Caravanisme som ide er ingen ny oppfinnelse. Allerede før vår tidsregning benyttet man mobile bosteder på sine reiser. Hetitter-kongene benyttet innelukkede bærestoler på sine reiser til Middelhavet. Hetitterne er et folkeslag i den østlige del av Lilleasia, som hadde sin storhetstid fra ca 1900 til 1200 før Kristus. Ifølge amerikanske geologer, som har studert dette folkeslaget benyttet hetitterkongen Hattatutta en innelukket vogn på sine badeturer til Middelhavet. Denne ble trukket av fire okser og som tak benyttet man bomull. Innvendig var det plass til en dobbeltseng. De amerikanske forskerne har tidfestet denne campingvognen til ca. 1500 før Kristus.
Dette er antagelig det samme folkeslaget som en av de tidligste historikerne, Herodote, beskriver i sine nedtegnelser som daterer seg fra ca. 450 år før Kristus. Han beskriver livet til et nomadefolk som levde i området ved Svartehavet. De skal ha bodd i vogner, bygd på et trechassis, og trukket av okser eller hester. Vognene tjente også som lagringsplass for all slags husgeråd. Dette folket laget også en form for campingplass der de valgte å slå seg til for kortere eller lengre perioder. Caravanisme i vår betydning kan man vel kanskje ikke snakke om, men det kan vel hevdes at dette folkeslaget tok de første skritt på veien til det vi i dag forbinder med campingliv. I enkelte gravkamre fra denne tiden har man forøvrig funnet sammenleggbare bord, som minner om de campingbord vi bruker i dag.
Man vet også at Kleopatra benyttet en innelukket vogn utstyrt med fortelt når hun var på fuglejakt. Som friskluftanlegg i "vognen" fungerte slaver som viftet med palmeblader.
I tidsepoken da Romerriket var på sitt største gikk nomadelivet mer eller mindre av moten, og ble erstattet av en mer fast bosetting i form av byer. "Hoteller" begynte også å dukke opp for de som var avhengige av å ferdes langs veiene. Dette var hovedsakelig handelsreisende som i sine vogner hovedsakelig hadde lagret de varer og gjenstander de frambød til salgs.
Et par hundreår senere skal poeten Catullus ha benyttet en vogn som til utseende kan minne om de man kjenner fra slutten av 1800-tallet. Den var utvendig kledd med treverk og innvendig møblert med ull og silke. Catullus skal ha benyttet denne vognen på sine reiser fra Roma til sitt feriested ved Gardasjøen.
Først i det 11. århundre gjenoppstår noe som, med litt godvilje, kan betegnes som campingvogner. Det var i de øvre lag av folket, som når de skulle forflytte seg gjorde bruk av vogner utstyrt med alle former for "bekvemmeligheter". Det var i det hele tatt kun de absolutt mest velstående som i denne perioden gjorde bruk av vogner når de var på reisefot.
I skrifter nedtegnet av Marco Polo, som var en av Middelalderens mest betydningsfulle oppdagelsesreisende, kan man finne beskrevet en campingvogn benyttet av Tartarkongen i det 13. århundret. Denne ble trukket av to dusin okser, og besto av et stort telt montert på et tregulv. I tillegg hadde man med flere telt slik at man på kort tid kunne reise en hel leirplass.
Man kan i bøker fra denne tiden finne beskrivelser av vogner som utvilsomt ikke står noe tilbake for dagens hva angår luksus og kunstnerisk utførelse. Det fortelles om en adelsdame som på 1500-tallet skulle reise til Nederland, og i den anledning fikk laget en vogn der interiøret var utført i velur med gullbrokader spesiallaget i Spania og detaljarbeider i silke.
Det blir også antatt at "campingvogner" hadde stor betydning i forbindelse med de store folkevandringene, og nok også for de som foretok pilegrimsreiser til det "Forjettede land".
En annonse for et produkt med betegnelsen caravan er å finne i det engelske tidsskriftet London Gazette fra 1689. Her dreier det seg om en "fair easy going caravan" med et solid tak og plass til 18 personer.
Disse ble benyttet som transportmidler mellom forskjellige steder, og var en slags forløper til jernbane og bussruter. Det var fortrinnsvis de fattigste delene av befolkningen som var nødt til å benytte denne form for transport, som blir sagt å ha vært nokså primitiv og ukomfortabel.
Enda mer dokumenterbare erindringer finnes om Frankrikes keiser Napoleon, som levde fra 1769 til 1821. Han skal ha ledet flere slag fra en mobil kommandovogn, som var utstyrt med seng, stol og et lite bibliotek. For at ikke bøker og annet utstyr skulle bli kastet omkring på den tidens dårlige veier ble disse oppbevart i kasser av mahogni.
Den tyske historikeren Friedrich Sieburg beskriver i sin Napoleon biografi vognen slik:
"Den var så raffinert innredet at det var mulig både å arbeide og sove i vognen. Napoleon tilbakela med vognen, strekningen Dresden til Paris på fem dager, uten å måtte forsake sine plikter som regjeringssjef. Bordet i vognen var kunstferdig dekorert og hengslet på veggen. Det var så stabilt i konstruksjonen at Napoleon under ferd kunne benytte det som underlag for sine kart. I nødsfall kunne en adjutant benytte bordet som skriveunderlag for diktat fra keiser Napoleon, selv i fart.
Vognen ble benyttet på alle Napoleons reiser og felttog og var omgitt av en hær av budbringere, livvakter og kurerer, slik at Napoleons brev- og ordreproduksjon umiddelbart kunne bli brakt til mottager.
Dette var før miljøvernets tid og det fortelles at alt Napoleon ikke lenger behøvde i vognen kastet han enkelt og greit ut av vinduet. Det være seg matrester, dokumentmapper og bøker han ikke lenger gadd å lese.
Vognen var som et hjem å regne, og han manglet egentlig ingenting. Kjøkkenet ble for eksempel transportert på en separat kjerre.
Denne vognen ble etter slaget ved Waterloo, tatt av engelskmennene og ført over Kanalen til England, der den helt til 1955 var å beskue i Madame Tussauds vokskabinett i London.
En annen berømthet som tidlig tok i bruk campingvogn på sine reiser var den tyske forfatteren Johann Wolfgang von Goethe. Han hadde som reisevogn en toakslet vogn, bygd helt i tre, som inneholdt seng, kommoder og varmeovn. Dette var hans bolig da han i 1792 bega seg til Valmy i Frankrike for å bivåne den franske revolusjonskrigen.
Caravanånden oppsto på de britiske øyer. I 1827 fikk artisten James Sanger bygget en bovogn. Han var opphavsmann til det den gang så berømte sirkuset, "John and George". Denne vognen hadde dimensjonene 3,75x2,19 meter, og var etter datidens målestokk langt forut for sin tid.
I 1830 er det en annen sirkuskonge, franskmannen Antoine Franconi, som fikk bygget en såkalt "Voiture Nomade", utstyrt med soverom, og for den tiden noe helt nytt, nemlig kjøkken.
Det var vel allikevel engelskmennene som var flittigst til å benytte caravan på sine reiser. Disse var både to- og firspann og ble brukt på turer til Kontinentet. Den tyske maleren Anselm Feuerbach, som er en mester av den senromantiske kunsten, observerte i Roma i forrige århundre fire slike vogner, eller "Chambre de Voyage" som han kalte dem.
I løpet av det 19. århundre dukket det igjen opp folkeslag som valgte å bo og forflytte seg ved hjelp av campingvogner. Disse vognene hadde oftest utgang i fronten der det som regel var en benk fra hvilken man hadde kontroll over trekkdyrene. Vognene hadde ofte en fargerik dekor.
Den engelske forfatteren Charles Dickens har i en av sine bøker en malerisk beskrivelse av en campingvogn. Denne ble benyttet av en Mrs. Jarley, som drev et rullende vokskabinett, som dro fra sted til sted. Den var utstyrt med varmeovn og hadde også et eget spiskammer.
Det må vel også kunne påstås at "erobringen" av det Amerikanske kontinent i løpet av det 19. århundre ble foretatt med campingvogn. Vognene fra den første tiden tjente riktignok kun som transportmiddel, men rundt 1860 begynte de å bli utstyrt med en bodel. Mange av disse vognene er bevart og finnes, pietetsfullt restaurert, i museer spredt over hele USA.
Midt på 1800-tallet levde sigøynerne fortsatt i telt, og det var først på slutten av det 18. århundre at disse tok vogner i bruk. Det er derfor ikke riktig at sigøynerne har hatt stor ære for utviklingen av de tidligere caravans.
Når de imidlertid først tok vogner i bruk var disse som regel rikt utsmykket. En av de mest berømte er Romany Queen. Denne skal etter sigende ha blitt bygd i 1874, men er nok av noe yngre årgang. Kvalifisert gjetting har datert den til rundt 1890. Den ble i hvert fall bygd av firmaet Duntons i Reading, som var en av de ledende konstruktørene av "Gipsy"-vogner.
Planløsningen følger samme mønster som andre vogner fra denne tiden, med oppholdsrom foran, og soverom bak. Under den bakre dobbelsengen er det et helt lukket rom uten vinduer, som var tiltenkt barna i familien.
Innvendig er vognen rikt dekorert både i tak og på vegger, malerier utført av den kjente sigøynerkunstneren Jimmy Williams.
Vognen eksisterer fremdeles, og etter å ha blitt benyttet av en sigøynerfamilie til litt ut på 1960-tallet, er den nå å finne hos F. Glading, som i sin tid drev Fleet Caravans i Hampshire.
1850
Jernbanen begynte etter hvert å vinne terreng, og ble den mest moderne form for transport. Under byggingen av jernbanene ble det for en stor del benyttet campingvogner til innkvartering av arbeiderne. Dette muliggjorde at de kunne bo i nærheten av arbeidsplassen, og var på denne måten medvirkende til at byggingen gikk hurtigere.
Det blir også fortalt at enkelte bønder tok i bruk caravans som innkvartering for gjeterne i lammesesongen.
1879
Fra året 1879 finnes en datert beretning om en feriereise med caravan. Mannen bak denne reisen var Sir Samuel White Baker, som var hele 58 år da han foretok denne reisen.
Vognen var bygd av London-firmaet Glover. Med på turen hadde han både kona, seks tjenere og tre hunder. Som trekkdyr benyttet han okser, noe som indikerer at gjennomsnittshastigheten ikke ble all verden, og denne ferieturen strakk seg da også over et tidsrom på seks måneder, der man blant annet rakk å besøke så fjerntliggende steder som Kypros. I sin dagbok for turen har Lord baker beskrevet vognen slik: "Vognen byr på en sådan luksus at jeg gjerne skulle oppholde meg her permanent".
THE WANDERER
En av de første vognene bygget utelukkende for campingbruk så dagens lys i England i 1886. Byggherre var den kjente guttebokforfatteren Gordon-Stables. Den fikk navnet "The Wanderer", og ble bygd etter Gordon-Stables' tegninger av firmaet Bristol Waggon Company, et firma som var viden kjent for sin produksjon av jernbanevogner. Vognen hadde en lengde på 6,1 meter og bredden var 1,83 meter mens høyden var 3,35 meter og vekt 1400 kilo. Det utvendige karosseriet var kledd i massiv mahogni, som i tillegg var blankpolert. Vindusrammene var laget av sort tre, mens den innvendige bekledning var i et noe mykere treslag. Den eneste utvendige utsmykning var en enkelt tegning av emblemet i Gordon-Stables seilerlue, en krone, anker og laurbærblader med et skotskrutet bånd.
Bremsen på denne campingvogna var en kraftig sak som påminte om den man brukte i datidens hestesporvogner. I tillegg var det en spesiell brems, som skulle holde igjen i spesielt bratte nedoverbakker.
Innvendig påminte vognen om en krysning mellom en 1.klasses jernbanekupe og en viktoriansk dagligstue. En dør med kniplingsgardiner delte vognen i to separate rom. I den fremre delen til høyre var det en sofa som om natten ble omgjort til seng, og under denne var det et skap til oppbevaring av sengetøy o.l. Til venstre var det et bord med et bokskap over og i den ene enden et meget elegant utsmykket mahogniskap med et stort speil over. I taket var det et mosaikkvindu som ga massevis av lys og ventilasjon. På gulvet var det persiske tepper og det var også funnet plass for et lite harmonium.
Kjøkkenet var plassert bak i vognen og besto av en marmorvask, en tallerkenrekke med vask over og en firkantet vanntank med hane og lås. Kjøkkenet var dessuten utstyrt med en oljekomfyr som kunne brukes både inne og ute. Vognen var i tillegg utstyrt med rikelig med skuff- og skapplass. Rundt hele vognen var det plassert lampetter for levende lys.
Når Gordon-Stables var ute og reiste hadde han ikke kona med seg, da det ikke ble regnet som god tone på denne tiden, man var redd for å bli forvekslet med sigøynere. I stedet hadde han med kammertjener og kusk. Førstnevnte hadde sin base i kjøkkenet der han sov på noen dørmatter, mens kusken ble innlosjert der man stallet opp hestene for natten. Til å trekke denne vognen ble det forøvrig benyttet to hester. Kokken hadde imidlertid også en annen og adskillig mer anstrengende oppgave. Under hele den 2080 kilometer lange reisen rundt Storbritannia, syklet han nemlig foran ekvipasjen, på en trehjuling, for å varsle andre veifarende om at nå kom det en caravan.
The Wanderer kan i dag beskues på Bristol City Museum, der den har stått siden 1963, etter at den i 1960 ble gitt som gave til den engelske Caravan Club, av Gordon-Stables sin datter, Ottoline Gordon-Stables. Hun var forøvrig visepresident i Caravan Club på denne tiden.
Dr. William Gordon-Stables var ellers en mangfoldig person. For oss caravanister er han nok mest kjent som den moderne caravanismens grunnlegger, men han er også kjent som en habil forfatter av guttebøker, og var på sin tid ranket i samme klasse som f.eks. Jules Verne.
Han ble født i 1840 i Banffshire. Han studerte på Aberdeen universitet, samtidig som han deltok på hvalfangstekspedisjoner. Han var utdannet lege, og tjenestegjorde i 11 år som lege i marinen. Her ble han også invalidisert og fratro på halv lønn. Han bodde sitt voksne liv i Twyford i Berkshire, der han giftet seg og fikk fire sønner og to døtre. Han var videre ekspert på oppdrett og stell av hunder og skrev flere bøker om dette. Han skrev også over 100 historier for gutter, som vesentlig hentet sin handling fra hans liv til sjøs. Han skrev også flittig i "Boy's own Paper". Var en periode visepresident i Caravan Club. Døde i 1910, og ligger begravd i Ruscombe i Berkshire.
Bristol Waggons bygde også vogner til flere andre engelske adelsmenn, en av disse var Hertugen av Newcastle, som bestilte en vogn med egen vinkjeller, og egen leilighet for tjenerstaben.
1897
På slutten av forrige århundre begynte bilen å gjøre sitt inntog, og man begynte tidlig med ideen om å benytte denne som trekkvogn for campingvogner. I 1897 fikk Wolfgang Thrun i oppdrag fra Prins von Oldenburg, som var en onkel av den russiske tsaren, å bygge en "maskintrukket caravan". Planen var at man som "trekkdyr" skulle ha en 30 hk. dampmaskin, av de Dions fabrikat, å benytte vognen til en reise rundt Kaukasus.
Vognen ble utstyrt med dobbelte foldedører, etter mønster fra datidens jernbanevogner. Kjøkkenet hadde innlagt rennende vann, mens det under vognen var plassert et hundebur. Vognen ble i tillegg utstyrt med vannklosett, et av de mest moderne oppfinnelser, den gang. Prinsen ønsket videre en takterrasse med stoler, der man kunne nyte utsikten. Til oppvarming og drift var vognen utstyrt med en kullbeholder, som var stor nok til å romme kull, for en distanse på 500 km.
Selve vognen var 10 meter lang, og kunne nå en topphastighet på 30 km/t. Selve innredningen var utført i mahogni, og prisen ble 18.000 Gullmark. Vekten sier historien ikke noe om, og det fortelles heller ikke hvordan den planlagte reisen forløp.