvendig fantes ofte persiske tepper. Eierne førte heller ikke hestene selv, da dette var overlatt til egne kusker, som om natten sov sammen med hestene, mens "kjøkkensjefen" sov på en korkmatte i kjøkkenet sitt. Under reisen var det som regel kokken som måtte gå foran ekvipasjen og advare andre veifarende om at det kom en campingvogn. Gjennomsnittlig regnet man en dagsetappe som 25 kilometer, og dagsetapper på 30 kilometer ble betegnet som et umenneskelig "stress".