F - Diverse produsenter

F - F

06.02.2006

FAHTI - D

Tysk campingvogn konstruert av ingeniør Franz Maly, som tidlig på 1950-tallet arbeidet med glassfiberforsterket polyester. Han innså snart at dette materialet også med fordel kunne anvendes i campingvogner, og startet utviklingen av en vogn lagd i dette materialet. Etter flere års utvikling kunne man 1957 presentere en vogn med betegnelsen Wiesel. Etter ytterligere et år med tester var man klar for serieproduksjon, og i den anledning slo han seg sammen med broren, Ulrich Maly, og etablerte selskapet U. Maly KG Fahrzeugbau i Tiefenhagen. Betegnelsen på produktet var nå Fahti Luxus 600. Vognen hadde en særegen form med store panoramaruter rundt hjørnene, og var også svært lett, med en egenvekt på rundt 300 kilo. Prisen var 1959 4,950 tyske mark. Var høsten 1959 en av 17 produsenter som deltok på bilutstillingen IAA i Frankfurt.

Allerede etter to år var etterspørselen blitt såpass stor at man var nødt til å finne mer velegnede produksjonslokaler. Det ble derfor innledet et samarbeid med selskapet Holzindustrie Georg Schneider i Lindau, som skulle produsere vognene på lisens. Det første året, 1960, kom produksjonen opp i 40 enheter. Produksjonsrettighetene ble også solgt til det hollandske firmaet B.I.O.D. Machine- en apparatenfabriek i Hengelo, som laget vognene på lisens for det hollandske markedet.

1963 ble modellspekteret utvidet med modellen Junior 400. Prisen på denne var hele 4.750 DMark. Den relativt høye prisen var at fremstillingen av den yttre polyesterbekledningen var både vanskelig og tidskrevende, i tillegg til at formene til produksjonen var svært kostbare. 1965 utvidet man sortimentet ytterligere, og introduserte Super 800, som en spesiell luksus-modell. Året etter, 1966, døde lederen for produksjonsbedriften, Kurt Conle. Arvingene delte deretter selskapet seg imellom, og den som fikk ansvaret for caravandelen var Alois Tschierisch. Han greide å opprettholde produksjonen frem til 1969, men var da tvunget til å gi opp. Hovedgrunnen var at aluminium var langt billigere til bruk i caravans. Produksjonsformer og verktøy ble deretter solgt til den hollandske Biod-fabrikken, som fortsatte produksjonen av polyestervogner. Imidlertid måtte også Biod gi tapt for den rimeligere aluminiumen på midten av 1970-tallet og overgå til dette materialet. Totalt blir det anslått at rundt 1.000 vogner av merkenavnet Fahti ble produsert.

10.04.06

FAIRHOLME - GB

Firmaet etablert i Cardiff rett før 2. Verdenskrig. I 1940 ble Jim Hennessy ansatt, og når krigen var over kjøpte han ut partneren og etablerte selskapet Fairholme Products.

I 1949 satset man på produksjon av campingvogner og dette året opnådde man en omsetning på rundt 170.000 Pund. Modellene var klasset som såkalte «living vans», der The Venus på 16 fot kostet 775 Pund, mens Comet på 18 fot kostet 925 Pund.

1962 hadde man to modeller på programmet, Bambino og Harlequin. Bambino var 3,66 meter lang og 1,98 bred og kostet 360 Pund. Harlequin målte 4,27 mester og kostet 399 Pund.

1965 var seriebetegnelsen New Dawn, 11, 14 og 17 utgave. Den minste var 3,36 meter, model 14 var 4,5 meter og 17 målte 5,16 meter. Prisene lå i Norge mellom 13.000 og 15.950.

På begynnelsen av 1960-tallet måtte man imidlertid konstatere at salget viste en synkende tendens. Dette ble forklart med at man var trege til å endre vognenes design, samtidig som man var en av de siste til å gå over til de nye chassisene fra B&B Trailers. Jim Hennessy hadde et godt forhold til Sam Alper og CI-konsernet, og det kom derfor ikke som noen stor overraskelse at Fairholme ble innlemmet i CI-konsernet i 1965. Dette innebar introduksjon av nye modeller og en oppgradering både inn- og utvendig.

Til 1966 bestod modellprogrammet av tre modeller i størrelsene 10, 12, 14 og 17 fot, med modellbetegnelsen New Dawn. De ble karakterisert som et engelsk kvalitetsprodukt med nye moderne linjer. Innvendig var det et smakfullt interiør i vel avstemte farger. Vognen var isolert i både gulv, vegger og tak. Tenk det. Norsk importør på denne tiden var Gustav Thrane Steen A/S.

I september 1968 gjennomførte en ekvipasje bestående av en Fairholme New Dawn 14 trukket av en Vauxhall Cresta strekningen fra John O'Groates til Lands End på 55 timer og 35 minutter. Gjennomsnittshastigheten ble 33.2 miles pr. time og fører var Maurice Quick.

1969 ble produksjonen overflyttet fra de tidligere lokalene i Cardiff til Sprites anlegg i Newmarket. Jim Hennessy hadde fortsatt mye av styringen over produktene, sammen med sin nære medarbeider, Colin Thomas, som var ansvarlig for salg både på hjemme- og eksportmarkedet. I Newmarket hadde man nå to separate produksjonslinjer, der Fairholme ble produsert i samme lokaler som Eccles.

Til 1970 var den store nyheten modellen 425. Denne hadde samme karrosseriform og konstruksjon som Eccles Amethyst.

Til 1971 besto modellprogrammet av fem modeller. I tillegg til den nokså spesielle 425 hadde man fire versjoner i den velkjente New Dawn-serien, 11/2, 13/2 og 13/4 samt 15. Modell 425 fikk til 1971 kjøleskap og dusj som standard. Samtlige modeller hadde både gass-lampetter og lysstoffrør som standard. Modell 15 fikk til 1971 stekeovn som standard. Vognene kom også i nye inn- og utvendige farger. Utvendig ga dette seg utslag i en gylden orange dekorstripe. Utvendig merket man seg også at vognene ble levert med en egen kasse for gassflaskene. Innvendig var basisfragen forskjellige bruntoner ispedd litt orange og rødt.

Man deltok også i dette årets Caravan Road Rally, og ble for innsatsen belønnet med seieren i Concours d'Eleganse der vinneren var modellen 425 trukket av en Reliant Scmitar ført av V. Escott.

Fairholme kom 1972 med et helt nytt karrosseri, samt et helt nytt modellspekter med betegnelsen -Finch, fink, i forskjellige varianter. En modellbetegnelse som fabrikken hadde benyttet helt fram til 1961. Den minste modellen fikk betegnelsen Rosefinch, og hadde en lengde på 3,25 meter med sengeplass til to personer. Neste størrelse fantes i to utgaver, Greenfinch med to og Chaffinch med sengeplass til fire personer. Lengden på disse var 3,9 meter. Størst var Goldfinch, som målte 4,78 og hadde kjøkkenet plassert bakerst og to utgangsdører. Man hadde også nytt interiør som ble nokså heftig diskutert i fagpressen. Veggene var i lys eik med mørke bord og benkeplater, og kraftige messing-håndtak, noe som kunne påminne om interiørene i vognene fra Eccles fra midt på 1920-tallet.

Til 1973 var det ingen modellmessige endringer på Fairholme. Modellserien fra fjoråret hadde slått gått an hos det kjøpende publikum. Man hadde imidlertid ny innredning i "dyrt" treslag. Det var videre nye håndtak på dører og skap. Nye tekstiler med knapper og nye gardiner. Kjøleskap ble innkludert i standardutstyret, og man hadde dekket draget med plast.

Nytt var også at samtlige modeller ble byggd på CI's eget chassis. Utvendig karrosserifarge var gul med et hvitt felt på nedre halvdel, ispedd en blå dekorstripe over denne.

Til 1974 fikk vognene en dekorstripe langs midtpartiet.

Innvendig var det nye gardiner og nytt gulvteppe.

Toalettrommet var også omarbeidet, med ny servant, nytt skap og ny tapet.

Man hadde også så smått begynt å anvende polyuretanskum som isolasjonsmateriale. I første omgang i gulvet, som ble sagt å bli tre ganger stivere ved denne konstruksjonsformen.

I løpet av 1974 ble det gjennomført en av de lengste campingturer i løpet av et år. Denne ble gjennomført av Leslie Dwyer fra Bedford som i løpet av 289 dager kjørte 21.450 miles. Turen førte dem innom 23 land i Europa og Midt-Østen. Som bosted ble benyttet en Fairholme, av 1971 modell, som ble kjøpt brukt for anledningen, og som trekkbil ble benyttet en Land-Rover.

Ny modell til 1975 var Bullfinch, som var den til da best utstyrte modell noensinne produsert av CI. Vognen var beregnet for to personer, hadde to utgangsdører, og eget dusjkabinett. Det var også et helt nytt elektrisk anlegg som kunne drives på 220-volt eller via et eget batteri.

Man øket også bredden på vognene med 8 cm, noe som selvsagt ga seg utslag i et mer rommelig interiør.

Man hadde også endret litt på innvendige fargekombinasjoner, og gitt bord- og benkeplater et nytt belegg.

Kjøkkenet var også omarbeidet og inneholdt både kjøleskap og stekeovn.

Til 1978 presenterte Fairholme et helt nytt modellprogram bestående av fire modeller. To var på 3,97 meter med betegnelsene Curlew og Fulmar. De to andre hadde 4,9 meters karrosseri og lød navnene Dunlin og Merlin. Merlin hadde sengeplass til fire personer. Planløsningen besto av sittegruppe foran, og en langbenk plassert langs venstre langvegg. Langs motsatt vegg fant man kjøkken og toalett og helt bakerst i endeveggen en kommode. Felles for samtlige var myke tepper på gulvet og stofftrekk der man kunne velge mellom to forskjellige bruntoner.

1978 blir produksjonen flyttet til Bury St. Edmunds.

Til 1979 ble vognene utstyrt med et termostatstyrt varmesustem fra Truma. Dunlin modellen hadde fått et noe omarbeidet toalettrom der gulvarealet var øket med 60 prosent, slik at man hadde fått plass til dusj. Som ekstrautstyr var det mulig å få vognene levert med kalt og varmt vann.

Til 1981 forsvant modellen Fulmar og ble erstattet av to modeller på 4,5 meter med betegnelsene Avocet og Mallard.

Til 1983 hadde CI valgt å kutte ut produksjonen av Fairholme, og i stedet laget en oppgradert versjon av Europa med tilleggsbenevnelsen Azure.

11.04.06

FAIRVIEW - GB

Fabrikken grunnlagt av Derek Hammerton, som etter endt skolegang i 1938 begynte i lære som møbelsnekker. Under krigen tjenestegjorde han som flyver i RAF og etter krigen gjenopptok han arbeidet som møbelsnekker og ble da innvolvert i produksjon av innredninger til campingvogner for ulike produsenter. Dette foranlediget at han 1951 selv startet produksjon av caravans og mobile homes. Selskapet var et familieforetagende beliggende i Romford, der Derek Hammerton var direktør, Michael assisterende direktør og Terry salgsdirektør.

Den første modellen hadde betegnelsen Gulliver og var en vogn på 22 fot til en pris på 665 Pund.

Den neste utgaven kom 1953 og hadde opprinnelig betegnelsen Traveller. Dette navnet ble imidlertid benyttet av en annen produsent, så man endret til Lilliput. Denne hadde en lengde på 17 fot.

Etterspørselen etter produktene økte og 1956 utvidet man fabrikk noe som muliggjorde en produksjonsøkning på 60 prosent.

Modellåret 1957 ble paletten øket med modellen Landscape på 16 fot, til en pris av 345 Pund. Utvendig ble denne kjennetegnet av at inngangsdøren var plassert i endeveggen, noe som foranlediget at man også fikk i oppdrag å lage en spesialversjon, tilpasset en kunde som satt i rullestol. Til 1957 forsøkte man igjen med en modell kalt Traveller, som nå representerte en 14 fots vogn, med toalettrom, til en pris av 299 Pund.

Fabrikken skaffet seg et navn for nytenking og innovativt design, og ble to ganger tildelt gullmedalje for sine eksportfremganger.

Til 1960 introduserte man modellen Fairy som var en liten vogn på 11 fot, og til da den minste vognen Fairview noen gang hadde hatt på programmet. To stykker av denne typen ble bestilt av det engelske RAF, til bruk som rullende informasjonssentra.

1960 var man også representert i Sverige med to modeller, Roding og Fairy. Disse ble også solgt til priser på henholdsvis 8.100 og 6.200 svenske kroner.

Til 1961 var Fairy den eneste modellen som ble videreført i Skandinavia. I stedet satset man på såkalte mobile homes i form av modellene Unique og Amazon, med lengder på 6,7 og 9,14 meter.

1962 besto de konvensjonelle vognene av Fairy og Tigris. Den første hadde en lengde på 3,75 meter og veide 560 kilo. Tigris målte 4,27 meter og hadde en vekt på 687 kilo. Prisene var i Sverige 6.200 og 8.000 svenske kroner. Eksportsatsingen gav frukter, og man var på den tiden en av de ledende bristiske produsenter på dette felt. Dette foranledigen at TV-selskapet BBC viet Fairview stor oppmerksomhet, og i et eget program vist alle deler av vognenes produksjon.

Til 1963 ble Tigris byttet ut med modellen Indus, med en karrosserilengde på 4,1 meter. Prisen på denne oppgikk i England til 415 Pund, og den kunne leveres i flere ulike planløsninger. Det var samtidig den eneste modellen som dette året ble markedsført i England.

Man hadde nå vokst ut av de tidligere produksjonslokalene i Romford, og her var det heller ikke rom for nye utvidelser. Man begynte derfor å se seg om etter nye arealer, og fant tilslutt noe som kunne passe i Harwich. Her bygget man så helt nye lokaler, som skulle muliggjøre en produksjonsøkning fra 1500 til 2400 enheter på årsbasis. Dette astedkom en viss uro blant arbeiderne ved fabrikken, noe som igjen medførte at kvaliteten ble skadelidende. Den påtenkte flyttingen avstedkom også at man ble trukket for retten, der man imidlertid ble frifunnet. På toppen av det hele var man også utsatt for flere branner ved fabrikken i Romford.

Den nye fabrikken ble offisielt innviet 3. juli 1963, av borgermesteren i Harwich.

Til 1964 var det bare Indus som var tilbake av de tidligere modellene i Skandinavia. Nykommerne var Amstel på 3,1 meter med sengeplass til fire og Leagan på 3,72. Sistnevnte hadde frontplassert toalettrom, der man som standardutstyr fant tannbørste og tannglass. Prisen for disse modellene var i England 299 og 349 Pund. Dette var også det siste året vognene var representert i Skandinavia.

Kvaliteten hadde en periode stått noe tilbake å ønske, og for å bedre på dette innførte man en systematisk og utvidet kvalitetskontroll. Denne ble satt bort til et konsulentfirma, og man avholdt også nesten daglige møter med lederne på de enkelte arbeidstasjoner for å heve nivået. Det ble også avholdt hyppige kurs for de ansatte.

Endringene til 1965 var av mer kosmetisk karakter og omfattet en dekorstripe langs vognsiden og polerte dør- og vindusrammer. Modellen Indus fikk lengden øket fra 14 til 15 fot, og alle vognene ble nå levert i prelakkerte karrosseriplater, et felt der Fairview var en av pionerene.

1966 ble det hovedsakelig satset på produksjon av mobile-homes, men høsten 1966 viste man på utstillingen på Earls Court en modell kalt Riva, som kun var tiltenkt eksport.

På slutten av 1970 fikk man imidlertid økonomiske problemer, der grunnen hovedsakelig ble lagt på et sviktende hjemmemarked. Dette medførte at man fikk akutte likviditetsproblemer og det ble besluttet å overføre selskapet til skifteretten. Konkursforvaltningen ga bedriften ros for den måte de hadde håndtert problemene på, og det uttrettelige arbeid som var nedlagt for å finne en løsning. Formannen i styret, Derek Hammerton, jobbet dag og natt for å unngå likvidering, og både han og hans to brødre, Michael og Terry, hadde en periode jobbet uten lønn.

Det ble lenge ført forhandlinger med eventuelle interessenter som kunne overta bedriften. Ordretilgangen var nemlig god både på hjemme- og eksportmarkedene. Man hadde samtidig bestemt seg for å delta på caravanutstillingen på Earls Court. Selskapets ledelse håpet i det lengst at man ville komme til en snarlig løsning. Dessverre lyktes man ikke i sine bestrebelser, og på sommeren 1971 var konkursen et faktum. Dette medførte at et av Englands da mer anerkjente fabrikat gikk i graven.

I 1959 hadde Hammerton kjøpt en egen campingplass, Crouch Caravan Park og på 1960-tallet tilkom to til. Midt på 1970-tallet kjøpte han også en caravanforretning.

Hele tiden var han aktiv innenfor NCC, National Caravan Council, den engelske produsentforeningen, der han hadde mange tillitsverv.

Han døde 1988 bare 64 år gammel.

Terry og Michael Hammerton dukket igjen opp som caravanprodusenter til 1973 da de lanserte vognmerket F.C.

12.04.06

FAIRWAY - GB

Walisisk caravan fra 1930-årene. Enkelte modeller hadde en uttrekkbar del i vaskerommet. 1939 hadde man et modellprogram bestående av fem versjoner, i størrelser mellom 13.6 og 17.6 Fot.

FAKA - D

Var høsten 1959 en av 17 produsenter som deltok på bilutstillingen IAA i Frankfurt.

02.05.06

FALAISE - F

Fransk campingvogn med produksjonsstart 1972. Dette første året hadde man et modellprogram bestående av 10 modeller fordelt på fem størrelser, fra 3,05 til 7,6 meter. 1975 ble produksjonen delt i to serier, der de største, 650, 760 og 920 ble benevnt Residentielle, de mindre, 305 til 500, Vacances. 1976 tilkom serien Vacances Luxe, i form av seks modeller fordelt på tre lengder, 3,05, 3,7 og 4,3 meter.

1978 ble de mindre modellene delt i to nye serier, der Tourisme omfattet 310 DD, 370 DD og 430 DD. Den andre serien Grand Tourisme omfattet fem modeller fordelt på to 370, en 430 og to 500 modeller. Residentielle serien omfattet nå vogner i lengder fra 5,5 til 9,2 meter, som alle hadde en bredde på 2,5 meter. Prisnivået for disse lå mellom 36.790 og 61.890 franske franc.

1980 ble alle tre serier utvidet med ytterligere planløsninger på de tidligere basismodellene. 1981 var det siste året vognene ble laget og man hadde da et program bestående av totalt over 30 forskjellige typer.

08.05.06

FALKNER - D

Tysk campingvogn med produksjonsstart på 1950-tallet, konstruert av Hans Schmid. Modellåret 1972 hadde man seks modeller på programmet i tre størrelser på 3,1, 3,75 og 5,05 meter.

08.05.06

FAMILY - S

Svensk vogn med produksjonsstart 1965, laget av Karlskoga Husvagnar AB i Karlskoga, og også benevnt som Karlskogavagnen. Bygd med et rammeverk av tre påspikret 0,7 mm aluminiumsplate og isolert med 25 mm isopor. Modellbetegnelsen det første året var B-70 og var en vogn på 3,3 meter.

Til 1966 ble lengden øket til 3,9 meter og betegnelsen endret til VM 4.

Året etter var den gitt mavnmet Family. Prisen var nå kommet opp i 8.300 svenske kroner. 1968 var siste året vognene ble produsert.

FARLANDER - GB

Sammenleggbar vogn fra slutten av 1950-tallet.

10.05.06

FAVORIT - S

Svensk vogn presentert 1965 laget av firmaet Mauritz Bohlin AB i Stockholm. Karrosseriet var i AP-plast, og man hadde en modell på programmet. Denne hadde en lengde på 3,95 meter og bredde 2 meter. Vognen var utstyrt med elektriske bremser og hadde standard et kjøleskap med volum på 83 liter. Til 1969 ble modellpaletten utøket til to versjoner, i om med introduksjonen av MF 40. Begge hadde nå fått forlenget karrosseriet til 4,03 meter vekten var øket til 800 kilo. Prisene var henholdsvis 14.400 og 16.000 svenske kroner.

Til 1970 ble produksjonen overtatt av firmaet AB Harry Wennberg i Stockholm, som bare videreførte MF 40 modellen. Man var representert hos 18 svenske caravanforhandlere.

1972 ble produksjonen overtatt av Electrolux, og året etter av firmaet Nycab, som introduserte modellen 540. Denne hadde en lengde på 5,4 meter og bredde på 2,15. Egenvekten var 960 kilo og prisen 26.995 svenske kroner.

Til 1974 introduserte man også modellen 500, og dette var også det siste året vognene ble laget.

11.05.06

FC - GB

Engelsk caravanprodusent grunnlagt 1973 av Michael og Terry Hammerton, som tidligere hadde drevet Fairview, beliggende i Clacton i Kent. Presenterte 1973 en vogn med betegnelsen GT laget i glassfiberarmert plast, støpt i et stykke. Isoleringen i veggene var 20 mm polystyren mens man i gulvet benyttet polyuretan. Modellbetegnelsen var 425 og den kunne leveres i tre versjoner, benevnt 2, 4 og 5. Karrosserilengden var 4,27 meter og prisene 975 Pund for 2 og 4, 999 Pund for 5. For den som ville var det også mulig å få vognene levert uten innredning, for så å gjøre dette selv etter egne ideer. Prisen for et tomt skall oppgikk til 425 Pund.

FENDT - D

Det som i dag er kjent under merkenavnet Fendt ble etablert 1963 av Josef Dechentreiter. Han drev da firmaet J. Dechentreiter Maschinenfabrik GmbH i Asbach-Bäumenheim, som hovedsakelig laget landbruksmaskiner. I Begynnelsen hadde vognene merkenavnet Avanti og ble produsert i et nokså begrenset antall. Et par år senere kom han i kontakt med en nederlender med navn Lely, som tilførte bedriften betydelig kapital, samtidig som merkenavnet ble endret til Lely-Dechentreiter. På slutten av 1960-talet hadde fem hollandske Kip-forhandlere slått seg sammen i grupperingen Conecar, Combinatie Nederlandse Caravanbedrijven, og solgte vogner laget av Lely under merkenavnet Karaat. Herr Lely var hovedsakelig sysselsatt med produksjon av prefabrikerte bungalower, men en feilkonstruksjon på disse innebar at han ble stevnet for retten. Dette endte med at man ble dømt til å betale enorme skadeerstatninger, noe man ikke hadde økonomi til, med konkurs som følge.

Caravandelen av konsernet ble den 1. september 1970 overtatt av firmaet Fendt drevet av brødrene Xaver, Walter og Herman Fendt.

Fendt er et tysk storkonsern, som ble grunnlaget allerede i 1605 av Sylvest Fendt, som skaffet seg et rykte som en dyktig tårn-urmaker.

Navnet Fendt hadde hittil først og fremst skaffet seg et navn som produsent av traktorer. Den delen startet i 1928 da Hermann Fendt konstruerte en diesel-traktor som fikk betegenelsen Dieselross, samt en dieseldrevet trekkvogn med påmontert plog.

Traktorer og landbruksredskap var hele tiden basisen i virksomheten som utviklet seg fra en liten småbedrift til et storkonsern som rundt 1970 hadde 2400 ansatte og en årsproduksjon på 10.000 traktorer og trekkvogner for landbruket.

Hele tiden hadde fabrikken vært drevet som en familiebedrift, uten tilførsel av "fremmed" kapital.

Som grunn for at man engasjerte seg i caravanbransjen var at man så "positive utviklingsmuligheter innenfor fritidsmarkedet.

Det første året man bygget vogner under navnet Fendt var 1971, da man splittet det opprinnelige Lely-programmet i to serier, nemlig Joker og de luxe.

Joker serien bestod av fem modeller i fire karrosserilengder. Den minste var 330 Q, som hadde en tradisjonell planløsning for denne vognstørelsen, med hekkplassert hovedgruppe, samt mindre sittegruppe foran og midtplassert kjøkken, men uten toalett. Karrosserilengden var 325 cm og bredden 208, mens egenvekten oppgikk til 460 kilo.

Neste versjon hadde betegnelsen 380 DQ. Modellbetegenselsen var identisk med karrosserilengden, men bredden var her 218 cm. Planløsningen bestod av to jevnstore sittegrupper i hver ende, og kjøkken i midten, og også her manglet toalettrom.

Heller ikke 435 LQ var utstyrt med toalettrom, men her fant man langbenker bak i vognen og en mindre sittegruppe foran. På 435 WQ var det derimot toalettrom og kjøkken midt i vognen og to jevnstore sittegrupper i hver ende.

Den største utgaven i Joker-serien hadde betegnelsen 500 WQL. Her hadde man den største sittegruppen foran i vognen, og en noe mindre bak, mens kjøkken og toalett var plassert midt i vognen.

Standard var vognene i denne serien utstyrt med påløpsbremser, fire støtteben, stalldør, kjøkkenbenk i rustfritt stål og stores foran vinduene.

Modellene i de luxe serien startet med 360 Q, som hadde samme planløsning som 330 Q i Joker-serien.

Neste utgave var 425 DQ, som også manglet toalett, og hadde to jevnstore sittegrupper i hver ende. Karrosserilengden var her 430 cm og bredden 218. Egenvekten var 750 kilo.

I modell 460 LQ hadde den bakre sittegruppen from av en rundsitter, mens planløsningen ellers bestod av en mindre sittegruppe foran og midtplassert kjøkken. Også denne vognen manglet toalettrom.

500 WQL hadde frontplassert rundsittegruppe kombinert med en mindre sittegruppe bak i vognen. Langs venstre langvegg fant man toalettrom og langs den høyre kjøkkenbenken.

550 WQL var utstyrt med boggi, mens planløsningen var i prinsipp den samme som 500 WQL. Karrosserilengden var 550 cm, og bredden 238 cm.

Den største modellen fra Fendt var 650 WQL. Denne hadde rundsittegruppe bakerst i vognen og kjøkken og toalett langs venstre langvegg, mens man helt foran fant soverom med dobb-eltseng. Også denne modellen hadde en utvendig bredde på 238 cm.

I tillegg til det utstyret man fant hos Joker hadde de luxe modellene også støtdempere, elektrisk vannpumpe, trapp, vannkanne, skyvedør og dobble vinduer. Fra og med modell 460 hadde de også 50 liters kjøleskap og punktvarme fra Truma. De to største modellene hadde i tillegg sentralvarmesystem, radio og reservehjulsholder, og på 650 var det også stekeovn.

Modellåret 1972 fikk modellserien Joker et noe redusert modellprogram. Modellen 330 Q endret betegnelse til 320 Q og fikk samtidig en søstermodell med betegnelsen 320 WQ. 380 DQ ble beholdt mens de to 435 versjonene ble byttet ut med en modell med betegnelsen 425 LQ.

De luxe serien endret betegnelse til Luxus samtidig som modellspekteret ble noe utøket. Den minste modellen, 360 Q, ble strøket og som ny minstemann tilkom to versjoen 380 DQ og WL. På 425-basis tilkom en versjon med modellnavnet 425 WQ, den samme modellmessige endring hadde man også gjort på 460 basis. De tre største modellene gikk uforandret inn i det nye modellåret.

1973 presenterte man et helt nytt program med nye betegnelser. Som enkleste alternativ hadde man modellserien Achat, i sju modeller i tre karrosserilengder. Minst var to utgaver 325, Q og WQ. Disse hadde en karrosserilengde på 3,24 meter og en egenvekt på 490 kilo med tillatt totalvekt på 680. Modellen 390 ble laget i tre varianter med benevnelsene DQ, LQ og WQ. Karrosserilengden var 3,9 meter med egenvekt 585 kilo. Størst var to versjoner 450, LQ og WQ.

Den andre nye modellserien var gitt betegnelsen Saphir S, og var en erstatning for de tidligere Joker modellene. Modellutvalget her besto av tre utgaver 390, DQ, WQ og LQ samt to 450-vogner med betegnelsene WQ og LQ.

Det tidligere Luxus-programmet var erstattet med en serie vogner med betegnelsen Diamant. Modellspekteret var det samme som i Luxus-serien, med unntak av den største modellen, 650, som ble utøket med en variant med betegnelsen 2.

Modellåret 1974 forsvant modellserien Achat, samtidig som utvalget i Luxus-serien ble betydelig utvidet. Ny minstemann var nå 325 Q og blant 390 modellene var det bare DQ og WQ som ble videreført. 450-utgaven var uforandret, mens de største modellene 500, 550 og 650 ble strøket. I tillegg tilkom tre utgaver 540 samt to 720-versjoner.

I Diamant-serien forsvant 380 DQ og de to 425 modellene, og i stedet tilkom, på basis av 460, en versjon benevnt WEL, samtidig som 460 WQ nå kunneleveres i to varianter, med bredde på henholdsvis 2,10 og 2,17 meter. 500 WQL fikk også en søstermodell med navnet WEL, og også disse vognene kunne man velge mellom to utvendige bredder. 550 WQL kunne til 1974 også leveres i en versjon med utvendig bredde på 2,37 meter og ble også utvidet med en WEL versjon. Sistnevnte kun i bred utgave. 650 ble videreført i WQL utgave og som ny toppmodell tilkom 700 med en karrosserilengde på 6,9 meter og egenvekt 1450 kilo.

1975 ble Saphir-serien splittet i to serier, Saphir S og Saphir Grossraum. I den førstnavnte gjenfant man modellene 325, 390 og 450 mens den andre besto av utgavene 540 WQL og 720 WQL, begge med utvendig bredde på 2,37 meter.

I Diamant-serien forsvant 650 og av det øvrige program var det bare de bredeste utgavene som ble videreført.

Den kanskje største nyheten fra Fendt til 1976 var introduksjonen av modellen Grosse Fahrt, som til det yttre kunne påminne om alkovepåbygget på en bobil. Den totale lengden var 4,62 meter, mens den innvendig målte 3,1 meter. Egenvekten oppgikk til 665 kilo.

På det øvrige modellprogram ble 325 Q strøket fra Saphir programmet, samtidig som modellene i Saphir Grossraum serien forsvant helt.

Diamant modellene ble splittet i to serier, Diamant S og Diamant S Exclusiv. Diamant S serien besto av de tidligere modellene 380 WL, 460 WQL og 550 WQL, som hadde fått følge av to nye utgaver. Minst av disse var 425 WQ, med en egenvekt på 780 kilo. Størst var 525 WQL med egenvekt på 980 kilo.

Minst i Exclusiv serien var 525 WQL,mens det øvrige program besto av de tidligere 550 WQL og 700 WLL.

Første halvdel av 1970-årene ble merket importert til Norge av Nesset Båt & Camping A/S og fra 1976 av Clipper Caravan på Ås. I Sverige var det også skifte av importør til 1976, da denne nå ble overtatt av firmaet Contrado i Sollentuna. Fortsatt var det imidlertid helt andre produkter som var firmaets hovedbeskjeftigelse, og man laget ikke mindre enn 24.000 traktorer og 1.300 snøveasler.

1977 fikk Saphir modellene tilleggsbenevnelsen SL. Man endret også litt på bokstavkombinasjonene etter tallkombinasjonene. Helt ny modell var 525 T, med en egenveklt på 820 kilo. Denne modellserien ble også importert til Norge og lå i et prisleie mellom 29.300 og 39.800 norske kroner.

Modellserien Diamant S forble uendret og istedet utøket man med en ny serie kallt Diamant SL. Denne hadde et nesten identisk modellprogram som S, med det unntak at 460 modellen manglet og istedet var tilkommet to versjoner 660, T og TM.

Diamant var også å få i en serie kalt SE/SEL, som hadde det samme modellprogram som S Exclusiv året før, bare utøket med to versjoner 660, T og TM.

Modellen Grosse Fahrt ble produsert uforandret.

1978 gjenintroduserte man modellbetegnelsen Joker, i stedenfor de tidligere Saphir-modellene. Diamant-modellene ble nå levert i tre serier benvent Classic, Splendid og S/SL.

1979 ble det mulig å få Joker i to utgaver med betegnelsen Malmø og Oslo, der førstnevnte var utøket med tre 620 modeller.

Diamant ble til 1979 utøket med et par 570 varianter.

Årene 1980 til 1982 var det bare detaljmessige endringer på Fendts program. 1981 kunne man også ta i bruk helt nye produksjonslokaler.

Konsernets totale omsetning oppgikk 1982 til 800 millioner DMark, der caravandelen utgjorde 5 prosent. Antall ansatte var på denne tiden 3.340 personer. Caravandivisjonen fikk dette året ny direktør, da German Mensch, med erfaring fra bla. Tabbert, overtok sjefsstolen etter Dieter Stock.

Neste større modellendring ble fortatt til modellåret 1983 da man gjorde helt om på karrosseriformen, og fikk helintegrert gasskasse. Modellserien Joker forsvant og ble istedet erstattet av Favorit, som for en stor del inneholdt det tidligere Joker-programmet, med vogner i størrelse fra 440 til 660.

Diamant fikk også den det nye karrosseriet men beholdt i store trekk modellutvaget med vogner fra i lengder fra 4,4 til 6,6 meter.

Det norske importansvaret ble nå overtatt av Ilerød Caravan A/S.

1984 var vognene også å få i en spesiell norsk versjon kallt Nordic med Primus sentralvarme. Diamantserien ble videre utøket med modlllen 700 i ulike planløsningsalternativ.

Nyheten til 1985 var at man nok en gang introduserte en vognserie benvent Joker, i form av enklere og rimeligere vogner i størrelser fra 4 til 5,1 meter. Prisleiet lå i Norge mellom 48.400 og 61.400 norske kroner.

1985 stoppet produksjonstallet på 2024 enheter.

1986 ble Joker-serien utøket med modellen 440 T. Favorit L fikk et noe redusert modellspekter ved at 615 modellene ble tatt ut av denne serien.

Til 1987 ble modellutvalget i Joker-serien delvis omarbeidet. Minst var fortsatt 410, men utvalget var nå øket til to versjoner, T og TK. 440 var byttet ut med to versjoner 450, L og T. Helt ny var modellene 485 T og TK, mens den største varianten nå hadde betegnelsen 530 TK, med en utvendig lengde på 5,76 meter. I Favorit SL serien tilkom modellene 470 TLK og 535 TF. I Diamant ble 545 modellen utvidet med flere varianter og man introduserte også 590 TF, med en utvendig bredde på 2,5 meter.

Forretningsåret 1987 hadde konsernet en samlet omsetning på 678 millioner DMark. Av dette sto caravandelen for 43 millioner, eller ca. 6,5 prosent. Totalt oppgikk produksjonen til ca. 2.750 enheter.

Til 1988 fikk vognene helt ny utvendig kulør i forsjellige grå-toner i metallic-effekt. I Joker serien ble 485 byttet ut med en modell kallt 495 og sortimentet på 530 basis ble utvidet til tre, TR, TG og TK. Favorit SL fikk igjen et noe redusert modellspekter, da flere av 470-varianten ble strøket. I Diamant-serien utgikk 395 og 495 og i stedet tilkom to versjoner 410, T og TKS. Den ble videre utvidet med en 740 modell med utvendig lengde på 7,85 meter. Man presenterte også en caravan spesiellt fremtatt for rullestolbrukere.

Nyhetene på Joker E til 1989 var modellene 410 TL og 495 TR. I Favorit SL forvant også modellen 395 T. Diamant forble nokså uforandret modellmessig.

Til modellåret 1989 startet man også produksjon av bobiler, i form av alkovebiler byggd på Europa-chassis. Disse ble umiddelbart importert til Sverige av selskapet Codat AB, ledet av Hans Pukk.

Til 1990 hadde man helt droppet Favorit-serien og satset kun på Joker E og Diamant modellene. Til gjengjeld så ble Joker E programmet betydelig utvidet. Som ny minstemann tilkom 370 T med en utvendig lengde på 4,2 meter. På 495-basis tilkom en TK-versjon. Helt nye i Joker programmet var også modellene 615 TM og 615 TK. Diament-serien ble til 1990 levert i to varianter Eiche og Rüster. Sistnevnte omfattet modeller i størrelser fra 410 til 590, mens Eiche hadde et fullstendig modellspekter.

Modellåret 1991 medførte bare minimale endringer i Fendts modellprogram. Man etablerte imidlertid et såkalt Euro-Service-Nett, bestående av 100 av firmaets europeiske forhandlere, som var spesielt utstyrt til å utføre raske og fagmessige reparasjoner. Fabrikkens bobiler ble nå også importert til Sverige, av landets eldste bobilimportør, Codat AB i Fritsla, utenfor Borås. Fabrikkens direktør, German Mensch, kunne 27. september feire sin 60-års dag.

Den eneste modellmessige endring til 1992 var at Diamant Rüster serien nå også omfattet 615 versjonene. Etter en pause på tre år gjenopptok Neergårds Camping i Hedehusene igjen import til Danmark.

1992 oppgikk årsproduksjonen av bobiler til 650 stykker, mens tilsvarende tall på caravansiden var 4.100. Antall ansatte i dette virksomhetsområdet var 300 personer. Årsproduksjonen av traktorer lå på 10.000 enheter.

For første gang passerte man 100 millioner DMark i omsetning, av dette tilfalt 65 prosent caravansiden.

Til 1993 introduserte man en helt ny serie med betegnelsen Line 3. Denne besto av modellene 410 T, 450 T og 495 T. Modellserien ble kjennetegnet av en lys innredning.

Forandringene på det øvrige modellprogram fant man innvendig der man hadde tatt i bruk helt nytt treverk og tekstiler. Diamant serien ville nå bli levert standard med Thetfords kasett-toalett. Rüster utgavene i Diamant-serien var utvidet til å omfattet samtlige versjoner.

Det tyske markedet for caravans viste sesongen 92/93 en betydelig svakere tendens. Fendt hadde jo allerede ved ingangen til sesongen forutsett dette og tilpasset seg de antatte markedsforhold. Det viste seg imidlertid at etterspørselen etter kvalitativt høyverdige produkter skulle stige og Fendt kunne derfor med 2220 registrerte vogner notere seg for sitt beste salg noensinne på det tyske markedet. Med dette øket man markedsandelen til 7 prosent, og en omsetning på 86 millioner DMark. Blant eksportmarkedene var man spesielt fornøyd med utviklingen i Frankrike der man siste sesong hadde plassert seg på en 7. plass på salgsstatistikken. Det franske markedet tok nå ca. 20 prosent av Fendts totale produksjon og sto for 17 millioner av omsetningen.

Til 1994 fremsto vognene i helt ny utvendig dekor i et design som vel måtte kunne karakteriseres som modig. Det hele var fremtatt i samarbeid med designbyrået Busse i Stuttgart, og var iallefall iøynefallende. Det var fremkommet for å bryte den tilsynelatende monotoni som dominerte tysk caravandesign på den tiden. På Joker E modellene besto den nye fargekombinasjonen av sølvgrått nederst på vognsiden og en noe lysere gråtone rundt vinduene, med hvit topp og stripe ispedd blått på fremre del av siden og fronten i tillegg til burgunder over bakre sidevindu og endevegg.

Diamant-modellene fulgte samme mønster, men sidestripen gikk her i blått, gull og burgunder. Reaksjonene på det nye designet var nok litt blandet, men de fleste uttrykkte seg positive. Enkelte ga også utrrykk for lettere sjokk første gang de tok vognene i øyesyn, men etter relativt kort tid hadde man ikke bare vendt seg til den, men også helt ut akseptert den.

På modellsiden ble det i Joker-serien introdusert to nye varianter, 470 TR og 495 TM. Den første hadde sittegruppe i hver ende, mens man i 495 TM hadde sittegruppe foran, sidesittegruppe og køyesenger bakerst.

I Diamantserien tilkom modellen 620 TG med to enkle senger i fronten og rundsittegruppe bakerst.

Line 3 serien ble utvidet ve at samtlige grunnversjoner nå også var å få i en TK-utgave.

Fendt var en av de tyske produsenter som kom best gjennom den daværende nedgangen i salget. Man var tidlig ute med å forutspå denne, og tilpasset produksjonen etter de forventede markedsforhold. Totalt oppgikk likevel produksjonen 93/94 til 4472 vogner og 453 bobiler. Den totale omsetningen steg med 4 prosent til 114 millioner DMark.

På caravansiden presenterte man til 1995 en helt ny modellserie kallt Karat, til erstatning for den tidligere Line 3, som ikke ble noen større sucsess. Karat-modellene var tiltenkt den såkalte mellomklassen, hovedsakelig beregnet på yngre familier. Fendts direktør, German Mensch, understreket ved introduksjonen at Karat-modellene var fullverdige Fendt vogner, underlagt de samme kvalitetsmessige krav som Joker og Diamant. De ble levert i tre karrosserilengder. Den minste hadde betegnelsen 410 Q med en planløsning bestående av rundsittegruppe i fronten og en mindre sittegruppe bakerst i vognen, med sengeplass til en person. Karrosserilengden var 4,55 meter og totallengden 5,88 meter. Tillatt totalvekt var 1000 kilo og prisen ved introduksjonen 16.875 DMark. Modell 450 Q hadde også rundsittegruppe foran i vognen, kombinert med en sidesittegruppe i ene bakre hjørne, som omgjort til seng hadde dimensjonen 130x180 cm. Karrosserilengden var 4,95 meter og totallengden 6,27 meter. Vognen hadde sengeplass til fire personer og en totalvekt på 1100 kilo og en pris på 17.975 DMark. Størst var modellen 496 Q, med en utvendig lengde på 5,45 meter. Denne modellen hadde rundsittegruppen bakerst i vognen kombinert med mindre sittegruppe foran, slik at den ga soveplass til fire personer. Tillatt totalvekt på denne var 1200 kilo og prislappen lød på 18.990 DMark.

Innredningen var utført i lysegrått treverk med et noe mørkere listverk nederst på skapfrontene. Setetrekk var i et voldsomt mønster i blått og lilla nyanser kombinert med blålilla gardiner. Utvendig hadde de samme karrosseriform som det øvrige program, men en noe anderledes lakkering. Den nedre delen av vognsiden var grålakkert, og rett over dette en hvit stripe som gikk over i blått i den fremre delen og rundt fronten. Over dette var en lysegrå stripe, mens det øvrige var hvitlakkert.

Modellserien Joker E hadde et nesten identisk modellprogram med året før, og besto av 8 grunnmodeller i 15 varianter.

Modellen 450 T hadde imidlertid fått øket bredden fra 2,1 til 2,2 meter og fått øket den tillatte totalvekt til 1200 kilo. På modellene betegnet 496, hadde kjøkkenet blitt flyttet til dørsiden. På 496 TL kunne de to enkle sengene i fronten, mot et pristillegg byttes ut med en rundsittegruppe. På modellsiden var også tilkommet to 700 versjoner, TF og TFM.

Innredningen var fortsatt utført i askedekor, men det var nye setetrekk og gardiner. Mot et visst pristillegg kunne man også i Joker få setetrekkene som ble benyttet i Diamant. Baderommet var også gitt et nytt design. På den tekniske siden hadde man montert koblingen AKS 2000 som standard til 1995. Vognene ble videre utstyrt med en trillbar 25-liters vanntank.

I likhet med Joker ville også Diamant-serien bli lvert standard med AKS-2000 kulekobling.

Serien hadde ni grunnmodeller og 25 variasjoner.

Den eneste nye modellen i Diamant-serien til 1995 var 541 TFS. Denne hadde bak i vognen en salongsittegruppe i vinkel med tilhørende panoramavindu i sideveggen. Foran var det tverrplassert dobbeltseng, mens midtseksjonen ble opptatt av toalett og kjøkken.

Som innvendig treverk var det fortsatt mulig å velge mellom eik og alm, og som stofftrekk hadde man tre forskjellige varianter.

I vogner med enkle senger var lengden på disse øket til 2 meter.

På vårparten 1995 presenterte man en ny variant av Joker modellene. Denne var gitt benevnelsen Joker Bianco. Den adskilte seg fra den ordinære Joker ved at karrosseriet hadde mer hvitt i lakkeringen, da feltet rundt vinduene her var hvitt istedet for sølvgrått. Som innvendig stofftrekk ble benyttet varianten Milano, og det var også mulig, mot pristillegg å få vognen levert med et interiør tilsvarende det man fant i Diamant.

16. januar gikk fabrikkens svenske importør, på bobilsiden, konkurs.

Bobilproduksjonen oppgikk også sesongen 1994/95 til circa 450 enheter.

17. august 1995 døde Herman Fendt, fire dager etter at han hadde fylt 84 år.

I forbindelse med utstillingen Reise und Camping i Essen våren 1996, ble Fendt tildelt utmerkelsen "Das Goldene C", innstiftet av den tyske caravanklubben, Deutscher Camping Club. Bakgrunnen for tildelingen var fabrikkens lansering av en bobil spesielt tilpasset rullestolsbrukere.

Våren 1996 blir selskapet godkjent etter kvalitetsnormene fastsatt i ISO 9001.

Fabrikkens direktør, German Mensch, ble valgt til formann i den europeiske produsentorganisasjonen, European Caravan Federation. Han kunne også, i forbindelse med Caravan Salon i Düsseldorf, feire sin 65. fødselsdag, noe som ble behørig markert med en mottagelse i regi av VDWH.

Det faktum at Mensch nå var passert 65 år foranlediget at man måtte fremskaffe en etterfølger. Den som skulle ta over arven var Alfons Hierhammer, som da var 31 år, og tiltrådte in nye stilling den 1. oktober 1996. Han var sønn av en caravanforhandler, og hadde solid økonomisk utdannelse, der han som hovedfagsoppgave, ved universitetet i Regensburg, hadde laget en analyse om caravn og bobilmarkedet i Tyskland og Europa. Før han kom til Fendt hadde han jobbet fire år hos Al-Ko. Denne formelle overtagelsen av direktørstillingen ble foretatt 1. januar 1997. German Mensch på sin side gikk nå helt og fullt inn for sin oppgave som President i den europeiske produsentforeningen, og hadde i den anledning innstallert seg i nye lokaler i Kempten i Allgäu.

Oppmuntret av sucsessen med Festival-serien sesongen 1995/96 presenterte man til messene på vinteren 1997 igjen en serie med denne betegnelsen. Den besto av tre utgaver 535, i TG, TK og TF utgave til priser på rundt 20.000 DMark.

1998: FENDT

Hobby har fra 1. januar 1998 overtatt caravandelen av det tyske Fendt-konsernet, og omgjort dette til et heleiet datterselskap, med navnet Fendt Caravan GmbH. Kjøpet er fremkommet etter lange forhandlinger mellom Hobby-sjefen Harald Striewski og Fendts eiere, det amerikanske selskapet AGCO Corporation, som har sin hovedsysselsetting innenfor landbruksredskap, og har en omsetning på 1,9 milliarder US-ollar. Det blir understreket at vognmerkene skal beholde sine tidligere særegenheter, og Hobby-sjefen Harald Striewski understreket at man nå hadde utøket kolleksjonen med

Feil! Fant ikke referansekilden.. I tillegg til vogner produserte også Fendt bobiler, som ble laget ved bedriften Wema Fahrzeugbau GmbH i Bad Kissingen. Denne bedriften gikk imidlertid konkurs 18. desember 1997, og produksjonen av disse vil heretter bli lagt til Hobby-fabrikken. I tillegg til Harald Striewski vil ledelsen av Fendt-delen bli den samme som tidligere, nemlig Alfons Hierhammer, Volkmar Geier og Wolfgang Spaethe, men funksjonene for innkjøp og bokføring, vil bli overført til hovedsetet i Fockbek. Alle Fendts 300 ansatte er med i handelen og for å sikre arbeidsplassene planlegges oppføring av helt nye produksjonslokaler i

Asbach-Bäumenheim, som skal bli Europas mest moderne, med innvielse i løpet av 1999. Man legger også opp til en utvidelse av forhandlernettet, og har i den anledning spesielt Skandinavia i kikkerten. Sammenslåingen av Hobby, med en omsetning på

rundt 280 millioner DMark og Fendt med 120 millioner vil gi disse en samlet omsetning på 400 millioner DMark, og dermed plassere dem på 3. plass blant tyske produsenter, etter Knaus-gruppen og Hymer.

Det tyske firmaet Wema Fahrzeugbau GmbH i Bad Kissingen måtte 18. desember 1997 innlevere konkursbegjæring. Firmaet sto for produksjon av bobiler av merkene Fendt, SKW og Heku samt campingvognen til Westfalia, Columbus. Den sistnevnte blir angitt som hovedårsak til konkursen, da Westfalia selv hadde valgt å overta denne, noe som påførte Wema tap i millionklassen.

Fendt-fabrikken har startet eksport i Tsjekkia.

På messen CBR i München vil Fendt presentere to nye modeller, 470 TF og 550 TG.

Den tidligere direktøren for Fendt og president i den tyske produsentforeningen er blitt tildelt den tyske stats fortjenestemedalje for sin mangeårige innsats innenfor campingbevegelsen. I perioden 1973 til 1996 var han medlem av styret i den tyske produsentforeningen, årene 1990 til 1996, som prresident. Fra 1996 er han president i ECF, European Caravan Federation, og fra 1982 til 1996 var han direktør for caravandivisjonen hos Fendt.

Fendt har startet utgivelsen av et eget kundemagasin kalt Fendt-News, med råd og tips rundt den mobile fritid.

11.05.06

FENIX - F

Fransk campingvogn produsert modellårene 1981 og 1982 av Star-fabrikken, men solgt via et separat forhandlernett. Vognene hadde betegnelsen XL og ble 1981 levert i sju typer fordelt på 5 størrelser, 3,4, 3,9 4,45, 5 og 5,7 meter. Prisene lå mellom 21.100 og 36.400 Franske franc. 1982 var spekteret redusert til en 410-utgave, tre 470 pluss 600.

12.05.06

FERIELA - D

Tysk produsent med fabrikk i Marktschorgast. Etablert av Gustaf Gross i 1961, og utmerket seg med en nokså særegen form. Endeveggen hadde nemlig form som et bagasjerom på en bil. 1964 hadde man et modellprogram bestående av modellene Brenner på 3 meter, Arlberg på 3.4 meter og Grossglockner på 4.35 meter. Størst var en modell kalt Gottard på 6.85 meter og boggiaksel.

1967 presenterte man en vogn med betegnelsen Record 380, som hadde en mer konvensjonell karrosseriform.

1972 hadde man et betydelig utvidet modellprogram der de tidligere modellnavnene Grossglockner og Gottard ble benyttet som seriebetegnelser. Grossglockner startet med fire versjoner 400, N, L, T og LT fulgt av fire utgaver 450, L, T LT og BT. På basis av 500 og 550 kunne man velge mellom tre utgaver som på 500 basis var benevnt BT, BTL og LT, og som 550, BTL, LT og S. Prisnivået lå mellom 8.714 og 15.096 DMark. Serien Gottard omfattet to versjoner 540 og fire utgaver nasert på størrelsene 650 og 750. Prismessig befant disse seg mellom 15.762 og 24.198 tyske Mark.

Til 1974 var kun to 400 utgaver tilbake, BTL og N, mens 450 hadde endret navn til 460, samtidig som karrosserilengden var øket til 4.8 meter. Denne ble levert i versjonene BT, L og T. 500 var erstattet av 515, som målte 5.35 meter og ble levert i LT og BLT utgave. 550 hadde fått forlenget karrosseriet til 5.7 meter og ble dette året levert i to versjoner ST og LT. Gottard serien besto dette året av tre versjoner 660 og 760, som målte henholdsvis 6.8 og 7.8 meter. På programmet sto også en serie kalt Tristar bestående av en versjon på 7.65 meter med egenvekt 1740 kilo, som utmerket seg ved at den var utstyrt med tre aksler. Prisen på denne var 33.675 DMark.

På 1980 tallet tilhørte den Immler-Eura gruppen, og produserte vogner for Fritz Berger, Oase, men også en caravan av merket Bunse (se disse).

31.05.06

FETTEN - D

Campingvogner produsert av firmaet Fetten-Mobilhaus KG i Viersen-Dülken. 1972 hadde man ni modeller i størrelser fra 3,3 til 5,5 meter. Man produserte også såkalte mobile homes.

FF - D

Tysk campingvogn som 1972 hadde et modellutvalg bestående av seks versjoner i tre størrelser 3,1, 3,5 og 4,- meter. Det samme modellprogrammet ble videreført også 1974.

FFB - D

Det fulle navnet var FFB Eicher GmbH, der Eicher var ingen ringere enn Jacob Eicher som hadde 25-års erfaring i caravanproduksjon, både under eget navn, Eicher (se denne) og som E'en i firmaet TEC. FFB sto for Freizeit-Fahrzeug Bau, og holdt til i Blankenheim i Eifel.

Dukket første gang opp i 1978 med en bodel med hevetak tiltenkt plassert i bagasjerommet på en Ford Granada.

Etter at Tabbert la ned produksjonen av bobiler 1984, ble tegninger og former til disse overtatt av FFB. Modellene var i begynnelsen basert på Mitsubishi og Ducato.

1985 ble den største av fabrikkens produkter, 680, importert til Sverige i regi av Kabe.

Man hadde midt på 1980-tallet en nokså spesiell alkovebil på programmet, da denne var bygget på Fiat Ducato med dobbeltkabin. 1986 var man også representert i Norge importert av firmaet Motor-Caravan i Vestfold.

Gikk konkurs og ble 28 februar 1986 innlemmet i Tabbert-konsernet, og firmanavnet omgjort til FFB Motor Caravan GmbH. Samtidig havnet det norske importansvaret hos Tore Lindqvist.

Under ledelse av utviklingssjef Herbert Hellmuth startet man da utviklingen av en helt ny serie biler. Disse ble produsert som både alkove og integrerte biler med modellbetegnelsene Europa og Classic. Samtidig ble produksjonen overført til Tabbert i Sinntal-Motgers. Som basis ble hovedsakelig benyttet Peugeot og Fiat.

Produksjonen oppgikk sesongen 1989/90 til rundt 600 enheter, hvorav 60 prosent var av den integrerte Classic-typen.

Til 1991 startet man også med caravanproduksjon med modellbetegnelsen Sportiv. Disse ble levert seks versjoner fordelt på tre størrelser, 445, 485 og 535.

1992 utvidet man utvalget til også å omfatte 395 TN og ytterligere en 535 modell med betegnelsen TK.

1993 introduserte man på 395 basis en TK versjon og på 445 en TD utgave. Denne delen av virksomheten opphørte imidlertid dette året. På bobilsiden lanserte man modellserien Avant-Garde, som var halvintegrerte biler med en utstyrsliste som også omfattet farge-TV og CD-spiller.

31.05.06

FIAB - S

Svensk vogn med produksjonsstart 1966, laget av Floby Industri Aktiebolag i Floby. Et firma som ble etablert så tidlig som 1918 med karrosseribygging som spesialitet. Hovedsakelig førerhus og påbygg til lastebiler. Det første året som caravanprodusent hadde man tre modeller på programmet, 316, 358 og 400. Til 1967 ble sortimentet utvidet til også å omfatte en 460 modell, og prisleiet lå nå mellom 8.600 og 11.500 svenske kroner.

1968 tilkom modellene 420 og 480, samtidig som 316 ble strøket. Til modellåret 1969 var det bare disse to som ble videreført. Caravanproduksjonen ble avsluttet 1970.

31.05.06

FIESTA - GB

Engelsk campingvogn laget av samme konsern som også produserte Royale og Windsor. Vognene var tiltenkt den nedre del av markedet og hadde en nokså firkantet form. Produksjonsstart var 1977, og de ble laget i de samme lokalene, i Beverley, der man også produserte Windsor. Vognene var nokså enkelt utstyrt, men man forøvrig en av de første som leverte vognene med vinduer i acryl, dog enkle. Til 1979 fikk de et mer sofistikert design med V-formet takprofil, og dobble vinduer. Produksjonen av Fiesta opphørte 1983.

FIREBALL - USA

Produktene ble på 1970-tallet laget av firmaet Fireball Industries i San Fernando, California. På programmet sto ordinære campingvogner og bobiler.

Produksjonen ble senere overtatt av firmaet Fireball Manufacturing Inc. i Boise i Idaho, og vognene ble hovedsakelig distribuert i USA's vestre delstater. 1988 besto modellspekteret på vognsiden av størrelser mellom 24 og 34 fot. Oppbyggningen skjedde rundt et rammeverk i tre med karrosseriplater i aluminium. Prisen for en vogn med langde på 30.10 fot var 19.900 Dollar.

Fabrikkens modellutvalg på fifth-wheel siden besto av versjoner i lengder fra 25 til 39 fot. For en utgave på 36.3 fot lød prisen på 28.500 Dollar.

31.05.08

FISCHER - GB

Engelsk caravanprodusent, grunnlagt av brødrene L og A. Fischer, fra Walton on Thames og senere Bagshot i Surrey. De begynte med produksjon av villavogner på 1950-tallet, der modellen Overlander ble godt mottatt og sørget for at fabrikken fikk en rimelig inntjening. Ordinære campingvogner var på den tiden mer en biting og det var først på begynnelsen av 1960-tallet at man valgte å satse på dette felt i noe større utstrekning. Fikk tidlig et rykte for å produsere særegne vogner med et individuelt design. Seriebetegnelsen på vognene var Holivan og det ble satset på vogner med en lengde på 8 fot tilpasset de mindre trekkbilene. Utvendig var vognene kledd med en slags vatt noe som medvirket til det spesielle yttre. Fabrikken var en av pionerene som tidlig på 1960-tallet i bruk glassfiber. Modellåret 1961 presenterte man modellen Siesta, på 8 fot i dette materialet. Den hadde sengeplass til 2 personer og kostet 195 Pund. Den ble imidlertid kun produsert dette ene året og var også Fishers eneste forsøk med en vogn i dette materialet. Man hadde også utvidet modellprogrammet med vogner på 12 og 14 fot, men den minste var fortsatt basisen i produksjonen. Modellåret 1963 var man representert i Sverige med tre modeller under serienavnet Holivan og modellbetegnelsene 10, 12 og 14. Prisene på disse var henholdsvis 5.327, 5.890 og 7.510 svenske kroner. Til 1968 var nyheten en vogn med lengde på 4,6 meter med sengeplass til seks personer.

Samtlige utgaver hadde fått ny veggbekledning, nye innvendige farver, kjøkken med kokebluss på en glideskinne samt helt ny setetrekk og gardiner.

Til 1971 hadde man utvidet modellprogrammet betydelig ved at de fleste versjoner nå kunne fåes i alternative varianter. Totalt sto 10 modeller på programmet fordelt på 6 lengder fra 2,44 til 4,57 meter.

Våren 1971 ble en Fisher vogn utstyrt med alt tenkelig lysutstyr fra Hella for å tjene som et mobilt demonstrasjonsrom.

Grunnleggerne solgte bedriften tidlig i 1974.

Til 1978 presenterte man et helt nytt modellprogram bestående av modellene Petite, 320 N, 350 N og T samt 400 i N og T versjon. I 1978 ble de også forsøkt introdusert på det norske markedet, importert av Tore Lindqvist, som nok er mer kjent som Tabbert-importør. Produksjonen modellåret 1979 oppgikk til 400 enheter. I november 1979 opphørte imidlertid produksjonen, men rettighetene ble kjøpt av firmaet GX, som fortsatte med en viss produksjon under modellbetegnelsen Slimtrekker. Denne produksjonen stoppet i november 1982.

FJELLVAGNEN - S

Produsenten som startet Fjellvagnen ble etablert 1937, i familiens hønsehus, av de fire brødrene William, David, Daniel og Erik Söderlund. Senere tok man i bruk betraktelig mer moderne lokaler der man hovedsakelig spesialiserte seg på produksjon av innredninger til sykehus, skoler o.l., og ikke minst til den svenske Riksdagen.

I 1962 startet man legoproduksjon av vognmerket Stilmaster, men oppdragsgiveren gikk konkurs 1964. Man startet deretter å bygge vogner under eget navn. 1965 ble det produsert 120 vogner. Tallet på ansatte oppgikk til 30 personer.

Modellåret 1966 ble vognen solgt under betegnelsen Äss-vagnen, og man hadde en utgave på programmet. Denne hadde en lengde på 3,85 meter og en egenvekt på 660 kilo.

1967 gikk man over til å markedsføre vognen under betegnelsen Fjellvagnen og 1968 utvidet man til to varianter. Firmaet ble samtidig endret fra handels- til aksjeselakap.

1969 ble det satset på en modell kalt KB, som fortsatt hadde en lengde på 3,85 meter. Prislappen var 11.400 svenske kroner. Man tok også i bruk en helt ny fabrikkbygning på 5.000 kvadratmeter.

Til 1970 ble modellspekteret utøket til to, benevnt LB og TB.

1972 tilkom modellen LTB med en karrosserilengde på 5 meter og egenvekt 985 kilo. Prisen på denne var 18.300 svenske kroner. De to 3,85 vognene, LB og TB kostet da 12.050 og 13.050 svenske kroner. Årsproduksjonen var nå oppe i 200 vogner, og antall ansatte var 55.

1973 utvidet man med to utgaver 415, LB og LTB, som hadde en lengde på 4,18 meter, og egenevkter på 800 og 820 kilo. Prisene på disse var 12.650 og 14.150 svenske kroner.

1974 ble det solgt enkelte vogner til Norge.

Til 1975 ble den minste modellen strøket av programmet. Årsproduksjonen lå nå på 250 vogner, og antall ansatte var steget til 75.

Modellåret 1977 ble 500 byttet ut med en versjon kalt 530, på 5,3 meter og egenvekt 1220 kilo. Man endret også litt på salgsmetodene. Hittil hadde vognene blitt solgt direkte fra fabrikk, men nå hadde man etablert selskapet Fjällvagnen Försäljnings AB. Til å lede dette var ansatt Karl-Erik Unneby, som i sin tid hadde lansert bilmerket Datsun i Sverige. Det ble i den anledning lagt opp til en fordobling av produksjonen.

1978 tilkom en modell kalt 480, samtidig som bare en av 415 variantene ble videreført. Generelt fikk vognene utvendig bagasjeluke, og i 530 kasettradio.

1978 startet man også eksport til Finland, der det ble omsatt 25 vogner, og Norge. På det norske markedet var det firmaene Moss To-Takt, Intercaravan i Trondheim og O.J. Hansen Caravan A/S i Bodø, fungerte som importører.

Til 1979 ble vognene betydelig lettere, da de tidligere innvendige sponplatene, ble byttet ut med tilsvarende i plywood. Produksjonen endte på 300 vogner. Firmaet sysselsatte nå 70 personer.

1980 ble 480 modellen erstattet av 440, som ble betegnet som "den interessanteste caravannyheten 1980". Man produserte også 300 mannskapsvogner som ble eksportert til Saudi-Arabia. Året etter forsvant modellen 415 og i stedet tilkom en versjon med betegnelsen 520, med en karrosserilengde på 5,12 meter. Fjellvagnens modellprogram, 440, 520 og 530, lå dette året i prisleiet mellom 44.800 og 53.100 svenske kroner.

Nedgangen i salget av campingvogner tidlig på 1980-tallet medførte imidlertid at den tidligere salgsorganisasjonen, Fjällvagnen Försäljnings AB, ble nedlagt 1981, og denne virksomheten igjen lagt direkte under produsenten. I tillegg til produksjon av campingvogner laget man også arbeidsbrakker, og et stort antall av disse ble eksportert til Irak. Fabrikkens vogner ble nå også eksportert til Finland.

Til 1983 lanserte man en ny toppmodell med betegnelsen Boggi. Denne hadde en lengde på 5,95 meter og veide 1200 kilo. Prisen var 82.915 svenske kroner.

Til 1985 ble 530 strøket og Boggi modellen ble gitt tilleggsbetegnelsen 600.

1986 overlot Sävar Snickerifabrik AB produksjonen av campingvognene til et nyetablert selskap kallt Fjellvagnen AB, ledet av Tony Fällgren.

Produksjonen ble flyttet til Vuollerim i Norrbotten, der man med mye pomp og prakt, våren 1987, kunne innvie nye lokaler, der man i første omgang sysselsatte 12 personer, og beregnet en årsproduksjon på drøyt 100 vogner, med betydelig utvidelsespotensiale.

1988 ble Fjellvagnens direktør, Tony Fällgren, utnevnt til "årets företagare" i Jokkmokk kommune.

1989 gikk imidlertid selskapet konkurs, men ble ganske raskt rekonstruert i et samarbeid mellom den lokale kommunen, banken og Fällgren, under firmanavnet Fjällvagnen Caravan AB. Produksjonen skulle fortsatt foregå i Vuollerim og antall ansatte ligge på ca. 20 personer.

Modellåret 1990 foretok man en betydelig utvidelse av utvalget. Dette skjedde med introduksjon av en 550 modell i tre ulike versjoner, samtidig som 600 nå også kunne leveres i to varianter.

Til 1991 presenterte man en ny toppmodell kallt 650 Siberian. Vognene hadde også fått en helt nykonstruert gasskasse, der åpningen skjedde ved å felle sidene inn mot draget. Man merket seg også at ryggelysene var plassert på siden av gasskassen.

På nyåret 1991 kom Sune Andersson inn som deleier i bedriften, og på forsommeren valgte Tony Fällgren å forlate selskapet. Ettersommeren 1991 stormet det skikkelig rundt bedriften, med beskyldninger om ulovligheter, strid om eierforhold osv. Det hele kulminerte den 24. september da Jokkmokks kommune innleverte konkursbegjæring.

Firmaet ble deretter overtatt av Sune Andersson fra Piteå, som også tidligere hadde vært innvolvert i foretaget. Modellutvalget ble i store trekk forsøkt videreført modellåret 1992.

På vårparten ble produksjonen overført til Öjebyn, utenfor Piteå, der man hadde etablert selskapet Piteå Produktion AB.

Heller ikke den nye eierkonstellasjonen skulle bli av lang varighet og konkurser ble i det hele tatt noe av et "varemerke" for Fjellvagnen. Man gikk ganske snart over til kun å produsere vogner på bestilling. Prøvde seg også med å selge vogner i byggesett, og tok også opp produksjonsideer fra den tidligere Caravan Expensive, med uttrekkbar sidevegg. Til 1995 startet man imidlertid igjen opp med serieproduksjon av vogner, i form av modellene Ideal, på 5,5 meter, og Maximal på 6,3 meter, i ulike planløsningsalternativ. Man tok også opp ideen om "spikerfortelt" og lanserte en variant i samme design som vognene.

1998:

Den svenske Fjällvagnen i Piteå har nok en gang byttet eier. Den som nå vil forsøke seg er den 59-årige Kaj Andersson, som imidlertid ikke vil endre noe på produksjonsmetoder eller modellprogram.

31.05.06

FJUGESTA - S

Svensk vogn produsert av Fjugesta Tre- och Byggmaterial AB i Fjugesta, ledet av John Persson. 1961 hadde man en modell på programmet, med en lengde på 4 meter og prisen 4.950 svenske kroner. Vognene hadde en stålrørsrammeog var isolert med celleplast. 1964 tilkom modellen Junior på 3 meter. 1966 var modellspekteret utøket til tre typer, Hjularbo, Fjugesta og Junior. Det siste produksjonsåret var 1967.

01.06.06

FLEETWIND - GB

Engelsk caravanprodusent fra Freckleton i Lancashire etablert i 1967 av George Foley, som kom fra Pemberton, og Leslie Holland, som tidligere hadde jobbet hos Wilk og Astral. Bygget ordinære campingvogner, men er nok best kjent for sin produksjon av mobile homes. 1972 ble fabrikkens produksjon splittet i to serier, Fleetwind og Kestrel, begge med modeller i størrelsene 10, 12 og 14 fot. Til 1974 lanserte man også en serie bobiler basert på Bedford CF. 1975 var det blant vognene kun Kestrel som ble videreført, og produksjonen av denne fortsatte frem til 1980.

01.06.06

FLEETWING - GB

Engelsk campingvogn fra slutten av 1930-årene. Til 1939 hadde man fire modeller på programmet, i størrelsene 11.8, 12, og 16 fot.

FLEETWOOD - GB

Engelsk caravanprodusent etablert i London 1966. Flyttet ganske snart virksomheten til Colchester, for i 1972 å etablere seg i Long Melford i Suffolk, der de fortsatt holder hus. Har opp gjennom årene vært moderkonsern for en lang rekke ulike fabrikat deriblant Colchester, Melford, Cavalier, Crystal og Garland. Det ble de første årene hovedsakelig satset på eksport, først og fremst til Skandinavia og Frankrike. På slutten av 1960 og begynnelsen av 1970-tallet ble det under betegnelsen Fleetwood solgt vogner i størrelser fra 3,4 til 4,6 meter. Disse lå 169 på det svenske markedet, i prisleiet mellom 7.490 og 9.350 svenske kroner. Da disse markedene tørket ut for engelske produsenter mot slutten av 1970-årene var man følgelig hardt ute å kjøre, da man hadde lite salg på hjemmemarkedet. 1972 lå produksjonen på rundt 40 vogner i uken.

1976 produserte man etter opdrag fra Lohja deres modell Solifer 420.

Et samarbeid med firmaene Pinelog og Cavalier ga ikke de ønskede resultater og i 1982 kom ny ledelse inn for om mulig å restrukturere selskapet. En operasjon man for en stor del lykkedes med. 1987 ble firmaet kjøpt opp av Kabe, men firmaets ledelse, Ken Green, Mick Shaw og David Webb, fikk for en stor del frie hender til å utvikle bedriften videre.

1991 ble David Webb utnevnt til finansdirektør.

1994 produserte man fire ulike merker, Crystal, Garland og Colchester. Firmaets ledelse besto nå av Ken Green, Mike Shaw og David Webb.

Til 1995 utøket man med en ny toppmodell kalt Diadem.

FLEETWOOD - USA

Amerikansk storkonsern ved navn Fleetwood Enterprices Inc. beliggende i Riverside California, som produserte en lang rekke forskjellige fabrikat av både caravans og bobiler. Av helintegrerte biler har man hatt merkene Bounder, Limited, Pace Arrow, Southwind, American Eagle og American Dream.

Fabrikkens alkovebiler besto av to serier, Jamboree og Tioga.

Campingvognene og fifth-wheelene ble markedsført under merkene Avion, Prowler, Terry og Wilderness.

01.06.06

FLESCH - D

Tysk campingvogn som modellåret 1972 var å få i seks versjoner fordelt på tre karrosserilengder, 3,1, 3,55 og 4,2 meter. De to siste ble levert i to utgaver, 355 Permanent og Markant og 420 med tilleggsbenevnelsene Triumph og Vulkan. Prisleiet lå mellom 4.540 og 6.374 DMark.

FLEURETTE - F

Fransk produsent grunnlagt av Jean Lucas. Han startet sin yrkeskarriere som vognsmed i Gatine og gikk senere over til å arbeide som møbelsnekker. 1966 ble han spurt av en kamerat om man ikke sammen skulle bygge en campingvogn. Han hadde på denne tiden aldri vært inne i en campingvogn, men både ideen og produktet som sådan vekket hans interessere. Det var snakk om en sammenleggbar vogn, som skulle bygges opp etter samme prinsipp som når en tulipan åpner seg. De første vognene var byggd i aluminium, men man forsøkte stadig nye materialer og gikk fra 1968 gikk man over til polyester. Etterhvert hadde også grunnleggerens sønner fått stillinger innen produksjonen. 1972 presenterte man en vogn med hevbart tak og 1975 introduserte man gass-støtdempere til heving av dette.

1980 startet man også produksjon av bobiler.

1983 hadde fabrikken et samlet areal på 8.500 kvadratmeter. Produksjonen var oppe i 450 vogner på årsbasis og omsetningen passerte 13 millioner franske franc. Til 1985 tilkom en serie vogner med hevetak, med modellbetegnelsen Tamaris. Disse ble levert i tre varianter, 310 TS og 350 CE og D. Tallkombinasjonen var identisk med utvendig lengde og egenektene var 430 respektive 520 kilo. I tillegg tilkom også bobiler basert på Renault Trafic, Peugeot og Citroen. 1986 ble modellutvalget betydelig utvidet, men den minste var fortsatt en vogn på 3,1 meter, men nå med betegnelsen 31 TS. Prisen på denne var 35.540 FRF. I stedet for de to 350 utgavene kom modellen 34, med en lengde på 3,4 meter, i fire versjoner, benevnt TST, TSD, TSDD og TSE. Egenvekten på disse var 500 kilo og prisen 37.480 franske franc. Størst var modellen 37 TSDD med en vekt på 570 kilo og pris på 39.580 FRF.

1987 var det på 34-basis bare modellen TST som ble videreført og 37 versjonen ble utvidet med en modell med betegnelsen TSCP. Helt ny var utgaven 42, i to modeller, TSDT og TSCP. Karrosserilengden på disse var 4,58 meter og egenvekten 650 kilo. Prisen var satt til rundt 44 tusen franc.

Til 1988 tilkom også konvensjonelle vogner, med modellbetegnelsen Angelique. Minst av disse var 34D, med en utvendig lengde på 3,66 meter og egenevkt 560 kilo. Deretter fulgte to versjoner 37, D og CP, med en lengde på 3,98 meter. Deretter fulgte modellen 42 DT og satørst var versjonen 44 CP, med en karrosserilengde på 4,75 meter og vekt på 810 kilo. Prismessig lå denne modellserien mellom 44.100 og 54.200 franske franc. I Tamaris-serien tilkom blant 37 utgavene på basis av TSCP en modell med tilleggsbenevnelsen D.

1989 medførte ingen modellmessige endringer.

1990 innebar at det i Tamaris-serien tilkom en vogn med betegnelsen 34 TSTD, samtidig som 42 TSDT ble strøket av programmet. I Angelique-serien tilkom varianten 42 CP.

På begynnelsen av 1990-tallet ble fabrikkens produkter eksportert til Spania, England, Belgia, Holland og Sveits.

1991 medførte en gjenintroduksjon av modellen 42 TSDT. I Angelique-serien tilkom modellen 34 T, samtidig som den største utgaven, 44, ble strøket av programmet.

Eneste modellmessige endring blant Tamaris modellene til 1992 var at på 42 basis kun var TSCP som ble videreført. Blant Angelique modellene ble 34D og 42 DT tatt av programmet, og i stedet tilkom modellen 37 CPD.

1993 medførte ingen modellmessige endringer.

Til 1994 tilkom modellen 30 TS i Tamaris-serien, mens Angelique ble utvidet med modellene 45 CP og 49 CP, med en utvendig lengde på henholdsvis 5,04 og 5,5 meter. Prisleiet på denne vognserien lå nå mellom 60.400 og 89.700 franske franc.

1995 ble Tamaris-serien utøket med en modell betegnet TST på såvel 34 som 37 basis. I Angelique serien forsvant den minste modellen, 34 T. I stedet tilkom 37 DT og CPD samt 49 CPLJ.

01.06.06

FLH - D

Tysk produsent av en mindre campingvogn på slutten av 1930-tallet. Vognen kjennetegnedes av en skrånende endevegg og at inngangsdøren var plassert i frontveggen, over draget.

FLY - E

Spansk produsent av mindre vogner med et noe spesielt design. Modellåret 1990 sto fire versjoner på programmet. Minst av disse var Mini-Surf med en lengde på 3 meter og egenvekt 430 kilo. Deretter fulgte Surf og Summer med lengder på henholdsvis 3,3 og 3,8 meter. Størst var modellen Concorde med en karrosserilengde på 4,3 meter og egenvekt 720 kilo. Prismessig befant vognene seg dette året mellom ca. 592' og 977 tusen spanske pesetas.

01.06.06

FOESSEL - F

Fransk campingvogn laget i perioden 1974 til 1976. Det ble laget to typer, 570 og 660, som 1975 hadde prislapper på 53.900 respektive 57.500 Franske franc.

02.06.06

FOHLO - GB

Engelsk sammenleggbar campingvogn med en lengde på 7.2 fot produsert på 1930-tallet av W.S. Greening i London.

02.06.06

FOREST - GB

Engelsk caravanprodusent fra Jacksdale i Nottinghamshire. Startet 1970 med en vognserie bestående av tre modeller, Dean på 3,2 meter, Sherwood og Brendon, begge på 3,66 meter. Vognenes design var fremtatt med hjelp av ekstern arkitektbistand. Prisene var modellåret 1971 henholdsvis 398 og 448 Pund. 1973 utvidet man med Elmwood på 3,66 meter og Birchwood på 4,27 meter. 1975 kunne samtlige modeller fåes i to utstyrsvarianter kallt S og GLS. Prisleiet lå nå mellom 603 og 838 Pund.

Fram til modellåret 1977 ble vognene bygd på et Peak chassis, men deretter byttet man til B&B. Produksjonen ble avsluttet i august 1977.

02.06.06

FORMULE Z - F

Fransk krasjon fra slutten av 1980-tallet. Vognen kunne påminne om bodelen til en alovebil, og utmerket seg ellers ved at den var utstyrt med boggi. Vognen hadde en total lengde på 6,35 meter og hadde en egenvekt på 1350 kilo. Den var isolert med polyuretan og hadde fast ferskvannstank på 100 liter og spillvannstank på 75 liter.

FOXFIRE - USA

Amerikanske campingvogner produsert av konsernet Gulf Stream Coach Inc. i Nappanee, Indiana. 1988 ble vognene levert i to typer, Laser og Medalist. Begge hadde en lengde på 29 fot. De adskiltes ved at Laser kun benyttet aluminiumsplater i karrosseriet, mens medalist madde vegger i glassfiber. Prisen for Laser utgaven var 9.961 Dollar, mens Medalist kostet 14.525.

02.06.06

FRANCE CONFORT - F

Fransk produsent av campingvogner med sete i Alencon. 1963 hadde man et utvalg på tre typer, 310, 380 og 430. Modellåret 1964 tilkom 360, 450, 500 og 530. Til 1965 var det bare 310, 360, 450 og 530 som ble videreført. 1966 ble 360 byttet ut med en modell betegnet 410 Confort. Til 1967 tilkom modellene 260, 380 og 730 samt at 450-modellen nå kunne leveres i tre ulike utstyrsnivåer. 1968 ble produksjonen fordelt på fem ulike modellserier. Standard omfattet modellene 260, 310 samt to versjoner 380 til priser mellom 6.120 og 9.400 franske franc. Modellserien Confort ble utgjort av modellene 410, 450 og 530 til priser på henholdsvis 11.640, 12.400 og 16.300 franske franc. Det samme modellutvalget fant man også i Prestige-serien, men her lå prisene mellom 12.850 og 17.600 franc. Med modellbetegnelsen Caravaneige gjenfant man en versjon betegnet 450 med en prislapp på 19.700 franc. Modellserien Habitation besto av modellene 530 og 730 til priser på henholdsvis 18.900 og 22.200 franske franc.

Til 1969 ble Standard-serien erstattet av vogner benevnt Rallye i form av modellene 350 og 430. Med Confort-betegnelsen fant man nå to modeller, 310 og 380. Prestige ble utvidet med en 450 versjon kallt Grand Luxe og blant Habitation-modellene forsvant 530, men til gjengjeld tilkom 545, 650 og 830. Modellåret 1970 ble Rallye-serien utvidet med modellene 380 og 500. Modellserien Confort ble erstattet av en serie benevnt GT bestående av to utgaver, 380 og 430 til priser på henholdsvis 10.900 og 12.115 franc. Prestige-serien ble redusert til to utgaver 450 og blant Habitation modellene forsvant 730 utgaven.

Til 1971 droppet man de ulike serie-betegnelsene samtidig som modellutvalget ble noe redusert.

1972 presenterte man et delvis nytt modellproram bestående av vogner med lengder mellom 3 og 11 meter.

Produksjonen opphørte 1973.

FRANKIA - D

Fabrikken bak Frankia-navnet startet karrieren 1960, som produsent av campingvogner med navn Feriela.

Det første modellåret under merkenavnet Frankia var 1984, da man hadde en serie vogner i størrelser fra 4,2 til 7,4 meter. Minst var modellen 420 T med en egenvekt på 630 kilo. Deretter fulgte 485 TN med egenvekt 830 kilo. Modell 535 ble levert i fire versjoner, benevnt TN, TSE, TK og TSF. På basis av 575 fantes to versjoner TS og TF. På såvel 680 som 740 var det også to utgaver å velge blant, benevnt henholdsvis TSE og TSF og TSF og TKF. Prisleiet lå mellom 10.490 og 23.980 Tyske mark.

Til 1985 ble modellspekteret splittet i to serier, 2000 og 3000. Under 2000 banneret gjenfant man modellene 420 T og 485 TN, mens man på 3000-basis hadde de øvrige. Her var 535 variantene redusert med en, samtidig som 680 var byttet ut med en 650 variant.

Til 1986 ble utvalget på 2000-basis øket med tre utgaver 540, TN, TSE og TK. 3000-serien var utøket med modellene 420 T og 485 TN. Videre var 535 gått ut og erstattet av tre versjoner 540. 575 ble tatt av programmet mens 650 og 740 fortsatte uforandret. Spesielt for det norske markedet ble det laget to utgaver 620, TME og TMS. Disse hadde en karrosserilengde på 6,23 meter og egenvekt 1200 kilo. Prisen var 95.550 norske kroner.

Fra januar 1986 ble det innledet et samarbeid med firmaet Schweikert, som skulle stå for produksjon av Frankia vognene.

Til modellåret 1987 ble i såvel 2000- som 3000-modellene, 485 utgaven byttet ut med en modell benevnt 495, med en utvendig lengde på 5,03 meter. Det øvrige modellprogram var i store trekk uforandret. Man laget imidlertid en spesiell serie for det norske markedet, benevnt Norwegen, bestående av vogner på 540 og 620 basis til priser mellom 99.900 og 138.700 norske kroner.

1988 ble det kun satset på en modellserie, der 420 utgaven ble utøket med en TK-utgave. Man presenterte også en 590 vogn i tre versjoner TSF, TSE og TLE.

17. mars 1988 døde direktøren for Frankia, Fritz Berger, kun 52 år gammel.

1989 kunne man presentere et helt nytt modellspekter fordelt på tre serier. Det rimeligste alternativet var bevnt Capri og fire modeller fordelt på tre karrosserilengder. Minst var modellen 360 N fulgt av 420 TN. Størst var 490 som ble levert i to utgaver, TN og TE. Prisene på denne serien lå mellom 7.990 og 11.980 DMark. Modellserien Capri besto av fire vogner fordelt på størrelsene 420 og 495, førstnevnte kallt T og TN, siste TN og TSE. Disse vognene ble også tatt inn til Norge der de var prissatt fra 75.900 til 81.500 norske kroner. Modellserien Luxe besto av de tidligere 540, 590, 650 og 760 modellene, i tillegg til 620-versjonen spesiallaget for det norske markedet.

1989 ble aksjemajoriteten i selskapet kjøpt tilbake av den tidligere eieren Eugen Immler.

Til 1990 forvant Luxe-serien, og istedet ble Capri-serien utvidet med tre utgaver 540, mens Prima i store trekk var uforandret.

1990 presenterte man en minihusbil basert på Toyota Hilux.

17. mai 1990 ble selskapet kjøpt av det franske Pilote-konsernet. Leder for fabrikken var vietnameseren Giam Minh Hoang, som da var 42 år gammel. Han var utdannet tekniker og maskinbygger, og hadde bodd i Europa i 26 år, og jobbet bla. på Pilote i Frankrike.

På ettervinteren 1991 ble det besluttet å legge caravanproduksjonen på is, og satse helt og fullt på bobiler, ved fabrikkene i Marktschorgast og Ilshofen.

I februar 1992 kunne man innvie nye produksjonslokaler i Marktschorgast, som hadde kostet 8 millioner DMark.

Til 1994 gjennopptok man produksjonen av campingvogner og denne sesongen ble det laget ca. 170 vogner og 700 bobiler.

Til modellåret 1995 besto Frankias campingvognprogram av 12 modeller fordelt på fem karrosserilengder. Minst var to versjoner 335, B og T fulgt av to utgaver 405 med benevnelsene B og S. Modell 445 ble også levert i en B og en S versjon mens man på 495 basis kunne velge mellom utgavene G, K og R. De samme betegnelsene gjenfant man også på 560-basis.

1999:

Frankia har til 1999 lansert noen nye detaljløsninger. En av disse er benevnt Quick, som er en avtagbar lasteboks som monteres på endeveggen. Frontvinduet blir utstyrt med vinterisolering fra Seitz og på baderommet blir det oppvarmet håndkleholder.

FRANKLIN - USA

Firmaet Franklin Coach Campers fra Nappanee i Indiana, spesialiserte seg på produksjon av campingvogner og fifth-wheels. 1988 omfattet modellspekteret på vognsiden 22 til 38 fot. For en utgave på 33 fot var prisen 11.500 dollar. Fabrikkens fifth-wheelere omfattet størrelsene 28 til 36 fot. Rammeverket var av tre og utvendig bekledning aluminium. Prisen for den største modellen var 14.500 Dollar.

FRANZA - I

Italiensk campingvogn fra midt på 1970-tallet bygget i plast.

02.06.06

FREEDOM - IRL

Liten irsk caravanprodusent fra Carnforth som 1971 produserte campingvogner i tre størrelser, 12, 14 og 16 fot, til priser på 499, 566 og 640 Pund.

03.06.06

FREEMAN - GB

Engelsk campingvogn laget av Freeman Caravans i Nuneaton i Warwickshire, som startet produksjon av campingvogner, med lanternetak, rett før 2. verdenskrig. Etter krigen startet man opp med vogner i den høyere prisklassen med et mer konvensjonelt design.

Til 1955 hadde man to vogner på programmet, Clansman og Talisman.

Til 1956 presenterte man en vogn laget i glassfiber, et materiale det på den tiden ble eksperimentert mye med. Vognen var på 16.6 fot og igjen hadde man laget et design med lanternetak. Planløsningen besto av to enkle senger, endeplassert kjøkken og to inngangsdører. Modellbetegnelsen var Glencairn, som senere ble viderutviklet og gitt betegnelsen Atholl, med en pris på 1.095 Pund.

Til 1957 kom modellen Leveret i en lengde på 14 fot. Dette var kanskje en av de mest kvalitativt høyverdige vognene av glassfiber på den tiden, og nyprisen var for eksempel tre ganger høyere enn den samtidige Willerby Vogue.

Firmaet sluttet imidlertid med produksjon av campingvogner og gikk i stedet over til lystbåter.

03.06.05

FREISE - D

Tysk campingvogn som modellåret 1972 ble levert i to varianter med karrosserilengde på henholdsvis 4 og 4,8 meter. Prisene beløp seg til 9.300 og 12.800 DMark.

03.06.06

FUNDER - DK

Danskprodusert campingvogn laget av Hans Christensen som eide Funder Karrosserifabrikk. Startet med å bygge en campingvogn til eget bruk på 1950 tallet og laget deretter en begrenset serie vogner tidlig på 1960-tallet. Produksjonen pågikk bare et par år, da Christensen avgikk ved døden.

FUNLITE - USA

Amerikansk campingvogn der den øvre halvparten var teleskopisk senkbar. Bak produksjonen sto firmaet Hi-Lo Trailer i Butler Ohio.

03.06.06

FUTURA - GB

Vognmerke introdusert til 1985. Bak produktet sto firmaet Forth Valley Manufacturing Ltd. i Larbert i Skotland. Dette ble drevet av tidligere ansatte ved Thomson-konsernet, som sluttet med caravanproduksjon 1982. Tanken var å lansere en vogn som til det ytre kunne påminne om de tidligere Thomson-vognene. Karrosseriet ble derfor nokså konservativt, med båttak, lakkert i hvitt med brune striper. Den ble laget rundt et rammeverk i tre med isolasjon i Styrofoam i tak og vegger. Gulvet var produsert etter sandwichprinsippet. Innvendig var det eiketre med et blomstret mønster på setetrekket. Vognen holdt høy kvalitet, men designet ble nok noe for gammeldags til at det slo an. Den ble levert i to utgaver, GT 4/5 og GT 2.