L - Diverse produsenter
L - L - L
LA AVIAN - I
Italiensk caravanprodusent fra rundt 1980.
LA BOHEME - F
Fransk firma fra Angerville som midt på 1960-tallet startet med produksjon av sammenleggbare vogner. På begynnelsen av 1970-tallet ble dette utvidet til også å omfatte ordinære caravans og teltvogner. Modellåret 1974 besto modellprogrammet av de ordinære vognene av ni modeller i fem størrelser fra 3,1 til 5,25 meter, under seriebetegnelsen Rigide. Man skaffet seg et rykte som en av de mer innovative produsenter, hva angikk planløsninger. 1977 ble modellutvalgetutvidet med en utvidelse av antallet planløsningsvarianter, samt introduksjon av en 450 modell i tre versjoner. 1978 ble produksjonen splittet på to serier, benevnt Luxe og Super Luxe.
Til 1979 presenterte man en modell med integrert "fortelt", med betegnelsen Auvent Rigide. Prinsippet var at vognens tak og endevegger var "doble", der det yttre kunne trekkes ut, og påsettes en teltvegg i front. Vognen hadde en karrosserilengde på 4,5 meter og veide 1050 kilo. Prisen var dette året 34.000 franske franc, mens man for en ordinær 450-vogn måtte betale rundt 25.000. Man foretok dette også en total omlegging av det øvrige modellprogram.
1980 medførte nok en gang helt nye modellbetegnelser i Super Luxe serien, som nå omfattet åtte modeller i fire lengder fra 3,8 til 5,7 meter.
1981 innebar en ytterligere utvidelse av Super Luxe programmet, med introduksjon av flere varianter på de ulike størrelsene, 380 og 430, samtidig som 500 modellen ble byttet ut med 530, og som ny toppmodell introduserte man 680.
Til 1982 ble seriebetegnelsen Luxe strøket og erstattet av en vognserie kalt Turbo, bestående av fire modeller på 3,4, 3,8, 4,3 og 4,8 meter. Modellserien Super Luxe ble utvidet med to versjoner 480 samt 920 Residence.
Modellserien Turbo ble tatt av programmet 1983 og i stedet gjenintroduserte man Luxe-betegnelsen, med et vognprogram som omfattet 360 DD, 400 TD samt 440 DD. Helt ny var seriebetegnelsen Lido, som omfattet modellene 340 DD samt 380 i T og DD versjon. Modellserien Super Luxe omfattet dette året 13 modeller i lengder fra 3,4 til 6,8 meter.
1984 medførte at man i Super Luxe serien droppet den minste utgaven, 340, samt at 530 og 580 versjonene ble erstattet av 550 CE og CP. Lido fortsatte uforandret, mens de Luxe ble utvidet med modellene 320 DD, og 440 CE.
1985 innebar en økning i Luxe-serien, samtidig som Super Luxe ble noe redusert. 1985 presenterte man bobilen Oxygene 600, som utmerket seg med et nokså futuristisk design.
På vognsiden innebar 1986 at man fortsatte reduksjonen i Super Luxe serien, kompensert med en utvidelse av Luxe-modellene.
Til modellåret 1987 kunne man imidlertid presentere tre helt nye modellserier, Paloma, Palma og Rio. Den førstnevnte hadde sitt utgangspunkt i de tidligere Super Luxe og besto av fem modeller 480 CP, 550 CE, 570 CP, 650 og 710. Betegnelsen Palma var modellmessig i store trekk den tidligere Luxe serien, mens Rio besto av modellene 350, 405, 450 og 520. I tillegg sto fortsatt modellserien Lido på programmet. Den egne produksjonen av campingvogner og bobiler opphørte modellåret 1987.
Til 1990 var merkebetegnelsen imidlertid tilbake, men vognene som da sto på programmet var kun de polskproduserte Poletta-vognene som på det franske markedet ble solgt under vignetten La Boheme.
LA FRANZA - I
Italiensk produsent av campingvogner som 1978 hadde et program bestående av en versjon på 3,5 meter og en på 5,3.
LAGNEAU - F
Franskprodusert vogn som 1968 ble levert i to utgaver med betegnelsene Meteore og Gazelle med karrosserilengder på 3,05 og 3,5 meter.
LAIKA - I
Italiensk bedrift som har skaffet seg et rykte for produksjon av velbyggde og iderike campingvogner og bobiler, med et spesielt design. Bedriften ble grunnlagt av Giovan Battista Moscardini. Etter å ha tjenestegjort i motstandsbevegelsen dro han etter 2. verdenskrig til Sverige der han mellom 1946 og 1949 arbeidet som tekniker. Tilbake i Italia fikk han jobb hos produsenten av Everest skrivemaskiner. Da denne ble slått sammen med Olivetti ble han tilbudt en jobb ved en av dennes utenlandskontorer. Han takket imidlertid nei. Paralellt med jobben hos Everest hadde han utviklet en liten snedig campingvogn bestående av to plastikk-skall det ene over det andre, som under transport så ut som en liten varetilhenger men på campingplassen ble omgjort til en liten campingvogn. Den øvre delen ble nemlig hevet ved hjelp en slags sykkelkjede. Innvendig var det plass til to personer, seng, garderobe, kjøleskap og et kokeapparat. I taket var det en luke som hadde en helt spesiell funksjon. Moscardini var næmlig svært interessert i fuglejakt og denne luken var tenkt til å skyte fugler gjennom. Som jakthytte slo imidlertid produktet ikke noe særlig an, da de færreste var villige til å betale den relativt høye prisen for en slik "jakthytte". Han utviklet derfor ideen videre i retning av campingvogn og tok også ut patent på prinsippet og ga modellen betegnelsen 500, da den med letthet kunne trekkes av en Fiat 500. Han startet deretter produksjon i liten skala 1964 i den lille byen Barbarino d'Elsa, der han hadde lært opp noen tidligere landarbeidere. Vognen ble gitt navnet Laika som en honnør til den første hunden som ble skutt ut i verdensrommet. 500 ble etterfulgt av den noe større 1100, men man gikk snart over til å produsere mer konvensjonelle campingvogner med faste vegger. Ambisjonen var å lage vogner i den absolutte toppklassen hva angikk design, konstruksjon og materialvalg. Man etablerte seg også i nye lokaler i Tavernelle ved motorveien mellom Fierenze og Siena. Disse ble herjet av brann i 1970, noe som medførte en total stopp i produksjonen.
Modellutvalget besto 1972 av tre størrelser benevnt 4000, 5000 og 6000, med lengder på henholdsvis 4,05, 4,6 og 6,75 meter.
Lokalene ble gjenoppbygd og stadig utvidet slik at man rundt 1980 disponerte et produksjonsareal på 15.000 kvadratmeter og sysselsatte 200 personer. Man hadde utviklet caravanmodellen Polo som var et "top of the line" produkt med toalett og dusj samt faste spillvannstanker, samtidig som man lanserte bobilen Motorpolo. Disse kreasjonene ble karakterisert som campingbransjens Citroen ID/DS, med den samme nytenkning og fremtidsvisjon hva design og konstruksjon angikk. Toalettrommet i disse var møblert i et ABS-materiale dekket av en acrylfilm og helt vanntett. Utvendig var de lakkert i sølvgrått og ble av samtidien karakterisert som noe fra en Science-Fiction film. Utviklingen av disse fortsatte og i løpet av 1980-årene presenterte man flere nyskapninger med et futuristisk design. Produksjonen ble etterhvert lagt mer og mer over på bobiler.
1989 disponerte man et produksjonsareal på 110.000 kvadratmeter, og omsetningen var kommet opp i circa 350 millioner kroner. Fabrikkens bobiler ble nå importert til Sverige av Kabe.
Fra 1988 ble det kun statset på bobiler, men til 1993 gjenintroduserte man også en serie campingvogner.
1992 startet man også eksport til Japan, av alkovebiler tilpasset chassis fra Nissan og Toyota. Som japansk importør fungerte elektronikkfirmaet Hermanos Miva Co. Ltd. i Tokyo. Den første leveransen besto av 100 biler som skulle selges via et forhandlernett bestående av 14 stykker. Laika ble nå ledet av en herre med navn Roberto Moscardini.
Suksessen med de nye bobilene, Ecovip, foranlediget at man 1993 måtte øke antallet ansatte med 20 prosent, og totalt omarbeide produksjonsanlegget. Man startet samtidig igjen med en viss produksjon av campingvogner i begrenset skala.
LAIR - F
Fransk vogn fra 1962, laget i polyester, med en egenvekt på 590 kilo og en karrosserilengde på 4,47 meter.
LA MANCELLE - F
Fransk firma etablert av Andre Devaux i 1967. Han var utdannet snekker og laget 1960 en campingvogn for en venn som ble etterfulgt av nok en osv. til han 1967 fant ut at nå var tiden inne til å bygge campingvogner på heltid. Som navn benyttet man stedsnavnet der fabrikken er beliggende, Le Mans. Det første året sto fire typer på programmet, 300, 360, 400 og 440.
1969 ble modellspekteret utvidet med versjonen 525.
1970 ble 360 utvidet til to varianter, CB og CL.
1975 ble de fleste modeller levert i alternative planløsninger, samtidig som man introduserte modellen 630. 1976 ble antallet modellalternativ ytterligere utvidet.
1978 ble vognene gitt seriebetegnelsen Luxe, samtidig som 630 ble erstattet av en modell kalt 680.
1979 fikk vognene helt nye modellbetegnelser, 33, 38, 42, 49 og 56 samt 680.
Sesongen 1981-82 ble det registrert 354 La Mancelle vogner i Frankrike.
1983 skiftet man igjen modellbetegnelser, som nå lød 330, 380, 420, 440, 490, 560 og 680, de fleste i flere utgaver.
1985 innebar en total omgjøring av modellbetegnelsene, som nå besto av 330, 400, 440, 490, 530 og 600.
1986 utvidet man med modellen 700, med lengde på 7,8 meter. og disse versjoenene har helt opp til våre dager vært basisen i programmet.
Til 1992 introduserte man også en serie bobiler basert på Peugeot-chassis med modellbetegnelsene CTX 300 og 600.
LA MORVANDELLE - F
Fransk campingvogn produsert av firmaet Ets. Hotte i Clamency. Det første året var 1968 da man hadde et utvalg bestående av fem modeller med lengder fra 3,05 til 4.4 meter. Betegnelsene var Fauvette, Libelulle, Palombe, Mouette og Cigogne. Prisnivået befant seg mellom 6.700 og 8.600 Franske franc. 1974 var det siste produksjonsåret og utvalget var blitt gradvis mindre og til slutt var det bare Mouette på 3,8 meter som hang med.
LANDER - I
Vognmerket Lander startet opprinnelig livet under merkebetegnelsen Levante, navngitt etter han som først produserte vognene. Denne første ble laget i 1959, i en liten fabrikk i Padova, og gitt modellbetegnelsen Grazia. Vognen var laget helt i polyester.
1963 startet man også en viss eksport av vognene. Det ble fortsatt satset på modellen Grazia, som målte 3.2 meter og veide 400 kilo.
1964 lanserte man en noe mindre modell kalt Graziella med en egenvekt på 230 kilo.
1965 utøket man med versjonen Graziella 300, som var utstyrt med hevbart tak. Egenvekten var 320 kilo, og utvendig bredde 1.76 meter.
Modellåret 1966 sto en versjon på programmet. Denne hadde betegnelsen Graziella, med en karrosserilengde på 3,3 meter. Vognene ble også importert til Sverige, der den hadde en prislapp på 6.930 svenske kroner. Svensk importør var firmaet Caravan Expo i Malmø.
1967 ble programmet utvidet med versjonen Grazia på 4,1 samt Grazia Super på 5,3 meter. Graziella kunne nå leveres i to versjoner, TS2 og TS4.
På begynnelsen av 1970-tallet ble det kun staset på den minste versjonen kalt Graziella 2 og 4. Den opprinnelige produksjonsbedriften gikk konkurs tidlig på 1970, og overtatt av Lander, som ga vognene dette navnet.
1976 ble programmet utvidet til å omfatte modellene 300, 340 samt 401 i tre versjoner N, DS og L.
1978 tilkom som ny toppmodell versjonen 474.
Til 1979 forsvant modellen 300 samtidig som 340 ble utvidet til tre versjoner.
1980-årene medførte en fortsatt satsing på disse tre modellene, som alle fikk et gradvis utvidet program i form av alternative planløsninger.
1985 introduserte man to helt nye serier med betegnelsene Linea 3 og Pierre Cardin. Modellbetegnelsene ble i store trekk beholdt uforandret, og den sistnevnte serien utmerket seg med et svært så lekkert interiør.
1988 var det kun Pierre Cardin serien som ble videreført, og da kun i en versjon, kalt 474.
LANDOVER - GB
Engelsk campingvogn som til 1939 produserte en vogn med betegnelsen De Luxe. Denne hadde en lengde på 14 fot og en prislapp for utførelsen med dobble vegger på 115 Pund.
LA ROYALE - F
Fransk campingvogn konstruert av firmaet Ets. Boulenc i Lombers. 1964 hadde man et spekter som besto av vogner fra 2,85 til 4,2 meters karrosserilengde. Dette ble stadig utvidet og 1973 ble produksjonen diversifiert i to serier, Legere og Luxe.
1978 gikk man igjen over til en sewriebetegnelse, nemlig Tourisme, bestående av vogner fra 3,3 til 8,7 meter.
1979 ble de to største modellene, med lengder på 6,8 og 8,7 meter, skilt ut som egen serie med betegnelsen Habitation. 1980 ble Tourisme-serien splittet i to serier, der Tourisme betegnelsen ble benyttet på modeller med lengder på 3,3 og 3,6 meter, mens de øvrige ble innlemmet i en serie kalt Confort. 1980 startet man også produksjon av bobiler.
1981 ble det kun satset på Tourisme og Habitation.
Til 1983 ble programmet samlet i en serie, samtidig som utvalget ble noe redusert. Man gikk også bort fra å navngi de enkelte modeller og overgikk til en numerisk betegnelse, 405, 440, 490, 585, 680 og 870. 1984 var det bare de tre største som ble videreført, og etterhvert gikk man utelukkende over til å lage mobile homes.
LA TONNELLE - F
Fransk produsent fra byen Baume som på 1960-tallet laget campingvogner i størrelser på 2,8, 3,0, 3,4,3,8 og4,4 meter. Prisleiet lå 1968 mellom 5.550 og 8.350 franske franc.
Tidlig på 1980-tallet startet man produksjon av bobiler basert på kundens eget chassis.
LA TORTUE - B
Belgisk caravanprodusent med oppstart 1951, grunnlagt av herrene Baron de Vinck og Kamiel Gekiere, som opprinnelig drev et bilverksted i byen Zonnebeke. De første modellene hadde et nokså konvensjonelt utseende, men ble solgt i et stadig større antall.
1960 tok man i bruk helt nye produksjonslokaler i Ieperen, og introduserte samtidig den særegne karrosseriformen. Vognene hadde betegnelsene Corsica, Mallorca og Capri, der sistnevnte hadde en karrosserilengde på 5.45 meter. Selve oppbyggningen var gjort rundt et rammeverk av stålprofiler påført aluminium, mens taket var laget av polyester. Utseendemessig ble de karakterisert av det todelte oppfellbare taket, samt den utvendige bagasjeluken i full bredde på endeveggen. Vognene ble levert standard med stabilisator og hadde også fem års garanti.
De ble eksportert til Frankrike, Holland og Sveits og 1969 ble de også forsøkt importert til Norge av Tore Benjaminsen. Fabrikken hadde da 14 modeller på programmet, fordelt på tre serier, Minorca, Corsica og Mallorca.
Produksjonen opphørte i forbindelse med energikrisen tidlig på 1970-tallet, da etterspørselen etter stor tunge vogner sank drastisk.
LAVERDA - I
Italiensk produsent som hovedsakelig er kjent for produksjon av jordbruksmaskiner og motorsykler. Startet 1963 også produksjon av campingvogner, som midt på 1970-tallet ble importert til Sverige av firmaet Caravan Norr i Solna. På slutten av 1970-tallet presenterte man en serie campingvogner med et friskt design. Den utvendige lakkeringen var på enkelte modeller helt blå, og man hadde også enkelte versjoner der frontvinduet besto av en stor "boble". På enkelte modeller var også bakveggen nedfellbar etter trekkspillprinsippet, og dannet på denne måten et fast soverom. Årsproduksjonen lå på rundt 1500 vogner og man hadde også en viss eksport til Frankrike. Til 1980 presenterte man også en serie bobiler. En av disse var en alkovebil laget på basis av noe så uvanlig som Citroen Dyane.
Det hele gikk imidlertid over styr og jordbruksproduktene er i dag overtatt av andre eiere, mens motorsyklene er overlatt japanske interesser.
LC - DDR
Liten vogn prousert i det tidligere Øst-Tyskland. Modellen hadde betegnelsen 9/200 med en karrosserilengde på 2 meter og bredde 1,63. Den totale høyden var 2 meter og egenvekt 280 kilo.
LEADER - GB
Engelsk campingvogn fra tidlig 1930-tall. Vognene var byggd på en ramme av tre og veggene var laget av hardboard.
LEASON - GB
Et engelsk firma ved navn Joseph Lea and Sons etablert så tidlig som 1896 i Manchester. Var hovedsakelig sysselsatt med produksjon av diverse utstyr til caravans, både bil- og hestetrukne. Laget 1938 en campingvogn,tiltenkt å brukes til demonstrasjon av deres forskjellige utstyr. 1953 laget man nok en vogn med betegnelsen Ellesmere, som ble brukt som demonstrasjonsvogn fram til rundt 1970. Firmaet sluttet å eksistere 1973.
LE CARDINAL - F
Fransk produsent av campingvogner med sete i Nice. 1965 hadde man tre modeller med betegnelsene Cap Ferrat, San Remo og Monte Carlo, i størrelser på 3.2, 3.8 og 4.4 meter. 1966 tilkom modellen St. Tropez på 4,9 meter og 1968 versjonen Sanary på 5,2 meter. 1970 utvidet man med tre vogner tiltenkt stasjonert bruk, med betegnelsene Michigan, Milwaukee og California, med lengder på henholdsvis 6.4, 7.4 og 8.8 meter.
1972 presenterte man et delvis nytt modellprogram bestående av vogner mellom 3 og 8.8 meter.
1973 ble programmet splittet på tre serier benevnt Tourisme, Confort og Residentielle.
1974 tilkom modellserien Grand Tourisme, bestående av en versjon, benevnt Lousiane på 5,8 meter.
1975 var det bare modellseriene Tourisme og Residentielle som ble videreført, der Tourisme-serien var utøket med enkelte modeller fra den tidligere Confort serien. Man hadde nå inngått et samarbeid med produsentene Ambassador og Baillou.
1976 ble Tourisme-serien byttet ut med vogner med benevnelsen Caravaneige, bestående av fire modeller, i lengder mellom 4 og 4,8 meter.
1977 ble det nok en gang introdusert helt nye modellserier, Tourisme, Luxe, Grand Standing og Double Essieu Export. Torisme serien besto av fire modeller i to størrelser, 310 og 370. Luxe omfattet seks modeller i fire lengder fra 3,1 til 4,3 meter. Grand Standing ble utgjort av syv modeller i lengder fra 3,2 til 4,3 meter, mens Export serien hadde et modellutvalg bestående av fire versjoner.
1978 innebar nok en gang skifte i modellbetegnelsene. Hovedserien ble nå benevnt America B, og omfattet ni modeller fordelt på fem karrosserilengder, 3,44 til 4,65 meter.
Til 1979 fikk America-serien et noe omgjort modellspekter samtidig som man introduserte tre helt nye serier. Country besto av tre versjoner på 3,35, 3,85 og 4,15 meter. Week-end modellene hadde et utvalg på åtte, i lengder fra 3,35 til 4,55 meter. Åtte modeller inngikk også i Cote d'Azur serien.
Modellåret 1980 var det bare modellseriene Cote d'Azur og America som ble videreført. 1980 gikk firmaet også konkurs, men ved statlig hjelp ble det forsøkt reetablert uten egentlig å lykkes.
LEISUREMAID - GB
Engelsk produsent som på slutten av 1970-tallet produserte campingvogner i et elegant design og høy konstruksjonsstandard. Dessverre gikk den ikke hjem hos det kjøpende publikum.
LELY - D
Vognmerket ble opprinnelig etablert av Josef Dechentreiter i 1963 under merkenavnet Avanti. Han kom noe senere i kontakt med en hollender ved navn Lely, som tilførte frisk kapital, og vognene omdøpt til Lely-Dechentreiter.
Det ble regnet som en tysk kvalietsvogn på linje med Tabbert og Wilk, og bak produksjonen sto firmaet Lely-Dechentreiter i Bäumenheim. I tillegg til campingvogner hadde man også en stor produksjon av andre transport- og spesialvogner. Antall ansatte i konsernet var på slutten av 1960-tallet over 1000 personer. Utvendig lakkering var hvit med en lilje på vognsiden. Vognene ble på 1960-tallet importert til Sverige av firmaet Caravan-Import i Borlänge, som også betjente det norske markedet inntil 1969 da vognene ble tatt hjem til Norge av Tore Lindqvist og Roy Ilerød. 1969 hadde man, for å teste vinteregenskapene, pr. helikopter transportert en vogn til fjelltoppen Nebelhorn, der den gjennomgikk grundige målinger. resultatet, og vognen, ble vist for publikum i forbindelse med Caravan-Salon i Essen høsten 1969.
Til 1970 ble programmet utvidet med modellene 500 WQL og 650 WQL, med separat soverom.
Herr Lely hadde sin opprinnelige sysselsetting innenfor produksjon av prefabrikerte bungalower. En feil på disse foranlediget at han ble saksøkt, og dømt til å betale enorme skadeerstatninger. Dette i sin tur foranlediget at caravandelen ble overtatt 1970 av storkonsernet Fendt, som fortsatte med det samme programmet, men under merkenavnet Fendt.
LEWIS AND REED - GB
Engelsk firma beliggende i Roystan i Hertfordshire som laget vogner i det mer luksuriøse delen av markedet. Vognene, som var kalt Silver Ball, hadde et karrosseri som påminnet om en flykropp, og ble av mange sammelignet med amerikanske Airstream. Karrosseriet hadde en lengde på 9 fot og en bredde på 5 fot og 6 tommer, med inngang i endeveggen. Den nedre delen av karrosseriet var plywood kledd med aluminium, mens øvre karrosseridel og taket var seilduk. Vognen var også utstyrt med et toalett fra Elsan.
LIBERY - USA
Amerikansk firma beliggende i Elkhart Indiana. Laget 1988 en campingvogn med en total lengde på 17 fot. Vognen var laget i helstøpt glassfiber og kunne leveres i tre planløsninger. Modellbetegnelsen var Van Companion og prisen 8.995 Dollar.
LIBERTY - F
Betegnelsen på campingvogner og bobiler introdusert 1993 og spesielt tiltenkt eksportmarkedne. Bak produksjonen sto den franske S.I.R.-gruppen, Societe Industrielle de Rochebonne, som til 100-prosent var eid av Trigano-gruppen. Selskapet hadde en aksjecapital på 35 millioner Franc, og en omsetning 1992 på 540 millioner. Innenfor den samme grupperingen fant man også Caravelair, Gruau, Chausson, Challenger og Sterckeman. Ansvarlig for importen til Tyskland var Herman Saure, som tidligere hadde stått bak produksjonen av LMC, samt Peter Koch. Til 1994 ble vognene også introdusert i Danmark og Sveits.
Våren 1995 trakk Saure seg ut av virksomheten og overlot ansvaret til Koch og dennes selskap Kochs Freizeit-Fahrzeuge Vertriebs GmbH i Itzehohe.
LIEFKE - D
Tysk caravanprodusent fra Schmidthahn som midt på 1960-tallet bygget campingvogner kunststoff. 1964 hadde man 13 modeller på programmet i størrelser fra 3,5 til 5 meters lengde og egenvekter på 340 til 620 kilo. Prisene lå mellom 6.200 og 10.380 DEM.
LILLEBROR - N
Norsk sammenleggbar campingvogn produsert av Widerøs Flyveselskap A/S, Lettmetallavdelingen. Produksjonen startet på vårparten 1957 og prisen var da 2.500 norske kroner.
LINCA - NL
Hollandsk vogn laget av firmaet Eerste Helmondse Kampeerwagen Fabriek, drevet av L.C. van der Linden. Den første vognen så dagens lys i 1952 og ble markedsført under betegnelsen EHKF. Dette ble senere byttet ut med Linca avledet fra byggherrens navn. 1959 sto to modeller på programmet, Yvonne og Anjo, på henholdsvis 3.3 og 4 meter, der kunden selv kunne velge utvendig fargekombinasjon.
1970 hadde man fire modeller på programmet, som lød navnene Judy, Jose, Wilma og Anjo. Produksjonen pågikk fram til 1978, men de siste årene bare i et begrenset antall, og kun på bestilling.
LINDHE - S
Svensk campingvogn laget av firmaet R. Lindhe i Gøteborg. 1957 hadde man to modeller på programmet, Minor og Regent, der karrosserilengdene var henholdsvis 3 og 3,25 meter. Den utvendige bredden var henholdsvis 1.5 og 1.9 meter. Vognene kunne leveres i to varianter, der den billigste hadde utvendig bekledning i masonitt, mens den dyrere hadde aluminium. Prisleiet for Minor lå mellom 3.100 og 3.600 svenske kroner avhengig av utstyr, mens Regent betinget en pris fra 4.200 eller 4.800 svenske kroner. Firmaet hadde også en del Regent vogner som man anvendte til utleievogner.
LINK - D
Liten tysk produsent fra Simonsdorf. Etablert 1977 av Helmut Link, som i tillegg var Mercedes forhandler og turbussoperatør. I tillegg var han forhandler for Weippert og Polar. Debuten foregikk på caravan-messen i Essen høsten 1977, der vognene ble godt mottatt.
Modellåret 1981 ble produktene levert i to serier, Luxus og Altdeutsch. Modellutvalget var det samme, bestående av 12 versjoner i karrosserilengdene 4,6, 5, 5,6, 6,4 og 7,9 meter.
1982 ble Altdeutsche modellene strøket og istedet introduserte man serien Sondermondelle, bestående av fire modeller, 640 LM, 715 LD, 810 SL og 930 LK. Luxus-serien ble utøket med en 530-versjon. Modellen 930, var den største tyskproduserte campingvogn. Man viste også en vogn med en nokså spesiell planløsning. Denne hadde en tverrplassert sittebenk i hver ende og vis a vis disse en sidesittegruppe. Midt ivognen i full bredde var toalettrom med dusj.
1983 var det bare modellen 575 som ble videreført, og dette var også siste året vognene ble laget.
LINK - GB
Engelsk vogn produsert av Deanline-konsernet, som var etablert på restene av A-Line. Link-serien representerte toppmodellen fra firmaet, og ble kun levert i en boggiutgave med lengde på rundt 5,7 meter. Fra 1982 tok man i bruk sandwich-prinsippet i konstruksjonen av vognene. Deanline måtte gå til skifteretten 1985.
LIPP - F
Liten fransk produsent som på slutten av 1960-tallet laget campingvogner. 1968 hadde man tre versjoner på programmet, Evasion, Manoir og 500, i størrelsene 370, 440 og 500 til priser mellom 10.100 og 14.500 franske franc.
1970 ble Manoir levert i to versjoner, samtidig som 500 ble byttet ut med modellen Cottage på 5,2 meter.
1972 viste man et helt nytt modellprogram bestående av tre utgaver med karrosserilengder på 4,4, 4,9 og 7,7 meter. 1974 ble dette utøket med modellen D 73 på 6,5 meter, som året etter ble byttet ut med en vogn med en karrosserilengde på 5,9 meter. Produksjonen av caravans opphørte 1977, men på slutten av 1970-tallet laget man også bobiler basert på Peugeot J5.
LISSETT - GB
Engelsk produsent etablert midt på 1950-tallet fra Lissett nær Driffield i Yorkshire som hovedsakelig er kjent for produksjon av mobile homes. Man laget imidlertid også en og annen ordinær campingvogn og i 1966 valgte man å satse mer på denne del av markedet ved lanseringen av modellen Alpha. Denne ble snart droppet og erstattet av serien Cuban, som hovedsakelig ble laget for eksport. På 1970-tallet ble vognene importert til Sverige av Kristensens Husvagnar AB i Hallstahammar.
LISTER - GB
Firmaet grunnlagt tidlig på 1950-tallet av Cyril Lister og laget hovedsakelig mobilehomes. 1973 ble produksjonen overtatt av Bryan Monkhouse som tidligere hadde jobbet 15 år på ulike områder innenfor Eccles og Fairholme. Ved starten lå fabrikken i Soham i nærheten av Cambridge, men man flyttet senere til nye lokaler i Mildenhall. De første vognene kom på markedet 1973 og tilhørte de absolutt dyreste. Modellbetegnelsen var Salamander med en karrosserilengde på 4,27 meter. Utvendig merket man seg at den var utstyrt med lanternetak. Vognen var isolert med 30 mm polystyren. Kjøkkenseksjonen var i rustfritt stål med innebygget grill. 1974 utøket man med modell kalt Golden på 4,88 meter og prislapp på 1.475 Pund.
1975 kom modellen Cranbrook på 12 fot med enten to eller fire sengeplasser, og planløsning med hekkplassert kjøkken.
Produksjonen var relativt liten, og den opphørte helt 1976.
Karrosserijiggene ble deretter kjøpt av produsenten av Lynton, og vogner som kunne påminne om Lister gjenoppsto til 1978 under Lynton banneret, med modellbetegnelsen Trident.
LM - DK
Dansk produsent av campingvogner der LM sto for Lunderskov Møbelfabrikk. Denne ble etablert av en herr Laurentzen i 1941, og allerede 1949 produserte man sin første campingvogn. Fabrikken var således en av de første produsenter i Skandinavia. Denne vognen var sammenskyvbar og av en særdeles holdbar konstruksjon slik at mange fremdeles var i aktiv bruk til langt inn på 1970-tallet. På slutten av 1950-årene presenterte man en vogn der man kombinerte telt- og tilhenger, men denne slo ikke an på det tidspunktet. Her var man nok litt forut for sin tid. Fabrikken var også den første som laget campingvogner i glassfiber, og disse ble på 1960-tallet regnet som en virkelig statusvogn. De var laget rundt et rammeverk av tre og isolasjonstykkelsen var på 40 mm. Innvendig merket man tydelig at fabrikken hadde sin bakgrunn i møbelbransjen, og innvendige snekkerarbeid var utført i teak og jakaranda. Fellesbetegnelsen for vognene var Safir, og 1962 sto en versjon på programmet, med en karrosserilengde på 4 meter. Svensk importør var firmaet Husvagns & Båtimporten i Näsbypark.
1965 fikk denne selskap av vogner på 4,5 og 5,15 meter. Svensk importør var nå firmaet Åkes Bil & Motor i Norrahammar.
1968 endret man betegnelsene på vognene slik at den minste nå lød navnet 1100. Den mellomste modellen ble omdøpt til 1200 samtidig som den ble levert i to versjoner, A og B. Den største utgaven ble benevnt 1300.
I tillegg til å lage campingvogner hadde man også en omfattende produksjon av båter, også de i glassfiber. Virksomheten ble etterhvert splittet i flere selskaper der LM Camping var salgsselskapet for både vogner og båter. LM Glasfiber var produksjonsdelen som i tillegg til vogner og båter også laget meieritanker, fiskeoppdrettsanlegg og gasskasser. Det tredje selskapet var LM Caravans International, etablert 1960, som var et importselskap der man hadde import og distribusjon av CI-produkter, Sprite, Eccles, Europa, Wilk og Fairholme.
LM vognene ble utelukkende solgt fra fabrikken og til Sverige ble de importert av firmaet Åkes Bil & Motor AB i Norrahammar og til Norge ble de tatt hjem av Brødrene Rabo i Drammen.
Man sluttet med å lage campingvogner 1971.
LMC - D
Bokstavkombinasjonen LMC er en sammendragning av den fullstendige betegnelsen Lord Münsterland Caravans, og opp gjennom årene er det nok Münsterland-betegnelsen som er den mest kjente.
Det hele startet i 1958 da Wilhelm Saure gikk til anskaffelse av en vogn kalt Knospe, produsert av firmaet Austermann, for eget bruk. 1966 hadde han denne inne til service, samtidig som Austermann ga uttrykk for interesse for å selge sin caravanbedrift. Hermann Saure, visste av egen erfaring hvilke kvalitativt høyverdige produkter disse vognene var. Austermann hadde i tillegg også lansert en mer konvensjonell vogn, som ble markedsført under merkebetegnelsen Aster.
Det hele endte med at Saure overtok hele bedriften, og den 1. september etablerte selskapet Wohmwagen Saure. På denne tiden hadde man 12 medarbeidere.
Fram til nå hadde firmaet hovedsakelig vært sysselsatt med salg av byggematerialer og brensel.
Det første året, 1967, endte produksjonen på 55 enheter, som 1968 steg til 80 og i 1969 450 enheter.
Produksjonen for 1970 endte på 1.800 for så å stige til 2.800 i 1971 og 4.200 i 1972.
Til 1973 ble modellprogrammet utvidet til å omfatte to serier. I tillegg til de velkjente Lord modellene tilkom modellserien Münsterland. Denne serien omfattet 9 modeller i størrelser fra 330 til 510.
Man hadde også totalt omarbeidet Lord-programmet, som til 1973 utgjordes av av 7 versjoener i størrelser fra 460 til 860. Sistnevnte var en kjempevogn med karrosserilengde på 8,60 meter og en egenvekt på 1600 kilo. Utvendig la man spesielt merke til at de på høyre langvegg var to utgangsdører, der den fremre var dobbel. Planløsningen besto av frontplassert rundsittegruppe, og i midten kjøkken langs høyre vegg og sidesittegruppe og toalett langs den andre. Bak i vognen var det et separat barnerom med køyesenger samt helt bakerst soverom med fast dobbeltseng. Denne vognen kunne også, mot et lite pristillegg, leverees i et spesielt luksuriøst stofftrekk.
Vognene ble på denne tiden bygd hos Karmann og totalt ble det produsert i størrelsesorden 5.000 enheter.
En vogn fra Münsterland serien fikk seg dette året en skikkelig tur. Amerikaneren W.V. Donovan med familie gjennomførte en rundtur i Europa og Afrika på totalt 40.000 km, en "test" som vognen gjennomførte med glans.
På modellsiden hadde man på Münsterland-serien til 1974 kuttet ut de minste modellene, 330 og 390. Som ny minstemann var tilkommet 410 E. Planløsningen besto av to separate sittegrupper der den bakre hadde form av langbenker. Det øvrige program var i store trekk bibeholdt.
I Lord-serien hadde man også droppet de minste 460-versjonene. Disse var i stedet erstattet med en utgave 480 med betegnelsen LQ. 540-modellen ble til 1974 levert med boggiaksel. Ny modell i denne serien var også 600 TA. Dette var en tradisjonellt innredet vogn med rundsittegruppe bak og mindre sittegruppe foran. Midt i vognen fant man toalett og kjøkken.
Til 1974 starten man også lisensproduksjon i Brasil. Man stilte nemlig hele sin "know-how" til disposisjon for Karmann Ghia do Brasil for der å produsere vogner etter LMC's konsept.
1974 var også året for den første oljekrisen, og markedet falt dramatisk, noe som selvsagt også rammet Münsterland. Produksjonen ble drastisk redusert, og sluttet på 2.200 enheter. Samtidig ble fortjeneste og likviditet sterkt skadelidende, og man greide vel egentlig ikke helt å hente seg etter denne krisen. Selv om det enda skulle gå noen år før konkursen var et faktum.
Modellserien Lord ble til 1975 betydelig utvidet og endret modellmessig. Som ny minstemann tilkom 395 med en planløsning bestående av to separate sittegrupper, men uten toalett. Ny modell var også 450, med tilleggsbenevnelsen Camper. Denne manglet også toalettrom og hadde ellers en planløsning bestående av langbenker bak kombinert med mindre sittegruppe foran. Om ønskelig var det mulig å få vognen levert med rundsittegruppe.
På basis av 480 tilkom en versjon med toalettrom. Som ny modell lanserte man også 510, og 540 ble erstattet med modellen 550, noe som innebar en forlengelse av karrosseriet med 10 cm. Planløsnigene var de samme som man tidigere hadde hatt i 540.
På basis av 600 tilkom en variant med betegnelsen K, Kinderzimmer, noe som indikerte barnerom. Dette var i form av køyer plassert langs venstre langvegg foran i vognen, der man i motsatt hjørne hadde toalettrommet. Midtseksjonen utgjordes av kjøkken og sidesittegruppe, mens man bak i vognen fant en rundsittegruppe.
Modellene 720 og 860 var tatt av plakaten og i stedet erstattet av 780.
Münsterland-serien ble til sesongen 1975 levert i modellene 320, 380, 450 og 500.
Produksjonen steg til 3.800 i 1975.
Til 1976 ble modellspekteret utvidet til å omfatte tre modellserier, Lord, Münsterland Luxus og Münsterland Export. Den siste var helt ny og adskilte seg til det ytre ved en noe mer skrånende nederdel på karrosseriet. Modellspekteret omfattet 5 versjoner i 4 karrosserilengder. Minst var 320, fulgt av 380 og 440 LQ og 440 T. Den største modellen i Export serien var 500, som hadde en karrosserilengde på 494 cm og bredde 200 cm. Inredningen i samtlige vogner var utført i lerketre. Dette året ble vognene også for første gang importert til Norge, der importør de første årene var Norsk Caravan Industri på Ski. Man hadde valgt å satse på modellene 440 T og LQ samt 500, til priser på henholdsvis 27.700, 28.700 og 31.000.
Münsterland-serien var til 1976 gitt tilleggsbenevnelsen Luxus, og kom i et helt nytt modellprogram. Minste versjon var her 410, fulgt av 450 i to versjoner, med og uten toalett, der sistnevnte i stedet hadde langbenker bak i vognen. 510L var også tradisjonellt innredet, men med rundsittegruppen plassert foran i vognen. Helt ny var modellen 580, som ble levert i to versjoner L og K. Førstnevnte hadde rundsittegruppe bak med sengeplass til tre personer og mindre sittegruppe foran med midtplassert kjøkken og toalettrom. K-versjonen var utstyrt med barnerom etter samme mønster som tidligere var benyttet i Lord 600 K. Den største modellen i Münsterland Luxus serien var 700, som også ble levert i to utgaver. Begge hadde rundsittegruppe bak i vognen, mens man i midten fant sidesittegruppe, toalett og kjøkken. Foran var det imidlertid mulig å velge mellom fast soverom med enten dobbeltseng eller to enkle senger. Den norske importøren hadde i denne serien tatt hjem 450 T, 450 LQ og 510 L, som hadde fått prislapper fra 32.200 til 35.500.
Toppmodellen Lord, hadde til 1976 fått et noe redusert modellspekter. Dette stårtet nå med modell 550 som var uforandret fra året før. Modell 600 ble modellmessig endret ved at den dette året omfattet to versjoner, der man foran i vognen kunne velge mellom dobbeltseng eller to enkle senger. Den største utgaven, 780, fortsatte uendret.
Utseendemessig var vognene til dette året helt hvitlakkert med det velkjente grønne Lord-emblemet på siden.
Produksjonen av vognene skjedde fortsatt i karrosserifabrikken til Wilhelm Karmann.
Man hadde også hatt stor sucsess på eksportmarkedene og vognene ble på denne tiden eksportert til 12 europeiske land. I tillegg ble vognene fortsatt produsert, på lisens, i Brasil.
Til 1977 forsvant modellserien Export, og i stedet presnterte man en betydelig utvidet Luxus-serie, med modeller fra 320 til 860.
Lord-serien fikk også et betydelig utvidet modellspekter til modellåret 1977. Minst var 470 T, med to separate sittegrupper og midtplassert toalett og kjøkken. Man lanserte også en 535 modell med boggiaksel og samme planløsning som tilsvarende Luxus-variant. 550 og 600 modellene utgikk og ble istedet erstattet av 580, som ble levert i tre alternative planløsninger, LQ, E1 og E2. Ny modell var også 700 som fantes i samme utgaver som tilsvarende vogn i Luxus-serien. Toppmodellen 780 fortsatte uforandret.
Til 1978 presenterte man en helt ny modellserie med betegnelsen Siesta. Denne var tiltenkt å være det prisgunstigste alternativet fra Münsterland. Karrosseriformen var den samme som det øvrige program, men adskilte seg noe med hensyn til dekor. Nederst på vognsiden fant man et mosegrønt felt, en farge som også gikk igjen langs midten av vognen. Modellserien omfattet 5 versjoner i fire karrosserilengder, 380, 425, 500 og 540.
Innredningen var utført i et mellombrunt treverk med mørkere kantlister. Stofftrekket hadde tynne striper i fargene brunt, grønt, orange, beige og svart mens gardinene var ensfarget grønne.
Modellserien Münsterland Luxus fikk ny utvendig dekor til 1978. Karrosseriet var i hovedsak hvitlakkert med tynne grønne dekorstriper nederst på vognsiden.
På modellsiden var de to minste utgavene 320 og 380 tatt av programmet. På basis av 420 var tilkommet en variant med betegnelsen BK. Denne hadde rundsittegruppe bakerst kombinert med hjørneplassert toalettrom og kjøkkenbenk helt foran i vognen.
På det øvrige modellprogram var det kun detaljmessige endringer.
Innvendig hadde vognene lyst treverk kombinert med stofftrekk i et blomstermønster i fargene rødt og sort samt mosegrønne gardiner.
På basis av Lord tilkom også en ny 420 modell med betegnelsen BK, og samme planløsning som tilsvarende modell i Luxus-serien. Ny modell i denne serien var også 510, som hadde samme innredning som tilsvarende versjon i Luxus-serien.
Innredningen var også her i et lyst treverk med stofftrekk i bredstripet orange, svart og beige med mørkegrønne gardiner.
Siden starten hadde nå mer enn 30.000 vogner blitt solgt på det europeiske markedet. Svensk importør var firmaet Wixab/Wixenius Husvagnar AB i Malmø.
Til 1979 tilkom i Siesta-serien tre nye modeller basert på 380. Disse hadde betegnelsene L, T og BK. 425 modellene var droppet og i stedet erstattet av to versjoner 450, T og LQ. Største modell i Siesta-serien var til 1979 500, i og med at man også hadde droppet 540 modellen.
Innvendig var det helt nye tekstiler i et blomstermønster i ymse bruntoner, kombinert med røde gardiner.
Innenfor Luxus-serien hadde man droppet 420 BK og 535. I stedet for sistnevnte var tilkommet 550 i to versjoner, TL og TK. Spekteret blant 580 modellene var til 1979 redusert til to, E og K. 700 modellen ble tatt av programmet og erstattet av 660. Denne hadde rundsittegruppe bakerst, sidesittegruppe langs høyre langvegg og toalett og kjøkken langs den motsatte. Helt foran fant man to enkle senger.
Helt ny var modellen 780. Dene hadde en planløsnin som på mange måter lignet den man tidligere hadde hatt i 860. Foran i vognen var det rundsittegruppe kombinert med sidesittegruppe langs venstre langvegg. Bak i vognen var et separat rom med køyer, og helt bakerst et fast soverom der man kunne velge mellom to enkle senger eller dobbeltseng plassert på tvers eller på langs.
Også her var det nytt stofftrekk i en blomstret variant der basisfargen var brunt og grønt.
På basis av Lord gjenfant man mange av de modellmessige endringene som også hadde blitt foretatt blant Luxus-modellene.
Til 1979 presenterte man en noe spesiell versjon, med betegnelsen Touring-Chalet, som var en vogn med L-form. Tanken var å kombinere de beste egenskaper både til den stasjonære vognen og reisevognen. Dette ble gjort ved å plassere en fullt utstyrt vogn på 4,45 meter i vinkel med en større vogn på 7,75 meter. Totalt hadde man 26,7 kvadratmeter til disposisjon. Den lille var fullt utstyrt og klar til bruk, mens den større var delt i to rim men ingen var innredet slik at man kunne gjøre dette helt etter ens egen lyst og smak. Prisen for hele herligheten beløp seg i Tyskland til 23.980 DMark.
De enkelte modellserier fra Saure hadde på mange måter levd sitt eget liv, og fabrikkens produkter manglet på mange måter en felles identitet. Dette var man også klar over fra fabrikkledelsens side og ved introduksjonen av 1979-modellene ble disse lansert under fellesbenevnelsen, " CS - Caravans von Saure".
Man hadde også kraftig forbedret vognens vinteregenskap, mye etter påtrykk fra sine Skandinaviske importører. De ble derfor utstyrt med forbedret ventilasjonssystem, og dobble gulv i sengebenkene samt vinterrygglener i sofagruppen, i tillegg var også isoleringen gjort tykkere. Materialet var fortsatt styropor i en tykkelse på 25 mm i veggene, 28 mm i gulvet og varierende mellom 25 og 40 i taket.
Vognene fikk også nye aksler fra Kober, med gummifjæring, noe som muliggjorde større lasteevne, selv om denne nok fortsatt var i minste laget.
Totalt ble det produsert 4.500 enheter på årsbasis. Leder av firmaet var fortsatt senior Wilhelm Saure, men han hadde nå fått selskap av sønnen Hermann.
Til 1980 fremsto Siesta modellene i helt ny utvendig dekor. Selve karrosseriet var nå gulaktig med to gulbrune dekorstriper langs midten av vognen samt to tilsvarende over vinduene. Man presenterte samtidig et helt nytt modellspekter. 380-utgaven var redusert til en versjon med en 2+1 planløsning uten toalett. Nye modeller var også to utgaver 410, LQ og T. Som erstatning for 450 tilkom to versjoner med betegnelsen 465, LQ og T. 500 modellen ble ersattet av 520 som hadde planløsning bestående av frontplassert rundsittegruppe kombinert med mindre sittegruppe bak i vognen. Midtseksjonen utgjordes av toalett og kjøkken. Helt ny var modellen 660. Denne hadde en planløsning med hekkplassert rundsittegruppe, kombinert med sidesittegruppe langs høyre langvegg og toalett og kjøkken langs den andre. Helt foran i vogen fant man to enkle senger.
Innvendig var det mellombrunt treverk samt nytt stofftrekk med betegnelsen Doris i beige med brunaktig blomstermønster og grønne gardiner.
Modellspekteret i Luxus-serien var noe redusert til 1980. Borte var begge utgavene i 420 og 470 samt 580 versjonene.
I stedet var tilkommet en modell med benevnelsen 410 BK, og som erstatning for 470 kom 465 T med to jevnstore sittegrupper i hver ende og midtplassert toalett og kjøkken. 510 hadde fått modellbetegnelsen endret til 520, mens 550 var utvidet til fire varianter. Nye her var 550 F og 550 E, som begge hadde frontplassert rundsittegruppe og midtplassert toalett og kjøkken. Bak adskilte de seg ved at F hadde vinkelsittegruppe og køyer mens E hadde to enkle senger.
780 modellen var redusert til en utgave der man hadde fjernet køyeavdelingen, slik at planløsnigen nå utgjordes av frontplassert rundsittegruppe, sidesittegruppe og to enkle senger bakerst.
På Luxus var det også nytt stofftrekk med beige bunnfarge og et mønster i rødt og mørkebrunt. Alternativt kunne man velge samme stofftrekk som man tidligere hadde hatt i Lord-modellen.
Også blant Lord-modellene hadde man redusert noe på modellspekteret ved at de to minste utgavene, 420 og 470 var tatt av plakaten. Man hadde også endret noe på Lord-logoen og flyttet denne til nedre del bak på vognsiden.
Stofftrekket var her nokså mørkt med en lys mønstring, mens man alternativt kunne velge et stoff med lys bunnfarge og bladmønster i grågrønt.
Produksjonen endte 1980 på 4.500 enheter. Den 1. mars 1980 kunne fabrikkens leder Wilhelm Saure feire sin 65 års-dag, men i november 1980 ble han dessverre alvorlig syk.
Selskapets videre skjebne ble dermed noe usikker. Karmann sa seg interessert i å kjøpe 51 prosent av aksjene. Samtidig forsøkte daværende salgssjef, Herman Saure, å saffe kapital til å ta over firmaet.
Det hele endte imidlertid med at firmaet Wohnwagen Wilhelm Saure KG gikk konkurs. Man lykkedes imidlertid med å skaffe nok interessenter og kapital på bena slik at man gjennoppsto umiddelbart ved at Hermann Saure, sammen med 10 andre interessenter etablerte firmaet Lord Münsterland Caravan GmbH. Dette firmaet startet virksomheten i januar 1981.
Antall ansatte var den gang 120 personer.
Modellåret 1981 medførte at de mindre modellene i Luxus-serien, fikk et noe endret design, der den nedre delen av karrosseriet var noe mer kantet. På modellsiden tilkom også en rekke nye varianter, hovedsakelig blant de mindre modellene. Helt ny var 360 som hadde en planløsning bestående av to sittegrupper etter tradisjonellt 2+1 mønster, uten toalett. Helt nye var også tre versjoner 390, Q, BK og T. 456 gikk ut av programmet og istedet tilkom to utgaver 480, T og TF. 520 modellen ble utvidet med en E-variant som foran i vognen hadde fast dobbeltseng. Fra og med denne modellen gjenfant man også det velkjente runde karrosseriet. 550 modellen ble redusert til 3 versjoner, TL, E og F. Helt ny var 610 E, med rundsittegruppe bak i vognen og separat soverom med dobbeltseng foran. Største modell i Luxus serien 1981 var 660 i og med at 780 var droppet.
Blant Lord modellene var 550 utgaven droppet, og istedet var tilkommet 610E. Denne hadde rundsittegruppe bakerst og fast soverom med dobbeltseng i fronten. Midt i vognen befant seg toalett og kjøkken.
Utvendig hadde man også endret betydelig på designet. Selve karrosseriformen var beholdt, men vognene var tilført to brede blanke lister, med svart markering, på den nedre halvdel av vognsiden.
Aerodynamikk og nye former var datidens melodi, og Münsterland presenterte også en prototype på hvordan man kunne tenke seg fremtidens caravan. Den var gitt betegnelsen 2002, og designet var laget av designbyrået Kirchner. Vognen var laget i kunststoff, og var omtrent 25 prosent lettere enn en tilsvarende konvensjonelt byggd vogn. Karrosseriformen var selvsagt aerodynamisk, med skrånende front, avrundede hjørner og rett bakvegg. Karrosseriet var helt glatt, og også vinduene gikk i ett med karrosserisiden, for å unngå turbulens. Den ble presentert første gang, i full størrelse, på caravanmessen i Essen høsten 1980. Karrosserilengden var 4,6 meter, og innvendige møblemr var for en stor del byggd opp av moduler. Den fulle betegensle var da også Modul Caravan 2002.
For forretningsåret fra 1.1.81 til 30.6 1981 hadde man en omsetning på 16,9 millioner DEM, og antallet medarbeidere var steget til 180 personer. Eksportandelen av produksjonen oppgikk til 45,4 prosent.
På modellsiden var det kun mindre endringer til 1982, som hovedsakelig besto i at modellene 360, 390Q og 390 BK ble strøket av programmet.
Innvendig kunne man velge mellom to stofftrekk, der det ene var blomstermønstret i forskjellige bruntoner, beige og orange, samt et grønt med diskret striping. Til det førstnevnte hørte brune gardiner, mens det andre hadde en gardinoppsats i grønt.
På Lord-serien bestod den modellmessige endringen i at 520 E var strøket av programmet.
Forretningsåret 81/82 endte med en omsetning på 29,3 millioner DEM. Antallet ansatte var sunket til 170. Av den totale produksjon gikk dette året 49 prosent til eksport.
Til 1983 fremsto vognene fra LMC i helt nytt utvendig design. Selve karrosseriformen var for en stor del bibeholdt, men det var helt ny dekor. På Luxus-modellene bestod denne i gulhvitt karrosseri med dekorstripe i burgunder med svart kanting. Nederst på vognsiden fant man også tre burgunder striper.
Man presenterte samtidig et helt nytt modellprogram. Som ny minstemann fant man 365 Q, med en tradisjonell 2+1 planløsning, uten toalett. Modell 400 ble levert i to versjoner HK og TF. 450 ble også lvert i to varianter, T og TK. 500 var nok en konvensjonell vogn med to sittegrupper, der rundsitteren var bakerst, og midtplassert toalett og kjøkken. 535 ble også levert i to versjoner, TL og E. Førstnevnte hadde to separate sittegrupper, mens det i E-modellen var fost soverom med enkle senger foran i vognen.
En litt spesiell vogn var 570 K. Denne hadde tverrplasserte køyer helt foran i vognen, mens man langs venstre sidevegg fant toalett og sidesittgruppe og kjøkken langs den andre. Helt bakerst var rundsittegruppen.
På basis av 640 ble det levert to utgaver, E og TM. Begge hadde rundsittegruppe bakerst, mens E hadde fast dobbeltseng i vognens lengderetning foran i vognen. TM hadde tverrplassert dobbeltseng, og her var det også funnet plass til en sidesittegruppe.
De to største modellene i Luxus-serien var 685 og 790.
Innvendig var det nye skapdører og benkeplater samt nytt stofftrekk der bunnfargen var beige med et blomstermønster i rødt og brunt. Alternativt kunne man velge et stofftrekk med mørkebrun dekor på beige bunn.
Modellserien Lord ble dette året kun levert i en utgave, nemlig 535 E.
De tidligere Lord-modellene gjenfant man nå under vignetten Lord-Exquisit og var blitt ytterligere forfinet. Stofftrekket var i lys velour, og alle skapdører var sirlig utformet. I tillegg var det glass i skapdørene over kjøkkenbenken samt i døren som adskilte sove- fra oppholdsdelen.
Også utvendig var Lord-modellene blitt noe endret ved at dekorlistene var blitt gulleloksert.
Omsetningen for sesongen 82/83 steg til 34.900.000 DEM, og antallet ansatte var steget til 175. Eksportandelen var uforandret på 49 prosent.
Til 1984 presnterte LMC en helt ny modellserie med betegnelsen Dominant. For en stor del inneholdt denne de samme modeller som man tidligere hadde i Luxus-serien. Utvendig var å merke seg at vognene i denne serien hadde gasskasse i full bredde.
Innvendig var det grått stofftrekk med brune gardiner.
Den tidligere Luxus-serien var dette året fabrikkens basis modell og omfattet vogner fra 4 til 5,35 meter. Den minste utgaven, 400, ble levert i fire varianter, alle med velkjente planløsninger for denne vognstørrelse. Ny modell var 450 TK der man bak i vognen fant tverrplasserte køyer, mens det foran i vognen var rundsittegruppe med toalett og kjøkken i midten. På basis av 535 tilkom også en barneromsvariant, der i fronten fant fast barnerom med køyesenger og sidesittegruppe.
Innvendig var det beige stofftrekk med rødbrunt blomstermønster og brune gardiner.
Blant Lord-Exquisit modellene tilkom en variant 685 TD, som hadde et ekstra romslig toalettrom. Det samme innredningsalternativet gjenfant man også på en versjon 790 med benevnelsen TD.
For sesongen 83/84 steg omsetningen til 47,7 millioner DEM. Antallet ansatte steg til 235. Eksportandelen av den totale produksjon, som stoppet på 3.980 enheter, var nå oppe i 52 prosent.
Foran 1985 fortsatte man satsingen på de to modellseriene Dominant og Luxus. Karrosserimessig fikk begge ny gasskasse som var helt sammenbygd med karrisseriet. Eneste utvendige forskjell var at Luxus hadde noe tynnere dekorlister i aluminium, mens Dominant hadde en noe bredere gulleloksert variant.
På Luxus-serien ble modellspekteret i stort sett bibeholdt. Eneste endring var at det tilkom tre varianter 570, E, TS og F. Felles for samtlige var rundsittegruppe bak i vognen og midt-plassert toalett og kjøkken. Foran i vognen kunne man imidlertid velge mellom faste enkle senger (E), fast barnerom med køyesenger og sidesittegruppe (F), samt sidesittegruppe i høyre hjørne og sideboard i TS.
På stoffsiden kunne man velge mellom et gråaktig med små brune prikker og et stormønsteret i beige og brunt.
Modellserien Dominant beholdt også i store trekk modellspekteret. Dem ninste, 400 HK, ble droppet og 535 og 570 fikk et noe redusert modellspekter. På basis av 685 tilkom en variant med betegnelsen BS. Denne hadde i prinsipp samme planløsning som den ordinære 685, med den forskjell at den var speilvendt, slik at rundsittegruppen befant seg foran i vognen. På basis av 790 tilkom også en ny versjon. Denne hadde benevnelsen K og hadde en planløsning der det også var funnet plass til et eget rom med køyesenger.
Lord modellene fikk endret betegnelse til Lord-Classic. Karrosseriet ble gitt en gulaktig farge og dekorlistene i "gull" ble gitt en kanting i rødt.
Man endret også helt på modellspekteret. Minste versjon var 6000 E. Denne hadde en karrosserilengde på 596 cm og en planløsning bestående av hekkplassert rundsittegruppe og to enkle senger foran. Modell 7000, med karrosserilengde 706 cm ble levert i tre versjoner, M, E og E/TD. 7000 M hadde en planløsning bestående av enkle senger foran i vognen, sidesittegruppe langs høyre langvegg og toalett og kjøkken langs den andre. Rundsittegruppen befant seg bakerst i vognen. 7000 E hadde fast dobbeltseng i lengderetningen foran i vognen, rundsittegruppe bak og midtplassert toalett og kjøkken. Modell 7000 E/TD var i prinsipp lik E-modellene, men hadde tverrplassert dobbeltseng og et noe større toalettrom med eget dusjkabinett.
Lord Classic 8000 ble levert i 5 versjoner. Fellesnevner for samtlige var hekkplassert rundsittegruppe og fast soverom med dobbeltseng foran i vognen. De adskilte seg imidlertid ved at M hadde sidesittegruppe og to versjoner med tilleggsbenevnelsen TD hadde et noe romsligere bad med separat dusjkabinett.
Innvendig kjennetegnes vognene av et svært så forseggjort interiør med vitrineskap og alt utført kun i edle materialer.
For forretningsåret 84/85 kunne man notere at omsetningen steg til 54,4 millioner DEM. Antallet ansatte fortsatte å stige og var nå kommet opp i 280 medarbeidere. Av produksjonen, som oppgikk til 4240 vogner, gikk hele 63 prosent til eksport.
Til 1986 forvant modellserien Dominant, og vognene som tidligere hadde vært innlemmet i denne fant man nå igjen i en utvidet Luxus-serie. Modellspekteret var det samme velkjente som nå var rasjonalisert inn i en serie.
Innvendig var det nytt stofftrekk i en rutet variant av beige og brunt.
Man gjenintroduserte også modellbetegenelsen Lord-Exquisit, som hadde samme karrosseriform som Lord-Classic men med kun to utvendige dekorlister. Modellspekteret ble også betydelig utvidet fra hva man de siste årene hadde vært vant til i denne serien. Minste modell var 400 HK fulgt av 535 som ble levert i to utgaver, TL og E. 570 ble levert i en utgave med betegnelsen E, med faste enkle senger foran i vognen. På basis av 640 kom det to versjoner, EL og TM. 685 hadde samme planløsning som tilsvarende modell i Luxus-serien, mens toppmodellen i Lord-Exquisit var 790 i to utgaver.
Invendig holdt de også høy klasse med stofftrekk i et diskret rosa mønster med matchende beige gardiner.
Blant Lord-Classic modellene var samtlige 8000 versjoner droppet til 1986.
Helt ny modellserie til 1986 var gjenintroduksjonen av vogner med betegnelsen Siesta. Den nye serien adskilte seg til det ytre ved en noe annen karrosseriform. Fronten var noe mer skrånende og gasskassen var helt innebygd i karrosseriet. Den utvendige fargen var gulhvit med dekorstriper i rødbrunt. Dette første året ble vognen levert i en variant med betegnelsen 480. Planløsningen besto av hekkplassert rund-sittegruppe kombinert med mindre sittegruppe foran, og midtplassert toalett og kjøkken. Innvendig var det mellombrunt treverk med glatte fronter og lysegrått stofftrekk med brune gardiner.
Sesongen 85/86 viste nok en gang stigende omsetningstall, som nå hadde passert 70 millioner DEM. I månedsskiftet januar/februar 1986 nyansatte man 80 medarbeidere slik at tallet på ansatte var oppe i 320, og av den totale produskjon, som nå var oppe i rundt 5.500, ble hele 70 prosent eksportert.
Det ble også foretatt en nysatsing på det svenske markedet. Vognene ble importert direkte av hver enkelt forhandler, mens Rune Anderson i Båstad, hadde hovedansvaret for markedsføringen og var bindeleddet mot fabrikken.
Til 1987 var det fortsatt Luxus som var basisen i LMC's program. Modellmessig var det ingen større endringer, om man unntar at enkelte modeller var blitt tatt av programmet.
Siesta modellene som ble introdusert til 1986 fikk relativt god mottagelse og denne modellserien ble beraktelig utvidet til 1987. Som nye modeller tilkom tre versjoner 370, T, HK og Q. Neste størrelse var 420 som ble levert i to varianter. Det var 420 T med to jevnstore sittegrupper i hver ende og midtplassert toalett og kjøkken, samt 420 TF med frontplassert hovedgruppe kombinert med en mindre sittegruppe bak i venstre hjørne. I det motsatt hjørne fant man toalettrommet, mens kjøkkenet var midtplassert. Den største utgaven blant Siesta modellene var 480. Her fant man dels fjorårsmodellen, som nå var gitt betegnelsen 480 T. Ny var imidlertid 480 TK, som hadde en nokså spesiell planløsning. Foran i vognen fant man en sittgruppe kombinert med en sidesittegruppe langs høyre langvegg. Helt bak i vognen var tverrplasserte køyer, mens det langs venstre langvegg var toalett og kjøkken.
Helt ny modellserie var Lord Imperial. Denne hadde samme karrosseriform som Luxus, men utvendig dekor i grått og blått, og påminnet ikke så helt lite om samtidige Wilk-modeller. Innvendig var det lyst treverk med lyst, nesten hvitt stofftrekk, med gråaktik blomsterdekor, kalt Marino. I tillegg var det mulig å velge enda to alternative stofftrekk, Lugano i et stripet mønster i grått og baige eller Valencia som var sirkelmønstret i blå og grå nyanser. Modellspekteret startet med 535 i to utgaver, E og TSE, der E hadde faste enkle senger foran mens TSE hadde dobbelseng og sideboard. Neste størrelse var 570 som fantes i de samme versjoner som 535. Deretter kom 640 TM med sidesittegruppe i midten og fast dobbeltseng foran og rundsittegruppe bak. Størst var 685 som ble levert i to versjoner der 685 hadde rundsittegruppe bak, sidesittegruppe og to enkle senger foran. 685 E manglet sidesittegruppe og hadde fast dobbeltseng foan i vognen.
Lord Exquisit hadde fått samme utvendige design som fjorårets Lord-Classic med fire utvendige dekorstriper i gull med rød dekor. På modellsiden hadde man droppet de minste modellene slik at programmet til 1987 omfattet vogner fra 570 til 790.
Man startet også produksjon av bobiler under betegnelsen Liberty. Dette første året ble det lansert to versjoner, 5600 og 6400. Begge var såkalte alkovebiler basert på chassis fra Fiat Ducato.
Totalt øket produksjonen dette året med 1600 enheter til totalt 7.200 vogner og 150 bobiler. Av dette ble 67 prosent eksportert. Man etablerte også et eget kontor med ansvar for de Skandinaviske markedene.
Salget i Tyskland ga også solid fremgang, med en økning på ikke mindre enn 43 prosent. Den totale omsetning endte på 94 millioner DMark.
Den utvilsomt største nyheten til 1988 var helt nytt karrosseri på Luxus-serien. Denne fikk nå helintegret gasskasse, i tre seksjoner. Ny var også baklysrampen som var flyttet ned på bakveggen, og trukket rundt hjørnet. Basisfargen var hvit, med dekorstriper i forskjellige nyanser av grått ispedd tynne røde striper.
På modellsiden ble 400 erstattet av to versjoner 430, HK og TF. Ny var også modellen 485 T. Som erstatning for de tidligere 500 modellene tilkom tre versjoner med betegnelsene 520, T, TL og E. 535 ble erstattet av 545 med en nyttelengde på 530 cm. Her var det fire modeller å velge blant.
570 var erstattet av fem utgaver 590, som hadde en innvendig lengde på 557 cm. Fire av disse hadde som fellesnevner at rundsittegruppen var bak, med midtplassert toalett og kjøkken. Foran hadde man i E-versjonen to enkle senger, F modellen var utstyrt med fast barnerom, mens TS hadde sittegruppe plassert i høyre fremre hjørne kombinert med sideboard og TSE hadde fast dobbeltseng. Modellen 590 K adskilte seg ved at rundsittegruppen var plassert foran i vognen. I tilknytning til denne fant man en sidesittgruppe langs høyre langvegg og toalett og kjøkken langs den andre. Bak i vognen var en mindre sittegruppe med nedfellbar køye.
De største modellene besto til 1988 av to utgaver 660, E og TM samt en versjon 730. Innvendig var det mulig å velge mellom tre alternative stofftrekk i vel avstemte farger.
Man hadde til 1988 utvidet vaskerommene og samtlige vognere hadde fått fast vanntank på 50 liters volum med utvendig påfylling. Man hadde også utvidet kjøkkenbenkene og montert større kjøleskap, med volum på 75 liter.
Lord-Exquisit hadde også fått samme karrosseriform som Luxus. Den utvendige fargen var imidlertid gulhvit med de velkjente dekorstripene i gull og rødt. Modellspekteret her omfattet to versjoner 590, to utgaver 660 samt en 730 versjon. Samtlige av disse kunne leveres med vinkelsittegruppe i kombinasjon med høyt panoramavindu bak i vognen og var da gitt modellbetegn-elsen Club.
På modellserien Siesta hadde man fortatt visse detaljmessige endringer. Baklysene var nå plassert i en egen rampe, og gasskassen gikk nå i hele vognens bredde og var gitt et noe endret design. Eneste endring på modellspekteret var at serien var utvidet med en modell kalt 530 T.
Modellserien Lord Imperial fikk en kort karriere og var allerde til 1988 tatt av programmet.
Man kan utvilsomt også påsta at man hadde sucsess med sin inntreden på bobilmarkedet. Modellspekteret her ble da også utvidet med flere varianter til 1988.
Totalt øket produksjonen hos LMC med 24 prosent sesongen 87/88, noe som hovedsakelig tilskrives satsingen på bobiler. Produksjonstallet på vognsiden endte på 6.900 og for bobilenes vedkommende ble tallet 684.Totalt sysselsatte man nå 432 personer. Omsetningen endte på 110 millioner DMark.
Til 1989 merket man seg først og fremst den økede satsingen på Siesta-modellene. Utvendig var disse nå gitt samme fargekombinasjon som Luxus-modellene, samtidig som modellspekteret ble øket fra 8 til 12 varianter. Helt ny var 420 TFE som hadde fast dobbeltseng foran, kombinert med sidesittegruppe i venstre bakre hjørne. På basis av 480 tilkom tre varianter, E, EK og EB. På basis av 530 tilkom E med faste enkle senger i vognens front samt 530 EK med langbenker og bord.
Man merket seg også at den innvendige plassen i enkelte modeller var blitt utvidet, noe som gikk på bekostning av lagringsplass i gasskassen. Dette gjaldt modellene 350 HK, 480 E og EK samt 530 E og EK. Her var det i gasskassen kun plass til to 11-kilos flasker, men ingen ytterligere lagringsplass. Innvendig var det nye stofftrekk og innredningen var også noe endret og gitt en noe lysere kulør. Kjølekapsvolumet var videre øket til 70 liter.
Som ekstrautstyr var det mulig å få vognene levert med kasett-toalett av egen konstruksjon.
Luxus-modellene kom jo i helt ny utvendig design året før og hadde følgelig kun fått minimale endringer. På modellsiden tilkom 430 TFE som hadde fast soverom med dobbeltseng foran og sidesittegruppe i venstre bakre hjørne. 545 ble utvidet med en K-versjon med frontplassert rundsittegruppe, sidesittegruppe og mindre sittegruppe bak med nedfellbar køye. Den største modellen, 730, ble utøket med en versjon kalt TD som hadde rundsittgruppe plassert ved høyre langvegg. Foran i vognen var det fast dobbeltseng mens man bak fant eget rom med køyer i venstre hjørne og toalett i det andre.
Felles for samtlige modeller var helt nytt design på baderommet, som også var utstyrt med kasett-toalett. Innvendig var det mulig å velge mellom tre helt nye stofftrekk.
Kjøkkenet var også omarbeidet og gitt et delvis nytt design. Vognene ville til 1989 bli levert med lavprofildekk på 14-toms felger.
Toppmodellen Exquisit ville fra nå kun bli levert i versjoner med L-sittegruppe og panoramavindu bak i vognen.
1989 ble det også startet import til England. Bak dette prosjektet sto firmaet Gordon Lamb Caravans i Nottingham, og fra det omfattende programmet hadde man valgt å satse på 12 modeller, som alle ville bli godkjent etter normer fastsatt av NCC, National Carvan Council. De startet i pris på 7.362 Pund for modellen Luxus 430 HK. Man aviserte at man også hadde planer på import av fabrikkens bobiler.
LMC konsernet kunne for sesongen 88/89 notere en omsetnings-økning på 21,4 prosent, til 136 millioner DMark. Antall ansatte var steget til 520 personer. Totalt ble det laget rundt 7.000 enheter, hvorav 60 prosent gikk til eksport.
Fabrikkområdet hadde et totalt areal på 107.000 kvadratmeter, hvorav 13.600 var produksjonsareal. I tillegg disponerte man en lagerhall på 1.500 kvadratmeter, og et like stort lokale var avsatt til forskning og utvikling. Bobilproduksjonen var imidlertid forlagt til leide lokaler i Warendorf. Det forelå imidlertid planer på en utvidelse av de eksisterende produksjonslokalene med 6.800 kvadratmeter. En innvestering som var kostnadsberegnet til 5,5 millioner DMark.
Vognene ble fra våren 1989 også eksportert til England, der det var den tidligere importøren av Polar og Bürstner, Gordon Lamb Caravans i Nottingham, som sto for importen.
Man budsjeterte foran 1990 sesongen med at omsetningen ville stige til 180 millioner DMark. Totalt regnet man med å produsere 7000 vogner og 1300 bobiler denne sesongen.
For bedre å dekke etterspørselen hadde man startet byggingen av nye lokaler, som var innflytningsklare i desember 1989, og ved årsskiftet sysselsatte man 600 medarbeidere.
På caravansiden hadde man til 1990 helt droppet Siesta modellene.
Det medførte at det billigste alternativet fra Munsterland ble Luxus-serien. Til 1990 omfattet denne 7 modeller fordelt på 4 karrosserilengder. Man gjenintroduserte modellbetegnelsen Dominant som ble betegnet som hovedserien fra LMC til 1990. Denne var i store trekk identisk med de modeller som året før inngikk i fabrikkens Luxus-serie. Totalt var det her 16 varianter å velge i fordelt på 8 karrosserilengder fra 3,65 til 7,17 meter.
De utvendige fargene ble bibeholdt, men vognene fikk ny utforming av gasskassen, som nå var blitt mer integrert i karrosseriet. Vognens front var også gitt en mer avrundet utforming.
Münsterland har også hatt stor success med sin inntreden på bobilmarkedet. Produksjonen steg siste sesong til 1030 enheter fra 638 året før.
På modellsiden er det her foretatt en utøking av utvalget blant de største bilene.
Til 1990 viste man også en helintegrert bobil med et smekkert design. Ansvarlig for dette var italieneren Francesco Kerkoc.
Våren 1990 tok man i bruk utvidede produksjonslokaler, på 8100 kvadratmeter, til en kostnad på 7.1 millioner DMark. Dette muliggjorde at man nå kunne ta hjem bobilproduksjonen.
Man innvesterte også betydelige summer i de andre fabrikkanleggene, hovedsakelig på bobilsiden. I tillegg hadde man lagt betydelige summer i datastyrt produksjonsutstyr. Tross dette utvidet man antallet ansatte med rundt 200 personer, slik at dette totat nå oppgikk til circa 700. Dagsproduksjonen lå på rundt 10 bobiler og 40 vogner.
Totalt ble dat produsert 6200 vogner, hvorav 60 prosent gikk til eksport og 1600 bobiler, der eksportandelen lå på 30 prosent. Omsetningen for sesongen 89/90 ble 172 millioner DMark, mye takket være den gode mottagelsen av bobilene. Man understreket imidlertid fra fabrikkledelsen at man ikke var 100-prosent fornøyd med resultatet og beklaget både de økede lønnsutgifter samt drastiske prisforhøyelser fra forskjellige underleverandører.
Foran sesongen 91 antok man at omsetningen ville øke til over 200 mill. DEM.
På modellfronten fortsatte man satsingen på Luxus og Dominant. Modellspektet i Dominant serien var i store trekk de samme som året før. Nye versjoner var 430 S samt 620 D og E.
Luxus var det prisgunstigste alternativet fra LMC, og omfattet 5 vogner i to størrelser, 450 og 490.
Man introduserte også en ny modellserie kalt Lord, som var en mellomting mellom Dominant og Lord-Exquisit. Modellspekteret her var det samme som Lord-Exquisit, som fortsatt ble produsert.
For det svenske markedet ble det også produsert en begrenset serie av Siesta-modeller basert på 370 T, 420 TF og 480 TK.
På bobilsiden kunne man til 1991 endelig vise de lenge avviserte helintegrerte bilene. Disse ville bli å få i to størrelser, 5600 og 6700 der planløsningene var de samme som for tilsvarende modeller i Liberty programmet. Fabrikkens alkovebiler fortsatte uforandret inn i 1991-sesongen.
På ettervinteren 1991 tiltrådte Paul Lendl som ansvarlig teknikksjef i konsernet og ledet dette sammen med Herman Saure. Lendel hadde tidligere jobbet innenfor rustningsindustrien. Samtidig ble arbeidstiden ved bedriften redusert, noe som kanskje kunne tas som et tegn på at alt ikke sto helt bra til. I Sverige ble importansvaret fra den 1. april overlatt til selskapet Randau Caravan i Kristianstad.
I forbindelse med caravanutstillingen i Essen høsten 1991 svirret det rykter om at LMC hadde store økonomiske problemer,
og det hele endte med at konkursbegjæring ble innlevert 8. oktober 1991. Som bakgrunn ble oppgitt det sviktende markedet i Skandinavia og Frankrike, noe som selvsagt rammet LMC hardt, da de jo var et sterkt eksportorientert selskap. I Finland hadde salget gått ned fra 500 enheter til 50 og i Frankrike var importøren ikke i stand til å motta bestilte enheter til en verdi på 50 millioner DMark. Disse kunne heller ikke umiddelbart omsettes på andre markeder, da de for en stor del var spesialtilpasset Frankrike. Det sier seg da nesten selv at likviditeten i selskapet blir skadelidende. Det ble lenge forhandlet med eventuelle nye eiere og tilslutt ble selskapet kjøpt av Erwin Hymer, som den 21. november etablerte LMC Caravan GmbH, med seg selv som eneeier.
Til å lede konsernet til gamle høyder fortsatte Paul Lendel, samt Bernd Simon, som kom fra Hymer-konsernet i Bad Waldsee, men nå hadde hatt et kort avbrekk innenfor stålbransjen. Mye av den første tiden ble brukt til interne tilpassninger som skulle danne grunnlaget for en sunn forretningsdrift, noe som dessverre medførte en reduksjon av antall ansatte. Dette ble, i første omgang, redusert fra ca. 550 til 440 personer, med avisering om ytterligere nedskjæringer.
Modellmessig fortsatte man også 1992 med Siesta modellene. Modellspekteret omfattet 370 HK, 420 TF, 450 T og 480 TK. De to minste modellene ble kun levert i grå innredning med noe mørkere kantlister og lysegrått stofftrekk i forskjellige nyanser. På de to største kunne man i tillegg også få møbelfronter i lys ask med et mønstret stofftrekk i brunt og grått.
Utvendig hadde man fått ny baklysrampe og på utstyrsiden var kjøleskapsvolumet øket til 85 liter. Kassett-toalett og fast vanntank inngikk i standardutstyret.
Dominant var til 1992 blitt en kombinasjon av de tidligere modellene i både Dominant og Luxus-serien og omfattet totalt 10 utgaver i størrelser fra 430 til 545.
Hovedserien hos LMC til 1992 var Lord-modellene. Denne serien omfattet vogner fra 430 til 730, der alle hadde mer eller mindre velkjente planløsninger.
Helt ny var imidlertid modellbetegnelsen Europa. Denne ble benyttet på en vognserie som omfattet to versjoner 545, E og D. Innredningen var hentet fra fabrikkens integrerte bobiler, og man understreket at man håpet å tiltrekke seg en ny kjøperskare.
For sesongen 1993 ble det budsjettert med at de ansatte, som nå var nesten halvert, til ca. 400 personer, skulle produsere 4500 caravans og 1200 bobiler, noe som skulle gi en omsetning på i størrelsesorden 130-140 mio. DM.
Til 1993 omarbeidet man litt i modellprogrammet både hva betegnelser og modeller angikk.
Luxus ble betegnelsen på en modellserie bestående av 8 vogner i fire størrelser fra 463 til 568 cm karrosserilengde.
Modellserien Europa omfattet 11 modeller fordelt på 5 karrosserilengder fra 463 til 589. Modellspekteret var det samme som man gjenfant i Luxus men bler utvidet med tre versjoner 545 med betegnelsene E, F og D.
Dominant er en velkjent modellbetegnelse fra LMC og ble 1993 benyttet på en serie bestående av 15 modeller fordelt på 7 lengder fra 531 til 609 cm.
Lord omfattet i 1993 19 modeller, i 10 størrelser fra 463 til 768 cm.
Toppmodellen fra LMC på caravansiden var fortsatt Lord Exquisit, og her var det ikke spart på noenting hva angikk overdådige innredningsdetaljer. Modellserien ble levert i fire karrosserilengder fra 531 til 768, der samtlige hadde fast soverom foran i vognen.
Fra LMC kom også tre serier bobiler med betegnelsen Liberty hvorav alkovebilene kunne leveres både som 100 og 1000-serie, mens de integrerte kun ble produsert i 1000 utgave.
Paul Lendel anså mot slutten av 1992 at man hadde lykkets med å rekonstruere selskapet, og anså derfor sin oppgave som over, og ønsket å fratre. Som ny ledelse overtok fra årssiftet 1992/93 herrene Dankmar Olbertz, som tidligere var direktør på Weippert, Volker Jung med fartstid som salgssjef hos Bürstner og Rolf Keuter, med lang erfaring fra LMC-konsernet, som skulle bringe selskapet tilbake til gamle høyder. Antall ansatte var nå nede i 345 personer. I Sverige ble importstrukturen endret og Randau Caravan AB oppsagt, og i stedet skulle aktivitetene styres direkte fra Tyskland. Til å lede dette ble ansatt Peter Koch, som innehadde den posisjonen til utpå forsommeren, da han gikk over til Solifer.
Til 1994 presentere man et delvis helt nytt design på vognene. Man ville hovedsakelig satse på middel- og luksusklassen og for modellåret 1993/94 skulle man prioritere vognproduksjonen og redusere noe på bobilsiden. For å bedre selskapet finansielle stilling skulle personalstyrken i Sassenberg reduserer til det halve.
Utvendig hadde samtlige vogner fått nye farger og man merket seg også større vinduer. På den tekniske siden ble samtlige vogner med en aksel nå levert med Al-Ko, mens boggi-vognene fikk aksler fra Peitz. Vognene hadde også fått den innvendige høyden hevet til 1,92 meter. Nytt var også introduksjonen av et en-nøkkel system.
Modellserien Luxus skulle være det rimeligste aløternativet fra LMC, med et program bestående av 13 modeller, fra 390 T til 555 S. Innvendig var det klassisk møbeldesign med profilrammer i lønnetre med stofftrekk i en blanding av grått og blått.
Europa-serien ble særtegnet av lys innredning i kremfarget kastanjedekor innrammet i høyglanspolerte lister i lønnetre. Skapdørene var gitt et lett buet design og utstyrt med gullfargede gripehåndtak. Bord- og benkeplater var i en noe mørkere nyanse som harmonerte godt med det øvrige design. Stofftrekket var et rotete mønster i rødt, blått hvitt med røde gardiner. Den var ihovedsak tiltenkt unge og ungdommelige mennesker. Modellspekteret omfattet 12 versjoner fra 390 T til 555 S.
Dominant hadde fått et noe mer omfattende standardutstyr. Innredningen var fortsatt utført i lønnetre. Modellspekteret gikk fra 430 S til 770 D.
Lord hadde til 1994 fått nytt design både utvendig og innvendig. Lønnetre var også her basisen i innredningen og utvendig var vognene gule med gullelokserte lister. Det var mulig å velge mellom 16 modeller fra 430 S til 770 D.
Toppmodellen fra LMC skulle også 1994 være Exquisit. Her var innredningen laget i eiketre med lyst stofftrekk med blomsterdekor. I denne serien inngikk fem modeller fra 590 D til 770 D i et prisleie mellom 40.900 og 46.000 DMark.
Fabrikkens bobilprogram ble noe redusert og omfattet til 1994 syv alkovemodeller og to helintegrerte. Alkovebilene fikk et utvendig design tilpasset det man fant på vognene. Innredningen ble også nydesignet med lett buede møbelfronter. Sesongen 1993/94 endte med en produksjon på 4300 caravans og 420 bobiler, med en omsetning på 88 millioner DMark. Antall ansatte oppgikk til 320 personer.
Etter litt motgang de siste årene så man foran 1995 optimistisk på fremtiden hos LMC. Disponenten, Dankmar Olbertz, uttrykte håp om at omsetningen for den kommende sesongen ville passere 100 millioner DMark, og la heller ikke skjul på at man håpet å bringe LMC tilbake til gamle høyder. Det var jo ikke så mange år siden at omsetningen lå over 200 millioner DMark.
For å nå dette målet hadde LMC's salgssjef Volker Jung det gangne året foretatt en kvalitativ oppgradering av forhandlernettet, som man håpet ville gi resultater.
En annen målsetting man hadde satt seg var at kvaliteten på produktene skulle bli ytterligere forbedret. Det ble lagt opp til en liten produksjonsøkning på caravansiden, til 5.000 enheter. Innkludert i dette var også 1500 vogner av TEC Weltbummler, som fra sesongen 1995 ble produsert hos LMC. På bobilsiden ville man søke å øke produksjonen til 500 enheter. Man håpet med dette å øke omsetningen til rett over 100 millioner DMark.
Modellpaletten på caravansiden var også ganske drastisk redusert. Fra tidligere å ha omfattet 82 modeller var dette tallet nå redusert til 53, hvorav en ikke betydelig del var nye, og mer tilpasset tidens krav. Vognene var fordelt på fem serier, Luxus Design, Luxus, Dominant, Lord og Exquisit. På enkelte modeller ble den utvendige bredden øket fra 2,2 til 2,3 og enkelte endog til 2,5 meter. Det siste gjaldt blant annet 555 TDM, som standard ville bli levert med 35 liters ferskvannstank.
På Dominant modellene var det ny baklysrampe, med avrundede hjørner og integrete lys. Utvednig merket man seg også nye hjulbuer. På modellene 430 og 450 ble kjøkkenet utstyrt med et praktisk skyvevindu, og kjøkkenbenken hadde også ny utforming, og ble utstyrt med avtrekksvifte. Over rundsittegruppene var de tidligere hyllene byttet ut med overskap hele veien. På vognene med faste soverom var sengene nå blitt utstyrt med nye heveanordninger.
Man hadde også omdesignet TV-hyllen slik at denne nå også hadde plass for videospiller på en egen hylle. Den fremdratte kabelen var også klargjort for satelitt-mottaging.
Modellene 450 E og 490 MD fikk bredden øket til 2,3 meter. Det var ny planløsning på modell 520 T med to sittegrupper og 640 MD som fikk nyutviklet baderom med separat dusj.
Helt nye modeller var 560 E og MD med toalett og kjøkken bakerst, midtseksjon med sidesittegruppe og langbenk og foran i vognen to enkle senger i E-versjonen og dobbeltseng i MD.
En av de modeller man før sesongstart stilte store forventninger til var serien Luxus Design. Denne var i første omgang tiltenkt reiselystne unge eller ungdommelige mennesker. Vognene ble kjennetegnet av et innredning som ga en lys og trivelig atmosfære med sølvgrå asketre-innredning kombinert med to alternative, moderne stofftrekk. Modellprogrammet omfattet åtte ulike versjoner i seks lengder fra 4,45 til 6,07 meter.
På Luxus-serien ble samtlige vinduer nå utstyrt med rullegardiner av kombitypen, og enkelte modeller fikk skyvevinduer ved kjøkkenbenken. Gasskassene ble nå utstyrt med to gassdempere for lokket. Tv-benkene fikk en noe større areal, og kjøkkenet ble utstyrt med praktiske utrekkbare kurvskap. Enkelte av modellene med fast soverom hadde også fått utøket sengeareal til opptil 141x214 cm. Vognene med faste enkle- eller dobbeltsenger fikk disse utstyrt med gassdemper for letter å kunne heve disse. Det var mulig å velge hvorvidt man ville ha en fast innebygget vanntank på 35 liter, eller en rullbar på 25 liter.
Av de 14 modellene denne serien omfattet var fem helt nye, 410 MD, 450 D, 520 T og 555 T. 410 MD fikk en planløsning med toalett og kjøkken bakerst, sidesittegruppe og fast dobbeltseng i fronten. Delvis nye var også modellene 560 MDK og 560 MRK. Den første av disse hadde en innredning bestående av tverrplasserte køyer, sidesittegruppe i midten og fast soverom foran, mens MRK hadde rundsittegruppe foran istedet for soverom. Bredden på disse utgavene oppgikk til 2,5 meter. Det var mulig å velge mellom tre alternative stofftrekk.
Lord modellene hadde fått nye hjulkapsler, en mer robust bakre lysrampe, ny kjøkkenbenk med avtrekksvifte. TV-benkene var gjort større, og det var også gjort plass for plassering av videomaskin. Utvendig hadde vognene fått helt nytt design med gullelokserte dekorlister og forteltskinne. Karrosseriformen var også ny med mer aerodynamisk frontparti som inneholdt en helintegrert gasskasse. Serien var også gitt en utvendig lasteluke. I likhet med de øvrige modellserier hadde også Lord fått nydesignet TV-kommode med plass for video, og kabel beregnet på parabolmottagning. Modellprogrammet var imidlertid redusert fra 21 til 14 varianter. Helt ny var modellen 555 TDM og 560 ME, sistnevnte med sidesittegruppe og langbenk i midten, toalett og kjøkken bakerst og to enkle senger foran. Modellene 700 E og D hadde fått nytt vaskerom med separat dusjkabin. Modellene 450 E og D hadde fått øket bredden til 2,3 meter.
Toppmodellen fra LMC var fortsatt Exquisit, og denne hadde til 1995 fått samme karrosseriform som Lord-modellene, og utvendig fargekombinasjon med gullfargede striper og lister. Modellserien omfattet 5 modeller fra 5,9 til 7,7 meter. Av disse hadde 700 D fått nyutviklet sanitærrom med separat dusjkabin. Delvis ny var også modellen 770 MDK.
På bobilsiden ble det hovedsakelig satset på alkovebilene. Alle disse var byggd på den nye Fiat Ducato, kombinert med et Al-Ko Høyramme-chassis med bred sporvidde.
Under en høytidelighet i Købenavns gamle rådhus den 15. mars 1995 ble modellen Luxus 520 T utropt til årets caravan i Danmark.
I forbindelse med caravanutstillingen i Stuttgart ettervinteren 1995 presenterte man sin nye prestigemodell, nemlig den integrerte bobilen Liberty 6900 I.
En statistikk over caravanbestanden i Tyskland pr. 1. juli 1995 viste at LMC lå på en 9. plass med 22.970 registrete vogner.
Våren 1996 tiltrådte Andreas Grimberg stillingen som leder for kundetjenesten. Han kom da fra stillingen som leder av søsterbedriften TEC.
2007
LMC har til 2007 lansert noen nye modeller i sine bobiler i Liberty-serien, både blant alkove og de halvintegrerte bilene. De helintegrerte er ute av programmet til 2007.
I serien Liberty Start Alkove heter en av nyhetene A 531. Denne er basert på Fiat Ducato og har en lengde på 567 cm og en planløsning med toalett og garderobe i hvert sitt bakre hjørne og sidesittegruppe og kjøkken midt i bilen. En annen Fiat basert nyhet er A 651 G, på 664 cm, med tverrplasserte enkelseng bakerst. Noe av den samme løsningen gjenfinnes også på A 661 G, men denne har tverrplassert dobbeltseng bakerst.
På Ford Transit er det to nye modeller, A 598 og A 608. Den første har en lengde på 6,3 meter og en planløsning med rundsittegruppe bakerst og toalett og kjøkken i midten. 608 har sidesittegruppe midt i bilen og toalett og lasterom bakerst.
Blant de halvintegrerte TI-modellene i Start-serien heter nyheten 652 og er basert på Fiat. Planløsningen her består av langsgående dobbeltseng og toalett bakerst i bilen, kjøkken på midten og sittegruppe i tilknytning til førerhuset.
Blant Finish-modellene er nyheten til 2007 å finne blant TI-modellene. Den har betegnelsen TI 7100 og er basert på Fiat Ducato, med planløsning med tverrplassert toalettrom i full bredde bakerst i bilen. Foran dette er det to enkle senger og midt i bilen kjøkken og sidesittegruppe.
Les mer på www.lmc-norge.no eller www.lmc-caravan.com
LOLODE - GB
Engelsk campingvogn fra slutten av 1930-tallet laget av Lolode Trailer Coach i Bedford. Vognen var utstyrt med boggi, uavhengig hjuloppheng, hydrauliske bremser, støtdempere og varmt og kaldt vann samt innebygget vinsj. Karrosserilengden var 19 fot og ble for en stor del produsert etter kundenes egne ønsker. Man laget også ulike spesialvogner blant annet et mobilt tannlegekontor.
LOUP - F
Liten fransk produsent som siden 1950 laget små serier av vogner og bobiler ofte tilpasset den enkelte kunde. Produktene ble for en stor del laget for hånd, og man holdt det gående helt frem til 1990-tallet.
Modellåret 1968 sto fem modeller på programmet, 250, 290, 310, 350 og 380.
Til 1972 forsvant modellene 290 og 350, og istedtet lanserte man utgavene 360 og 430.
1973 ble 380 tatt av programmet og erstattet av modellen 480.
1975 ble modellfloraen utvidet med en 550 versjon.
Til 1977 reduserte man litt på modellutvalget og satset kun på versjonene 310, 360, 430 og 480.
1981 ble produksjonen delt i to serier, Standard og Luxe, der den førstnevnte besto av modellene 250 og 290, og luxe serien av 310, 330, 360, 430 og 480.
1982 var det kun Luxe-serien som ble videreført, samtidig som man utvidet modellspekteret. Modell 290 ble innlemmet i denne serien samtidig som 310 og 360 ble levert i to alternative versjoner.
1983 ble 290 produsert både i Standard og Luxe versjon, og i tillegg lanserte man versjonen 330 blant Luxe modellene.
1984 ble 380 byttet ut med en 400 versjon, og som helt ny vogn tilkom 460.
1985 utøket man programmet med modellen 500, og året etter tilkom versjonen 600.
1989 lanserte man modellen 580, som året etter ble erstattet av en 550 variant. 1990 startet man også produksjon av torv-vogner og andre salgsenheter.
1991 ble 550 byttet ut med to utgaver 500, CL og CB, og i tillegg ble de fleste andre utgavene levert i alternative planløsninger.
1992 tilkom modellen 340 CB, samtidig som modell 600 ble strøket.
1993 ble også 500 strøket av programmet og 1995 led også 480 modellen samme skjebne. Programmet omfattet dette året 10 modeller i lengder fra 3 til 4,65 meter og et prisleie mellom 43.800 og 65.000 franske franc.
LOVE BUG - USA
Amerikansk campingvogn laget av firmaet Fabricated Products Company i Tripoli i Indiana. Modellspekteret omfattet 1988 vogner i størrelser fra 13.6 til 18 fot. Chassiet var i stål mens påbygget var laget i glassfiber. For den største utgaven var prisen 7.500 Dollar.
LUNAR - GB
Engelsk produsent grunnlagt i februar 1969 av Ken Wilcock og Brian Talbot, som begge da jobbet på Knowsley. Man var lokalisert til en låve, som både var lekk og manglet strøm. Den første tiden gikk derfor med til å gjøre lokalene brukbare. Den første campingvognen hadde en lengde på 10.6 fot og sengeplass til to, og ble ferdig i juni 1969.
Den opprinnelige planen var at Talbot skulle jobbe full tid mens Wilcock skulle beholde jobben hos Knowsley, og produsere Lunar på kvelder og helger. Dette skar seg imidlertid totalt da ledelsen på Knowsley kom underfund med at man laget vogner "på si", noe som ikke ble godtatt.
Man fikk en nokså flying start på prosjektet, for da man skulle vise den nye vognen til en potensiell kunde kjørte man innom chassis produsenten Peak Trailers, for å bestille to nye understell. Her traff man direktøren, Tommy Marshall, som ble så begeistret for produktet, at han sporenstreks innvilget fri kreditt og fant også kjøpere til de neste to vognene.
Disse ble gitt navnet Lunar, og som bakgrunn for navnevalget var at amerikanerne på denne tiden drev med sitt romfartsprogram, under navnet Lunar, så dette var en velkjent betegnelse for det kjøpende publikum.
Etterspørselen tilsa imidlertid ganske snart en omlokalisering og man flyttet våren 1971 til Leyland, der de fikk tak i et lokale på 10.000 kvadratfot. Produksjonen var nå øket til 10 vogner i uken og antall ansatte var steget til 10. Modellprogrammet omfattet fire modeller, Saturn og Jupiter på 3,2 meter, Venus på 3,8 og Moonlight med en lengde på 4,27 meter. Prisnivået lå mellom 410 og 535 Pund.
1972 ble modellutvalget utvidet med Stardust på 2,9 og Mercury på 3,8 meter.
1973 gikk man over til å benytte numeriske betegnelser på vognene. Utvalget besto av to versjoner 10.6, tre utgaver 12.6 og to 14 versjoner. 1973 brant fabrikken ned, og alt produksjonsutstyret ble ødelagt. Innen en måned var man imidlertid igang igjen, og startet nå også produksjon av mobile homes.
1974 ble modellspekteret utvidet med en modell kalt 16/6 med en lengde på 4,95 meter. Prisleiet på vognene lå nå mellom 625 og 885 Pund.
1975 ble modellene 12.6/2 og 16 levert i spesielle Clubman utgaver.
1979 var produksjonen delt i to serier, Standard og Clubman. Førstnevnte omfattet fire modeller, 390 CT og ET samt 450 CT og CK. Clubman vognene besto av 390/2, 450 2 og CK samt 500 i versjoner kalt 4 og SL.
1980 tiltrådte Geoff Keeble som salgssjef, en stilling han skulle inneha frem til 1992, da han gikk av for aldersgrensen. Tidlig på 1980-tallet flyttet man til de nåværende lokalene i Preston. Brian Talbots sønn, Christopher, var nå også kommet med i bedriften.
1983 var fabrikkens produksjon splittet på fem ulike modellserier. Serien Meteorite omfattet en modell med en karrosserilengde på 3,43 meter og en prislapp på 3.789 Pund. Modellserien Clubman besto av fem modeller til priser mellom 3.919 og .049 Pund. Planet serien ble utgjort av modellene Venus på 4,05 meter samt Sunbeam og Moonlight, begge med lengde på 4,5 meter. Modellserien kalt Dino besto også den av tre versjoner, 13 i to versjoner, 2 og 4, samt 15-4. Toppserien var gitt betegnelsen Delta og besto av to versjoner 460, 4 og 5, 500/4 og 560/5 Twin. Prisnivået på denne serien befant seg mellom 5.040 og 6.295 Pund.
1984 innebar de samme modellseriene, men i Clubman serien tilkom tre 460 modeller, 2, 4 og 5, samtidig som de tidligere 450 modellene kun ble videreført i form av modellen 2. Planet serien ble utøket med modellen Mercury på 2,89 meter. Dino-serien besto dette året av to 460 modeller, ET og CT i tillegg til 390/4. I Delta-serien tilkom som ny toppmodell 590/4.
Til 1984 presenterte man også en bobil basert på Mercedes.
1985 medførte i Clubman-serien at modellen 450/2 ble strøket og i stedet ble 460/2 levert i to versjoner, CK og EK. I planet serien fikk mercury en søstermodell kalt Eclipse 4, og som nye toppmodeller introduserte man to 460 vogner, Kumara og Polana. Man vant kåringen av beste kjøkken med modellen Delta 590 4B i samband med utdelingen av tittelen "Tourer of the year 1984".
1986 besto den modellmessige endringen i Clubman-serien av at 390 modellen nå ble levert i to versjoner. Planet serien ble utøket med modellen Ariane 500 og i Delta serien ble nå modellene 500 og 590 levert i to versjoner. Helt ny var en modellserie kalt Micron bestående av en versjon med betegnelsen 450.
1987 ble Micron-serien utøket til to versjoner 450-4 og 450-5. Meteroite modellen ble utvidet med en S-versjon og i Clubman serien tilkom modellen 500-2.
1988 representerte ingen større modellmessige endringer, men vognene ble gitt ny front, i glassfiber.
Modellåret 1989 utvidet man Micron-serien med en 390-4 modell og i Clubman serien reduserte man utvalget 460 vogner og i stedet introduserte to versjoner 475. I Planet serien tilkom modellen Jupiter 500. Modellen Delta 500-2 vant konkurransen om beste vaskerom i forbindelse med utdelingen av tittelen "tourer of the year 1989".
1990 innebar en viss reduksjon i modellutvalget i de enkelte serier.
1991 ble Planet serien utøket med modellen Venus på 4,95 meter, og i Clubman-serien tilkom modellen 500-5. Modellen Venus havnet på 14. plass i konkurransen om tittelen "Tourer of the year 1991".
Man fortsatte på den innsatte linjen om ytterligere ekspansjon, og kjøpte opp ytterligere arealer i tilknytning til fabrikken. Som ny markedssjef tiltrådte på vårparten 1991 David Rochester. Han hadde tidligere arbeidet på Swift. Den øverste ledelsen i firmaet hadde fortsatt Ken Wilcock og Brian Talbot.
At vogner med boggi-aksel er vanskelige å manøvrere for hånd er hevet over tvil. For å avhjelpe dette presenterte Lunar til 1992, på sin Delta-serie, et akselsystem der den fremre kunne heves, slik at vognen kunne manøvreres som en enakslet. Ekstraprisen for denne fasiliteten var i størrelsesorden 800 Pund, og den var fremtatt i samarbeid med tyske Knott.
Man introduserte også tre helt nye modellserier, Premiere, Meteor og Conquest. Premiere besto av tre modeller, 412 med lengde på 4 meter og 415 og 515, med karrosserilengder på 4,39 og 4,57 meter. Premiere ble også levert i en SE-serie, med noe mer utstyr i form av modellene 515, 516 og 516 L. De to sistnevnte hadde en innvendig lengde på 4,95 meter. Meteor besto av en versjon på 4 meter, mens Conquest representerte en vogn med innvendig lemgde på 3,78 meter. I Delta serien tilkom modellen 610/5. Modellen Delta 610-5 vant konkurransen om beste kjøkken under kåringen av "Tourer of the year 1992".
1992 avanserte Rochester salgssjef, og dette året ble også Christopher Talbot forfremmet til ettermarkedssjef.
1993 innebar kun mindre modellmessige endringer. Man vant sin klasse i et økonomiløp arrangert av den engelske Caravan Club, med en ekvipasje bestående av en Clubman trukket av en Audi Quattro, kjørt av Martin Howitt.
Heller ikke 1994 medførte noen større endringer i modeller eller serier. Man startet imidlertid med eksport til Holland, i form av enkelte modeller i Clubman-serien. Man laget dette året en serie spesialmodeller for forhandleren Davan Caravans. De var gitt serienavnet Delyte og ble levert to 16 fots og en 15 fots utgave, til priser mellom 7.500 og 7.900 Pund. Totalt sysselsatte firmaet nå 140 personer.
Helt ny modellserie til 1995 var Ariva, i form av to versjoner benevnt 2 og 4, som begge hadde en innvendig lengde på 3,63 meter. I Planet serien ble Mercury nå levert i tre versjoner og som helt nye modeller tilkom Elara på 4,98 meter og Lexon, med en innvendig lengde på 5,19 meter. I Clubman serien ble 450 byttet ut med modellene 452 og 464 med innvendige lengder på henholdsvis 4,5 og 4,65 meter. I Delta serien tilkom modellen 530-5. Modellen Ariva 2 havnet på 4. plass i konkurransen om tittelen "Tourer of the year 1995".
Fabrikklokalene ble utvidet med 10.000 kvadratfot.
I tillegg til Holland, hadde man nå også startet eksport til Japan.
LUNEDALE - GB
Engelsk campingvogn produsert fra slutten av 1940-tallet av firmaet Vickers. Firmaet var grunnlagt av H. Vickers og laget i begynnelsen vogner i størrelsene 12 og 16 fot. 1956 kom vognene i helt ny utvendig design, med totalt endret takprofil. Gikk senere mer og mer over til å produsere mer mobile-homes lignende vogner. Disse utmerket seg ved å være svært så påkostet både innvendig og utvendig, med mye "dill og dall". Produksjonen opphørte 1977.
LUQUET - F
Liten fransk caravanprodusent beliggende i St-Gengoux-Le-National. 1968 hadde man to modeller på programmet, L 631 og Jouvenance med karrosserilengder på henholdsvis 3 og 3,8 meter.
1969 utvidet man med modellene Jouvenance 420 og Regence på 5 meter.
1970 ble L 631 og 420 utøket til to versjoner.
1971 ble 420 versjonene strøket, og i stedet tilkom modellen Super 510.
1972 gjorde man delvis om på programmet, og som ny minstemann introduserte man Jouvencelle på 2,7 meter. Det øvrige modellprogram besto av modellene L 632 på 3,1 meter og Jouvenance på 3,9 meter.
1973 ble 390 byttet ut med en 410 utgave i tillegg til en modell med karrosserilengde på 4,4 meter kalt Super Jouvenance.
1975 besto modellprogrammet av vogner med lengder på 3, 3,7 og 4 meter.
1977 ble modellutvalget på 400 basis utøket til tre versjoner. Ordinær caravanproduksjon opphørte 1977, men man startet 1983 opp med produksjon av bobiler på bestilling.
LUXONIC - GB
Engelsk campingvogn som til 1939 hadde to modeller på programmet. Disse hadde betegnelsene Heather og Bramble og var 12.6 respektive 10 fot lange.
LYNCRAFT - GB
Engelsk vognmerke produsert av Lynton. Ble introdusert høsten 1974 som et billigere alternativ til fabrikkens Lynton modeller. Vognene ble kun laget modellåret 1975 og det sto tre modeller på programmet, 390, 450 og 500, til priser fra 788 til 975 Pund.
LYNTON - GB
Engelsk vogn som kom til ved en tilfeldighet. Firmaet bak produksjonen ble etablert på 1920-tallet og produserte ferdighus og kasser. Etter 2. verdenskrig bestemte fabrikkens direktør seg for å bygge en vogn til eget bruk. En kunde kom imidlertid forbi og vognen ble solgt før den var ferdig. Også de neste vognene fikk umiddelbart kjøpere og snart kom det en større bestilling fra caravanforhandler C.A. Lister i Kirkheaton. 1948 etablerte man derfor et eget firma som skulle håndtere caravanproduksjonen. Det var foreløpig navnløst, men fru Lister foeslo Lynton, da hun antok at dette ville appellere til kvinnelige kjøpere. I 1953 hadde produksjonen steget til 6 vogner i uken ved det daværende produksjonsanlegget i Gorton Manchester. Vognene var opp gjennom 1950-årene solid bygget, men relativt kjedelige å se på.
Vognene ble på begynnelsen av 1960-tallet også importert til Sverige, av firmaet Handelsbolaget Germia i Gøteborg. 1963 sto en modell på programmet. Denne hadde betegnelsen Vega, og var en vogn på 4,5 meter med en egenevkt på 815 kilo.
1964 ble det staset på to helt nye modeller, navngitt Valetta og Venita med lengder på 3,2 og 3,8 meter.
Det tidligere nokså kjedelige designet ble imidlertd endret til 1966 da man presenterte et helt nytt design, signert Reg Dean, som også hadde vært sjef for det "revolusjonære" designet på Eccles tidlig på 1960-tallet.
Til 1968 presenterte man et delvis nytt modellprogram der den minste modellen hadde betegnelsen Scamp, som var en vogn på 3,1 meter med egenvekt på 550 kilo. Mellommodellen var gitt navnet Arrow og hadde en karrosserilengde på 3,9 meter. Størst var Javelin som målte 4,6 meter og ble levert i to versjoner, benevnt de Luxe og Special.
1969 lanserte man modellbetegnelsen Tomahawk, på en vogn på 3,36 meter.
1971 ble programmet utvidet med modellen Scmitar med en lengde på litt over fem meter.
1971 tiltrådte John Moore som ny salgssjef. Som salgsdirektør satt nå Reg Dean.
Til 1971 deltok man også i det da så populære engelske Caravan Road Rally, men som trekkvogn for sin Scamp modell, hadde man valgt en nokså usedvanlig trekkbil, nemlig Moskwitch 412. Det ble sagt å være første gang en russiskprodusert bil hadde deltatt i dette evenementet.
1972 benyttet familien Cove fra Cambridge en Lynton Javelyn på en tur fra England til India og tilbake. Den 15. juli kunne man også notere seg for ny hastighetsrekord for caravans. Da ble nemlig Gilbert Sills klokket til 103,09 miles i timen med en vogn tilkoblet en Ford Transit "Supervan" med 4,9 liters V8 motor. Vognen som ble benyttet var en Arrow.
Modellåret 1973 var det bare Arrow, Javelin og Scmitar som ble videreført, alle i alternative utførelser.
1976 kjøpte man karrosserijiggene fra den konkursrammede produsenten av Lister.
1978 ble modellspekteret splittet i to serier og utøket med modellen Rapier på 3,9 meter samt Lance på 4,6 og Sabre på 5,04 meter. Disse inngikk i den såkalte Executive serien. Helt ny serie var Trident, bestående av modellene 122 og 142, på henholdsvis 3,7 og 4,3 meter. Disse hadde en karrosseriform som kunne påminne om de tidligere Lister vognene.
1979 ble Trident serien utvidet med versjonen 144.
1982 besto modellprogrammet i Executive serien av Arrow 4, Javelin 4, Sabre og Scmitar 6. De samme versjonene gjenfant man også i den nye GXL-serien, med tillegg av modellen Cutlass på 5,8 meter, i tre ulike planløsningsalternativ.
1982 fikk man økonomiske problemer og ledelsen ved bedriften gikk inn å kjøpte rettighetene fra Lynton Commercial Units Ltd.
I tillegg til Executive og GXL seriene lanserte man til 1983 modellserien Laser bestående av utgavene 122 og 142, på henholdsvis 3,7 og 4,3 meter. Modellen Laser 122 ble kåret til "Tourer of the Year 1983", mens modellen Laser 142 GXL vant prisen for beste kjøkken.
1984 utgikk de tidligere GXL modellene og ble erstattet av en GXL-serie basert på Laser, utvidet med modellen 162 på 4,9 meter.
1985 kun man presentere et helt nytt modellprogram. Serien Sport besto av tre versjoner, benevnt 1200, 1400 og 1600 med karrosserilengder på 3,7, 4,3 og 4,9 meter. Executive serien ble utvidet med modellen Laser 12-2. De tidligere modellene Lance D, Sabre 4 og Premiere 6 og 4 gjenfant man nå under den helt nye modellbetegnelsen VIP. De tidligere Laser GXL modellene var dette året omdøpt til Laser VIP. Modellen Laser VIP 16 vant konkurransen om beste toalettrom i forbindelse med kåringen av "Tourer of the Year 1985".
Man presenterte 1986 en vogn med en aksel i hvert hjørne, der den fremre var svingbar. Kunne således påminne om de første campingvogner fra sent på 1800-tallet, trukket av hester. Den ble imidlertid absolutt ingen sucsess.
1986 fikk fabrikken nok en gang økonomiske problemer. Bakgrunnen for dette var at man var etablert i et utviklingsområde der man nøt godt av gunstige økonomiske vilkår de første to årene. Etter dette var ikke produksjon og avsetning stor nok til at man greide å betjene kostnadene og bankforbindelsen så til slutt stopp. Samtidig hadde man kanskje et litt for ambisiøst program og utviklingen av den ovennevnte vognen kostet også sitt. Det ble forsøkt å få en annen produsent til å overta, og det ble lenge også arbeidet med å få en gruppe ansatte til å ta over, men disse klarte ikke å reise den nødvendige kapital.
Etter konkursen gikk en av de tidligere ansatte, teknisk direktør Derek Heaton, inn og etablerte et firma som kjøpte delelageret, og på den måten kunne sikre delesituasjonen fremover. Samtidig gikk en av forhandlerne, Glossopp Caravan, inn og kjøpte produksjonsutstyret og planla en begrenset produksjon av en av fabrikkens serier.