Norsk Caravan Club

Norsk Caravan Club feirer 2010 50-års jubileum, og i den anledning kan det kanskje være på sin plass med et lite sammendrag av klubbens liv somt jeg har notert meg opp gjennom årene, der jeg understreker at det kun er mine referater og notater som ligger til grunn.
 

STIFTELSEN

Hvem som egentlig hadde ideen til en norsk klubb for eiere av campingvogner kan sikkert diskuteres. Faktum er i alle fall at løse tanker ble noe mer konkretisert da Hans Kr. Nielsen og ekteparet Brøndal, Ragnar og Valborg, på høstparten 1960 tok de første formelle skritt for å stifte en forening.

Stiftelsesmøtet ble avholdt på Sandvigen Kro i Sandvika den 3. oktober 1960, en dato som således må regnes for NCC's bursdag. Til stede på dette møtet var 8 eiere av campingvogner, nemlig Hans Kristian Nielsen, Valborg Brøndahl, Finn Bjergs­rud, Per Christensen, Erling Friis, Fridtjof Westby, Gunnar Engebretsen og Bjørn Sæborg. Disse 8 har derfor for alltid skrevet seg inn i historien som de offisielle stifterne av Norsk Caravan Club.

På dette møtet ble det av Hans Kristian Nielsen foreslått at Finn Bjergsrud ble gitt vervet som formann. Han var på den tiden aktiv innenfor styret i NAF, og hadde vært med i oppbyggingen av campingplassen på Bogstad, og fungerte som sjef for denne. Her hadde han også, på eget initiativ, arrangert en campingutstilling. Denne var den til da største som noen gang hadde vært i Norge, og ble avholdt på Bogstad Camping i perioden 12-26 mai 1960. Han hadde også selv over en periode syslet med tanken om dannelsen av en caravan club. Det synes således som man hadde fått en formann med de rette kvalifikasjoner.

Det øvrige styret fikk en sammensetning med Hans Kristian Nielsen som sekretær og Valborg Brøn­dahl som kasserer, mens de øvrige stifterne fungerte som styremedlemmer. Klubbens offisielle adresse ble lagt til Welhavens Gate 5, som var Nielsens kontoradresse.

 

TREG START

La det med en gang være sagt at noen lett start ble det absolutt ikke for den nystartede Norsk Caravan Club. Selv om det for den gemene caravanist nok syntes idyllisk så var det nok litt turbulent under overflaten. I ettertid kan man vel si at man kanskje ikke var helt heldig med valg av formann, samtidig som alt arbeidet jo skulle foregå på fritiden, noe som i seg tilsier at ting tar litt lenger tid, enn man først hadde forstilt seg.

 

PRESSEKONTAKT

På det innledende møte ble det avtalt at Bjergsrud skulle ta kontakt med pressen for bekjentgjørelse av stiftelsen, og at han i samarbeid med den nyvalgte sekretæren skulle forberede en utsendelse av informasjonsmateriell til landets campingvogneiere med tilbud om medlemskap. Nå er det ikke alltid det går som man tenker, og det ble verken tatt kontakt med pressen eller foretatt noen aktiv verving av medlemmer. Dette resulterte da i at man ved utgangen av 1960 fortsatt bare hadde de opprinnelige åtte medlemmene på medlemslisten.

 

INTRODUKSJONSBREV

Til slutt fikk man imidlertid gjort alvor av ambisjonene, og i mars 1961 hadde man komponert et introduk­sjonsskriv, inkludert innmeldingsskjema, som ble sendt til samtlige eiere av caravans i Norge i april 1961. I dette gjorde man oppmerksom på at hensikten med Norsk Caravan Club var å "ivareta campistenes interesser og  dessuten bearbeide de mange muligheter som er Til stedte når man står samlet". Innmeldingsgebyret var fastsatt til kroner 25,- som skulle gjelde ut kalenderåret 1961, inntil man på første ordinære årsmøte skulle fastsette årskontin­genten for 1962. Totalt gikk dette brevet ut til 300 campingvogneiere, og den umiddelbare respons var at man fikk 20 innmeldinger. I tillegg fikk man mange lykkønskninger på veien. Helt fornøyd med responsen var man vel ikke og det ble raskt besluttet å sende et oppfølgende skriv til caravan­eiere i Oslo området, med mer utfyllende informasjon, både om klubben, og dens formål. Samtlige av styrets medlemmer ble samtidig pålagt selv å gå aktivt ut for å gjøre klubben kjent, og å verve nye medlemmer.

 

1. STYREMØTE

En annen illustrasjon på at arbeidet i starten gikk noe tregt var det faktum at det første ordinære styremøte først ble avholdt 15. mai 1961, altså 7 måneder etter starten.

Neppe den rette måten på å dra i gang en ny forening.

 

LOVVERK

Man hadde selvsagt også startet arbeidet med utformingen av vedtekter og lover for klubben.

 

LOGO

Klubben skulle jo selvsagt også ha sin egen logo, som kunne benyttes på klistremerker og annen rekvisita. Et forslag ble fremsatt av reklame­konsulent Arne Hoel, og etter en viss rentegning ble dette godkjent på styremøte den 8. juni 1961. Honoraret for dette arbeidet var 300 kroner. I den anledning bør det vel tillegges at regningen ikke ble betalt før på høstparten 1963, etter diverse purringer, og turer fram og tilbake.

 

CAMPINGINFORMASJON

Camping og caravanisme var den gang et relativt ukjent fenomen, og klubben ble hyppig kontaktet av såvel aviser og blader, med anmodning om informasjonsmateriell vedrørende dette tema. I den anledning hadde man, i samarbeid med importører og forhandlere, fått produsert diverse bilde- og tekstmateriale til bruk som bakgrunnsstoff.

 

UTENLANDSK OPPMERKSOMHET

Etableringen av klubben var også notert i utlandet og fra Danmark kom det brev fra Dansk Caravan Klub, med anmodning om et samarbeid. DCK hadde pinsen 1961 planlagt en fellestur til Norge, der ca. 60 vogner ville delta, og foreslo et møte i denne anledning.

Den opprinnelige planen var at dette skulle ha foregått på Bogstad Camping, der rundt et 20 talls norske vogner ble antatt å stille. Dette opplegget ble imidlertid torpedert av NAF, under henvisning til en paragraf i regelverket for Bogstad som sa at "personer med bosted i Oslo ikke hadde borett på plassen". I stedet fant man da ut at man ville arrangere en fellestur til Granholmen ved Sandefjord, dit danskene skulle komme 1. pinsedag. Avreise for denne fellesturen ble fastsatt til pinseaften (20/5-61) kl 16.00, og startstedet var Universitetsplassen, noe man hadde fått politiets tillatelse til.

 

Man mottok også et brev fra søsterklubben i Belgia, Touring Club Royal de Belgique, der man ble anmodet om å gi opplysninger om den norske vei­standard, samt om hvilke veier som ikke egnet seg for kjøring med campingvogn.

 

ST. HANS-TREFF

St. Hans aften og den påfølgende helg 1961 var det planlagt en tur til Teibern ved Larkollen.

Man klussa det imidlertid litt til i forberedelsene slik at invitasjonen ikke gikk ut før den 14. juni altså 9 dager før arrangementet.

Dette til tross så deltok mellom 30 og 40 vogner. Treffavgiften var forøvrig satt til 20 kroner. Regnskapet for treffet balanserte med inntekter og utgifter på 521,85 kroner.

 

1. GENERALFORSAMLING

Fellestur ble det også til den første generalforsamling i NCC's regi i begynnelsen av september 1961. Åstedet for denne var også forlagt til Granholmen Camping, en plass som flere av medlemmene bare hadde gode erfaringer med. Allerede før begivenheten ble turen omtalt i pressen og Asker og Bærums Budstikke kunne fortelle at "til helgen ville 30-40 større og mindre campingvogner passere gjennom bygda".

På selve generalforsamlingen ble det besluttet å melde seg inn i The International Federation of Camping and Caravaning, der Norge ville bli det 20. medlemsland.

Man besluttet også å sende brev til Vegdirektoratet med anmodning om heving av hastighetsbestemmelsen for kjøring med campingvogn fra 50 til 60 km/t for vogner uten bremser og til 70 for vogner med brems. Begrunnelsen for dette var at campingvognene på grunn av sin størrelse og forholdsvis sakte fart var til hinder i trafikken og representerte en fare på veiene.

Man diskuterte også hvorvidt klubben selv skulle forsøke å anlegge en egen campingplass, utelukkende til bruk for campingvogner. Beslutningen ble å fortsette dette prosjektarbeidet med en plass i nærheten av Oslo-

området.

Samarbeid over landegrensene ble også høyt prioritert og man skulle innlede samarbeid med søster­klubbene i Sverige og Danmark.

På denne første generalforsamlingen vedtok man også de lover og regler man hadde arbeidet med det gagne året. Disse første lovene ble vedtatt 2. september 1961 og i paragraf 1 ble det fastslått at klubbens fulle navn var Norsk Caravan Club.

Paragraf 2 fastslo at klubben var upolitisk og hadde følgende formål:

1. Ivareta campingvogneiernes interesser overfor myndigheter og organisasjoner.

2. Veilede ved innkjøp av campingvogner samt yte teknisk assistanse.

3. fremme interessen for velordnede camping­forhold.

4. Medvirke til forbedring og modernisering av campingplasser og opprettelse av nye - spesielt med hensyn til campingvogner. Lovverket inneholdt ellers alle de antatte bestemmelser man vanligvis finner i en slik organisasjon og omfattet totalt 18 forskjellige paragrafer.

 

VINTERLAGRING

En annen problemstilling man arbeidet med var lagringsplass for vognene, både i sommer- og vintersesongen. Aktuelt i den sammenheng var eventuelt en låve eller lignende der vognene kunne plasseres over vinteren. Man fikk inngått en avtale med Otto Aasgaard på Bryn gård i Røyken som tilbød plass på låve til en pris av 25 kroner pr. løpende meter, med minstepris på 100 kroner. Unntatt fra dette var den sammenleggbare hengeren Lillebror som ble lagret på kant for 25 kroner.

I et forsøk på å avhjelpe medlemmene med parkering av vognene hadde man også vært i kontakt med daværende trafikksjef i Oslo Tor Johne for å prøve å komme fram til en ordning om hvordan man skulle forholde seg når vognene ikke var i bruk og for manges vedkommende parkert i gata utenfor det egne bosted.

 

MEDLEMSVERVING

Medlemsvervingen ga vel ikke de helt store resultater, men man kunne i alle fall passere et lite jubileum den 24. juni 1961, da man kunne registrere medlem nr. 50, nemlig Odd S. Fredhøi fra Oslo.

Det totale antallet nyinnmeldinger for kalenderåret 1961 var til 67 personer, samtidig var det ingen medlemmer som hadde valgt å melde seg ut, slik at medlemstallet ved årsskiftet 61/62 var til 75 stykker.

I følge regnskapet talte Norsk Caravan Club den 31.12 1961 64 betalende medlemmer. Disse betalte en kontingent på 25 kroner, noe som ga en total kontingentinngang på 1.600 kroner. Klubbens totale utgifter beløp seg pr. 31.12.1961 til 3.393,81 kroner mens inntektene var "hele" 3.792,85, noe som ga en kassabeholdning på 399,04 kroner. På utgiftssiden var det vesentlig annonser, porto og kontormateriell.

 


VINTERCAMPING

Vintercamping var på denne tiden et relativt ukjent fenomen. Det var imidlertid en høyt prioritert oppgave for NCC å arbeide for opprettelsen av egnede oppstillingsplasser for campingvogner også i vintersesongen.

I den anledning hadde NCC's sekretær Hans Kr. Nielsen vinteren 1962 etablert seg på Sjusjøen. Dette foranlediget selvsagt en god del presseomtale, og skepsisen til prosjektet var unektelig stor. Det viste seg imidlertid at selv ved en utetemperatur på minus 22 grader hadde man behagelige 18-20 grader inne i vogna. Det eneste problemet var dugg på vinduene, men dette skulle man snart finne en løsning på. Man håpet at man snart skulle kunne etablere en egnet vintercampingplass, men at man først måtte løse problemene med strømtilførsel, toalett-tømming og vannforsyning. I NCC hadde man allerede hatt forespørsler fra Danmark og Sverige om vintercamping, men disse henvendelsene måtte man dessverre besvare negativt, da man foreløpig ikke hadde noe å tilby.

 

PÅSKECAMPING

Ut fra de erfaringer Nielsen hadde gjort på Sjusjøen ble det tatt initiativ til å arrangere en påskecamping på Stampesletta ved Lillehammer påsken 1962. Det hele ble igangsatt på kort varsel, og bar nok preg av en viss improvisasjon. Prosjektet var et samarbeid mellom NCC, Lillehammer Hesteavlslag og den lokale NAF-avdeling. Totalt deltok syv vogner med 25 personer på denne første påskecampingen. Døgn­prisen var 5 kroner.

 

For de som ikke ville vintercampe hadde NCC også en fellestur til Holland påsken 1962. 25 familier, rundt 100 personer, deltok på dette arrangementet som startet med ferje til Århus i Danmark, der de fikk følge av 60 danske vogner, og deretter videre til Groningen i Holland.

 

ETABLERING AV CAMPINGPLASSER

Klubben hadde jo som formål og medvirke til opprettelse av nye campingplasser, og i den anledning var man blitt kontaktet av både tidligere plasseiere og grunneiere med arealer som kunne være egnet til bruk som campingplass. Dette hadde avstedkommet en rekke mulige prosjekter og det ble jobbet med ulike alternativer i Stavern, på Lillehammer, Varingskollen, Teibern ved Larkollen, Rabben Camping i Asker og muligheter for etablering av campingplass ved Høvikvollen i Hurum.

 

SAMARBEID - KNA

Rent organisasjonsmessig jobbet man også for å få til et samarbeid med KNA. Dette ble gjort av den enkle grunn at dette var en forutsetning for å bli medlem av FICC. Den opprinnelige kontakten med KNA ble etablert på ettersommeren 1961, men det offisielle møtet ble først avholdt i februar 1962. Nok en illustrasjon på at det gikk litt tregt i begynnelsen.

 

NYTT REGELVERK

Det hadde lenge blitt jobbet i Vegdirektoratet med endring av bestemmelsene vedrørende trekkbiler og tilhengere. Det da gjeldende lovverket daterte seg tilbake til 1958 og både biler og campingvogner hadde jo siden da gjennomgått en viss forandring slik at en omgjøring av bestemmelsene absolutt var på sin plass.

Norsk Caravan Club var naturlig nok engasjert i saken og nedla et omfattende arbeid i sakens anledning. Klubbens tekniske komite kom til slutt fram til følgende forslag som ble oversendt Vegdirektoratet i mars 1962:

1. Campingvognen kan være inntil 2,2 m bred uten særskilt tillatelse. Dersom den på grunn av sin bred­de, høyde eller lengde hindrer førerens utsikt bakover, skal trekkvognen på begge sider utstyres med utvendige speil av en slik konstruksjon (evt. uttrekkbare) at de gir god oversikt bakover forbi campingvognen.

2. Campingvognen skal være utstyrt med fjærer.

3. Bremser skal være montert, dersom campingvognen veier mer enn 1/3 av trekkvognen (50 % av trekkvognen så lenge de gjeldende hastighets­begrensninger opprettholdes)

4. Campingvognen må ha følgende lysanlegg:

Baklys, nummerskiltlys, stopplys, retningssignallys (retningsviser) samt to hvite markeringslys foran. Videre må det være anbrakt to røde refleks­anordninger av trekantet form med sidelinje minst 15 cm og anbrakt med oppadvendt spiss.

5. Campingvognens koblingsanordning til trekk­bilen må være av godkjent type. Anordningen må være utstyrt med to sikkerhetskjettinger, en på hver side av koblingen, og av tilstrekkelig styrke beregnet etter norsk standard i henhold til campingvognens vekt. Tilhengerfeste med godkjente nød­bremser behøver ikke ha sikkerhetskjettinger.

6. Originale fabrikklagde tilhengerfester som tidligere er godkjent av Vegdirektoratet til spesielle biler, behøver ikke fremstilles for Bilsakkyndige til ny kontroll etter montering.

7. En godkjent og registrert campingvogn kan benyttes etter en hvilken som helst trekkvogn som kommer under punkt 3, når denne er montert med godkjent tilhengerfeste.

 

Det hele resulterte i at det kom nye bestemmelser datert august 1962, der man i mange tilfelle hadde tatt hensyn til de synspunkter som var fremlagt av NCC. Det mest markante unntak var kanskje at den maksimale bredden ble fastsatt til 2,10 meter.

 

LAGRINGSMULIGHETER

Man fortsatte også arbeidet med å finne egnede lagringsmuligheter for vognene, spesielt om vinteren. Det ble i den anledning tatt kontakt med Bjerke Travbane

der man ble tilbudt å leie et areal på 1 mål til en årlig leiepris på 2.000 kroner totalt.

 

PR-VIRKSOMHET

Man forsøkte fortsatt å drive et utstrakt PR-arbeid for caravanisme som bevegelse, og i den anledning ble det sendt et skriv til en lang rekke tidsskrifter og aviser deriblant Alt for damene, Hjemmet, Vi Menn, Norsk Ukeblad, Norsk Motorblad, Norsk Dameblad, Motoravisen, Kvinner og Klær, Jakt, Fiske & Friluftsliv, Illustrert Familieblad, Allers, Alle kvinner, Moss, Avis, Moss Dagblad, Demokraten, Fredrikstad Blad, Sarpen, Sarpsborg Arbeiderblad, Folkets Røst, Øvre Smålenene, Østfold­posten, Indre Smålenene.

Hvor mange som trykket stoffet er vel noe uklart, men undertegnede kan i alle fall huske å ha lest om NCC i Hjemmet på denne tiden, der det var referert til "Norsk Caravane Klubb". Man mottok også innmeldelser i klubben der det var referert til artikkel i Alle Kvinner.

 

INFORMASJONSVIRKSONHET

Man drev også en viss rettledning overfor medlemmene og på denne tiden ble samtlige oppfordret til å ta kontakt med det lokale biltilsynet for å få påført dispensasjon. Dette var nemlig på denne tiden nødvendig hvis campingvognen var bredere enn bilen.

 

EGET TIDSSKRIFT

Det ble også arbeidet med forsøk på å lage et eget tidsskrift. Mens man holdt på med dette ble det imidlertid innledet forhandlinger med det tyske tidsskriftet Caravaning, med håp om å få til en gunstig abonnementspris på dette overfor medlemmer av NCC. Det ble forhandlet frem en gunstig pris overfor forlaget som skulle sende bladene til NCC direkte for videre distribusjon derifra.

 

MEDLEMSSITUASJON

Det er vel ikke noe å legge skjul på at det fortsatt gikk nokså tregt med medlemstilgangen. Man kunne imidlertid passere medlemsnummer 100 den 13. april 1962, og den som fikk dette eksklusive nummer var Arne Flottorp fra Oslo. En medlems­fortegnelse kjørt ut pr. 1. juni 1962 viste at medlems­tallet nå var 143 personer.

 

Ved utgangen av 1962 viste medlemsstatistikken at man hadde fått 114 nye medlemmer, samtidig måtte man notere seg at 3 stykker hadde valgt å forlate organisasjonen slik at NCC ved årsskiftet 1962/63 talte 163 medlemmer.

 

INDRE STRIDIGHETER

På overflaten syntes nok fortsatt situasjonen innenfor Norsk Caravan Club å være nokså rolig og avbalansert, men det er vel ikke noe å legge skjul på at frustrasjonen både hos styremedlemmer og enkeltmedlemmer ethvert begynte å gjøre seg gjeldende. På styremøte den 7. mai 1962, ga derfor Hans Kr. Nielsen uttrykk for at han syntes arbeidet med klubben hadde tatt overhånd, og at han fant at han på mange måter var helt alene i dette arbeidet. Man fattet derfor et vedtak om en bedre fordeling av arbeidsoppgavene. Det ble samtidig foreslått at hele det eksisterende styre burde trekke seg, idet man understreket at ingen var pålagt noen direkte oppgaver i de 19 månedene klubben da hadde eksistert. Det ble også presisert at Norsk Caravan Club måtte drives på en helt annen måte, dersom man skulle makte å løse oppgavene.

 

GENERALFORSAMLING 1962

På det samme styremøte ble det også bestemt å henlegge det års generalforsamling til Granholmens Camping og datoen fastsatt til 27. mai 1962. For bedre å klarlegge forholdene og avklare at det eksisterende styre ville trekke seg ble det berammet et nytt styremøte til den 15. mai. Dette ble avlyst, og den eneste forberedelsen det gamle styret fikk til å snakke sammen før generalforsamlingen var et møte rett før den ordinære generalforsamlingen. Dette foregikk på Granholmen Camping den 27. mai 1962 med oppstart kl. 09.45. Til stede på dette møtet var Finn Bjergsrud, Hans-Kr. Nielsen, Valborg Brøndahl, Frithjof Westby, Bjørn Sæborg, Per Christiansen, Erling Jahren-Pedersen og Asbjørn Nilsen.

I referatet fra dette møtet heter det:

På styremøtet den 7. mai i år fremsatte Hans-Kr. Nielsen forslag om at det sittende styre på den fastsatte generalforsamling den 27. mai stilte sine plasser til

disposisjon for nye medlemmer som hadde tid, interesse og anledning til å arbeide mer effektivt for klubben.

Det var dette forslag som var satt opp til behandling på dagens styremøte, og til behandling av saken hadde man ca. 15. minutter, i det generalforsamlingen var fastsatt til kl. 10.00.

Sekretæren begrunnet på ny sitt forslag og understreket at "ingen av styremedlemmene var pålagt noen oppgaver av betydning og derfor heller ikke hadde løst noen, videre at det fra stiftelsesdagen den 3. oktober 1960 hadde vært rikelig tid til å utføre mye arbeid til gavn for klubben. Da det sittende styret består av folk som startet klubben og dessuten hadde valgt seg selv var det nu riktig å overlate ledelsen til nye medlemmer som ville bli lovlig valgt av generalforsamlingen, noe det for­øvrig var enighet om allerede stiftelsesdagen".

 

Fridtjof Westby støttet sekretærens forslag om at formann, sekretær og kasserer ikke stilte seg til gjenvalg til de tillitsverv disse hadde nu, men at de selvfølgelig, dersom generalforsamlingen ønsket det, gikk inn som vanlige styremedlemmer eller påtok seg komitéarbeid.

Det var enighet om at dette absolutt ville være til gavn for Norsk Caravan Club.

Forslaget ble støttet av samtlige og det var enighet om at Finn Bjergsrud som formann, Hans-Kr. Nielsen som sekretær og fru Valborg Brøndahl som kasserer ikke skulle stille seg til gjenvalg selv om generalforsamlingen sannsynligvis ville foreslå det.

Det ble opplyst at herr Trygve Skaarberg var villig til å stille seg som formann og herr Hans-Chr. Woxen som sekretær.

 

Så langt de offisielle planer og ambisjoner. Det som så skjedde på generalforsamlingen, der 40 medlemmer var fremmøtt, var imidlertid at den eksisterende formannen, Finn Bjergsrud, greide å spille sine kort således at han på generalforsamlingen faktisk nok en gang ble valgt til ny formann.

Han fikk ved den anledning 18 stemmer og de to andre kandidatene henholdsvis 15 og 3 stemmer. I ettertid kan man jo si at hadde Bjergsrud på dette tidspunkt trukket seg som formann, ville nok ettermælet blitt et helt annet. Foreløpig var det jo bare de aller mest interesserte som visste om de faktiske forhold.

 

Selve referatet fra Generalforsamlingen ble også gjenstand for en viss kritikk. Det ble vedtatt at referatet skulle sendes samtlige medlemmer, men tross dette, ble ikke vedtaket gjennomført.

 

SENDREKTIGHET

Nå skjedde jo ikke det og dermed var man faktisk like langt, og enkelte så nok da for seg at arbeidet med Norsk Caravan Club gikk inn i en ny periode med sendrektighet og problemer, uten at ambisjonene på noen måte ville bli gjennomført.

De interne motsetningene samt frustrasjon over at tingene ikke skjedde som planlagt foranlediget at de enkelte medlemmer etter hvert begynte å stille spørsmål med hvorfor det var så liten fremdrift, hvorfor det ikke skjedde noe, og man uttrykte en stor grad av skuffelse over tingenes tilstand.

 

MISNØYE

På høstparten 1962 begynte man derfor å gå grundig lei av hele Norsk Caravan Club. Dette

skyldtes verken det arbeid som ble nedlagt eller de formål man jobbet mot, men var utelukkende rettet mot formannen og hans måte å drive "butikken" på. Den som nok en gang tok initiativet til å få til en forandring var den tidligere sekretæren Hans-Kr. Nielsen. Det hele kulminerte i at han komponerte et brev datert 4. januar, som ble sendt til samtlige styremedlemmer. Dette brevet hadde følgende ordlyd:

 

"I de siste måneder har en rekke av Caravan Clubens medlemmer overfor meg gitt uttrykk for sin store misnøye med at det ikke arbeides mer effektivt innen klubben. Da jeg må være enig i at denne kritikk absolutt er berettiget, og da det dessuten er blitt meg fortalt at enkelte mener det er så ille at de overveier å melde seg ut av Norsk Caravan Club for å danne en ny, mener jeg det er riktig å henlede styrets oppmerksomhet på forholdet.

Uten å gå i detaljer mener jeg å kjenne grunnen til at intet er eller blir gjort. Man går vel neppe for langt når man antyder at formannen, som forøvrig har en rekke utmerkede egenskaper, ikke kan sies å ha benyttet disse på en for Caravan klubben helt tilfredsstillende måte. Det er kjent blant de fleste medlemmer at han ikke har vist den foretaksomhet, iver og interesse man burde kunne forlange av en formann.

Ut fra dette faktum tør jeg foreslå for styret straks å innkalle til styremøte, forelegge for formannen de faktiske forhold og henstille til ham om å stille sin plass til disposisjon for en ny mann, som har bedre tid og større interesse av å arbeide for klubben.

Jeg er kjent med at en rekke medlemmer som er i sterk opposisjon, overveier å gi samtlige innen klubben en orientering om forholdet og etter våre lovers forskrifter innkalle til en ekstraordinær generalforsamling angående denne sak.

Jeg synes imidlertid det vil være riktig overfor vår formann, som selvfølgelig må være helt enig i denne kritikk, at han får anledning til å trekke seg tilbake før en eventuell ekstraordinær generalforsamling, idet man må gå ut fra at det denne gang vil bli en langt grundigere behandling av saken enn tilfellet var på siste generalforsamling. Man må være oppmerksom på at en slik generalforsamling ikke gagner verken den ene eller den andre og slett ikke Norsk Caravan Club.

Skulle styret ønske det kommer jeg gjerne til et møte som foreslått for å orientere om fordelingen av det arbeid som ble utført i min tid som sekretær."

Reaksjonene uteble selvsagt ikke og formannen var ikke unaturlig svært uenig i det innkomne forslaget, og tok avstand fra dette. Resultatet ble derfor at Nielsen i nok et brev til styret i Norsk Caravan Club anmodet om at det ble innkalt til en ekstraordinær generalforsamling med referanse til lovenes paragraf 10 avsnitt 1B.

Dermed var snøballen i gang, og formannen tok selv initiativet til å sende et privat rundskriv til medlemmene, noe som selvsagt avstedkom at NCC måtte gå ut med et "offisielt" brev der man redegjorde for forholdene. Dette var datert den 12. februar 1963 og lød som følger:

"I anledning av den "Meddelelse til medlemmer av Norsk Caravan Club" som, forøvrig udatert, i disse dager er sendt ut av formannen og 2 medlemmer av Styret, skal vi med dette få gjøre medlemmene kjent med den rette sammenheng som forøvrig på den ekstraordinære

generalforsamling vil bli behørig dokumentert:

1. Den 23.1 mottok Styret brev fra Hans-Kr. Nielsen med anmodning om innkalling til ekstraordinær generalforsamling etter klubbens lover § 10 avsnitt 1B. De lovbestemte 25 anmodninger ble så gjennomgått av sekretæren fru Elin Woxen og styremedlem Hall-Torgersen i fellesskap. Det ble fastslått at samtlige 25 medlemmer var medlemmer av klubben og hadde betalt sin kontingent for 1962.

2. Styremøte for å behandle denne anmodning var tidligere fastsatt til den 24.1 idet Styret allerede i møte den 10.1 hadde behandlet et varsel om at en slik anmodning ville komme hvis formannen ikke frivillig trakk seg. På dette styremøte den 10.1 henstilte 6 av de tilstedeværende 8 fremmøtte til formannen å trekke seg frivillig. Dette ville han ikke gå med på.

3. Den 24.1, altså dagen før det fastsatte styremøte, avlyste formannen møtet 1 time før det skulle avholdes, med den begrunnelse at han ikke ville få se underskriftene. Han kunne ikke godta den kontroll som de 2 medlemmene av Styret hadde utført og med sine underskrifter attestert var riktig.

4. Den 25.1 møtte styremedlem Hall-Torgersen, formannen til konferanse og meddelte ham da at han, Bjergsrud, kunne få underskriftene forelagt til kontroll hvis han fortsatt insisterte på å tolke lovens bestemmelse der hen at de 25 medlemmer skulle være navngitte. Torgersen foreholdt Bjergsrud at loven uttrykkelig forlanger at formannen straks, og senest innen en uke etter anmodningens mottagelse, skal innkalle til ekstraordinær Generalforsamling.

5. Man fant at mandag den 28.1 eller tirsdag den 29.1 kunne passe og Bjergsrud lovet Torgersen at det skulle bli innkalt til styremøte øyeblikkelig. Dette bekreftet han samme aften i telefonsamtale med sekretæren, fru Woxen. Hun behøvde, sa han, ikke å innkalle, det skulle han selv besørge. Fru Woxen bekreftet samtidig at underskriftene fra de 25 forelå hos henne og skulle bli lagt frem på styremøtet. Bjergsrud lovet at han dagen etter, altså lørdag, om ettermiddagen skulle gi beskjed om alle kunne komme.

6. Fra formannen er det senere ikke innløpt noen direktiver om hva som skulle gjøres, intet møte er blitt holdt og formannen har ikke gitt livstegn fra seg. Ukesfristen for den lovbestemte innkallelse til ekstraordinær generalforsamling har han således oversittet i 14 dager. Kommentar til lovligheten av denne fremgangsmåte skulle vel i og for seg være unødvendige.

7. Derimot viser det seg altså at klubbens formann som privatperson utfolder adskillig aktivitet idet han fra kassereren sikrer seg medlemsregisteret og fra boktrykkeren klubbens konvolutter og sender en meddelelse om den ekstraordinære generalforsamling som i høy grad er tendensiøs og på flere punkter usannferdig.

8. Det må her understrekes at meddelelsen fra formannen ikke er behandlet i styremøte hvor hele styret har vært innkalt, sekretær og 1 styremedlem har overhodet ikke vært innkalt.

9. Det er videre helt på det rene at et fulltallig styre og formannen har hatt full anledning til å behandle saken om den ekstraordinære generalforsamling, men at formannen har unnlatt å innkalle til et slikt møte for å trekke saken ut.

10. Videre er det helt klart at formannen straks den utsendte innkalling til ekstraordinær generalforsamling ble sendt ut fra sekretariatet hadde hatt full anledning til straks å innkalle til styremøte for å få protokollført en eventuell lovlig protest fra ham selv eller andre styremedlemmer.

11. Undertegnede medlemmer av Styret og Revisjonen har konferert med andre medlemmer av klubben og finner at denne sak nå har tatt en så alvorlig vending til skade for klubben og dens interesser at vi henstiller til samtlige medlemmer å møte på ekstraordinær generalforsamling som forutsatt torsdag den 14. februar kl 19.00 i Det norske medisinske selskap, Drammensveien 44".

 

EKSTRAORDINÆR GENERALFORSAMLING

Den annonserte generalforsamling ble avholdt som planlagt den 14. februar 1963, i lokalene til Det Medisinske Selskap i Drammensveien 44 i Oslo.

Totalt møtte 63 stemmeberettigede medlemmer, hvorav de fleste hadde med seg ektefelle, slik at det totalt var fremmøtt ca. 120 personer. Av representanter for styret var Hall-Torgersen, Elin Woxen og Arvid R. Kjellgren.

Møtet ble åpnet av Hall-Torgersen og til møtedirigent ble valgt Erling Friis. Det ble i den anledning understreket at han ikke tilhørte de 25 "underskriverne" og således burde kunne forventes å være nøytral.

Det ble deretter nedsatt en gruppe bestående av medlemmene Arne Haugen, Thor Jacobsen og Petter Andresen som sammen med sekretæren skulle kontrollere de 25 underskriftene mot medlemskartoteket, for å finne om disse var i orden. Dette viste seg selvsagt å være tilfelle og lovenes paragraf 10B var således oppfylt.

Det måtte deretter avgjøres om møtet skulle kunne betraktes som en lovlig ekstraordinær generalforsamling. Ragnar Brandal refererte i den anledning en betenkning om saken fra høyesterettsadvokat Harald Ramm. Den konkluderte med at slik situasjonen til slutt fortonet seg, ville det smake sterkt av formalisme å hevde at en ekstraordinær generalforsamling holdt i henhold til den opprinnelige innkallelse og med inneholdelse av den i § 10B forlangte dagsorden ikke skulle være gyldig. Det hadde jo i lang tid vært på det rene at minst 25 medlemmer ønsket generalforsamling med referanse til denne paragraf. Det var også klart hvorfor de ønsket denne, og det hadde også vært klart hva som skulle forelegges. Det ble understreket at innkallelsen ikke var noen formell styresak, men etter lovens bestemmelse en sak for formannen alene.

Det ble deretter etterlyst en redegjørelse fra de tre underskriverne av "motbrevet", men det ble opplyst at ingen av disse var til stede. En anmodning om eventuelt å utsette behandlingen til en ordinær generalforsamling ble ansett som vanskelig. En avstemming over riktigheten av den ekstraordinære generalforsamlingen viste 51 Ja-stemmer, 11 Nei og 1 blank. Den ekstraordinære generalforsamlingen ble derfor erklært lovlig og den egentlige debatten kunne begynne.

Først ut var Hall-Torgersen som redegjorde for opprinnelsen til det hele, den manglende aktivitet innen styret, og vanskelighetene med å få i stand regelmessige styremøter, samt den generelle misnøyen med formannen. Han redegjorde også for henstillingen fra et praktisk talt enstemmig styre, 6 av 7 fremmøtte, til formannen om å trekke seg. Han

understreket at formannen hadde fått alle sjanser til å trekke seg ut, men at han hadde trenert saken og at den eneste ulovlighet som var blitt begått i saken var gjort av formannen selv.

Hans-Kr. Nielsen fremholdt sine tidligere synspunkter og en grundig dokumentasjon av disse, og beklaget samtidig at dette også hadde fått fortsette etter den siste generalforsamling.

Formannens mangel på interesse og uetterrettelighet ble også understreket av den daværende sekretæren, Elin Woxen, samt Valborg Brøndahl, som begge følte at de var helt overlatt til seg selv i sitt arbeid for klubben.

Som konklusjon ble det sammenfattet at det hele tiden hadde vært vanskelig å få til et samarbeid med formannen og at dette beklageligvis ikke hadde kommet til uttrykk på siste generalforsamling.

En av forutsetningene hadde vært at formannen skulle være den koordinerende og drivende kraft. Når han i tillegg også hadde sviktet sine plikter på andre felt måtte forsamlingen ta konsekvensen av dette.

Det ble også etterlyst synspunkter fra "motparten", men etter gjentatte oppfordringer var det ingen som ville ta formannen i forsvar. Det ble deretter avholdt avstemming om avsettelse av formannen og denne viste 58 Ja-stemmer, 1 nei i tillegg til 3 blanke.

Dermed ble det konstatert at formannen var blitt fritatt for sitt verv, samtidig som man nå måtte velge ny formann fram til den ordinære generalforsamling.

Som nye formannskandidater ble foreslått Erling Friis og Ragnar Brøndahl. Førstnevnte avslo umiddelbart hvoretter Brøndahl ble valgt med akklamasjon.

 

NY GIV

Dermed var en periode i Norsk Caravan Club til ende, og man kunne forhåpentligvis igjen se fremover, og komme i gang for alvor med de ting man egentlig var tiltenkt å håndtere.

 

ARBEIDSINSTRUKS

For å få litt fres i sakene, og få litt struktur på forholdene ble det laget en form for arbeidsinstruks for Norsk Caravan Club. Denne inneholdt følgende forordninger:

Terminlister for weekend turer skulle utarbeides og sendes medlemmene før påske. Det ble hevdet at man ikke kunne sende sirkulærer for hver tur, og selvsagt ikke bare et par dager før turen skulle finne sted.

Påsketurene måtte planlegges umiddelbart og medlemmene gis beskjed slik at de visste hva som skulle foregå.

Det ble foreslått at styremøter skulle avholdes hver 3. uke.

Nedsette et arbeidsutvalg der utvalget samlet og medlemmene hver for seg fikk i oppdrag å løse forskjellige oppgaver. Resultatene skulle fremlegges etter en avtalt tid. Hvis det viste seg å gå tregt med en eller flere medlemmer skulle disse skiftes ut med folk som hadde bedre tid, og kanskje større interesse og evne til å få løst oppgavene.

Minst hver annen måned skulle det sendes ut en orientering, f.eks. i form av en avis til medlemmene slik at disse kunne holdes orientert om klubbens arbeide og om nyheter innen interesseområdet samt brev fra medlemmene etc.

Hver måned hele vinteren skulle det avholdes medlemsmøte, der man skulle behandle et aktuelt tema, vise turistfilmer, foredrag,

caravanprat, mannequinoppvisning for campingklær osv, og selvfølgelig skulle det være hyggelig samvær etterpå.

Man skulle sørge for å få reiseruter fra medlemmene, som skulle stensileres opp og være tilgjengelig for andre medlemmer som kunne tenke seg å ta samme ruten. Dette ble betonet å være svært verdifullt og viktig.

Man skulle også gå hardere på Vegdirektoratet for å få hastighetsbegrensningen for campingvogner hevet. Det ble fastslått at den da eksisterende grensen på henholdsvis 50 og 60 km/t var livsfarlig for andre trafikanter.

 

Man skulle utnevne en kontaktmann for å bearbeide Oslo Kommune til å skaffe campingplasser i Oslos umiddelbare nærhet.

Det burde utpekes en campingplasskomité som skulle medvirke til å forbedre og modernisere eksisterende campingplasser, spesielt med henblikk på campingvogner. Dette med referanse til klubbens lover, formålsparagrafen punkt nr. 4.

Det ble anbefalt å knytte nærmere kontakter med bilklubbene uten på noen måte å binde seg til et fast samarbeid.

Med referanse til lovverkets formålsparagraf punkt 3 skulle man også styrke propagandaen for velordnede campingforhold.

Det ble anbefalt å sette ned en komité som skulle skaffe brosjyrer fra campingvognfabrikanter over hele Europa, og samle disse i et større hefte, som deretter kunne overlates til interesserte kjøpere av campingvogner, slik at disse kunne studere forskjellige typer før de bestemte seg. På den måten skulle man tilfredsstille formålsparagrafens punkt 2.

Man skulle søke å bearbeide fergeselskapene for å få rimeligere billetter for biler med tilhengere.

Det skulle arbeides med rabatter på campingplasser.

Jobbes for å arrangere campingvognutstilling.

Forsøke å få til en rabattordning for medlemmene ved kjøp av campingbåter, påhengsmotorer og annet utstyr.

Jobbes videre med etableringen av vintercampingplasser.

Man skulle styrke det nordiske samarbeidet med den danske og svenske caravanklubben og i samråd med disse forsøke å få til en gunstig caravanforsikring.

Det ble også satt som mål å utvide medlemmenes kjennskap til FICC, og utpeke PR-menn blant klubbens medlemmer, samt selvsagt også arbeide aktivt for å verve flere medlemmer.

 

Som synes et nokså omfattende program, der listen unektelig ble lagt nokså høyt. De fleste av disse tingene ble da også forsøkt gjennomført, og er vel også i dag på mange måter sentrale i arbeidet innen Norsk Caravan Club, både sentralt og på lokalplanet.

 

BLADET CARAVAN

Man startet også utgivelsen av sitt eget medlemsorgan, Caravan. Det ble lagt opp til at man ville forsøke å komme ut med fire nummer i året, to på våren og to på høsten. For å kunne få til dette var man selvsagt avhengig av stoff, og det ble håpet at medlemsmassen kunne bidra. Man gikk derfor i første nummer ut med oppfordringen om å være redaksjonen behjelpelig med

artikler til bladet. Dette var en nødvendig forutsetning skulle det hele gå i hop. Det skulle vel i sakens anledning være unødvendig å tillegge at det stoffet stort sett glimret med sitt fravær. Det var kun ett medlem som meldte sin interesse i å bidra redaksjonen med stoff. Ambisjonsnivået om fire nummer skar seg følgelig umiddelbart.

Om bladet generelt kan det vel sies at det faktisk de første årene tilhørte noe av det beste NCC har prestert, og man må helt opp i "moderne" tid før man fikk noe tilsvarende. Dette selvsagt mye takket være Victor Sømme, som i tillegg til å fungere som redaksjonssekretær, også var trykkeansvarlig ved sitt eget trykkeri.

Som redaktør fungerte Hans Christian Woxen, og til å innhente annonser hadde man Hans Peder Thorsby.

For ytterligere å fremskaffe stoff sendte man på høsten 1963 ut et brev til samtlige caravan forhandlere der man informerte om at man hadde til hensikt å opprette en spalte som het "Nyheter fra forhandlerne". Til denne spalten ble disse anmodet om å sende stoff, som nødvendigvis ikke måtte være om caravans, men vel så gjerne om utstyr som kunne være av interesse for en caravaneier. Uten at man direkte ville begrense tekstens lengde, ble det antydet noe i størrelsesorden rundt en halv side, der det aktuelle firma selvsagt ville bli behørig nevnt i teksten.

Man uttrykte selvsagt også håp om at de mottagende firmaene ville koste på seg en annonse. Prisene den gang var 300 kroner for en helside og 150 for en halvside. Bladet fikk da også en utmerket mottagelse blant medlemmene, og spesielt de ute i "provinsen". De ga klart uttrykk for gleden ved å motta et slikt tidsskrift, som ikke bare informerte om klubben som sådan, men også om forskjellige produktnyheter i bransjen. Nyheter, som etter sigende, brukte lang tid på å spre seg til området utenfor Oslo.

 

PÅSKECAMPING


Etter det første beskjedne forsøket med en vintercamping påsken 1962, kom man tilbake med et langt bedre forberedt arrangement på Stampesletta påsken 1963. Forberedelsene hadde startet allerede midt i oktober da Hans Kr. Nielsen hadde vært på Lillehammer og hatt møter med flere involverte parter. Det aktuelle området på Stampesletta var den gang gjenstand for en nokså intens debatt om hva det skulle benyttes til. Det var forslag om messehall, idrettsanlegg og campingplass, eller eventuelt en kombinasjon av alle disse. NCC's kontaktmann på Lillehammer var Iver Traaseth som var prosjektleder for utbyggingen og han understreket at NCC var hjertelig velkommen til å avholde sin påskecamping. Nielsens konklusjon var at mulighetene for å få i stand en vellykket påskecamping var til stede og at man skulle si ja til tilbudet. Det ville bli ordnet med strøm, 500 eller 1000 Watt, til en døgnpris på henholdsvis 1,25 og 2,5 kroner. Selve campingavgiften var satt til kr. 5 pr. døgn, noe som den gang ble karakterisert som noe høyt, men det ble understreket at man jo måtte ta hensyn til at området skulle planeres og måtte holdes oppbrøytet. Det ble også forsøkt å få til en eventuell avtale med lokale hoteller på Lillehammer der man eventuelt kunne parkere vogna utenfor og nyte godt av hotellets øvrige fasiliteter. Dette var imidlertid et prosjekt som ble avvist av Lillehammers Turistsjef, av både mangel på parkeringsplass og at hotellene i utgangspunktet var fullt belagt i påsken. Konklusjonen ble derfor

at man gikk inn for ordinær camping på Stampesletta. Denne hadde nå altså fått status av offisiell påskecamp for NCC og den høytidelige åpning ble foretatt av Fåbergs ordfører Magne Henriksen, som uttrykte glede over at Stampesletta var valgt til dette arrangement. Formannen i NCC Ragnar Brøndahl rettet i sin åpningstale en takk til Gudbrandsdal Hesteavlslag som hadde stilt arealer til rådighet og Lillehammer og omlands Tiltaksråd for all hjelp i forberedelsene til arrangementet. For ytterligere å kaste glans over åpningen hadde man Ål Musikkforening til å spille. Totalt deltok 52 vogner og over 200 personer, noe som faktisk utgjorde 25 prosent av medlemsmassen.

Pressedekningen var selvsagt formidabel og rapportene fra leiren kunne fortelle om at "dette er alle tiders ferieliv" og "Campingvogner og biler for en million er samlet i påskeleiren". Det ble faktisk også laget en reportasje som ble sendt i Dagsrevyen på TV.

 

ORDINÆR GENERALFORSAMLING

Som bestemt på den ekstraordinære generalforsamlingen i januar skulle en ordinær sådan avholdes på vårparten. Denne gikk av stabelen 4. mai på Strand restaurant i Bærum, og føyde seg vel pent inn i rekken.

Man holdt unektelig stilen, og det ble en nokså langdryg forestilling, med diskusjoner om lovendringer, som skulle vedtas, falle, modereres, forhånds- og kontravoteres.

Med fare for å bli bedømt som uærbødig, kan man vel påstå at det hele kanskje fikk et visst komisk skjær over seg.

Det ble debattert i det vide og det brede, ikke alltid like saklig, og heller ikke med direkte tilknytning til sak, men mange fikk i hvert fall markert seg.

 

"SNOBBEPARAGRAFEN"

En av de "heteste" temaene var noe man betegnet som "snobbeparagrafen", der det ble reist spørsmål om man skulle åpne for medlemskap for eiere av større, svært luksuriøse bobiler og vogner. Her var det mange følelsesladede innlegg, men man fant til slutt fram til at alle skulle være velkommen som medlemmer i NCC.

 

"VASKEPARAGRAFEN"

Et annet forslag som avstedkom en intens debatt var den såkalte "vaskeparagrafen". Her var det tatt til orde for at "Medlemmer, biler, caravans og utstyr skal fremtre i ulastelig stand. Overtredelse kan medføre øyeblikkelig eksklusjon".

De mer makelige, som heller ville nyte livet, og eventuelt fiske eller gå en tur, kjempet hardt for at dette ikke skulle bli vedtatt, noe de da også lykkes med. De vaskeglade bebudet imidlertid at forslaget ville bli fremmet på nytt.

I ettertid kan man jo le av det, men faktum er at dette faktisk var det inntrykk folk utenom NCC hadde av medlemmene, at det var en gjeng med jålebukker som skulle heve seg litt over de vanlig dødelige. Selvsagt dumt å henge seg opp i denne ene lille biten, med dog.

En ting er i hvert fall sikker, undertegnede ville aldri ha fått noe langvarig medlemskap om denne paragrafen hadde blitt vedtatt.

 

SALGSVIRKSOMHET

Et ikke ubetydelig antall medlemmer hadde sitt daglige virke innenfor salg av mer eller mindre nyttige produkter, som de forsøkte å selge andre medlemmer. Det var derfor reist spørsmål om

forbud om markedsføring av disse via NCC's medlemslister. Det ble antydet en stor frykt for påtrengende dørselgere, og man ville ha et forbud mot den slags virksomhet. Frykten var nok imidlertid ikke så stor allikevel, for forslaget ble i alle fall nedstemt.

 

LIKESTILLING

Likestilling var den gang et mer og mer omdiskutert tema. I den anledning var det foreslått at hvert medlemskap skulle ha to stemmer, slik at også fruen i familien kunne være med å påvirke.

Tanken bak forslaget var nok den absolutt edleste, med det hele avfødte en til tider nokså usaklig debatt, som  til slutt endte med at forslaget ble nedstemt.

Damene indikerte imidlertid at de ville komme tilbake ved en senere anledning.

Av valgene var det særlig et som avstedkom en del munterhet. Fru Valborg Brøndahl ble for sin lange tjeneste og utmerkede innsats gjenvalgt som leder for arrangementskomiteen med stående ovasjoner. Det var bare en liten hake, fru Brøndahl så seg imidlertid ikke å ha tid til å fortsette denne virksomheten.

Da ble faktisk forsamlingen, for første gang, blikk stille.

Det hele løste seg, for uvanlighetens skyld, raskt, ved at ekteparet Jens Aars tok et steg frem og påtok seg dette viktige arbeidet.


Man kom derfor også denne gang til veis ende, og kunne gå over til de litt mer trivelige sysler, denne gang i form av kylling og is, med etterfølgende "skyving" til en etter sigende utmerket trio.

 

CAMPING I OSLO

På vårparten 1963 ble camping og campingplasser diskutert i Oslo bystyre, der det ble konstatert at det ville bli etablert to nye campingplasser i Oslo-området til den kommende sommeren.

NCC var selvsagt på banen og sendte et brev til Oslo Kommune, der de forsøkte å innlede et samarbeid vedrørende driften av plassene. Man redegjorde for ulike alternativer, og hadde egentlig mange gode kort på hånden. Man påberopte seg også en ikke ubetydelig erfaring både hva angikk kunnskap om hvilke tekniske fasiliteter som burde være til stede og om montering og utbygging av disse. Det bør vel også understrekes at det var en høyt prioritert oppgave for NCC å skaffe medlemmene en egnet campingplass i Oslo-området.

 

NATURVERN

NCC var seg også bevisst å prøve å drive holdningskapende arbeid, og tok tidlig opp tanken om naturvett. Det ble hevdet at kjærlighet til naturen var en av grunntankene bak anskaffelsen av campingvogn, og medlemmene ble selvsagt oppfordret til å gå foran med gode eksempler.

Norsk Caravan Club var således en av foregangsorganisasjonene vedrørende dette tema.

 

FICC-RALLY

Det internasjonale samarbeidet fortsatte og sommeren 1963 var 16 medlemsfamilier representert på FICC Rally i København. Dette var Ragnar Brøndahl, Erling Jahren-Pedersen, Olaf Paulsen, Viktor Sømme, Ragnar Walle, Jens Aars, Knut Larsen, Arne Abel-Lunde, H. Lauritzen, Olav Paulsen, Asbjørn Nilsen, Hans-Kr. Nielsen, Th. Nilsen, Alf Rishovd, Erik Stenhoff, Odd Sørum og Arne Ødegaard. Totalt 37 voksne og 19 barn, av et totalt deltakerantall på 3.105 personer fordelt på 606

campingvogner og 551 telt.

 

AKTIVITETER

På aktivitetssiden hadde lederen i arrangementskomiteen fru Brøndahl, våren 1963, innført noe som ble betegnet som week-end treff.

Omtrent hver helg ble det arrangert "mini-treff" på forskjellige campingplasser, der medlemmene kunne møtes.

Det samme ble også forsøkt på høsten, i regi av den nye formannen i arrangementskomiteen, Jens Aars. Han ga imidlertid uttrykk for vanskeligheten med å fremskaffe treffverter.

Høsten 1963 hadde man likevel et omfattende program der det i helgen 10 og 11. august var treff på Nes Camping, Ramton og Rørestrand, helgen etter på Havna og Drammen Camping. 24 og 25. august var igjen møtestedet Nes og Ramton, mens man helgene i månedsskiftet august/september og første helgen i september møttes i Larvik for å prøve å ta ferdighetsmerket.

14 og 15. september var det treff på Ramton og Nes i tillegg til Sagstuen på Årnes, der hovedaktiviteten var plukking av tyttebær.

21. og 22. september var det krepsefest på Hallerud ved Lysern i tillegg til et arrangement på Vik ved Steinsfjorden.


Siste helgen i september var møtestedene Ramton, Vik, Hersjøen og Spydeberg, mens de to første helgene i oktober var avsatt til kjøring til vinteropplag.

Som synes et nokså omfattende program, der fremmøtet var nokså variabelt.

Ved St. Hans treffet i Drammen møtte 1 vogn, foruten vertsfamilien, mens pinseturen til Strømstad trakk 40 ekvipasjer. På enkelte arrangementer var det faktisk også slik at de oppsatte vertsfamilier heller ikke møtte, noe som selvsagt fikk nyinnmeldte medlemmer til å reise visse spørsmål.

Vintersesongen ble hovedsakelig utnyttet til selskapelig samvær der medlemsmøter, julebord og juletrefest for barna sto på programmet.

Julebordet gikk av stabelen på Stadshotellet i Strømstad, til en pris av 38 svenske kroner pr. pers, og i alt 80 deltagere. Juletrefesten for barn ble avviklet på HV-huset der 70 barn var til stede.

Man hadde også lagt opp til et treff for de litt eldre barna, men dette måtte avlyses grunnet dårlig deltagelse.  

 

FERDIGHETSKJØRING

Ferdighetskjøringen var også blitt en del av aktivitetene og herrene Asbjørn Nielsen og Reidar Rimstad hadde med sitt utmerkede Rally Larvik lagt forhodene til rette.

Det første ble arrangert 1962, der 18 førere prøvde seg på kravene til de oppsatte ferdighetsmerkene.

 

NORGESMESTERSKAP 1963

Ved arrangementet 1963 var nedkjøringen til Larvik i tillegg lagt opp som en form av PO-løp, der det skulle kjøres på idealtid. Det var laget to løyper, med utgangspunkt i henholdsvis Oslo og Østfold.

For de som startet i Oslo var det Hans-Kr. Nielsen som vant foran Rolf Nygård og Arvid Arnesen. Blant deltagerne som startet i Østfold var det Erling Jahren Pedersen som seiret foran Leif Aasen og Arne Gusdal.

Selve kjøringen til ferdighetsmerket holdt nok varierende karakter, men treningsmulighetene var da heller ikke de beste.

Totalt startet 36 førere, hvorav tre damer.

Best, og norgesmester ble Eivind Hall Torgersen foran Arne Ødegaard og Erik Stenhoff. Beste

dame ble Ella Reidun Nilsen på en 8. plass med tiden 7,35. Det er

kanskje også verdt å merke seg at Norge var det eneste land, utenom England, som bedrev denne form for aktivitet.

I England hadde den dog en litt annen karakter. Der arrangerte man nemlig Caravan Road Rally, som i tillegg til den rene ferdighetskjøringen lik den norske, også hadde elementer av orienteringskjøring samt rene fartsetapper.

 

FERDIGHETSMOMENTER

I ferdighetskjøringen hadde man laget åtte elementer, og av disse skulle det hvert år trekkes ut fire som det skulle konkurreres i.

Øvelsene på den tiden var slalåm, der man skulle kjøre i mellom oppsatte porter.

I øvelsen "knottene" skulle man velte samtlige med bakhjulet på vogna.

Gatekrysset innbar snuing av bil og vogn.

I øvelsen breddeberegning skulle deltageren i en avstand av 10 meter selv bestemme avstanden mellom stolpene. Det skulle deretter stoppes mellom disse, og hvis passasjemarginen var større en 30 cm, eller eventuelt altfor trang, ble det gitt et tillegg i tiden på 30 sekunder.

Ryggeprøven innebar rygging i en gate med lengde på 10 meter og bredde 2,5 meter.

Øvelsen Sandgropa innebar at deltageren skulle parkere bilen med forhjulene nedi sandgropen, for deretter å sette i gang og forsøke å komme ut av gropen.

Momentet parkering gikk ut på at deltageren skulle lukeparkere bil og vogn på en slik måte at avstanden til "fortauskanten" ikke oversteg 30 cm.

Den siste øvelsen var spørsmål, der deltageren måtte svare på aktuelle spørsmål, der hver feil avgitt svar ga et tidstillegg på 10 sekunder.

 

MEDLEMSVERVING

En av ambisjonene med NCC var jo at man etter hvert skulle bli fler og fler medlemmer, og medlemsverving var en utstrakt aktivitet.

Hvilke måter dette skulle gjøres på var selvsagt gjenstand for en omfattende diskusjon, og enigheten om man i det hele tatt skulle prøve å bli større var nok heller ikke alltid til stede. Styret som sådan var nok innstilt på en snarlig vekst i medlemsmassen, men på grasrota var nok meningene noe delte.

Alle var nok enige om at en økning i antallet medlemmer ville gjøre klubben sterkere vis a vis myndighetene, samtidig som det ville skaffe ekstra penger i kassen.

En del medlemmer var imidlertid skeptiske til en "uhemmet" vekst, da dette ville ødelegge miljøet og kameratskapet, og ikke minst ville det bli altfor trangt på treffene. Det ble derfor anbefalt å lå det hele utvikle seg naturlig, og som man sa så var man ikke interessert i å innlemme "hvem som helst" i det gode selskap.

 

MEDLEMSTALL

På medlemssiden medførte 1963 at man kunne notere 150 nyinnmeldte familier. Det måtte imidlertid også noteres at 20 medlemmer valgte å tre ut av organisasjonen, og med en netto medlemstillgang på 130 var det totale antallet medlemmer av Norsk Caravan Club pr. 31.12.1963 steget til 316 stykker.

 

HULLKORTREGISTRERING

For å lette arbeidet med registreringen av de nye medlemmene var det ved hjelp av redaktøren av Caravan, Hans Chr Woxen, laget opp en overføring av disse til hullkort. På den måten så man seg også i stand til, på sikt, å kunne betjene et forhåpentligvis stadig stigende antall medlemmer.

Hoveddelen av disse hadde nok sitt bosted i Oslo, men det var også blitt en del "provinsielle" medlemmer.

 

JULE-CAMPING

Julen 1963 var Norsk Caravan Club behjelpelig ved gjennomføringen av en campingtur til Lillehammer for tyske caravanister. Disse

hadde henvendt seg til NCC for hjelp i forbindelse med arrangementet, og i alt deltok 10 tyske familier, fordelt på 9 vogner og 1 telt, i tillegg til to norske familier, Sandaas og Rabo. Evenementet fikk bred dekning og var to ganger representert i Dagsrevyen, i tillegg til bred omtale i Tyskland.

 

LOKALAVDELINGER

Tanken om opprettelse av lokalavdelinger hadde derfor så smått begynt å melde seg, da man fra sentralt hold i NCC, var de første til å innrømme at medlemmer med adresse utenfor det sentrale Østlandsområdet nok ikke hadde noe større nytte av NCC. Som mønster for en eventuell etablering av avdelinger hadde man den svenske caravanklubben som allerede hadde opprettet distriktsavdelinger.

Det første skritt i opprettelsen av lokalavdelinger ble tatt den 12. februar 1964, da NCC's kontaktpersoner i Stavanger, Petter Fjeld og Arne Abel Lunde, hadde invitert til et konstituerende møte. Til stede på dette møtet var også Ragnar Brøndal og den totale forsamling kom til slutt til å bestå av hele 24 personer. Ved akklamasjon ble det nedsatt et interimsstyre bestående av Gunnar Johannesen, Petter Fjeld, Nils Østin, Arne Abel-Lunde og Christian Neess. Den første lokalavdelingen i NCC var dermed et faktum.

 

Dessverre klarte man ikke fra sentralt hold helt å betjene denne etter intensjonene, slik at innlemmelsen i NCC ble relativt kortvarig.

Etter omorganiseringen av NCC i 1966 var man imidlertid tilbake.

 

VINTERCAMPING

Vinterferien 1964 var det 15 familier som hadde tatt veien til Lillehammer. Disse opplevde en skikkelig kuldeperiode, med temperaturer helt ned til minus 26 grader, uten at noen led noen nød av den grunn.

Det store vinterarrangementet var imidlertid påsken 1964, da man fortsatte suksessen med camping på Stampesletta. Dette var etter hvert blitt en stor begivenhet, og 1964 deltok ikke mindre enn 100 vogner.

Formann i arrangementskommiteen var Jens Aars, som etter sigende fikk en nokså urolig påske, da man hadde problemer med strømmen så å si hver natt på et av feltene.

 

CAMPINGUTSTILLING


Man hadde lenge syslet med planene om å arrangere en campingutstilling i Oslo-området og den ble tilslutt planlagt avviklet i Njårdhallen i perioden 3 - 10 mai 1964.

I den anledning gikk det i god tid ut invitasjon til fabrikanter og forhandlere om å delta. Prosjektet ble karakterisert som en dristig oppgave, da arrangementskommiteen helt manglet tidligere erfaring av denne typen arrangement. Enkelte røster hevdet at oppgaven var alt for krevende for en såpass liten klubb. Initiativtagerne jobbet imidlertid som besatt for å få det hele på plass og ofret all fritid og nok også en del nattesøvn for å få brikkene på plass.

 

Den offisielle åpning ble foretatt av Oslos tidligere ordfører Rolf Stranger, samt NCC's President Ragnar Brøndahl, som i sin åpningstale ga en historisk oversikt over campingutviklingen i Norge. Han rettet samtidig nok en gang en appell til myndighetene om å øke hastighetsbegrensningen for

campingvogner.

 

Totalt deltok 31 utstillere og det ble vist rundt 30 forskjellige vogner, i alle prisklasser og fasonger, og utstillerne kunne glede seg over et ikke ubetydelig antall inngåtte salgskontrakter. Utstillingen ble utvilsomt en suksess og ga klubben et pent overskudd, som selvsagt ble ansett som velkomment, og skulle benyttes til å utvikle nye og bedre campingplasser, og således komme samtlige caravanister til gode.

 

Alt arbeid som ble nedlagt i forbindelse med utstillingen ble gjort på frivillig basis, og man hadde overhodet ingen utgifter til innleide tjenester.

Som en takk for innsatsen ble det etter utstillingens avslutning arrangert en enkel tilstelning for de impliserte, som kostet en brøkdel av hva det eventuelt ville ha kostet å leie inn f.eks. vaktmannskaper.

Inntekten på arrangementet ble faktisk hele 87.737,50, og siden utgiftene ikke var større en 47.839,44 ga dette et godt pluss i regnskapet.

 

NORDISK SAMARBEID

Det nordiske samarbeid hadde alltid blitt høyt prioritert, og for å konkretisere dette ble det i helgen 11-12 april 1964 avholdt en konferanse, i Varberg, mellom representanter for de nasjonale caravan-klubbene i Danmark, Norge og Sverige.

Fra Norge deltok formannen Ragnar Brøndal mens Sverige var representert ved G. Särnblad og fra Danmark møtte E. Dujardin.

Av konkrete tiltak som kom ut av dette møtet var et samarbeidsprosjekt der man i felleskap skulle søke å påvirke de ulike ferjeselskapene til å innrømme rabatter overfor medlemmene av de nordiske caravanklubbene.

Et annet konkret vedtak var å arrangere et Nordisk Caravan Rally, og som første vertsland hadde Norge og NCC påtatt seg denne oppgaven.

 

NORDISK CARAVAN RALLY

Det første Nordiske Caravan Rally ble avviklet ved Vik på Sundvolden i perioden 7 – 11. august 1964.

Antallet deltagende vogner var 51 hvorav 26 kom fra Norge, 11 fra Sverige og 14 fra Danmark. Det totale antall deltagende personer var 117 voksne og 48 barn.

I forbindelse med arrangementet ble det også kjørt det første nordiske mesterskap i ferdighetskjøring med caravans. Løypa var laget av Ulf Berger og Arvid Kjellgren og han som på denne måten ble historisk ved å være den første som gjennomførte var svensken Thorbjørn Pedersen. At tiden hans ble tilnærmet "halve formiddagen" er en annen sak.

Vant gjorde tilslutt dansken

O. Simonsen mens Arne Ødegaard besatte 2. plassen. De øvrige norske plasseringene ble E. Stenhoff på 5. plass og Eivind Hall-Torgersen på 7. Lagkonkurransen ble vunnet av Norge foran Danmark og Sverige.

 

NCC-CAMPING I RØYKEN

Norsk Caravan Club hadde også fått etablert en "egen" campingplass i Røyken kommune, Høvikvollen, der man hadde tegnet kontrakt med gårdbruker Høvik for en 10-års periode, med rett til fornyelse. Området var egentlig en liten perle ved Oslofjorden, men hadde ligget mer eller mindre brakk i mange år, så det burde jo blitt ansett som en fordel at NCC gikk inn og drev plassen. Stedet hadde jo over tid opparbeidet seg et nokså dårlig rykte, men

skikkelig skilting og merking av området med "kun for medlemmer", hadde medført at man stort sett hadde vært forskånet for uønskede elementer. Teksten på skiltet hadde imidlertid avstedkommet en intens debatt i Røyken kommunestyre som medførte et vedtak om at man ville prøve å sikre seg området, enten ved kjøp eller ekspropriasjon, for å legge dette ut til badeplass for  lokalbefolkningen. NCC reagerte naturlig nok på dette og inngikk forhandlinger med Røyken kommune for å få deres godkjennelse til fortsatt å drive plassen, enten i form av en lukket plass for medlemmene, eller en ordinær åpen camping. Man hadde heller ingen betenkeligheter med å forandre teksten på det omdiskuterte skiltet.

Hele sommeren 1964 ble det jobbet intenst på plassen, med blant annet tynning av skogen, slik at området skulle fremstå som mer lyst og åpent. Belegget lå i snitt på rundt 30 vogner, men i perioder hadde det vært opptil 50 vogner innenfor portene. Man hadde også etablert en kiosk på plassen der familien Holm-Ness stod for vareutvalget, medtatt fra sin forretning i Oslo.

Fra NCC's side ble det ytret håp om at man fortsatt kunne disponere plassen og aller helst utvide den ytterligere. Sesongprisen var på denne tiden 100 kroner.

 

NEGATIV OMTALE

Det stadig økende antall campingvogner, og ikke minst utplasseringen av disse hadde etter hvert begynt å avstedkomme en del ufordelaktige presseoppslag


Flere av NCC's medlemmer hadde på denne tiden vognene oppstilt på Langeby Camping utenfor Sandefjord.

Vognene ble kjørt ned tidlig på våren og dratt hjem igjen på høsten. Dette medførte en del hissig avisskriving i lokalpressen, der det ble hevdet at man okkuperte de beste plassene og blokkerte for badegjester fra lokaldistriktet. Dette foranlediget at det lokale Friluftsråd reagerte negativt og ville se på en mulig soneinndeling av plassene. Situasjonen var tilsvarende på den andre siden av Oslofjorden.

Norsk Caravan Club hadde jo sin "egen" plass på Hurumlandet, Høvikvollen i Røyken, og her kom man dette året virkelig i hardt vær. Utenfor plassen hadde man nemlig satt opp et skilt med teksten "Caravan Camping - Kun for medlemmer". Det fikk Røyken kommune til å reagere, og raskt drevet igjennom planer om ekspropriering av området for å bevare dette som friluftsområde.

Debatten internt i NCC tok naturlig nok også fart, og det ble flittig diskutert hvorvidt man skulle gå inn for å etablere områder der medlemmene kunne disponere en fast sesongplass. Spørsmålet man stilte var hvorvidt man hadde gått litt langt og bare ønsket å tilfredsstille seg selv uten tanke på at det også fantes andre mennesker, som ikke hadde campingvogn.

I tillegg til Høvikvollen hadde medlemmer av NCC også etablert en egen plass i tilknytning til Nes Camping på Jeløya, med plass til 30-40 vogner, og en sesongpris på 100 kroner. I Rygge hadde Erling Jahren-Pedersen etablert Lingen camping med plass til rundt 20 vogner, der man praktiserte prinsippet om fast plass.

Ved campingen på Høvikvollen var det ingen faste plasser, og tok man vognen med seg kunne man ikke påregne å få tilbake plassen når man kom tilbake.

 

ORGANISERING AV NCC-PLASSER

Hvilket alternativ man som organisasjon skulle gå inn for var nok noe mer uklart.

Victor Sømme uttrykte seg imidlertid slik: "Vi går da ikke hen og anskaffer oss caravans til titusener av kroner - og stiller de opp fast på en strand som om vi hadde en hytte i en

kolonihave. Hensikten med en caravan er jo at man skal kunne forandre beite, farte litt rundt, ligge på nye steder, treffe andre mennesker, bli kjent så vel i innland som utland, ikke legge seg fast på en plass og knapt nok orke å gå i kiosken en gang om dagen for å hente ny ladning med selters."

Argumenter for camping med "faste" plasser ble fremført av Åke Farstad som hevdet at man med vissheten om at man hadde en "egen" plass følte seg friere til å kunne legge ut på turer. Risikoen for å komme tilbake å finne plassen opptatt ville ellers medføre at man, mot sin vilje, var tvunget til å holde seg i ro. Han trodde derfor at dette vil bli fremtidens melodi, og som en kommentar til Sømmes utspill om henting av selters kunne han svare at "de fleste forlengst hadde funnet ut at det medførte langt mindre besvær å medbringe dette fra byen". 

Debatten pågår vel egentlig fortsatt.

 

KJØPSVEILEDNING

En av NCC's formålsparagrafer var å veilede ved kjøp av campingvogn. I den anledning var man naturlig nok opptatt av de rådende forhold i bransjen. Så langt hadde vel det norske caravanmarkedet båret preg av å være et "selgers marked". Det ble imidlertid antydet fra NCC's side at denne tendensen var i ferd med å snu. Først og fremst fordi det dukket opp flere og flere aktører på markedet, noe som ventelig ville medføre en økende konkurranse. Det stadig voksende markedet medførte jo at flere og flere importører og produsenter ville blande seg i leken for, forhåpentligvis, å sikre seg sin del av kaka. NCC så denne utviklingen som gunstig, da det burde kunne medføre at prisene på vognene burde bli noe lavere. Man var nemlig av den oppfatning at prisene på vognene på det norske markedet generelt var for høye, sammenlignet med utlandet, og også at et dårlig forhold hva angikk kvalitet og prestasjoner. NCC uttalte også et håp om at bransjen etter hvert ville finne sin form, og at enkelte "utskudd" på sikt ville eliminere seg selv. Man anså at her burde NCC som organisasjon dekke et viktig informasjonsbehov. Man uttrykte samtidig frykt for at caravanbransjen ville gjennomgå den samme smertefulle prosess som datidens bilbransje, med stadig reduserte marginer og stort lager av bruktvogner.

NCC hadde som uttalt mål å arbeide for en saklig og nøktern informasjon, først og fremst med hensyn til kjøper og brukersiden, men man var heller ikke fremmed for å støtte selgersiden dersom man fant dette påkrevet og riktig. Man ville altså satse på en politikk som gikk ut på å drive en aktiv renhårig informasjonsvirksomhet, der man gjerne ville innlede et samarbeid med produsenter og importører, som da nettopp hadde etablert en egen forening. Man oppfordret derfor denne til å innlede et forhåpentligvis fruktbart og konstruktivt samarbeid, men var samtidig nøye med å understreke at NCC, pr. definisjon, var satt til å ivareta caravanistenes sak.

 

TESTING AV CARAVANS

NCC lanserte også tanken om å få til en "vitenskapelig" måte å teste campingvogner på. Ideen var at vognene skulle gjennomgå et fast bestemt testprogram, der de ulike momenter skulle bli vurdert av nøytrale eksperter.

I forbindelse med prosjektet hadde man vært i kontakt med Aftenposten som var mer enn villig til å ta inn stoff om campingvogner i en egen spalte med intervaller på rundt 14 dager. Dette ville i så fall kunne ha gitt klubben en inntekt på i størrelsesorden 10-15.000 kroner.

Man var fra NCC's side unektelig opptatt av at mange produkter nok ikke hadde den nødvendige kvalitet, og at mange uerfarne kjøpere nok ble lurt av både villedende reklame og "sleipe" salgstriks.

I et forsøk på å veilede nye og uerfarne caravankjøpere hadde man sammensatt en oversikt over momenter som burde telle ved kjøp av campingvogn, og hvilke punkter det kunne være nødvendig å gå igjennom før man satte navnet på en kjøpekontrakt.

 

"DE 35 PUNKTENE"

Denne var gitt betegnelsen "35 viktige punkter for en caravan-kjøper".


Det omfattet de fleste punkter på en campingvogn, og ga leseren en absolutt fornuftig kunnskap hva angikk en campingvogns konstruksjon og virkemåte. Et av de områder som ble berørt var med hensyn til vognens reelle vekt, som var fremsatt i punkt 30 med betegnelsen "Vekt-garanti". Her ble det anbefalt at "Med enhver tilhenger - uansett vekt - skal det fra leverandøren uoppfordret medfølge en datert og underskrevet vektseddel som angir tilhengerens totalvekt ved utlevering til kunden - m.a.o. i fullt ferdig bruksstand samt med angivelse av den tiloversblivne nyttelastvekt med angivelse av tillatt maksimalvekt. Alle vekter skal være angitt i kg. Vektgarantien skal være datert og inneholde tilhengerens chassis-nr. samt være undertegnet av forhandleren eller den som utleverer vognen. I firmaenes reklamepublikasjoner skal disse normalvekter angis tilsvarende og i full overenstemmelse med de faktiske vekter."

 

Så langt NCC anno 1964, og det er vel bare å fastslå at dette er en problemstilling som nok fortsatt eksisterer.

Disse 35 punktene vakte naturlig nok visse reaksjoner, og man fikk da også adskillig kritikk av produktet, både hva angikk innhold og språkform. Summasummarum var det egentlig et utmerket stykke arbeid, og illustrerte med all mulig tydelighet at NCC tok sine oppgaver alvorlig.

 

FERJETRANSPORT

Ferjetransport var, og er, et stadig tilbakevendende tema i caravankretser. Prisen man må betale for å få med seg bil og vogn har i alle år blitt vurdert som altfor høy, og NCC har omtrent kontinuerlig arbeidet for å fremskaffe rabatter og gunstige ordninger for sine medlemmer hos de ulike ferjeselskapene.

Det er imidlertid samtidig en kjensgjerning at caravanister har vært en noe uglesett gruppe. Daværende direktør i Jahre-Line, Svein Winge Simonsen, ga i sin tid sitt syn på campingvogner og ferjetransport.

"Jeg ser på caravans som en positiv utvikling innen turisttrafikken. Denne nye gren vil utvilsomt øke turiststrømmen innen og over landegrensene, og også ha en gunstig virkning på omsetningen på mange hold. For min egen del vil jeg bemerke at vi stadig har problemer med plassdisponeringen ombord. Særlig i høysesongen har vi alltid fullt belegg, og det er kjedelig når våre beregninger av bilplassene ombord ikke holder stikk på grunn av at vi har fått feilaktig oppgitte dimensjoner ved bestillinger av plass for caravans. Dette kan føre til at andre som i god tid har bestilt plass ikke kan få være med. Caravans har så ulike mål på lengde bredde og høyde at det ville lette vårt arbeide betraktelig dersom det kunne utarbeides en oversikt over de forskjellige merkers dimensjoner, vekt etc. til bruk for reisebyråer og transportselskaper, i likhet med det som finnes for biler".

 

En annen argumentrekke han fremførte var at

"ved innvesteringer i skip til mange millioner kroner må man jo bla. tenke på å få en best  mulig utnyttelse av flateinnholdet f.eks. ved frakt av nye fabrikkbiler når det er plass ledig. Derfor lager man også hengedekk. Dette kan igjen ha betydning ved transport av caravans da disse jo som regel har en helt annen høyde enn vanlige biler. Kvadratmeterplassen teller for selskapet og dersom det kommer mange caravans med kun to personer, bevirker dette igjen at vår lugarkapasitet ikke blir utnyttet og våre inntekter minskes."

 

Disse betenkeligheter ble fremført i 1964, men er fortsatt de samme også i våre dager, og er en tydelig illustrasjon på hvorfor det har vært så tungt for NCC å fremskaffe ferjerabatter for sine medlemmer.

 

NM i FERDIGHETSKJØRING

Ferdighetskjøring var etter hvert blitt en betydelig aktivitet innenfor NCC. Det årlige mesterskap ble dette året for 3. gang avholdt på Hovlandsbanen, under betegnelsen Rally Larvik. Primus motorer bak arrangementet var sportskomiteen ved Reidar Rimstad og Asbjørn Nilsen. Det hele hadde nå fått status av norgesmesterskap og det ble konkurrert både i dame- og herreklasse.

I dameklassen ble Ella R. Nilsen vinner, mens seieren i herreklassen gikk til Arne Lund. Bak seg på listen hadde han A. Tandberg Nilsen, Knut Sandås, Th. Nilsen, Finn Bjerke, Ragnar Elvestad og Bjørn Berger.

På denne tiden ble det også kjørt på idealtid og vinner av denne disiplinen ble Knut Larsen.

 

MINITREFF

Man hadde 1964 fortsatt med avviklingen av de såkalte mini-treffene i helgene. Noen av disse plassene var nå blitt så vel etablerte at mange nå lå her fast, og de som reiste på helgetur var alltid sikret og treffe kjente.

I sakens anledning ble det oppfordret til å ta kontakt med eventuelle nyankomne med NCC-merke på vogna slik at også disse kunne føle seg velkommen og trives.

 

VINTERLAGRING

Vintercamping hadde nok ikke helt tatt av enda, og et av medlemstilbudene var fortsatt vinterlagring av caravans. Til vinteren 1964/65 hadde man inngått avtale med tre gårdbrukere, i Røyken, Enebakk og på Kløfta, der medlemmene kunne plassere vognene for vinteren. Prisen var nå fastsatt til 110 kroner uansett vogn, med unntak av Lillebror ol. som kostet 75 kroner. Koordinator for prosjektet var denne sesongen Kaare Utnegaard.

 

INNMELDINGSAVGIFT

Med virkning fra 1. januar 1964 hadde nyinnmeldte medlemmer blitt pålagt en innmeldingsavgift på kroner 50 i tillegg til kontingenten. På generalforsamlingen ble det stilt spørsmål om hvem som hadde bestemt innføringen av en slik. Til det ble det svart at styret hadde gjort dette på eget initiativ, ut fra den begrunnelse at det opp gjennom årene var nedlagt såpass mye arbeid som nye medlemmer umiddelbart dro fordel av. Man fant det derfor ikke urimelig med denne ekstraavgiften. Det ble i alle fall bestemt, og denne gang på en generalforsamling, som var mer i tråd med vedtektene, at denne avgiften skulle beholdes.

Det ble på den samme generalforsamlingen, høsten 1964, også bestemt at kontingenten for 1965 skulle heves til 35 kroner.

 

KONTINGENTINNKREVING

Apropos kontingent så er vel inndrivelsen av denne et av en organisasjons store problemer. Så også i NCC, der den siste frist den gang var satt til utgangen av februar. Flere medlemmer drøyde og drøyde denne fristen, og i alt ble det fra styrets side sendt ut purrebrev i seks omganger dette året.

Regnskapet som ble fremlagt på generalforsamlingen høsten 1964, viste at utestående fordringer på kontingent var bokført med 4.725 kroner. Det ble i den anledning bemerket at de fleste av disse kronene var innkommet etter regnskapets avslutning.

 

GENERALFORSAMLING 1964

Generalforsamlingen ble høsten 1964 avholdt på Strand Restaurant på Høvik, med 79 stemmeberettigede medlemmer til stede. De eneste bølgene var med hensyn til valg av formann og styre. Den sittende formann, Ragnar Brøndal, var nemlig på valg, men hadde blitt overtalt av styret til å gå på en ny periode, noe han etter en viss betenkning hadde sagt ja til. Valgkomiteen hadde funnet fram til en eventuell ny kandidat, men da denne hørte at Brøndal ville fortsette trakk han sitt kandidatur. Valgkomiteen hadde således ingen innstilling å presentere for generalforsamlingen, noe som vakte en viss kritikk.

Etter en del diskusjon frem og tilbake ble det tilslutt fremsatt en motkandidat, Karl Paulsen, og man foretok en skriftlig avstemming der resultatet ble 71 stemmer til Brøndal og 6 til Paulsen. Tre stemmer var blanke. Klubbens mangeårige kasserer, Trygve Skaarberg, hadde valgt å ta en pause, og hans innsats ble belønnet med en stor takk fra forsamlingen. Noe de øvrige i styret også ble til del.

Regnskapet for perioden 1.1 1963 til 30.6 1964, som ble fremlagt på generalforsamlingen høsten 1964 viste et overskudd på 61.432,59 kroner, noe som for en stor del skyldtes den vellykkede caravanutstillingen.

Selve kontingentinngangen ga i den aktuelle perioden en inntekt på 26.135 kroner.

 

MEDLEMSTALL 1964

Medlemsstatistikken for året 1964 viste at man hadde fått 197 nyinnmeldte medlemmer. Antallet frafalne oppgikk imidlertid til 42 slik at man ved årsskiftet 1964/65 hadde 471 medlemmer i rullene. Man hadde imidlertid ambisjoner for fortsatt vekst, og håpet på rundt 200 nyinnmeldinger i 1965. Dette var likevel bare cirka 10 prosent av det totale antall caravaneiere i Norge, og det var et klart definert mål at man skulle jobbe mot å få organisert 60 prosent av caravaneierne innenfor NCC.

 

Nyinnmeldte medlemmer 1964:


 


0372                                                      Ababanell, Kornel                        Stavanger

0496                                                      Andersen, Erling    Horten

0365                                                      Andersen, Eyvinn  Stavanger

0445                                                      Andersen, Gunnar                        Oslo

0465                                                      Andersen, Knut      Sandvika

0356                                                      Andersen, Rolf W.                        Sætre iHurum

0451                                                      Andersen, Willy     Oslo

0340                                                      Andresen, William                       Oslo

0447                                                      Arnesen, Kaare R. Oslo

0448                                                      Askervold, Ove        Høvik

0494                                                      Askestad, Torbjørn                       Oslo

0369                                                      Auglend, Odd           Bryne

0415                                                      Bakken, Thorbjørn                       Oslo

0423                                                      Berg, Egil                     Oslo

0433                                                      Berge, Jan                  Oslo

0366                                                      Berg-Knutsen, Henry                  Stavanger

0378                                                      Bergom, Harald      Hønefoss

0379                                                      Bergom, Karl            Hønefoss

0416                                                      Berlin, Bjørn             Ski

0441                                                      Birding, Jack             Oslo

0350                                                      Bjerke, Finn              Moss

0390                                                      Bjerke, Reidar E.    Oslo

0374                                                      Brammer, Ingar      Oppegård

0479                                                      Brodin, Knut             Oslo

0349                                                      Braathe, Henry O.                        Enebakk

0385                                                      Bye, Bjørn                  Rakkestad

0455                                                      Bye, Leif                      Oslo

0466                                                      Christoffersen, Per                      Oslo

0399                                                      Codling, Herbert   Asker

0354                                                      Dahl, Kåre Fredrik                        Oslo

0393                                                      Dalen, Lars Kristian                     Oppegård

0464                                                      Danielsen, Frank    Oslo

0473                                                      Dieseth, Per             Oslo

0417                                                      Egidius, Karl Aage  Oslo

0475                                                      Eide, Arne Steen   Stabekk

0403                                                      Ellingsen, Ola           Vettre

0425                                                      Engebretsen, Ole  Oslo

0441                                                      Enger, Roar                Oslo

0436                                                      Engmark, Arne         Oslo

0435                                                      Engmark, Audgar    Oslo

0371                                                      Falck, Christian Fr.                       Stavanger

0382                                                      Farstad, Åke              Oslo

0457                                                      Fegri, Roald               Hønefoss

0481                                                      Fodstad, Helge        Mo i Rana

0468                                                      Fonder, Arne            Oslo

0342                                                      Forsberg, Kjell         Lillestrøm

0345                                                      Frantsen, Svend F Oslo

0483                                                      Frattstø, Ragnar      Oslo

0449                                                      Frimann, Bjørn        Oslo

0361                                                      Gilje, Kjell                  Stavanger

0489                                                      Gjerde, Arne            Jevnaker

0363                                                      Gjerde, Rolf              Stavanger

0487                                                      Gjulem, Arne           Rakkestad

0346                                                      Grøndahl, Ferdinand                  Oslo

0355                                                      Gulbrandsen, Oskar                     Fjellhamar

0351                                                      Gulbrandsen, Reidar                  Oslo

0353                                                      Gullhav, Arne           Oslo

0404                                                      Hagen, Einar             Drammen

0401                                                      Hansen, helge         Oslo

0391                                                      Hansen, Kåre            Oslo

0413                                                      Hansen, Thor Jervell                  Fredrikstad

0424                                                      Hansson, Claas         Oslo

0439                                                      Hellne, Per                Blaker

0411                                                      Henriksen, Jan        Oslo

0427                                                      Hermanrud, Odd   Horten

0387                                                      Hilton, Sverre          Høvik

0426                                                      Hinze, August           Oslo

0446                                                      Holmen, Karl O.     Reistad

0392                                                      Homme, Tor             Oslo

0481                                                      Hovind, Jan               Oslo

0397                                                      Haaland, Per             Stavanger

0339                                                      Haave, Arne              Kolbotn

0461                                                      Ingebrigtsen, Roald D.              Bekkestua

0434                                                      Jensen, Jørgen W.                       Oslo

0472                                                      Johansen, Arne       Skarnes

0429                                                      Johansen, Mathias                       Oslo

0407                                                      Johansen, Trond Olaf                 Oslo

0358                                                      Johannesen, Gunnar W.          Stavanger

0405                                                      Kalsnes, E.                  Oslo

0347                                                      Karlsen, Jan Gunnar                    Risør

0414                                                      Karreng, William   Oslo

0467                                                      Karterud, Finn         Oslo

0492                                                      Kjøraas, Olav             Råde

0341                                                      Klingseid, Magne   Oslo

0495                                                      Knudsen, Ronald   Oslo

0388                                                      Knudsen, Stein       Blommenholm

0410                                                      Kristiansen, Bjørn Oslo

0395                                                      Kristoffersen, Marius                  Oslo

0386                                                      Kurdøl, Dagfinn      Bekkestua

0462                                                      Køhn, Erling Tandberg               Oslo

0396                                                      Larsen, Johnny        Moss

0432                                                      Larvåg, Tore              Oslo

0452                                                      Lund, Arne                 Oslo

0490                                                      Lund, Rolf                   Stabekk

0438                                                      Lunde, Knut              Oslo

0450                                                      Lüchterath, Carl     Oslo

0463                                                      Lystad, Sigurd          Oslo

0499                                                      Lønnqvist, Finn       Kongsberg

0486                                                      Malmquist, Egil       Halden

0389                                                      Mareussen, Arne B.                     Sarpsborg

0376                                                      Martinsen, Knut     Oslo

0380                                                      Merli, Øystein         Oslo

0442                                                      Myhren, Gunnar    Oslo

0485                                                      Myrann, Birger        Oslo

0375                                                      Mørk, Egil                   Oslo

0367                                                      Neess, Christian     Stavanger

0370                                                      Nessler, Ree             Bryne

0406                                                      Neve, Hans D.          Drammen

0421                                                      Nilsen, Bjørn            Asker

0412                                                      Nilsen, Lillian           Oslo

0477                                                      Nilsen, Sverre Hagerup            Oslo

0398                                                      Nilsson, Bjørn E      Larvik

0348                                                      Nordahl, Egil             Oslo

0444                                                      Nordbø, Aslak          Skien

0453                                                      Norseng, Per            Oslo

0383                                                      Nygaard, Henry       Oslo

0418                                                      Nyquist-Andersen, Egil              Gran

0373                                                      Oftedal, Lars O.       Ålgård

0479                                                      Olsen, Hilmar           Tønsberg

0344                                                      Olsen, Åge                  Oslo

0384                                                      Omholt, Svein Henning            Kongsberg

0431                                                      Orveland, Finn Morten             Oslo

0422                                                      Ottesen, Emil           Oslo

0498                                                      Palm, John                 Drammen

0359                                                      Puntervold, Odd    Stavanger

0469                                                      Ringkilen, Eva          Oslo

0500                                                      Rue, Erling                 Sandvika

0420                                                      Røed, Thorleif         Oslo

0454                                                      Røsbech, Kåre         Oslo

0419                                                      Sandberg, William                       Oslo

0394                                                      Saxlund, Oddmund                      Arendal

0362                                                      Sevild, John              Stavanger

0408                                                      Skar, Ole                      Drammen

0497                                                      Skoglund, Arne       Oslo

0437                                                      Smebye, Hans Jakob                   Oslo

0460                                                      Solberg, Harry         Tvedestrand

0459                                                      Solheim, Kolbjørn                        Oslo

0357                                                      Soot, Sven                  Oslo

0428                                                      Sortvik, Arne Ragnar                   Oslo

0474                                                      Stenberg, Kjell        Jar

0430                                                      Strømdahl, Edvin   Oslo

0364                                                      Svehus, Bjarne        Stavanger

0402                                                      Søgård, Lars               Årnes

0409                                                      Tandberg, Odd        Jømna

0491                                                      Torp, Ronald             Ski

0381                                                      Trepka, Erik V.         Oslo

0343                                                      Tørnby, Karl Johan                       Bjørkelangen

0470                                                      Veggeberg, Odd     Stavanger

0458                                                      Vestby, Eivind          Jæren

0400                                                      Vik, Rolf                       Fjellhamar

0440                                                      Winsnes, Hans Fredrik              Oslo

0480                                                      Wright, Rolf              Oslo

0488                                                      Østby, Simen            Oslo

0368                                                      Østin, Nils                   Stavanger

0377                                                      Aass, Kaare                 Oslo

0352                                                      Åmold, Michael      Oslo

0478                                                      Årrestad, Ove           Stavanger



 

TERMINLISTE 1964/65

Terminlisten for høst- og vintersesongen 1964/65 inneholdt de etter hvert velkjente elementene som Generalforsamling, julebord i både Strømstad og Oslo, samt juletrefest for barna.

Ordinære medlemsmøter var oppsatt i november, februar, mars og mai. Det ble videre annonsert at, forutsatt tilstrekkelig antall deltagere, ville det bli avholdt campingtreff på Stampesletta i julen, skolens vinterferie samt selvsagt påsken.

 

CARAVANUTSTILLING

Oppildnet av suksessen med caravanutstillingen i Njårdhallen året før slo man virkelig på stortromma foran sesongen 1965, ved å legge det årets caravanutstilling til Messehallen på Sjølyst.

I forbindelse med utstillingen tok man seg også tid til å lage et spesielt utstillingsnummer av sitt klubbtidsskrift Caravan, med adskillig veiledning for den blivende caravanspekulant.

Dette inneholdt artikler om de fleste av caravanlivets aspekter, og presenterte caravanisme i alle dens avskygninger og fasonger. Man var fortsatt svært opptatt av å informere, og prøvde så godt man kunne og gi en saklig og grei informasjon om markedet og produktet.

Bransjen var jo på denne tiden virkelig en vekstnæring og nye produkter dukket opp til stadighet, slik at muligheten for å holde seg oppdatert nok ikke var den letteste.

Også dette året ble utstillingen en økonomisk suksess. Man hadde derigjennom nådd det økonomiske mål man satte seg for to  og et halvt år siden, og styret besluttet at man ikke lenger ville arrangere slike utstillinger, da dette nå var et så omfattende arbeid, at det direkte hemmet styrets øvrige arbeidsoppgaver. Man var fra styrets side imidlertid fulle av lovord for den innsats medlemmene hadde gjort i forbindelse med arrangementet.

 

AVGIFTER

Finansdepartementet hadde også begynt å interessere seg for campingvogner, ikke det at de syns de var så trivelige, men i departementets bilavgiftsutvalg hadde man fattet interesse for vognene ut fra filosofien om nok en inntekstkilde for staten. Bilavgiftsutvalget kunne den 23. juni 1965 fremlegge et forslag, som i ettertid, vel kan karakteriseres som noe vagt hva angikk dokumentasjon, og en nokså tydelig mangel på fagkunnskap i sakens anledning.

Man hevdet i sin innstilling at det var registret ca. 5000 campingtilhengere i Norge, og at man forventet at bestanden ville øke raskt i tiden fremover. Man anså derimot ikke de små sammenleggbare vognene som noen belastning, og ville frita disse for avgift. Det man ville til livs var de større vognene, over 350 kilo, som ifølge Finansdepartementet "syntes å utvikle seg til mobile feriehjem av anselige dimensjoner. Oftest er de koblet til biler med så liten trekkraft at de har vanskelig for å holde normal marsjfart, forsinker trafikkavviklingen og danner køer".

 

At disse uttalelsene ikke fikk gå upåaktet hen var jo nokså opplagt, og både bilorganisasjonene og NCC var på banen for å protestere mot forslaget. Øverst på barrikaden fant man en av stifterne, og den første sekretæren i NCC, Hans-Kr. Nielsen, som nærmest karakteriserte argumentene i forslaget som det reneste tøv.

Det rent faglige var jo nokså greit å imøtegå, her spilte jo ikke minst den "idiotiske" hastighetsbegrensningen på 60 km/t en nokså vesentlig rolle. Skulle man kjøre lovlig så var det jo nødt til å bli kø.

Man benyttet derfor anledningen til nok en gang å argumentere for en heving av denne grensen til 80 km/t.

Som videre argumenter for å motvirke en avgift hevdet mat "at alle vet hva det i dag koster å holde en caravan pr. år. Det er avskrivninger, vedlikehold og vinterlagring, for å nevne noe. En ekstraskatt på toppen vil være meget uheldig og ikke minst upopulært. Det må ikke skje".

Man hevdet også at "det kan ikke være rettferdig å ramme folk som ønsker å komme ut i naturen i sin fritid med ekstraskatt.

Vi trenger hvile og avkobling og det bør i anstendighetens navn være skattefritt".

Et annet argument var "at biler med caravans allerede gjennom trekkvognens merforbruk av bensin betaler en betydelig ekstraskatt pr. km. Dette er absolutt den eneste beskatning som kan synes noe riktig."

Man konkluderte med at "det må på det kraftigste protesteres mot en urettferdig og upopulær dobbeltbeskatning av et populært middel som kun tjener til å bringe folk ut i naturen i deres fritid for å samle krefter til øket innsats".

 

"STRENGE MEDLEMSKRITERIER"

Norsk Caravan Club fremsto nok fortsatt som en nokså "jålete" forening, og det var tilsynelatende heller ikke bare bare å bli tatt opp som medlem. Formularet for nye medlemmer hadde form av en søknad, der det fremgikk at det ikke var gitt at alle ble tatt opp.

Den hadde også en egen rubrikk der man måtte fylle ut en anbefaling fra to allerede eksisterende medlemmer. Dette gikk man imidlertid bort fra i løpet av 1964. Man beholdt imidlertid opplysningene om alle familiemedlemmer samt caravanfabrikat.

 

YRKESSAMMENSETNING

Det var også de første årene en egen rubrikk for yrke og en gjennomgang viser at de forskjelligste yrker var representert.

Mest utbredte yrkestittel var imidlertid Disponent med 22 stykker foran ingeniør med 13 og salgsrepresentant med 11.

5 medlemmer hadde tittelen revisor, lege, kjøpmann, tømmermester, direktør og kontorsjef. Ellers må det ha vært en broket forsamling bestående av fabrikant, sveiser, sjøkaptein, tannlege, flykaptein, grosserer, distriktssjef, konsulent, sykkelreparatør, kontrollør, sjåførlærer, salgssjef, tekniker, drosjeeier, fargehandler, bensinforhandler, prosjekttekniker, lastebileier, sjåfør, verkstedeier, bilmekaniker, kontorekspeditør, inkassosjef, lærer, teknisk sjef, rørlegger, maskinmester, jernbinder, sekretær, optiker, innkjøper, assurandør, hyresjef, speditør, telefonmontør, postbetjent, fullmektig, bestyrer, bussjåfør, arbeidsleder, ekspeditør, regnskapssjef, trafikkinspektør, økonomisjef, forretningsmann, dosent, forretningsfører, lagersjef, kjøreformann, tegner, vaktmester, elektriker, reisende, boktrykker, inspektør, snekker, tekstilagent, avdelingssjef, murer, fabrikkbestyrer, veterinær, baker, bankkasserer, lektor, lensmannsbetjent, antrogensveiser, herrefrisør, murmester, låsesmed, radiofullmektig, provisjonskjører, blikkenslager, flypurser, flykaptein og konditormester.

 

VOGNMERKER

Man ble også anmodet om å oppgi vognmerke og en fordeling blant disse viste at ved innmeldelsen hadde 428 medlemmer en vogn av fabrikat Sprite mens 157 hadde oppgitt Bjølseth som vognmerke. 77 hadde Eccles, 39 Nene Valley, 33 MKP, 31 Cygnet og Thomson, 30 Ace, 26 Lillebror, 23 Bluebird og Astral, 21 Willerby, 19 SMV, 17 Fairholme, 16 Wilk, 13 Fairview, 12 LM og YC, 10 Dantra, 9 Tabbert, 6 Thorliner, 5 Ra-Gla, 4 Polar, Cavalier, Cornelian, Lynton og Bessacarr, 3 Campifix og Northline, 2 Caravelair, Car Cruiser, Kip, Travelmaster, Meiwa og Europa, 1 Dethleffs, Tomme-liten, Cheltenham, Constructam, Gresvik, Columbi, Adria, Fisher, Norcamp, Ørje, Picadore, RMS, Stirling, Harlequin, Falcon, Airlight, Travelite, Carlight, Kabe, Tryvani, Kvinnesdal, Springbok, Premier, Hardanger, Vagabond, Knaus og Knowsley.

Det er også verdt å merke seg at hele 24 hadde en vogn de oppga å ha bygd selv.

Dessverre ble nok omdømmet og myten den gang at skulle man være medlem av Norsk Caravan Club måtte han ha en både ny og dyr vogn. Denne feiltolking gjorde seg nok gjeldene i lang tid fremover og har vel på mange måter forfulgt NCC opp gjennom årene. Foranstående lille "statistikk" burde derfor effektivt avlive den myten, da Sprite absolutt tilhørte de mer prisgunstige vognene.    

 

FERJEPRISER

Ferjeprisene var fortsatt noe som opptok medlemmene og for kuriositetens skyld kan nevnes at man i Caravan 1965 hadde satt sammen en prisoversikt for de forskjellige ruter.

Denne viste at med Jahre Line tur retur Kiel måtte man for campingvognen med lengde mellom 4,26 og 5 meter betale 250 kroner, mens bilen kostet 215 kroner.

Ruten Larvik-Fredrikshavn og Kristiansand-Hirtshals kostet 260 for vogn og 130 for bil, mens strekningen Oslo-Århus belastet reisekassen med 160 kroner for vogna og det samme for bilen.

 

RABATTAVTALE

I løpet av 1965 fikk man også forhandlet frem den første rabattavtalen for sine medlemmer på en ferjerute.

Det var selskapet Det forenede Dampskibsselskab i København som hadde innrømmet medlemmene av NCC 10 prosent rabatt på ruten mellom Oslo og Fredrikshavn.

Man var svært så fornøyd med avtalen og håpet videre at signaleffekten ville være at også andre selskaper var villige til å inngå rabattordninger.

 

EGNE CAMPINGPLASSER

Når det gjaldt egne campingplasser hadde man også denne sesongen kunne benytte Høvik-vollen i Hurum. Det ble imidlertid antatt at Røyken Kommune, ikke uventet, ville gå til ekspropriering av området, og NCC følgelig stå uten denne plassen til sesongen 1966.

Man hadde imidlertid jobbet intenst med å få til ordninger med andre plasser, men dessverre uten helt å ha lykkes.

 

FREMTIDSUTSIKTER 1965


De styrende organer innenfor NCC begynte å gjøre seg visse refleksjoner om den nære fremtid. Klubbens vekst de siste årene hadde på alle måter vært gledelig, og man regnet med, og håpet, at denne også ville fortsette i årene som kom. Problemet, om man kan kalle det det, var at klubben ble drevet på helt idealistisk grunnlag, og med en stadig større medlemsmasse som skulle betjenes på en tilfredsstillende måte, tilsa dette at det unektelig gikk mye tid.

De tanker man gjorde seg var at de som besatte de mest utsatte stillinger, kasserer og sekretær, skulle få en viss godtgjørelse for det merarbeid de utførte. En ordning som også kunne tillempes overfor de øvrige styremedlemmer i spesielle situasjoner.

 

ANSATT SEKRETÆR

Det mest ønskelige var imidlertid at man gikk til ansettelse av en sekretær, som mot en relativt hyggelig godtgjørelse, skulle utføre tjenester for klubben. Det forutsattes at vedkommende disponerte et eget, sentralt plassert kontor, der medlemmene kunne henvende seg til faste tider for å få utført visse tjenester, f.eks. utstedelse av carnet.

Drømmene om et bedre sekretariat ble realitet senhøstes 1965, da man kunne informere medlemmene at for å betjene disse bedre hadde man nå fått en fast ansatt sekretær. Sekretærgodtgjørelsen var fastsatt til 5.000 kroner, og den som fikk jobben var et av medlemmene ved navn Helge Møller.

I prinsippet skulle det nye sekretariatet ivareta de samme oppgaver som tidligere, men forhåpentligvis i en mer strukturert form. Det ble fastsatt en egen kontortid, dog begrenset til hver torsdag mellom 15-18.

Det er vel ikke noe å legge skjul på at det ble stilt store forventninger til dette opplegget, og at det ville bli til gagn for medlemmene av NCC.

 

"DET EDLE DRAG"

I løpet av NCC's forholdsvis korte historie var det bare et lite mindretall av medlemmene som hadde tatt aktivt del i styre og stell.

Man ønsket derfor å komme frem til en eller annen måte å gi disse medlemmene en hedersbevisning for nedlagt møye. Dette i sin tur medførte innstiftingen av "Det edle drag". Det hele skulle ha en viss høytidelighet over seg og de første dragene ble utdelt

"Ut i det Herrens år 1965, nærmere tidfestet til den ellefte måneds 8de dag, kl 21.06, ble denne høyt ærverdige orden, innstiftet i vår dragende og farende forening, NCC."

Til å forestå utdelingene ble det nedsatt et ordenskollegium og statuttene gikk i korthet ut på at "Ethvert medlem, uansett kjønn, kan oppnå ridderskap ved uegennyttig innsats for vår erværdige og fremragende landsomfattende forening NCC".

 

2. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det nordiske caravanrally 1965 ble avholdt i Gladsaxe utenfor København. Totalt deltok 60 vogner hvorav 18 fra Norge, og av disse fortsatte 12 videre på en tur til FICC-Rally i Holland.

Det nordiske mesterskapet i ferdighetskjøring ble vunnet av Fergus Sager, mens de norske deltagerne, Bjern Berger, Ulf Berger og Finn Bjerke besatte plassene 7, 8 og 9.

I lagkonkurransen endte man på en 3. plass.

 

NORGESMESTERSKAPET 1965

Norgesmesterskapet i ferdighetskjøring ble nok en gang avholdt på Hovlandsbanen, under betegnelsen Rally Larvik.

Mester dette året ble Tore Lindqvist, som ga en oppvisning i den høyere skolen. Den anvendte tiden tilsa at han var den første i NCC, som kjørte under kravet til gullmerket.

Det var imidlertid første gang han deltok så han måtte denne gang nøye seg med bronse.

På de neste plassene fulgte Bjørn Berger, Finn Bjerke og Ragnar Brøndahl.

 

MERKEKJØRING

Merkekjøringen var blitt en relativt attraktiv aktivitet, men det ble hevdet at med kun dette ene arrangementet fikk man altfor liten anledning til å trene.

Det hevet seg derfor røster som mente at det i vår- og høstsesongen måtte bli arrangert treningskvelder, der alle kunne få øve på merkeløypa. Man tok til orde for at treningskjøringen skulle være gratis, men at forsøk til merkene skulle betales med kr. 10, og at man i løpet av året hadde så mange forsøk man ønsket, men at det kostet 10 kroner hver gang.

Man tok også til orde for at det norske mesterskapet burde avvikles før det nordiske slik at man der kunne stille med de beste kjørerne.

 

ARRANGEMENTER 1965

Av andre arrangementer kan tas med at den tradisjonelle påskecampingen dette året var fordelt på to steder, Lillehammer og Geilo. På Lillehammer deltok rundt 80 vogner, mens 50 hadde funnet veien til Geilo. Dette året var det også camping på Lillehammer i skolenes vinterferie, der 15 vogner deltok.

I forbindelse med at Halden by feiret 300 år dette året hadde NCC lagt et treff hit den 17. mai der hele 65 vogner deltok.

 

CAMPINGPLASS ETABLERINGER

Debatten om anleggelse av campingplasser fortsatte. Det var fortsatt en høyt prioritert oppgave innenfor NCC å forsøke å fremskaffe egnede plasser til bruk for sine medlemmer.

Det viste seg imidlertid at enkelte "initiativrike" medlemmer, mer eller mindre i egen regi, men ofte i navnet til Norsk Caravan Club, fikk etablert mindre plasser, der en begrenset og nøye utvalgt skare fikk anledning til å komme inn.

Det ble derfor reist en del kritikk mot denne fremgangsmåten, og tatt til orde for at skulle det anlegges plasser i NCC-regi, måtte disse i utgangspunktet være åpne for alle, selvsagt i den grad det var plass. Motargumentasjonen var jo selvsagt at det egne private initiativ burde verdsettes, og de som lykkes burde ha all ære av dette.

Enhver er jo i utgangspunktet "seg selv nok". Det ble i denne forbindelse kastet sideblikk til den måten den svenske caravanklubben hadde organisert sine plasser, og anbefalt at disse prinsippene også skulle følges av Norsk Caravan Club.

På mange måter kan man vel hevde at campingplass-spørsmålet på sett og vis delte NCC i to leire, og den til dels kraftige diskusjonen var nok medvirkende til at det ble sådd en del splid medlemmene imellom.

I det hele tatt kan man vel hevde at etablering av campingplasser, som jo i utgangspunktet burde være en positiv ting, i svært mange tilfelle medvirket til at NCC som organisasjon fikk nye problemer å hanskes med.

Det er nesten så man kan være fristet til å hevde at mange gikk med i NCC for å få mulighet til å komme inn på en slik plass, og når man vel var inne, var behovet for NCC som organisasjon plutselig langt mindre.

Med den "faste" plassen hadde man fått dekket sitt behov, og NCC's øvrige aktiviteter ble plutselig langt mindre viktige.

 

GENERALFORSAMLING 1965

Dette året ville man forsøke å få mest mulig medlemmer til å komme på Generalforsamlingen, og i invitasjonen var man selvironiske nok til å erkjenne at generalforsamlingene i NCC nok kunne betegnes som litt av et "show", der medlemmene nok kanskje kunne fremstå som noen store kranglefanter.

Dette ble imidlertid sagt ikke å være helt i overenstemmelse med sannheten, men snarere et uttrykk for dypt og inderlig engasjement for saken. Man håpet derfor at Generalforsamlingen kunne bli et forum der klubbens mål og hensikter kunne drøftes på en saklig måte. Man oppfordret derfor medlemmene til å ta aktivt del i den fremtidige utvikling av NCC.

Til Generalforsamlingen var det innkommet en del forslag hvorav ett gikk ut på å kaste hele det sittende styre samt at klubben også skulle skifte navn. Det hele var egentlig en hel stabel med forslag, og det ble da også redegjort både for det ene og andre i sakens anledning. Konklusjonen ble imidlertid at det hele kokte bort i intet, og forslaget falt med 10 mot 75 stemmer.

Det illustrerte imidlertid at det nok fortsatt ulmet litt under overflaten, og det er jo dessverre ofte slik at de som er misfornøyde har en lei tendens til å skape langt mer blest om sin sak, enn de mange som er rimelig fornøyd.

Men man hadde i hvert fall slått i hjel litt tid, slik at det ble liten tid til andre viktige saker som lovendringer og ansettelse av sekretær.

Valgene gikk om mulig enda fortere, men Ragnar Brøndal ble gjenvalgt som President og som nye styremedlemmer tilkom Kaare Utnegaard og Erling Jahren-Pedersen, samt Trygve Skaarberg som gjorde sin gjeninntreden som kasserer. Han hadde imidlertid i det året han ikke fungerte som klubbens ordinære kasserer tjenestegjort som økonomiansvarlig for caravanutstillingen på Sjølyst.

Rent økonomisk var situasjonen for NCC svært så lys. Klubbens kapital var i løpet av året øket fra 61.000 til 94.000 kroner.

En av grunnene til at avslutningen på generalforsamlingen ble nokså rask, var muligens at delegatene begynte å bli tørste.

Generalforsamlingen 1965 tjente nemlig samtidig som jubileumsfest, da NCC dette året kunne se tilbake på fem års virksomhet. Åstedet var også dette året Strand Restaurant i Bærum, og bankettprisen var 25 kroner, for hvilke man fikk servert en meny bestående av Wienerschnitzel, is, kaffe og rødvin.

Etter festen, med avgang kl. 02.00 var det ordnet med busstransport i to sløyfer tilbake til Oslo.

Fire par hadde vært såpass forutseende at de hadde tatt med seg vognene og parkert på utsiden. Festen som sådan føyde seg nok fint inn i rekken av tilsvarende arrangementer og i anledning jubileet var det produsert to festsanger til avsynging i forbindelse med banketten.


 


CARAVAN-SANG

I gamle dager gikk karavaner avsted,

kameler, dromedarer i ørkensanden skred,

der fraktet de på krydder og øynet bare sand,

og drømte om å drikke oasens klare vann.

Vi er ikke slik en karavan'

drikker gjør vi nesten hele da'n

når våre kameler må hvile,

da åpner vi en kran.

Og ørkenkaravanen den svettet og slet,

og gutta gikk og tenkte på Allah profet,

de kunne ikke ta seg en syltynn en,

da ville Allah syns at gutta var gemen.

Vi er ikke slik en karavan'

drikker gjør vi nesten hele da'n

når våre kameler må hvile,

da, da åpner vi en kran.

Og ørkengutta gikk der og lengtet seg syk,

for hjemme der var kona så åleslank og myk,

det hjelper jo så lite når mange hundre mil

er skillet mellom gutta og hennes vakre smil.

Vi er ikke slik en karavan'

drikker gjør vi nesten hele da'n

når våre kameler må hvile,

da, da åpner vi en kran.

Når aftenstjerner høyt over ørkensanden stod,

gikk karavangutta i sine telt til ro,

og alle lå og vrei seg og tørstet lite grann,

for under seg der hadde de gloheit ørkensand.

Vi er ikke slik en karavan'

drikker gjør vi nesten hele da'n

når våre kameler må hvile,

da, da åpner vi en kran.

CARAVAN-DILLA

I år har vi "bursdag", 5 år er vi blitt

Norsk Caravan Club feirer jubileet sitt

det første i rekken av mange håper vi

og neste gang det blir når vi skal fylle 10.

For den beste måten å tilbringe ferien på

er caravan-livet det kan du vel forstå.

En ting har vi felles det er vår caravan

når ferien skal begynne, vi gleder oss til da'n

da vi kan ta henger'n på kula og dra

i Norge, til Spania, ja kanskje Afrika.

For den beste måten å tilbringe ferien på

er caravan-livet det kan du vel forstå.

Om vinteren drar vi til fjellet avsted

med ski og med skøyter og huset har vi med,

om været er dårlig då vær ikke lei

for dagen derpå smiler solen nok til deg

For den beste måten å tilbringe ferien på

er caravan-livet det kan du vel forstå.

Fra tidlig om våren til langt ut på høst

er caravan-vognen vår aller største trøst

når sjefer og kunder de maser og er sur

så slapper vi av med å ta en campingtur.

For den beste måten å tilbringe ferien på

er caravan-livet det kan du vel forstå.

Men toppen av alt der nok allikevel

når alle slår seg sammen en herlig sommerkveld

da har vi det godt, tar en sang så det forslår

og kylling på grill det er standard-retten vår.

For den beste måten å tilbringe ferien på

er caravan-livet, det kan du vel forstå.

                                      Kabe.

 



UNGDOMSSATSING

Norsk Caravan Club hadde jo hele tiden hatt som ambisjon og være en forening der hele familien var velkommen.

I den anledning innbød man i november 1965 all ungdom i NCC til en dansekveld på Grotten restaurant i Oslo. Det ble samtidig nedsatt et utvalg, bestående av Terje Frattstøe, Kjell Madsen, Tore Jan Bjerke, Kari Holm Ness og Berit Sømme, som skulle forsøke å etablere en egen ungdomsavdeling innen NCC, med egne arrangementer, kun beregnet på den yngre del av medlemsmassen.

Man fulgte opp dette første arrangementet med en "bohemfest" i begynnelsen av januar 1966.

Det hele rant imidlertid ganske snart ut i sanden.

 

BLADET CARAVAN

Norsk Caravan Clubs eget medlemsblad Caravan hadde nå eksistert i tre år, og de opprinnelige planene om å utkomme med 4 nummer i året hadde man ennå ikke klart å virkeliggjøre. I det første nummeret hadde man etterlyst stoff, uten at man dermed hadde fått den helt store responsen.

Man gikk derfor nok en gang ut og etterlyste "medarbeidere". Daværende redaktør Victor Sømme gjorde seg i den anledning visse refleksjoner. Han fant det unektelig rart at i en organisasjon med 500 medlemmer, hvilket vil si rundt 1.000 kvinner og menn, bare var 1 prosent som hadde lært å skrive. Han lurte også på om det kanskje var for at man var redd for å tre fram i lyset, men dette avfeide han selv med at ved selvsyn, på klubbens generalforsamlinger, ikke hadde fått noe inntrykk av at medlemmene var redde for å gjøre seg bemerket.

Det var også fremført klagemål mot at den skriftlige informasjon medlemmene fikk stort sett begrenset seg til noen lapper i ny og ne.

Hva kritikerne selv bidro med var vel derimot lite.

Appellen til medlemmene var derfor å ta pennen fatt og prøve å bidra slik at Caravan kunne bestå.

Det skulle vise seg at dette ble den først i en lang rekke henvendelser om å få stoff til Caravan.

Annonser var jo en naturlig bestanddel, og en økonomisk nødvendighet for å få bladet til å gå rundt, og bare for å ha nevnt det så var annonseprisene den gang 300 kroner for en helside, 150 kroner for en halvside, mens 2/3 og 1/4 side kostet henholdsvis 200 og 75 kroner. Løssalgsprisen på bladet var 1 krone og 50 øre.

 

BILAGS-DISIPLIN

NCC's kasserer hadde nok sin fulle hyre med å holde orden på bilag for inn- og utbetalinger. Berørte parter hadde nok ikke den helt store forståelse av bilagsdisiplin og verdien av korrekte regnskaper og bilag. Det kan derfor kanskje tas med at det i regnskapene for to forskjellige arrangementer var ført opp diverse brennevinsflasker som beholdning i regnskapet. Det ble i den anledning anført at disse vennligst ble anmodet om overføring til Trygve Skaarberg eller revisor Uvland. Hvorvidt de ble levert vites ikke.

 

MEDLEMSSITUASJON 1965

Hva angikk nye medlemmer medførte ikke 1965 noe godt år.

96 personer hadde riktignok valgt å melde seg inn, men samtidig måtte man konstatere at hele 67 hadde valgt ikke å fornye medlemskapet. Med en netto tilgang på 29 personer hadde man ved utgangen av 1965 en medlemsmasse på ca 500 personer. Ambisjonene for 1966 var derfor klinkende klare. Man planla en langt mer effektiv medlemsverving, der det ble satt opp premier for henholdsvis 3, 5, 10, 15, 25, 40 og 50 nye medlemmer, samtidig som det nærmest ble forutsatt at hvert enkelt medlem i løpet av året skaffet minst et nytt medlem.

En liste over de oppsatte verve- premiene viste at

2 medlemmer innbrakte en NCC vimpel og norsk flagg,

5 medlemmer en gassflaske på 5 kilo,

10 medlemmer - Siemens varmevifte eller batterilader,

15 medlemmer - gassflaske til å sette på draget,

25 medlemmer - Propan varmtvannsbereder eller Air-Lift,

40 medlemmer Electrolux propandrevet kjøleskap og

50 medlemmer ville innbringe den aktive en Trumatic varmeovn.

 

FELLES NORDISKE REGLER

Man hadde på en sesjon i Nordisk Råd bestemt at det skulle forsøkes utarbeidet felles nordiske bestemmelser hva angikk campingvogner.

Det fremlagte resultat var for NCC nokså sjokkerende lesning, og avstedkom en tildels kraftig protest. I forslaget til nye bestemmelser ble det foreslått at campingvognens totalvekt ikke måtte overstige 80 prosent av trekkbilens egenvekt.

Når det gjaldt vognenes lasteevne hadde man utgått fra 50 kg pluss 15 kilo for hver kvadratmeter. NCC hadde sett på tallmaterialet og med utgangspunkt at en normal familievogn på den tiden hadde dimensjonen 4x2 meter og en gjennomsnittlig egenvekt på 750 kilo som med tillegg av lasteevne etter foranstående formel skulle tilsi en totalvekt på 920 kilo.

Skulle man kunne trekke en vogn i denne størrelsen krevde det en trekkbil på 1150 kilo. Da var man umiddelbart over i en klasse med biler som kun var de færreste forunt å kjøpe, og i prisklassen under 30.000 kroner, som den gang representerte en normal familiebil, var det bare en bilmodell som hadde den nødvendige vekten. NCC var derfor redd at man hvis denne bestemmelsen ble innført umiddelbart hadde eliminert den normale familie fra å kunne gå til anskaffelse av campingvogn, som sto i et rimelig forhold til familiens behov.

Man sa seg imidlertid i prinsippet enig i at man ikke skulle dimensjonere for svakt hva angikk vektforholdet bil/caravan, men man anbefalte at man heller maksimerte lasteevnen til 100 kilo som fast faktor. Dette ble begrunnet med at det erfaringsmessig verken var plass eller behov for mer. Tyngre gjenstander ble i alle fall transportert i bilen.

NCC foreslo derfor at tilhengerens totalvekt ikke måtte overstige bilens egenvekt. Dette ble funnet forvarlig ut fra den kjensgjerning at bilen måtte veie minst 100 kilo mer enn sin egenvekt for i det hele tatt å dra en campingvogn, da hengerfestet veide rundt 25 kilo og føreren 75.

Man kunne fra NCC's side subsidiært også godta en regel der campingvognens totalvekt ikke skulle overstige 90 % av bilens egenvekt pluss 100 kilo.

Noe som det nye forslaget overhodet ikke nevnte var hastighetsbestemmelser, og NCC hevdet derfor nok en gang at man nå måtte se å få denne hevet til 80 km/t også for biler med campingvogn.

Det hele kokte imidlertid ned til at det ikke ble vedtatt noen internordiske bestemmelser i det hele tatt, og arbeidet ble skjøvet på fremtiden.

 

MEDLEMSMØTER

Medlemsmøter hadde i alle år vært et bærende element i NCC's virksomhet. Disse hadde de første årene trukket fulle hus, og vært et verdifullt innslag i å knytte sosiale kontakter innen klubben. De siste årene hadde imidlertid disse møtene blitt dårligere og dårligere besøkt. Grunnen til dette var vel egentlig at man hadde stivnet i et spor. Bingo og dans til pianomusikk var vel neppe det mest fengende i det lange løp. Man hadde imidlertid klare ambisjoner om å få en ny giv på medlemsmøtene og få til temaer som kunne lokke folk ut av sofaen. Det var jo samtidig store ting på gang internt i klubben, som medlemmene burde være interessert i å delta i utformingen av.

 

EGNE CAMPINGPLASSER

Arbeidet med å få til en egen campingplass var fortsatt høyt prioritert.

Man hadde jo lenge hatt en drøm om en utbygging av Høvikvollen, men disse planene hadde lenge stått i stampe, da det knyttet seg såpass store usikkerhetsmomenter til den fremtidige utnyttelsen av området.


Gleden var derfor stor når man 1966 kunne informere medlemmene om at man hadde lykkes i å fornye kontrakten for en periode på 10 år. Dugnadsiveren var derfor stor og plassen ble utbygget med vannforsyning til hele plassen, installering av septiktank og forbedring av strandområdet. Plassen fremsto derfor til 1966 som vakrere enn noen gang, og ambisjonene var å gjøre den til en mønsterplass for plassering av caravans.

Nestor i arbeidet på Høvikvollen var kanskje Knut Andersen som da hadde ligget fast på plassen i åtte år.

 

FUGLEVIK CAMPING

Den tidligere usikkerheten med hensyn til Høvikvollen hadde samtidig medført at man hadde arbeidet hardt med å finne et supplement til denne og det var derfor med stor glede man vinteren 1965/66 kunne bekjentgjøre overfor medlemmene at man hadde funnet sitt nye paradis på Fuglevik, ca 1 mil sør for Moss. Her hadde man, i første omgang, inngått en leieavtale med grunneieren på 5 år, som beløp seg til 15.000 kroner i året.

Man understreket at dette var et betydelig økonomisk løft for klubben.

Det ble derfor appellert til medlemmene om å benytte seg av tilbudet, slik at man kunne få det nødvendige inntektsgrunnlag fra klubbens egne medlemmer, og unngå at man måtte åpne plassen for hele befolkningen.

I overkant av 100 medlemsfamilier benyttet seg av tilbudet. Det store gjøremålet på Fuglevik denne første sesongen var boring etter vann. Det ble investert rundt 7000 kroner i prosjektet, som imidlertid ikke ga noe resultat. Mulighetene med å få lagt inn vannklosett ble derfor foreløpig skrinlagt.

Plassen ble også gjenstand for en helsides reportasje i Dagbladet, der både plassen og campinglivet generelt ble gitt positiv omtale.

 

INFORMASJONSVIRKSOMHET

Det ble også tatt til orde for å utvide servicen overfor medlemmene.

I tillegg til de velkjente aktiviteter ble spørsmålet om mer konkret informasjon om de enkelte vogner tatt opp til vurdering. Dette hadde jo også tidligere blitt forsøkt, men strandet da på at det tok for mye tid.

Fra medlemmene ble det fortsatt uttrykt ønske om at man ønsket mer informasjon om vogner i medlemsbladet Caravan, og også mer samlet informasjon.

Det ble også ønsket at det skulle opprettes et utvalg som skulle bistå medlemmene i eventuelle tvister med forhandlere/-importører.

 

PÅSKECAMPING

De tradisjonelle påskecampingene ble også 1966 planlagt avholdt på Lillehammer og Geilo. Det førstnevnte måtte imidlertid avlyses da det bare hadde meldt seg 16 interessenter. Disse var imidlertid velkommen til å reise opp i egen regi, og døgnprisen var satt til 10 kroner pr. døgn. Til arrangementet på Geilo hadde det imidlertid innfunnet seg rundt 100 vogner, og arrangementskomiteen med Valborg Brøndal i spissen hadde nedlagt et kjempearbeid.

For de yngste deltagerne hadde hun, hver dag, en 2-timers seanse med ungene, slik at foreldrene kunne sove middag uten ungemas. Dessverre fikk arrangementet et noe kjedelig etterspill. Man hadde i avviklingen leid seg inn på Geilo Menighetshus, og regningen for dette ble av en eller annen grunn aldri betalt.

I oktober dukket det derfor opp et innkassovarsel fra Lensmannen i Hol på 225 kroner for leie av Menighetshuset på Geilo.

Det daværende styre stilte seg nokså uforstående til hele saken, og ingen av de nåværende styremedlemmer hadde vært involvert i prosjektet. Det viste seg tilslutt at det hele var en lang sammenheng med angivelige misforståelser. Påsken 1965 hadde man en skriftlig leieavtale på 100 kroner for hele påsken. Tidlig på året 1966 ble det igjen tatt kontakt med Geilo Menighetshus. Prisen blir da oppgitt til 75 kroner, men uten at noen avtale signeres. Denne regningen ble betalt korrekt, men summen var i utgangspunktet tiltenkt å være for hver kveld, og dermed var det hele i gang.

Det hele ble imidlertid ordnet ved at det opprinnelige kravet ble redusert til 125 kroner. En liten, men nokså kjedelig episode som igjen understreket viktigheten av alltid å inngå skriftlige avtaler.

 

LOKALAVDELINGER

Debatten om etablering av egne lokalavdelinger tok ny fart 1966. Tidligere forsøk på dette hadde imidlertid ikke medført noen større suksess.

Man var på sentralt hold imidlertid ikke fremmed for slike etableringer, da man følte at man som organisasjon nok hadde et for dårlig tilbud til medlemmene med adresse utenfor Oslo-området. Forutsetningen var at det innenfor et visst geografisk område måtte være et visst minimum av medlemmer. I tillegg ble det forutsatt at området skulle ha en viss rekrutteringsmulighet hva nye medlemmer angikk, slik at etableringen av en lokalavdeling kunne være bryet verdt.

NCC sentralt ville være behjelpelig i etableringsfasen, men man var nøye med å påpeke at de som sa seg villig til å gå inn på et slikt arbeid samtidig påla seg en stor arbeidsbyrde og store forpliktelser.

Man hadde imidlertid tro på at en slik desentralisering av klubben, på sikt, kunne være sterkt medvirkende til å skape ytterligere vekst.

De både lovmessige og økonomiske forhold lå imidlertid ennå ikke åpne, og man ville på generalforsamlingen 1966, gjøre om disse slik at dannelsen av lokale avdelinger kunne ta fart.

Så man på medlemsstrukturen så viste denne at cirka 80 prosent var bosatt i og rundt Oslo, og det ble nedsatt et eget utvalg som skulle sondere mulighetene for en egen Oslo-avdeling.

 

KONKURRERENDE KLUBB


Det var jo ikke noe å legge skjul på at arbeidet internt i NCC gikk noe trått, noe som blant medlemmene hadde fremprovosert ønsket om lokalavdelinger, for på den måten å effektivisere klubben.

Det var også en offentlig hemmelighet at det var krefter i sving som arbeidet med etableringen av en konkurrerende klubb til NCC, med betegnelsen Norsk Caravan Forbund, som det ble antatt at på sikt vil kunne medføre at NCC ble overkjørt.

Det ble vurdert dit hen at det ikke var marked for to klubber.

 

OSLO-AVDELING

Internt i klubben var det enkelte som hevdet at for å unngå etableringen av Norsk Caravan Forbund, måtte man søke å få en mer formalisert ramme rundt opprettelsen av lokalavdelinger, og snarest mulig søke å få etablert en egen Oslo-avdeling. For å få litt fortgang i planene ble det i regi av fem Oslo-medlemmer, Ulf Berger, Arvid Rose Kjellgren, Victor Sømme, Eyvind Hall Torgersen og Jens Aars, sendt et brev til styret i NCC der det het: "Det er blant en rekke medlemmer ytret ønske om å få dannet en egen Oslo-avdeling av NCC. Disse medlemmer ønsker at vi skal ta kontakt med styret i NCC hurtigst mulig i den hensikt å klarlegge vårt syn om rammen til denne opprettelsen. Vi ser frem til styrets svar og går ut fra at dette kontaktmøtet kan avholdes førstkommende uke."

Dette første kontaktmøtet ble avholdt den 3. mars, og de fem brevskriverne ga uttrykk for at de gjerne ville betrakte møtet som et ordinært styremøte og protokollert.

Formannen i NCC ville imidlertid kun betrakte det hele som et rent kontaktmøte, men at eventuelle vedtak skulle være like bindende for styret, som om dette skulle vært fattet i et ordinært styremøte, noe brevskriverne kunne akseptere.

Det ble fra enkelte styremedlemmer hevdet at bakgrunnen for brevet var en direkte mistillit til ledelsen i NCC, noe som ble bedyret fra "de fem"s side ikke var tilfelle.

Styremedlem Knut Sandaas skar tilslutt igjennom og konkluderte med at man måtte få bort mistenksomheten og i stedet se på forslaget til en omorganisering.

De fem hadde på forhånd trykket opp et forslag til nye lover for NCC, som man diskuterte i detalj, og for en stor del ble vedtatt med visse omformuleringer.

Det fremkomne forslag fikk en form som kunne godtas av så vel det sittende styre som initiativtagerne, og man besluttet å stå sammen ved fremleggelsen av disse på en ekstraordinær generalforsamling.  Denne ble berammet til 28. mars 1965, der forslaget til nye lover ble godtatt, som en prøveordning med endelig stadfesting på den ordinære generalforsamlingen høsten 1966.

 

FORTSATT URO

Den store roen var nok fortsatt ikke det som var mest særpreget innen NCC.

Det ulmet nok fortsatt og ble tisket og visket i krokene. Nå er vel egentlig ikke dette noe ukjent fenomen i noen organisasjoner, og er vel heller et "nødvendig" onde.

Nå bør det vel tillegges at når det gjaldt vekst, hva antall medlemmer angikk, sa var nok veksten innen NCC nokså beskjeden. Derimot syntes det som det var en enorm vekst i de krav som ble stilt klubbens ledelse for å øke tilbudene overfor medlemmene. Det lå imidlertid nokså klart i dagen at det var tegn som tydet på en splittelse av klubben, riktignok iscenesatt av et lite mindretall, men dog. Det ble snakket om et opposisjons- og et regjeringsparti, og mange følte nok at gnisten til å gjøre en innsats for NCC ble mindre og mindre.

Arrangementene syntes også å bli preget av "gamle" ansikter, og det virket som om de nye medlemmene hadde vanskelig for å bli akseptert i det gode selskap.

En problemstilling som fortsatt opptar de styrende i NCC.

Onde tunger hadde jo på denne tiden omdøpt NCC til Norsk Caravan og puddelklubb.  

Den som tok initiativet til å søke å rydde opp i forholdene var Bjørn Berger, som i sakens anledning kalte inn til et møte i NCC den 29. april 1966. Bakgrunnen var kort og godt at det det siste året hadde foregått en splittelse av klubben, og striden hadde vært hardest mellom de fremste medlemmene. De fleste hadde nok sine tanker om dette, men at de fleste i utgangspunktet hadde klubbens beste i tankene, men kanskje hadde en tendens til å se sakene litt ensidig. Resultatet var uheldig prat internt, med påfølgende fornærmelser og uvennskap.

Bjørn Berger innkalte derfor til et møte der man "skulle ta et oppgjør med disse forholdene", og for ettertiden bli en selvfølge at man snakket rett ut med hverandre om uoverensstemmelser, slik at man kunne unngå denne problemstillingen i fremtiden.

NCC var jo tross alt en klubb man meldte seg inn i for å hygge seg og ikke for å krangle, og man måtte med alle midler søke å unngå alle prestisjehensyn og private forhold, og søke å komme frem til holdninger som var til beste både for klubben og de enkelte medlemmer.

 

3. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det Nordiske Caravan Rally var 1966 skjøvet fram i tid, til pinsen, og gikk av Stabelen i Ørebro i Sverige.

Dette året deltok hele 300 vogner, hvorav 16 fra Norge, og for første gang var også Finland representert.

Det nordiske mesterskapet ble også dette året vunnet av Fergus Sager, mens Tore Lindqvist kjørte inn til 3. plass. De to andre norske deltagerne, Erik Stenhoff og Bjørn P. Granberg besatte henholdsvis 4 og 5 plass, slik at Norge igjen kunne vinne lagkonkurransen.


Det man nok vil huske best fra dette mesterskapet er nok det faktum at Tore Lindqvist stort sett kjørte med hengeren på ett hjul. I tillegg var Erik Stenhoff nær ved å kjøre ned en finne som hadde plassert seg litt forkjært. Sikkerheten ved arrangementet ble derfor flittig diskutert. 

 

1. GULLMERKET 1966

Ferdighetskjøring var blitt en betydelig syssel innen NCC og 1966 ble de i i alt avlagt 30 prøver til ferdighetsmerket. Dette året var det også første gang noen prøvde å kjøre til gullmerket, og den som fikk æren av å være NCC's første gullmerketager ble Bjørn Berger fra Oslo, som også vant Norges-mesterskapet dette året.

Det var også 5 stykker som forsøkte å klare kravet til sølvmerket, hvorav 1 bestod. Bronsemerket ble dette året forsøkt tatt av 20 personer, hvorav 16 klarte kravet.

Damene i klubben fikk lov å forsøke å ta bronsemerket, uten at dette skulle medføre noe kroneutlegg, men av de 4 som prøvde var det ingen som klarte kravet.

Regnskapet for merkekjøringen viste at det ble avlagt 26 prøver til en forsøkspris på 15 kroner og fire prøver til en stykkpris av kroner fem. Dette medførte at den totale inntekten på denne aktiviteten ble 410 kroner hvortil det kom fradrag for leie av en jekk, utgiftsført til 5 kroner, slik at beløpet overført arrangementskomiteen ble 405 kroner.

Som formann i Sportskomiteen på denne tiden fungerte Tore Lindqvist.

 

SEKRETARIATET

Sekretariatsfunksjonen, som man hadde satt sin lit til høsten 1965 ble dessverre ikke av det varige slaget.

Helge Møller fratro allerede i løpet av våren 1966, og man var tilbake til "gammelt" opplegg. Til å forestå sekretærfunksjonen hadde man nå fått fru Lotte Wold. Bakgrunnen for at Møller trakk seg var oppgitt å være samarbeidsproblemer med styret.

I tillegg hadde han tenkt å begynne å gi ut et tidsskrift med relasjon til Caravan, noe som man ikke fant forenlig med sekretariatsfunksjonen.

Eller som det offisielt het, "da hans private gjøremål kolliderte med klubbens interesser".

 

CAMPINGJOURNALEN

Helge Møller på sin side startet da utgivelsen av et tidskrift med betegnelsen Campingjournalen. Dette ble omtalt i avisen Morgenposten som "endelig er det kommet et blad for caravans, som dekker et lenge savnet behov". Dette avstedkom selvsagt en del bitterhet fra NCC's side, da man jo allerede i tre år hadde utgitt sitt eget tidsskrift Caravan, som på en tildels grundig måte hadde redegjort for ulike problemstillinger rundt omkring campingvogner. Man tilla imidlertid at formuleringen var grunnet uvitenhet fra Morgenbladets side, og ikke at uttalelsen kom fra Møller selv, som unektelig burde vite bedre.

 

CARAVAN VIA NARVESEN

Året 1966 ble det også forsøksvis prøvd å distribuere medlemsorganet Caravan via Narvesens kiosknett, uten at dette medførte noen større suksess. Denne distribusjonsformen ble derfor raskt stoppet.

 

ARRANGEMENTER 1966

På arrangementssiden forsøkte man også et PO-løp, opprinnelig tenkt kjørt med bil og vogn, noe imidlertid usedvanlige snøforhold satte en stopper for. Det ble derfor kun benyttet bil, og startstedet var lagt til Økern Torv. I alt deltok 20 biler, og løypa var lagt til Gardermoen/Lillestrøm området. Seiret gjorde tilslutt familien Hall Torgersen foran familien Torjussen.

Man hadde også et rebusløp i Oslo-området der seierherre ble familien Rolf Kolstad.

 

MEDLEMSNUMMRE

Man strukturerte også opplegget med medlemsnumre, slik at hvert enkelt medlem nå fikk et eget nummer som kunne ha følgende kombinasjon, C500/66, der C-en indikerte at vedkommende bodde i Akershus og tallet 500 representerte nummeret i rekken av NCC, mens tallet bak skråstreket representerte innmeldingsåret.

 

GENERALFORSAMLING 1966

Den planlagte nye organisasjonsformen med oppsplitting i lokalavdelinger, som skulle fungere som selvstendige enheter, var unektelig det store diskusjonstemaet 1966.

På generalforsamlingen høsten 1966 skulle derfor det nye lovverket endelig godkjennes av medlemmene.

Etter en del mindre endringer gikk dette igjennom i opprinnelig form. Det skulle også velges et interimsstyre som skulle lede klubben i en overgansperiode.

Som valgkomité til dette hadde fungert Jens Aars, Ulf Berger og Olav Torjussen, som ikke hadde blitt helt enig i hvordan dette styret skulle velges. To av medlemmene gikk inn for at det nye styret ble valgt under ett og at det selv konstituerte seg, mens et av medlemmene ville ha personlige valg, som til et ordinært hovedstyre.

Generalforsamlingen valgte det siste alternativet med individuelle valg.


Dette foranlediget den gang en nokså heftig debatt. Til slutt trakk Kaare Utnegaard seg som formannskandidat hvoretter man sto tilbake med Ragnar Brøndal og Victor Sømme. Sistnevnte ble til slutt valgt etter at stemmetallene viste 35 mot 32.

Det bør vel kanskje tillegges at klokken allerede hadde passert midnatt og av de opprinnelige 105 fremmøtte stemmeberettiggede medlemmene hadde naturlig nok en god del forlatt lokalene.

Som øvrige medlemmer til interimsstyret ble valgt Trygve Skaarberg, Ragnar Brøndal, Kaare Utnegaard, Ulf Berger og Egil Henriksen.

Det ble samtidig bestemt at det valgte interimsstyret skulle sitte fram til landsmøtet, som heretter ble betegnelsen på generalforsamlingen i den sentrale delen av NCC, som var planlagt avholdt i mars 1967.

Samtidig fikk klubben et noe endret navn ved at den sentrale delen nå ble hetende Norsk Caravan Club, Hovedstyret.

 

AVDELING OSLO

Omorganiseringen til lokalavdelinger medførte også at man måtte sette sammen et styre for avdeling Oslo. Dette ble valgt i forbindelse med generalforsamlingen høsten 1966 og fikk Bjørn Berger som formann og Olav Torjussen som viseformann.

Som de første styremedlemmer fungerte Hans N. Bjerke, Tore Lindqvist, Johan Holm Ness og Jul Bråthen.

 

PRESIDENT ?

Samtiden oppfattet nok Victor Sømme som en fullverdig President, men i og med at dette var tiltenkt å være et interimsstyre, med begrenset funksjonstid, har den da nyvalgte formannen aldri kommet inn i NCC's Presidentgalleri.

Høsten 1994 var man i NCC i gang med å etablere et anegalleri med bilder av tidligere presidenter, der Sømme ikke ble inkludert. Spørsmålet var oppe på "høyt" plan og på et styremøte den 26. november 1994, ble det fattet et vedtak der det het: "Styret oppfatter ikke Victor Sømme som president da han ikke hadde de nødvendige fullmaktene en president må ha i den tiden han satt som formann for interimsstyret".

Det var utvilsomt en svært viktig oppgave som Sømme påtok seg, og i ettertid vil jeg vel bedømme det dit hen at han absolutt er kvalifisert til å bli innlemmet blant disse.

 

ØKONOMI

Norsk Caravan Clubs aktiva var 99.000 kroner, noe som hovedsakelig ble henført til de to caravanutstillingene samt en fornuftig ledelse og interesserte medlemmer.

Selve regnskapsførselen var imidlertid fortsatt ikke helt på høyden, og revisorene hadde som regel litt å bemerke, spesielt hva angikk slapphet og sendrektighet. Det ble også gjort anmerkninger mot at spesielt utgiftene til arrangementskomiteen syntes å være i største laget.

 

NYE LOKALAVDELINGER

En av hovedoppgavene til det nyvalgte interimsstyret på høsten 1966 var å være behjelpelig med etableringen av lokalavdelinger. I tillegg til Oslo-avdelingen var det blitt etablert en avdeling i Bergen, som raskt vokste til 30 medlemmer, og hadde et første styre bestående av Hans Akse, Odd Haugen, Rolf Markussen, Egil Henriksen, August Nordahl og Herman Hansen.

En avdeling ble også forsøkt etablert i Trondheim og her var Hans Sandaas den bærende kraft.

Avdeling Asker og Bærum fikk sin etablering på Strand restaurant den 8. desember 1966 og interimsstyret her var sammensatt av Olav Bye, Knut Andersen, Odd Moen og Finn Borge.

I Kristiansand var det nedsatt et arbeidsutvalg som skulle forsøke å få til en lokalavdeling og dette besto av Reidar Thorsteinsen, Kaare E. Andersen, Arne Iversen, Odd Granly og A. Olsson. Den formelle lokalavdelingen ble etablert i mars 1967 med et styre bestående av Søren Røyrås, Arne Iversen, Kaare E. Andersen, Kåre Rosseland, Helge Gumpen, Odd Granly og Birger Eriksen.

Den 9. februar 1967 var avdeling Østfold et faktum. Det første styret i denne avdelingen besto av Erling Jahren-Pedersen, Egil Malmqvist, Ivar Thorbjørnsrød, John Haltuff, Kåre H. Svendsen og Thor Jervell Hansen.

Utpå vårparten var formann i lovkomiteen Knut Sandaas på turne i Nord-Norge i et forsøk på å få etablert lokalavdelinger i den landsdelen. Det var annonsert møter i Steinkjer, Mosjøen, Mo i Rana og Bodø. Til møtet i Mosjøen kom det ingen og i Steinkjer var det også relativt få fremmøtte, men det ble foreslått å legge disse inn under avdeling Trondheim.

I Mo i Rana kom 9 personer og mulighetene for å få til en avdeling ble oppfattet som gode. I Bodø resulterte møtet helt konkret i dannelsen av en lokalavdeling med Magnar Norvik som formann. Denne fikk imidlertid en relativt kort varighet.

 

AVDELINGSTILHØRIGHET

Fordelingen av medlemmer på de enkelte avdelinger ville bli foretatt ut fra adresseregisteret, og plassert i den avdeling de ut i fra dette hørte hjemme. Det sto imidlertid fritt for medlemmene selv å velge hvilken avdeling de ville tilhøre, men det forutsatte at de selv ga beskjed til interimsstyret om ønsket avdelingstilhørighet.


Det sier seg jo nesten selv at det i begynnelsen ble litt surr og rot med hensyn til dette. Enkelte medlemmer var jo bosatt på steder der det verken fantes, eller var foreløpig grunnlag for etablering av lokalavdeling, og ble følgelig plassert noe tilfeldig. De fikk imidlertid skriftlig meddelelse og hadde full anledning til eventuelt å bytte.

 

DRIFTSTILSKUDD

Umiddelbart etter etableringen av avdeling Oslo ble det rettet en henvendelse til NCC sentralt om overføring av 10.000 kroner til start og foreløpig drift av avdelingen.

Man henstilte videre til interimsstyret om å "sperre" 25.000 kroner av NCC's kapital som skulle øremerkes til Oslo-avdelingens fremtidige prosjekter.

NCC var selvsagt i forbindelse med etableringen av nye lokalavdelinger villig til å utbetale en viss kontantstøtte til disse. Denne utgjordes av kroner 300 for avdelinger med inntil 20 medlemmer og kroner 500 for avdelinger inntil 40 medlemmer. For avdelinger med over 40 medlemmer var støtten kr. 12 pr. medlem, dog minimum kr. 500.

 

MEDLEMSTALL 1966

Når det gjelder antall medlemmer oppgikk dette pr. 31. desember 1966 til 558 personer. Antallet nyinnmeldinger var steget til 151, men samtidig hadde hele 93 medlemmer valgt å tre ut av rekkene.     

 

LANDSMØTET 1967

De tidligere generalforsamlingene hadde etter vedtak nå endret navn til Landsmøte. Dette ble 1967 avholdt den 1. april, med 31 deltagere, og det fungerende interimsstyre kunne i sin rapport meddele at det var avholdt 7 styremøter, i tillegg til 2 møter med avdeling Oslo. Videre hadde det vært avholdt møter i forbindelse med bladet Caravan, og i samband med etableringen av de forskjellige lokalavdelinger, som på tidspunktet for landsmøtet var kommet opp i syv stykker. 

På dette første landsmøte ble Kaare Utnegaard valgt til formann, eller president, som den formelle tittelen nå lød.

Dette navneskifte var gjort for å skille sentralorganisasjonens leder fra lokalavdelingenes, der man skulle benytte tittelen formann om avdelingens leder.

Man forutsatte altså fortsatt at det skulle være menn i ledelsen.

Med seg i det nye styret hadde han Knut Th. Holm, Trygve Skaarberg, Hans Akse, Kr. A Thoresen, Arne Holm og Egil Malmqvist.

Den nye organisasjonsformen ble også offisielt vedtatt, noe som medførte at man endret struktur fra å være en sentralorganisasjon med medlemmer fra hele landet til distriktsavdelinger med egne styrer.

 

SEKRETARIATET

Den svært imøtesette organisering av sekretariatsfunksjonen, som man gjennomførte høsten 1965, hadde nok ikke blitt den suksess man hadde håpet. For å avhjelpe interimsstyret med sekretærarbeid hadde man ansatt fru Skaarberg, men det ble understreket at denne ordningen kun var å anse som midlertidig.

I forbindelse med landsmøtet ble det derfor fattet følgende vedtak:

"Det opprettes et hoved-sekretariat, fortrinnsvis et kontor eller en person nær knyttet til klubben. Sekretariatet tar seg av alt rutinearbeid, utsendelser etc. etter nærmere avtale. Det er en forutsetning at sekretariatet skal virke stimulerende på såvel hovedstyre som lokalavdeling. Utgiftene til sekretariatet deles etter en nærmere avtalt fordeling mellom hovedstyre og de avdelinger som ønsker å benytte dette internt. Sekretariatet skal være i Oslo. Det nedsettes en komité som skal bistå ved opprettelse av sekretariatet, samt utarbeide fornøden instruks og den økonomiske fordeling".

Det ble også vedtatt at "Landsmøtet gir det kommende hovedstyre fullmakt til å utpeke den omtalte sekretariatskomité samt til å utarbeide instruksen til sekretariatet og videre til å bestemme den økonomiske fordeling mellom avdeling og NCC i.h.t. det vedtatte forslag".

 

KONTINGENT

Når det gjaldt innmeldingsgebyr og kontingent i NCC fastsatte Landsmøtet enstemmig at denne for 1967 skulle være 50 kroner i innmeldingsgebyr, der fordelingsnøkkelen var 25 kroner til både avdeling og hovedadministrasjon. Kontingenten ble satt til 35 kroner hvorav 15 til lokalavdeling og 20 til NCC sentralt.

For 1968 ble innmeldingsgebyret beholdt uendret med samme fordeling, men kontingenten ble vedtatt hevet til kr. 50, der både avdeling og hovedstyre skulle ha 25 kroner hver.

 

NYE LOKALAVDELINGER

Arbeidet med å få i stand lokalavdelinger fortsatte og den 20. april 1967 kunne man notere etableringen av avdeling Drammen, med Trygve Halden som den første formann, og et styre bestående av Kaare Jenssen, Arne Holm, Einar Haugtvedt og Knut Medrud.

Ved starten hadde man registrert 57 medlemmer.


April markerte også starten på avdeling Bodø og omegn med Magnar Nordvik som første formann.

1. juni fulgte så etablering av avdeling Romerike med Einar Garnes som den første leder, og et styre bestående av Gunnar Andersen, Kjell Andersen, Oddvar Fossengen, Rolf Moen og Gunnar Nyborg.

Den 6. juni 1967 ble det også etablert en avdeling på Sunnmøre.

Den 19. oktober var det dags for etablering av avdeling i Vestfold der den første formann var Arne Holm som med seg i styret hadde Anker Stubben, Sven Valen, Harald Lervang og Inge Urdal.

Det var også etablert avdeling i Tromsø med Odd Bratvold som leder.

I Stavanger, der den første NCC-avdeling overhodet var blitt etablert, hadde restene av denne, med betegnelsen Rogaland Caravan Club, valgt å la seg innlemme i NCC. Leder i Rogaland på denne tiden var Leif Storhaug.

 

EGNE CAMPINGPLASSER

Man fortsatte også utviklingen av "egne" campingplasser, og avdeling Oslo hadde allerede vinteren 66/67 tatt i bruk sin plass på Tempelseter, med plass til ca. 100 vogner.

Avd. Bergen disponerte en vinterplass på Voss og i regi av avd. Trondheim hadde man fått til en vintercamping på Oppdal. Interimsstyret var fortsatt ansvarlig for vintercampingen på Geilo.

Campingen på Fuglevik hadde dette året hatt 94 faste leietakere. Man jobbet fortsatt med prosjektet om å skaffe vann, og hvis man kunne finne et punkt der det var mulig å ta ut 2000 liter i timen, kunne man utvide kapasiteten ytterligere.

Den nylig innførte strandloven hadde samtidig medført at vognene måtte trekkes de lovbestemte 50 meterne vekk fra strandlinjen.

NCC's camping på Høvikvollen fikk dette året uventet stor tilstrømning, noe som ga en del sure miner, fra de som ikke fikk sin ønskede plass. 65 medlemmer hadde imidlertid fast sesongplass.

Komiteene på de to plassene fikk i ettertid mye ros for den måten de hadde drevet plassene på denne sesongen.

Det må vel imidlertid tillegges at avdeling Asker og Bærum som administrerte Høvikvollen var svært sene med å sende inn regnskap, noe som medførte både fortvilelse og ekstraarbeid for NCC's utmerkede kasserer Trygve Skaarberg.

I forbindelse med landsmøtet hadde man angående campingplasser fattet følgende enstemmige vedtak. "NCC-campingplasser og forbundne kontrakter administreres av NCC's hovedstyre, men plassenes daglige administrasjon delegeres til komiteer som eventuelt har medlemmer fra flere avdelinger".

 

4. NORDISKE CARAVANRALLY

Det årets Nordiske Rally ble for første gang avviklet i Finland, nærmere bestemt Tammerfors.

Den norske deltagelsen var nok noe liten, men de laget skikkelig show. Det hele startet ved avreisen i Oslo da deltagerne ble flagget i vei fra startrampen utenfor Aker Sykehus av visepresidenten i NCC, Knut Th. Holm. Før innkjøring på treffområdet ble både biler, vogner og besetning gjenstand for en siste finpuss, og damene entret treffområdet iført hvite gensere med NCC emblem, mens gutta hadde iført seg blå blazere, grå bukser og NCC-luer.

Arrangementet medførte selvsagt de obligatoriske festtalene, og norsk hovedtaler denne gang var Finn Lønnqvist fra Kongsberg, som overrakte en NCC vimpel.

Under det nordiske mesterskapet ble det dette året benyttet en felles ekvipasje bestående av en Nissan (Datsun) Bluebird og en Sprite 400, og utlåneren av disse var nok skeptisk til om de ville få det tilbake i et stykke, spesielt under Tore Lindqvists kjøring.

Lindqvist havnet tilslutt på 4. plass mens de to andre norske deltagerne, Egil Mørk og Arne Krogh, besatte 8 og 9. plassen. Lagmessig havnet NCC på sisteplass.

For ytterligere å illustrere den nordiske forbrødring kan nevnes at på hjemveien fikk Egil Mørk problemer med sin Ford Taunus i Sverige, og måtte sette bilen på verksted. Etter en lang tur var naturlig nok lommeboka nokså slunken, noe som kom svenske C.I Isaksson (forøvrig nr. 6 i NM det året) for øret, og han reagerte ved å sende 1500 kroner, som kunne avhentes på en lokal Esso-stasjon i Norrkøping.

 

HØSTLANTERNE-FEST

Et annet arrangement som fikk sin start høsten 1967 var noe man hadde kalt "Høstlanternefesten".

Initiativtager var avdeling Asker og Bærum, som hadde fått ideen fra England, der den engelske caravanklubben, The Camping and Caravanning Club, i en årrekke hadde avviklet sin "Feast of Lanterns", som en markering på avslutningen av sesongen.

Den engelske ideen var i sin tid framtatt av kommandør D.B. Hopkins, som i 1920 fant det helt "bak mål" at en organisasjon som hadde friluftsliv som hoved-element skulle legge sin avslutningsfest til et hotell i London.


Han foreslo derfor i stedet at denne ble lagt til en campingplass.

Selve betegnelsen "Lanternefest" hadde sin bakgrunn i Hopkins mangeårige tjenestegjøring i China, der man på høstparten feiret at datteren til en høytstående leder hadde blitt reddet fra drukningsdøden. Dette ble markert ved at man dekorterte husene med ulike bånd og lanterner. Den første høstlanternefesten ble avviklet i England 1921, og er fremdeles en av denne klubbens største arrangementer.

 

Åstedet for det første norske arrangementet var Vik Camping og tidspunktet 23. september. Ideen bak festen var at hele treffområdet skulle være dekket av lys og lanterner, så man kunne vandre i romantisk lys med sin "hjertens melodi".

Et av høydepunktene skulle være kåring av en høstlanterneprinsesse, og den som fikk æren av å bli den første var Ruth Lillian Johansson.

Med på treffet var også NCC's President Kaare Utnegaard, som i sin tale, ga uttrykk for sin tilfredshet med arrangementet, og uttalte at han ville arbeide for at dette skulle bli et av NCC's tradisjonelle arrangementer.

 

NYE LOVREGLER

Det tidligere forsøk på å få i stand felles nordiske bestemmelser for campingvogner, hadde mer eller mindre strandet, mye som et resultat av at Sverige i denne perioden forberedte overgang til høyrekjøring, og var fullt sysselsatt med dette. Danmark gikk sin egen vei og kunne 1. januar 1967 ta i bruk helt nye bestemmelser.

I Norge ble det berammet et møte i mai 67 der Vegdirektoratet hadde innkalt representanter for bilsakkyndige, bransjeforeningen og Norsk Caravan Club.

Det avtaleverk man kom frem til ble karakterisert som en stor fremgang, og fra NCC var man selvsagt spesielt fornøyd med å ha fått vært med fra første stund.

De nye bestemmelsene innebar en heving av den lovlige trekkmulighet fra 80 til 90 % av bilens egenvekt. Det var imidlertid fortsatt litt diskusjon med hensyn til vognenes egenvekt og totalvekt. Det ble fastsatt at som nettovekt var å betrakte vognens vekt inkludert fast inventar, puter, bord og tom vanntank, men omfattet ikke gassflaske, kjøleskap og varmeanlegg.

Fra NCC ble det derfor presisert at det var vognens totalvekt man måtte gå ut fra, det vil si inkludert alt foran pluss personlig utstyr, mat og ikke minst selters.

Regnestykket fremført av bransjeforbundet og NCC var at for en normal familievogn med egenvekt 650 kilo skulle plusse på en fast faktor på 50 kilo med ytterligere tillegg av 15 kg pr. kvadratmeter, hvilket ga 120 kilo, slik at vognens totalvekt ble satt til 820 kilo.

For å trekke en slik vogn måtte bilen etter den nye 90 prosentregelen ha en egenvekt på ca. 900 kilo. Det ble imidlertid tillagt at om vognen hadde et understell godkjent for 900 eller 1000 kilo, kunne man selvsagt laste mer, men dette tilsa igjen en mer kraftig dimensjonert trekkbil.

De samme bestemmelsene inneholdt også påbud om minst to ventiler som ikke skulle være stengbare, samt at vognene skulle være utstyrt med støtdempere.

Etter at vegdirektoratet hadde akseptert dette forslaget annonserte man samtidig at man vil foreta hyppige vektkontroller, og viste det seg der at totalvektene gjennomgående ble oversteget, ville man søke å endre bestemmelsene.

Oppfordringen fra NCC til sine medlemmer ble følgelig at man skulle være seg dette bevisst, slik at man ikke ble påtvunget en endring, som ville gå i caravanistenes disfavør.

De nye bestemmelsene ble gjort gjeldene fra 20. juni 1967.

 

FERDIGHETSKJØRING 1967

Ferdighetskjøring utgjorde fortsatt en stor del av NCC's medlemsrettede aktivitet. Bakgrunnen for ferdighetsmerkene var stadfestet i regelverkets paragraf 1 der det het at,

"For å høyne kjøreferdigheten og der i gjennom trafikksikkerheten har NCC innstiftet Ferdighetsmerket".

Dette kunne tas i bronse, sølv eller gull, der løypa måtte være gjennomført på henholdsvis 7, 5 eller 3,5 minutt. For damenes vedkommende var tidene fastsatt til 9, 7 og 5 minutter. Løypa det ble kjørt i inneholdt de velkjente elementene slalåm, veien, gatekrysset og parkering.

 

NORGESMESTERSKAPET 1967

Norgesmesterskapet ble dette året avviklet på Vik Camping, der favoritter var Bjørn Berger og Tore Lindqvist, og de lå da også på 1. og 2. plass etter 1. omgang. Lindqvist hadde jo markert seg som en mann med tung høyrefot, samt en intens tygging av fyrstikker. Foran 2. omgang fikk Berger massasje og annen pleie, kanskje noe i overkant, da det nærmest virket som han hadde sovnet. Lindqvist fikk ikke massasje, noe som ble betegnet som helt unødvendig, da han i pausen skalv over hele kroppen, så det minnet mest om en kombinasjon av jogging og stille høyde. Det ga imidlertid resultater for Lindqvist vant til slutt foran Bjørn Berger og Arne Krogh.

 

KJØREKURS

Trening var imidlertid fortsatt et problem. NCC's hovedstyre hadde derfor anskaffet en egen øvelsesvogn som kunne benyttes av medlemmene.

En av de første avdelingene til å ta denne i bruk var Asker og Bærum, som startet med et regulært kjørekurs der man hadde norgesmesteren fra 1964, Arne Lund, samt Bjørn Granberg som instruktører.

 

KONKURRANSEKJØRING

Utviklingen av ferdighetskjøringen, og særlig konkurransedelen, ble imidlertid gjenstand for en del debatt.


Det ble hevdet at man  hadde fjernet seg nokså langt fra den opprinnelige tanken om et tilbud til medlemmene der de kunne lære seg å beherske bil og vogn. Dagens konkurransekjøring, ble det hevdet, hadde utviklet seg mer og mer i retning av grisekjøring, med stor slitasje både på bil og vogn.

Selv om det ikke var direkte nevnt, så hadde nok kritikken sin klare adresse, nemlig Tore Lindqvist.

I tillegg til å være formann i sportskomiteen, var han jo også den fremste eksponenten for hva som ble karakterisert som "grisekjøring".

Av samtidige løpsreferater kan man jo lese seg til at det gikk så både "grus og leire sprutet" og "campingvogn på ett hjul" osv. Joda, man kan nok enes om at ”unge” Lindqvist satset både friskt og hardt, noe som jo hadde gjenspeilet seg i både tider og resultater. Men, i visse sammenhenger var det vel egentlig det som var poenget. Han ble da også benevnt som "caravan-flyver nr. 1".

Problemet var vel egentlig ikke så stort, men det ble nok fokusert litt mye på konkurransene, der tiden var et sentralt element, og den såkalte villmannskjøringen foregikk mellom de enkelte momentene. Det ble derfor tatt til orde for separat tidtaking på disse, slik at kjøringen imellom ikke skulle bli så utslagsgivende.

Som tilbud til medlemmene hadde jo NCC's sportskomité lagt opp til tre typer av kjøring, nemlig trening, ferdighetsmerkeprøver og konkurranser. Således skulle det være mulighet for de fleste til å få dekket sine behov. 

 

NY REDAKTØR AV CARAVAN

I forbindelse med utgivelsen av Caravan nr. 3 1967 fikk bladet ny redaktør.

Victor Sømme som i en årrekke hadde fungert som redaktør hadde måttet si fra seg denne, grunnet stort arbeidspress i egen bedrift. En avgjørelse man bare måtte akseptere, selv om den ble beklaget aldri så mye.

Den som nå tok over var en allerede da velkjent profil innen Norsk Caravan Club, nemlig Thor Jervell Hansen. Man håpet

imidlertid fra sentralt hold at han ville få større bistand enn de stakkars tidligere redaktører, fra tillitsmenn og medlemmer, når det gjaldt å komme med bidrag til bladet.

For å etterkomme redaktørens ønske hadde "stjernereporter" Tore Lindqvist til nummer 4/67 prestert en svært så humoristisk intervju med seg "sjæl", der han i sedvanlig stil redegjorde for krav og egenskaper til en "reporter" i Caravan.

Det er vel bare å si at han skriver som han preker den godeste Lindqvist.

En annen skribent som så dagens lys var Knut Th. Holm som på den tiden hadde mangt et "vettug" innlegg.

Bladet var nå blitt en aldri så liten belastning i regnskapene, da annonseinntektene ikke helt klarte å dekke kostnadene ved bladet.

Det ble imidlertid vurdert å ansette en profesjonell annonseselger.

Tanken på å redusere bladets omfang og kvalitet var imidlertid blitt avvist, da bladet for mange var den eneste kontakt med NCC, og 95 prosent av medlemmene hadde uttrykt ønske om å beholde Caravan i sin nåværende form selv om dette ville medføre et økonomisk utlegg for klubben.

Basisen for bladet skulle være annonseinntekter, og redaktøren kunne bare konstatere at dette gikk tregt, så det ble forslått å gi dette arbeidet til en profesjonell annonseselger.

 

LOKALAVDELINGENE

De ulike avdelinger var nå overlatt til seg selv hva angikk oppsett av terminlister for ulike aktiviteter.

Disse skulle så sendes hoved-styret. Det var derfor med en viss skuffelse man måtte konstatere at de oppsatte frister ikke ble overholdt, og at de enkelte terminlister ofte ga tydelig preg av hastverksarbeid og dårlige forberedelser. Tanken var jo at de som meldte seg inn i NCC skulle tilbys aktiviteter som dekket deres behov. Man var fra hovedstyret samtidig nøye med å understreke at samtlige medlemmer av NCC hadde adgang til alle aktiviteter igangsatt av alle lokalavdelingene.

En annen ting som også syntes å særprege lokalavdelingene var et relativt godt fremmøte på de ulike arrangementene, mens derimot oppslutningen om generalforsamlingen var heller liten. I den anledning ble det pekt på at man antok redselen for å bli valgt var en av hoved-årsakene.

Medlemmene ble derfor oppfordret til å være villige til å ta valg, og samtidig gi sin støtte til de som hadde påtatt seg arbeid med å sitte i styre og stell, da man mente dette på sikt ville styrke klubben.

Livskraftige lokalavdelinger ble nemlig ansett som et nødvendig grunnlag for NCC's fortsatte vekst, og man håpet at de lokale tillitsmenn, ved sitt arbeid, kunne legge grunnlaget for at også de som ikke var medlemmer kunne få øynene opp for det arbeidet som ble nedlagt innenfor NCC.

 

STEMMERETT TIL EKTEFELLE

I forbindelse med generalforsamlingen i avdeling Asker og Bærum ble Valborg Brøndal valgt til leder. En av hennes programerklæringer var å virkeliggjøre drømmen om NCC som en familieklubb. Hun understreket at dette krevet en lovendring, og hun tok opp igjen hansken fra generalforsamlingen 1963, om også å gi ektefellene stemmerett. Argumentet var at man ikke kunne forvente en helhjertet innsats om man ikke også fikk stemmerett.

 

MEDLEMSNUMMER 1000

Antallet medlemmer fortsatte å stige jevnt og trutt og den 12. mai 1967 passerte man medlemsnummer 1.000.


Dette historiske medlem ble Olaf Lunde fra Oslo. Den høytidelige begivenhet ble markert på Fuglevik Camping der NCC's President Kaare Utnegaard overleverte medlemsnummer og vimpel. Det ble for øvrig tillagt at Lunde, som ekte NCC-medlem, også var eier av en puddel. Så da var jo det nærmest et opplest og vedtatt faktum, at puddel var et av de viktigste kriterier for medlemskap.

 

MEDLEMSTALL 1967

Medlemsnummer 1000 kunne jo umiddelbart henlede tankene på at nå var man 1.000 medlemmer. Det var imidlertid feil, da man helt siden starten hadde gitt medlemmene fortløpende nummer. Det faktum at man altså hadde passert 1.000 tilsa altså ikke at man var oppe i 1.000 medlemmer totalt. En viss utmelding, eller kanskje heller glemming av kontingentbetaling, hadde jo alltid forekommet, så den totale medlemssituasjonen hadde hele veien vært noe usikker.

Dette året kunne man notere seg foreløpig rekord i antall nyinnmeldinger. Statistikk utført pr. 31. desember 1967 viste en tilgang på 400 nye medlemmer. Samtidig var det bare 30 som hadde meldt seg ut. Den 31. desember 1967 var det totalt 908 medlemmer som hadde betalt kontingent og 309 nye medlemmer hadde betalt innmeldingsgebyr.

Et fellestrekk for de "gamle" medlemmene var imidlertid fortsatt at de var utrolig trege med å betale kontingent, og bare 40 prosent hadde innbetalt i rett tid. Noe som selvsagt avstedkom både purrebrev og mye ekstraarbeid for ledelsen.

Samtidig kunne det jo tas som en indikasjon på at alle ikke var helt fornøyd, og drøyde i det lengste.

Den som kanskje led mest under dette var kasserer Trygve Skaarberg, som ikke ofret få timer i sitt forsøk på å prøve å få inn disse pengene.

 

MANGLENDE REKRUTTERING

Til tross for den gledelige tilgangen på nye medlemmer følte man i NCC at man fortsatt hadde behov for flere og ikke minst kapasitet til å betjene flere medlemmer på en fornuftig måte. Man var imidlertid fortsatt åpne for at ting sikkert ikke bestandig ble gjort helt riktig. Man var jo fortsatt en nokså ung klubb, men den følge at man i mange spørsmål måtte ta avgjørelser som ikke alltid ville vise seg å være riktige. Man håpet imidlertid at det arbeid som ble nedlagt ville inspirere de mange nye medlemmer til å ta på seg tillitsverv. Medlemmene ble samtidig oppfordret til ikke å være så "raske til å kritisere", det er jo lett å være etterpåklok, men i stedet prøve selv å aktivt bidra til å legge forholdene til rette.

 

Observasjonen er sikkert riktig, men jeg vil nok tro at det for "nye" medlemmer kunne virke nokså skremmende å påta seg verv innenfor NCC. Organisasjonen hadde vel greid å markere seg som nokså vare for kritikk, og de styrende inntok straks forsvarposisjoner når selv berettiget kritikk ble reist.

I sin tur ledet nok dette til at NCC ga et skinn av å være styrt av en "klikk", det ikke skulle opponeres mot.

Den såkalte "stille majoriteten", valgte nok oftest minste motstands vei, og forlot klubben, noe som nok hadde resultert i at man over tid hadde mistet mange potensielle kapasiteter i organisasjonsarbeid. 

 

FORTSATT URO

1967 gikk vel til historien som nok et år der uro var en del av hverdagen, og styret fikk tilfulle føle at det å sitte som den øverste ledelse i NCC var en svært så utakknemlig oppgave.

Motsetningene som kom for dagen var vel egentlig av nokså bagatellmessig natur, men i kjølvannet fulgte ofte misunnelse og misnøye.

I ettertid, og også samtid, var man imponert over den måten presidenten Kaare Utnegaard taklet problemene på. Han nedla et utrettelig arbeid, og man kan vel nå påstå at han absolutt var rett mann på rett plass til rett tid.

Uten han ved roret, godt assistert av sin visepresident Knut Th. Holm, er det ikke godt å si hva det kunne ha blitt av Norsk Caravan Club.

Samtlige daværende lokalavdelinger var nok også Utnegaard en stor takk skyldig.

 

LANDSMØTET 1968

Landsmøtet 1968 ble avholdt i Oslo og 43 representanter var til stede.

Man fortsatte arbeidet med organisasjonsendring og fastsettelse av en del nye lover, slik at lovverket nå ble trykket i ny og revidert utgave.

Landsmøtet fattet også vedtak om at Hovedstyret skulle nedsette en komité for eventuelt samarbeid med bilorganisasjonene.

Det ble bestemt at "Campingplassers drift og bestyrelse skal i sin helhet overdras avdelingene".

Det ble også vedtatt at "NCC oppretter et fast sekretariat som hovedstyret og avdelingsstyrene kan benytte seg av".

Som siste vedtak ble det besluttet at "NCC skal utstede FICC Carnet Camping International til sine medlemmer".

Kaare Utnegaard var dessverre ikke villig til å ta gjenvalg som president, tross mange forsøk på overtalelse. Visepresidenten ble også anmodet og fikk av Lands-møtet et overveldende tillitsvotum og ble sterkt oppfordret til å ta over, men dessverre.

De øvrige tillitsmenn ble også anmodet om å fortsette sin gjerning. Et faktum som utvilsomt illustrerer at man nå var fornøyd både med ledelse og det nedlagte arbeid.

 

JENS AARS NY PRESIDENT


Som ny president 1968 ble valgt Jens Aars, med medlemskap fra 1962, og en lang rekke tillitsverv bak seg.

Han var ellers kjent som en mann med glimt i øyet, og som varemerke en fet sigar hengene i ene munnviken.

Han fortsatte utvilsomt det gode arbeid som til da var nedlagt, og tok spesielt utgangspunkt i NCC's formålsparagrafer. Han håpet også at medlemmene kunne samles om å trekke mot et felles mål, og ikke kun tenke på egeninteressen.

Grunnfilosofien var at NCC utad måtte stå samlet og innad prøve å gjøre det så godt og hyggelig som mulig for medlemmene.

 

LOKALAVDELINGENE

På tidspunktet for landsmøtet 1968, 30. mars, hadde NCC totalt 14 lokalavdelinger med følgende medlemstall:

Oslo 370, Drammen og Østfold 92, Asker & Bærum 72, Trondheim 52, Vestfold 50, Bergen 47, Rogaland 39, Romerike 33, Kristiansand 25, Tromsø 22, Sunnmøre 7, Bodø 6 og Nordmøre 4.

 

"KLUBBENS RÅD"

Det ble også snakket om at man eventuelt skulle oppnevne en egen gruppe, benevnt som "klubbens råd", som skulle bestå av inntil 5 tidligere avgåtte styremedlemmer. Tanken var at disse skulle bistå både hoved-styret og den enkelte lokalavdeling med råd og tips.

Ideen var vel kanskje ikke så dum, men den ble nok litt misforstått, og raskt omdøpt til "representantskap for de gamle kløppere", der de kunne sole seg i sin egen glans.

Det var nok faktisk et av kjernepunktene at NCC over tid hadde blitt drevet av en litt for liten krets av mennesker, som lett kunne oppfattes som de vernet om egne posisjoner.

Den "stille majoritet" følte ingen trang til å blande seg inn i "koret", og følgelig ble rekrutteringen nokså mangelfull.

I stedet ble det tatt til orde for at NCC for en stor del var en forening der "klikkdannelse" fortsatt var svært utbredt.

 

KLUBBREKVISITA

Ulik klubbrekvisita var naturlig nok blitt en del av NCC's inntjening og ifølge reksvitaprislisten 1968 måtte man betale 7 kroner for en medlemsnål, 6 kroner for et brodert stoffmerke, NCC-vimpel kostet 7,50 kroner og vognskilt med medlemsnummer ble belastet med kr.12.

 

BLADET CARAVAN

Bladet Caravan hadde under Thor Jervell Hansens ledelse klart å holde skansen, og det var godt håp om at det også skulle bli selvfinansierende. Man var nemlig opptatt i "det gode selskap" og anerkjent som "regulært utkommende tidsskrift", og følgelig opptatt på Poststyrets bladliste, noe som medførte at bladet ble fremsendt ufrankert, kun med adresse påført på baksiden.

På denne måten sparte man utgifter til 1200 konvolutter ved hver utsendelse.

Annonseprisene oppgikk på denne tiden til 300 kroner for helside, 150 kroner for 1/2-side og 75 kroner for 1/4 side.

Ville man annonsere på 2., 3. eller 4 omslagsside måtte man ut med 400 kroner.

 

PÅSKECAMPING 1968

Påskecampingen på Geilo ble som vanlig avholdt i hovedstyrets regi, og det primære mål for arrangementet var at det skulle være trivelig og minnerikt for deltagerne, uten at arrangementskomiteen skulle ha som krav at arrangementet skulle gå med overskudd.

 

CAMPING-REGLER

For å unngå klager angående plassfordeling hadde Hovedstyret foran 1968-sesongen fastsatt et eget reglement for tildeling av plass på så vel Fuglevik som Høvikvollen:

 

1. Samtlige NCC-avdelinger og -medlemmer skulle i god tid gis anledning til å søke på plass. Fristen for 1968 var satt til 31.12.1967.

 

2. Plassene skulle deles i "enkelt-pitches" (flott ord) og nummereres.

 

3. Etter anmeldelsesfristens utløp skulle det trekkes lodd mellom de interesserte om plassene.

 

4. Ved eventuell overtegnelse vil de som ikke blir trukket ut ved loddtrekningen ikke få plass.

 

5. De faste plassene skulle ikke kunne reserveres fra år til år.

 

6. Det ble også bestemt at minst 25 prosent av det samlede antall plasser ikke skulle utleies fast, men stilles til disposisjon for tilfeldig besøkende NCC-medlemmer.

 

FUGLEVIK CAMPING


Campingplassen på Fuglevik ved Moss hadde denne sesongen bare hatt 62 faste beboere, noe som ble anslått å være merkelig lite. Til gjengjeld hadde man hatt mange korttidsbesøk, slik at økonomien likevel gikk i balanse. Problemet med vann hadde man til dels også fått løst, og trass i en ekstremt tørr sommer, var man bare tvunget til å kjøpe noen ganske få lass med vann.

 

Plassen var også gjenstand for en flere siders reportasje i Moss Dagblad der både plass og beboere fikk godt skussmål.

 

Leieprisen for sesongplass 1968 oppgikk forøvrig til 250 kroner.

 

LOKALE ARRANGEMENT

I regi av Norsk Caravan Club var det en rekke ulike arrangement. Et av de mer uvanlige var iscenesatt av lokalavdelingen i Drammen som på høstparten arrangerte en tyttebærtur til Strømsoddbygda.

Antallet medlemmer i avdeling Oslo oppgikk pr. 1.10 1968 til 431 personer.

 

NORGESMESTERSKAPET 1968

Norgesmesterskapet ble 1968 arrangert av avdeling Oslo som hadde lagt dette til Kirkevika Camping i Setskog.

Mester ble Steinar Langseth foran Tore Lindqvist og Per Hellne.

Arrangementet var som vanlig lagt opp som et treff med middag og dans, noe som fikk signaturen "Kari" til å komme med følgende hjertesukk i Caravan.

"Den fremragende musikk som her var skaffet til veie kunne vel få en steinstøtte til å få kribling i bena, bortsett fra vår fremragende rallykjører Tore Lindqvist. Han har sannsynligvis nok med dansing på clutch, brems og gass".

 

5. NORDISKE CARAVAN RALLY

Nordisk Caravan Rally ble 1968 avholdt i Norrkøping i Sverige, der det var slått sammen med det årets FICC-Rally.

Fra Norge deltok 95 personer fordelt på 26 vogner og 1 telt.

Det nordiske mesterskapet i ferdighetskjøring ble denne gang vunnet av Tore Lindqvist med Egil Mørk på 7. og Arne Krogh på 8. plass.

Det ble også kjørt et uoffisielt lag-VM i ferdighetskjøring, der det norske laget besto av de forannevnte tre, som i dette mesterskapet besatte en 2. plass etter Sverige.

 

LANDSMØTET 1969

På Landsmøtet 1969 fikk Norsk Caravan Club nok en gang en helt ny styresammensetning.

Som ny president ble valgt Olav Torjussen, som selv karakteriserte seg som "kverulanten personlig".

Med seg i det nye styret hadde han Ragnar Brøndal som visepresident, Sten Sture, Kåre Jensen, Arne Holm, Hans Akse og Tore Lindqvist. Alle gamle travere innenfor Norsk Caravan Club.

 

"NY GIV"

Det ble heller ikke lagt skjul på at det blant de nyvalgte hadde vært en del misnøye med måten klubben hittil var blitt drevet på, og man la i sin tiltredelseserklæring opp til en "ny giv", der det het at

 

"Vi må sette en tykk strek over alt det gamle og starte på nytt. Det er meget store ord. La oss håpe at dette lar seg gjennomføre. Det vil ikke bli lett.

Dette er ikke enestående for vår klubb, men i alle foreninger med mange medlemmer vil det alltid komme frem mange forskjellige meninger om mangt og mye. Det var svært mange som var fornøyd med det gamle styret, men, som sagt, det vil alltid også finnes andre meninger".

 

Generelt ble medlemmene anmodet om å slutte opp om det nye hovedstyret, og ikke strø sand i maskineriet, men heller ta hverandre i hendene og gi styret den støtten de ba om.

 

ØKONOMISK SITUASJON

NCC's finansielle stilling ble fortsatt karakterisert som god og ved det nye styrets overtagelse var kapital og aktiva oppført med kr. 63.000,-.

Tross den i utgangspunktet relativt ryddige økonomien forhindret imidlertid ikke det at pengespørsmål ble et hett tema dette året. Grunntanken var jo at av kontingenten skulle lokalavdelingene ha sin lovbestemte del. Disse utbetalingene lot imidlertid vente på seg, og mot slutten av året, i desember 1969, gikk det ut brev til samtlige avdelinger, med anmodning om å vise ytterligere litt tålmodighet.

Som begrunnelse ble oppgitt at man etter landsmøtet hadde vært nødt til å foreta en del nødvendige utbetalinger. Samtidig ble det innrømmet at man ikke hadde vært flinke nok til å purre på egne fordringer, bla. fra tidligere annonsører i Caravan. Som bakgrunn for dette ble gitt at Presidenten en periode hadde hatt et meget stort arbeidspress på egen arbeidsplass.

Det ble imidlertid bedyret at man nå var i full sving.

 

SEKRETÆRSPØRSMÅLET

Sekretærspørsmålet representerte fortsatt et problem og i styremøte den 22. april 1969 ble det besluttet å ansette Eva Haavaldsen som sekretær, med en prøvetid på tre måneder.


Lønnen ble bestemt til 4.000 kroner pr. år, og arbeidsutvalget skulle sette opp instruks for denne arbeidsfunksjonen.

 

RETNINGSLINJER FOR HOVEDSTYRET

Det ble også trukket opp retningslinjer for Hovedstyrets arbeide, der man i første rekke tok sikte på å rasjonalisere driften av NCC så langt som det var forsvarlig.

Det skulle videre nedsettes en teknisk komité som var tiltenkt å fungere som et rådgivende organ overfor medlemmene.

Man skulle også forsøke å innlede et utvidet samarbeid med bilorganisasjonene. Den allerede eksisterende kontakt med KNA skulle utvides til også å omfatte NAF, NMK og MA.

Man ville også gå inn for å få til en mer riktig kontingentfordeling der kr. 40 skulle tilfalle avdelingene, mens kr. 10 skulle gå til Hovedstyret.

Det ble også besluttet å innlede et utvidet samarbeid med forhandlerforeningen, spesielt ved oppstart av nye lokalavdelinger.

Man var av den oppfatning at NCC's hovedstyre ikke skulle legge penger i nyetableringer, før eventuelle lokale forhandlere hadde ytet sitt. Man hadde det prinsipielle syn at NCC's avdelinger var sterkt medvirkende til at interessen for caravans steg, slik at et samarbeid mellom forhandlere og NCC ville være til nytte for begge parter.

 

Det nye hovedstyret hadde også som ambisjon å gå inn for å få en slutt på alle personlige uoverenstemmelser som kunne virke skadelig og hemmende på klubbens drift. Man ville følge den linjen at eventuelle klagere skulle ta sakene opp i sin egen avdeling, som så eventuelt skulle ta saken opp med Hovedstyret.

 

EKSKLUSJONSANMODNING

Denne ambisjonen forhindret imidlertid ikke at Hovedstyret fikk til behandling to anmodninger fra lokalavdelingene om eksklusjon av to medlemmer. Begge med lang fartstid og en rekke tillitsverv i NCC bak seg.

Ut fra de oppgitte opplysninger fant man imidlertid ikke å kunne ta anmodningene om eksklusjon til følge. 

 

"KLIKKEVESEN"

Et tema som opptok medlemmene i NCC sterkt også på dette tidspunktet var en svært utbredt form av klikkevesen.

Det ble, spesielt fra nye medlemmer fremført berettigede klager på at man etter et par besøk på medlemsmøter gikk grundig lei, da det var umulig å få kontakt.

Fra NCC's side ble det understreket at det skulle være en familie- og "koseklubb", der nye medlemmer ikke skulle henvises til en plass i kroken.

En konstruktiv løsning på dette problemet var forsøkt gjennomført av avdelingene i Oslo og Østfold, der man på medlemsmøtene hadde gått over til å dekke langbord.

 

SKITTKASTING

I tillegg til NCC's medlemsblad Caravan hadde det i en periode også vært utgitt, i privat regi, et tidsskrift med betegnelsen Camping-Journal. Mannen bak prosjektet var Helge Møller, som var identisk med NCC's første "ansatte" sekretær. I dette tidsskrift kunne man 1969 lese en mindre flatterende beskrivelse av NCC's ledelse.

Her ble bladets lesere fortalt at etter at Ragnar Brøndal forsvant var NCC ledet av et knippe "umuliusser", som var mer eller mindre udugelige og ubrukelige. Man må formode at bakgrunnen for å skrive dette var en helt annen enn de faktiske forhold, og det tas her bare med for å rydde all misforståelse av veien. Om noen skulle ha lest disse påstandene. Det hele sier vel mer om den ærede redaktøren av Camping-journal.

Bladet gikk imidlertid inn og gjenoppsto som magasinet Ferie og Fritid.

Også her var det saklig og grei informasjon om camping og caravanisme som var hovedinnholdet, men redaktøren kunne heller ikke her avstå fra å komme med mer eller mindre hatske utfall mot NCC.

Det ble hevdet at medlemstilgangen var avtagende og at NCC mer var å betrakte som en "selskap- og danseklubb", samtidig som han sterkt kritiserte bruken av den "pompøse" tittelen President.

Det hele bar egentlig preg av så mye feilinformasjon at det falt på sin egen usaklighet.

 

BLADET CARAVAN

Bladet Caravan var fortsatt et av de beste medlemstilbudene, men kostnadene var til en viss bekymring.

Det ble derfor innledet forhandlinger med forskjellige trykkerier, og en avtale ble forsøkt inngått der trykkeriet selv disponerte to annonsesider, noe som skulle bety at trykkekostnader og distribusjon ville kunne gjøres uten omkostninger for NCC. Man gikk også inn for at annonsene ikke skulle utgjøre mer enn 40 prosent av bladets innhold.

Man hadde også litt problemer med å få bladet sendt ut til rett tid, og det bel også beklaget at det dette året bare utkom tre nummer. Dette ble begrunnet med en del tekniske startvansker i samarbeidet med trykkeriet.

 

REKLAMEFOLDER


For å skape ytterligere blest om NCC gikk man i styret inn for å få laget en reklamefolder der NCC skulle presenteres i sin fulle bredde. Avdelingene som disponerte egen campingplass ble derfor anmodet om å sende inn bilde og en kort beskrivelse av denne.

 

FUGLEVIK CAMPING 1969

Sesongen på Fuglevik ble på alle måter vellykket, og plasskomiteen fikk nesten overdrevet mye ros for sitt arbeid.

Plassen var fullt belagt hele sommeren, med 135 vogner. Sesongen hadde imidlertid medført store utgifter. Bare til vann var det brukt 10.000 kroner, og det var også investert 2.500 kroner i nye lekeapparater for barna.

Apropos Fuglevik så hadde avdeling Oslo søkt hovedstyret om selv å overta den direkte kontrakt med Godseier Sundt. Hovedstyrets arbeidsutvalg gikk enstemmig inn for dette. Avgjørelsen ble bekreftet i et brev, datert 18. september 1969, fra Norsk Caravan Clubs Hoved-styre til lokalavdelingen i Oslo v/Robert Johansen der man skrev:

"Bekrefter med dette at vi fra dags dato overdrar vår kontakt med Godseier Sundt om leie av Fuglevik til NCC avd. Oslo".

Brevet var signert Olav Torjussen og Eva Haavaldsen.

 

BISPEVISITAS

Østfoldavdelingens egen campingplass, Lingen, ble sommeren 1969 beæret med usedvanlig fint besøk.

Den da nytiltrådte biskop i Borg Bispedømme, Per Lønning, avla nemlig plassen et besøk. Etter gudstjenesten, ved "kirkekaffen" i Lingens campingvogn, ga Lønning da også uttrykk for at han godt kunne forstå caravanlivets sjarm.

 

HØVIKVOLLEN

Den lenge bebudede ekspropriasjonen av NCC's camping på Høvikvollen i Hurum ble virkelighet 1969.

Man skulle imidlertid forsøke å innlede forhandlinger om en eventuell fortsatt drift av plassen.

 

SAMARBEIDSPROBLEMER

Fra de enkelte lokalavdelingene ble det hevet kritiske røster mot at kontakten med hovedstyret var dårlig.

Hovedstyret var selv de første til å innrømme dette, men henviste til at arbeidspresset hadde vært stort og at mange problemer først måtte bli ryddet opp i.

Det ble imidlertid understreket at man prøvde å følge med i hva som skjedde på lokalplanet, og understreket samtidig at man ikke så nødvendigheten av å sende "intetsigende" rundskriv for rundskrivets egen skyld. Man lovet imidlertid bot og bedring.

 

6. NORDISKE CARAVAN RALLY

Norsk Caravan Club sto som arrangør av Nordisk Caravan Rally, som man hadde lagt til Oslo, nærmere bestemt Bogstad Camping.

Til dette treffet kom hele 42 vogner fra Finland, 30 fra Sverige og 3 fra Danmark. Norge var ikke representert med mer enn 8 vogner. Et mildt sagt elendig fremmøte.

Den norske arrangementskomiteen, med Tore Lindqvist i spissen, hadde imidlertid laget et utmerket treff, som de fikk mye ros for.

Beste norske deltager i det nordiske mesterskapet ble Egil Mørk, som denne gang kom inn på 3. plass.

 

NORGESMESTERSKAPET 1969

Norgesmesterskapet ble avholdt i Drammen 1969 og mester ble dette året Wiggo Bergseng foran Josef Nilsen og Kjell Frogner.

 

HØSTLANTERNE-FEST

I regi av avdeling Oslo ble det arrangert Høst-Lanternefest, som ble avviklet på Setskog. Denne var blitt så populær at arrangørene måtte avvise 50 påmeldinger, da festlokalet ikke kunne ta mer enn 93 personer.

 

URYDDIG ÅR

1970 ble vel på mange måter et nokså uryddig år for Norsk Caravan Club.

Tross store ambisjoner var nok dette året da det meste skar seg. I hvert fall hva angår hovedstyret, og den "nye given", som ble annonsert på landsmøtet, var det nok mange som ventet på.

Denne gjorde seg nok adskillig mer gjeldende innenfor de enkelte avdelinger, der det ble jobbet både godt og intenst, uten noen større drahjelp fra hovedstyret.

Rent arbeidsmessig var hoved-styret hovedsakelig sysselsatt med den bebudede omorganiseringen av Norsk Caravan Club.


Arbeidsutvalget kunne tilslutt enes om et forslag som var datert i mai 1970. Det ble i dette foreslått at hovedstyret skulle bestå av fire medlemmer, fra samme landsdel, representert ved minimum tre avdelinger. Det skulle videre nedsettes et landsstyre som skulle bestå av samtlige avdelingsformenn. Avdelingene skulle selv stå for innkreving av kontingent, og sende refusjon til hovedstyret etter en formel der avdelingene fikk 40 kroner og hovedstyret 10.

Bladet Caravan skulle "settes bort til et firma som mot disposisjon av annonsesidene påtar seg trykking. Selve utsendelsen skulle foretas av avdelingene".

Det ble også lagt opp til at landsmøtet skulle avvikles hvert år, fortrinnsvis i forbindelse med et treff innen utgangen av september.

Bakgrunnen for disse forslagene var at den organisasjonsmessige oppbygging som NCC hadde ikke ble betegnet som tilfredsstillende. Hovedstyremedlemmene ble valgt for to år, noe som man hevdet medførte at disse, i hvert fall det siste virkeåret hadde liten kontakt med avdelingene. Det merarbeid som avdelingene ble pålagt ville være minimalt, og de ville få en langt bedre oversikt over sine medlemmer. Man mente videre at det var helt naturlig at en caravanklubb avholdt sitt landsmøte i tilknytning til et treff. Ved å legge dette til høsten kunne det nye hovedstyret gå rett på oppgaven og unngå den "dødperiode" sommerferien representerte.

 

TEKNISK KOMMITE

På landsmøtet 1969 hadde Bjørn Berger tatt til orde for opprettelse av en teknisk komité, som skulle kunne veilede nye og gamle caravanister i teknikkens "mysterier".

Bakgrunnen var ganske enkel at det viste seg at den informasjon som de lokale forhandlerne sendte med de nybakte caravanister var svært mangelfull, og NCC burde derfor være sitt ansvar bevisst i å utvikle også den tekniske kunnskapen, og spred denne videre. Ikke bare til medlemmene, men også til forhandlere og importører.

Behovet ble nokså klart illustrert i forbindelse med NCC's påskecamping, der antatt "klare" vogner fra forhandler kom opp uten propanvarme og strøminntak, noe som foranlediget en rekke provisoriske løsninger.  

 

MANGLENDE LANDSMØTE

Der det imidlertid skar seg totalt var med hensyn til avholdelse av landsmøte.

Grunnet påsken det året syntes det umulig å få dette avholdt i mars. Det ble derfor på et styremøte i februar vedtatt å utsette dette til pinsen og kombinere det hele med et treff. Det bør vel tillegges at daværende styremedlem, Kaare Jensen, gikk imot dette da det var i strid med NCC's lover.

Også det foreslåtte pinsetreffet måtte utsettes og i april ble det antydet en dato i månedsskiftet august/september, og regnskap sendes ut til medlemmene så snart som mulig.

Deretter ble det "blikk stille". Selv Caravan glimret med sitt fravær.

 

7. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det nordiske Caravanrally gikk imidlertid som planlagt, denne gang i Esbjerg i Danmark.

I det nordiske mesterskapet havnet Per Hellne på 3. plass mens Tore Lindqvist ble nummer 4.

 

NORGESMESTERSKAP 1970

Norgesmesterskap ble også avholdt og dette året vunnet av Per Hellne foran Willy Rognstad og Egil Mørk.

 

MYE RYKTER

Hva angikk Norsk Caravan Club, som organisasjon, var rykter det eneste som gikk, mer eller mindre løse, om at klubben var i ferd med å bli nedlagt, var konkurs osv. osv.

I det hele tatt ble det lagt grobunn for nokså mange løst funderte antagelser, og ikke så lite svartmaling, og ikke minst "hva sa jeg".

Det var nok også en del frustrasjon blant de valgte styremedlemmene, som nok følte at deres tillit ble misbrukt, samtidig som de følte at ansvaret overfor NCC, ble mer eller mindre neglisjert, og at det var umulig å utføre den oppgaven de var valgt av medlemmene til å gjøre, på en forsvarlig måte.

Den som nok uttrykte størst frustrasjon var Kaare Jenssen, som absolutt ikke var nådig i sin kritikk av daværende President. Dette kommer nokså tydelig til uttrykk i et referat fra et møte i arbeidsutvalget den 28.12.1970.

Før dette møtet så hadde man ikke hatt kontakt siden mai, og noe regnskap hadde aldri vært forelagt.

En annen mangel ved møtene i arbeidsutvalget var at de hadde manglet sekretær, noe som også ble tilfellet på dette møtet. Kåre Jensen tok derfor på eget initiativ og laget et eget nokså kritisk referat, som nok bør gjengis i sin helhet, selv om det kanskje stiller NCC og enkeltpersoner i et noe "uheldig" lys.

"Arbeidsutvalgets medlemmer ble innkalt til møte hos presidenten privat den 28. desember kl. 18.00, men av en eller annen grunn ble vi oppringt den 27., med beskjed om nytt møte på KNA-hotellet.

Undertegnede fikk da rede på at også den ene valgte revisor, herr Ulf Berger skulle møte for "å redegjøre" for en del posteringer i regnskapet som vi i arbeidsutvalget skulle få se for første gang, dette til tross for at regnskapet etter presidentens uttalelse var ferdig i mai. På mitt spørsmål hvorfor herr Berger skulle møte, fikk jeg beskjed om at det var han som hadde bokføringen av regnskapet. Jeg forlangte da at også den andre revisor, herr K. Teigen, skulle møte, noe som ble tatt tilfølge.


Vi ankom til rett tid, men måtte som vanlig vente på presidenten, som til dato ennå ikke har kommet tidsnok. En gang måtte jeg vente en hel time ute på gaten, da det viste seg at alle hadde fått beskjed om å møte senere, bortsett fra meg som kom utenbys fra.

Presidenten opplyste at vi kunne begynne møte, da Ulf Berger kom med fly fra Bergen senere, og min mistanke om at noe "muffens" var i emning ble ytterligere styrket da presidenten etter ca. 20 minutter fikk beskjed om at en dame var i telefonen. Han kommer raskt tilbake og gir beskjed om at Ulf Berger ikke kommer. Altså heller ikke denne gang noe regnskap, og alt går etter planen.

Vel, da var det ikke noe annet å gjøre enn å ta fatt på annet arbeide, da det sikkert lå meget som skulle gås igjennom siden siste arbeidsutvalgsmøte i mai, men tro det eller ei, presidenten hadde ikke så meget som et papir med seg, hverken til å notere på, eller saker som var kommet inn. Brever sendt av min avdeling, Drammen og omegn, hadde han overhode ikke sett, så hvor de er havnet må "gudene" vite. Det eneste han til kjedsommelighet maste om, til tross for at han ble vist avdelingens regnskap hvor beløpet var ført opp som passive, var pengene som avdelingen har innkassert i kontingent og ikke refundert til hovedstyret. Personlig kan jeg ikke forstå at "de få kronene" har så meget å si i et regnskap som etter presidentens uttalelse ved flere anledninger, bla. på NM-festen, at det er det beste regnskap i klubbens historie. Hvordan dette kan dokumenteres vet ikke jeg, men med den medlemsøkningen ca. 700, som herr Torjussen opplyste på dette møte gleder jeg meg til å se dette bokført.

Vi fikk under møtet beskjed om at bla. Oslo avd. hadde forlangt ekstraordinært Landsmøte den 31. januar, og personlig håpet jeg at dette skulle skje, men valgte allikevel å følge de øvrige medlemmers beslutning om at hovedstyret skulle innkalle til Landsmøte den siste lørdag i februar. Det er tross alt ansiktet utad som teller. Videre er det å bemerke at det kun kreves 10 dagers melding om innkallelse til ekstraordinært og innen denne frists utløp må innkallelse og regnskap være utsendt fra oss. Undertegnede har, dessverre uten støtte fra de øvrige hovedstyremedlemmer forlangt på vårt siste møte den 2. februar at landsmøtet skulle avholdes etter lovene og tillater meg nok en gang, og nu med håp om støtte, at det må settes en stopper for herr Torjussens behandling av sine samarbeidspartnere. Dette finner jeg meg ikke i.

Nytt arbeidsutvalgsmøte ble berammet til tirsdag 5. januar 1971 kl.18.00".

 

Dette møtet ble senere utsatt noe som fikk Kaare Jenssen til å lage et lite PS til referatet.

 

"Fikk i skrivende stund beskjed fra vår sekretær om at møtet er utsatt til fredag 8. januar - foreløpig. Nok et bevis på at her er det noe som ikke er som det skal.

Jeg spør: "Er regnskapet i orden".

Svar: "Nei".

 

EKSTRAORDINÆRT LANDSMØTE 1971

Etter at man intet hadde sett og intet hørt ble det imidlertid forsøkt å komme på bena igjen, og reetablere Norsk Caravan Club etter de retningslinjer som en gang var trukket opp.

I følge paragraf 4 i foreningens lover skulle landsmøtet avholdes innen 31.3 hvert år. Da dette ikke var skjedd i 1970, ble det derfor, etter initiativ fra lokalavdelingene i Oslo, Romerike og Østfold, innkalt til et landsmøte, eller ekstraordinært sådant, som det ble kalt.

Dette gikk av stabelen 30. januar 1971 og på dette var det 45 stemmeberettigede representanter til stede.

Den eksisterende Presidenten var voksen nok til personlig å ta på seg det hele og fulle ansvar for den oppståtte situasjonen, og konstaterte at for stor optimisme fra hans side var skyld i hele elendigheten.

I sakens anledning ble det tilføyd at arbeidet med Caravan hadde tatt utrolig mye tid, samt det faktum at den indre roen i klubben også hadde manglet hadde gjort arbeidet langt tyngre enn antatt.

Man hadde umiddelbart etter overtagelsen fått seg forelagt to forslag til eksklusjon av to kjente og aktive medlemmer, noe som selvsagt tok både tid og krefter. Han var nøye med å presisere at de øvrige styremedlemmer ikke kunne lastes for det inntrufne.

Ikke unaturlig ble det en til dels heftig debatt om hvorvidt det påtroppende styre skulle betegnes Hovedstyre eller Interimsstyre. Avdeling Oslo opplyste at dersom ordet Hovedstyre ble valgt ville avdelingen ikke stille kandidater. Trass dette ble det bestemt at betegnelsen Hovedstyre skulle benyttes etter at avstemningsresultatet viste 32 mot 15.

Et annet tema var hvem som skulle stå for innkassering av kontingent, lokalavdelingene eller hovedstyret. Avstemningen over dette viste at det, mot 14 stemmer, skulle overlates til lokalavdelingene, med virkning fra 1972.

Fordelingsnøkkelen på kontingenten mellom avdelingene og hovedstyret ble også heftig debattert. Forslaget om 40 kroner til avdelingen og 10 til hoved-styret ble av enkelte karakterisert som det endelige dødsstøt til NCC. Forslaget ble imidlertid vedtatt etter at 25 hadde stemt for og 19 imot.

Også dette vedtaket skulle gjelde fra 1972.

Regnskap var dessverre blitt et nokså ukjent fenomen, og det var på dette ekstraordinære landsmøte ikke mulig å få fremkalt noe regnskap for årene 1969 og 1970. Det ble derfor nedsatt en hurtigarbeidende komité som skulle prøve å komme til bunns i "tragedien".

 

NYTT HOVEDSTYRE

Forsamlingen valgte så det nye Hovedstyre der Kaare Jenssen fra Drammen ble President og Karl Tangen fra Østfold Visepresident. Som styremedlemmer ble innvalgt Finn Eriksen, Helge Trones, Birger Høymyr og som varamedlemmer Olav Gullestad og Oddvar Fossengen.

Det er ikke tvil om at det var en modig avgjørelse av Kaare Jenssen å ta på seg arbeidet med å gjenoppbygge Norsk Caravan Club, og man kan vel formode at han ikke gikk til oppgaven med noe spesielt lett hjerte.


Det faktum at avdeling Oslo ikke ville stille seg til valg gjorde vel heller ikke oppgaven enklere.

Vedtaket om kontingentfordelingen var nok også medvirkende til at arbeidet måtte føles tungt. Han ville derfor ikke love noen "ny giv", men at det nye hovedstyret skulle forsøke å lede arbeidet etter de retningslinjer som ble trukket på landsmøtet.

 

VANSKELIG ARBEID

Det første styremøte ble avholdt 12. februar og allerede da fikk man en indikasjon på at arbeidet ikke ville bli lett.

Avdeling Oslo hadde nemlig overfor den ansatte sekretæren lagt ned forbud mot å påta seg arbeid for det nye styret, noe som Oslo-avdelingen i ettertid ville ha seg frasagt. I alle fall startet det nye styret arbeidet uten sekretær, og dette ble beklaget da de kunne ha hatt uvurderlig hjelp av henne i sitt innledende arbeid.   Sekretærfunksjon samt bokføring ble derfor, i første omgang, overlatt til styremedlemmet Finn Eriksen.

Noe senere flyttet man hele sekretariatet til Drammen, etter heftige protester fra avd Oslo, da disse hevdet at sekretariatet ifølge NCC's lover skulle ligge i Oslo. Til å lede dette ble ansatt fru Bjerknes, som nedla et godt stykke arbeide for NCC. Sekretariatsfunksjonen ble da også et hett tema på landsmøtet 1972.

 

REGNSKAPSUTVALGET

Det utvalget som ble nedsatt på det ekstraordinære landsmøtet, bestående av Odd Sjølyst, Per Hellne og Tor H. Kristiansen, og skulle forsøke å gå gjennom regnskapene for årene 1969 og 1970, hadde utvilsomt en nokså vanskelig oppgave.

Heldigvis hadde det avgående styret i 1969 hatt åndsnerværelse nok til å foreta en fullstendig regnskapsavslutning med kommentarer, og overlate denne til NCC's revisor.

Da hadde man i hvert fall et utgangspunkt for videre undersøkelser.

Det nedsatte utvalg kunne levere sin innstilling i juni 1971.

I sakens anledning hadde man hatt en rekke møter og drevet et intenst detektivarbeid for å fremskaffe bilag og avstemme konti.

Rapporten inneholdt da også en nokså detaljert gjennomgang av poster i regnskapet og underbilagene til disse, eller snarere mangel på sådanne. 

Konklusjonen i rapporten ble at det regnskapet som ble presentert på landsmøtet ikke kunne godtas. Utvalget anså seg imidlertid ikke å ha mandat til å ta de avgjørelser som unektelig måtte tas i sakens anledning, men man understreket at sommel og rot den første tiden etter overtagelsen var en sterkt medvirkende årsak til at det gikk som det gikk.

Man konkluderte også med at før nærmere avgjørelse ble tatt med hensyn til de påpekte forhold var ikke utvalget i stand til å sette opp noen korrigerte regnskaper. Man stilte seg imidlertid til disposisjon for å kunne bidra med den innsikt de under arbeidet hadde fått med hensyn til regnskapene.

Hele året gikk i grunnen med for å komme til bunns i problematikken. I forbindelse med det ekstraordinære landsmøtet 1972 anså man seg imidlertid ferdig, da man kunne presentere et regnskap som kunne godtas.

Et kausjonsansvar var da overført på enkeltperson, og under forutsetning av at dette ble betalt rettidig var NCC således fritatt sitt ansvar og man kunne endelig betrakte denne episoden som avsluttet.

Man ga da også uttrykk for at man virkelig hadde sett fram til avslutningen av denne saken da den hadde tatt både tid og krefter. 

CARAVAN

Medlemsbladet Caravan begynte igjen å komme ut, dog i en noe enklere og rimeligere form enn tidligere, men fortsatt med Thor Jervell Hansen som eminent redaktør.

Fra styrets side var man svært oppsatt på å sikre utgivelse av bladet, og foreslo i sakens anledning å øremerke 10 kroner pr. medlem til dette formål. Dette ble imidlertid sterkt imøtegått av avdeling Oslo. Avdelingene ble også bedt om å oppnevne en egen kontaktmann for Caravan, slik at bladet kunne få med seg stoff fra lokalavdelingene.

Redaktøren gjorde utvilsomt en utmerket jobb, og både i samtid, og også i ettertid, er bladene fra denne tiden artig lesning. Det ble selvsagt rettet kritikk mot bladet, at det inneholdt for mye utenlandsreportasjer.

Javel, men her var det jo bare for hver enkelt å komme med aktuelle artikler, for å forlange at redaktøren skulle endre ferievaner var vel for mye forlangt.

Avdeling Oslo fortsatte jo selvsagt sin kritiske holdning, og karakteriserte bladet som et produkt helt uten verdi for avdelingen.

Spørsmålet var jo da egentlig hva bidro avdeling Oslo med for at det skulle bli av interesse også for sine medlemmer.

I rettferdighetens navn bør det jo tillegges at avd. Bergen fylte sin oppgave og det samme gjorde også Hans-Kr. Nielsen, Calle Christensen og Tore Lindqvist, som alle bidro til å holde redaktøren ajour.

 

ØKET SATSING PÅ KJØRING

Per Hellne hadde på landsmøtet lagt frem en oppfordring om at flere avdelinger skulle ta opp ferdighetskjøring på sitt aktivitetsprogram.

Denne appellen fikk full støtte av hovedstyret, og håpet var at denne aktiviteten kunne bli en kilde til ytterligere utvidelse av kameratslig samvær medlemmene i mellom.

Norgesmesterskapet ble 1971 arrangert av avdeling Østfold og mester ble Rolf Stolp foran Kjell Frogner og Willy Rognstad.

 

8. NORDISKE CARAVAN RALLY

1971 sto igjen finnene som arrangør av Nordisk Caravan Rally, og denne gang hadde de lagt dette til Åbo.

Totalt deltok 449 vogner, der størstedelen var finske, men også 8 fra Norge.


Nordisk mester ble Per Hellne, med Tore Lindqvist på 5. og Egil Mørk på 7. plass.

I lagkonkurransen, som svenskene vant, besatte Norge 2. plassen.

I forbindelse med Styrets årsberetning var det i referatet fra Nordisk skrevet at en liten "Miss" fratok Norge lagseieren. På landsmøtet ble det fra representanten Paul S. Boge fra Bergen, bemerket at dette nok burde skrives med liten m, da man ellers kunne begynne å lure på hva de norske deltagerne bedrev der borte.

 

NORDISK CARAVAN RÅD

Et visst Nordisk samarbeid hadde pågått siden tidlig på 1960-tallet i mer eller mindre uoffisielle former.

Nødvendigheten av et mer velorganisert samarbeid hadde lenge blitt ansett som en nødvendighet. Den 9-10. januar 1971 hadde man derfor fått sammenkalt til et møte i Strängnäs i Sverige, der man skulle etablere Nordisk Caravan Råd.

Som dets første formann ble valgt Ivar Kahl fra Sverige og øvrige medlemmer var Svend Pedersen fra Dansk Caravan Club, Tore Lindqvist fra NCC, Børje Tengstrøm fra SF-C og som sekretær fungerte Erik Strid fra den svenske caravanklubben.

Som paragraf 1 i statuttene ble innført at Rådets hovedformål skulle være "å samordne de nordiske caravanklubbenes målsettinger og fremme utviklingen av caravancamping og virke for et godt kameratskap over grensene".

 

JUBILEUMSFEST I BERGEN

Avdeling Bergen kunne 1971 feire sitt 5-års jubileum, som ble behørig feiret på restaurant Oasen, som for anledningen var omdøpt til forteltet.

I invitasjonen ble medlemmene bedt om å "jekke opp" og ta med sin bedre halvdel på "kroken". "Plassavgiften" var kr. 60,- og i baren skulle serveres "caravann".

 

FORHOLDET TIL AVDELING OSLO

Holdningene i avdeling Oslo ble nok mye debattert både i hoved-styret og i andre avdelinger dette året.

At avdeling Oslo kanskje heller ikke var riktig fornøyd med tingenes tilstand illustreres ved at de etter å ha valgt nytt styre, på høstparten 1971, innkalte til et møte der medlemmene ble bedt om å "fyre løs" på et panel, bestående av avdelingsformenn fra Oslo, Asker og Bærum, Drammen og Romerike, og komme med kreative innspill.

I løpet av året hadde det nok vært krefter i sving for en eventuell løsrivelse av avdelingene, men konklusjonen på dette møtet ble at NCC burde drives med et Hovedstyre og lokalavdelinger.

Avdeling Oslo, ved sin nye ledelse Karl Paulsen og Arne Bjæring, ble gitt mye heder og ære i forbindelse med arrangementet og det ble ytret håp om at også avdeling Oslo ville bli en mer kreativ bidragsyter i framtiden.

 

LOKALE CAMPINGPLASSER

NCC's egne campingplasser, drevet i regi av lokalavdelingene, hadde utvilsomt et godt år 1971.

På Fuglevik hadde komiteen kjørte på 65 tonn med grus og subbus for å forbedre veiene på plassen.

Det ble imidlertid reist et visst spørsmål ved NCC's campingdrift.

Det viste seg at de avdelinger som disponerte egen plass mer eller mindre stagnerte med hensyn til aktiviteter for de som ikke lå fast på disse plassene.

Det ble derfor rettet et varsko mot denne tendensen, og understreket at det ikke var derfor at NCC i sin tid ble etablert.

Det ble derfor appellert til aktuelle avdelinger å sørge for aktiviteter også for de som ikke lå fast, da avdelingene med faste plasser, syntes å miste en god del medlemmer.

Andre avdelinger, med et mer allsidig program, kunne derimot vise til et stigende medlemstall.

Problemstillingen ble også berørt i et leserinnlegg i Caravan, med signaturen "Pegasus".

Her ble det presisert at det riktige forum å ta opp problemet hadde vært med styret i avdeling Oslo, med det ble samtidig antatt at spørsmålsstillingen ville falle på stengrunn.

Spørsmålet var aktiviteter i klubben, eller mangel på sådanne. Det ble konstatert at det de siste tre år ikke hadde blitt arrangert et eneste treff, og spørsmålet var om all avdelingsaktivitet skulle dreie som Fuglevik og de som lå der. Debatten er vel kanskje like aktuell i dag.

 

NYE AVGIFTER

Finansdepartementet hadde lenge arbeidet med spørsmålet om innføring av årsavgift på campingvogner.

I sakens anledning var selvsagt både Importør- og produsentforeningen, samt Norsk Caravan Club på banen og protesterte kraftig mot den foreslåtte årsavgift på 300 kroner, den samme som for bil.

Man påpekte at campingvogner stort sett hadde en sesong på to måneder og at kjøredistansen i denne perioden var relativt begrenset. Man fant det derfor urimelig at årsavgiften for campingvogner skulle være identisk som den for bil.

Man var imidlertid ikke fremmed for å måtte betale en avgift, men at det forutsattes at denne sto i et rimelig forhold, og omfattet alle former for tilhengere.

Et akseptabelt nivå ville eventuelt være 100 kroner.


Man det ble som staten hadde bestemt, årsavgift på 300 kroner, og giroen datt ubønnhørlig ned i postkassa og lå der og gliste til alle eiere av campingvogner.

Noe særlig fornøyd var man jo ikke og et ikke ubetydelig antall caravaneiere valgte da også å levere inn skiltene. Enkelte medlemmer ytret da også frempå om at NCC som sådan hadde vært for passive i saken, og burde ha markert seg sterkere.

 

DÅRLIG ØKONOMI

Rent økonomisk ble, naturlig nok, ikke 1971 noe godt år.

Det nye styret måtte starte med å betale gammel gjeld og avdrag på utstedte aksepter. Man var derfor nødt til å ta penger fra NCC's sparekonto. Noe man sterkt beklaget.

Man beklaget også avgjørelsen som ble tatt på siste landsmøte med kun å overføre 10 kroner av kontingenten til Hovedstyret. Man håpet derfor at denne avgjørelsen kunne omgjøres. Penger var nemlig en nødvendighet om man skulle kunne fortsette den linjen man hadde begynt som gikk ut på en sikring av bladet Caravan, hovedstyrets nåværende funksjon og den opparbeidede positive kontakt mellom hovedstyret og avdelingene.

 

GUNSTIG MEDLEMSUTVIKLING

Tross tunge tider viste medlemstallet gunstig utvikling, og i en oversikt pr. 31.12.1971 hadde NCC 1140 medlemmer.

Tallet var imidlertid noe usikkert.

Man beklaget imidlertid fortsatt den trege inngangen av kontingenter, og støttet avdeling Oslos innsendte forslag om en mer drastisk stryking av medlemmer.

 

LOKALAVDELINGER

Når det gjaldt lokalavdelinger så hadde Bodø, Tromsø og Sunnmøre opphørt og eksistere.

Avdelingen i Kristiansand var noe usikker.

Samtidig var det foretatt en deling av avdeling Vestfold, ved at man hadde etablert Vestfold Søndre. Dette hadde vakt stor harme i den eksisterende Vestfold-avdelingen og man vurderte der lenge å sende inn protest på denne avgjørelsen.

 

LANDSMØTET 1972

Landsmøtet 1972 ble avviklet på Hotvedt gård i Drammen den 18. mars 1972 med 45 stemmeberettigede delegater.

Møtet var egentlig å betrakte både som et ekstraordinært og et ordinært landsmøte.

Det ekstraordinære innkalt for å få en avslutning på det tidligere omtalte manglende regnskap for årene 1969 og 1970.

Det ordinære landsmøtet ble avholdt umiddelbart etterpå. Hovedstyrets rapport ble sterkt kritisert fra avdeling Oslo, da enkelte avsnitt inneholdt en rekke spark til denne avdelingen. Enkelte setninger ble da også strøket og omformulert.

At man hadde skrevet en del negativt om Oslo-avdelingen var vel egentlig ikke så rart, da denne ved sitt vedtak om ikke å stille kandidater til styret på siste generalforsamling, jo hadde markert et distansert standpunkt. Det var jo følgelig i utgangspunktet ikke lagt opp til det sunneste samarbeidsklima.

Oppe til debatt var også et lovendringsforslag fra avd. Bergen med hensyn til paragrafen om Avdelingers oppløsning. Det man ville ha endret var at passussen "Aktiva oversendes NCC" skulle strykes.

Etter en tildels heftig debatt, ble avdeling Bergens forslag, med et lite tillegg, gjenstand for avstemning, der 28 stemte for. Dermed manglet det en stemme på det nødvendige 2/3 flertall slik at paragrafen ble stående som den var.

Kontingenten var fra avdeling Bergen foreslått forhøyet til kr. 75, der 50 kroner skulle gå til lokalavdelingen og 25 til Hovedstyret. Etter en del diskusjon ble dette forslaget enstemmig vedtatt.

Det ble samtidig besluttet at man for 1972 skulle innbetale 10 kroner pr. medlem til drift av medlemstidsskriftet Caravan.

Det ble også gitt tilslutning til at Hovedstyret kunne benytte NCC's sparekapital til den nødvendige drift.

Før valgene på landsmøtet ga avdeling Oslo uttrykk for at det sittende Hovedstyret ikke hadde avdelingens tillitt. Den sittende presidenten Kaare Jenssen hadde gitt uttrykk for at han ikke ønsket gjenvalg. Avdeling Oslo hadde så et lite møte "på gangen" og etter henstilling fra flere delegater om ikke å være så hårsåre, og det hele endte med at Oslo-avdelingens representanter sa seg villig til et samarbeid.

Det hele kulminerte da med et enstemmig gjenvalg av så vel President Kaare Jensen som Visepresident Karl Tangen.

Det ble samtidig bestemt å utvide hovedstyret til sju medlemmer som til 1972 besto av Helge Trones (avdeling Bergen), Olav Gullestad (Vestfold), Odvar Fossengen (Romerike), Per Hellne (Romerike) og Karl Paulsen (Oslo).

Det er her verdt å merke seg at avdeling Oslo igjen var representert.

Landsmøtet ble vel ellers karakterisert som et av de fredeligste i NCC's historie.

 

NYE CAMPINGPLASSER

Et av datidens store problemer var å skaffe nok plasser til oppstilling av campingvogner. Arbeidet med å fremskaffe egnede arealer ble ansett som en av NCC's hovedoppgaver, og samtlige medlemmer ble anmodet om å være på utgikk og eventuelt melde fra til sin lokalavdeling eller NCC sentralt.

NCC's forskjellige lokalavdelinger var på denne tiden engasjert med drift på følgende campingplasser:

Stretre Camping - Brunlanes, Vindfjell Camping - Lardal, Borre Familiecamping - Borre, Framnes Camping og Pensjonat - Vestfold,

Tempelseter Camping - Eggedal, Fuglevik Camping - Moss, Kvamskogen Camping - Bergen, Sotra Camping - Bergen,

Sundre Camping - Ål, Brusand Camping - Sandnes, Ølberg Camping - Sandnes, Osaland Camping - Sandnes, Sæby Camping - Moss.

Det ble samtidig understreket at alle NCC's medlemmer var velkommen på disse plassene.

 

ANDELSLAG

Avdeling Bergen hadde for å få litt fart i utbyggingen av sin plass på Kvamskogen, og få bygget ut en egnet sommercamping, startet et eget aksjesparelag med betegnelsen Caravan. Tegningsbeløpet var satt til minimum 200 kroner og maksimum 1000 kroner, mens årlig sparing var satt til minimum 100 kroner pr. år.

Lokalavdelingen forpliktet seg samtidig til å skyte til 6.000 kroner på årsbasis, et beløp som hovedsakelig skulle benyttes til innløsing av aksjer for de som måtte ønske dette.

Allerede ved innbydelsen var det 20 medlemmer som tegnet seg og beløpet passerte raskt 12.000 kroner.

Hele "firmaet" skulle drives etter forretningsmessige prinsipper.

 

FRAMNES CAMPING

Apropos campingplasser så kunne avdeling Asker & Bærum den 29. april innvie sin egen campingplass "Framnes" ved Smørstein litt nord for Holme-strand.

 

TEKNISK KONTROLL

Av lokale aktiviteter hadde avdeling Østfold våren 1972 en gratis vårsjekk av medlemmenes campingvogner.

Dette ble arrangert i samarbeid med det daværende Raj Caravan, og det ble foretatt justering av bremser, tetthetsprøving av gassanlegget og smøring av hele campingvogna.

 

FØRSTE DNS-TREFF

I mai 1972 ble det første internordiske treffet arrangert i Gøteborg.

Dette var et treff med deltagere fra Norge, Sverige og Danmark, og skulle bli det første i en lang tradisjon med slike treff, som ble kjent under benevnelsen DNS.

Maksimaldeltagelsen dette første året var for Norges vedkommende begrenset til 25 vogner, og treffprisen var satt til 40 svenske kroner pr. person over 20 år.

Dessverre deltok bare to norske vogner, i tillegg til 25 danske og 25 svenske.

 

9. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det Nordiske Rally ble avviklet i Sverige, nærmere bestemt Byske, der hele 91 vogner kom fra Norge, av totalt 224.

Nordisk mester ble også dette året Per Hellne, med Rolf Stolp på 3. og Wiggo Bergseng på 8. plass.

Disse greide samtidig å ta lagseieren for Norge.

 

NORGESMESTERSKAPET 1972

I Norgesmesterskapet gikk nok en gang Rolf Stolp av med seieren med John Sandberg på 2. plass og Per Hellne på 3.

Arranger dette året var avdeling Oslo.

 

CARAVAN 1972

NCC's medlemsorgan Caravan ble fortsatt for en stor del laget av Thor Jervell Hansen.

Han hadde det imidlertid kun som en fritidsbeskjeftigelse, og selv han hadde jo også andre ting å drive med.

De lenge lovede bidrag fra avdelinger og enkeltpersoner glimret, med enkelte hederlige unntak, fortsatt med sitt fravær. Noe som i sin tur medførte at Caravan dette året igjen bare kom ut med tre utgaver.

Bladet slet også litt med dårlig økonomi. Annonseinngangen var riktignok god, men problemet var imidlertid at det var svært vanskelig å få inndrevet betalingen.

Det ble derfor henstilt til medlemmene, med kontakter blant annonsørene, å henstille til disse om en kvikkere betaling.

 

ÅRSAVGIFTEN

Bitterheten over innføringen av årsavgift på campingvogner preget også 1972, og i samarbeid med norske Caravanprodusenters og importørers forening sendte man nye brev til Finansdepartementet der man nok en gang argumenterte for sitt sin på saken.

 

FJERNING AV NCC-MERKER

Det ble fra hovedstyret henstillet til medlemmene om at når de solgte vognen skulle fjerne eventuelle klistremerker med NCC-emblem.

Som skrekkeksempel ble fremhevet to vogner som var "henslengt" i veggrøften med riktig smekre NCC-merker i vinduet.

En appell som siden er blitt gjentatt adskillige ganger, og er fortsatt like aktuell.

 

NCC REKVISITA

På rekvisitasiden var det nå framtatt en noe større jakkenål, samt et grillmerke i metall til å plassere på grillen, bilens vel og merke.

 

MEDLEMSTALL

Antallet medlemmer i Norsk Caravan Club oppgikk ved utgangen av 1972 til 1178 stykker, altså en svært beskjeden økning.

 

LOKALAVDELINGENE

Blant avdelingene var det fortsatt Oslo som var størst med 412, foran Østfold med 170 og Bergen med 150.

Blant de øvrige hadde Drammen 117, Vestfold 98, Romerike 73, Rogaland 72, Vestfold Søndre 43 og Asker og Bærum 34.

Man hadde i løpet av året forsøkt å etablere lokalavdelinger i Skien og Hamar, men disse hadde foreløpig ikke resultert i noe konkret.

I stedet måtte man konstatere at avdelingene Sunnmøre, Nordmøre, Bodø og Tromsø nå måtte betegnes som nedlagt.

Avdelingene i Kristiansand og Trondheim slet nok også tungt. 

 

LANDSMØTE 1973

Det 5. Landsmøtet i Norsk Caravan Club ble avholdt i Folkets Hus i Oslo 31. mars 1973. I tillegg til Hovedstyret var det denne gang møtt 43 delegater.

Hovedstyrets årsberetning ga også denne gang opphav for en viss kritikk. Dette året ikke så mye for form og ordbruk, men mer på grunn av saksinnhold.

Det ble reist kritikk mot at styret ikke hadde presset hardere på for å få blitt med i det nyetablerte Norsk Campingråd som fullverdig medlem, samt at man ikke hadde markert seg hardere for å bearbeide komiteen som skulle vurdere årsavgiften. I sakens anledning ble det referert til NCC's formålsparagraf, samtidig som det ble fremført at man snarest mulig måtte få laget en arbeidsinstruks for styret. 

Et annet tema som ble heftig diskutert på landsmøtet var NCC's forhold til Nordisk Caravan Råd. Norsk representant i dette var på denne tiden Tore Lindqvist, og han kritiserte sterkt det sittende hovedstyret for total mangel på kontakt i sakens anledning.

Det reviderte regnskap ble godkjent, dog med en del kommentarer. Man fikk i hvert fall bekreftet at det ikke lå noen skjulte gjeldsposter tildekket i regnskapet, og konkluderte vel med at de 17.000 som var ført opp som underskudd, nok ga et noe for dårlig bilde av driften.

Det fremlagte budsjett for året 1973, var også vanskelig å godta, da dette inneholdt et budsjettert underskudd på i overkant av 15.000 kroner.

Det ble selvsagt reist en del spørsmål angående dette. Både med hensyn til kontingentbidraget til hovedstyret, utgiftene til bladet Caravan, og man hadde også oppe spørsmålet om hvorvidt man trengte et hovedstyre i det hele tatt.

Av innkomne forslag var et fra avdeling Oslo med følgende ordlyd:


"Til campingplasser drevet i regi av lokalavdelingene av NCC, er det kun adgang for registrerte caravans".

Karl Paulsen fra avdeling Oslo begrunnet det hele med at det var tenkt som et ansvar overfor myndighetene. Man mente videre at NCC var en caravanklubb og ikke en hytteforening, og for å bli tatt på alvor måtte man være det man ga seg ut for, nemlig caravanister.

Man var videre opptatt av at man måtte respektere gjeldende lover. Ikke unaturlig møtte det hele en god del motbør, først og fremst fra avdeling Østfold, der medlemmene oppfattet det hele som et dolkestøt, og man hevdet at avdelingene selv bestemte over sine egne campingplasser. Avdeling Østfold fremmet derfor et motforslag med teksten

"Enhver avdeling gis rett til selv å bestemme om vogner på avdelingens campingplasser skal være registrert".

Det ble deretter stemt over avdeling Oslo's forslag der avstemningsresultatet viste 36 for og 13 imot.

Et annet forslag, vedtatt enstemmig, var at det fra og med Landsmøtet 1974 ble reist krav til Hovedstyret om å fremlegge et arbeidsprogram for den kommende perioden.

Valget på dette landsmøtet ga som resultat at ingen av avdeling Oslos kandidater ble valgt inn, noe som foranlediget at avdelingens representanter igjen hadde et møte "på gangen", der konklusjonen ble at man

"ga til kjenne at Oslo, som den største avdeling, følte at de ikke hadde den nødvendige tillit idet ingen av delegatene var blitt valgt inn i Hovedstyret. På denne bakgrunn hadde de besluttet å trekke alle sine representanter tilbake fra det videre valg".

Representanter fra andre avdelinger beklaget også at avdeling Oslo ikke var representert i Hovedstyret, men gjorde det samtidig klinkende klart at Landsmøtet ikke hadde noen forpliktelse på seg til å velge en representant fra Oslo inn i Hovedstyret.

Konklusjonen ble at det nok en gang var oppstått en "uheldig" situasjon, noe også Presidenten, Kaare Jenssen, beklaget, men understreket at selvsagt hadde avdeling Oslo samme anledning til å komme med sine krav overfor Hovedstyret.

 

NYE UROLIGHETER

Man må vel formode at Landsmøtet 1973 ga en noe beklemmende følelse, og at det lå mellom linjene, at noe var i emning.

Det faktum at ingen av avdeling Oslos kandidater var innvalgt og avdelingens uttalelse om at de manglet tillit blant de øvrige medlemmer, tilkjennega at det nok ulmet litt i de berørte parter.

Det hele blusset opp da avdeling Oslo i et brev til NCC Hoved-styret datert 14. mai 1973 meddelte:

"Vi viser til paragraf 14 i klubbens lover og vil med dette meddele at vår avdeling vil arrangere ekstraordinær generalforsamling for eventuelt. å fatte vedtak om at avdelingen skal tre ut av NCC."

Denne ekstraordinære generalforsamlingen var berammet til 5. juni kl.19.00 i Folkets Hus i Oslo, og det ble samtidig gjort oppmerksom på at de av Hovedstyrets representanter som ville være tilstede var velkommen, dette i følge lovenes paragraf 106.

Brevet var signert formannen i avdeling Oslo, Karl Paulsen.

NCC Hovedstyret reagerte selvsagt på henvendelsen og svarte med å oversende en uttalelse fra et samlet Hovedstyre, som ble anmodet opplest av NCC's President på generalforsamlingen.

Denne appellen hadde følgende ordlyd:

"Et samlet hovedstyre henstiller til avdeling Oslo om å utsette forsøket på å melde seg ut av Norsk Caravan Club, i all fall til neste Landsmøte.

Hovedstyret kan meddele at avdeling Oslo's arbeidsinstruks ligger til grunn for hovedstyrets arbeidsprogram.

Hovedstyret er også interessert i at styreformen innen Norsk Caravan Club bør endres, hvis dette fører til bedre administrasjon og klubbarbeide.

Hovedstyret henstiller til avdeling Oslo om å legge frem forslag i denne sak, og denne vil bli seriøst behandlet.

Landsmøtet 1974 vil da kunne ta det endelige standpunkt".

Dette var datert 30. mai og signert Kaare Jenssen samt Per Hellne, Oddvar Fossengen, Karl Tangen, Helmuth Jensen, Helge Trones, Olav Gullestad, Birger Andersen og Mogens Ryvænge.

 

Man sendte også ut et brev til samtlige av avdeling Oslos medlemmer angående den berammede ekstraordinære generalforsamlingen, der man sammen med lovkomiteen fremsatte følgende synspunkter angående møtet.

Man understreket at medlemmene på forhånd burde legge vekt på følgende:

 

1. Splittelse gjør alle svake.

 

2. Osloavdelingen begrunner dette dramatiske skritt med at de ikke fikk noen representanter inn i Hovedstyret ved siste landsmøte. Hertil kan bemerkes: Generalforsamlingens forhandlinger og avstemninger ble holdt i lovlige former. Det er da udemokratisk ikke å ville bøye seg for flertallet. Osloavdelingen stilte heller ikke noen betingelse før valgene. Videre synes det klart at delegatene ikke tenkte på avdelingene, men på personer ved valg av hovedstyre. Flere personer fra avdelingen ble av delegatene foreslått til andre tillitsverv. Først på dette tidspunkt ga avdelingen beskjed om at de ikke mottok noe valg. Dette kom som en kalddusj på forsamlingen. Etter sterke henstillinger fra delegatene, ba Osloavdelingen om separat møte på saken. Utfallet av dette separatmøte ble at avdelingen opprettholdt sitt standpunkt om ikke å motta noe valg. (Dissens). Hvorledes skal det hele fungere dersom alle avdelingene hadde et lignende syn? Dog vil vi tilføye at avdelingen i kraft av sitt store medlemstall bør være representert i hovedstyret. Dette er både praktisk og rimelig.

 

3. Summa summarum: Det synes som om det er en utbrytergruppe som setter det hele i scene, fordi de misforstått føler seg tråkket på tærne.

 

4. Møt fram å gi tilkjenne at du ønsker Norsk Caravan Club i sin nuværende form, og at avdeling Oslo atter skal la seg høre i både hovedstyre og komiteer."

 

Denne oppfordringen var signert Presidenten og et samlet hovedstyre.

 

ETABLERING AV OSLO CARAVAN CLUB

På den ekstraordinære generalforsamlingen møtte imidlertid ikke mer enn 52 medlemmer opp, av et samlet medlemstall i avdeling Oslo på rundt 400 personer.

At brorparten av disse tilhørte "utbrytergruppen" var jo nokså naturlig, og man oppnådde tilslutt et simpelt flertall, 34 mot 18, på å melde seg ut av NCC, og i stedet etablere Oslo Caravan Club, OsCar.

Det hele var imidlertid ikke så enkelt. Ikke minst var det en del penger involvert, og NCC engasjerte i sakens anledning advokat for å inndrive de tilgodehavender man mente å ha i den tidligere avdeling Oslo.

En utstrakt korrespondanse mellom de to foreninger fulgte, der man stort sett var uenig på de fleste punkter.

Bruddet medførte også at de to campingplassene som hittil hadde vært drevet i regi av avdeling Oslo, Fuglevik og Tempelseter, nå var havnet i regi av Oslo Caravan Club. Et faktum som det nok både ble, og kunne reises spørsmål ved.

Dette foranlediget at Oslo Caravan Club sendte et brev, datert 20. august 1973, til lokalavdelingene av NCC vedrørende campingplasser.

I dette ble det foreslått at medlemmer av NCC skulle ha full adgang til OsCars's plasser, mot at tilsvarende ording også skulle gjelde medlemmer i Oscar på NCC-plasser.

Dette ble fra NCC's side besvart med at "Noe samarbeid med utbryterklubben OSCAR og NCC's Hovedstyre og dennes lokalavdelinger overhode ikke kan komme på tale". Dette standpunkt ble også sterkt presisert overfor NCC's lokalavdelinger.

 

KONSEKVENSENE AV "BRUDDET"

Dermed var en periode i NCC over, og man kunne igjen begynne å se fremover.

Fra NCC's hovedstyre ble konklusjonen på den såkalte "Oslo-saken" at det hele hadde vært både vanskelig og innfløkt. Hovedstyret hadde i utgangspunktet vurdert aksjonen med innkallelse til ekstraordinær generalforsamling og den der oppsatte dagsorden, som et brudd på paragraf 111 i NCC's lover. I ettertid måtte man bare konstatere at i henhold til betenkninger foretatt av advokat, ble paragraf 14 i lovverket å benytte i slike sammenhenger. Et resultat ble derfor at det ble besluttet at NCC's lovkomité skulle se på saken og utarbeide en lovtekst slik at en lignende episode kunne unngås i fremtiden.

 

EKSKLUSJON

Hovedstyret i NCC fremmet imidlertid et både vel begrunnet og omfattende krav overfor den nydannede Oslo Caravan Club, OsCar.

I denne sammenheng ble det fra NCC's side benyttet advokat.

Et annet resultat av aksjonen ble at initiativtagerne, med tildels lang tid bak seg i NCC, ble ekskludert fra Norsk Caravan Club for all fremtid.

Man uttrykte imidlertid fra NCC's side sympati for de medlemmer, med tilhold på Fuglevik, som nå, mer eller mindre uforskyldt, hadde havnet i konflikt med seg selv og sin gamle klubb.

Det ble derfor henstillet til både avdelinger og enkeltmedlemmer om å være varsomme når de skulle bedømme og kommentere disses situasjon.

 

REETABLERING AV OSLO-AVDELING

Man understreket fra NCC's side at man også ville gi all mulig støtte til gjenoppbyggingen av den tidligere Oslo-avdelingen.

I den anledning ble det fra det nye styret i NCC Oslo sendt et brev til samtlige medlemmer av den tidligere avdeling Oslo, der man bla. kunne lese følgende:

"Vi ivrer etter å fortelle deg og din familie at NCC avd. Oslo består. NCC er en frivillig forening som vil gi det beste utbytte for deg, din familie og caravan. NCC har meget gode formålsparagrafer for dette, om de bare etterleves. 5. juni i år falt dommen over det sittende styret i NCC avdeling Oslo. De maktet ikke sin oppgave, de ivaretok kun særinteresser, les Fuglevik/Tempelseter. Med bare 34 medlemmers tilslutning ba de seg fritatt overfor NCC's formålsparagrafer. De ba om et nytt navn og fikk det. Er et nytt navn tilstrekkelig når lederne er de samme?.

Selv OS CARS ledelse har innsett at så enkelt er det ikke. Noen har tross alt noe å tenke med. Derfor kjære caravanister var det nødvendig og ekskludere noen fra OS CAR.

Det var imidlertid de som ikke omgående fant seg i Diktatur. Det var de som hadde meldt seg inn frivillig i NCC, noe vi også tror du gjorde."


Man redegjorde deretter litt for både pågående og kommende aktiviteter i den "nye" avdeling Oslo, som hadde et interimsstyre bestående av Tore Lindqvist, Gunnar B. Berntsen, Arne Krogh, Arne Juliussen og Wiggo Bergseng. Disse herrer fikk virkelig fart på den nye avdelingen og kunne samtidig glede seg over en tilslutning av nye medlemmer som man ikke hadde opplevd på mange år. Et nokså klart bevis på at man var på vei i riktig retning.

 

EN NY START FOR NCC

Selv om hendelsene i avdeling Oslo selvsagt var å beklage hadde de vel også sine positive sider. Det hele var vel iscenesatt av en gruppe som gjennom flere år hadde laget mest "bråk", både på landsmøter og i andre sammenhenger.

Denne gruppen var nå blitt eliminert og for NCC var det vel egentlig en spore til å ta nye steg i riktig retning, uten hele tiden å ha en "klump" om foten. 

Som et lite apropos hadde man i nr. 3 av medlemsbladet Caravan inntatt noen regler for "takt og god tone", med en konstatering om at det vel ikke fantes noen i klubben som fulgte disse reglene. De er verdt å ta med da de nok, dessverre, kan symbolisere litt av det som hadde skjedd de siste årene.

 

1. Ta aldri mot valg til noe tillitsverv. Det er lettere å kritisere enn å gjøre noe selv.

 

2. Hvis formannen ber deg gi uttrykk for din oppfatning i en sak, så svar at du ikke har noe å si. Etterpå kan du fortelle alle som vil høre på, hvordan du hadde tenkt deg at denne saken burde løses.

 

3. Hvis du ikke blir valgt inn i en komité, skal du tydelig gi uttrykk for at du føler deg forbigått. Blir du valgt inn, skal du aldri møte opp på komitémøtene.

 

4. Gjør aldri mer enn nødvendig. Når de andre arbeider og henger i, bør du betegne arbeidet deres som klikkvesen.

 

5. Meld deg aldri på til fester eller arrangementer før etter at fristen forlengst er utløpt. Siden skal du beklage deg over at du ikke fikk bli med.

 

6. Hvis ingen krever deg for kontingent skal du ikke betale. Blir du krevd skal du bli sint og melde deg ut av klubben.

 

7. Ha øynene åpne for alle småfeil. Finner du noen, så forstørr dem så godt du kan. Stem alltid for at noe må gjøres men aldri gjør noe selv.

 

8. Vær med på alt som besluttes på møtet, men etterpå skal du kritisere beslutningen.

 

9. Ta imot alt du kan få av foreningen, men gi aldri noe selv.

 

10. Når noe er galt, så skjell ut formannen.

 

KONTINGENTPROBLEMER

Det var imidlertid ikke bare "Oslo-saken" NCC's hovedstyre hadde å stri med dette året. Kontingenten for 1973 var besluttet hevet til 75 kroner, men avdeling Drammen hadde ved en misforståelse bare sendt ut kontingentkrav på kr. 60 til sine medlemmer.

Dette ble da også en "het potet" på Landsmøtet, der konklusjonen ble et vedtak som påla avdeling Drammen å sende tilleggskrav til sine medlemmer innen en fastsatt frist. Hvis denne ikke ble overholdt ville avdelingen bli ekskludert fra NCC.

Enkelte elementer i avdelingen ville imidlertid ikke bøye seg for vedtaket på landsmøtet, og det hele kulminerte på årsmøtet den 24. oktober 1973, der avdeling Drammen valgte å melde seg ut av NCC og i stedet danne Drammen og Omegn Caravan Club.

 

NYE MYNDIGHETSUTSPILL

Nå var imidlertid ikke alt bare interne stridigheter dette året. Man måtte forsatt kjempe mot myndighetene som 1973 fremla et utkast til "forskrifter for plassering av midlertidige eller transportable konstruksjoner eller anlegg, herunder campingvogner telt o.l. i 100-metersbeltet langs strendene".

 

MILJØGRUPPE

Miljøvern var jo blitt et begrep og i den anledning hadde også NCC nedsatt en egen miljøgruppe bestående av Helmuth Jensen og Karl Tangen.

Denne ga selvsagt sitt syn på saken og i et brev til Stortingets Kommunalkomité tilkjennega man dette.

Der stadfestet man at man var "prinsipielt uenig i forbud mot caravanning i 100 meter sonen". Man hevdet at dagens moderne caravanister ikke ødela naturen og at man reiste fra sted til sted. Man hevdet også at ved å nekte camping i 100 meter sonen rammet man kun den alminnelige mann, som ikke hadde råd til å anskaffe en eksisterende hytte innenfor denne grensen.

Man konkluderte med at "glade, friske og frie mennesker er vel også en del av vårt lands miljø. Fratar vi menneskene gleden ved fri ferdsel, skader vi vårt mentale miljø".

 

10. NORDISKE CARAVAN RALLY

NCC sto også som arrangør av Nordisk Caravan Rally, som man hadde lagt til Lillehammer. Dette var samtidig 10. gang dette ble arrangert så den norske arrangementskomiteen, ledet av Per Hellne, hadde virkelig lagt seg i selen.


Totalt deltok 338 familier, der 45 kom fra Norge.

I det nordiske mesterskapet ble Rolf Stolp nr. 3, Per Hellne nr. 4 og Tronn Skolsegg nr. 9.

 

NYE REDAKTØRER - CARAVAN

Medlemsbladet Caravan fikk 1973 to nye redaktører. Den mangeårige kjempe Thor Jervell Hansen hadde overlatt redaktørstolen til nye krefter.

Det første nummeret ble satt sammen av avdeling Romerike før herrene Helmuth Jensen og Karl Tangen, fra avdeling Østfold overtok.

I et forsøk på å gjøre det lettere for redaksjonen å skaffe stoff, ble hver enkelt avdeling pålagt å bidra med rundt en side. Den ambisjonen glapp, med enkelte unntak, ganske fort, og man var igjen tilbake til det punkt hvor man fra lederplass etterlyste stoff til Caravan. Man rettet også en henvendelse til bladets lesere om hva slags stoff man ønsket i bladet og momenter var flere referater fra møter og treff, reiseskildringer, mer teknisk stoff, en egen "morsom" side, campingmat, klagespalte, tekniske spørsmål og svar samt ikke minst hvor mange nummer man skulle gi ut på årsbasis.

Trykkeutgiftene utgjorde den største posten i regnskapet, men selve trykkingen var overlatt til et trykkeri i Bodø. Man konstaterte samtidig en relativt god annonseinngang, slik at bladet på lang vei var selvfinansiert.

Man tillot seg derfor i Styrets beretning for 1973 å uttale seg optimistisk med hensyn til bladets fremtid.

 

MEDLEMSVERVING

Et spørsmål som igjen blusset opp var tanken om en utstrakt medlemsverving. Det ble konstatert at skulle man oppnå fortsatt vekst i klubben var dette avhengig av god tilgang på nye medlemmer.

Det ble konstatert at det var et sted mellom 20 og 30.000 campingvogner i Norge på denne tiden. Målet måtte være å organisere 75-90 prosent av disse, slik at medlemstallet kom opp i rundt 15.000.

Hvis dette mål kunne nås ble det hevdet å ha som virkning at både lokalavdeling og landsstyre ville få en langt bedre økonomi og at klubbens anseelse utad overfor lokale og sentrale myndigheter ville bli adskillig forbedret.

Av metoder som kunne benyttes var en mer utstrakt bruk av medlemsorganet Caravan, som kunne trykkes i langt flere eksemplarer, og med støtte fra f.eks. et forsikringsselskap distribueres til samtlige caravaneiere. De enkelte lokalavdelinger måtte se på sitt eget distrikt, for om mulig å dele opp dette i mindre enheter, med utstrakt verving i lokalmiljøet.

Det ble også påpekt at enkelte tidligere lokalavdelinger hadde sovnet inn, og at man nå måtte legge ressurser på å få blåst liv i disse igjen.

 

GULLMERKET FOR 5. GANG

Ferdighetskjøring var i en del avdelinger, blitt en utstrakt aktivitet, og antallet medlemmer som bestod prøvene til de enkelte ferdighetsmerker øket stadig.

1973 var det hele 15 medlemmer som gjennomførte prøven til bronsemerket, fire til sølv og to til gull. I tillegg var det tre medlemmer fra avdeling Romerike som dette året tok gullmerket for femte gang, nemlig Rolf Stolp, Per Hellne og Rolf Moen.

Rolf Stolp gikk også til topps i Norgesmesterskapet foran John Sandberg og Per Hellne.

 

LOKALAVDELINGER

Antallet avdelinger av NCC oppgikk årsskiftet 1973/74 til åtte stykker, nemlig Asker & Bærum, Bergen, Oslo, Rogaland, Romerike, Vestfold, Vestfold Søndre og Østfold. Når det gjaldt antall medlemmer var dette noe mer usikkert, grunnet de tidligere omtalte forhold i avdelingene Oslo og Drammen, men antallet ble anslått å være cirka 900.

 

LANDSMØTET 1974

Landsmøtet 1974 kan vel best karakteriseres som et verdig, saklig og et av de mest positive i klubbens historie, og totalt avviklet på under to timer.

Det var så enkelte følte seg fristet til å hevde at grunnen var at man nå var kvitt en rekke "kverulanter".

Det ble samtidig vedtatt et detaljert handlingsprogram i 17 punkter for klubben, som på sikt burde gi resultater.

Punkt 1 omhandlet Formålsparagrafen, som ble betegnet som dekkende, om den ble etterlevd, og hvis styrene var seg sitt ansvar bevisst. Hovedstyret ble pålagt å følge opp at de lokale styrene arbeidet effektivt samt å fungere som en inspirasjonskilde i disses arbeid.

Punkt 2 stadfestet at det var uhyre viktig at det ble innført faste møtedager for både Hoved-styre, Arbeidsutvalg og komiteer. Dette fordi det ble betegnet som viktig å forbedre kommunikasjonene, større kontaktmuligheter og unngåelse av "kollisjoner".

Punkt 3 tok for seg kontakt med nasjonale organisasjoner og myndigheter. Det ble her forutsatt at det omgående ble tatt kontakt med offisielle myndigheter og direktorater for å oppnå en bedre kontakt samt anmode om å få personlige kontakter på disse stedene.

Disse skulle i sin tur motta NCC's blad Caravan.


Det ble videre krevd at man tok kontakt med nasjonale klubber, NMK, MA, KNA, NAF og NCR samt forhandler og importørorganisasjoner. Man skulle også kontakte frittstående caravanklubber for eventuelt å få disse tilsluttet NCC på visse grunnlag.

Det skulle også tas kontakt med fergeselskaper og rederier vedrørende prisnivået for campingvogner på fergene.

Det første resultat av sistnevnte var at man fikk forhandlet fram en rabattavtale med Stena Line i forbindelse med det årets Nordiske Caravan Rally i Danmark.

Punkt 4 tok for seg internasjonal kontakt, der Hovedstyret med umiddelbar virkning nedsatte et utvalg som skulle gå igjennom NCC's medlemskap i FICC, med hensyn til plikter og rettigheter.

Alle som i en eller annen sammenheng ble utsett til å representere NCC, ble pålagt å søke eksperthjelp til de forskjellige punkter på dagsorden ved på forhånd å ta kontakt med Hovedstyret.

Punkt 5 omhandlet forsikring, der man hadde innhentet et tilbud fra Drosjeeiernes Forsikring Gjensidige på 18 promille.

Denne saken skulle utredes nærmere.

Punkt 6 dreide seg om campingplasser, der Hovedstyret ble pålagt å følge formålsparagrafen.

Punkt 7 gjorde klart alle nasjonale treffdager, der vårtreff skulle avholdes første helg etter 1. mai eller i pinsen. Av de høstlige treffene skulle NM-arrangementet gå av stabelen annen helg i september og Høstlanternefesten den 4. helgen i september.

Punkt 8. Her var ført opp datoene for Nordisk Caravan Rally og FICC-Rally 1974, og det ble anmodet om ikke å legge lokale treff til disse periodene.

Punkt 9 dreide seg om medlemsverving, der det ble nedsatt en komite bestående av Thor Jervell-Hansen og Jan Andresen fra avdeling Østfold og Tore Lindqvist fra Oslo, som skulle koordinere dette arbeidet.

Det bør vel kanskje tillegges at Jervell-Hansen allerede da hadde nedlagt et betydelig arbeid for å framta vervemateriell til NCC, bestående av brosjyrer og annonser.

Punkt 10 stadfestet at Hoved-styret skulle ha rett til å ekskludere medlemmer som motarbeidet NCC.

Punkt 11 behandlet geografisk og regional inndeling av NCC, der det ble slått fast at nye avdelinger skulle inndeles fylkesvis der det ikke allerede var avdelinger.

Punkt 12 dreide seg om økonomi og i den anledning ble det opprettet en reisefordelingskasse. Denne skulle finansieres ved at kr. 7 pr. medlem ble avsatt til dette.

Punkt 13 konstaterte at medlemsbladet Caravan skulle utkomme med 5 nummer på årsbasis, med fastlagte manusdager og en opprettholdelse av annonsepriser, som da var kr. 400 for helside, 250 for halvside og 125 for kvartside.

Punkt 14 dreide seg om sport og her ble Sportskomiteen gitt mandat til å utarbeide et dommerkurs. De ble også pålagt å gi avdelingene fyldig informasjon om sitt virke.

Punkt 15 konstaterte at det skulle nedsettes et arbeidsutvalg som skulle ta frem en instruks for en fremtidig teknisk komite.

Punkt 16 påla lokalavdelingene selv, i sin helhet, og sørge for barne- og ungdomsarbeidet i NCC.

Punkt 17 gjorde det klart at alle komiteer hadde rapporteringsplikt, og at Hovedstyret skulle følge opp disse.

Av andre forslag som ble vedtatt kan nevnes avdeling Vestfolds, som opprinnelig ble presentert til 1972 der det het:

"kommer det søknad om dannelse av ny avdeling, må den eksisterende avdeling på stedet godta dette, i motsatt fall må søknaden behandles på første landsmøte."

Avdeling Østfold argumenterte sterkt for at det tidligere vedtak om "kun registrerte vogner skulle gis adgang til NCC plasser" skulle oppheves. Noe som resulterte i at avdelingene ble gitt anledning til å handle etter eget skjønn.

Økonomien måtte dessverre fortsatt karakteriseres som relativt svak, og driften av NCC ga dette året et underskudd på 854,43 kroner.

Man måtte også konstatere at man etter utmeldelsen av avdeling Oslo, og etableringen av Oscar, fortsatt hadde i størrelsesorden 10.000 kroner til gode fra denne. Det hadde imidlertid vist seg vanskelig å inndrive, og man hadde koblet advokat på denne saken.

Det ble i løpet av 1974 avholdt et flertall møter mellom NCC og Oscar, og man syntes å komme til en løsning på problemene.

Det kan vel tillegges at både regnskap og revisjonsberetning ble godkjent.

 

TORE LINDQVIST NY PRESIDENT


Det ble videre valgt ny president og nytt styre.

Som president tiltrådte Tore Lindqvist, med mange år bak seg i Norsk Caravan Club. Med seg i styret hadde han visepresident Per Hellne, Helge Trones, Mogens Ryvænge, Rolf Moen, Oddvar Fossengen og Ola Ellingsen.

Dette innebar at Kaare Jenssen trakk seg tilbake som president, en periode han utvilsomt skal ha all ære av.

Det ble da også markert med at han på selve landsmøtet ble tildelt "Det edle drag" i bronse, og på banketten om kvelden tilsvarende i sølv.

 

NY VERVEBROSJYRE

I forbindelse med det årets caravanutstilling på Sjølyst kunne NCC presentere en nyutviklet vervebrosjyre, som ble meget godt mottatt.

Denne ble også plassert inne i de fleste utstilte vognene, og ga et godt resultat hva angikk nyinnmeldinger til Norsk Caravan Club. Vekst var jo et nøkkelord, men det kan vel tillegges at avdeling Rogaland faktisk rettet en henvendelse til Hovedstyret om å forsøke å begrense medlemstilveksten!

Dette ble senere, i Styrets årsberetning, karakterisert å være årets "aprilspøk" fra gutta i "Ville Vesten".

 

ANNONSERING I MOTOR

På PR-siden var det også besluttet å rykke inn en annonse i medlemsbladet til Norges Automobil Forbund, Motor. Annonsemateriellet ble gjort ferdig og oversendt tidlig på våren med anmodning om å få det med i juni-nummeret.

Juni-nummeret kom i postkassa men uten noen annonse for NCC, noe som ble begrunnet med en forglemmelse.

Annonsen kom imidlertid verken i juli eller august, noe som selvsagt foranlediget at formannen i PR-komiteen Thor Jervell Hansen tok kontakt med annonsesjefen i Motor for å få en forklaring.

Her ble det hele begrunnet med at "annonsen kolliderte med NAF's egne interesser slik at vi nekter å ta den inn i bladet".

Ytterligere kommentarer skulle vel være unødvendig, men man må vel anta at den godeste Jervell Hansen sikkert hadde sine synspunkter på ledelsen i NAF.

 

UTRO TJENERE

Selv om forholdene internt i klubben var blitt langt bedre forhindret ikke dette at det fortsatt var enkelte "utro" tjenere.

Det var fortsatt enkelte som var gitt tillitt fra NCC til å forhandle om kontrakter på klubbens vegne, men samtidig tilbakeholdt viktige opplysninger og tildekking av inngåtte kontrakter.

Presidenten, Tore Lindqvist, konstaterte at han betraktet dette som motarbeidelse av NCC og ikke ville nøle med å benytte punkt 10 i arbeidsprogrammets tillegg til NCC's lover.

Noen form for egeninteresse i forbindelse med oppdrag fra NCC ville ikke bli tolerert.

 

FORSIKRINGSAVTALE

Et av de punkter som ble omhandlet i Handlingsprogrammet var utarbeidelsen av en forsikringsavtale.

Man gjennomførte derfor videre forhandlinger med Drosje-forsikringen Gjensidige og kunne tilslutt presentere en meget gunstig avtale for sine medlemmer, faktisk langt bedre enn man i utgangspunktet hadde våget å tro.

Det ble utarbeidet to alternativer, der det ene innebar en egenandel på 300 kroner, det andre 1500 kroner.

For en vogn med nypris på 30.000 kroner ville forsikringssummen ved alternativ 1 lyde på 540 kroner, mens den ved alternativ 2 ville beløpe seg til 360 kroner. En tilsvarende forsikring i et annet selskap kostet på denne tiden 600 kroner. Ved å tegne en forsikring med alternativ 2 hadde man allerede spart inn det dobbelte av hele kontingenten. Man var fra NCC imidlertid nøye med å understreke at selv om man fikk en gunstig forsikring håpet man at medlemmene fortsatt ville behandle sine vogner forsiktig og kjøre ordentlig i trafikken, da hyppige skadetilfeller naturlig nok ville medføre en heving av premien.

 

11. NORDISKE CARAVAN RALLY

Betegnelsen på det nordiske fellesarrangement ble til 1974 endret fra Nordisk Rally, som lett kunne misforstås av uinnvidde, til Nordisk Caravan Rally, da dette navnet indikerte at det hele hadde noe med caravans å gjøre.

På et møte i Nordisk Caravan Råd var det blitt bestemt at man i nordisk sammenheng nå skulle benytte reglene i det svenske caramba-mesterskapet i forbindelse med nordisk mesterskap, noe NCC hadde gått i mot på det daværende tidspunkt.

Det nordiske Caravan Rally ble nok en gang arrangert i Esbjerg med totalt 171 deltagende vogner hvorav 41 fra Norge.

Nordisk mester ble dette året Rolf Stolp.

 

FERDIGHETSKJØRING 1974

Rolf Stolp vant også dette året Norgesmesterskapet. Denne gang med Tronn Skolsegg og Per Hellne på de neste plassene.

Arbeidet på lokalplan med å arrangere ferdighetskjøring begynte også å bære frukter, og hele 5 avdelinger hadde avholdt prøver til ferdighetsmerket. Dette hadde resultert i at 25 bronsje-, 11 sølv- og 2 gullmerker var utdelt.

 

CARAVAN 1974

Medlemstidsskriftet Caravan kom dette året ut med 5 nummer, som var helt i samsvar med Handlingsprogrammet.

Det var også verdt å merke seg at de to redaktørene, Karl Tangen og Helmuth Jensen, i nummer 5 gikk ut og takket medlemmene for tilsendelse av stoff. Det var første gang i historien.


 

SEKRETARIATFUNKSJONEN

Sekretariatet ble nå flyttet tilbake til Oslo, nærmere bestemt til Schleppegrellsgate 32, der man disponerte 20 kvadratmeter kontor samt et tilsvarende møtelokale.

Tilbakeflyttingen til Oslo medførte samtidig at man nå var i samsvar med NCC's lover.

 

MYNDIGHETSKONTAKT

Som vedtatt i Arbeidsinstruksen, hadde Hovedstyret opparbeidet gode kontakter innen Vegdirektoratet og Avgiftsdirektoratet, selv om man med beklagelse måtte konstatere at sistnevnte ikke hadde informert NCC om den nye innstillingen til avgifter for caravans.

Man hadde også vært i kontakt med Vassdragsvesenet vedrørende elektriske bestemmelser for campingvogner.

Biltilsynet var også kontaktet vedrørende en eventuell kjøreopplæring. I den forbindelse hadde man også vært i forbindelse med Norske sjåførskolers landsforbund.

Man fortsatte sitt gode samarbeid med KNA, og via setet i Norsk Camping Råd, hadde man oppnådd gode kontakter også med MA.

Når det gjaldt NAF, så var nok også denne organisasjonen positiv til NCC, men innga foreløpig et mer distansert forhold.

 

MEDLEMSTALL

Det offisielle medlemstall pr. 31.12 1974 var 1062 personer.

Antallet lokalavdelinger var steget til 10, da man dette året hadde etablert avd Vest-Oppland samt en reetablering av avdeling Drammen.

 

LANDSMØTET 1975

Norsk Caravan Clubs 7. ordinære landsmøte ble avholdt på Bekkelaget Samfundshus 26. april 1975.

Avviklingen skjedde også dette året i rolige og verdige former, uten de helt store stridstemaene. Presidenten, Tore Lindqvist, ga i sin åpningstale uttrykk for at han, grunnet hardt arbeidspress, kunne tenke seg avløsning, samtidig som han beklaget at regnskap og beretning ikke var sendt ut innen de vedtatte frister.

Styrets beretning ble tilslutt godkjent etter at enkelte punkter var blitt ytterligere belyst. Regnskap og revisjonsberetning ble godkjent, med applaus til kasserer for vel utført arbeid. Driften viste et overskudd på 4.545,17 slik at NCC's kapital pr. 31.12.74 var øket til 24.616,75.

Kontingentene ga en inntekt på 27.446 som med tillegg av renteinntekter på 308,75 og salg av en campingvogn til 1.365 ga en samlet inntekt på 29.119,75 kroner.

Lovkomiteen bestående av Kaare Jenssen, Bernt Borgersen og Gunnar Berntsen hadde gjennom året nedlagt et kjempearbeid, og kunne presentere et delvis ajourført lovverk, der det ble understreket at lovenes ånd og grunntanke ikke var fjernet. Det ble imidlertid påpekt at det nye lovforslaget ikke var sendt ut til delegatene en måned i forveien, noe som unektelig var foreskrevet i lovverkets paragraf 4.

Det nye lovverket avstedkom en både lang og heftig debatt der det særlig var paragraf 14 som opptok debattantene.

Dette omhandlet avdelingers utmeldelse av NCC, der det var stadfestet at

"Avdelingers aktiva tilfaller NCC".

Det hele endte med en votering om hvorvidt man skulle utsette det hele til neste landsmøte og 33 stemte for utsettelse mens 11 gikk imot.

Et annet forslag som ble drøftet var fremsatt av avdeling Vestfold ved sekretær Arild Fefang, og vedtatt på denne avdelingens generalforsamling høsten 1974. Man gikk her inn for en total reorganisering av hele oppbyggingen av NCC.

Forslaget hadde følgende ordlyd:

"Når man ser NCC's virksomhet på landsbasis bør hele NCC reorganiseres, og man bør i stedet for det nåværende Hovedstyret velge en samarbeidskomité. Alle eksisterende klubber blir i samarbeidsutvalget representert med en mann, fortrinnsvis formann, og klubben dekker selv sine utgifter til møter. Møtene i samarbeidsutvalget legges vekselvis hos de forskjellige avdelinger. Denne form for samarbeid mener vi vil gi det enkelte medlem større følelse av fellesskap og samhørighet.

De kr. 35 pr. medlem vi i dag betaler til Hovedstyret kan da benyttes til andre formål, selv om en del av dem vil gå til reiseutgifter og tilskudd til Carneter og Caravanbladet.

Nye lover og retningslinjer må selvsagt settes opp og dette blir den første store oppgaven samarbeidsutvalget må arbeide på."

Forslaget måtte imidlertid også fremlegges generalforsamlingene i de øvrige avdelingene slik at det ikke kunne tas opp til votering før på neste landsmøte.

Det var på tidspunktet for landsmøtet ikke satt opp noe konkret budsjett for 1975, men det ble opplyst at dette ville bli gitt et tillegg på kr. 6.000 og komme opp i 25.000.

Hovedstyret i NCC fikk etter valget følgende sammensetning. Tore Lindqvist fortsatte som president, mens Ola Ellingsen kom inn som visepresident. Det øvrige hovedstyret ble bestående av Bjørn Bøthner, A.B. Nagel-Alne, Egil Nilsen, Ivar Haug og Tor Ustad, med varamennene Per Hellne og Kaare Jenssen.

Landsmøtet i Norsk Caravan Club var jo foreningens høyeste organ, der de "mektige alvorlige menn" var samlet for å stake ut kurs for alle oss vanlige dødelige. Det hele ga unektelig et alvorstynget inntrykk, og det var vel også meningen.

Hva angår NCC, så er det ihvert-fall hevet over tvil, at den gjennom årene "kvikkeste penn", er blitt ført av Caravans mangeårige redaktør, Tor Jervell Hansen, og det kan i sakens anledning være fristende å gjengi noen av hans uærbødige kommentarer angående landsmøtet 1975.

 


"avdelingenes sterke menn strømmer inn i salen for å snakke, ta en høneblund, tegne pornografiske vitser, drikke pils, plukke seg i nesen, eller foreta seg sin spesialitet når det gjelder landsmøtedeltagelse. Om det er bare trist? Nei da, når herr A er ferdig med sitt innlegg svarer herr B, men så har B misforstått, da må herr C forklare herr D hvorfor herr E ikke forstår noe av hele saken. I mellomtiden rekker man fint en tur i kjelleren, samt en tur til disken for påfyll. Når så herr K eller L er ferdig har de fleste glemt hva saken gjelder. Da kan man bare starte opp fra A igjen.

Så kommer krampa. Først som en pirring i muskelen, så smeller det til så svette spruter og stortåa ligner en halvskrudd engelskmann. Du tør ikke reise deg. Ikke for ditt bare liv. Heller sitte å bite seg i tungen, enn å bråreise seg og risikere å få ordet. Tenk om en eller annen samtidig sa feks: Er det noen som melder seg frivillig til........ Da kunne en stakkar med krampe i låret bli president i fyk og fei. Tenk dere folkens, plutselig uten forvarsel, femti par avdelingshender klapper iherdig. Vel, der står du, nyvalgt for å håndheve § 14.2 uten at du har annet å støtte deg til enn en infernalsk krampe i lårmuskelen".

 

12. NORDISKE CARAVAN RALLY

1975 års Nordiske Caravan Rally ble avviklet i Rauma i Finland, og hadde denne gang fått et rekordstort antall norske deltagere, hele 73 NCC-familier.

Man hadde også denne gang en velorganisert innkjøring, med politieskorte, og en flagg- og blomsterprydet Volvo i teten.

Det nordiske mesterskapet ble vunnet av Rolf Stolp foran Per Hellne med Tronn Skolsegg på 7. plass. En innsats som også medførte at Norge tok hjem lagkonkurransen.

 

FERDIGHETSKJØRING 1975

Norgesmesterskapet ble dette året avholdt på Sørumsand, i regi av avdeling Romerike, der Rolf Stolp tok sin femte rake NM-tittel. På de neste plassene fulgte John Sandberg og Per Hellne.

Kjøringen til ferdighetsmerket ga dette året som resultat at 21 medlemmer klarte kravet til bronsemerket, 16 fikk sølv og hele 7 besto prøven til gullmerket.

I tillegg ble det dette året delt ut 6 stykker 5-års plaketter.

 

NYTT SLAGORD

Man lanserte også et nytt slagord

"Er livet Trist? Bli Caravanist! - og medlem av Norsk Caravan Club".

Som et tillegg til denne laget man også en brosjyre med aktuell informasjon om klubben.

Tore Lindqvist fikk også innledet et samarbeid med tidsskriftet "Bil", der man fikk gratis spalteplass til disposisjon. Dette resulterte i at man fikk en rekke henvendelser angående medlemskap, og i et av disse numrene var det trykket en innmeldingskupong, som resulterte i hele 50 nye medlemmer.

 

CARAVAN 1975

Caravan fortsatte sitt "egne" liv, der man kom ut med regelmessige utgaver, men man manglet unektelig regnskaper, noe som det ble både reist kritikk mot og rettet en rekke spørsmål om.

 

LANDSMØTET 1976

Landsmøtet i NCC 1976 gikk til historien som et av de til da absolutt roligste.

Det er kanskje også verdt å merke seg at den tradisjonelle banketten etterpå denne gang ble avlyst, da det nesten ikke var innkommet påmeldinger til denne.

Myten om NCC som en selskapsklubb skulle vel dermed endelig være avvist.

Både styrets årsberetning, regnskap, som viste et overskudd på nesten 12.000 kroner, og revisjonsberetning ble godkjent uten anmerkninger.

Det eneste som avstedkom et snev av debatt var behandlingen av klubbens nye lovverk. Det som det hovedsakelig dreide seg om var hva som skulle skje med en lokalavdelings aktiva ved en eventuell oppløsning.

Det man til slutt kunne enes om var avdeling Vestfolds forslag om

"at en døende avdelings aktiva skal ivaretas av NCC i to år, før det enten går tilbake til nyetablering eller tilfaller NCC".

Det man særlig hadde i bakhodet var tilfellet med Fuglevik og Tempelseter etter avdeling Oslos utmeldelse i 1973.


Et annet diskusjonstema var antall stemmeberettigede pr. medlemskap. Man hadde jo nylig avsluttet kvinneåret, og dette hadde avstedkommet spørsmål om ikke hver familie burde ha to stemmer. NCC regnet seg jo tross alt som en familieklubb. Avstemningen ga intet resultat da den viste 26 mot og 18 for.

 

OLA ELLINGSEN NY PRESIDENT

Som ny President hadde valgkommiteen foreslått Per Hellne. Det ble imidlertid fremmet benkeforslag på Ola Ellingsen. Valget resulterte i at Ola Ellingsen ble NCC's President mens Per Hellne gikk inn som visepresident.

Det øvrige hovedstyret ble bestående av Ivar Haug, Bjørn Bøthner, Svein Ødegaard, Kaare Jenssen og Thor Ustad med varamennene Thor Jervell Hansen og Anton Kongelf.

 

NYE KONTORER

Til 1976 hadde NCC også fått litt sving på sine "nye" kontorlokaler, i Schleppegrellsgate i Oslo.

Her hadde man fått etablert representative lokaler, som kunne adskilles ved en foldedør. Kontoret var åpent for medlemmene en kveld i uken, samtidig som man uttrykte et ønske om en utvidelse av denne ordningen.

 

CARAVAN I NY DRAKT, OG NYE REDAKTØRER

1976 gjennomgikk medlemsbladet Caravan en betydelig ansiktsløfting. På generalforsamlingen våren 1976 ble det opplyst at det var kommet inn tilbud som ville medføre en betydelig ansiktsløfting av bladet, og Hovedstyret ble anmodet om å se videre på tilbudet.

Dette ble en realitet, og til nummer 3/4 1976 var forsiden trykket i farger, og papirkvaliteten var en helt annen. Det var også to nye redaktører, der Thor Jervell Hansen hadde gjeninntrådt på arenaen, og med seg denne gangen hadde han Kjell Tob Mønnich, som dermed la grunnen for en "lysende" karriere innen NCC.

Det første nummeret med de nye redaktører ga imidlertid et økonomisk underskudd, noe som for en stor del ble forklart med at man opererte med annonsepriser fra 1960-årene, og en justering av disse lå i kortene.

Det ble også konstatert at bladet skulle være helt selvfinansiert fra og med nr. 2-1977, og i Hovedstyrets årsberetning ble dette betegnet med et at de følte en "trang til å rope et uparlamentarisk og høyst ukonvensjonelt HURRA". 

 

ØNSKE OM VEKST

Veksten i NCC var fremdeles et mye omdiskutert tema. Hva angikk medlemstallet så lå dette nå på rundt 1500, noe som tilsa at økningen de siste årene hadde vært nokså minimal.

Diskusjonen gikk hovedsakelig på at hvis medlemstallet ble økt betydelig ville kameratånden og fellesskapsfølelsen bli borte. Man øynet også en frykt fra eldre medlemmer at disse ved en eventuell ekspansjon ville bli ofret på glemselens alter.

Det var imidlertid et helt klart mål for den da nyvalgte presidenten, Ola Ellingsen, at NCC skulle vokse, og på den måten bli en solid organisasjon for caravanismen i Norge.

Det man ville forsøke var å skape en effektiv hovedorganisasjon, samtidig som man ville søke å beholde den intimitet og det samhold som gjennom år var blitt bygget opp.

For å få til denne planlagte veksten var man imidlertid nødt til å feie i eget hus.

Hovedadministrasjonen måtte effektiviseres slik at man kunne klare og betjene det forhåpentligvis økende medlemstallet på en fornuftig måte.

 

HELTIDSANSATT GENERALSEKRETÆR

Det ble allerede nå tatt til orde for at NCC trengte en heltidsansatt generalsekretær. Man var imidlertid helt på det rene med at dette var noe man som organisasjon ikke hadde råd til.

En slik ansettelse ville eventuelt koste hvert medlem rundt 100 kroner, og det ble foreløpig ansett som utelukket.

 

NYE AVGIFTER

Fra myndighetenes side ble det arbeidet med en Stortingsmelding angående forskjellige bilavgifter. I denne inngikk også en fremtidig registreringsavgift på campingvogner.

Det system man på det daværende tidspunkt benyttet var fra NCC's side betegnet som meget skjevt, da det kun hadde registreringsavgift på boggivogner.

NCC innså derfor, mer eller mindre i ren avmakt, at en form for generell avgift nok ville komme, og man innstilte seg derfor på å jobbe for å få denne plassert i et akseptabelt leie. Myndighetene hadde indikert en avgift på 3.000 kroner, mens NCC maksimalt hadde kunnet godta 1500.

Ved et "hemmelig" møte i Stortinget i november 1976 innførte man en registreringsavgift på campingvogner på 2.000 kroner, samtidig som man fjernet årsavgiften på vognene.

Beløpet ble vel som sådan akseptert som et rimelig kompromiss, men NCC var imidlertid åpne for at det i den kommende Stortingsmeldingen, ville være ytterligere avgifter innbakt. Man imøteså derfor denne med interesse og garanterte overfor sine medlemmer at meldingen ville bli lest med lupe og at man ville "stå på barrikadene" for å tale caravanistenes sak.

 

FØRERKORT FOR CAMPINGVOGN

En annen diskusjon som blusset opp fra tid til annen var spørsmålet om eget førerkort for førere av biler med campingvogn. Fra politiets side var det ved enkelte anledninger blitt hevdet å være ønskelig, og også formannen i NCC's tekniske komité stilte seg i et avisintervju ikke fremmed for tanken.


NCC hadde jo i en årrekke arrangert, mer eller mindre vellykkede, kurs i kjøring med campingvogn, og hadde spesielle treningskvelder for dette.

Problemet var vel imidlertid at disse var relativt dårlig besøkt, og kun omfattet de mest "sportsinteresserte".

Representanter for importørene var derimot totalt avvisende til en slik ordning. Veidirektoratet var også skeptisk til forslaget, selv om man nok kunne ønske det. Det var imidlertid spørsmål om gjennomføringen og kapasiteten til å ta imot alle som eventuelt ønsket å gjennomgå en slik prøve. Man anså vel kanskje at disse ressursene kunne legges på et noe mer viktig trafikksikkerhetsmessig arbeid.

 

13. NORDISKE CARAVAN RALLY

Nordisk Caravan Rally gikk 1976 av stabelen i Jønkøping i Sverige og Norge var representert med 97 vogner, av et totalt deltagerantall på 431.

I det nordiske mesterskapet gikk Rolf Stolp til topps foran to finner og med Tronn Skolsegg på 4. plass. Per Hellne ble nummer 8 og Norge vant lagkonkurransen.

 

NORGESMESTERSKAPET 1976

I norgesmesterskapet vant Per Hellne foran Rolf Stolp og Tronn Skolsegg.

 

MEDLEMSTALL

Antallet lokalavdelinger var ved årsskiftet 1976/77 10 stykker, Oslo, Asker og Bærum, Romerike, Østfold, Vestfold, Vestfold Søndre, Rogaland, Bergen og Vest-Oppland.

Antallet betalende medlemmer var 1.155.

 

FORSIKRINGSORDNINGEN

NCC hadde jo i sin tid oppnådd en meget gunstig forsikringsavtale med Drosjeforsikringen Gjensidige. Denne hadde dessuten som bivirkning at alle de øvrige selskapene også senket sine satser på forsikring vedrørende campingvogn, noe som i sin tur spiste opp den rabattavtalen dette innebar for NCC's medlemmer.

En i og for seg gunstig utvikling, men NCC ble jo dermed fravristet den gunstige forsikringsordningen som "salgsargument" overfor nye medlemmer.

NCC hadde derfor forsøkt forhandlet fram en avtale med Gjensidige Norsk Skadeforsikring, der medlemmer av NCC ble skilt ut som egen gruppe.

Forslaget til avtale innebar også et betydelig inntektspotensiale for NCC som organisasjon.

For medlemmene ville den på sikt kunne gi en tilbakebetaling i form av bonus, forutsatt at vi kjørte som folk og ikke oversteg en viss prosentsats i nødvendige forsikringsutbetalinger.

Den umiddelbare interessen fra medlemmene syntes stor, men den resulterte likevel i svært få konkrete avtaler. Dette var selvsagt en skuffelse men man håpet at medlemmene ville vurdere avtalen, da den unektelig innebar fordeler både for enkeltmedlemmet og NCC.

 

DET EDLE DRAG

Det edle drag hadde blitt en høythengende utmerkelse for fortjenstfulle medlemmer av NCC.

Utdelingen var også en svært høytidelig og høystemt affære.

I februar 1977 ble utmerkelsen tildelt John Sandberg, Wiggo Bergseng og Gunnar Berntsen. De to førstnevnte knelte høytidelig ned på den fløyelsbesatte skammel for å motta ridderslaget, men herr Berntsen laget sin egen lille vri da han i stedet la hodet på skammelen da sverdet skulle falle.

 

NYE LOKALAVDELINGER

Den planlagte veksten innebar også etablering av nye lokalavdelinger og rett etter årsskiftet 1976/77 kunne man notere etablering av avdeling Glåmdal og en gjenoppstandelse av en avdeling i Trondheim.

Det ble imidlertid også tatt til orde for at skulle man få en gunstig vekst, måtte det arbeides mer aktivt med også å ha noe å tilby.

Medlemstilbudene måtte ikke begrenses til kun treff, møter og fester. En gang i tiden hadde man jo som utalt målsetting å organisere 70-90 prosent av landets caravaneiere. Foreløpig måtte man jo konstatere at man fremdeles befant seg nokså langt fra denne målsetting.

Med et totalt antall campingvogner i Norge på cirka 50.000 hadde NCC med et medlemstall på 2.000 en organisasjonsprosent på 3,8.

Tilsvarende tall for Finland var hele 63 prosent, mens man i Sverige opererte med 4,2 og i Danmark 1 prosent.

Det var derfor ikke så rart at man skulte til Finland for å få ideer om hvordan man skulle verve medlemmer.

 


LANDSMØTET 1977

Det som preget NCC's 9. ordinære landsmøte, var en stemning der optimisme og fremtidstro sto i høysetet.

Styrets årsberetning avstedkom ingen kommentarer og regnskapet var gjort opp med et overskudd på hårfint over 11.000 kroner.

Av saker som ble debattert var spørsmålet om såkalte "mobile-homes". Konklusjonen ble at eiere av disse fast utplasserte vognene ikke tilfredsstilte kriteriene for medlemskap i NCC, da de pr. definisjon var hytter på hjul, og ikke registrerbare.

I sammenhengen ble det referert til et tidligere vedtak om at vogner på NCC's plasser skulle være registrert.

Et annet spørsmål som ble tatt opp på landsmøtet angikk kostnader til representasjon. Hovedstyret disponerte ikke midler til besøk i eksisterende avdelinger eller ved etablering av nye, noe som ble karakterisert som en svakhet.

En oppjustering av kontingenten til 100 kroner ble i den anledning antydet som en mulighet. Hovedstyret ga imidlertid uttrykk for at man foreløpig ikke var innstilt på dette, men håpet i stedet at den planlagte forsikringsordningen kunne medføre en inntektsvekst for klubben, slik at kontingentforhøyelse kunne unngås.

Valgene ga som resultat at Ola Ellingsen fortsatte som President og Per Hellne ble gjenvalgt som visepresident. Som kasserer ble valgt Ragnvald Foss mens det øvrige hovedstyre ble bestående av Bjørn Bøthner, Tor Eilertsen, Svein Ødegaard og Kaare Jenssen. Varamenn var Thor Jervell Hansen og Anton Kongelf.

 

RESOLUSJONER

På landsmøtet greide man også å enes om to resolusjoner, begge rettet til Stortinget. Den ene, med adresse Samferdselsdepartementet hadde følgende ordlyd:

"Norsk Caravan Club, samlet til årmøte i Oslo, vil henstille til våre politiske myndigheter å ta opp til alvorlig overveielse å øke hastighetsgrensen for bil med tilhenger (med brems) fra 70 til 80 km/t.

Vi befinner oss midt oppe i et skredaktig salg av campingvogner, og i sommer vil ventelig over 50.000 campingvogner rulle på norske veier. For å unngå å skape trafikkfarlige situasjoner må caravanistene hver eneste dag gjøre seg til lovbrytere for å bidra til å holde flyt i trafikken.

Norsk Caravan Club finner denne situasjonen helt uholdbar, og vil også peke på at det ikke er fremlagt noe materiale som dokumenterer at trafikkfaren øker med nevnte hastighetsøkning.

Norsk Caravan Club håper en slik heving kan skje før neste sesong".

 

Den andre resolusjonen var adressert til Mijøverndepartementet og Kommunal og arbeidsdepartementet:

"Norsk Caravan Club, samlet til landsmøte, har med interesse merket seg den positive vilje våre myndigheter har til å løse sentrale problemer i forbindelse med vårt folks økende bruk av sin fritid til å søke bort fra vanlig bosted og ut til tilgjengelige rekreasjonsarealer. Tidligere i år har miljøvernminister Gro Harlem Brundtland uttrykt forståelse for og vilje til å løse hytteeiernes mange problemer og senest i inneværende uke har miljøverndepartementets fritidsbåtutvalg vært på befaring i Østfold for å gjøre seg opp en mening om hvorledes myndighetene kan legge forholdene til rette for denne gruppe fritidsbrukere.

Norsk Caravan Club representerer et sterkt økende antall campingvogneiere som også føler behov for forståelse for sine problemer fra myndighetenes side hva angår muligheter til å komme ut til rekreasjonsarealene.

Vi finner det riktig å minne om at caravanistene er en gruppe fritidsbrukere som ikke krever tre-fire mål eiendom for seg selv. Tvert imot aksepterer man å ligge svært tett. I så måte er campingvognene svært lite plasskrevende og gir svært mange mennesker mulighet til å komme ut fra det daglige miljø uten at man tærer på friarealene.

Tross denne åpenbare fordel opplever vi en skrikende mangel på faste caravanplasser. De færreste kommuner har i sine generalplaner avsatt plass for campingplasser, for ikke å snakke om caravanplasser for sommer eller vinteropphold med faste plasser.

Norsk Caravan Club mener det er nødvendig at de sentrale myndigheter samarbeider med lokale organer med sikte på å løse disse problemer. Campingvognen er blitt et alternativ for svært mange friluftselskere som på grunn av begrensninger i hyttebyggingen ikke har kunnet få et permanent feriested. Dette ved siden av campingvognens åpenbare fordeler ved sin mobilitet, gjør at antallet caravanfamilier øker med henimot 10.000 årlig.

Om få år er antall campingvogner i Norge over 100.000. I dag er det totalt ca. 1350 campingplasser i landet, med knapt 120.000 personplasser.

Norsk Caravan Club finner grunn til å antyde at problemene kan bli særdeles store dersom man ikke tar fatt på løsningen av dem så snart som mulig".

For første gang ble vedtak og referat fra landsmøtet brakt ut til alt folket via NTB.

 

PLASSETABLERINGER

Det stadig økende antall campingvogner hadde også aktualisert spørsmålet om en plass å sette disse. Det var erkjent at antallet oppstillingsplasser ikke dekket behovet, og man tok i tillegg til initiativ overfor myndighetene, også til orde for innføring av en innskuddsordning for å få adgang til NCC's plasser.

Det ble foreslått et beløp i størrelsesorden 5.000 kroner, som så innebar at man disponerte en fast plass, så lenge man ønsket, og betalte leien.


Ønsket man å flytte skulle pengene refunderes og plassen overdras til nytt medlem som til da hadde stått på venteliste. Tanken var at disse pengene i perioden ville kunne benyttes til nødvendige innvesteringer, i både eksisterende og nye plasser, som ellers ville ha blitt skjøvet på fremtiden, eller ikke utført i det hele tatt.

 

HETS MOT CARAVANS

Et annet problem det stadig økende antall campingvogner representerte var bruken i trafikken.

Sommeren 1977 ble vognene gjenstand for en heftig kritikk i landets aviser, der caravanførere ble betegnet som kødannere og sinker som ikke tok hensyn til trafikken bak.

NCC tok selvsagt denne kritikken alvorlig, men betegnet den selvsagt som noe overdreven. Man benyttet imidlertid også sjansen til å argumentere for en heving av hastighetsbegrensningen for campingvogner fra 70 til 80 km/t.

 

TRAFIKKSIKKERHET

Man var imidlertid også klar over at mange ikke til fulle behersket kjøretøyet, og man tok igjen til orde for en eventuell kjøreopplæring, og eget førerkort, for førere av caravankombinasjoner. Forslaget om et totalforbud eller å begrense caravankjøring til visse tider på døgnet hadde man ingen tro på. Man var også opptatt av samspillet i trafikken og hadde i den anledning, i samarbeid med Gjensidige forsikring, framtatt et klistremerke til å plassere i bakvinduet i vognen, med teksten:

"Forbi? Gi tegn!"

 

14. NORDISKE CARAVAN RALLY

Nordisk Caravan Rally ble 1977 avholdt på Gol med 349 deltagende familier, der det største antallet var svenske, 142 ekvipasjer, og Norge "bare" var representert med 104.

I forbindelse med arrangementet ble det rettet en, tildels berettiget kritikk, fra sjefen for Utrykningspolitiet, som kritiserte at man ikke var blitt varslet.

Den nordiske mesterskapstittelen havnet dette året i Sverige, da Curt Erland Christofferson stakk av med seieren. Beste nordmann ble Per Hellne på 3. plass og Rolf Stolp på 4.

 

NORGESMESTERSKAPET 1977

Norgesmesterskapet ble arrangert av avdeling Vestfold Søndre og ble vunnet av Per Hellne foran Tronn Skolsegg og Rolf Stolp.

 

NCC-PLATTE

1977 presenterte NCC også en egen NCC-platte. Initiativet var tatt av avdeling Vestfold Søndre og var laget ved Porsgrunn Porselensfabrikk. Platten hadde NCC-emblem og var påført årstall. Produksjonen var 250 stykker og det var tenkt at dette skulle bli et samleobjekt. Prisen var den gang 75 kroner.

 

AVGIFTSDEBATTEN

Debatt om nye avgifter gikk også igjen i 1977. Registreringsavgiften på 2.000 kroner ble opprettholdt, men ble merkelig nok ikke øket. I tillegg ble det innført omregistreringsavgift på brukte vogner, basert på vekt, og registreringsår. Denne var i første omgang tjent å erstatte den tidligere momsen, som forhandlere hadde vært pålagt å legge på ved sine bruktvognsalg.

At denne hadde gitt seg visse uheldige variasjoner var hevet over tvil. Den nye avgiften ble fra NCC's ansett som positiv da den rensket litt opp på forholdene i bransjen, der man således eliminerte kommisjons- og meglersalg.

På den annen side hevdet man at den kun ville medføre at selgeren fikk en lavere pris for vogna, uten at kjøper fikk den noe billigere av den grunn. I stedet var det staten som fikk sin del av kaka.

 

SAMARBEID MED BILORGANISASJONENE

NCC hadde i mange år prøvd å få til et konstruktivt samarbeid med de forskjellige bilorganisasjonene, uten egentlig noen gang å ha nådd helt fram.

Norges Automobil Forbund hadde blant sine medlemmer også et stort antall caravanister, og for også å gi disse et bedre tilbud hadde man henvendt seg til NCC.

I utgangspunktet hadde man to alternative løsninger der det ene var å gi alle NAF-medlemmer alle NCC's rettigheter eller å gi NAF-medlemmene bladet Caravan + FICC-Carnet, og NAF på sin side yte en motytelse i form av kontorhjelp. Problemstillingen ble grundig diskutert på Formannskonferansen 1978, der det ble gått inn for visse retningslinjer foran videre drøftelser. Man foreslo at NAF-medlemmene skulle tilbys fullverdig medlemskap i NCC, der den samlede kontingent skulle gi en rabatt på 12,5 prosent.

Forhandlerne fra NCC's side ble videre pålagt å påse at NCC til fulle ble kompensert økonomisk de ytelser som man ble pålagt ved også eventuelt å skulle betjene NAF's medlemmer.

Forhandlingene resulterte imidlertid ikke i noe konkret, men NAF uttrykte seg positiv overfor et samarbeid med NCC. Man fryktet imidlertid et "opprør" fra sine egne medlemmer om man selv gikk for aktivt ut med hensyn til caravanistene blant disse.

Det endelige dødsstøtet ble tatt på NAF's landsmøte 1978, der det ble vedtatt at NAF separat måtte gjøre mere for sine egne caravanister.

 


FØRERKORTDEBATTEN

Debatten om førerkort for campingvogner fortsatte også 1978.

Daværende utrykningssjef Leif N. Olsen uttalte i sakens anledning at han ikke trodde at førerkort ville være veien å gå. Han ga imidlertid rosende omtale av NCC, og det arbeid som de bedrev med hensyn til kjøreopplæring. Han uttrykte samtidig at øvelsesløypa kanskje kunne fremstå som noe avansert, og at man på den måten avskrekket nybegynnere. Han var vel også skeptisk til det rene konkurransemomentet, og at man heller primært prøvde å gi det hele en form av mer organisert kjøreopplæring.

På dette punkt ble han også støttet av formann i produsent- og importørforeningen Arne Chr. Knudsen, som også henstilte til NCC om å forenkle noen av momentene og gjøre det hele mer tilpasset den "vanlige" caravanist.

Han imøtegikk også sterkt de oppståtte rykter om at vegdirektoratet ville innføre et eget førerkort for caravans.

 

LOKALAVDELINGER

Antallet lokalavdelinger hadde fortsatt å øke og på ettervinteren 1977/78 oppgikk disse til 19 stykker, nemlig Oslo, Asker og Bærum, Romerike, Østfold, Drammen, Hamar, Østerdalen, Hadeland, Vest-Oppland, Glåmdal, Vestfold, Vestfold Søndre, Rogaland, Bergen, Trond-heim, Rana, Salten, Fosen og en såkalt Sentralavdeling.

Med andre ord så nærmet seg NCC nå å være en landsomfattende klubb.

Antallet medlemmer var samtidig kommet opp i over 2.500.

Ser man på de enkelte avdelinger så var avdeling Rogaland størst med 345 medlemmer foran Oslo med 281 og Østfold med 273. Avdeling Bergen hadde 218 medlemmer og avdeling Romerike 217. For de øvrige avdelingene så oppgikk medlemstallet i Vestfold Søndre til 173, Salten, 165, Vestfold 133, Trondheim 119, Hamar 102, Vest-Oppland 83, Asker og Bærum 79, Glåmdal 70, Østerdalen 30, Rana 27, Fosen 26 og Hadeland 23, i tillegg til 60 som var registrert i den såkalte sentralavdelingen.

 

ENORM INNSATS AV OLA ELLINGSEN

Mange lurte nok på grunnen til denne plutselige vekst.

Uten å påstå å gi det hele og fulle svar så var vel en av de viktigste grunnene presidenten Ola Ellingsen. Han la ned et kjempearbeid, og i tillegg til å være en dyktig administrator, var han også en inspirasjonskilde for de tillitsvalgte på grasrota.

 

FORSIKRINGSAVTALEN

Den påtenkte forsikringsavtalen med Gjensidige gikk dessverre ikke i lås, og samarbeidet ble brutt rett etter årsskiftet 1978. En av grunnene var nok den labre interessen. Av rundt 2.500 medlemmer i NCC var det bare 171 som hadde inngått forsikringsavtale med NCC, og Gjensidige hadde på sin side forlangt en oppslutning på minst 50 prosent. I stedet hadde man gjenopptatt forbindelsen med sitt "gamle" selskap Drosjeforsikringen Gjensidige.

Her ble man tatt vel imot og kunne nesten umiddelbart enes om en gunstig avtale for NCC's medlemmer. Her fikk man full kaskoforsikring ut i fra en prisberegning basert på premie fastsatt til 10 promille av vognas verdi. De øvrige selskapene opererte med en sats på 15 promille. For medlemmer av NCC tilsa dette at med en vognpris på 15.000 kroner, var forsikringsordningen alene, nok til at hele kontingenten i NCC på 75 kroner ble spart inn.

 

LANDSMØTET 1978

Det 10. landsmøte i NCC ble avholdt i Oslo den 15. april 1978, med hele 61 stemmeberettigede til stede.

 

KONTINGENTFORHØYELSE

Et av spørsmålene man skulle ta stilling til var forslaget om å heve kontingenten til 100 kroner. Formannen i avdeling Asker og Bærum, Einar Ruud, gikk sterkt inn for ikke å heve denne, da både regnskap og budsjett tilsa at man likevel hadde en fornuftig økonomi, og at en økning kunne medføre både stagnasjon i nyinnmeldinger og rene utmeldinger. Argumentene for å heve kontingenten gikk hovedsakelig på at man ved å bedre økonomien, både sentralt og lokalt, ville få anledning til mer reisevirksomhet i arbeidet med å etablere nye avdelinger.

Det ble også understreket at NCC's relativt gode økonomi, nok også var utslag av at Hovedstyremedlemmene nok hadde brukt en god del av egen pung. Man ville også unngå at NCC skulle slite med dårlig økonomi, og hadde i friskt minne, de første årene på 1970-tallet, da økonomien på mange måter hemmet hele virksomheten. Forslaget til kontingentforhøyelse ble til slutt vedtatt med 59 stemmer for og 2 mot.

Som kontingentfordeling var det tre alternative forslag til fordelingsnøkler, 60-40, 55-45 og 50-50, der andelen til avdelingen er nevnt først. Med 34 mot 27 stemmer ble det vedtatt at det midterste alternativet skulle gjelde, 55-45.

 

HEVING AV HASTIGHETEN

I omtrent samme øyeblikk som NCC åpnet sitt landsmøte ble det også kjent at regjeringen foreslo en heving av hastighetsgrensen for bil og caravan til 80 km/t, noe som selvsagt vakte glede hos forsamlingen.

I sakens anledning ble det derfor fattet en resolusjon der man ga uttrykk for at NCC hilste forslaget med glede, og man henstilte til Stortinget om å vedta dette, og også gjøre den gjeldende til den forestående sesongen.

 


RESOLUSJON

I en annen resolusjon på landsmøtet, stilet til Finansdepartementet, ga man uttrykk for bekymring for de problemer den norske caravanbransjen kunne bli utsatt for med hensyn til de nylig vedtatte kredittrestriksjoner og begrensninger i avbetalingskjøp.

Man understreket at NCC i alle år hadde jobbet for utvikling av seriøse og serviceinnstilte caravanforhandlere. Man fryktet at de nyinnførte reglene ville føre til vanskeligheter i bransjen og anmodet om at omsetningen av bruktvogner ble fritatt, begrunnet med at disse allerede var importert til landet, og således ikke belastet Norges utenriksbalanse.

I den tredje resolusjonen som ble vedtatt på landsmøtet, tok man opp hansken fra forrige år og skrev:

"Norsk Caravan Club, samlet til landsmøte i Oslo, vil be våre myndigheter iverksette arbeide for å få klare retningslinjer for opprettelse og drift av vintercampingplasser. Klubben har med uro registrert vinterens uroligheter omkring Blefjell camping, og har i den forbindelse registrert at det regelverk som gjelder for etablering og drift av vintercampingplasser er svært mangelfullt.

NCC vil forøvrig minne om en uttalelse fra forrige års landsmøte der vi etterlyste et initiativ fra myndighetene for å stimulere både lokale myndigheter og grunneiere til å øke antall campingplasser - både sommer og vinter".

Valgene på landsmøtet ga som resultat at Ola Ellingsen ble gjenvalgt ved akklamasjon. Per Hellne fortsatte som vise-president og det øvrige hovedstyre ble bestående av Ragnvald Foss, Bjørn Bøthner, Tor Eilertsen, Thor Jervell-Hansen, Anton Kongelf med varamennene Kaare Jenssen og Roger Carlsson.

 

CAMPINGPROBLEMATIKK

Det evig tilbakevendende diskusjonstema innenfor NCC var faste plasser på campingplassene. De av NCC lokalavdelinger som selv disponerte egne plasser, hadde i alle år hatt dette som et "salgsargument" for verving av nye medlemmer. Nå hadde jo takten av nyinnmeldelser i NCC øket markant, samtidig som utbyggingen av NCC-plasser ikke øket i samme tempo.

For de "nye" medlemmene som hadde øynet et håp om å få plass på disse lå en liten skuffelse i kortene. Det ble derfor fra Kjell Mønnich reist et forslag om man ikke burde skille ut campingplassene fra NCC's ordinære virkefelt og medlemstilbud.

Man burde videre forby NCC å drive campingplasser uten at disse var åpne for alle medlemmer.

NCC's ulike avdelinger hadde gjennom årene forsøkt å komme frem til gode og rettferdige løsninger, uten vel helt å lykkes.

Man hadde også et visst sideblikk til båt- og hytteeiere og deres "kamp" mot myndighetene for å få lagt forholdene bedre til rette. NCC var nok også åpne for en mer bredt anlagt kamp mot de styrende organer for å fremme sin kamp, men var samtidig åpne for at campingvogneiere, i likhet med hytte- og båtfolket, også måtte være villig til å innvestere en del egne penger i eventuelle fremtidige anlegg.

Campingplassene som ble drevet av NCC's avdelinger oppgikk 1978 til 10 stykker der to var i regi av avd. Rogaland nemlig, Jomfruland og Hoggstavika. De øvrige var Stretre-Stavern (Vestfold Søndre), Rubingen-Råde (Østfold), Borre (avd. Vestfold), Smørstein (avd. Asker og Bærum), Lørdal (avd Drammen), Skarslia (avd. Romerike), Bakobygda (avd. Vest-Oppland), Kvednapollen-Kvamskogen (avd. Bergen).

 

KJØREBEGRENSNINGER

Det stigende antall campingvogner på veiene, og antagelsen om en fortsatt økning i årene som skulle komme, foranlediget at Vegdirektoratet ville komme med tiltak der man ville prøve å holde utviklingen under kontroll.

Man sende i den anledning ut et høringsforslag der det ble bedt om å se på følgende forhold: Forbud eller begrensninger på visse veistrekninger totalt, tidsbestemt del av året eller døgnet, timekjøring. Restriksjoner for parkering på rasteplasser mv. Informasjon og anbefalinger. Endring i det eksisterende regelverk. Skilting av restriksjoner og omkjøringsruter.

Tilrettelegging av servicetilbud.

Det ble også berammet hyppigere kontroll der vognenes vekt, overlast og kuletrykk skulle betones.

Oppfordringen fra NCC til sine medlemmer var i sakens anledning ganske klar, og alle ble bedt om å holde seg innenfor oppgitte rammer, slik at man kunne unngå en mengde restriksjoner i fremtiden.

 

15. NORDISKE CARAVAN RALLY

Nordisk Caravan Rally ble dette året avviklet i tilknytning til FICC-Rally, og i likhet med arrangementet for 2 år siden var man tilbake i Jønkøping, på området rundt utstillingshallene på Elmia.

Norge var denne gang representert med 53 ekvipasjer og 188 personer.

I det nordiske mesterskapet gikk Rolf Stolp til topps med Per Hellne på 4. plass og Tronn Skolsegg på 8. I lagkonkurransen ble Norge nummer 3.

 

NORGESMESTERSKAPET 1978

Norgesmesterskapet ble dette året avviklet på Gjøvik og her tok Tronn Skolsegg sin første NM-tittel foran Olaf Lindemann og John Sandberg.

Prøvene til ferdighetsmerket avholdt i de enkelte avdelinger viste at 94 hadde klart kravet til bronse, 37 til sølv og 23 til gullmerket.

 

NEGATIV OMTALE

Sommeren 1978 var også for en stor del preget av avisskriverier vedrørende campingvogner, som nærmest kunne betegnes som den rene hets. Det var så man nesten ble fristet til å tro at den siste moteretningen blant "skrivekyndige" var å kaste "dritt" på eiere og brukere av campingvogner.

Spaltene ble åpnet både for offentlige "forståsegpåere" og privat personer, som alle hadde det til felles at de stort sett ikke hadde fått med seg poengene, men hadde hengt seg på bølgen av populærargumenter.


På høstparten måtte det imidlertid konstateres at både trafikkavvikling og alle påståtte problemer med campingvogner, hadde gått langt bedre enn fryktet. Det var imidlertid klart at de som hylte høyest nok også ville skrike året etter.

 

KJØREOPPLÆRING

Hetsen mot caravanister var vel egentlig en gjentagelse av historien om der de få ødela for de mange. Også ihuga caravanister var vel villige til å innrømme at enkelte av de som bega seg ut i trafikken med bil og vogn, nok med fordel kunne ha latt det være.

Desto større fremsto oppgaven for NCC om også å få innlemmet disse i sine rekker, og gi dem den riktige bakgrunn før de la ut på ferietur. Det ble vel også stilt større krav til NCC om å markere seg sterkere i debatten og prøve å bidra med et mer nyansert syn, samt ikke minst drive en aktiv informasjonsvirksomhet i sakens anledning.

 

ØVELSESVOGN

Følgelig kom kjøreopplæring for førere med campingvogn igjen i høysetet, og i den anledning satte NCC's tekniske komite i gang med prosjektering av en øvelsesvogn, som skulle kunne bygges ved relativt enkle midler. Selve vognen var tenkt nærmest som et skjelett, som gradvis kunne dekkes av en presenning, slik at kursdeltageren etter hvert fikk følelsen av hvordan det var å kjøre med en "ordentlig" campingvogn, og lære seg å bruke speilene.

Planen var at alle lokalavdelingene skulle få disponere en slik vogn, der finansieringskilden skulle være salg av reklame på deler av vognen.

I selve kursopplegget var det tenkt laget en serie lysbilder, ledsaget av en forklarende tekst.

 

UKULTUR

Forholdene internt i NCC var vel de siste årene blitt langt bedre enn de hadde vært for ca. 10 år tilbake.

Fortsatt kunne man imidlertid høre argumenter om klikkevesen, og et tema som også ble tatt opp var at det syntes som om festing og drikking hadde en høy prioritet på aktivitetslisten. Det ble vel kanskje noe overdrevet, men er vel heller ikke noe å legge skjul på at enkelte kanskje nok kunne føle et visst drikkepress, og følgelig ikke fant seg tilrette på klubbens arrangementer.  

MEDLEMSTALL

Antallet medlemmer oppgikk pr. 31. desember 1978 til 3.203 personer.

Blant de enkelte avdelinger var det Rogaland som var størst med 357 medlemmer foran Østfold med 294 og Oslo med 272. De øvrige avdelingene hadde følgende medlemstall: Asker og Bærum 77, Bergen 259, Drammen og omegn 119, Fosen 51, Glåmdal 90, Hadeland 37, Hamar og omegn 173, Mosjøen og omegn 40, Målselv 31, Rana 100, Romerike 231, Salten 155, Solør 98, Trondheim 136, Vestfold 127, Vestfold Søndre 192, Gjøvik og omegn 79, Østerdalen 78, Tromsø og omegn 104 samt den såkalte Sentralavdelingen med 103 betalende medlemmer.

 

DATAALDEREN

1979 tok Norsk Caravan Club steget inn i dataalderen, ved at medlemskartoteket ble overført til EDB.

Bakgrunnen var egentlig å lette distribusjonen av Caravan, slik at dette kunne sendes direkte til hvert enkelt medlem, og ikke som hittil via avdelingene. Noe som selvsagt ble hilst velkommen fra avdelingenes side.

Alle medlemmer hadde samtidig fått et eget nummer, og man kunne med letthet ta ut datalister med fortegnelse på disse. Dette kunne i sin tur distribueres til medlemmene, og forutsatt at medlemmene utstyrte vognene med medlemsnummer, kunne man ved bruk av denne listen, langs landeveien, konstatere at "der møtte vi familien Olsen fra Horten".

Her møtte man imidlertid motstand, og det ble hevdet at en slik liste i "uriktige" hender, lett kunne foranledige at caravanfamilien kom hjem til et totalt ribbet hus eller leilighet. Det ble derfor anbefalt å legge disse planene på is, og i stedet sørge for at listene ikke kom uvedkommende i hende.

I løpet av året ble det imidlertid jobbet med en total omarbeidelse av NCC's medlemskartotek, og på sikt ble det indikert at når dette arbeidet var sluttført, ville den innebære en sentral innkreving av kontingent, noe som burde medføre en betydelig arbeidsbesparelse for avdelingene.

Den umiddelbare reaksjon fra avdelingene var nok en smule skepsis, da de fryktet de ville miste noe av kontakten med medlemmene.

 

KUNNSKAPSMANGEL

I sitt mangeårige arbeid for å fremme caravanistenes sak hadde NCC ved et flertall tilfeller kunnet konstatere at myndighetene hadde en skremmende mangel på kunnskap om hva campingvogner og caravanisme egentlig var.

Med bakgrunn i dette tok NCC i januar 1979 initiativ til en såkalt Kontaktkonferanse, der man hadde innbudt representanter for Vegdirektoratet, Importør-foreningen, Forhandlerforeningen, Sprengstoffinspeksjonen, Brann-inspeksjonen, Norsk Olje og Progas, til et møte med NCC's tekniske komite samt President og Visepresident.

Det ble tatt opp en rekke spørsmål av gjensidig interesse, og om det ikke ble fremtatt noen direkte konklusjoner, hadde man klart å få de berørte parter i kontakt med hverandre, noe som på sikt burde åpne for bedre og mer oversiktlige forhold.

 

LOKALT INITIATIV OM DET SOSIALE NETTVERK


Avdeling Rogaland tok også et eget initiativ i sitt lokalmiljø, der de i et brev stilet til samtlige kommuner i sitt distrikt, påpekte alle de fordeler både NCC og caravanlivet hadde, med håp om at også denne gruppen ble tilgodesett i fremtidige reguleringsplaner.

Man viste i brevet til kommunenes utbygging av båthavner og parkeringsplasser i tilknytning til disse samt tilretteleggelsen av forholdene for hytteeierne.

I tillegg fremførte man følgende:

"For tiden snakkes det mye om ungdom og stoffmisbruk. Med det organisasjonsmønster som Norsk Caravan Club har så legger vi meget stor vekt på sosialt samvær der venner camper sammen, og der våre barn i weekender og ferier får rikelig anledning til å være med familien og jevngamle venner. Vi legger det hele opp slik at vi får med oss våre barn helt opp til voksen alder. Vi aktiviserer unge i større og større grad, og hindrer dem på den måten å være uten den støtte de trenger i fritiden i sin mest sårbare alder".

Dette momentet hadde vel kanskje hittil vært alt for lite fremme i debatten, men er vel kanskje en av de mest positive sidene ved NCC.

Vennskap og samvær generasjonene i mellom er nok en basis som er langt viktigere enn man kanskje er villig å innrømme.

Brevet og ordlyden åpnet helt nye aspekter for NCC som organisasjon, og som argument til å få de som ikke allerede var "bitt" av basillen, til å prøve denne formen for fritid.

 

HISTORISK LANDSMØTE - 1979

Det 11. landsmøte i NCC ble på mange måter svært historisk.

Det var nemlig lagt til Bergen, som det første landsmøte utenfor det sentral Østlandsområde.

Et annet historisk aspekt var størrelsen. Hele 65 delegater var til stede og disse representerte omtrent hele det langstrakte Norge.

Det ble også et godt og kreativt landsmøte der det ble fattet vedtak om at ingen avdeling skulle kunne møte med mer enn syv representanter på landsmøtet, og at man kunne møte med en delegat pr. 60 medlemmer.

Man fikk også fattet vedtak om at personer som hadde tillitsverv i frittstående caravanklubber ikke samtidig kunne ha tillitsverv i NCC.

Det ble videre stadfestet at kontingenten fortsatt skulle kreves inn av lokalavdelingene og at ingen ble registret som NCC-medlem før kontingenten var betalt. Siste frist for innbetaling av kontingent ble satt til 1. april og hvis denne ikke ble overholdt ville man bli strøket som medlem.

På det forrige landsmøtet var Per Hellne og Wiggo Bergseng gitt i oppdrag å se på mulighetene for å kombinere landsmøtet med et eventuelt treff.

Landsmøtet fattet i denne forbindelse vedtak om at NCC's landsmøte ikke skulle arrangeres som et treff i forbindelse med NM i caravankjøring, med fast møtested på Gol hvert år.

I stedet ble det vedtatt at landsmøtet skulle alternere mellom avdelingene.

Som foredragsholder på Landsmøtet hadde avdeling Bergen fått daværende stortingsrepresentant Inger Lise Skarstein.

Hun hadde på mange måter markert seg som en politiker der miljø var en av hjertesakene, og hun uttalte seg i sakens anledning positiv til de holdninger som NCC la for dagen med hensyn til å håndtere de rent miljømessige aspekter på temaet campingvogner.

Norsk Caravan Clubs styre besto etter valget på landsmøtet fortsatt av Ola Ellingsen som President og Per Hellne som visepresident med et styre bestående av Ragnvald Foss, Thor Jervel Hansen, Anton Kongelf, Bjørn Bøthner og Thor Eilertsen, med varamennene Rolv Bråthen og Arild Jacobsen.

 

RESOLUSJON 1979

Man fulgte også opp dette året med å vedta en resolusjon med klar adresse til norske myndigheter, der man på mange måter tok opp tråden fra tidligere henvendelser.

Utgaven for 1979 var gitt følgende ordlyd:

"Norsk Caravan Clubs Landsmøte mener tiden nå er inne for å nedsette et departementalt oppnevnt "camping-utvalg".

Utvalget bør ha som mandat å gå igjennom, revidere og modernisere de regler og forskrifter som i dag gjelder for etablering og drift av campingplasser, og man bør også vurdere alternative driftsformer på campingplassene. En naturlig oppgave for utvalget bør være å kartlegge hvilken plass camping har i de enkelte fylker og kommuners turist- og friluftsliv, samt foreslå tiltak som kan øke de lokale myndigheters forståelse og interesse for denne form for ferie og fritid.

Norsk Caravan Club vil i denne forbindelse peke på at det eksisterende regelverk er svært mangelfullt, og på ingen måte tilpasset den form for camping som mer og mer overtar etter teltlivet - nemlig caravanisme. Denne form for mobil fritid øker behovet for campingplasser, samtidig som den åpner veier for drift av campingplasser som tidligere ikke var mulig. Behovet økes fordi en campingvogn brukes langt mer enn telt. Spesielt er det stor mangel på campingplasser som kan brukes til sommer og/eller vinterparkering av caravans. Så lenge dette tilbudet er sterkt begrenset, må mange caravanister dra sine vogner unødvendig mye fram og tilbake til campingplasser, på ferietur, weekendturer, skiturer, vinterferie osv. Vi mener derfor at våre myndigheter gjennom en aktiv og positiv holdning til faste caravanplasser vil kunne bidra til å redusere behovet for transport av campingvogner, og derigjennom behovet for oljeprodukter.


NCC tør også peke på de muligheter en campingvogn har for å være et lukket kloakk- og avløpssystem. Moderne vogner og utstyr gjør det mulig å foreta alt toalett inne i campingvogna, og alt avløp kan føres til transportable, lukkede beholdere, knyttet til hver enkelt campingvogn. En caravanplass kan være meget enkelt utstyrt, med samletanker eller containere for felles tømming og bortkjøring av avløpsvann, kloakk og avfall til dertil egnet sted.

Norsk Caravan Club ville sette pris på å bli representert i utvalget".

Man fikk faktisk svar på denne henvendelsen, men det ble i dette sagt at noe eget Camping-utvalg neppe ville bli nedsatt. Myndighetene anså camping som en del av et totalbilde, og burde behandles i Reiselivsdirektoratet.

Når det gjaldt representasjon fra NCC, anså myndighetene at Norsk Camping Råd, for dem, ville være den naturlige samarbeidspartner. Det er vel nesten unødvendig å tillegge at NCC absolutt ikke var enig i departementets konklusjoner.

 

KJØREOPPLÆRING

Kjøreopplæring i NCC-regi fortsatte og avdeling Oslo hadde i et forsøk på å få dekket årsavgiften på 600 kroner for sine to øvingsvogner henvendt seg til Trygg Trafikk i håp om derfra å få et visst dekningsbidrag.

Svaret ble ikke uventet negativt, og på henvendelse om hvorfor ble det svart at medlemmene i caravanklubben hadde jo råd til å holde seg med både dyre biler og vogner, og burde således også ha midler til å dekke denne avgiften selv.

Man fortsatte også arbeidet med de egenkonstruerte vognene, der det hovedsakelig var teknisk komite ved Odd Olsen og Wiggo Bergseng samt John Sandberg, som ofret omtrent all fritid for å bygge disse.

Vognene var helt og holdent finansiert via reklame, og det bør kanskje nevnes at Tabbert-importøren Tore Lindqvist A/S og Caravans International, hadde tegnet seg for reklame på samtlige vogner og Drosjeforsikringen for 10 vogner, Romerike Caravan på 3, Magnus Waldersnes 1 vogn, Caravan A/S Roy Ilerød 1 vogn og Bjarne Wist 1 vogn.

Et problem man imidlertid fortsatt stred med var å få folk til å møte opp på treningskveldene.

Det ble i den forbindelse hevdet at betegnelsen ferdighets- eller konkurransekjøring var misvisende benevnelser, og på mange måter var skyld i at folk ikke møtte opp.

Det var derfor utbredt enighet om å gå over til å arrangere rene kurs, der nybegynnere kunne lære det hele fra bunnen, uten å måtte konkurrere om plassen med drevne konkurransekjørere.

Avdeling Gjøvik hadde forsøkt avholdt et kjørekurs, og Sportskomiteen ble pålagt å se nærmere på dette og eventuelt komme fram til et felles opplegg som kunne benyttes av samtlige avdelinger.

 

16. NORDISKE CARAVAN RALLY

1979 var Nordisk Caravan Rally lagt til Ballerup, utenfor København.

Av et totalt deltagerantall på 266 vogner kom 69 fra Norge. De norske deltagerne markerte seg også denne gang ved innkjøringen, med en kortesje med president og visepresident i front og med bunadskledde damer og trekkspillmusikk.

I det nordiske mesterskapet ble Rolf Stolp nr. 2 og Per Hellne nr. 3, mens Tronn Skolsegg besatte 6. plassen. Norge tok dermed hjem lagkonkurransen.

 

NORGESMESTERSKAPET 1979

Norgesmesterskapet ble arrangert på Sola av avdeling Rogaland og for første gang, siden 1965, ble det konkurrert i en egen dameklasse. Vinneren her ble Kari Lunde Ruud fra Romerike foran Gro Høntorp og Inger Ingebrigtsen (senere Amundsen).

I Herreklassen vant Rolf Stolp foran Steinar Ruud og Rogalands-avdelingens Gunvald Jåsund.

 

HVORDAN VOKSE YTTERLIGERE

NCC kunne vise til betydelig vekst i antall medlemmer de siste årene, og tellet nå rundt 4.000. Dette historiske medlem ble forøvrig Einar Johansen fra Heimdal, som samtidig fikk medlemsnummer 8876.

Likevel representerte dette fortsatt bare en liten del av det totale antallet caravanister.

Med rundt 60.000 campingvogner i Norge, hadde man fortsatt en organisasjonsprosent på godt under 10. Et nødvendig spørsmål å stille var følgelig hvorfor over 90 prosent hadde valgt å stå utenfor.

Et svar var mangel på campingplasser. De plassene som ble drevet i NCC-regi var for få og hadde for liten kapasitet, samtidig som man manglet et fornuftig samarbeid med øvrige campingplasser.

Det ble derfor tatt til orde for et samarbeid med caravanklubber i utlandet, med adgang til disses plasser, og med en gunstig rabattert pris.

Man slo også frempå med tanken om å døpe om klubben til Norsk Camping Club, for på den måten også å åpne for alle typer campister.

Mangel på tilbud var som oftest det man ble møtt med når man prøvde å verve medlemmer til NCC. Sammenlignet med feks. NAF var nok NCC's tilbudsliste langt kortere, men jeg vil nå påstå vel så verdifull.

Hos NCC hadde man en gunstig forsikringsordning der man sparte inn omtrent hele kontingenten, samt FICC-Carnet og medlemsbladet Caravan, og i tillegg hadde man mulighet til å ta med seg familien på treff og møte likesinnede, og på den måten å treffe nye venner.

Alt i alt nokså verdifulle goder, men kanskje ikke så lett målbare i kroner og øre.

Det må vel samtidig tillegges at NCC som sådan nok ikke hadde vært flinke nok til å gjøre sine fordeler kjent, og det var ikke så sjelden man traff på caravanister som faktisk aldri hadde hørt om Norsk Caravan Club.

Selv om den netto medlemstilgangen var gunstig var det nok likevel et tankekors for NCC at relativt mange fortsatt valgte å melde seg ut, eller kanskje heller bare droppet å betale kontingenten.


Man gjorde seg nok sine tanker om dette, men noen større undersøkelse for å finne årsaken gjorde man ikke, så noen mulighet til å tette eventuelle hull hadde man ikke.

 

NYE VEKTBESTEMMELSER

Det faktum at campingvognene hadde blitt tyngre og tyngre samtidig som trekkbilene var blitt lettere og lettere medførte at NCC i 1979 tok kontakt med Norges Bilbransjeforbund og Importørforeningen, for å prøve å få til et felles utspill mot de vektbestemmelser som da gjaldt for bil og campingvogn.

De norske bestemmelsene var langt strengere enn de som ble praktisert i f.eks. Sverige og Tyskland, og medførte at det knapt var en europeisk bil som hadde mulighet til å trekke mer enn 1250 kilo, en totalvekt oversteget av flere boggivogner i 5,5 meters klassen.

Dette i sin tur medførte at man var nødt til å investere i ekstremt dyre og tunge biler.

NCC påpekte også at de gjeldende vektbestemmelsene var fremtatt i en tid da det nesten utelukkende fantes enkelakslede vogner på markedet.

De siste årene hadde imidlertid boggivognene kommet mer og mer, noe som medførte både forbedrede kjøre- og bremseegenskaper.

NCC ville kjempe for en generell lemping av vekstbestemmelsene, men kunne som alternativ gå inn for en endring i reglene for to-akslede vogner.

 

BREDERE VOGNER

Det var også krefter i sving for å få maksimalbredden på campingvogner hevet fra 2,1 til 2,2 meter.

NCC ville på sin side arbeide mot å få denne bredden øket til 2,3 meter. 

 

FORTSATT NEGATIV OMTALE

Hetsen mot caravanister fortsatte også 1979, og selv NAF's medlemsblad Motor publiserte et leserinnlegg der det ble tatt til orde for et forbud mot campingvogner. Dette ble selvsagt imøtegått av redaktøren for Caravan, Kjell Mønnich. Her ble en del faktiske forhold vedrørende campingvogner og bruken av disse belyst.

Det var nemlig ganske nylig offentliggjort en undersøkelse foretatt av Transportøkonomisk Institutt, som konkluderte med at campingvogner ikke medførte noen ulykkesrisiko i trafikken.

En rapport som unektelig kom nokså beleilig, og som NCC kanskje burde ha benyttet mer i sitt opplysningsarbeid.

Apropos kjøring med caravan så hadde Vegdirektoratet fremtatt en ganske informativ brosjyre med råd og tips for alle, både erfarne og uerfarne, brukere av campingvogner.

Man hadde i mange tilfeller benyttet NCC som konsulent i utarbeidelsen av brosjyren, og både NCC og den kjøreopplæringen som ble drevet ble behørig nevnt i publikasjonen.

Det er vel nesten så man kan si at publikasjonen for en stor del var laget av NCC, og da skulle det vel være unødvendig å tillegge at den ble positivt mottatt overalt.

 

FRICAMPING

Myndighetene fortsatte med å holde et kritisk øye på caravanistene, noe som forsterket det arbeidet som ble nedlagt i Norsk Camping Råd, som var en sammenslutning av alle berørte parter rundt temaet camping/caravanisme.

Et tema som for alvor begynte å bli diskutert var et eventuelt forbud mot fricamping.

NCC var på sin side ganske klar i sitt syn i denne saken, og ville på det sterkeste kjempe mot alle former for begrensninger i den såkalte allemannsretten.

Et annet felt der myndighetene vurderte forbud gjaldt rasteplasser, der det nok mest overveiende synspunkt var å forby overnatting på disse for bobiler og campingvognekvipasjer, da rasteplassene skulle være forbeholdt trailersjåfører som skulle få nødvendig søvn.

 

FORMANNSKONFERANSE NORD-NORGE

1979 medførte nok en historisk begivenhet innen NCC.

Dette året ble nemlig den første formannskonferansen for Nord-Norge avviklet.

Denne ble avholdt i Fauske, arrangert av avdeling Salten, og med deltagere fra avdelingene i Salten, Målselv, Tromsø, Søndre Salten, Mosjøen og Rana. Dessverre manglet avdelingene Hammerfest, Narvik og Sandnes-sjøen, noe som ble antatt å ha økonomisk bakgrunn, og igjen aktualiserte spørsmålet om opprettelse av en reisefordelingskasse.

 

20-ÅRS JUBILEUM

1980 markerte at Norsk Caravan Club som organisasjon var inne i sitt tjuende år, og det ble planlagt at hele året skulle stå i jubileets tegn.

NCC's 20-års jubileum falt også sammen med at Bjølseth-fabrikken, kunne feire 25 år som caravanprodusent.

Bladet Caravan stilte seg i fremste rekke når det gjaldt gratulasjonene til Bjølseth, og fremhevet spesielt den gunstige utvikling denne fabrikken hadde hatt i sine 25 år.

Overfor seg selv så var man imidlertid såpass ærlige at man innrømmet at de første 20 årene til NCC ikke hadde vært preget av den samme solide utvikling.

Man innrømmet villig at det hadde vært en nokså broket tid, og at det først de siste årene var blitt virkelig "fart" i organisasjonen.

Man følte at man nå ble sett på som en organisasjon både med tyngde og kunnskap til å kunne uttale seg på caravanistenes vegne, og til å tale disses sak overfor myndigheter og andre.

 

GULL OG ÆRE


Selve jubileet ble selvsagt også markert med en gedigen tilstelning på Hankø Fjordhotell, med 130 deltagere.

Det ble et omfattende gavedryss over NCC, med bidrag fra samtlige avdelinger.

De obligatoriske festtaler ble selvsagt avholdt og Per Hellne ga en historisk oversikt over klubben.

Høydepunktet var vel kanskje likevel at Ola Ellingsen ble slått til ridder av det edle drag i gull og to av NCC's stiftere, og de eneste som fortsatt var medlemmer, Hans Kr. Nielsen og Ragnar Brøndal ble utnevnt til æresmedlemmer av Norsk Caravan Club.

 

MEDLEMSTALL

Den kanskje mest gledelige utviklingen var at medlemstallet var firedoblet de siste fire årene, og var ved årsskiftet 1979/80 passert 4.000. Samtidig hadde antallet lokalavdelinger vokst betraktelig, og var nå oppe i 28, nemlig Asker og Bærum, Bergen, Drammen, Fosen, Gjøvik, Glåmdal, Hadeland, Hamar, Hammerfest, Haugesund, Mosjøen, Målselv, Narvik, Oslo, Rana, Rogaland, Romerike, Salten, Sandnessjøen, Solør, Steinkjer, Søndre Salten, Trondheim, Tromsø, Vestfold, Vestfold Søndre, Østerdalen og Østfold.

Med dette kunne NCC, nesten, kalle seg en landsomfattende organisasjon. Riktignok var det noen blanke felter, men man var innstilt på også å dekke disse, og gi de som ville ta initiativet all mulig støtte.

Det kan vel nok en gang være på sin plass å rette en takk til Ola Ellingsen i sakens anledning. Han hadde sittet som president i hele denne perioden og nedlagt et enormt arbeid for at klubben skulle bli til noe.

Det bør jo imidlertid tillegges at ham nok hadde god drahjelp både i Hovedstyret og ikke minst i ledelsen i de mange lokalavdelingene.

Men det var vel på mange måter Ola Ellingsen som hadde staket ut kursen, og ved besluttsomt og målbevisst arbeid jobbet mot målene, og inspirert andre til å dra i samme retning.

 

AVDELINGSSTRUKTUR

Det faktum at både antallet avdelinger og medlemmer i disse økte markant, hadde også sine "negative" sider.

Ola Ellingsen hadde samtidig gjort seg til talsmann for at avdelingene kanskje ikke burde bli for store, og oppfordret mer eller mindre til at man da med fordel kunne splitte i mindre enheter.

Rundt 1980 var dette tilfelle i Oslo, da medlemmene syd for byen gikk sammen og dannet en egen Follo-avdeling. På sikt antydet han at denne i sin tur snart kunne bli like stor som den daværende Oslo-avdeling, og kanskje ytterligere splittes. De fleste avdelingene hadde jo et "sentrum", men for de campingvogneiere som bodde litt ute i provinsen ble avstanden til klubbsentrum likevel for lang, slik at man ikke fant det bryet verdt å reise på medlemsmøter, øvelseskjøring eller andre aktiviteter.

I stedet valgte man ofte å stå utenfor.

Han sa derfor tydelig i fra at han trodde "der hvor det er grupper som føler seg langt fra avd. sentrum kan det være riktigere å dele på avdelingene. Det kan vi tjene på både lokalt og sentralt".

 

JURIDISK KONTAKT

At NCC hadde vokst til en organisasjon av betydelig størrelse, med et betydelig antall medlemmer, tilsa også at man måtte søke å utvide medlemstilbudene.

Det ble i den anledning tatt til orde for opprettelse av en juridisk kontakt, dit medlemmene kunne henvende seg om de skulle komme i konflikt med det være seg forhandler, importør, grunneier eller andre.

Man var imidlertid oppmerksom på at en slik ordning ville koste penger.

Hittil hadde jo, nesten, alt arbeid nedlagt innen NCC vært gjort på frivillig basis, men man måtte nok nå innse at skulle man gi medlemmene fullgod service måtte man nok se på om ikke utgiftene til betalt hjelp måtte opprioriteres.

I tilfellet juridisk konsulent antok man at det nok var svært få jurister som hadde noe inngående kjennskap til bransjen, og således hadde grunnleggende forutsetninger for å gi råd til NCC's medlemmer.

Man betonet i samme åndedrag det gode forhold man i alle år hadde hatt til caravanbransjen, og påpekte samtidig den støtte som denne hadde gitt i form av annonser og annet til NCC både sentralt og lokalt.

Man understreket også at man håpet dette gode forhold ville bestå, men betonet at som en forbrukerorganisasjon så måtte NCC, når det krevdes, kunne kjempe på kjøpers side, dersom denne var kommet i et uheldig forhold vis a vis forhandler/importør.

 

BLADET BIL

Nok en utvidelse av medlemstilbudene ble gjennomført 1980, da medlemmene også skulle få tilsendt bladet Bil.

 

LANDSMØTE 1980

Det 12. landsmøte i NCC ble avholdt på Hamar, godt arrangert av avdeling Hamar og omegn. Programmet fulgte kjent mønster og de enkelte årsberetninger, regnskaper og budsjetter ble godkjent med mindre kommentarer.

 

Når det gjaldt budsjett så var dette satt mer i form av en "ramme" enn et konkret budsjett noe som avstedkom en del spørsmål.

Kristian Fremstad etterlyste en aktivitetsplan som rettesnor for budsjettet, mens Arnfinn Antonsen hevdet at et "rammebudsjett" var vel så fornuftig.

Spørsmålet om å avholde landsmøte som kombinert treff ble igjen tatt opp, men også denne gang ble forslaget nedstemt.

Det ble derimot gitt full tilslutning til sentral innkreving av kontingenten med virkning fra 1981.


Det var også enighet om at lovkomiteen skulle se på en total revidering av NCC's lover.

Hovedstyret hadde fremmet forslag om at dette skulle utvides til å omfatte Arbeidsutvalget samt formenn i alle avdelinger ble enstemmig vedtatt å oversende det nye Arbeidsutvalget for å bli vurdert der.

Valgene innebar heller ingen overraskelser. Ola Ellingsen ble enstemmig gjenvalgt som president, og de øvrige representanter, som var på valg, ble også gjenvalgt. Man oppnådde således en stor kontinuitet i styre og stell.

 

MYE JOBB

Arbeidet med å drive NCC begynte å anta anselige dimensjoner.

Presidenten hadde selv vært på besøk hos de fleste avdelinger, og hadde i den anledning tatt av sine egne feriedager. I tillegg var jo møter i statlige departementer og råd, der NCC gledelig nok var innkalt, nødt til å foregå på dagtid.

Det var imidlertid likevel begrenset hvor mye man kunne forlange av de tillitsvalgte til å bruke av egen fri- og arbeidstid til å utføre disse oppgavene.

Man var jo unektelig valgt til å ivareta caravanistenes interesser, men man var nå kommet til en skillevei, hva angikk mulighetene ved den nåværende organisasjonsform.

Hvor mange timer daværende president Ola Ellingsen nedla på NCC er det vel ingen som verken kan eller tør tenke på.

Det er imidlertid hevet over tvil om at det var uhyggelig mange. Han hadde fast kontortid på NCC's kontor, talløse møter med myndigheter samt ulike råd og utvalg, samt besøk i de forskjellige lokalavdelinger.

 

HELTIDSANSATT LEDER

Denne problemstilling aktualiserte igjen spørsmålet om ikke NCC måtte gå til ansettelse av en heltidsansatt administrativ leder, som bedre kunne ivareta NCC's oppgaver.

Man var imidlertid helt klar over at et slikt skritt ville medføre et ikke ubetydelig utlegg, og det ble anslått en lønn i størrelsesorden 150.000, samtidig som utgifter til reise og kontorhold nok vil bringe de totale kostnadene opp i minimum 200.000.

I seg selv skremmende tall, men det syntes nokså åpenbart å være nødvendig skulle man kunne fortsette på den veien man hadde begitt seg inn på.

 

10-ÅRS PLAKETT

I forbindelse med landsmøtet på Hamar ble det foretatt en høytidelig utdeling av 10-års plaketter for gullmerket i ferdighetskjøring til herrene Wiggo Bergseng, Per Hellne, John Sandberg og Rolf Stolp, som dermed ble de 4 første til å motta denne utmerkelsen.

 

17. NORDISKE CARAVAN RALLY

Nordisk Caravanrally ble arrangert i Trondheim, og dette arrangementet ble i Hovedstyrets årsberetning for 1980 karakterisert som "toppen av kransekaka".

Nordisk mester ble for første gang Tronn Skolsegg med Rolf Stolp på 2. plass.

 

NORGESMESTERSKAPET 1980

Norgesmesterskapet ble arrangert av avd. Oslo på Økern Torg og mester i dameklassen ble Kari Ruud mens Rolf Stolp tok tittelen blant herrene.

Sportskomiteen i NCC hadde 1980 gjort ferdig reglementet for konkurransekjøring i Caramba. Man hadde også fullført arbeidet med oppgaver for en dommerprøve, og 5 medlemmer hadde avlagt prøven og blitt godkjent.

Det blusset også opp igjen en viss debatt om konkurransekjøringens berettigelse.

Det ble hevdet at den villmannskjøringen som der ble prestert ikke vår en organisasjon som NCC verdig.

Når det gjaldt selve merkekjøringen ble det også tatt til orde for å heve tidsrammene for sølv og gullmerket, og i stedet innføre en form for prikkbelastning.

NCC burde gå inn for at "medlemmene vet å beherske seg selv og sin redskap i trafikken. Ikke at medlemmene kan rase rundt i trafikken og trikse seg av gårde på rekordtid".

 

NORD-NORSK TREFF

1980 ble også det første nord-norske treff arrangert. Vært for tilstelningen var avdeling Målselv, og i alt deltok 30 vogner fra avdelingene Øksnes, Narvik, Tromsø og Målselv samt den påtenkte Harstad-avdelingen.

 

"LANGSENG"


Langbord var jo et kjent begrep i caravansammenheng, men sommeren 1980 fikk denne en søsterutgave. Den varme sommeren i Trøndelag dette året, foranlediget sovevansker i vognene, og ungene besluttet derfor å ligge under åpen himmel.

Dette resulterte i etableringen av begrepet "langseng", der mellom 9 og 14 unger, sov (nåja) på rekke og rad.

 

CARAVAN 1980

Medlemsbladet Caravan hadde et vanskelig år 1980. Man var nemlig så forbrukerorienterte at man skrev og trykket en artikkel der man hevdet at tyske og engelske vogner var uforholdmessig dyre på det norske markedet. Man understreket imidlertid at oversikten absolutt hadde sine mangler, men gjorde også rede for konstellasjoner som man oppfattet som nokså merkelige.

Dette avstedkom naturlig nok en viss reaksjon fra importørhold, og disse valgte å gjennomføre en annonseboikott av Caravan, som varte over tre nummer. Dette ga seg naturlig nok visse økonomiske utslag.

Nå kan det vel tillegges at den angjeldende artikkel kanskje var noe uheldig, men det bør jo unektelig tillegges at bladet var et organ for NCC, som jo i utgangspunktet var en forbrukerorganisasjon. Følgelig var det jo nærmest en forpliktelse å ta opp forhold i bransjen man mente var uheldige. Ikke dermed sagt at man av prinsipp skulle skyte på bransjen, men om dette var nødvendig burde ikke fremtidige annonseinntekter stå i veien for å påpeke uriktige forhold. Generelt burde man vel imidlertid søke å opprettholde gode relasjoner til bransjen, og tilstrebe et godt samarbeid.

Man burde derfor gå inn for at annonsebasisen ble såpass fordelt at man ikke, av frykt for boikott, kunne omtale uheldige forhold.

 

NYE MEDLEMSNUMMER

I forbindelse med den sentrale innkrevingen av kontingent fikk samtlige medlemmer utover høsten 1980 nye medlemsnumre.

Dette var bygd opp med avdelingsnummer kombinert med medlemsnummer, med den følge at mange medlemmer fikk samme nummer. Avdelingsnumrene startet på 100, slik at f.eks. Østfoldavdelingen var gitt 106, noe som i dagligtale ble redusert til 6. Medlemsnummeret var firesifret, altså 0503, der man også i praksis kuttet nullen, slik at medlemmet i dette eksempelet kunne kalle seg 6/503.

Det ble samtidig gjort oppmerksom på at hvis man skiftet avdeling ville man få helt nytt nummer, som faktisk ville være det siste i leksa i den nye avdelingen.

Man håpet derfor at medlemmene ville, hvis de hadde medlemsnummer på vogna, bytte ut sitt gamle med nummer etter det nye systemet.

 

HEVING AV HASTIGHETSBEGRENSNINGEN

26. september 1980 kan utvilsomt regnes som en merkedag i NCC's historie.

Da hadde myndighetene, etter mange års kamp fra NCC's side, endelig valgt å heve hastighetsgrensen for bil med tilhenger til 80 km/t.

NCC var imidlertid såpass beskjedne at de ikke selv påtok seg den hele og fulle ære, men at man trodde nok at NCC's engasjement og talløse henvendelser, nok hadde vært en sterkt medvirkende faktor.

De nye bestemmelsene gjaldt kun vogner utstyrt med brems, slik at telthengerne, uten brems, fortsatt hadde en maksimal grense på 60 km/t.

Fra NCC ble det i den anledning fremhevet at man ikke ville gå inn for også å få denne hevet, men i stedet påvirke produsentene til å utstyre disse med brems, selv om dette ville virke fordyrende.

Man var vel imidlertid fullt klar over at den nye hastigheten ikke automatisk ville gjøre det slutt på køer, der en bil med campingvogn lå først, så oppfordringen til NCC var fortsatt å holde øye med trafikken bak, via speilene, og slippe denne fram.

 

BREDERE VOGNER

NCC var også i kontakt med myndighetene på andre felt. Daværende formann i teknisk komite, Wiggo Bergseng, hadde hatt flere møter med Veidirektoratet, for om mulig å påvirke disse til å tillate bredere vogner.

Myndighetene hevdet at bredere vogner medførte en trafikkfare, mens NCC på sin side påsto at disse ga større kjøresikkerhet, da de ble mer stabile, samtidig som tyngdepunktet ble flyttet lavere. Argumentet om at vogner beregnet for det norske markedet måtte spesialbygges, grunnet norske særbestemmelser, hadde man heller ingen større forståelser for hos myndigheten.

 

ØKT TILHENGERVEKT

NCC arbeidet også med å få omgjort bestemmelsene hva angikk bilenes tillatte tilhengervekt. Man hevdet at vognene, både med hensyn til kjøreegenskaper og bremsesystem, var kommet så langt at dette ikke lenger var noe argument.

I stedet hevdet man at det utslagsgivende måtte være bilenes motorytelse.

I et forsøk på å få et noe større gjennomslag hadde NCC derfor innledet et samarbeid med importør- og produsentforeningen.

 

"HYTTE-UTVALG"

Myndighetene var også i andre sammenhenger opptatt av campinglivet.

NCC hadde jo i en resolusjon på et landsmøte oppfordret til etablering av et eget campingutvalg. Dette ble imidlertid ikke tatt til følge, men i stedet inkorporert i et såkalt "hytteutvalg", der representanter for NCC ble innkalt.

Til stede på dette var presidenten Ola Ellingsen samt Per Hellne og Kjell Mønnich. Myndighetene var i det hele tatt svært så interessert i å ha med NCC og stilte seg også svært positive til de synspunkter som NCC forfektet. Man bedyret samtidig at NCC skulle bli holdt løpende orientert om saker som var av betydning for caravanister. De argumenter som NCC spesielt fremhevet var at campingvognene hadde et relativt begrenset plassbehov. På et areal av et mål kunne man få plassert fire familier samt deres behov for veier, sanitæranlegg og lekeplasser. Man understreket også det faktum at en campingvogn er flyttbar, slik at arealer som det ene øyeblikket fungerte som campingplass, i neste øyeblikk kunne omgjøres til potetåker. Det ble også nevnt at campingvogner kunne representere en betydelig beredskapsressurs i tilfelle at katastrofer skulle ødelegge større boligområder.


Når det gjaldt campingplasser skisserte NCC at man i fremtiden ville ha behov for tre typer plasser, nemlig gjennomgangs-plasser, som vel var det man den gang forbant med campingplasser. Videre caravanplasser som var plasser for fast oppstilling av vogner i regi av NCC eller frittstående campingklubber og til slutt overnattingsplasser, der man gratis kunne stå natten over med eventuell tilgang til vann og et enkelt toalett.

Fra myndighetene ble det klargjort at man var skeptisk til den stadige "tilfeldige" utplassering av vogner, og der disse ble benyttet som faste hytter. NCC var i prinsippet enig i dette synspunktet, men understreket at forbud ikke var veien å gå.

Det ble tatt til orde for opprettelse av campingplasser der vogneierne kunne ha sine vogner plassert når de ikke ble benyttet på reise. Bakgrunnen var at en campingvogn var en såpass stor investering at eierne måtte gis anledning til å benytte disse utover tre ukers ferie og i helger.

Representanter for så vel Reiselivsdirektoratet som Miljøverndepartementet stilte seg svært positive til caravanister, men understreket at problematikken måtte tas opp på et bredt grunnlag, der alle berørte parter måtte anmodes om å ta hensyn til den brukergruppens behov, til beste for alle parter.

 

FRI CAMPING

I regi av Norsk Camping Råd, der NCC var representert ved Per Hellne, gikk det på høstparten 1980 ut et brev til samtlige av landets kommuner, der disse ble anmodet om i fremtiden å ta mer hensyn til behovet for campingplasser i arealplanleggingen. Det het videre i brevet at "vi mener at det på særlig utsatte strekninger langs veiene samt på offentlige rasteplasser, kan bli nødvendig med restriksjoner mot "fri Camping", i soner inn til veien.

Dette vil formodentlig øke behovet for tilbud om organisert camping. Etter vår mening vil dette være en hensiktsmessig utvikling sett med samfunnets øyne. Av den grunn vil vi oppfordre kommunene til å ta tilbørlig hensyn til ønskeligheten av campingplasser i sin arealplanlegging".

Man understreket også at salget av campingvogner hadde vist sterkt stigning de siste årene, med den konsekvens at det begynte å haste med å få disse innlemmet i planleggingen og man hevdet at "samfunnet vil ha stor interesse av at overnatting knyttet til camping og friluftsliv blir konsentrert til sted med tilfredsstillende sanitærforhold, regelmessig renovasjon og en organisering som sikrer ro og orden".

Det kan vel således sies at NCC var tidlig ute i sine spådommer om campingens fremtid, og mulighetene til å løse disse.

I ettertid kan man derfor hevde at hadde disse synspunktene blitt tatt mer alvorlig ville man kanskje ha vært både bedre forberedt og kanskje helt unngått, den problemstilling som fri camping kom til å representere på slutten av 1980- og 1990-tallet.

 

SEKRETÆRHJELP

Det økende antall medlemmer tilsa at man var avhengig av et meget velsmurt sekretariat.

På ettervinteren 1981 gikk man derfor ut og averterte etter hjelp til klubbens hovedkontor i Oslo. Det man ville ha var en "effektiv og arbeidsvillig sekretær, helst med erfaring fra mangesidig kontorarbeid".

Jobben var tenkt som et deltidsarbeid.

Den som ble ansatt var Karin Heivang, som ble betegnet som NCC's eneste entusiast uten campingvogn.

 

FORMANNSKONFERANSE NORD-NORGE

NCC avviklet sin andre formannskonferanse for Nord-Norge, som heller ikke denne gang hadde deltagelse fra samtlige avdelinger.

Grunnen til dette var helt naturlig mangel på penger i lokalavdelingene, og et meget omdiskutert tema var derfor hvordan man kunne bedre denne, samtidig som spørsmålet om en reisefordelingskasse igjen ble tatt opp.

Av momenter som ble nevnt til forbedring av økonomien var arrangering av caravanutstillinger, loddsalg og bingo, reklame på øvelsesvogner og flyttejobber.

Det ble samtidig konstatert at NCC hadde vanskelig for å få støtte fra det lokale næringsliv, da dette fortrinnsvis kanaliserte sine "sponsorkroner" til humanitære- og idrettsorganisasjoner. Med en viss omskrivning kunne vel egentlig NCC tilfredsstille kravene til begge disse organisasjonstypene, om enn i mer abstrakt form, men dog.

 

LANDSMØTE 1981

Det 13. ordinære landsmøte i NCC ble avholdt på Grand Hotel i Larvik 2. mai 1981.

Det ble her bestemt at man, selv om lovene ikke var revidert, skulle prøve den planlagte nye organisasjonsformen i perioden frem til neste landsmøte. Dette innebar at NCC nå skulle ledes av et arbeidsutvalg, sammensatt av fem representanter fra Østlandet, og der landet forøvrig utgjorde resten av hovedstyret. Til det nye arbeidsutvalget ble valgt Ola Ellingsen, Per Hellne, Trygve Tidemandsen, Thor Jervell Hansen og Anton Kongelf. Som varamenn fungerte Torgeir Strømmen og Kjell Mønnich.

 

ENDREDE VEKT OG BREDDEBESTEMMELSER

NCC's iherdige arbeid for større vognbredder og endret reglement for fastsettelse av bilenes trekkvekter begynte å gi resultater. På vårparten 1981 kunne det meddeles at Veidirektoratet var på gli med hensyn til å tillate bredere vogner, der NCC jobbet for å få til 2,3 meter. Man vurderte også, for biler med motorstørrelse over 2 liter, å heve den tillatte hengervekten til 1500 kilo, eventuelt 1250 kilo for enkelakslede tilhengere. Utover høsten fremkom imidlertid opplysninger der det fremgikk at man ville gå inn for en heving av bilenes tilhengervekt fra daværende 90 til 100 % av bilens egenvekt.


 

CARAMBA-MESTERSKAP

På vårparten 1981 kjørte man også det første uoffisielle norgesmesterskapet etter Carambareglementet.

Dette tjente samtidig som uttagning av kjørere til Nordisk Mesterskap i forbindelse med det årets treff i Finland.

Vinner i dameklassen ble Kari Lunde Ruud mens Tronn Skolsegg tok seieren blant herrene foran Rolf Stolp, Steinar Ruud, Per Hellne og Emil Andersen alle fra NCC Romerike, som dermed hadde markert seg som den dominerende avdeling hva caravankjøring angikk.

Det man ellers spesielt husker fra arrangementet, som gikk av stabelen i samband med formannskonferansen, var været. Datoen var 1. mai og det hele var lagt opp som et treff, men dessverre viste værgudene seg fra sin verste side med snøvær og vind. Arrangørene i Vestfold Søndre hadde lagt ned et kjempearbeid, som absolutt hadde fortjent en bedre skjebne.

 

18. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det Nordiske Caravan Rally var 1981 lagt til Finland, og også denne gang var det slått sammen med FICC-Rally. En avviklingsform som kanskje ikke var så populær, da mange mente treffet ble i største laget. Et annet moment som var med å begrense den norske deltagelsen var tidspunktet, 6 - 12 august, som jo unektelig lå utenfor den norske fellesferien. Rallyby var Tampere, Finlands nest største by og beliggende ca 20 mil nord for Helsingfors. Totalt deltok 45 deltagere fra Norge.

Nordisk mester ble Rolf Stolp med Tronn Skolsegg på 5. og Steinar Ruud på 8. plass.

 

NORGESMESTERSKAPET 1981

I det ordinære norgesmesterskapet opplevde man nærmest en sensasjon da det for første gang på 11 år ikke ble vunnet av en kjører fra avdeling Romerike.

Vant gjorde nemlig Jarle Austad fra Oslo foran Trond Skolsegg, Romerike. På de neste plassene fulgte John Sandberg og Thorer Høntorp fra Oslo og Egil Svan fra Østfold.

Det var også verdt å merke seg at NM dette året også hadde deltagelse fra avdelingene Hamar og Glåmdal.

 

NORD-NORGE TREFF

Etter det første forsøket året før ble det 1981 arrangert det første offisielle Nord-Norge treff.

Dette var lagt til Harstad, der 120 vogner deltok. I forbindelse med dette ble det også arrangert et nord-norsk mesterskap i ferdighetskjøring der vinneren ble Elling Øien foran Rolf A. Teigstad og Knut A. Hansen.

Apropos ferdighetskjøring så hadde avdeling Tromsø hatt besøk av Rolf Stolp, som hadde instruert litt om de ulike momenter, og gitt medlemmene i Tromsø en oppvisning i den "høyere skolen".

 

LOKALE TREFF

Med hensyn til treff så utgjorde nok dette fortsatte en av de viktigste aktivitetene innenfor avdelingene, med mer eller mindre godt besøk.

Et av de minste ble nok dette året arrangert av avdeling Fosen, der høsttreffet trakk 1 deltager. Den ærede deltager, M. Trøa fra Rissa, forfattet i denne anledning følgende limerick:

 

”En caravanklubb uti Fosen

avholdt treff "oppå Mosen"

men medlemman dro

til hotell og kro

- så vi ble alene om kosen."

 

INTERESSEFELLESSKAP

Det økende medlemstallet, og hvordan man best skulle gi disse et økende tilbud, medførte at det ble tatt til orde for "klubber i klubben".

Det ble skissert at medlemmer med spesielle interesser via NCC kunne komme i kontakt med andre med de samme interessene. Det ble i sakens anledning nevnt fiske, bærplukking, historie, surfing osv. Egentlig et utmerket forslag som foreløpig ikke har kommet noe lenger, men som nok absolutt fortjener å bli tatt opp i en litt større sammenheng.

 

SKEPSIS TIL VEKST

Et annet aspekt ved den enorme økningen i både medlemmer og avdelinger var at "gamle" medlemmer begynte å mimre om den gang NCC var en kameratflokk, og man så også med en viss skepsis på de nye medlemmene som kom inn og fikk samme rettigheter som veteranene.

 

LANDSFORBUND

NCC på sin side holdt fast ved sin målsetting om at alle eiere kunne, og burde, bli medlem av NCC, og at forbundet som sådan måtte bli et landsforbund for norske caravanister.


NCC skulle fortsatt være en kilde til sosial kontakt medlemsfamiliene imellom, men hovedmålet måtte være å bli et solid talerør for campingvogneiere overfor myndighetene.

Hva angikk de enkelte avdelinger, så ble det igjen tatt til orde for en eventuell splitting i mindre enheter. Det siste skudd på stammen i så måte, var avdeling Stjørdal som nå var skilt ut fra avdeling Trondheim.

 

"VILLCAMPING"

Sommeren 1981 begynte også de første avisskriverier om "vill camping" å gjøre seg gjeldende. Det var Bergens Tidende som i august kunne melde om et stadig økende omfang av camping på rasteplasser og i naturen, med tilhørende forsøpling, og tapte inntekter for campingplasseierne. Campingnæringen og politiet var umiddelbart ute med synspunkter om forbud mot å benytte rasteplasser og nedlagte veistumper som gratis campingplass.

"Her burde bli generelt forbud mot vill camping så lenge dei godkjente campingplassane har ledig kapasitet - og det har vi", var synspunktet fra campingplasseierne.

Fra veikontoret i Sogn og Fjordane ble det presisert at man vurderte oppsetting av forbudsskilt til sesongen 1982.

Alle var imidlertid ikke like skeptiske og innså at problemet kunne løses ved "å sette opp søppelkurver og toaletter, eller henvisningsskilt til det nærmeste. Det er ikke et utslag av forsøplingsglede eller gjerrighet når caravan- og bobileiere slår seg til på rasteplasser, men en del av campingkulturen, den frieste av alle ferieformer".

Det ble også antatt at de kronene som campingturistene la igjen, ikke var mindre enn de som ble brukt av "pent innpakkede" cruiseturister.

Det ble foreslått at representanter for campingnæringen og politiet skulle ta seg en studietur til Europa og bo på en rasteplass, der de kunne livberge seg i lange tider, og forhåpentligvis komme hjem med et mer nyansert syn enn å skrike om forbud.

Et annet moment i debatten var campingvognenes form og farge. Det ble hevdet at disse overalt der de ble plassert, grunnet sin "grelle" fargesetning stakk seg altfor mye ut i naturen. Det ble derfor tatt til orde for en mer diskret lakkering, i mer naturnære farger, slik at de ikke skulle stikke seg så voldsomt ut fra omgivelsene.

 

FORSIKRINGSORDNINGEN

Et av de beste medlemstilbudene innen NCC var gunstig forsikring. Den avtalen som NCC hadde forhandlet frem i samarbeid med Drosjeforsikringen, hadde imidlertid også denne gang innebåret at de øvrige selskapene hadde nedjustert sine priser.

Den økonomiske fordelen var derfor over tid blitt betraktelig redusert, og et langt dårligere verveargument overfor nye medlemmer. Forsikringsutbetalingene hadde imidlertid vist en markant økning de siste årene, særlig hva angikk fortelt. Det ble derfor tatt til orde for en splitting, med separat forsikring for vogn og fortelt, et forslag som NCC tok skarp avstand fra.

Det ble imidlertid presisert at NCC burde arbeide for å gjøre avtalen med Drosjeforsikringen enda gunstigere for sine medlemmer.

Det ble samtidig presisert at forsikring ikke bare var et spørsmål om pris. Skadeoppgjør hadde nok vel så stor betydning, og i den sammenheng kom Drosjeforsikringen svært gunstig ut.

I tillegg hadde jo NCC på sin forsikringsavtale oppnådd en gunstig provisjonsordning, noe som i tillegg til direkte annonsestøtte, også var momenter det burde legges vekt på når forsikringsordningen skulle diskuteres.

 

ETABLERING AV JURIDISK KONTAKT

NCC hadde også fått til en ny tjeneste overfor medlemmene. Det hadde en tid vært arbeidet med mulighetene for å få innført en juridisk kontakt. Dette arbeidet hadde nå båret frukter, og man hadde engasjert advokat Stein Rukin som NCC's juridiske rådgiver.

Hovedsakelig skulle engasjementet medføre bistand for NCC sentralt i deres arbeid i forhold til myndigheter og lovgivning. Rukin var imidlertid også innstilt på å fungere som rådgiver for enkeltmedlemmer i saker som berørte campingvogna eller på annen måte var direkte relatert til medlemskapet i NCC.  

 

ØVELSESKJØRING

Øvelseskjøringen var fortsatt et omdiskutert tema. Fra enkelte hold ble det hevdet at denne var sterkt overprioritert, da oppslutningen var relativt liten. Det ble imidlertid understreket viktigheten av at opplæringsvirksomheten ble drevet, da den hadde en vesentlig PR-messig effekt.

 

LOKAL ØKONOMI

Fra sentralt hold var man i NCC fortsatt opptatt av å starte nye avdelinger, og hadde lange diskusjoner om disses økonomiske fundament.

Det ble samtidig prioritert at man også måtte støtte eksisterende avdelinger, slik at de som begynte å bli noe "passive" kunne få nytt liv.

 

LOKALAVDELINGER

Antallet lokalavdelinger var ved årsskiftet 1981/82 kommet opp i hele 45 stykker. Den største av disse var Oslo med 433 medlemmer foran Romerike med 417 og Rogaland 412, deretter fulgte Vestfold Søndre 328 og Østfold 324.

Dessverre måtte man nok også konstatere at enkelte avdelinger nok måtte betegnes som "sovende", nemlig Sunnmøre, Gudbrandsdal, Sogn, Hallingdal og Grenland.

 

UTVIDET CARAVAN


Caravan var nok fortsatt et av de best likte medlemstilbudene, og det ble tatt til orde for å se på mulighetene til å gjøre bladet både større og bedre.

 

LANDSMØTET 1982

Landsmøtet 1982 ble avholdt på Lillestrøm i begynnelsen av mai. Den store saken var her vedtagelsen av nye lover.

 

NYTT NAVN OG NY ORGANISASJON

NCC hadde i en toårsperiode jobbet med utarbeidelsen av nye vedtekter, som innebar en ny organisering av klubben.

Disse innebar at Norsk Caravan Club skulle bytte navn til Norsk Caravan Clubs Landsforbund. Dette var gjort i overbevisning om at betegnelsen forbund hadde en langt større tyngde overfor myndigheter enn en klubb.

For det enkelte medlem, eller lokalavdeling, ville imidlertid ikke navneendringen medføre noen forandring.

Den nye organisasjonsmodellen innebar også at hele landet skulle få plass i Hovedstyret, mens den daglige ledelse skulle ivaretas av et Arbeidsutvalg. Dette skulle, av praktiske årsaker, settes sammen av medlemmer fra Østlandet. Dette utvalget skulle ha møte en kveld i måneden, noe som både økonomisk og praktisk, umuliggjorde en samling av representanter for hele landet.

Den nye organisasjonsmodellen hadde jo blitt utprøvet gjennom det siste året, med et hovedstyre bestående av representanter for Troms, Nordland, Sør-Trøndelag, Bergen, Stavanger og Hamar, og de erfaringer man hadde trukket var meget tilfredsstillende.

 

HVERT MEDLEMSKAP TO STEMMER

De nye vedtektene innebar også at hvert medlemskap skulle gi to stemmer på avdelingenes årsmøter. Dette var gjort med bakgrunn i at NCC betraktet seg som en familieorganisasjon, der kjønnsdiskriminering ikke skulle forekomme. Forslag om dette var jo opprinnelig fremmet en gang midt på 60-tallet.

 

CAMPINGINTERESSERTE

Vedtektsendringene innebar også at landsmøtet nå bare skulle avholdes hvert annet år, noe som hadde sin begrunnelse i økonomiske og arbeidsmessige forhold.

Når det gjaldt kriterier for medlemskap ble betegnelsen campingvogneier byttet ut med det mer omfavnende "campinginteresserte".

 

HANDLINGSPROGRAM

På landsmøtet hadde man også oppe til behandling det nye handlingsprogrammet. Behandlingen av dette ble relativt kvikt overstått, da hele greia var såpass lite konkretisert at det var nærmest umulig for Landsmøtet å ta stilling.

Det ble derfor i stedet pålagt Hovedstyret å jobbe videre med dette.

 

KONTINGENTFORHØYELSE

Kontingenten i Norsk Caravan Club ble, mot fem stemmer, besluttet hevet til 150 kroner. Dette var den første kontingentheving på mange år, og under behandlingen av temaet, var det svært få som, "på hæl'n", kunne si sist NCC hadde foretatt en forhøyelse, og måtte nøye seg med å konstatere "lenge siden". Faktum var imidlertid Landsmøtet 1978. De fem som stemte imot gikk i stedet inn for et forslag fremsatt av Helmer Myrland fra Andøy, som ville begrense kontingenten til 125 kroner.

En av grunnene til at man hadde unngått kontingentøkning var at medlemstallet hadde gått sterkt opp de siste årene, noe som hadde gitt NCC en viss kompensasjon for prisstigningen. Medlemstilgangen hadde imidlertid ikke slått like vel ut for lokalavdelingene, og det var jo på mange måter disse som var basisen i NCC's virksomhet. Man ville derfor unngå at dårlig økonomi på lokalplanet skulle forårsake synkende aktivitet, og derigjennom tap av medlemmer.

På sikt ville også NCC sentralt få et økende behov av penger.

 

GENERALSEKRETÆR

Tanken om en generalsekretær i klubben var langt fra død, snarere tvert i mot. En slik stilling ble nå ansett som en nødvendighet skulle NCC fortsette sitt målrettede arbeid mot myndigheter, både på lokal- og riksplan.

En styrking av Hovedstyrets økonomi ble derfor ansett nødvendig.

 

VALGENE

Valgene på dette Landsmøtet var faktisk noe av det som tok lengst tid. En av årsakene til dette var at valgkomiteen hadde fremsatt forslag om en del endringer i de styrende organer, noe som resulterte i et betydelig antall benkeforslag.

Som ny President ble gjenvalgt Ola Ellingsen, mens det til plassen som visepresident var fremmet fire kandidater, Anton Kongelf, Egil Andersson, Torgeir Strømmen og Kjell Mønnich.

Etter første valgomgang sto man igjen med Strømmen og Mønnich, der Strømmen tilslutt trakk det lengste strået, med 66 stemmer mot Mønnichs 39, 1 stemme var forøvrig blank.

Det eneste medlem av Arbeidsutvalget som ble valgt enstemmig var kassereren Trygve Tidemandsen.

 


FØRSTE KVINNE

For første gang ble også en kvinne med, da Karin Granberg fra Follo, ble innvalgt som varamedlem til Arbeidsutvalget.

Valgene på distriktsrepresentanter til Hovedstyret avstedkom også flere benkeforslag og Kristian Fremstad og Thor Eilertsen ble begge gjenvalgt med overveldende flertall, til tross for at de ikke var foreslått av valgkomiteen.

Den eneste nye distriktsrepresentanten ble derfor Edith Skjemstad fra Steinkjær, som ble valgt inn istedenfor Rolv Bråthen fra Hamar, som ikke ønsket gjenvalg.

 

RESOLUSJON

Landsmøtet samlet seg også om en resolusjon retter til Miljøverndepartementet, der man på mange måter gjentok tidligere standpunkter.

"Norsk Caravan Clubs Landsforbund vil be Miljøverndepartementet legge vekt på at landets kommuner i sine generalplaner også tar hensyn til mulighetene for ordnet plassering av campingvogner. Kommunenes generalplaner konsentrerer seg i hovedsak om arealdisposisjon til boliger og næringsvirksomhet, jordbruk og friområder for allmenn ferdsel. De attraktive fritidskommunene er også opptatt av arealer for hyttebygging og serviceanlegg, samt båt- og marinaanlegg som koster det offentlige betydelige summer i tilskudd.

Norsk Caravan Clubs Landsforbund mener altfor mange kommuner, og fylker, gjør seg skyldig i en ubevisst forblinding når de i sine generalplaner ikke tar hensyn til den turismen som verken benytter seg av hytter eller overnattingsbedrifter, nemlig campingturistene.

Antall Campingvogner i Norge nærmer seg 100.000. Det er et betydelig antall. Samtidig er bruken av campingvogner i stigende grad helårig.

Norsk Caravan Clubs Landsforbund er opptatt av den miskreditt campingvogneiere generelt kommer i, i offentlighetens og opinionens øyne, fordi vogner plassert tilfeldig i områder som er avsatt til andre formål.

Landsforbundet mener at dette har klar sammenheng med mangelen på campingplasser, særlig i attraktive områder.

Vi vil be Miljøverndepartementet legge vekt på dette i sin behandling av generalplaner, samt i sin kontakt med de planleggende organer i kommunene."

 

BEARBEIDELSE AV MYNDIGHETER

NCC fortsatte sin bevisste påvirkning av myndighetspersoner, og man rettet direkte henvendelser, både fra sentralt og lokalt hold til kommuner, om å bli tatt med på råd, når spørsmål vedrørende camping og turisme ble diskutert. Man anså seg meningsberettiget, da man utvilsomt hadde en ikke ubetydelig ekspertise på området, noe som svært ofte manglet innenfor de kommunale kanaler.

 

BREDERE VOGNER

NCC's iherdige arbeid med å få til en heving av breddebestemmelsene for campingvogner syntes å bære frukter. Våren 1982 gikk det ut et høringsnotat til berørte parter, som i prinsippet åpnet for bredere vogner. Spørsmålet var i første omgang hvorvidt denne skulle maksimeres til 2,2 eller 2,3 meter. Argumentasjonen for den økede bredden gikk hovedsakelig ut på å bringe Norge i takt med øvrige lands bestemmelser, og de internasjonalt anbefalte forskrifter. Som argument mot breddeøkning ble fremført at dette vil minske trafikksikkerheten og eventuelt resultere i trafikkproblemer, særlig på Vestlandet.

Når det gjaldt heving av bilenes maksimalt tillatte tilhengervekt ga Veidirektoratet uttrykk for at man ikke hadde noen prinsipielle innvendinger om å heve denne fra 90 til 100 prosent av bilens egenvekt.

 

19. NORDISKE CARAVAN RALLY

Det Nordiske Caravan Rally 1982 var på mange måter et brudd med tidligere tradisjoner. Så langt hadde ralliene vært avviklet i eller i nærheten av større byer, men dette årets arrangør, Caravan Club of Sweden, hadde nemlig lagt dette til Tandådalen i den svenske fjellheimen.

Det nordiske mesterskapet ble vunnet av Jan Ringstrøm med beste norrmann, Per Hellne, på en 3. plass.

 

NORGESMESTERSKAPET 1982

Norgesmesterskapet ble 1982 arrangert i Trondheim og vinner i dameklassen ble Kari Lunde Ruud foran Karin Granberg og Solveig Wich, begge fra avdeling Follo. Blant herrene var det John Sandberg, avdeling Oslo, som vant foran Rolf Stolp, Steinar Ruud, begge Romerike, og Vidar Engh fra avdeling Follo.

 

LANGTIDSCAMPING I SVERIGE

Fast utplassering av vogner, har til en viss grad alltid medført visse problemer. Sommeren 1982 oppsto imidlertid delvis nye problemstillinger. Det svenske tollvesenet hadde nemlig "tørket støv" av noen gamle paragrafer, som gjorde det ulovlig å plassere vogna "fast" i Sverige.

Svenske myndigheter gikk ut og annonserte at de ville kreve toll på disse vognene, da de pr. definisjon var ulovlig importert til Sverige. Mange måtte derfor i hui og hast slå ned fortelt og rive gulv og komme seg hjem til Norge.

En henvendelse fra NCC til den svenske ambassaden medførte ikke annet enn at man måtte konstatere at bestemmelsene for så vidt var helt klare. NCC måtte derfor bare ta dette til etterretning, da det samtidig syntes nokså klart at tollbestemmelser ikke var noe man endret på "over natta". Problemstillingen ble også debattert i Nordisk Camping Råd, der man ble enig om et brev, hvor innholdet gikk på at alle lover som motvirket turisme burde ryddes unna. Man oppfordret derfor til en lemping av regelverket for å lette turiststrømmen over grensene.


Avdeling Østfold tok saken i egne hender og i forbindelse med den årlige caravanutstillingen i Kongstenhallen klarte man å samle 500 underskrifter på et opprop adressert til det svenske Tolldirektoratet der man anmodet om en oppmykning av bestemmelsene.

Lovene som sådan var helt klare, om de enn daterte seg fra 1957, og det ble vel opp til hvert enkelt tolldistrikt å avgjøre hvorvidt overholdelsen av denne bestemmelsen skulle prioriteres. Det lå imidlertid mellom linjene at man nok ville forsøke å holde en myk linje. En henvendelse fra NCC til norske tollmyndigheter ga imidlertid en positiv reaksjon. Man uttrykte forståelse for problemet og så positivt på mulighetene for å myke opp de aktuelle bestemmelsene.

Etter påtrykningene fra NCC og den svenske Caravan Club, ble bestemmelsene myket opp, og fra 1984 ble det fastslått at vognene nå kunne plasseres inntil tre måneder i Sverige uten å måtte betale svenske avgifter.

 

CARAVAN 1982

Medlemsbladet Caravan startet også med nye grep i 1982. Da begynte man nemlig med spede forsøk på å teste vogner, dog uten å gjøre krav på at disse var helt vitenskapelig utført, men et sted måtte man jo begynne. Den vogn som fikk æren av å være først ut var Polar 430.

Opp gjennom årene hadde jo mangel på stoff til Caravan vært et stort problem, da verken tillitsvalgte eller medlemmer led av noen større skrivekløe. Dette hadde imidlertid endret seg betraktelig, og i nr. 5 1982, måtte redaktøren beklage at alt stoff ikke kom med, og at man nå faktisk hadde stoff på venting. En absolutt gledelig utvikling.

Opplaget på bladet var nå kommet opp i 7.500 eksemplarer og ble trykket av BT Grafisk i Fredrik-stad.

Som redaktører fungerte fortsatt Thor Jervell Hansen og Kjell Tob Mønnich.

 

FORSIKRINGSORDNINGEN

Norsk Caravan Club hadde jo med sitt samarbeid med Drosje-forsikringen gått i bresjen når det gjaldt å forhandle frem rimeligere forsikringer for sine medlemmer.

I løpet av 1982 hadde imidlertid skadeutbetalingene fra Drosje-forsikringen til NCC-medlemmer vist en faretruende økning. For fylkene Nordland, Nord- og Sør-Trøndelag, Rogaland og Vestfold utgjorde skadeutbetalingene langt mer enn de innbetalte premier, og verst var det i Nord-Trøndelag der skadeutbetalingen lå 260 prosent høyere enn premieinngangen.

 

NYTT NCC BANNER

I forbindelse med formannskonferansen på Kongsvinger ettervinteren 1983 kunne formannen i avdeling Glåmdal, Egil Andersson, overrekke NCC's president Ola Ellingsen et helt nytt banner.

Bakgrunnen for gaven var at Andersson sommeren 1982 hadde deltatt på FICC-Rally i Spania, der de norske deltagerne savnet en fane å samles under ved innmarsjen. Så nå var også det problemet løst.

 

PÅ KANT MED REINDRIFTSNÆRINGEN

Ved den tilsvarende konferansen i Nord-Norge var et av de mest omdiskuterte problemene spørsmålet om etablering av campingplasser.

NCC's avdeling i Tromsø hadde nemlig forsøkt å få etablert en vintercamping i Skibotn, i et tidligere anleggsområde, og fått alle de nødvendige tillatelser til etablering, unntatt en.

Tre reindriftsamer sa nemlig tvert nei, og da ble det nei. Spørsmålet var derfor hvordan næring- og fritid best kunne drives parallelt og i den anledning hadde man til møtet innkalt en reindriftsagronom for å få en diskusjon rundt temaet. Vedkommende var på ingen måte fremmed for NCC's synspunkter, og var helt på det rene med at et samarbeid var løsenet, men fremholdt at en kartlegging av reindriftsnæringens områder på forhånd var nødvendig, og dette ble det nå jobbet med. Formannskonferansen kunne derfor enes om en resolusjon der det het

"Norsk Caravan Clubs Landsforbund beklager å måtte konstatere at det hittil har vært vanskelig å få til et samarbeide med reindriftsnæringen om dette spørsmål. NCC oppfordrer myndighetene til snarest å ta initiativ for å klargjøre forholdet reindriftsnæring/friluftsliv, slik at begges interesser ivaretas.

NCC mener at det i dag for ensidig tas hensyn til reindriftsnæringen, uten at friluftslivets positive sider kommer tilstrekkelig frem. NCC ser frem til et nærmere samarbeid om disse spørsmål."

En bieffekt av at man ikke fikk etablert plassen var at det ble plassert vogner fritt både her og der, noe som vel var en utvikling ingen var tjent med, og understreket behovet for etablering av ordnede forhold.

 

DIREKTE REKLAME

Et annet tema var den nå så populære direktereklamen. Samtlige medlemmer av NCC hadde mottatt en reklamesending fra Solifer og Sportmann, og spørsmålet var hvorvidt dette skulle tillates.

Det ble på formannskonferansene ettervinteren 1983, presisert at NCC ikke måtte gi fra seg medlemslister.

Man kunne derimot, mot en godtgjørelse, påta seg å distribuere reklamemateriell, en prosedyre som var benyttet med hensyn til Solifer og Sportmann.

Når det gjaldt lokalavdelingene ble avgjørelsen stort sett lagt på hver enkelt avdeling, men det ble understreket at reklamemateriellet burde være noe også avdelingen kunne ha fordel av å distribuere til medlemmene.

 

NCC-REKVISITA

NCC hadde jo opp gjennom årene opparbeidet seg et rikt utvalg av ulike profilartikler, med NCC-logo.

Lager av disse befant seg både sentralt og lokalt, og det ble tatt til orde for at dette belastet regnskapene unødig mye. Salget av de enkelte produkter gikk nok også tregere enn forventet, og man måtte bare konstatere at interessen før de ble bestilt var større enn når de kom i hyllene. Det ble derfor tatt til orde for at man bevisst prøvde å redusere lagerbeholdningen, og også så kritisk på antallet artikler.


Det ble også pekt på at forbundskontoret overhodet ikke burde ligge med lager av rekvisita, men at dette i stedet ble overført til produsenten, og at de enkelte avdelinger selv bestilte direkte fra denne.

Et argument var også at man gjorde om det tidligere vedtaket om at all rekvisita skulle styres sentralt, og at avdelingene i større utstrekning skulle få anledning til å velge hva de mente var aktuelt av klubbutstyr. Forbundskontoret skulle i stedet holde styringen på de felles flagg og merker som medlemmene kunne ha.

 

FRICAMPING

Debatten om fri camping fortsatte selvsagt i de forskjellige råd og utvalgt som omfattet campingnæringen, og var et like hyppig innslag på dagsordenen i disse organisasjoner som posten eventuelt hos alle andre.

NCC hadde jo ved sitt arbeid fått forhindret et generelt forbud mot fri camping, og utspillet fra Campingnæringen denne gang var rettet mot idrettslag og andre som i påske og vinterferie brøytet et jorde i tilknytning til en idrettshall og innbød til camping.

Norsk Camping Råd kunne imidlertid enes om at slikt kunne godtas, men ville likevel rette en henvendelse til myndighetene om at "kommersiell, organisert camping skal være underlagt offentlig godkjennelse".

 

KLASSIFISERING AV PLASSENE

Norsk Camping Råd hadde også tatt opp spørsmålet om klassifisering av plassene, der Reiselivsdirektoratet, som hittil hadde stått for dette, hadde meddelt at man ikke lenger ville utføre denne jobben.

I utgangspunktet mente man at dette burde være et samarbeidsprosjekt mellom eiere og brukere. Daværende direktør i NAF, Erling Storrusten, gikk imidlertid i mot dette, og hevdet at dette absolutt var en oppgave for NCC. Dette utspillet kom imidlertid helt uventet på NCC som overhodet ikke hadde drøftet saken i sine organer.

NCC's daværende representant i Norsk Camping Råd, Torgeir Strømmen, var imidlertid ikke fremmed for en slik ordning. Det forutsatte imidlertid grundige forberedelser, og et nøyaktig oppsett, samtidig som det kunne innebære en ikke ubetydelig inntekt for klubben.

 

NYE KONTORLOKALER

1983 kunne NCC ta i bruk nye, mer hensiktsmessige kontorlokaler, i Trondheimsveien 100, i det såkalte Drosjehuset ved Carl Berners Plass.

 

KAMP MOT HØYE FERJEPRISER

Ferjepriser hadde omtrent siden etableringen av Norsk Caravan Club vært et prioritert felt, uten at man egentlig hadde fått det store gjennomslaget for sine synspunkter.

Foreløpig måtte man bare konstatere at det var uforholdsmessig dyrt å frakte bil og vogn med ferjer, selv om man i enkelte selskaper hadde klart å forhandle frem en rabatt for sine medlemmer.

1983 ble det presentert en statlig forordning med betegnelsen "Riksregulativ for ferjetakster i riksvegsamband", som etter NCC's oppfatning inneholdt en rekke urettferdige elementer som man ville jobbe mot å få fjernet.

Det inneholdt nemlig en progressiv takstoppbygging som slo svært ugunstig ut for biler med campingvogn. Ved en gitt ferjedistanse måtte man for en personbil, inntil 5 meter, betale 50 kroner, mens man for en kjøretøylengde på inntil 10 meter måtte ut med 130 kroner.

Var ekvipasjen 10,5 meter steg prisen til 155 kroner. Det NCC hovedsakelig ville arbeide mot var at prisen for bil og vogn ikke skulle overstige det dobbelte av hva en enkelt personbil kostet, og helst med et langt mer beskjedent tillegg for campingvogna.

Det var jo også nokså forstemmende at prisene gjennomgikk en betydelig økning i tidsrommet juni til august.

Problemstillingen medførte at man på Landsmøtet i Stavanger året etter enstemmig kunne enes om følgende resolusjon sendt til Stortinget og Samferdselsdepartementet:

"Norsk Caravan Clubs Landsforbund samlet til Landsmøte i Stavanger vil henstille til våre myndigheter å ta initiativ til en revisjon av riksregulativet for innenlands fergeruter.

Forbundet vil peke på at ferierende campingfamilier belastes særlig hardt økonomisk på grunn av progressive fergetakster. En caravanekvipasje opptar normalt ikke mer enn to ordinære bilplasser for personbiler, men må like fullt betale en pris som nesten er det dobbelte av to enkle personbiler. I tillegg må familien betale for alle passasjerer, mens to enkle biler medfører to sjåfører som transporteres gratis.

Så vidt forbundet forstår må ideen bak de progressive takstene ha noe med tyngde og transport i næring å gjøre, slik at tyngre og store kjøretøy og næring regnes å kunne belastes relativt hardere enn personbiler. For ferierende campingfamilier virker dette svært urimelig, og vi ber myndighetene søke å finne frem til regler der caravanekvipasjer ikke må betale mer enn den "personbilplass" som opptas.

 

TREFF-REGISTER

Treff i alle former og fasonger hadde alltid vært et av NCC mest utbredte aktiviteter. Deltagerantallet hadde imidlertid vært noe varierende, og ble nok dessverre ofte betegnet som dårlig, og man begynte å ane en viss bitterhet i treffreferatene om den manglende oppslutning.

De enkelte avdelinger sendte jo ut innbydelser til både egne medlemmer, men også andre lokalavdelinger i fornuftig avstand, noe som selvsagt medførte en ikke betydelig portoutgift. Dette utlegget målt mot antallet deltagere sto som oftest ikke i noe fornuftig forhold, og Tron Næss tok derfor til orde for opprettelse av et eget register over medlemmer med "runde hjul", som kunne tenke seg å være mottagere av invitasjoner til ulike treff. Det ble henstilt til medlemmene selv å tegne seg på denne listen, samtidig som man også måtte forberede seg på å være med på å dekke en del av portoutgiftene.

En slik liste ville unektelig gjøre sekretærenes arbeid noe enklere, da det ble antatt at listene svært sannsynlig ville bli nokså korte.

Man kan jo også stille spørsmålet om hvorfor deltagelsen ble mindre og mindre, for det syntes absolutt ut som de som deltok hadde det veldig trivelig hver gang, ifølge referatene.

 


NORDISK CARAVAN RÅD

Nordisk Caravan Råd hadde nå eksistert i rundt 10 år, men man måtte vel dessverre konstatere at noen betydningsfulle resultater hadde det nok dessverre ikke resultert i.

Fra NCC ble det derfor tatt til orde for å prøve å effektivisere rådet og gjøre det til et virkelig kraftsentrum i det nordiske samarbeidet.

Man gikk inn for en betydelig utvidelse av rådet, der hvert land stilte med minst tre delegater, som for Norges vedkommende burde velges på Lands-møtet.

Man ville også arbeide for at Dansk Camping Union, som var den suverent største organisasjon i Norden, skulle gis innpass. NCC's hovedtanke var at et sterkt Nordisk Camping Råd burde være et effektivt redskap i felles påvirkning av myndighetene i de fire landene.

 

KJØREOPPLÆRING

Campingvognene, og særlig førerne av disse, ble også sommeren 1983 viet stor oppmerksomhet. Problemet var fortsatt kødannelsen bak vognene, som sneglet seg fram i 60 km/t uten å slippe køen forbi.

Det hele gikk så langt at NRK i et program fant det nødvendig å stille spørsmålet "bør campingvogner forbys på norske veier?". Lytterreaksjonene på programmet var hovedsakelig et nokså unisont NEI, og her fikk man også støtte av daværende sjef for utrykningspolitiet Leif N. Olsen. Han ga også rosende omtale til den kjøreopplæring som ble drevet av NCC, men ga også uttrykk for at dette tilbudet nok ble for dårlig utnyttet av medlemmene.

Han påpekte et problem som også de ansvarlige innenfor NCC var smertelig klar over nemlig at "det er de sjåførene som allerede er ganske dyktige, de som føler glede ved å beherske vognen til fulle, som møter opp. De som virkelig kunne trenge kurset holder seg hjemme, enten av redsel for å dumme seg ut, eller fordi de ikke skjønner betydningen av å kunne kjøre skikkelig".

Det var vel ikke noe å legge skjul på at dette nok var tilfelle, men samtidig ble det et fokusområde for NCC å få flere til å delta, og gjøre dette til et enda mer utbredt medlemsaktivitet, med et enda bedre opplegg for å tilfredsstille alle behov.

Det syntes imidlertid blant medlemmene å være en viss skepsis mot anvendelsen av ordet sport på den komiteen som håndterte opplæringen. En av de som tok konsekvensen av dette var avdeling Hamar, som la ned hele sportskomiteen, og i stedet etablerte "Øv-Opp"-komiteen, med håp om at dette ikke skulle virke fullt så skremmende.

 

MEDLEMSSITUASJON

Medlemstilgangen 1983 var utvilsomt god, og antallet lokalavdelinger var ved årsskiftet 1983/84 hele 44 stykker, i tillegg til 5 som lå i startgropen.

Blant de enkelte avdelingene var det Oslo som hadde flest medlemmer, nemlig 449 foran Rogaland med 436 og Romerike og Salten, med henholdsvis 429 og 424. Deretter fulgte Bergen (395), Tromsø (361), Hamar (342), Østfold (334), Trondheim (316) og Vestfold Søndre (314), for å ta de med over 300 medlemmer. Målsettingen for 1984 var at man skulle passere 10.000 medlemmer.

Det som derimot bekymret ledelsen i NCC var at man i 1983 også måtte konstatere at aldri tidligere hadde så mange valgt å ikke fornye sitt medlemskap.

Det ble derfor sett på som en prioritert oppgave å forsøke og finne grunnene til dette, slik at man eventuelt på sikt kunne tette disse hullene, og eventuelt utvide medlemsfordelene.

Isolert sett syntes man at medlemstilbudene burde være tiltalende, med bladene Caravan og Bil, gunstig forsikringsordning samt juridisk og teknisk bistand. Det ble også jobbet intenst med å forhandle frem brukbare rabattavtaler for medlemmene.

I tillegg var det en utstrakt aktivitet i lokalavdelingene, med møter og treff. Den lokale aktiviteten ble selvsagt sett på som positiv, men samtidig var man ikke blinde for at det her lå en liten kime til utmeldelser.

NCC hadde jo fra tidenes morgen kjempet mot dannelsen av "klikkevesen", og var seg nokså bevisst denne problemstillingen. Man rettet derfor søkelyset på dette faktum, at tross aktiviteten, var det mange som følte seg fremmede i klubben.

Egentlig ganske naturlig, da de som hadde vært med en stund hadde funnet seg venner og trivdes sammen med disse, men som jo hadde som bivirkning at de nye ofte ble stående utenfor å se på. Man henstilte derfor til avdelingene å være oppmerksomme på dette og påla de et ansvar om å sørge for at alle følte seg hjemme og velkommen i organisasjonen. Man var imidlertid nøye med å understreke at man ikke hadde til hensikt å ødelegge gamle vennskapsbånd, da dette jo var en av grunnpilarene i NCC's arbeid, men presiserte at dette skulle gjelde alle, ikke bare noen få.

Oppfordringen gikk derfor til de "etablerte miljøene" om å åpne døren og la også nye medlemmer få innpass. "NCC - for alle!" var vel undertonen i budskapet.

Det ble vel også konstatert at det aktuelle medlemstilbudet nok også burde utvides betraktelig. I det minste burde man gjøre disse langt bedre kjent. Det fremgikk at mange medlemmer ikke var klar over alle mulige tilbud, og således ikke fikk full uttelling for medlemskapet.

Det ble konstatert at markedsføring nok var et nødvendig element, både for å lokke nye medlemmer, men faktisk også for å holde på dem man allerede hadde. Det spørsmål man ofte ble stilt ved forsøk på å verve nye medlemmer var "hva får jeg igjen?", og da måtte man ha et klart konkretisert "tilbud" som skulle gjøre avgjørelsen om å fylle i innmeldingskupongen nokså selvklar.

Av konkrete tiltak for å øke medlemsfordelene som ble nevnt i sakens anledning var rabattordning på bensin, ferjer og på forskjellig utstyr, bedre teknisk bistand, framtaking av bedre garantiordninger på vognene, ulike finansieringstilbud, mulighet for leievogner hvis den egne skulle havarere.

 

NORSK CAMPING PASS

Norske campingplasseiere hadde sesongen 1983 innført sitt eget norske campingpass, som vel ikke fikk det helt store gjennombruddet, verken hos egne medlemsbedrifter eller blant publikum. Norsk Caravan Club hadde i samarbeid med NAF tatt til orde for at også norske campingplasseiere måtte akseptere det internasjonale FICC-carnet som gyldig "pass".


Dette synspunktet syntes å vinne gehør og i et hovedstyremøte i Norsk Campingplass Forbund hadde man for sesongen 1984 "diskutert hvorvidt man skulle akseptere camping-carnet som campingkort, og det var enighet om at dette skulle aksepteres inntil videre, men at revurdering kunne bli aktuelt".

 

LØNNET LEDELSE AV NCC

I et hovedstyremøte i februar 1984 ble det igjen tatt til orde for en mer "profesjonell" ledelse av NCC.

Den som tok bladet fra munnen var Johan Sørung fra avdeling Trond-heim, og med dette konkretiserte utspillet la han vel opp til den omorganisering som på sikt skulle lede fram til den "velsmurte" organisasjon vi kjenner i dag.

Det er derfor all mulig grunn til å "lukke øynene og folde hendene" og i ærbødighet sende en vennlig tanke til Sørung i Trondheim.

Ved sitt utspill var han imidlertid nøye med å presisere at det ikke lå noen kritikk av de valgte tillitsmenn, men en konstatering av at fritiden ikke lenger strakk til for å lede en organisasjon av NCC's størrelse.

Han hevdet at mye av NCC's virksomhet hadde preg av en komedie og begrunnet dette med at man arbeidet med stikkord, ikke saksdokumenter.

Det ble arbeidet med analyser istedenfor å fatte vedtak, og man utredet saker isteden for å få disse avsluttet. Han konstaterte at NCC var i ferd med å sprenge grensene for hva en fritidsbeskjeftigelse kunne betjene av medlemmer. Man var nå nødt til å erkjenne at å drive en organisasjon av denne størrelsen også kostet kroner, og det konkrete spørsmål var om man ikke nå var moden for ansettelse av den lenge ønskede generalsekretær.

Han rettet i hvert fall en konkret henvendelse til Arbeidsutvalget om å se på denne muligheten.

I sakens anledning må man imidlertid være nøye med å understreke at de som de siste årene hadde ledet NCC hadde gjort et kjempearbeid, men at tidens og medlemmenes krav, tilsa at det var en nesten umenneskelig oppgave å få utført alt arbeid som burde gjøres, i løpet av den tiden man hadde til rådighet på kvelden, etter at man hadde avsluttet sitt ordinære arbeid.

Den umiddelbare reaksjon var nok positiv og både Kristian Fremstad fra Salten og Tom Johannessen fra Tromsø uttrykte seg positiv til tanken.

Det ble imidlertid selvsagt reist spørsmål om den rent økonomiske siden av saken, samtidig som man ytret frempå om en eventuell generalsekretær ville klare å få utrettet så mye mer.

Det hele resulterte i at det ble nedsatt en "hurtigarbeidende komite", bestående av Ola Ellingsen og Thor Eilertsen samt NCC's juridiske kontakt Stein Rukin, som fikk til å oppgave å se på den nåværende organisasjonsform og de mulighetene man hadde til å gi den en mer effektiv form.

 

TRYGG TRAFIKK

Trafikksikkerhet var jo noe som selvsagt også opptok NCC, og i den anledning hadde man i forbindelse med Formannskonferansen for Sør-Norge fått direktøren i Trygg Trafikk, Agnar Ellefset, til å holde et kåseri. Han ga her generelt uttrykk for at man oppfattet norske caravanister som hensynsfulle trafikanter.

På direkte spørsmål om støtte fra Trygg Trafikk til NCC's opplæringsvirksomhet kunne han si at man ikke var fremmed for å yte slik bistand, enten via fylkestrafikkutvalgene eller fra Trygg Trafikk direkte.

Han uttrykte seg også positiv til et utvidet samarbeid med NCC.

 

ØKET MARKEDSFØRING

Markedsføring av NCC som organisasjon hadde blitt bredt debattert ved flere anledninger, og på Landsmøtet i 1982 var det fattet vedtak om en landsomfattende markering av Norsk Caravan Club.

De opprinnelige planene gikk ut på en gjennomføring av prosjektet i 1983, men det ble da konstatert at den tilmålte tid nok var for liten til å gjennomføre det hele på en skikkelig måte.

Prosjektet ble derfor skjøvet til 1984. Det hele var gitt fellesbetegnelsen NCC-uken og var tidsmessig berammet til uken etter pinse, 12-17 juni. Denne gang gikk man grundig tilverks, og det hele ble koordinert av en gruppe med utgangspunkt i avdeling Trondheim, nemlig Ola Aalmo, Bjarne Vestmo og Anne Karin og Johan Sørung. Hovedhensikten med markeringen var selvsagt å skaffe NCC flere medlemmer, men man ville også benytte anledningen til å fokusere på NCC's arbeidsoppgaver med hensyn til etablering av campingplasser, for høye ferjepriser, ujevne og altfor høye priser på gass, lavere bilavgifter, høyere trekkvekter osv. Man la også vekt på den betydning campingvogna hadde for samholdet i familien og mellom venner og samtlige medlemmer fikk fra sentral hold tilsendt en "streamer" og et klistremerke, med aksjonens valgspråk,

"Campingvogna - for hele familien".

Det var i utgangspunktet lagt opp til at selve opplegget med uka for en stor del skulle overlates til lokalavdelingene, slik at disse kunne gjennomføre et arrangement tilpasset lokale forhold og med lokale samarbeidspartnere.

 

MUSIKK-KASETT

For ytterligere å markere NCC ble det utgitt en musikk-kassett i samarbeid med Drosjeforsikringen og Gran Agenturer som representerte Tidy Car i Norge. Innimellom musikken ble det også informert om NCC.

 


SKEPSIS TIL NORSK CAMPING RÅD

NCC hadde jo tatt til orde for en oppgradering og effektivisering av Nordisk Camping Råd.

Torgeir Strømmen fulgte opp dette med å uttale at man heller ikke var noe synderlig imponert over effektiviteten i Norsk Camping Råd. Han var i det hele tatt skeptisk til hele berettigelsen av dette rådet, og fant at det best kunne karakteriseres som et ekte "suppe-råd".

Han konstaterte at Rådet sjelden kom til noen konklusjoner, og i de tilfeller man ble enig, så varte dette bare til en eller annen skiftet mening. Det hele hadde utviklet seg til en kamp mellom campingplasseierne på den ene siden og NCC og NAF på den andre. Eierne ønsket å samarbeide med NAF, men ikke med NCC, mens NAF derimot var positive til et samarbeid med Norsk Caravan Club. Dermed var jo egentlig grunnen for et konstruktivt samarbeid på bred front skrinlagt.

Både NCC og NAF hadde jo også markert seg sterkt når eierne ville innføre et eget norsk campingkort, med argumentasjonen at dette ville innbringe rundt 1 million kroner, som skulle avsettes til fonds for utvikling av turisme og bedre kart.

NCC på sin side ville gjerne ha en noe bedre konkretisering, samtidig som man i utgangspunktet ville at FICC-carnetet også skulle gjelde på norske campingplasser.

 

FORTSATT STRID OM FRI CAMPING

Striden om den såkalte frie campingen fortsatte og Norges Campingplass forbund var på sin side lei denne form for "snyltevirksomhet".

De satte derfor i gang en registrerings- og informasjonskampanje for å begrense denne "styggedommen".

Et utvalg innenfor forbundet hadde funnet fram at man i lovverket hadde langt strengere midler til å forby fricamping enn det som tidligere hadde blitt praktisert.

Man hadde heftet seg ved veilovens paragraf 41, som riktignok ikke forbød camping på annen grunn enn den som veisjefen disponerte, men da hoveddelen av fricampingen foregikk på rasteplasser satte man sin lit til at den automatisk ville forbys.

NCC var som vanlig raskt på barrikadene for å kjempe for fri rett til camping.

Man understreket imidlertid at man også kjempet for ordnede forhold.

NCC var prinsipielt imot langtidsoppstilling av vogner både her og der, da disse ikke skulle brukes som erstatning for manglende byggetillatelser for hytte. Dette vil i sin tur bare skape misnøye hos myndighetene, og også foranledige misnøye med campingvogner på generell basis.

Det NCC kjempet for var retten til fri overnatting, og man hadde liten forståelse fra argumentene fremført av turist- og veisjefer der forsøpling var det fremste argumentet for å forby overnatting på rasteplasser.

Man betvilte ikke at det var en viss forsøpling av rasteplasser, men hadde ingen tro på at dette stammet fra overnattende campingvogner, som jo hadde medbrakt både søppelkasse og toalett.

NCC syntes imidlertid at det var beklagelig at enkelte caravanister slo seg til for natten rett utenfor inngangen til en campingplass.

Denne form for fricamping, var man nøye med å understreke, hadde man ingen sans for.

 

LANDSMØTET 1984

Landsmøtet 1984 ble avholdt i Stavanger, der den nok mest markante nyhet var at NCC fikk ny President, nemlig Torgeir Strømmen, og en ny ærerik periode i NCC's historie fikk sin begynnelse.

Det er vel heller ikke noe å legge skjul på at valget av Strømmen, for enkelte, også var ispedd et visst ubehag. Han var riktignok innstilt av valgkomiteen, men Ola Ellingsen, som siden midt på 1970-tallet, på en glimrende måte hadde ledet NCC, var også villig til å ta gjenvalg.

På forhånd må man nok anta at valgkomiteen, som besto av Svein Hauge, Rolf Carlsson og Jarle Austad, ikke kunne ha hatt noen lett oppgave. De skulle jo representere medlemmene og da avdelingene i skriftlig form hadde gitt uttrykk for at de ønsket et skifte måtte man ta dette til etterretning.

Det er også viktig å understreke at ingen hadde gitt noe som helst inntrykk av misstillitt til Ola Ellingsen, eller den jobb han hadde utført.

Bakgrunnen for det "ønskede" skiftet var nok heller det faktum at man følte NCC sto ved en skillevei.

 

TORGEIR STRØMMEN NY PRESIDENT

 Ambisjonsnivået til klubben var høyt, og fremtiden ville komme til å stille helt andre krav. Det er derfor forståelig at såpass mange absolutt hadde sine kvaler foran valget 1984, og man ga da også klart uttrykk overfor Ola Ellingsen, før valget, om at han ikke måtte ta et eventuellt valgnederlag personlig.

Man understreket samtidig at han fortsatt var ønsket på en sentral plass i organisasjonen.

Voteringen viste til slutt at 70 stemte for Strømmen og 21 for Ellingsen, tre stemmer var blanke.

Umiddelbart etter valgresultatet reiste Ola Ellingsen seg og la presidentkjedet over skuldrene til Torgeir Strømmen. Presidentkjedet var forøvrig gitt som gave til NCC fra avdeling Asker og Bærum i forbindelse med Formannskonferansen på ettervinteren det året.

Strømmen uttrykte i sin tiltredelseserklæring stor respekt for det arbeid Ellingsen hadde nedlagt, og understreket at alle medlemmer var Ola Ellingsen stor takk skyldig.

Når det gjaldt fremtiden hevdet han at det ville utkrystallisere seg to fokusområder, nemlig utvidelse av medlemstilbudet i videste forstand samt det rene caravanpolitiske arbeidet. Forandringene i samfunnet var på den tiden store, og NCC skulle være med å påvirke rammebetingelsene.

Det skulle utarbeides et detaljert handlingsprogram og man skulle arbeide for en ytterligere økning av antall medlemmer.

 


KONTINGENTHEVING

Landsmøtet bestemte også at kontingenten skulle heves fra 150 til 165 kroner.

Hovedstyret hadde opprinnelig fremmet forslag om en økning på 15 kroner både for 1985 og 1986, noe Landsmøtet klart gikk imot. Et stort flertall kunne imidlertid akseptere en økning på 15 kroner for 1985 og 1986, og bare tre delegater ville beholde den eksisterende kontingenten på 150 kroner.

 

BLADET BIL

Et annet diskusjonstema på landsmøtet var bladet BIL. Dette ble jo sendt samtlige medlemmer, der NCC betalte for portoen, noe som beløp seg til 50.000 kroner på årsbasis.

Det ble hevdet at disse pengene kunne blitt benyttet på en bedre måte. Dette ble imidlertid kraftig imøtegått og en prøvevotering viste en klar majoritet for å fortsette med BIL som et medlemstilbud.

 

KVINNER I LEDELSEN

Einar Henriksen fra Steinkjer reiste på Landsmøtet spørsmål om hvorfor det ikke var noen kvinner i ledelsen. Dette ble besvart av formann i valgkomiteen, Svein Hauge, ved at komiteens innstilling var basert på forslag fra avdelingene, og disse inneholdt ingen kvinnelige navn.

Så da så.

 

ÆRESBEVISNINGER

På Landsmøtet i Stavanger fikk også NCC sitt tredje æresmedlem, nemlig Christian Neess, som siden midt på 1960-tallet hadde jobbet aktivt for NCC, og i alle disse år hadde vært et fremtredende medlem av avdeling Rogaland.

En annen av NCC's fortjenstfulle medlemmer som ble hedret på Landsmøtet var Thor Jervell Hansen. Han ble nemlig tildelt Det edle drag i gull, etter sine mange aktive år med arbeid for NCC, både på lokalplanet, i Hovedstyret og ikke minst som redaktør av Caravan.

Det er vel ikke noe å legge skjul på at de ganger man har fått seg "en glis" ved lesing av caravan, så er dette signert Thor Jervell Hansen, eller en av hans mange pseudonymer. 

 

NYTT HANDLINGSPROGRAM

På høstparten 1984 var Hoved-styret samlet til et møte i Trondheim der man ble enig om et meget omfattende handlingsprogram, med meget høye ambisjoner.

Øverst på listen sto arbeidet med å oppnå rabatt på campingplasser, et arbeid som for en stor del kunne utføres av NCC's lokalavdelinger. Hva angikk de foreslåtte størrelser så lå dette på minimum 5 kroner i rabatt på døgnprisen og for sesongleie en rabatt som minst burde tilsvare årskontingenten i NCC.

De campingplasser som ville delta i en slik avtale skulle siden inngå i en egen brosjyre og også presenteres i medlemsbladet Caravan.

Rabattavtale for gass var også høyt prioritert, og man skulle innlede forhandlinger med de to aktuelle leverandører.

Det ble også anført at NCC burde arbeide for at gassprisen skulle bli ens over hele landet, men her ble det anført at dette nok var vanskelig med hensyn til lovverket om forbud mot horisontale prisavtaler.

Hva angikk rabattordninger på ferjeruter, ble det konstatert at noen slik ordning på innenlandsrutene nok var vanskelig å etablere.

Man ville istedet fortsette det påbegynte arbeidet med en annen takstfastsettelse, med referanse til resolusjonen vedtatt på landsmøtet 1984. Man anså seg derimot å ha bedre muligheter til å oppnå rabatter på internasjonale ruter, og indikerte at man her ville søke et samarbeid med søsterorganisasjonene i Sverige, Danmark og Finland.

Man anså det imidlertid som utopi at man skulle få generelle og gode rabatter midt i høysesongen, men hadde som målsetting eventuelt å få etablert "grønne ruter", på spesielle avganger.

På den tekniske siden skulle NCC forsøke å forhandle frem et spesielt serviceskjema og prøve å få forhandlerne til å utføre dette med en rabatt til medlemmer av NCC. Dette ble ansett som et viktig arbeid i trafikksikkerhetens tjeneste.

Det ble også tatt initiativ til opprettelse av en egen finansieringsordning for campingvogner, der medlemmene skulle gis mulighet til en rimeligere finansiering av campingvogner.

I samarbeid med organisasjonens juridiske rådgiver skulle det også søkes fremtatt en standard kjøpekontrakt, som medlemmene kunne benytte ved kjøp og salg av vogn.

Informasjon ble sett på som en svært viktig del av NCC's virksomhet, og man lovet at denne delen skulle bli langt bedre. Internt skulle dette innebære at dialogen mellom avdelingene og hovedkontoret skulle bedres. Utad var planen å opprette en egen pressetjeneste som skulle supplere ulike media med stoff om campingvogner og caravanisme generelt og Norsk Caravan Club spesielt.

Det lå også i kortene at man skulle utarbeide nytt brosjyremateriell, og en mer effektiv distribusjon av dette.

Målsettingen var å gjøre NCC bedre kjent og samtidig utvikle og forbedre kontakten med ulike sentrale offentlige organer, både på sentralt, men kanskje vel så viktig lokalt plan.


Den rent praktiske gjennomføringen av det omfangsrike programmet var unektelig et hyppig spørsmål.

Den eneste fast ansatte på denne tiden var jo en kontordame på deltid, og det ble antydet at denne funksjonen muligens kunne utvides.

Det ble imidlertid understreket at det fortsatt var den frivillige innsats som ville være den dominerende. Man la derfor opp til en utstrakt bruk av komiteer og utvalg, der lokalavdelingene skulle bidra med en ikke ubetydelig innsats.

 

STATUSHEVING

Et annet moment som kom opp på den samme formannskonferansen var at NCC i langt større grad måtte arbeide for at caravanisme måtte bli akseptert og få en langt høyere status enn det som var tilfelle.

Utspillet kom fra skogsjefen i Trondheim, Ole Johan Sætre, som holdt et innlegg som virkelig ga "sjefa" i NCC så "øra flagra". Han fant i det hele tatt at det offentliges kun betraktet som turister de som bodde på hoteller, og at den gemene skattebetaler i Norge var lite påaktet.

Man måtte derfor søke å påvirke de statlige og kommunale myndigheter til også å ta hensyn til denne gruppen, noe som i seg selv ville innebære en campingpolitikk.

Sætre pekte også på byråkratenes holdninger til sigøynerne, der han hevdet at "han ikke var i tvil om at sigøynerne ble sett på med rasediskriminerende øyne - og det som verre er, og at camping-folket, i alle fall i enkelte velutdannede kommunalpampers øyne, klassifiseres i nabobåsen". Han ga også uttrykk for at skiltene med camping forbudt var ulovlige og meningsløse, og etterlyste en mer positiv og kreativ holdning fra "bygdefolket" enn ropet om forbud hver gang man ikke fikk det som man ville.

Generelt burde begrepet friluftsliv utvides. Fjellvandrere med telt var en akseptert gruppe, og de som benyttet campingvogn, burde innordnes i samme kategori. I det hele tatt ble det hevdet at det snart var på tide at friluftslivet ble akseptert og tilrettelagt best mulig både fra sentrale og lokale myndigheter.

I den anledning var oppfordringen til NCC at i dette arbeidet burde organisasjonen spille en svært aktiv pådriverrolle.

Det var vel egentlig ikke bare organisasjonen som fikk seg et "spark bak", men også den enkelte caravaneier. Det var vel ikke noe å legge skjul på at vi ikke var flinke nok til å proklamere hvor trivelig vi syntes det var med campingvogn, og hvor stor glede man hadde av å benytte vogna. Vi var altfor tilbakeholdne med å utbasunere hvilke muligheter denne ga oss, og var nærmest unnskyldende i vår omtale av produktet og de muligheter den ga.

Frykten for å skille seg ut og tilhøre en ikke akseptert gruppe var nok fremtredende.

Vi måtte imidlertid komme oss opp på samme nivå som hytte- og båteiere som med stolthet i blikket kunne meddele at til helga skulle de på båt/hyttetur. Vi som skulle på campingtur gikk unektelig litt stillere i dørene.

 

CARAVAN-UTSTILLING PÅ SJØLYST

Caravanutstillinger hadde i alle år vært et sikkert høsttegn. Den første var jo dratt i gang av NCC i 1964, og de senere årene hadde arrangementet gått i regi av Norges Caravan Produsenter og Importørers Forening.

Arenaen hadde i de fleste tilfeller vært Sjølyst, og kvaliteten hadde vel vært noe vekslende. Messen som ble arrangert høsten 1984 var imidlertid av en slik kvalitet, eller mangel på sådan, at NCC så seg nødt til å reise spørsmålet om den videre berettigelsen for en slik messe. Man rettet ingen kritikk til arrangørene, men rettet derimot søkelyset mot messen på Elmia i Jønkøping som hadde utviklet seg til å bli den suverent ledende i Norden.

Denne var et samarbeid mellom de profesjonelle messearrangørene på Elmia, Caravan Club of Sweden og Husvagnsbranschens Riksförbund, tidsskriftet Allt om Husvagn og Campingvärdarnas Riksförbund.

Med andre ord et samarbeid mellom alle berørte parter, som på denne måten klarte å enes om å dra i samme retning.

Oppfordringen, og håpet, fra NCC var at man kunne sette seg ned og i samarbeid forsøke å utvikle noe som kunne komme opp mot det man hadde oppnådd i Jønkøping. Grunntanken var at en samlet bransje på bred front kunne presentere noe som også hadde appell til de utenom "menigheten", og på sikt legge grunnlaget for en bredere spredning av caravanismen som ide.

Hansken ble tatt opp og det ble arbeidet konkret med et prosjekt på enten Ekeberg- eller Hellerud-sletta, tidsbestemt til høsten 1986.

 

NORDKALOTT-RALLY

Tidlig på høsten 1984, nærmere bestemt helgen 1 og 2 september, ble det første Nordkalott-rally arrangert i Torneå i Finland. Totalt deltok 300 vogner, hvorav flertallet finske, men også 15 norske og 4 svenske. Tanken var å gjøre dette til et årvisst foretagende.

 

MEDLEMSTILGANG

Medlemstilgangen i Norsk Caravan Club viste gunstig utvikling også 1984, med en netto tilgang på rundt 1000 medlemmer.

Største avdeling var fortsatt Oslo, med et medlemstall som nå hadde passert 500, nemlig 524. Nest størst var avdeling Salten med 492 foran Bergen med 464 og Romerike med 454. Deretter fulgte Østfold, Rogaland, og Hamar, med henholdsvis, 426, 418 og 413 medlemmer.

Avdelinger med et medlemstall på over 300 var Tromsø (347), Trondheim (330), Follo (327) og Vestfold Søndre (307).

Totalt var det ved årsskiftet 1984/85 44 lokalavdelinger. Med unntak av syv avdelinger hadde samtlige klart å øke sitt medlemstall 1983, og der det var snakk om en nedgang var denne relativt liten.

Man måtte imidlertid konstatere at avdeling Nord-Troms var i ferd med å dø hen, men kunne til gjengjeld glede seg over at det i stedet ble arbeidet med opprettelse av avdelinger i Alta og på Toten.

 

BLADET CARAVAN

Bladet Caravan fortsatte som et av de beste medlemstilbudene, og hadde utviklet seg i takt med den økende medlemsmassen.


I nr. 2 1985 kunne man konstatere at det var det mest omfangsrike bladet noensinne med et totalt sideantall på 120 fordelt på 70 med redaksjonelt stoff og 50 sider annonser.

En av grunnene for den "enorme" vekst var at bladet ble ansatt som et mer og mer interessant annonsemedium.

Opplaget var nå oppe i 9.500 og det lå i kortene at dette ville øke. Samtidig tok man til orde for at man ville søke å gjøre bladet enda bedre og vurderte fra 1986 å gå over til A4-format.

 

FREMTIDENS CAMPING

Hvordan medlemmene kunne tenke seg fremtidens campingplasser opptok selvsagt også de ledende innenfor NCC. På formannskonferansene tok man dette spørsmålet opp på bred front og det ble konstatert at et variert tilbud ville være fremtidens melodi. Dette måtte omfatte alt fra enkle overnattingsplasser til svært velutstyrte plasser.

Ved å få en stor spennvidde i tilbudet mente man også at man på sikt ville kunne demme opp for den stadig økende fricampingen. Når det gjaldt samarbeidet med myndighetene, spesielt på lokalplanet, ble det spesifisert at de fleste lokalavdelinger hadde svært dårlig erfaring med disse. Oppfordringen var derfor at NCC sentralt skulle intensivere markedsføringen av NCC på alle plan, slik at man også kunne nå fram til de lokale byråkrater, og skape en forståelse for hva caravanismen egentlig innebar.

Det ble også oppfordret til at medlemmene selv tenkte over hvordan de kunne tenke seg fremtidens camping, og ga NCC beskjed slik at man kunne få et bredere grunnlag å arbeide med.

 

FORBEDRET FORSIKRING

Arbeidet med en forbedring av medlemstilbudene ga umiddelbare resultater. Allerede på etter-vinteren 1985 kunne man meddele at man i samarbeid med Drosje-forsikringen hadde forhandlet fram en 10 prosent rabatt også på bilforsikring.

I tillegg ville de medlemmer som tegnet seg for forsikring av bil og vogn også få et gratis medlemskap i Redningsselskapet Viking, noe som totalt ville gi en årlig besparelse på rundt 500 kroner.

 

25-ÅRS JUBILEUM

1985 markerte også at Norsk Caravan Club kunne feire sitt 25-års jubileum.

Som et ledd i feiringen ble det utgitt et spesialnummer av Caravan som inneholdt klipp fra tidligere årganger av bladet, samtidig som det ble tatt til orde for at man på sikt måtte starte arbeidet med en nedtegning av klubbens historie. Det ble imidlertid understreket at dette arbeidet ville være både vanskelig og tidkrevende (enig i det).

Det ble også rettet en takk til tidligere medlemmer for det nedlagte arbeid, og spesielt ble fremhevet Ragnar Brøndal, Hans-Kr. Nielsen og Ola Ellingsen.

Man uttrykte også glede over den utviklingen NCC hadde gjennomgått samt en stor tro på så vel den nære som den mer fjerne fremtid.

Noen storslått markering av jubileet ble det ikke lagt opp til, og man ville i stedet bruke penger og ressurser på en bevisst markedsføring av NCC overfor institusjoner og organisasjoner man ønsket å samarbeide med.

I den anledning ble det arrangert en "jubileumslunsj" med spesielt innbudte fra de ulike sider av campingbevegelsen, der alle jubileumstalerne mante til et langt bedre, og bredere, samarbeid for å bringe campingfilosofien ut til alle lag av folket.

Lokalavdelingene ble imidlertid oppfordret til å prøve å lage en markering i likhet med NCC-uken året før. Det ble også fremtatt et eget klistremerke som ble distribuert sammen med Caravan. At dette dessverre var av en svært dårlig kvalitet fikk man bare ta med seg.

 

SPØRSMÅL TIL POLITIKERNE

1985 var et valgår og i den anledning rettet NCC en henvendelse til samtlige politiske partier med anmodning om svar og synspunkter på en del spørsmål av viktighet for caravanister.

 

Spørsmålene som NCC hadde bedt partiene ta standpunkt til var:

 

1. Gjengi hovedinnholdet av det som er sagt om camping og campingvogner i partiets program for kommende valg-periode.

 

2. Circa 100.000 familier bruker idag campingvogn som sitt ferie- og fritidshjem. I hvor stor grad føler partiet at det kjenner de problemer denne gruppen strir med?

 

2B: Hvilke av disse problemer mener partiet bør prioriteres i det politiske arbeidet de kommende fire år.

 

3. I kommunale generalplaner er camping ofte et glemt område. Kan partiet tenke seg å gi sin tilslutning til en "ja-fase" i tilrettelegging for camping-formål?

 

4. En familie som reiser på ferie med bil og campingvogn og som må bruke innenlands fergeforbindelse, må betale tre ganger den prisen som en enslig privatbil, til tross for at plassen som opptas bare tilsvarer to biler. Kan partiet tenke seg å bidra til at denne skjevhet i "Riksregulativet for ferjetrafikk" blir endret?

 

Det siste av disse ble også tatt opp på Stortingets talerstol der representanten Bjørn Erling Ytterhorn rettet et spørsmål til daværende samferdselsminister Johan J. Jacobsen, vedrørende den urettferdige fastsettelse av fergetakster i Norge.

Svaret som statsråden gav ble av Kjell Mønnich, på lederplass i Caravan, karakterisert som et "goddag mann økseskaft-svar". Og man måtte dessverre konstatere at statsråden overhodet ikke hadde forstått hva det hele dreide seg om.

At han som samferdselsminister også var ansvarlig for reiselivsnæringen gjorde ikke situasjonen bedre.


Når det gjaldt de enkelte partienes konkrete svar på spørsmålene kan man vel konstatere at camping og caravanisme nok ikke var noe separat tema innenfor partiene.

De fleste uttrykte seg imidlertid positive med hensyn til å legge forholdene til rette, og var absolutt villige til å se nærmere på berørte forhold. Svarformuleringene var imidlertid av en typisk politisk type, der runde formuleringer, og en "labbing" rundt grøten var dominerende.

Samtlige partier hadde faktisk tatt seg bry til å svare, så sånn sett hadde jo NCC fått markert seg, og ikke minst det var nok vel så viktig.

 

RABATTER

Ulike rabattordninger for medlemmene var et prioritert område for NCC's ledelse.

I den anledning hadde man allerede 1983 innledet forhandlinger med oljeselskapet Norol om mulighetene for bensinrabatt for NCC-medlemmene.

Henvendelsen ble i utgangspunktet positivt mottatt, men det planlagte møtet ble aldri berammet. NCC purret ved flere anledninger og tilslutt ble et møte avholdt, som imidlertid ikke ga noen konkrete resultater.

På våren 1984 var det berammet et nytt møte der det ble informert om en samarbeidsavtale mellom Norol og NAF. Fra NAF sin side ble det gitt uttrykk for at man generelt var imot en rabattavtale på bensin, og deres anbefaling til Norol var å avslå den anmodning om rabatt som NCC hadde forespurt. Dette måtte jo NCC ta til etterretning, og forbauselsen, for å si det snilt, var derfor stor da NAF og Norol vinteren 1985 kunne informere sine medlemmer om en inngått avtale der NAF-medlemmer fikk 7 øre i rabatt på Norols bensinstasjoner!

Der NCC hadde lykkes å få til en rabatt var med hensyn til campingplasser.

Dette arbeidet hadde for en stor del blitt drevet av lokalavdelingene, med en antatt varierende grad av intensitet.

 

RABATT PÅ CAMPINGPLASSER

Det var imidlertid inngått avtale med 33 campingplasser, der rabatten minimum var 10 prosent.

Man var de første til å understreke at antallet nok ikke var så voldsomt, men oppfordringen til NCC-medlemmene var ihvertfall i størst mulig grad å benytte disse plassene.

De campingplassene som deltok i denne første ordningen sommeren 1985 var:

Fredriksten Camping i Halden, Hurdal Camping, Storenga Camping, Grimsbu Camp og Motell, Koppang Camp og Hytteutleie, Sjoenden Camping, Osensjøen Camping, Rokosjøen Camping, Øihusviken Camping på Otta, Elstad Camping på Ringebu, Toftemo Turiststasjon, Stranda Camping på Biri  Strandheim Camping på Ringebu, Nisser Camping, Moysand Camping, Støylehommen Camping på Nodeland, Holt Camping, Bagatell Camping, Flateland Camping, Odden Camping, Haugsjå Camping, Sørlandet Camping, Rysstadmo Camping, Brenna Camping på Meråker, Krokstrand Camping, Storli Camping, Fageråsen Camping, Korgen Camping, Flaggstad Camping, Målselvfossen Camping, Svanelvmo Motell A/S, Skatvik Camping, Dividalen Camping i Øverbygd.

 

OPPBYGGING AV FONDS

Når det gjaldt campingplasser ble det på sentralt hold jobbet med planene om en betydelig økning av antallet plasser drevet i NCC-regi.

Man arbeidet med planer for oppbygging av fonds til bruk for dette, og det ble jobbet med forslag som skulle fremskaffe midler til oppbygging av plassene.

Et konkret innspill ble annonsert å bli presentert på Landsmøtet 1986.

 

CAMPING - GLEMT FERIEFORM

Når det gjaldt camping som ferieform måtte man også foran sommeren 1985 konstatere at man fortsatt ikke var på kartet. Norge som nasjon hadde jo satset bredt på å markedsføre landet som ferieland, og trykket brosjyrer på flere språk og i et uttall eksemplarer.


Det var derfor med en viss forundring at NCC måtte konstatere at Camping overhodet ikke var nevnt med et eneste ord. Nortra hadde beklageligvis ikke fått med seg at camping var den ferieformen som øket mest, og tall fra Sverige bare bekreftet denne tendensen.

Nåja, når sant skal sies så var faktisk camping nevnt, i en setning med følgende ordlyd:

"Ta gjerne campingferie pånytt, men kanskje husfreden blir større, og minnene bedre om man slapper av på hotell noen kvelder og netter?".

Utfordringen til NCC, og også campingplasseierne og caravanbransjen, var derfor enorm, med hensyn til å gjøre de "autoriserte" organer kjent med sin eksistens.

I sakens anledning må det jo være lov å spørre om de ansvarlige for å selge Norge som ferieland egentlig var kompetente til å utføre den jobb de var satt til?

 

TREFFKOSTNADER

Treff var fortsatt et hyppig diskutert tema, og igjen var det Tron Næss som ledet an debatten. Spørsmålet han reiste var kostnadene for å delta på slike treff. Det viste seg at disse var svært varierende, noe som også gjaldt hva man fikk igjen for disse pengene.

Noe samsvar mellom disse var også ofte vanskelig å finne. Det var jo også spørsmål om hvorvidt de enkelte aktiviteter skulle inngå i treffprisen eller betales separat. Hensikten var derfor å få denne problemstillingen fram i lyset, og å få en debatt om også denne delen av et treff. 

 

AVGIFTSØKNINGER

I statsbudsjettet for 1986 var det fremmet forslag om en økning av registreringsavgiften fra 2.500 til 3.000 kroner. At dette hadde vakt irritasjon både i ledelsen av NCC og blant medlemmene skulle vel være unødvendig å tillegge.

Fra NCC stilte man spørsmålet om hvorfor denne avgiften ble hevet med 20 prosent, når alle andre avgifter bare var øket med sju. Man uttrykte seg også negativt til den urettferdighet som gjorde seg gjeldende ved at båteiere helt slapp utenom avgifter.

Man stilte seg også tvilende til påstanden om at avgiften ville medføre en merinntekt til Staten på rundt tre millioner kroner, ville materialisere seg, da man nok måtte formode at stadig fler ville velge ikke å registrere vognene.

 

ANSETTELSE AV GENERALSEKRETÆR

På høstparten 1985 avholdt NCC hovedstyremøte i Bodø, der man trakk opp ytterligere retningslinjer for den fremtidige drift. Det kanskje mest markante vedtaket vedrørende den fremtidige drift av klubben.

Helt siden Landsmøtet i Stavanger hadde et utvalg, ledet av Svein Hauge, sett på NCC's administrasjon og konklusjonen fra dette utvalget gikk enstemmig inn for å styrke administrasjonen.

I tillegg hadde arbeidsutvalget og Hovedstyret vurdert de økonomiske aspekter, og funnet at denne nå ga rom for utvidelse av administrasjonen.

Det falt derfor, for et enstemmig hovedstyre, ikke så vanskelig å ta denne historiske beslutningen om å ansette en administrativ leder av forbundet.

Videre ble det vedtatt at NCC's tidligere utmerkede valgte kasserer, Trygve Tidemandsen, fra årsskiftet 85/86 skulle engasjeres som regnskapsfører for NCC. Dette innebar samtidig at den tidligere valgte kassererfunksjonen i arbeidsutvalget utgikk.

 

NYTT EMBLEM

Det ble også diskutert hvorvidt man skulle forandre NCC's emblem, som jo hadde sett likt ut helt siden starten.

Dette var et spørsmål som hadde dukket opp fra tid til annen, men uten at de fremlagte forslag noen gang hadde falt i smak.

Uten å ta stilling til hvorvidt merket skulle endres, ønsket Hovedstyret ihvertfall å be om alternative forslag som et Landsmøte eventuelt kunne ta stilling til.

 

KONTINGENTFASTSETTELSE

Kontingentforhøyelser ga jo alltid opphav til heftige diskusjoner og Hovedstyret vurderte å linke denne opp mot konsumprisindeksen, slik at man skulle unngå de helt store diskusjonene rundt dette temaet.

 

MEDLEMSTALL

Det totale medlemstall i Norsk Caravan Club oppgikk ved årsskiftet 1985/86 til 9.420, en økning med 1.140, og man måtte med andre ord konstatere at heller ikke dette året klarte man å passere 10.000 grensen.

Det var imidlertid ingen som hang med hue av den grunn, samtidig som man følte seg overbevist om at denne grensen ville bli passert i løpet av 1986.

Av lokalavdelinger hadde det tikommet 6 stykker, nemlig Toten, Vardø og omegn, Alta, Sunnmøre, Sør-Helgeland og Lyngenfjord slik at det totale antall nå var oppe i 49.

Av disse var det fortsatt Oslo som var størst med 567 medlemmer foran Bergen med 544 og Østfold og Salten med 526 respektive 502 medlemmer. Avdeling Romerike hadde 467, Hamar 444 og Rogaland 416.

 

CARAVAN I A4-FORMAT

Til nummer 1 1986 var overgangen til A4-format på medlemsbladet Caravan en realitet.


Diskusjonene hadde gått nokså høyt om formatendringen, som hovedsakelig ble foretatt av økonomiske grunner.

Det ble betonet at A4-formatet innebar en langt mer rasjonell produksjon samtidig som det nye formatet også var mer attraktivt for annonsørene, effekten ble altså dobbel.

Redaktøren lovet i sin første leder at man nå skulle forsøke å bringe inn en del nye elementer i bladet, der nyheter fra bransjen generelt skulle gis større plass.

Han uttrykte også håp om at bransjen som sådan, som hadde vokst til en anselig størrelse, ville fortsette denne gunstige utviklingen, og at man også ville fortsette å heve kompetanse- og servicenivå til glede for alle brukere av campingvogner.

I redaksjonen hadde man nok hatt en viss frykt for at det kanskje skulle bli vanskelig å fylle det nye formatet, men allerede i nummer to av bladet, måtte man gå ut og meddele at så ikke var tilfelle, og at man faktisk hadde stoff som dessverre måtte stå over til neste nummer.

Og siden har det faktisk vært det som har vært regelen.

Fra og med nummer 4 dette året ble det også foretatt en omorganisering av bladet.

Fra da av sto Norsk Caravan Clubs Landsforbund som utgiver og økonomisk ansvarlig, slik at Torgeir Strømmen formelt ble ansvarlig utgiver og Kjell Mønnich var redaktør, alene.

Thor Jervell Hansen hadde nemlig valgt å trekke seg tilbake, etter en nesten ubrutt innsats for bladet siden 1960-årene.

 

KJELL MØNNICH - 1. GENERALSEKRETÆR

At Norsk Caravan Club skulle gå til ansettelse av en heltidsansatt leder var vel kjent, hvem det skulle bli var derimot ikke fullt så kjent, men det kom neppe som noen overraskelse da man i Caravan nr. 2 1986 kunne bekjentgjøre at man hadde ansatt Kjell Tob Mønnich i stillingen som Generalsekretær.

Det kan i sakens anledning kanskje være verdt å gjenta de introduksjonsord som NCC's President Torgeir Strømmen skrev i sin presentasjon av Mønnich i samme nummer av Caravan:

"Kjell Tob Mønnich heter vår første generalsekretær.

Alle har stiftet bekjentskap med Kjell - ja for det er den samme Kjell som er redaktør av CARAVAN.

Kjell er ingen nybegynner i NCC sammenheng. Han ble medlem i 1973 og har vært med i Arbeidsutvalg og Hovedstyre i 6 år. Siden 1976 har han vært redaktør av Caravan og han er i øyeblikket også formann i avd. Østfold. Kjell kjenner organisasjonen og hele bransjen til bunns.

En lang prosess ligger bak oss. Ikke mange saker, knapt noen, i NCC's historie, har vært utredet, vurdert og forberedt grundigere, enn nettopp ansettelse av generalsekretær.

La meg ikke gå i detalj, men noen fakta. Uformelt har behovet vært drøftet i mange år. Så fikk vi AR-komiteen som undersøkte og vurderte. Avdelingene fikk uttale seg, - i det hele tatt en grundig demokratisk saksbehandling, der behovet er grundig dokumentert.

Imidlertid - alt er avhengig av hva vi vil. Vil vi fremover er dette en aktiv måte å gå videre på. Vil vi slå oss til ro der vi nå er, kunne vi sikkert klart oss slik vi gjør i dag.

Stemningen i organisasjonen er ikke til å ta feil av. Formannskonferansene i år er blant annet bevis på det. Forslag, ideer, oppfølging av tidligere forslag strømmer på. Konklusjonen er klar: Vi vil fremover.

Kjell går til en stor oppgave. Hans arbeid vil danne basis for funksjonen som generalsekretær i NCC. Det er en inspirerende oppgave med mange utfordringer.

Prøysen delte ut blanke ark og fargestifter. Det får Kjell også, men han får ikke noen ark, men ei hel blokk.

Jeg vet Kjell vil bruke blokka fornuftig, og jeg er overbevist om at det vil komme ting fra den, som er godt for det enkelte medlem og for organisasjonen.

God vakt! - Kjell".

Dermed begynte utvilsomt enda en ny æra i Norsk Caravan Clubs historie, og uten å foregripe begivenhetenes gang kan man vel fastslå at denne ansettelsen ble et lykkekast.

Med hensyn til den ovennevnte blokka så må man bare kunne konstatere at den ble fort utskrevet, og siden da har for-bruket av blokker vært enormt.

Egentlig har han vel kanskje ikke brukt blokk i det hele tatt, men han hu'ser til gjengjeld godt og er flink på PC. Takk, Kjell.

 

FORSIKRINGSORDNINGEN

Rett før påske kom også nyheten om at NCC's forsikringsforbindelse Drosjeforsikringen skulle fusjonere med UNI.

Dette førte umiddelbart til en viss skepsis, men man ble beroliget med at alle avtaler vil bli videreført uforandret.

Fra NCC så man imidlertid muligheten for at denne fusjonen, på sikt, kunne danne grunnlaget for å få til en enda bedre avtale for sine medlemmer.

Denne ble forhandlet frem i løpet av forsommeren og innebar at medlemmer av NCC fikk 15 prosent rabatt på UNI's ordinære caravanforsikring som var 12 promille av vognas nyverdi.

Samtidig ble dekningen for innbo og løsøre hevet til 15.000 kroner.

Når det gjaldt bilen fikk medlemmene også her 10 prosent rabatt. Et av grunnlagene for avtalen, var at skadeutbetalingene ble begrenset, så henstillingen var derfor å kjøre pent og ta godt vare på bil og vogn.

 

NEI TIL FICC-CARNET

Foran sommersesongen 1986 kom også beskjeden om at Norges Campingplass Forbund hadde valgt å si nei til å godta FICC-Carnet som pass på norske campingplasser.


Den umiddelbare reaksjon fra NCC var selvsagt at dette kunne man ikke akseptere, da Norge på denne måten stilte seg på linje med Albania, som eneste land i Europa som ikke aksepterte FICC-passet. Det var derfor en nokså tilspisset situasjon mellom NCC og NCF som var i ferd med å bygge seg opp, og NCC var ikke fremmed for å oppfordre sine medlemmer til å boikotte NCF-campingplasser den kommende sesongen.

Striden blåste heldigvis over og NCF valgte også å akseptere FICC-carnetet. Man var imidlertid litt uheldig i Caravan, da oppfordringen til boikott utvilsomt var riktig ved manusinnleveringen. Kontrameldingen kom imidlertid i samme øyeblikk som bladet nådde sine medlemmer og da var informasjonen ikke like korrekt. Resultatet ble da at en av annonsørene umiddelbart stoppet sin annonse i fremtidige nummer.

 

ØKONOMI

Diskusjonene på formannskonferansene denne vinteren dreiet seg for en stor del om penger. Det var blitt antydet fra Arbeidsutvalget at man ville foreslå å inneføre en "skatt" på de rike avdelingenes overskudd, slik at dette kunne brukes til å hjelpe nye avdelinger i startfasen.

Forslaget ble imidlertid så ille mottatt at det mer eller mindre døde i startgropa.

Et annet fond som derimot fikk en noe bedre mottagelse var tanken om et campingplassfond.

Tanken bak dette var å gjøre det enklere, for både store og små avdelinger, å få finansiert eventuelle campingplassprosjekter.

I utgangspunktet var fondet tenkt å gi "gaver" til etablering av plasser, men skulle også være behjelpelig med lånegarantier, slik at man unngikk de kjedelige tilfelle der enkeltmedlemmer hadde måttet garantere personlig for lån i avdelingenes navn.

NCC så jo på sin side at det var et utstrakt behov for etablering av campingplasser, og ville fra sentralt hold søke å få etablert flest mulig, da man anså dette som en viktig medlemsfordel.

Som eventuell finansieringskilde hadde man lagt opp til at en viss del av medlemmenes kontingent skulle øremerkes direkte til fondet.

I diskusjonen var det også oppe at de "rike" avdelingene kunne plassere noe av sitt overskudd i fondet, mot en fornuftig rente.

 

REPRESENTANTER TIL LANDSMØTE

Den gunstige medlemsutviklingen NCC hadde hatt de siste årene hadde også en "negativ" side. Fordelingsnøklene for representanter til Landsmøte tilsa at disse på sikt ville bli uforholdsmessig store. Man søkte derfor å endre disse reglene, med den følge at de store avdelingene mistet et visst antall representanter, men at dette ble kompensert ved at antallet stemmer ble satt i forhold til medlemstallet. Det forslaget man hadde samlet seg om tilsa at en avdeling med inntil 200 medlemmer ville få 1 representant på landsmøtet, mellom 201 og 500 medlemmer inntil 2 representanter og mellom 501 og 1000 medlemmer inntil 3 representanter.

Når det gjaldt antall stemmer ga et medlemstall på inntil 100 1 stemme, 101 til 200 medlemmer 2 stemmer, 201 til 300 tre stemmer også videre med 1 stemme for hvert påbegynte 100-medlem.

Dette forslaget møtte ingen voldsom motbør på de avholdte formannskonferansene.

 

LANDSMØTET 1986

Landsmøtet i Norsk Caravan Club ble 1986 avholdt i Bodø, og kan vel best karakteriseres som rolig.

Under valgene ble, med ett unntak, valgkomiteens forslag fulgt til punkt og prikke.

Dette innebar at Torgeir Strømmen ble gjenvalgt som President, og Johan Sørung som Visepresident.

Som nytt medlem i Arbeidsutvalget ble innvalgt Kari Lunde Ruud fra Romerike.

Hovedstyret fikk også en del nye ansikter, Kjell Petter Kolberg fra Bardu, Marit Svarva Henriksen fra Steinkjer, Gaute Undheim fra Haugesund samt Ola Ellingsen fra Asker og Bærum, som imidlertid langt fra var noe "nytt" ansikt i NCC-sammenheng.

 

ENDRET STYREOPPBYGGING

På landsmøtet ble det også fortatt visse administrative endringer.

Det faktum at NCC hadde ansatt generalsekretær og forretningsfører medførte at man mente Arbeidsutvalget dermed kunne reduseres fra fem til tre medlemmer.

Samtidig ble Hovedstyret utvidet fra seks til syv medlemmer.

I denne forbindelse ble det uttrykt en viss frykt for at et redusert Arbeidsutvalg kunne medføre at dette ble et "en-manns-show". Noe som ble imøtegått av det faktum at Arbeidsutvalget ikke kunne gjøre noe uten Hovedstyrets godkjennelse, så denne frykten ble avfeid som grunnløs.

Det ble også en del diskusjon om ansettelsen av generalsekretær, og det eventuelle vedtak om dette. Formelt var dette vedtatt på Landsmøtet i Stavanger, men ved en feil var akkurat denne passussen blitt utelatt i det første referatet.

Feilen ble imidlertid rettet, men beklageligvis hadde vel antagelig ikke alle lest det reviderte referatet.

Kritikken om manglende informasjon vedrørende ansettelsen ble på det skarpeste imøtegått av President Torgeir Strømmen.

 

CAMPINGPLASSFONDET

Det påtenkte campingplassfondet ble også diskutert på Landsmøtet og i den anledning var det 22 representanter som gikk imot forslaget.

Torgeir Strømmen redegjorde for forslaget og sa at ideen med fondet var at det skulle kunne brukes når avdelingene la fram fornuftige og konkrete campingplassprosjekter. Han trodde fondet kunne være med på å presse prisene, noe som var blitt tydelig vist av den svenske søsterklubben, Caravan Club of Sweden.


Representanter for de mindre og nye avdelingene stilte seg positivt til forslaget, mens de mer veletablerte, og de som allerede hadde egne plasser var mer negative.

Grunnlaget for fondet skulle være at 12 kroner av medlemskontingenten skulle øremerkes til dette Fondet.

 

NYTT EMBLEM

Det hadde også blitt arbeidet med utformingen av et nytt emblem for Norsk Caravan Club.

Et forslag ble presentert på Landsmøtet, uten på noen måte å vekke noen begeistring.

Det viste seg at et overveldende flertall var i favør av å beholde det gamle merket, og dermed burde den debatten være død for mange år fremover.

 

CAMPINGPLASS-RABATTER

Foran sommersesongen 1986 hadde antallet campingplasser som innrømmet rabatt overfor medlemmer av NCC, øket til 71 stykker. Rabatten varierte fra 10 til 20 prosent og enkelte ga opptil 50 prosent i forbindelse med treff.

Henstillingen til medlemmene var å prioritere disse plassene, og gjerne gi en tilbakemelding til Sekretariatet med opplysninger om de enkelte plassene.

 

FERJERABATTER

Hva angikk rabatter så hadde NCC også fått forhandlet frem dette med fire fergeselskaper, DFDS, Stena Line, Fred Olsen Lines og Norway Line.

Rabattene varierte noe fra selskap til selskap og var også linket opp mot visse klausuler og bestemte bestillingsprosedyrer. 

 

NEI TIL MERKEKLUBBER

Norsk Caravan Club hadde etterhvert fått en del "konkurrerende" klubber, hoved-sakelig i form av klubber for enkelte vognfabrikat.

Man så med en viss skepsis på denne utviklingen, og fant at disse på mange felt jobbet direkte i konkurranse med NCC, og mange av merkeklubbenes medlemmer også var medlemmer i NCC.

Det ble derfor tatt til orde for at man overfor disse skulle gjøre bruk av den regelen i vedtektene som sa at "ingen som har tillitsverv i frittstående caravanklubb kan ha tillitsverv i NCC".

Man fant det beklagelig at enkelte medlemmer la ned mer innsats på å fremme et enkelt vognmerkes sak og understreket at for NCC var det et uomtvistelig prinsipp at alle merker skulle behandles likt.

 

10.000 MEDLEMMER

At NCC skulle passere 10.000 medlemmer i løpet av 1986 var hevet over tvil.

De som greide å bli skrevet inn som medlem nummer 10.000 var familien Thor og Ingebjørg Grønås fra Harstad.

Selve markeringen ble foretatt på Nordkalottreffet, som dette året ble arrangert av avdelingene i Bardu og Målselv med 350 deltagende vogner.

 

DEBATTEN OM FRICAMPING

Debatten om fri camping fortsatte og Veidirektoratet hadde på sin side gått til oppsettelse av skilt på forskjellige rasteplasser med påskriften "Camping forbudt" på tre språk.

Det het i begrunnelsen fra Veidirektoratet at bakgrunnen var at man ville unngå langvaring campingopphold på rasteplassene. NCC var absolutt ikke uenig i det synspunktet, og hadde jo lenge fremhevet at bruk av rasteplasser som "ordinære" campingplasser var en uting.

Veidirektoratet hadde imidlertid laget sin egen definisjon på lengre opphold, der dette ble definert som "overnatting med tilhørende kvelds- og morgenstell".

At NCC ikke var fornøyd med svaret, og heller ikke den underliggende argumentasjon, var jo nokså åpenbar, og man sendte derfor en ny henvendelse med kommentarer, der man klart redegjorde for NCC's standpunkt samt en fyllestgjørende dokumentasjon for denne.

 

SAMARBEID MED BRANSJEN

Det første Hovedstyremøte ble avholdt i Stavanger på høstparten 1986, og her hadde man en lang rekke saker til behandling.

Det ble blant annet konstatert at NCC burde kunne samarbeide med forhandlere for derigjennom å heve både standard og seriøsitet. Man betonet særlig behovet for en oppdatering av verkstedsiden.

I den anledning ble det også vedtatt at man skulle gjøre en henvendelse til Rådet for videregående utdanning for om mulig å få begrepet caravan inn i skoleverket, og eventuelt lage en egen opplæring for yrkestittelen caravanmekaniker.

Man vurderte også om det ikke var på sin plass med innføring av en tilstandsrapport for brukte vogner, noe tilsvarende den man hadde i bruktbilbransjen.

 

FREMTIDIG AVDELINGSSTRUKTUR

Man debatterte også den fremtidige avdelingsstruktur, der flere modeller var tenkbare.

En avdeling i hver kommune, fylkes- eller regiondelte avdelinger med eventuelle underavdelinger.


Noen konklusjon kom man ikke frem til, annet enn at arbeidet med denne problemstillingen skulle prioriteres.

Spørsmålet om en egen årbok for NCC, etter mønster fra den svenske Caravan Club, ble også tatt opp, men heller ikke her ble det tatt noen avgjørelse.

Et annet spørsmål var at medlemskapet i NCC skulle føres på to navn. Medlemskapet var jo et familiemedlemskap som hadde to stemmer ved avstemninger. Følgelig burde begge ektefellene/samboerne registreres som medlem. Det ble overlatt til sekretariatet å finne en praktisk løsning på denne oppgaven.

 

NYE VOGNSKILT

Seint på høsten 1986 ble det også besluttet å gi ut nye vognskilt. Størrelsen var omtrent den samme som de tidligere, men medlemsnummeret under NCC-emblemet var nå byttet ut med avdelingsnavn. Denne avgjørelsen ble tatt etter inngående drøftelser og høringer rundt i avdelingene.

Meningene var utvilsomt delte, men tilslutt greide man å komme fram til en enighet.

 

KVINNELIG GULLMERKE NR. 10

Dette året kunne man også notere at den første kvinne hadde tatt gullmerket for tiende gang. Denne historiske person ble Inger Amundsen fra avdeling Oslo.

 

11.000 MEDLEMMER

Ved årsskiftet 1986/87 hadde medlemstallet i Norsk Caravan Club øket til drøyt 11.000.

 

CAMPINGPLASS-RABATTER

Til sommersesongen 1987 hadde tallet på campingplasser med NCC-rabatt øket til over 100 stykker. Det som man spesielt påpekte var at også i 1987 var man representert i alle fylker, og plassene var spredd rundt de fleste aktuelle ruter.

Av campingplasser som ble drevet av NCC var antallet altfor lite. Man var klar over at det fantes flere, men trakk den slutningen at disse var fullt opptatt av langliggere, og således ikke hadde kapasitet til gjester på gjennomreise.

Dette var noe man beklaget fra NCC's side, samtidig som man understreket at man også hadde full forståelse for at avdelingene ville ha sine beskyttede plasser, men man oppfordret samtidig avdelingene til å ha et visst antall ledige plasser, til bruk for tilfeldige gjester fra egen eller andre avdelinger.

Dessverre måtte man også konstatere at det var et relativt lite antall plasser på Vestlandet og i Trøndelag.

Et positivt trekk var at campingkjeden NAF Plus-Camp hadde tatt kontakt med NCC for å få til et samarbeid, noe som fra NCC ble tolket som et bevis på at NCC ble regnet med når det ble snakket om camping i Norge.

Man henstilte nok en gang til medlemmene om å benytte de samarbeidende plassene enten til sin egen reisevirksomhet eller i forbindelse med avvikling av treff.

I tillegg til disse norske plassene var det også inngått rabattavtale med 18 finske og 23 danske campingplasser.

Angående rabatter så hadde man også fått fornyet og utvidet rabattene på forskjellige ferjer til 1987.

 

FINANSIERING

Kjøp av campingvogn eller bobil krevde unektelig et visst utlegg av kapital, som i mange tilfelle ble skaffet tilveie ved opptagelse av lån.

I den anledning hadde NCC, i samarbeid med Kreditkassen på Hamar, forhandlet frem en finansieringsordning for sine medlemmer.

Ved inngåelsestidspunktet, sommeren 1987, var renten fastsatt til 18 prosent og i tillegg kom et etableringsgebyr på 1.310 kroner. Minimum lånebeløp var 40.000 kroner og maksimal avdragstid 5 år.

 

KAMP MOT MYNDIGHETER

Kampen mot myndighetene og forsøkene med å skape forståelse for caravanistenes behov fortsatte med uforminsket styrke.

De politiske myndigheter fortsatte imidlertid i gammelt spor, og NCC måtte stadig "på banen" for å protestere mot diverse utspill.

Et av disse var skattemeldingen som ble presentert på vårparten 1987.

Her ble det stadfestet at regjeringen fant at campingvogner og fritidsbåter måtte beskattes på samme måte som hytter.

NCC protesterte selvsagt på dette utspillet, der man påpekte at caravaneiere allerede betalte skatt i form av registreringsavgift, som nå også var utvidet til å gjelde brukte vogner.

I tillegg måtte campingvogner oppføres i selvangivelsen, og beskattes som formue. Man påpekte også at en campingvogn var en forbruksgjenstand, som i motsetning til hytter, ikke steg i verdi med årene.

NCC påpekte også at mange nå ville få et ytterligere påskudd til ikke å registrere vognene, noe som igjen ville føre til at skattleggingen ikke ville omfatte alle, og følgelig føles urettferdig.

Man henstilte i stedet til myndighetene å legge forholdene bedre tilrette for bruk av caravans, da man mente dette ville frembringe positive ringvirkninger både for oss som brukere som for samfunnet generelt.

 


AVGIFTSØKNINGER

I forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet ble det også lagt opp til en forhøyelse av registreringsavgiften til 3.300 kroner.

Samtidig åpnet man for innføring av årsavgift på campingvogner med 500 kroner.

Når det gjaldt stigningen på registreringsavgiften påpekte NCC at denne avgiften hadde blitt uforholdsmessig sterkt hevet de siste årene, da den i denne perioden hadde øket med 32 prosent, mens den generelle stigningen hadde vært på 12 prosent. Så kravet fra NCC var derfor at man droppet stigningen til 1988.

Regjeringen hadde også lagt opp til gjeninnføring av årsavgift på campingvogner, båter og snøscootere.

Dette hadde man jo hatt tidligere, men den hadde da blitt byttet ut med registreringsavgift.

NCC kunne selvsagt ikke akseptere dette, og ga klart uttrykk for misnøye med å være kasteball for myndighetenes forgodtbefinnende. Man hevdet at avgiftspolitikken nå var styrt ut fra prinsippet "bærer du den så bærer du den". Det hele var jo også stikk imot de svar politikerne hadde gitt i den tidligere omtalte spørreundersøkelsen, og kunne således henføres til rent løftebrudd, og det ble igjen konstatert at politikere kunne man ikke stole på lenger enn til døra.

Oppfordringen fra NCC til politikerne var derfor "vend i tide, det er ingen skam å snu". Forsåvidt fulgte man NCC's råd, for da saken skulle vedtas droppet man årsavgiften for båter og snøscootere, mens den ble opprettholdt for campingvogner.

 

MULIGE AKSJONSFORMER

Det store spørsmålet var da hvordan NCC skulle forholde seg til dette.

Det var utvilsomt mange forslag på tapetet, og noen nokså radikale.

For NCC, som organisasjon, sto det imidlertid klart at vedtaket var fattet på lovlig måte, av våre folkevalgte organer, så noen "ulovlige" aksjoner ville man ikke gå inn for.

Oppfordringen var derfor at NCC medlemmene skulle engasjere seg i saken, og ta denne opp med sine lokale politikere, for på den måten å prøve å komme fram til en fornuftig løsning.

Fra NCC ble det imidlertid gitt uttrykk for fortvilelse over myndighetenes manglende forståelse, og i de møter man hadde med Stortingets Finanskomite, fremgikk det at denne nok var mer interessert i hvilke ytterligere beskatningsområder campingvogner kunne representere, enn å prøve å lette på de som allerede eksisterte.

En mulig vrakpant ble i fremtiden ikke utelukket.

 

TEKNISKE KONTROLLER

NCC hadde jo i alle år engasjert seg på den tekniske siden vedrørende campingvogner.

De siste årene hadde det også blitt mer og mer populært, blant NCC's lokalavdelinger, å avholde tekniske kontroller for sine medlemmer.

Hit kunne man komme for å få viktige tekniske forhold undersøkt, samtidig som man fra NCC's ledelse tok til orde for å oppfordre medlemmene til å foreta en årlig verkstedsjekk av vogna.

Man tok også opp igjen tråden om en mer formell utdannelse for caravanmekanikere.

Et annet problem som hadde dukket opp i vognene var fukt. Dette var jo et tema, som alle hadde visst om i lengre tid, men ingen hadde turt å snakke om, da det omtrent var som "å banne i kjærka".

Fra NCC ble fuktproblemet sammenlignet med det rustproblem man hadde i bilbransjen, og som forbrukerinteressene i mange år hadde kjempet en hard kamp mot å få forbedret.

Det var derfor på tide at fuktproblemet ble tatt opp i sin fulle bredde, og gjort til gjenstand for en saklig debatt. Fuktkontroll burde bli et mer benyttet instrument, og i den anledning hadde NCC gått til anskaffelse av fuktmålere til bruk i de enkelte lokalavdelinger.

Det skal vel umiddelbart tillegges at bruk av disse ikke var noen lett oppgave, da mulighetene for å bli "lurt" var store.

At problemstillingen ble tatt opp og ført fram i lyset skal vi imidlertid være takknemlige for. I forbindelse med målerne hadde NCC tatt frem et eget skjema for fuktmålingen, og man anbefalte at man lot vognene gjennomgå en slik test hvert år. Det ble også utarbeidet et forslag til et skjema som kunne benyttes hver gang en vogn skiftet eier.

 

FERJETAKSTENE

Spørsmålet om fergetakstene hadde alltid opptatt NCC, og i forbindelse med stortingsvalget hadde man jo rettet et spørsmål til samtlige politiske partier om hvordan de så på denne saken. Svarene den gang ga en utbredt forståelse for NCC's synspunkter, og man ga uttrykk for at man ville ta synspunktene med i vurderingen.

Den 3. april 1987 forelå resultatet i form av Stortingsmelding 42, der man omhandlet fergetakstene, og her kunne man i klartekst lese hvor mye politikernes løfter var verdt.

Realitetene i dette forslaget var at biler med campingvogn måtte betale en enda høyere pris enn tidligere og gapet til en enslig personbil ble enda større.

De momenter Samferdselsdepartementet hadde lagt til grunn for beregningene var arealforbruk, vekt og kjørekostnader på vei. Dette innebar at en campingvognekvipasje, som i lengde normalt lå mellom 8 og 12 meter, enten havnet i takstgruppe B5, inntil 10 meter, eller B6, inntil 12 meter. For begge disse gruppene gikk departementet utfra en totalbredde på 2,5 meter i sin arealberegning, noe som jo beviselig var "på jordet".

Man hadde også tillagt kjøretøy i disse takstgruppene at de var tunge og følgelig fordret høyere byggekostnader for fergene. Vekttillegget ble beregnet til 5,3 og 7,9 prosent for de to ovennevnte gruppene, selv om campingvogner beviselig ikke veier mer enn en personbil.


Et av prinsippene for ferjetakstene var at de ikke skulle være høyere enn det som det ville koste å kjøre tilsvarende strekning på ordinær landevei. Til grunnlag for kostnadsfaktorene lå beregninger foretatt av Transportøkonomisk Institutt, som hadde konkludert med at det koster 117 øre pr. kilometer for personbil, og for kjøretøy i gruppe B5 431 øre, og i B6 468 øre.

Med andre ord en helt uakseptabel faktor for beregning av kjørekostnader for bil med campingvogn.

I tillegg la man opp til at høyere sommertakster skulle gjeninnføres, noe som også ville medføre enda høyere kostnader for førere av caravanekvipasjer, som jo unektelig hovedsakelig er på veien i sommersesongen.

Hele problemstillingen førte selvsagt til kraftige reaksjoner fra NCC.

Totalt måtte man vel bare konstatere at myndighetene nok en gang hadde bevist sin totale mangel på kunnskap om campingvogner, eller kanskje heller at de handlet mot bedre viten.

Den informasjon som gjennom årene var gitt av NCC burde ha satt dem i stand til å komme fram med noe bedre. Så det var vel heller en total neglisjering av en etterhvert relativt stor befolkningsgruppes ønsker og behov, og det var vel nesten enda mer beklagelig. 

 

EGEN VINNING

Et "problem" som sterkt opptok ledelsen i NCC var det faktum at et lite fåtall medlemmer benyttet sitt medlemskap i et forsøk på å fremskaffe egne rabatter og særfordeler.

Dette var på ingen måte noe nytt problem, det hadde vel mer eller mindre eksistert siden klubbens etablering, og hadde nok på mange måter vært medvirkende til at NCC hadde fått et ubegrunnet "frynsete" rykte.

Kjell Mønnich tok spørsmålet opp på lederplass i Caravan, der han refererte til det han kalte "Campingkongen", som ble beskrevet som en person med vel synlig NCC-merke, som i sin framferd gjorde krav på rabatter, særfordeler og ga klart uttrykk for at han både kunne og visste alt bedre enn forhandlere eller campingplasseiere.

Hvis han ikke fikk det som han ville skulle det hele rapporteres til NCC, dersom ønskene ikke ble innfridd.

NCC som organisasjon tok selvsagt klart avstand fra denne fremgangsmåten, og beklaget at enkelte hadde klart å ødelegge et mulig samarbeid med sin oppførsel.

Man var derfor nøye med å understreke at NCC bevisst prøvde å profilere seg som en seriøs organisasjon, og ville bort fra den "gamle image" om at man betraktet seg selv som høyerestående caravanister.

Det hele kan jo høres nokså banalt ut, men faktum er nok at NCC blant den gemene caravanist nok ble betraktet som noen som ville være litt bedre, med større og nyere vogner, og en egenpåtatt "besserwisser-mentalitet".

 

BENSINRABATT

1987 hadde man endelig funnet frem til en rabattordning for sine medlemmer på bensin.

Denne var inngått med oljeselskapet Mobil.

Man var imidlertid de første til å innrømme at tilbudet kanskje ikke passet for alle, men håpet at de som hadde anledning ville benytte seg av dette.

Rabatten var fastsatt til 20 øre pr liter bensin/diesel, og tok utgangspunkt i pumpeprisen. Forutsetningen var at man bestilte et Mobil EX kort som ved inngåelsen av avtalen kunne benyttes ved pumpen på 130 Mobilstasjoner.

Innføringen av bensinrabatt hadde i mange år stått sentralt for NCC, uten at man hadde klart å slå igjennom. Gjennombruddet kom først da Per Berntzen fra avdeling Lillehammer klarte å få innført en rabatt på den lokale Mobilstasjon, og det var i sin tur denne ordningen som ble utviklet til å omfatte alle medlemmer.

 

FREMTIDIGE SATSINGSOMRÅDER

De fremtidige satsingsområdene for NCC ble definert å være opplæring og å være med på å forme det man kalte fremtidens camping.

Det siste var vel noe upresist formulert, men det innebar at man ville forsøke å være i fremste rekke når den fremtidige camping skulle diskuteres og helt fra starten kunne være med å fremme caravanistenes sak.

Det ble i sakens anledning nedsatt en prosjektgruppe som skulle se på denne problemstillingen.

I den forbindelse ble det sendt et spørreskjema til rundt 1300 av NCC's medlemmer med muligheter for synspunkter på temaet.

 

BLADET CARAVAN

Medlemstidsskriftet Caravan hadde, hva sideantall angikk, sitt beste år noensinne.

Totalt omfattet bladets fem utgaver dette året hele 360 sider.

Rent økonomisk var det imidlertid langt fra noen "gullgruve", og regnskapet viste et underskudd litt i overkant av 117.000.

 

MEDLEMSVEKST

1987 markerte også en vekst i antall medlemmer i NCC, og ved årsskiftet 87/88 kunne man notere et medlemstall på i overkant av 12.500.

En i og for seg gledelig vekst, men det var samtidig bekymringsfullt at hele 1500 medlemmer hadde valgt å forlate organisasjonen, og det ble fra ledelsen nok en gang gitt uttrykk for at man ville forsøke å se på årsakene til dette og forsøke å demme opp for denne lekkasjen.

 

TILLITSMANNSKONFERANSER

På ettervinteren og våren 1988 ble det avholdt flere tillitsmannskonferanser, der man kunne glede seg over mange nye tillitsvalgte.

Det ble på disse sammenkomstene lagt bred vekt på skolering av disse, samtidig som man kunne konstatere at NCC som organisasjon var på rett vei.

 


MER "SVENSKE" PROBLEMER

Diskusjonen om norske vogner plassert i Sverige blusset også opp igjen.

Bakgrunnen var at flere nordmenn nå hadde valgt å plassere vognene på vintercamping i Sverige.

NCC hadde jo i sin tid fått innført en tidsgrense på tre måneder, og denne ble jo unektelig noe kort for denne typen camping.

Det hele virket jo nokså dustete, hvis man skulle følge reglene, så innebar jo dette at man måtte spa løs vogna midt på vinteren, kjøre den over grensen og så tilbake igjen. Det ble derfor gitt uttrykk for at man ønsket tidsperspektivet øket til seks måneder.

Fra NCC ble det imidlertid klart gitt uttrykk for at der gikk også grensen, da hensikten ikke var at norske vogner skulle gro fast i Sverige.

 

LANDSMØTET 1988

Landsmøtet 1988 ble arrangert i Trondheim, med 121 deltagere, hvorav 116 stemmeberettigede, med totalt 161 stemmer.

Samtlige avdelinger, med unntak av to, var representert. Landsmøtet føyet seg pent inn i rekken av rolige og saklige landsmøter i NCC.

Til tross for at organisasjonen hadde vokst seg større, hadde stemningen på landsmøtene blitt en helt annen. Nå gikk alt som smurt, noe som nok for en stor del må tilskrives dyktig ledelse og godt forberedte delegater. Landsmøtene sto ihvertfall i sterk kontrast til de utgavene av arten man hadde på 1960-tallet, som nok mest kunne sammenlignes med en polsk riksdag.

 

TILBAKE TIL NORSK CARAVAN CLUB

Av vedtak på landsmøtet kan tas med at NCC nå fikk "nytt" navn, ved at man droppet betegnelsen Landsforbund, og kort og godt skulle hete Norsk Caravan Club. Bakgrunnen var ganske enkel at den tidligere betegnelsen Norsk Caravan Clubs Landsforbund var både tung og vanskelig, samtidig som man understreket at det var i ord og handling man burde vise at man var landsomfattende.

 

LODDTREKNING

Valgene innebar ingen overraskelser, der Torgeir Strømmen ved akklamasjon ble gjenvalgt til president.

For første gang i historien måtte man imidlertid benytte loddtrekning ved et av valgene.

Dette gjaldt hovedstyremedlem fra Østlandet, der valgkomiteen hadde forelått Bjørn Wich fra avdeling Follo. Avdeling Asker og Bærum fremmet imidlertid benkeforslag på Ola Ellingsen, og stemmeresultatet viste 80 stemmer til begge, samt en blank.

I følge vedtektene skulle det derfor trekkes lodd, og denne gikk i Bjørn Wichs favør.

 

AVGIFTSØKNINGER

Et hett tema på Landsmøtet var ikke unaturlig hevingen av registreringsavgiften, innføring av årsavgift og det nye ferjeregulativet.

Det ble vel konstatert at NCC nok hadde gjort hva man kunne forvente, men at man med beklagelse måtte konstatere at dette ikke hadde ført frem.

Det ble imidlertid fremholdt at Norge består av to typer mennesker, oss normalt tenkende og Stortingsrepresentanter.

Det ble konstatert at disse ikke hadde noen forståelse for NCC's synspunkter, samtidig som departementale tjenestemenn overhodet ikke var kjent med NCC's eksistens!

 

SATSING PÅ TRAFIKKSIKKERHET

All statistikk tilsa at caravanister var en lite belastet ulykkesgruppe. Dette var jo i seg selv gledelig, men absolutt ingen sovepute for NCC og det trafikksikkerhetsarbeidet som ble bedrevet.

Landsmøtet gikk derfor inn for å prioritere kjøreopplæringen og også oppfordre til en større fokusering på vedleikehold og service på vognene.

 

SATSING PÅ "SOFTWARE"

Man konstaterte også at NCC i sin virksomhet hadde konsentrert mye av sin virksomhet rundt campingvogna som produkt. Man ville nå søke seg litt bort fra dette og i stedet fokusere på hvilke muligheter campingvognene ga.

Det skulle heretter legges vekt på den potensielle bruk av campingvogn har til å dyrke ulike hobbyer og interesser.

Det ble lagt opp til at temaorientering i lokalarbeid burde opprioriteres.

 

FORMANN BLIR LEDER

NCC hadde jo hittil stått som en nokså mannsdominert organisasjon. De siste års utvikling mot et mer kjønnsnøytralt samfunn, medførte selvsagt at også NCC måtte revurdere sine betegnelser.

Med stort flertall ble det derfor vedtatt at toppene i avdelingene nå skulle betegnes leder og nestleder og ikke som tidligere formann og viseformann.

 

4. ÆRESMEDLEM


I forbindelse med Landsmøtet utnevnte NCC også sitt fjerde æresmedlem.

Denne gang var det den tidligere direktøren i Drosjeforsikrings-selskapet Gjensidig, Sverre Fjeldsaa, som fikk denne æresbevisningen.

Begrunnelsen for utnevnelsen var at han "allerede tidlig på 70-tallet inngikk han en muntlig avtale om forsikring på campingvogner. Det viste seg at denne avtalen aldri ble nedskrevet på noe papir. Gjennom denne "ikke skrevne" avtalen beviste Fjeldsaa sin redelighet. Og gjennom denne avtalen gikk Drosjeforsikringen og NCC foran i utviklingen for å få redusert det generelle prisnivå fra 20 til 10 promille av vognas nyverdi".

Det ble også konstatert at Fjeldsaa "gjennom sin fremsynthet, og sin positive og aktive holdning til NCC har bidratt til organisasjonens vekst og utvikling. For det enkelte medlem betyr hans banebrytende arbeid at NCC-kontingenten i dag måtte vært circa 75 kroner høyere om vi ikke hadde hatt UNI-avtalen".

 

KONTINGENTHEVING

Apropos kontingent så ble denne på Landsmøtet besluttet hevet til 250 kroner for årene 1989 og 1990.

Denne beslutningen var ikke enstemmig, da avdeling Asker og Bærum foreslo å beholde kontingenten på 200 kroner.

Dette forslaget fikk imidlertid bare 24 stemmer, mens 137 representanter var for kontingentforhøyelse.

 

KAMP MOT ÅRSAVGIFT

Landsmøtet vedtok også en resolusjon der man tok skarp avstand fra den behandling caravanbrukerne hadde blitt til del i forbindelse med innføring av årsavgift, hevet registreringsavgift og nytt takstregulativ for ferjetrafikken.

For ytterligere å følge opp kampen mot myndigheten var det i Caravan nr. 3 1988 innsatt et brev stilet til Finansministeren, med oppfordring om å ta bort årsavgiften på campingvogner. Brevet skulle signeres med fullt navn og adresse og håpet var at så mange som mulig ville sende inn dette. 

Ingenting av dette førte imidlertid frem, og i Statsbudsjettet for 1989 var det istedet innbakt en forhøyelse av årsavgiften med 100 kroner, til 600.

NCC protestert selvsagt igjen, og man fikk til svar at årsavgiften var et forsøk fra myndighetenes side på en rettferdig omfordeling av skattebyrdene, og at ferie og fritid ikke kan unndras beskatning.

Javel, der er vel forsåvidt et argument man kunne kjøpe, under forutsetning av at begrepet rettferdig hadde hatt et visst snev av sannhet i seg.

Slik det nå var så var caravanavgiften og skatten på utenlands feriereiser de foreløpige eneste beskatninger på fritidssektoren, noe som vel neppe kan kalles rettferdig.

Det var vel nesten så det begynte å renne over både for NCC's ledelse og det enkelte medlem, og man ga nå uttrykk for at man vurderte kraftigere virkemidler foran Stortingsvalget 1989.

Hele problemkomplekset hadde nok fått mange til å revurdere sine oppfatninger både av politikernes kompetansenivå, og deres generelle troverdighet.

Personlig må jeg vel innrømme at de fra nå av nærmest hadde distansert seg fra oss vanlig dødelige, og nærmest stadfestet at de levde i sin egen lille verden. Generelt vil jeg jo si at hittil hadde politikere vært noen som "røra" i sin egen pytt, og vel kunne få lov til det, men etterhvert som man kom de litt nærmere inn på livet forsvant vel all den respekt man tidligere kanskje hadde hatt for politikere og byråkrater i kraft av sin stilling.

Ikke det at spørsmålet om årsavgift i den store sammenheng var en stor sak, men myndighetspersoner hadde med sin håndtering av denne, dokumentert at de totalt manglet kunnskap og vurderingsevne i en større sammenheng.

Det mest skremmende var derfor det faktum at de nok ville håndtere andre saker, av langt større viktighet, på en like klønete og lemfeldig måte. Det er jo beklagelig å måtte si det, men respekten for politikere og myndigheter, forsvant, for mitt vedkommende, som dugg for sola, og de har foreløpig ikke i noen større grad greid å gjenoppbygge denne tilliten.

 

BEDRE FORSIKRINGSAVTALE

Av mer gledelige endringer var at NCC hadde fått forhandlet frem en ny og bedre avtale med UNI.

Denne ga et NCC-medlem ytterligere rabatt på forsikringen, slik at denne nå totalt kunne komme opp i rundt 500 kroner, noe som i seg selv var det dobbelte av NCC's medlemskontingent.

 

TESTVOGN

På vårparten 1988 fikk NCC en gledelig "gave".

Fra norges eneste campingvognprodusent, Bjølseth, inngikk man nemlig en avtale om å disponere en Bjølseth 550 DL i to år, der man kunne utprøve ulikt teknisk utstyr samt benytte vogna i forskjellige markedsrettede aktiviteter.

 

TEKNISKE KONTROLLER


Lokalavdelingene av NCC gjennomførte fortsatt sine tekniske kontroller på medlemmenes vogner. Fremmøte var nok dessverre ikke så overveldende, men av de vogner som ble kontrollert viste det seg at opptil 95 prosent var befengt med feil og mangler.

Dette i sin tur foranlediget at NCC presiserte behovet for årlig service på et caravanverksted, og oppfordret samtidig myndighetene til å overføre ressurser til Biltilsynet, slik at også campingvogner kunne bli underlagt en mer kontinuerlig kontroll. Dette i sin tur ville medføre en økning av etterspørselen etter verkstedtjenesten hos caravanforhandlerne, og således sette disse i stand til å foreta de innvesteringer en utbygging av verkstedfunksjonen ville innebære.

At folk ikke var flinke til å ta service på vognene illustreres best ved at det fra et av Norges større verksteder ble utfakturert cirka 500.000 kroner i form av skader på vogner, fortrinnsvis forsikringsskader, og at hele 880 kroner var å henføre til kategorien ordinær service, to 24 punktservicer à 440 kroner.

 

NORDISK CARAVAN TREFF

1988 års Nordiske Caravan Treff ble avholdt på Lillehammer, i regi av NCC. Dette var markedsført som et "annerledes" treff, med seminar i foto- og caravanteknikk.

Været var også annerledes, og båt var ofte det beste fremkomstmiddel mellom de ulike kvarterene.

Nordisk mesterskap ble dette året vunnet av Torbjørn Nilson fra Sverige foran finnen Kim Andersson med beste nordmann, Tronn Skolsegg, på 4. plass.

I dameklassen vant Anne May Wiberg fra Finland, og de to norske damene Solveig Wich og Kari Lunde Ruud besatte henholdsvis 6 og 7. plass.

 

KJØREOPPLÆRING

Kjøreopplæring hadde siden tidlig på 1960-tallet vært et av NCC's beste medlemstilbud.

De forskjellige avdelingene hadde hatt ulike innfallsvinkler til håndtering av denne aktiviteten, og særlig avdeling Romerike hadde vært spesielt aktive.

Det var imidlertid avdeling Follo som var først med virkelig å sette kjøreopplæringen i system, med praktisk og teoretisk del, samt utlevering av et omfattende kursmateriell.

Dette kurset ble senere holdt som modell for den sentraliserte systematiseringen vedrørende kjøreopplæringen, og både konsept og materiell ble også eksportert til Danmark for avbenyttelse der.

 

NEDGANGSTIDER

Den generelle nedgangen i salget av campingvogner rammet også NCC, og i særdeleshet medlemstidsskriftet Caravan.

En markant reduksjon i antall annonser medførte at det totale sidetall for 1988 ble redusert til 336.

Underskuddet på driften av bladet oppgikk dette året til nesten 170.000 kroner.

 

MEDLEMSTALL

Norsk Caravan Club talte ved årsskiftet 1988/1989 13.177 medlemmer, hvilket ville si at man også hadde øket antallet 1988.

Denne økningen var imidlertid svært beskjeden, og det var derfor all mulig grunn til å spørre seg hvorfor fortsatt bare rundt 10 prosent av landets caravanister valgte å stå tilsluttet NCC.

Samtidig var det jo enkelte røster internt som fortsatt hevdet at NCC ikke burde bli større.

Den sentrale ledelses oppfatning var imidlertid at vekst fortsatt var et nøkkelord, da dette unektelig var en betydelig faktor i NCC's utrettelige kamp mot norske myndigheter.

Blant de enkelte avdelinger var nå Østfold den største med 880 medlemmer fulgt av Oslo med 661, Bergen 648 og Salten med 643.

 

MARKEDSFØRING

Markedsføring var blitt vedtatt som prioritert arbeide innenfor NCC.

Denne skulle både rettes mot medlemmer internt, men selvsagt også for å få flere medlemmer i organisasjonen.

I sakens anledning ble det også gjennomført en undersøkelse der man søkte å finne frem til hva ikke medlemmer mente og trodde om de som var medlemmer av Norsk Caravan Club.

Noen av de reaksjonene som fremkom var at NCC var en snobbeklubb/sosietetsklubb, NCC var for folk med god råd, i NCC ble du bare godtatt om du hadde den største vogna og det beste utstyret, NCC-medlemmer er helt spesielle, de opptar de beste plassene, klikker seg sammen, gjør stort nummer av at de er medlemmer med NCC-merker på sokkene, vogna, stolene, lua osv.

Man skulle vel være forsiktige mot å trekke for raske konklusjoner, men argumentene kjente man jo unektelig igjen fra organisasjonens tidlige år, så det var nok ikke så mye som hadde endret seg.

Det understreket jo samtidig nødvendigheten av å markere organisasjonen som den egentlig var og søke å få revet ned de gamle fordommene som fortsatt eksisterte.

Man ville derfor forsøke å fokusere på de felles goder man hadde og at hele organisasjonen var bygd på idealisme og pågangsmot, selv om man også var villig til å innrømme at det i egne rekker nok fortsatt fantes enkelte "bajasser", men det var jo absolutt ikke noe som var unikt for NCC.

Et av elementene i reklamekampanjen var en firesiders annonse i Se og Hør, der man håpet å formidle budskapet om at NCC var for helt vanlige mennesker, og at caravanister generelt var et tverrsnitt av Norges befolkning.


Grunnen til at valget falt på Se og Hør som medium for kampanjen var det faktum at dette bladet hadde et stort opplag og ble lest av hele familien, menn, kvinner og barn.

 

VERVEPREMIER

 Man satset også bredt på medlemsverving og laget i den anledning en folder der NCC ble presentert i sin fulle bredde.

For å stimulere medlemmene til å verve medlemmer ble det innført spesielle premier i form av krystallglass fra Magnor Glassverk, som kun ble distribuert i forbindelse med vervekampanjen.

 

NY MASKOT

Man lanserte også nye "maskotter", i form av en skilpaddefamilie.

Et av elementene i vervekampanjen var å gi denne familien et navn, og det manglet ikke på kreative forslag, Caravansen, Rullesen, Vraltesen, Krypen osv.

Det som av juryen til slutt ble funnet å være det beste var innsendt av Odd Siksjø fra Tufsingdal i nærheten av Femunden.

Han ga familiemedlemmene navnene Fredrik, Frøydis, Frode og Frida med etternavnet Frimann.

Juryens begrunnelse var at dette navnet på mange måter symboliserte caravanlivet, da man utvilsomt er FRI, som fuglen og uavhengig av vær og vind. Førstepremien i konkurransen var et 1-ukes opphold på Hunderfossen i NCC's Bürstner testvogn, som ble gjennomført sommeren 1990.

 

VETERANVOGN

I samband med markeringen av NCC hadde man også tatt over en 30-år gammel uttrekkbar campingvogn av merket Knospe, som skulle brukes aktivt i markeringen av NCC.

Denne vogna var gitt det velklingende navnet "Trulte". Vognen ble sommeren 1989 benyttet i NCC's sommerpatrulje som i løpet av sesongen besøkte hele 190 campingplasser i Sør-Norge, med en lang rekke aktiviteter rundt vogna.

At "stakkars gamle" Trulte selvsagt ble sliten av all denne aktiviteten var nokså innlysende, og ved sesongens slutt var den i et utstrakt behov for vedlikehold. I den anledning ble det avertert i Caravan etter personer som hadde mulighet til å gå over klenodiet.

Disse storstilt anlagte kampanjene ga utvilsomt også uttelling, og aldri tidligere hadde medlemstilgangen vært så god, spesielt i juli måned. 

 

NYE RABATTORDNINGER

På rabattsiden hadde man til 1989 forhandlet frem rabattavtale med 13 campingplasser i Finland, samt med samtlige plasser i Danmark drevet i regi av DCU.

Man hadde også fått til en avtale med 10 prosent rabatt hos fergeselskapet Scarlett Line, på ruten mellom Landskrona og København samt Gedser - Travemünde.

Man hadde fortsatt sin rabattavtale med DFDS mellom Oslo og København.

 

NYE KONTORLOKALER

På vårparten 1989 kunne NCC ta i bruk helt nye kontorlokaler. Man hadde nemlig leid en eldre enebolig rett utenfor Oslos bygrense, i Solheimveien 18, på Skårer, rett i nærheten av E6.

 

ORGANISASJONSSEKRETÆR

Selve kontoret ble også styrket på personellsiden ved at man gikk til ansettelse av en organisasjonssekretær, slik at NCC's sekretariat nå besto av tre heltidsansatte personer.

Den nyopprettede stillingen skulle hovedsakelig ta seg av medlemsrettet virksomhet.

Den som ble ansatt i denne posisjonen var Harald Kulø, med bakgrunn i transportbransjen, og nylig gjennomført tilleggsutdannelse i bedriftsøkonomi og markedsføring.

På tidspunktet for ansettelsen var han også nestformann i avdeling Asker og Bærum.

 

TOALETT-TØMMING

På den politiske arena var det dette året tømmemuligheter for toaletter fra bobiler og campingvogner, samt turistbusser som var det heteste tema. Problemstillingen ble forsåvidt reist av NCC. De moderne bobilene var ofte utstyrt med to avfallstanker, en for spillvann og en for toalettet. Disse ble hovedsakelig tømt via slanger, og mottagningsforhold for disse var stort sett mangelvare.

Det i sin tur resulterte nok i at noe av dette ble tømt rett i naturen, og NCC tok til orde for å forsøke å få til ordnede forhold for denne gruppen.

Det var imidlertid ikke bare å fokusere på problemet, da det også syntes noe uklart hvilket statlig organ som til syvende og sist hadde ansvaret for tømming av disse tankene.

Etter at NCC hadde brakt problemet på bane ble det også tatt opp i Stortingets spørretime, der daværende statsråd Lars Gunnar Lie lovet å se på saken og bringe problemstillingen inn for rette instans.

 


NORDISK CARAVAN TREFF

Nordisk Caravan Treff ble 1989 avholdt i Ähtäri i Finland, der totalt i overkant av 700 familier deltok.

Nordisk mester ble Kim Andersson fra Finland med Tronn Skolsegg på 2. plass. De øvrige norske plasseringene ble Per Morten Eriksen på 7. og Rolf Stolp på 11. plass.

I dameklassen seiret Kari Lunde Ruud foran Anne-Maj Wiberg med Gro Halvorsen på 4. og Solveig Wich på 5. plass.

 

FERDIGHETSKJØRINGEN

Ferdighetskjøringen sesongen 1989 resulterte i at det totalt var 265 medlemmer som klarte kravene til ferdighetsmerket i gull, sølv eller bronse, og av disse var det 52 bronsemerker.

Fleste merkekjørere hadde avdeling Romerike med 33 merker foran Sogn og Fjordane og Follo med 27, deretter fulgte avdeling Oslo med 21, Asker & Bærum og Gjøvik 14, Trondheim 13 og Lillehammer og Østfold med 12.

På en statistikk der antallet merketagere var regnet ut i prosent av avdelingenes medlemstall toppet Sogn og Fjordane med 10,9 prosent foran Asker og Bærum med 7,4 og Follo med 7 prosent. Man måtte således konstatere at det var en svært liten del av medlemmene som benyttet dette tilbudet. 

 

BLADET CARAVAN 1989

Sidetallet i medlemsbladet Caravan fortsatte å synke og 1989 endte man tilslutt på 268 sider, en nokså markant nedgang fra toppåret 1987 med 360. Regnskapsmessig viste man også et tildels stort underskudd, som kom opp i hele 264.104 kroner.

 

MEDLEMSTALL

Antall medlemmer i NCC var den 31.12.1989 steget til 13.854. Dette innebar fortsatt vekst, men man la heller ikke skjul på at den var bekymringsfull liten, i og med at såpass mange fortsatt valgte å forlate organisasjonen.

 

LANDSMØTET 1990

Landsmøtet 1990 ble avholdt i Haugesund, 25-27. mai, og ble som vanlig prikkfritt gjennomført. Man tok faktisk denne gang i bruk de helt store ordene og betegnet det hele som et glimrende landsmøte, selvsagt mye takket være organisasjonskomiteen i avdeling Haugesund med Gaute Undheim i spissen.

Totalt tellet landsmøtet 135 delegater, og med tillegg av ektefeller var nok det samlede antall NCC-medlemmer rundt 250 personer.

 

JUBILEUMSGAVE

Landsmøtet markerte samtidig NCC's 30-års jubileum, noe som ble feiret med en jubileumsmiddag fredagskvelden.

De fleste avdelinger hadde i anledning jubileet donert en pengegave til Hovedstyret, som på denne måten kunne overrekke en sjekk på 30.000 kroner til barneavdelingen ved Haugesund Sykehus, der de ble øremerket til miljørettede tiltak.

En positiv gest, som tilfulle markerte at NCC var en organisasjon med en "sosial" profil og et sterkt engasjement også for barn.

Det var også lagt opp til en jubileumsforestilling iscenesatt av Kari Lunde Ruud, Kjell Petter Kolberg og Gaute Undheim, der orkesteret "Tre Busserulls" var det bærende element.

Det skal visstnok også ha vært "korsang" med Hovedstyret, noe som også ble en suksess, men neppe takket være musikalske kvalifikasjoner.

 

REGIONINNDELING

Det store diskusjonstemaet var den planlagte oppdeling i regioner.

Før det endelige vedtak av dette hadde man hatt inngående drøftelser i alle lag av organisasjonen.

De som sterkest tok til orde for motstand mot regionoppdelingen var avdeling Rogaland, som dømte det nye forslaget nedenom og hjem, og ville at det hele skulle legges på is til neste landsmøte. Det ble unektelig en del debatt frem og tilbake, men man kunne tilslutt enes om å prøve den nye ordningen de neste 4 årene, mot stemmene fra avdeling Vest-Agder, Bergen, Glåmdal og Rogaland, slik at stemmetallet ble 162 for og 15 mot.

Den nye organisasjonsformen innebar videre at Landsmøte heretter bare skulle avholdes hvert 4. år, noe som av enkelte delegater ble hevdet å være for sjelden.

Et av argumentene for 4-års intervaller var å unngå at møtekostnadene for NCC skulle skyte i været. Selve Landsmøtet skulle bestå av 125 personer, og av disse skulle 100 stykker komme fra avdelingene, utregnet etter Saint-Lagues metode, etter at hver avdeling først hadde fått en representant. Man kuttet også ut de tidligere benevnelsene Hovedstyre og Arbeidsutvalg og istedet fikk man et Landsstyre bestående av 22 personer, som skulle velges av regionene. Landsstyret på sin side valgte 2 representanter til Sentralstyret, som skulle bestå av 5 personer, der de øvrige tre var President, visepresident og et sentralstyremedlem valgt av Landsmøtet.

De tre sistnevnte skulle velges for fire år, mens de to som ble valgt av Landsstyret hadde funksjonstid på ett år.

NCC's avdelinger skulle deles opp i 11 regioner som skulle velge landstyret basert på regionenes medlemstall, der avdelingenes representasjon på regionmøtet skulle være den samme som for Landsmøtet. Av de 22 medlemmene i Landsstyret var halvparten på valg hvert år.

Det hele var unektelig litt klønete, ihvertfall tok det lang tid for undertegnede, før jeg helt hadde fått med meg alle poengene.

Men, det var sikkert fint.


Når det gjaldt de enkelte regioner så ble disse navngitt til Finnmark bestående av Finnmark fylke.

Region Troms var geografisk avgrenset til Troms fylke, men slik at også Narvik og omegn havnet i denne regionen.

Region Nordland Nord ble avgrenset til Nordland nord for Vestfjorden, mens region Nordland Syd omfattet resten av Nordland fylke.

Region Trøndelag omfattet fylkene Nord- og Sør-Trøndelag.

Region Møre og Romsdal/Sogn og Fjordane inneholdt de to nevnte fylker.

Region Hordaland var avgrenset til Hordaland fylke.

Region Rogaland og Agder omfattet Rogaland og de to Agder-fylkene. Region Te/Ve/Bu inneholdt fylkene Telemark, Buskerud og Vestfold. Region Hedmark/Oppland inneholdt begge disse to fylkene, men man hadde også valgt å innlemme avdeling Eidsvoll og omegn i denne regionen.

Den siste regionen hadde navnet Akershus/Østfold og omfattet disse to fylkene pluss Oslo.

 

INGEN KONTINGENTHEVING

God medlemstilgang, kostnadsbevisst administrasjon samt UNI-avtalen ble angitt som grunn til at man ikke vurderte å heve kontingenten.

Med hensyn til selve innbetalingen så endret man litt på rutinene ved at man gikk bort ifra kalenderåret som kontingent år. Dette hadde hittil avstedkommet visse problemer da medlemmer som meldte seg inn i august/september fant det urimelig at de skulle betale full kontingent for innmeldingsåret. Nyordningen medførte at de som meldte seg inn etter 1. juni fikk medlemskort som varte ett år frem i tid.

 

VALG

Blant valgene så ble både president og visepresident, Torgeir Strømmen og Kristian Fremstad, gjenvalgt med akklamasjon. Gjenvalgt ble også Kari Lunde Ruud, dog etter kampvotering med Anna Aalberg fra Vestfold Søndre.

I og med vedtaket av den nye organisasjonsmodellen ble samtidig funksjonstiden for de syv distriktsrepresentantene forlenget ut 1990, mens valget på det nye Landsstyret skulle foretas regionsvis utover høsten.

 

KJØREKURS

Våren 1990 ble det nye kjørekurset for alvor satt ut i livet. Hittil hadde nok basisen hoved-sakelig vært den praktiske delen, og bare et fåtall avdelinger hadde i tillegg også gitt teoretisk undervisning.

En av foregangsavdelingene i så måte var Follo, og det var denne avdelingens opplegg som dannet basis for NCC's offisielle lærebok i caravankjøring.

For ytterligere å bedre mulighetene ble det også "utdannet" 9 hovedinstruktører, som igjen sto for utdannelsen av rundt 70 instruktører på avdelingsnivå. Mulighetene til å drive en "profesjonell" kjøreopplæring syntes nå å være til stede.

 

OL-CAMPING

Lillehammer skulle jo arrangere OL i 1994, og i den anledning var NCC gitt ansvaret for den offisielle OL-Campingen.

Oppdraget var gitt av LOOC, Lillehammer Olympiske Organisasjonskomité, og var jo som sådan egentlig en anerkjennelse av NCC som organisasjon, nå også som offisiell OL-leverandør av campingtjenester.

Det som oppdraget gikk ut på var å etablere avtaler med campingplasser i et stort område rundt Lillehammer, begrenset til 1,5 times kjøring i alle retninger. Man skulle også forestå all booking også for de som kom med egen vogn, samt søke å fremskaffe campingvogner til utleie.

Man skulle også stå for kontroll av utleievogner før og etter OL, samt kontrollere vognene ved skifte av leietager.

Det skulle også etableres en 24-timers servicefunksjon som skulle sørge for at alle vogner virket upåklagelig.

Tilslutt skulle NCC bidra til at prisnivået ble holdt på et fornuftig nivå.

NCC's første utspill i sakens anledning var et "opprop" i Caravan der medlemmene ble bedt om å indikere hvorvidt de var interessert i fast plass under OL, eller eventuelt kunne tenke seg å leie ut vogna, for hele eller deler av OL-perioden.

 

CAMPINGBIL-AVGIFT

Fra 1. desember 1990 hadde regjeringen forhøyet importavgiften på bobiler fra 18 til 36 prosent.

NCC protesterte selvsagt på dette og i et brev stilet til Stortingets finanskomité ble det påpekt at campingbilene nærmest ble "med på kjøpet" da myndighetene ville søke å begrense salget av de da så populære kombinertbilene.

NCC påpekte at dette var en uriktig sammenblanding, og indikerte at man trodde avgiftsøkningen ville virke svært hemmende på salget av bobiler, og således redusere statens inntekter.

De eneste som ville bli rammet var norske caravanforhandlere, som allerede var hardt presset. NCC foreslo overfor myndighetene at man heller stimulerte til økt satsing på import av halvfabrikata for så å innrede disse i Norge, og på den måten stimulere til etablering av nye arbeidsplasser.

 

NORDISK CARAVAN TREFF

Det Nordiske Caravan Treff ble arrangert i Sverige, nærmere bestemt i Karlsborg i regi av Skaraborgseksjonen av Caravan Club.

Åpningsseremonien inneholdt de samme høytidelige elementer som tidligere, men var skåret betraktelig ned i tid slik at det hele var overstått på en halv time, noe som ble satt stor pris på av deltagerne.

Totalt deltok 876 vogner hvorav 263 fra Norge.


Nordisk mesterskap ble vunnet av Gøsta Larsson, mens de norske deltagerne, Steinar Ruud, Tronn Skolsegg og Ivar Frydenlund plassert seg som henholdsvis nr. 2, 4 og 10, noe som ga Norge en 2. plass i nasjonskonkurransen. Blant damene ble Kari Lunde Ruud nr,. 4, Gro Halvorsen nr. 5 og Solveig Wich nr. 6.

 

FREMGANG FOR MERKEKJØRINGEN

Ferdighetskjøringen ga 1990 en dobling i antallet bronsemerker i det antallet beståtte prøver steg fra 62 til 121.

Flest bronsemerker ble tatt i avdelingene Bergen og Sogn og Fjordane med 15 foran Mosjøen og Eidsvoll med 7.

Ser man på det totale antallet beståtte prøver, til både gull, sølv og bronse, var det avdeling Sogn og Fjordane som toppet med 39 merker foran Romerike med 31 og Follo med 27.

Det ble også utarbeidet en statistikk over det totale antall bronsemerketagere gjennom tidene og på denne listen lå avdeling Romerike på topp med 96 stykker foran Østfold med 66 og Follo med 64.

Totalt var det opp gjennom årene 1032 NCC-medlemmer som hadde bestått prøvene til bronsemerket.

 

GULLMERKET FOR 20. GANG

1990 var også året da man for første gang kunne dele ut en plakett for bestått prøve til gullmerket for 20. gang.

De fire medlemmene som fikk denne hedersbevisningen var Per Hellne, Wiggo Bergseng, John Sandberg og Rolf Stolp.

 

NY TESTVOGN

NCC hadde i to år disponert en testvogn fra Bjølseth. Denne var nå levert tilbake og i stedet hadde man fått låne en Bürstner Holiday 5100 TL, stilt til rådighet av den norske importøren Kroken Caravan A/S på Åndalsnes.

 

FLAGGREGLER

Et diskusjonstema som lenge hadde gått medlemmene imellom, og andre for den skas skyld, var NCC's flaggpolitikk.

Man hadde jo i alle år hatt en flaggstang der såvel det norske flagget som NCC-vimpelen var opphengt.

Man stilte seg spørsmålet om lovligheten av dette og kom til slutt fram til at denne kombinasjonen ikke var godtagbar, med den følge at disse to flaggene måtte henges på separate stenger. Medlemmene ble derfor oppfordret til for fremtiden å følge de angitte flaggregler.

 

15.000 MEDLEMMER

Medlemstilgangen 1990 ble betegnet som svært god og på høstparten kunne man passere medlemsnummer 15.000.

De som fikk dette historiske nummer var Grete og Ola Kåre Årviknes fra Rælingen, og det hele ble markert med en liten tilstelning på NCC's kontor. Totalt oppgikk medlemstallet ved årsskiftet 1990/91 til 15.250, noe som var en økning på rundt 3.000 nye medlemmer.

I og med at NCC ble regnet som en familieklubb tilsa dette at rundt 50.000 mennesker hadde et visst forholdt til NCC, et faktum som fra ledelsens side ble karakterisert både som en forpliktelse og inspirasjonskilde.

 

LEDELSESOPPLÆRING

I Januar 1991 avviklet NCC sitt første lederopplæringskurs, som var tiltenkt å bli et satsingsområde for NCC.

Erfaringene etter dette første kurset var udelt positive. Deltagerne ble av profesjonelle instruktører drillet i ledelse, motivasjon og kommunikasjon, og de som deltok kunne bare anbefale dette opplegget til kommende avdelingsledere.

 

DET NYE LANDSSTYRET

Det første møtet i det nye Landsstyret ble avholdt vinteren 1991. Valgene til dette var foretatt regionsvis, og det nye Landsstyret skulle på sin side velge to medlemmer til sentralstyret.

Valgkomiteen hadde foreslått Kjell Petter Kolberg fra region Troms og Åge Ødegaard fra Oppland/Hedmark, og disse to ble enstemmig valgt. Sammen med de tre tidligere valgte representanter, Torgeir Strømmen, Kristian Fremstad og Kari Lunde Ruud utgjorde de dermed NCC's sentralstyre for de kommende fire årene.

 

KONTINGENTHEVING

Landstyret vedtok på sitt møte enstemmig også å heve kontingenten fra 250 til 290 kroner.

 

FLER KVINNER I LEDELSEN

Et annet spørsmål det nye Landsstyret i NCC fikk å arbeide med var hvordan man best skulle legge forholdene til rette for å få flere kvinner med i ledelsen av organisasjonen.

Noe fasitsvar kom man vel ikke frem til, men man fikk ihvertfall konstatert at den offisielle holdningen var å inspirere flere kvinner til å ta aktivt del.

 

FREMTIDENS CAMPING


Som foredragsholder på Lands-styremøtet hadde man Birger Rustberggaard fra Foreningen for Overnattingssteder som organiserte de norske campingplasseierne.

Han redegjorde for campingplasseiernes syn på fremtidens camping.

På mange felt kunne man konstatere at næringen og NCC hadde sammenfallende interesser, og det ble lagt opp til et nærmere samarbeid.

De punkt der man derimot ikke kunne påregne støtte fra NCC var i kampen mot å forby overnatting på rasteplasser eller i arbeidet mot et generelt forbud mot fri camping.

NCC sa seg imidlertid enig i at man ikke kunne tillate fri camping rett utenfor en etablert campingplass eller permanent leirslaging på rateplasser.

 

NORDISK CARAVAN RÅD

1991 gikk presidenten i Norsk Caravan Club også inn som leder i Nordisk Caravan Råd, og ble med dette faktisk den første norske leder noen gang.

Han bekledde denne posisjonen fram til våren 1995, da han ble avløst av Sven-Olof Karlsson, President i Caravan Club of Sweden.

 

DEBATTEN OM FRICAMPING

Debatten om den såkalte fri- eller villcamping gikk ufortrødent videre og NCC tok i sakens anledning til orde for en bedre definering av begrepene. Man karakteriserte begrepet camping som opphold på campingplasser, mens fricamping ble definert som camping utenfor campingplasser og villcamping var camping der dette var uttrykkelig forbudt.

Man påberopte seg den såkalte "allemannsretten" og fant det urettferdig at fotturister med vandrertelt var godtatt mens campingvogner ikke var det. Fokuseringen på det miljømessige mente man å kunne imøtegå med det faktum at moderne bobiler og campingvogner var utstyrt med både toalett og søppeldunk. Spørsmålet om tidsbegrenset opphold på rasteplasser ble imøtegått med at dette i så fall måtte gjelde alle veifarende ikke bare caravanister.

Generelt var NCC selvsagt imot forbudslinjen og påpekte at mye av problemet var oppstått som en følge av at campingnæringen ikke hadde klart å tilpasse seg utviklingen.

I det hele tatt ble diskusjonen om fricampingen fra NCC ansett som såpass viktig at man på alle vis ville prioritere kampen mot forbud med alle midler.

De punkter man i sakens anledning hadde notert seg var at campingnæringen måtte følge med i utviklingen og tilpasse sitt produkt ved for eksempel å tilby mulighet for enkelt og rimelig opphold over natten.

Man påpekte også at lokale og sentrale myndigheter måtte legge forholdene tilrette for enkle oppstillingsplasser med mulighet for søppeltømming, utedo og ferskvann mot en rimelig godtgjørelse.

Veimyndighetene måtte innskjerpe at søppel og toaletter langs veiene ble tømt og rengjort regelmessig.

Kommunene burde i langt større grad bidra til etablering av campingplasser i attraktive områder for derigjennom å eliminere uheldig fricamping.

NCC på sin side måtte prioritere det holdningskapende arbeidet med hensyn til forsøpling og uheldig fricamping.

NCC måtte også prioritere og oppgradere det arbeidet som ble nedlagt for å gjøre brukerne av campingvogner og bobiler hørt i debatten og aktivt søke å legge forholdene best mulig til rette. I løpet av året begynte resultatet av arbeidet å gjøre seg gjeldende ved at det på flere steder ble installert spesielle tømmeanlegg for bobiler på rasteplassene.

 

ÅRSAVGIFTEN

Striden om årsavgiften for campingvogner var fortsatt ikke død, men NCC måtte nok tåle en viss kritikk for at denne ikke var blitt fjernet.

Man innrømmet forsåvidt at man kanskje kunne ha lagt sterkere press på myndighetene, men understreket at det her var snakk om prioriteringer og ressursbruk. Man presiserte i sakens anledning at NCC's hovedstrategi hadde hatt to mål nemlig å få avgiften fjernet og å arbeide for et rettferdig avgiftssystem innenfor ferie og fritid.

Sentralstyret hadde ved flere anledninger drøftet problemstillingen og kommet frem til at tidspunktet for helt fjærning av avgiften neppe var tilstede.

Noe av bakgrunnen for dette var at NAF, med sine 500.000 medlemmer, ikke hadde hatt noen synderlig suksess i sin kamp overfor myndighetene med hensyn til bilavgifter.

På det daværende tidspunkt gikk derfor NCC inn for nedsettelse av et statlig utvalg for å utrede spørsmålet om beskatning av ferie og fritid.

Man ville videre prioritere at førstegangsregistreringsavgiften på campingvogner ble fjernet. Dette siste punktet lyktes man da også med i løpet av året.

I tillegg kunne man notere at økningen av årsavgiften ble mindre enn man på forhånd hadde fryktet.

 

NYE RABATTORDNINGER

På rabattsiden kunne man våren 1991 presentere en helt ny avtale med hensyn til drivstoff.

Den tidligere avtalen med Mobil var sagt opp og i stedet hadde man innledet et samarbeid med Shell der man på årsbasis oppnådde en prisreduksjon som steg i henhold til antall fylte liter.

Fra NCC anså man også at Shell-avtalen var bedre fordi Shell hadde et bedre utbygd innenlands stasjonsnett og at man ved hjelp av Euro-Shell kortet kunne tanke over stort sett hele Europa.

NCC fikk på sin side også en viss inntekt av det antallet liter medlemmene kjøpte, og det kunne således også bety en ikke ubetydelig inntektskilde for NCC som organisasjon.

Det var derfor med stor glede at mange av NCC's medlemmer hadde valgt å si ja til det nye tilbudet og bestilte Shell-kort.

 


NORDISK CARAVAN TREFF

Nordisk caravantreff ble avviklet i Roskilde i Danmark, og ble vel kanskje ikke helt 100 prosent vellykket.

NCC's organisasjonssekretær Harald Kulø deltok på Nordisk for første gang og utrykte i etterhånd at han savnet den velrenommerte danske gemyttlighet.

At treffet ble arrangert i samme område som noe tidligere hadde blitt benyttet til rockefestivalen i Roskilde, trakk også litt i negativ retning.

Det var nemlig ikke ryddet skikkelig opp og fantes fortsatt godt med sprøytespisser og andre uhumskheter på området.

 

FLERE MEDLEMMER

1991 medførte også en gunstig utvikling hva angikk antallet medlemmer.

Dette hadde fortsatt å stige og ved årsskiftet 1991/92 talte NCC 16.105 medlemsfamilier.

Man gledet seg også over at man var en av de få organisasjoner som faktisk greide å øke medlemstallet i denne perioden, men måtte samtidig konstatere at man fortsatt ikke hadde mer enn rundt 15 prosent av caravaneierne som medlemmer. Potensialet til fortsatt vekst var således stort.

 

NCC TOPP-CAMPING

Ved årsskiftet 1991/92 kunne NCC presentere nok et attraktivt medlemstilbud, nemlig NCC Topp Camping.

Man hadde over tid forsøkt å finne fram til verdige representanter for næringen, for deltagelse i denne kjeden.

Utvelgelsen var for en stor del foretatt av NCC's ulike regioner og det man spesielt hadde lagt vekt på var hyggelig vertskap og serviceinnstilt personale, trivelig miljø samt høye krav til renhold.

Fra NCC hadde man ikke noe primært ønske om flest mulig plasser i kjeden, men man håpet på en noenlunde fornuftig geografisk spredning.

Man hadde også hatt en engere samarbeid med et lite utvalg campingplasseiere, både for å lodde reaksjoner og å hente impulser.

For medlemmene av NCC innebar nyordningen at man fikk et klippekort som skulle stemples ved hver overnatting og der man etter hvert syvende stempel hadde rett til en gratis overnatting. Samtidig utgikk den gamle rabattavtalen man hadde med enkelte plasser.

I første omgang var rundt 70 plasser med i den nye kjeden, men man indikerte at dette nok ville øke betraktelig.

 

LAVERE FERJETAKSTER

Ved årsskiftet kunne NCC også notere at man hadde vunnet frem i sitt arbeid for lavere fergetakster.

På enkelte ruter innebar dette en prisreduksjon på oppimot 50 prosent, og NCC følte virkelig at man hadde nådd fram med sin dokumentasjon.

 

BLADET CARAVAN

Medlemsbladet Caravan hadde gjennom alle år vært sett på som et av de mest attraktive medlemstilbud, og i mange tilfelle kanskje det eneste som det store flertall hadde nytte av.

Man ville derfor søke å gjøre dette langt mer attraktivt.

På vårparten 1991 ble det derfor nedsatt en komité bestående av Kristian Fremstad fra avdeling Salten, Irene Frostad fra avdeling Narvik og omegn og Knut Noer fra avdeling Oslo.

Disse hadde som mandat "Å utredemulige løsninger for å produktutvikle Caravan."

Komiteen gjorde et svært så grundig arbeid og i juni 1991 kunne man presentere sin innstilling. Konklusjonene i denne var at bladets målgruppe fortsatt skulle være NCC's medlemmer, men at bladet også burde selges i løssalg hos caravanforhandlere og campingplasser, til en pris av 25 kroner.

Innhold, redigering og stoffprioritering skulle tillegges redaksjonen, og være i henhold til nærmere fastsatte retningslinjer.

Forslaget om å trykke egne regionsider ble funnet ikke å kunne imøtekommes.

Det ble også fastsatt at det idealistiske arbeidet skulle gis en mer systematisk økonomisk honorering.

Det ble også besluttet å melde bladet inn i Fagpresseforeningen, og at antallet utgaver skulle økes til 6 nummer fra 1992.

Rent økonomisk hadde komiteen konkludert med at utgivelsen av bladet ville gå med et underskudd på i overkant av 300.000 kroner på årsbasis. 

Konkret så resulterte komitéarbeidet i at Caravan til 1992 fikk en utvidelse av staben.

Man hadde nemlig gått til det skritt å ansette Knut Noer Jr. som deltidsansatt redaksjonssekretær i bladet.

Samtidig forsøkte man med en noe bedre struktur på tidsskriftet med mer seksjonering i stoffgrupper.

 

KOMPETANSEHEVING

NCC betegnet seg jo selv som en forbrukerorganisasjon, der et av hovedmålene var både å tale forbrukernes sak, men også å hjelpe disse i flest mulig situasjoner.

For å kunne gjøre dette på en best mulig måte trengtes kunnskap, og man foretok igjen en opprioritering i arbeidet med å øke de tillitsvalgtes kompetansenivå.

Først ut var den tekniske siden, der man på sikt ville prøve å "utdanne" tekniske kontaktmenn i alle avdelinger.

Den klare undertonen fra NCC var at NCC skulle bli den ledende organisasjonen innen camping i Norge.


Man kan vel i sakens anledning spørre seg om man ikke allerede hadde denne posisjonen, så det var vel heller et spørsmål om å øke avstanden, og å høyne det allerede eksisterende nivå.

 

NORDISK CARAVAN TREFF

Nordisk Caravan Treff ble 1992 avviklet i Harstad og ble en formidabel suksess. Det hele var usedvanlig velregissert, og NCC hadde da også på forhånd nedlagt et kjempearbeid.

Totalt deltok ca. 1200 vogner hvorav 550 var norske.

I det nordiske mesterskapet seiret finnen Kim Andersson i herreklassen og Kari Lunde Ruud blant damene.

Av de øvrige norske deltagerne ble Rolf Stolp nr. 3, Tronn Skolsegg nr. 4 og Arve Jensen nr. 7.

I dameklassen kom Solveig Wich på 4. plass og Karin Granberg på 5.

 

FERDIGHETSKJØRINGEN

Resultatene over kjøringen til ferdighetsmerket viste igjen at Romerike hadde flest merketagere med 40 stykker foran Follo med 29 og Sogn og Fjordane med 23. Avdeling Asker og Bærum havnet på 4. plass med 17, og var samtidig den avdeling som hadde flest merketagere i prosent av antallet medlemmer, nemlig 8,94.

 

MEDLEMSTILGANGEN

Medlemstilgangen 1992 var nok mer beskjeden enn man hadde forventet.

Alt i alt ble ca. 2200 nye familier medlemmer av organisasjonen, men samtidig var det 2.000 som valgte ikke å fornye medlemskapet, slik at nettotilveksten dette året bare var 244 familier.

Totalt oppgikk antallet medlemmer til 16.349 familier fordelt på 64 avdelinger.

Som eneste nye avdeling 1992 var tilkommet avd. Vest-Lofoten.

Landsstyremøte som ble avviklet i mars 1993 uttrykte en viss bekymring over den sviktende medlemstilgangen, selv om man samtidig så det positive i det faktum at man i det hele tatt hadde vekst, noe de færreste organisasjoner kunne vise til. Man gikk imidlertid inn for å bevilge midler til markedsføring av NCC for om mulig å øke medlemstallet ytterligere.

Det ble samtidig notert at 70 prosent av de nyinnmeldte var vervet av eksisterende NCC-medlemmer. Det ble også vurdert å "gi bort" medlemskap til førstegangskjøpere av campingvogn og bobil, men forslaget fikk ingen gehør blant delegatene.

Det ble også tatt til orde for at NCC ikke var flink nok til å informere eksisterende medlemmer om de medlemstilbudene man faktisk hadde.

Så her ble det rettet en viss kritikk mot sekretariatet.

 

TØMMESTASJONER

NCC hadde jo arbeidet for å få etablert flere tømmesteder for toaletter og spillvann langs veiene. Det var derfor med en viss glede man til sommersesongen 1993 kunne konstatere at antallet slike anlegg var kommet opp i rundt 150 stykker.

Det paradoksale i situasjonen var dog at det ikke var lov å opplyse, via skilt, om hvor disse fantes da det i Vegdirektoratet ennå ikke var utarbeidet et godkjent skilt.

 

OVERNATTING

NCC hadde i lange tider overfor veimyndighetene arbeidet for retten til overnatting på rasteplasser, og det var derfor med en viss tilfredshet at man kunne konstatere at kontorsjef Jan T. Isaksen i et radiointervju opplyste at "Det er ikke forbudt å overnatte på rasteplasser, og det bør jo være en utfordring til campingplassene å gjøre slik overnatting minst mulig".

På sensommeren gikk det også ut rundskriv fra Vegdirektør Olav Søfteland der det het at skilting med "Camping Forbudt" ikke skulle benyttes på rasteplassene, som mulig tekst ble i stedet anbefalt "Opphold over 12 timer ikke tillatt".

Avisene denne sommeren var mye preget av denne problemstillingen og caravanister og bobilturister ble i sakens anledning beskyldt for både det ene og det andre, uten at noe konkret bevis egentlig ble fremskaffet.

Problemstillingen var også tema på de Lederkonferansene som ble avholdt av NCC høsten 1993.

Her kunne man, ikke uventet, enes om at det hadde vært

"en urettferdig hets mot campingturister", der de ble beskyldt for å forsøple naturen, lage køer på veiene og overnatte utenom campingplassene. En av grunnene til at det var så lett "å skyte" på denne gruppen ble oppgitt å være synligheten, da en campingvogn og bobil var lette å få øye på.

Det var ihvertfall tydelig at dette måtte bli et fokusområde for NCC, der man i fremtiden måtte bli enda flinkere til å informere og gi saklige opplysninger om de faktiske forhold, slik at utbrette misforståelser kunne bli ryddet av veien.

 

TEKNISK SERVICE

Utfra det faktum at medlemmene av NCC, grunnet de "dårlige tidene" beholdt campingvognene lenger enn "normalt", tilsa at NCC utøket satsingen på teknisk service overfor medlemmene.

I nært samarbeid med Børre Rikardsen fra Caravanhandlernes Forbund, AGA Progas AS, Electrolux og Alko-Kober ble det satset på utdanning av tekniske kontaktpersoner i NCC.


I tillegg fortsatte man presiseringen av viktigheten ved å holde vogna i teknisk god stand, og sette den inn til en årlig service.

Det ble videre arbeidet med en spesialavtale med forhandlerne om en ensartet service til en felles pris.

 

KJØREKURS

Man måtte nok dessverre konstatere at den uttalte satsingen på kjørekurs dessverre ikke hadde gitt den uttelling man hadde håpet.

Siden innføringen av det nye kursopplegget i 1990 var ambisjonen at samtlige avdelinger skulle avholde slike kurs.

Det ble satset mye på utdanning av kjøreinstruktører, som i seg selv medførte et betydelig utlegg for NCC. Man var derfor nødt til å stille visse spørsmål ved hele opplegget.

Som grunn for manglende kurs ble oppgitt, dårlig påmelding, dårlig kommunikasjon mellom sportskomité og styret og mangel på øvelsesvogn.

Nå skal det imidlertid tillegges at 10 avdelinger hadde avholdt kurs hvert år, og totalt hadde 484 medlemmer fått anledning til å gjennomgå kjørekurset.

 

FERDIGHETSMERKER

Når det gjaldt antall beståtte prøver til ferdighetsmerket var det også 1993 avdeling Romerike som hadde flest med 43 stykker foran Sogn og Fjordane med 36 og Follo med 25.

Avdeling Sogn og Fjordane hadde flest merketagere i prosent av antall medlemmer 9,36 foran Follo med 6,94 og Steinkjer med 6,9. Man måtte således fortsatt konstatere at det var et relativt lite antall medlemmer som benyt-tet dette tilbudet.

 

NORDISK CARAVAN TREFF

Det nordiske Caravan Treff ble 1993 avviklet i Åbo i Finland, der faktisk bare drøyt 400 vogner deltok.

Det nordiske mesterskapet ble vunnet av Gøte Backman fra Finland med beste nordmann, Rolf Stolp, på 5. plass. Terje Lunde Ruud ble nummer 6 og Arve Jensen nummer 7.

I dameklassen seiret Pia Carlsson fra Sverige, mens de norske damene Solveig Wich, Karin Granberg og Kari Lunde Ruud besatte henholdsvis 3, 4 og 5. plass.

 

NY SPØRREUNDERSØKELSE

NCC gjennomførte også sommeren 1993 en spørreundersøkelse blant gjester på campingplasser og utstillinger om deres syn og kunnskap om NCC.

Konklusjonen ble at det nok fortsatt var behov for informasjon.

35 prosent av de som ikke var medlem hevdet at de aldri hadde fått noe tilbud, og 22 prosent ga uttrykk for at de ikke hadde hørt nok om NCC.

Av de spurte oppga 10 prosent at de hadde vært medlem tidligere, og av disse igjen ga 70 prosent som grunn for utmeldelsen at de hadde solgt vogna.

 

REISERUTER PÅ DATA

Foran sommersesongen 1994 lanserte NCC en ny medlemsfordel. Man hadde på sekretariatet gått til anskaffelse av et avansert dataprogram, der man kunne få frem forslag til reiseruter for hele Europa.

Tanken var at man på sikt også skulle legge inn anbefalte campingplasser og attraksjoner i dette materiellet. Introduksjonsprisen var 50 kroner pr. reiserute.

 

OL PÅ LILLEHAMMER

Det som preget Norge vinteren 1994 var utvilsomt OL på Lillehammer.

Før dette hadde jo NCC arbeidet med tilretteleggelse av den påtenkte OL-campingen, der det nokså tidlig ble klart at interessen var langt mindre enn man nok hadde forventet.

NCC hadde som sitt overordnede mål å søke å basere campingen på allerede eksisterende plasser, der fornuftig pris var en forutsetning.

Man sa tidlig nei til alle nyetableringer av midlertidige campingplasser, der kortsiktig profitt og fantasifulle priser var drivkraften.

I ettertid kan man bare konstatere at NCC fikk rett, og at de som satset på at utlendinger ville komme til Norge i hopetall under OL fikk seg en skikkelig smekk over fingrene.

 

LANDSMØTET 1994

NCC avholdt sitt Landsmøte i månedsskiftet april/mai 1994 på Quality Hafjell Hotell.

Totalt deltok 123 stemmeberettigede delegater, i tillegg til 20 tilhørere.