K - Diverse produsenter

K - K - K

KABE - S

Mannen bak vognen er Kurt Blomqvist, utdannet ingeniør og bla. ansatt på Saab og Flygforvaltningen.

I likhet med så mange andre var også hans første vogn bygget hjemme i garasjen, tiltenkt familiens eget bruk. Den ble imidlertid solgt straks den ble trukket ut på gårdsplassen, og en ny sammensatt i all hast før sommerferien 1958.

Det ble deretter besluttet å starte en viss produksjon av modellen som var gitt betegnelsen Komet 250, og til sesongen 1959 hadde man laget en serie på 7-8 vogner.

1960 ble sortimentet utvidet med modellen 280. Prisene for de to modellene var i Sverige 1960 henholdsvis 3.800 og 4.600 svenske kroner.

1961 hadde man leid seg et lokale på 150 kvadratmeter til produksjon av vognene, og man havnet dette året på en 4. plass på den svenske salgsstatistikken med 31 enheter, etter SMV, Sprite og Myrby.

1962 tok man i bruk aluminium som ytterbekledning på vognene og året etter introduserte man modellbetegnelsen Briljant. Dette året besluttet Blomqvist å starte produksjon på heltid og sa opp sin vel betalte stilling på Flygforvaltningen.

1963 introduserte man modellbetegnelsen Briljant, på en vogn med 4 meters lengde og pris i Sverige på. 7.900 svenske kroner.

1964 var antallet ansatte kommet opp i 15 personer og man disponerte et produksjonsareal på 400 kvadratmeter.

1965 var det bare modellene Komet 280 og Briljant som ble videreført, og året etter kunne Briljant leveres i to utgaver, LB og N.

Til 1967 tilkom modellbetegnelsene Smaragd i en Normal og en Diplomat versjon. Karrosserilengden på disse var 4,85 meter. Samtidig som man foretok en betydelig utvidelse av fabrikkarealene. Vognene ble også forsøksvis introdusert i Norge, i regi av Torleiv S. Corneliussen A/S.

Modellåret 1968 ble sortimentet utøket med modellene Topas og Rubin, med karrosserilengder på henholdsvis 3 og 3,7 meter.

Etterspørselen hadde stadig øket og i den anledning kunne man i 1969 ta i bruk helt nybyggde produksjonslokaler på 4500 kvadratmeter. Disse lokalene ga, i tillegg til mer rasjonell produksjon, også muligheter for en langt større satsing på forskning og utvikling.

Til 1970 presenterte man en helt ny toppmodell med betegnelsen Diamant, med en lengde på 6,1 meter og tillatt totalvekt på 1400 kilo.

Til 1971 gikk man over til å lage gulv og dører etter sandwichprinsippet. Man laget også en vogn i to etasjer. 1971 ble det også besluttet å satse mer på eksport, og i den anledning ble det innledet et samarbeid med Globe Caravans.

1972 ble fabrikklokalene ytterligere utvidet og årsproduksjonen var nå kommet opp i rundt 600 vogner og omsetningen lå i overkant av 11 millioner svenske kroner. Antall ansatte var i underkant av 100.

1973 ble Topaz modellen strøket av programmet.

1974 etablerte man et eget salgsselskap i Norge ledet av Stein Øvstegård, som fremdeles er bas for Kabes norske satsing. 1974 fikk vognene også en bredere rød dekorstripe. Årsproduksjonen kom dette året for første gang over 1000 enheter. Kurt Blomqvist deltok også i den gruppen som etablerte caravanprodusenten Kafi i Finland.

1975 introduserte man fast vanntank med utvendig påfyllning. I tillegg kom modellen Safir på 5,5 meter og boggiaksel.

For også å tilby vogner i den billigere prisklassen fikk man til 1976 laget en serie vogner ved den engelske Panther-fabrikken, som ble markedsført under betegnelsen Nordica. Kurt Blomqvist solgte 25 prosent av aksjene i selskapet til Sparbankernas Investmentbolag EKEN. Man kjøpte også nabobedriften Skogmans Träindustri, som heretter skulle lage innredninger til campingvogner. For et par år siden hadde man også kjøpt firmaet Rogbergafabriken, der man nå produserte ytterdørene.

1977 medførte ingen modellmessige endringer.

1978 ble Rubin levert i to varianter benevnt L og T, samtidig som Safir også kom i en DL-variant med utvendig bredde på 2,3 meter. Diamant ble i stedet strøket av programmet. Antallet norske forhandlere var til 1978 kommet opp i 15 stykker.

1979 ble modellprogrammet videreført uendret, men til 1980 gjenintroduserte man Diamant modellen.

Som en følge av endrede svenske breddebestemmelser kunne man til 1981 presentere en helt ny serie kallt Grand de luxe med utvendig bredde på 2,3 meter.

Omsetningen passerte 1982 for første gang 100 millioner, og man plasserte seg dette året som nummer 1 på den svenske salgsstatistikken.

Modellåret 1983 lanserte man XL-serien som adskilte seg ved helt rett bakvegg. I første omgang i to versjoner basert på Smaragd på 5,1 meter og Safir på 5,7. Den minste modellen, Topaz, ble samtidig strøket av programmet. Man utviklet også, i samarbeid med Volvo, en bobil basert på Renault Master.

1983 var også året da en del av Kabe-aksjene ble introdusert på den svenske Fondsbørsen.

1984 fikk samtlige modeller en noe tverrere bakvegg, samtidig som man tok i bruk datateknologi i konstruksjonen av vognene. Sommeren 1984 tok man også i bruk et helt nytt lager og en ny produksjonslinje med en dagskapasitet på 8 vogner. Totalt innvesterte man dette året ikke mindre enn 14,9 millioner i ulike deler av produksjonen. Man innviet sommeren 1984 også sin egen fornøyelsespark kalt Kabe Sommarland, som vel imidlertid aldri ble den forventede sucsess. Rent økonomisk ga driftsåret et overskudd på 20,8 millioner.

1985 tok man i bruk helt nye konstruksjonsprinsipper da man nå gikk over til også å lage veggene etter sandwichprinsippet. Utvendig fikk vognene helt ny profil da gasskassen nå ble helt sammenbyggd med karrosseriet. I forbindelse med caravanmessen i Jønkøping presenterte man også en semitrailer tilpasset Renault Trafic, og året etter fulgte man opp med husbåt benevnt Kabe Seacamp.

Omsetningen var 1986 kommet opp i nesten 200 millioner, samtidig som man hadde kjøpt opp flere firmaer, og etablert utstyrselskapet Kama Fritid AB.

Til 1987 fikk vognene en mer kantet profil da man nå også laget taket etter sandwichmetoden. Man introduserte også gulvvarme i XL-modellene. På modellsiden ble Briljant tatt av plakaten, og i stedet erstattet av en Smaragd versjon på 5,2 meter, mens de øvrige Smaragd-versjonen målte 5,35. 1987 kjøpte man også den engelske caravanprodusenten Fleetwood, og etablerte et eget salgsselskap i Holland. Antall ansatte i selskapet var nå passert 300 personer. Årsproduksjonen lå på rundt 1900 vogner.

Våren 1988 introdusert man vogner produsert ved det engelske datterselskapet under betegnelsen Kabe Crystal, i form av en 440 og en 500 modell. SmaragDette året ble fabrikkens grunnlegger tildelt æresprisen "Årets Företagare".

Til 1989 endret man helt dekor som innebar at det rød ble flyttet lenger ned på siden og gitt et sideskjørt i sølv. Vinteren 1989 debuterte man også som utstiller på enkelte messer i Tyskland.

1990 ble Safir 590 utstyrt med en aksel, samtidig som antallet planløsningsalternativ ble utøket. Man gjenintroduserte også modellbetegnelsen Briljant, på en vogn med karrosserilengde på 4,7 meter. I Cristal serien ble 440 byttet ut med en modell benevnt 560.

Til 1990 ble salgssjefen hos Kabe, Mats Svensson, valgt til formann i den svenske bransjeorganisasjonen, Husvagnsbransjens Riksförbund, HRF.

Til 1991 introduserte man modellserien Royal, som fabrikkens toppmodell, i form av vogner med betegnelsene 620 og 670. Crystal-serien ble utvidet med et planløsningsalternativ på 500-basis, samt en relansering av 440 utgaven. Regnskapet for 1. halvår viste et tap på 3.5 millioner svenske kroner.

Modellåret 1992 innlemmet man igjen en modell kalt Rubin i programmet. Denne ble levert i GLE-versjon, med en karrosserilengde på 4,55 meter. Helt ny var også modellbetegnelsen Opal. Denne hadde en utvendig lengde på 6,07 meter og ble levert i både XL og GLE versjon, i flere alternative planløsninger. Blant Royal modellene ble antallet innredningsalternativ betydelig utvidet. Regnskapet for første halvår viste et tap på 2.5 millioner svenske kroner.

1993 medførte ingen større endringer i Edelstensserien, og i Royal var det bare 670 utgavene som ble videreført. Antall ansatte var circa 75 personer. Regnskapsmessig viste de første 8 månedene et tap på 12 millioner svenske kroner. Man hadde sendt permisjonsvarsel til 36 personer, som man imidlertid trakk tilbake i oktober, og i tillegg gikk til nyansettelse av ytterligere 20 personer. Årsomsetningen kom dette året opp i 217 millioner svenske kroner.

Høsten 1993 var man også representert på Caravan Salon i Essen.

1994 medførte lansering av en helt ny modellserie under fellesbetegnelsen Stjerneserien. Denne besto av fem basismodeller med betegnelsene Komet, Sirius, Orion, Tellus og Apollo, i lengder fra 3,8 til 7,1 meter, alle i flere ulike planløsningsalternativ. I Edelstensserien ble også den minste modellen, Rubin, levert i flere varianter. Etter 4 mnd av 1994 kunne man notere et pluss i regnskapet på 4 millioner svenske kroner. Årsomsetningen kom opp i 245 millioner SEK.

1995 medførte ingen større modellmessige endringer. På ettervinteren kjøpte man den konkursrammede produsenten Øggestorp. De første 4 månedene av året ga en fortjeneste på 1.5 millioner svenske kroner.

1990-årene betød også for Kabe en nedgang både i omsetning og fortjeneste, samtidig som antall ansatte ble betydelig redusert. Regnskapet for 1. halvår 1995 viste at man igjen var kommet i pluss, med et overskudd, før skatt, på 1,8 millioner svenske kroner. Blomqvist hadde lover at han skulle fratre direktørstolen når regnskapet igjen viste svarte tall og den 1. juli 1995 overtok Alf Ekstrøm, som i åtte år hadde fungert som viceadministrerende. Blomqvist selv ville nå igjen i større grad legge sin energi i produktutvikling, slik at Kabe nok fortsatt vil fremstå som en av de mer innovative konstruktørene.

På vårparten 1996 presenterte man modellen Pollux 522, med en planløsning bestående av fast soverom foran, sidesittegruppe i midten og tverplassert kjøkken og toalett bakerst. Etter oppdrag fra Värmlands Läns Räddningsförbund laget man en spesialvogn til bruk for undervisning av barn i brannsikkerhet. Vognen hadde en lengde på nesten 10 meter, bredde 2.5 og det mest særpregede var at den bakre halvdelen var i to etasjer, slik at vognens totale høyde ble 3.56 meter.

I løpet av våren 1996 avviklet man selskapet Kabe Hus AB i Kramfors, som lengere tid hadde gått med tap. Man etablerte i Tenhult et helt nytt produktspekter, nemlig påbygg til lastebiler.

Regnskapsmessig kunne man 1. halvår 1996 viste til en fortjeneste før skatt på 3.7 millioner svenske kroner.

Til modellåret 1999 var den mest markante utvendige endringen de nye kantlistene med innfelt teltskinne. Disse er godt avrundet og ga vognens kanter et litt mer snertent utseende. Den fremre delen av taket var høynet 5 cm noe som også gjorde seg påminnet utvendig, og ikke minst innvendig. Man hadde også endret litt på konstruksjonen av endeveggen slik at de bakre sengene var blitt 6 cm lengre. Utvendig var også all vacuumformet plast nå gjort i slett utførelse i motsetning til den tidligere kulehamrede. Dekormessig hadde vognene fått nye striper som påminnet om de man fant på bobilene.

Innvendig var de bakre overskapene gjort 5 cm dypere og at de fremre hadde fått skråstilte hjørner. Sengebenkene kunne nå felles opp på samme måte som sykehussenger. Det var mulig å velge mellom 5 ulike stofftrekk. På toalettet hadde man framtatt et nytt speilskap med hyller i tre. Samtlige modeller fikk Aldes 3000-panne som standard. Det var også sideplasserte ventilasjonsluker som skulle gjøre det mulig å lufte ut uten å måtte åpne vinduet. Kjølekspsventilasjonen var blitt flyttet til taket slik at den varme luften fra kjøleskapet ikke skulle behøves å ledes ut i forteltet. Som ekstrautstyr var det mulig å få HEKI-takluke og utvendig lasteluke.

KABE

Kabe beholder stillingen som markedsleder i Sverige, og også i Norge har man stor framgang. Til 2000 har man fremtatt et enda bredere modellprogram, med et stort antall variasjonsmuligheter..

I Eurolightserien er tilkommet modellen Karisma 522, med toalett i bakre hjørne og enkle senger i fronten.

I Edelstenserien er Ametist XL ny modell. Den har sitt utgangspunkt i den tidligere Opal XL, med en innvendig lengde på 5,5 meter og to alternative planløsninger, med sittegruppe eller dobbeltseng i det bakre hjørnet. Modellen Diamant GLE har fått øket lengden med 40 centimeter til 6,5 meter, der de ekstra centimetrene først og fremst er kommet sittegruppene til gode. Den tidligere Diamant modellen gjenfinnes nå med betegnelsen Onyx GLE.

Royal GLE finnes fortsatt i åtte alternative planløsningsvarianter, der kjøkkenet og sidesittegruppen har byttet plass, slik at kjøkkenseksjonen nå befinner seg på forteltsiden, og derigjennom har kunnet utøkes.

Utvendige har vognene fått en dekorbård i tilknytning til det røde feltet nede på vognsiden, og man merker seg også nye rammer rundt vinduene.

Inngangsdøren har fått en bedre isolering og konstruksjonen av takluken er endret slik at den skal forhindre at regnet spruter inn. Man har også gjort plaseringen av varmepannen mer servicevennlig, og forbedret ventilasjonen i garderobeskapene.

Innvendig har bord og benkeplater fått nye laminater og armaturer og kontakter er fornyet. Oppvaskummen er blitt nedsenket og utstyrt med lokk, og på kjøkkenet finner man også ny gasskomfyr, med tre bluss, med unntak av Ametist og Karisma. På soverommet er det ny sengegavl og man kan til 2000 velge mellom syv alternative basisfarger.

På bobilsiden har man fortsatt Travelmaster 570 i to planløsningsalternativ, og man har bebudet et øket satsing på denne også på det norske markedet. Denne ble også vist ved messen i Düsseldorf, der den vakte stor oppmerksomhet.

I tillegg til det ordinære programmet lager man fortsatt vogner spesielt tilpasset den enkelte kunde, og ved årets messe på Elmia viste man en spesialvogn basert på Royal 780 med en prislapp på over 400.000 svenske kroner.

KABE

Kabe kommer til 2000 med flere nye planløsninger på 550, 650 og 720 basis. Man har også ny design, nye stoffer, nye dører, benker og kjøkkenseksjon. Man vil nå også satse sterkere på bobiler på det norske markedet.

På ettervinteren lanserte man et helt nytt vognmerke med betegnelsen Eximo, produsert ved en helt ny fabrikk i sentrale Polen. I første omgang ble den levert i fire modeller fordelt på tre lengder.

KABI - S

Svensk kreasjon fra 1981. Den var en krysning mellom båt og campingvogn plassert på et tilhengerchassis. Modellbetegnelsen var Kabi 390 og bak prosjektet sto MDY Produkter AB i Linghem. Det var jo egentlig en god ide, som var blitt prøvd flere ganger, både tidligere og senere. Prisen var hele 27.000 svenske kroner og da inngikk verken motor, isolering, varme og annet tilbehør som kunne gjøre det hele brukbart som caravan.

De som prøvde ekvipasjen som båt ga klart uttrykk for at den kun var brukbar på veldig rolig vann. Lengden på båten var 395 cm og bredden 160 cm. Det var vel ingen bombe at den forsvant raskt fra markedet.

KAFI - FIN

Firmaet Oy Kafi AB startet caravanproduksjon den 4. november 1974, etter omfattende forberedelser. Bak selskapet sto fem finske direktører i bilbransjen samt Kabes grunnlegger Kurt Blomqvist og firmaets leder Johnny Reinboth. Navnet var fremkommet som en sammenslåing av Kabe Finland. Fabrikken var lagt til Teuva, sør for Vasa, og det første året ble det produsert 100 enheter. Den store etterspørselen medførte både en utvidelse av modellprogram og produksjonslokale, som 1976 ble utvidet til 8.000 kvadratmeter.

Modellprogrammet besto 1976 av to versjoner, 460 og 510, med en prislapp i Sverige på henholdsvis 25.500 og 29.600 svenske kroner.

Årene 1977 og 1978 var det bare 510 modellen som ble importert til Sverige.

1979 ble aksjemajoriteten i selskapet overtatt av Oy Lohja AB.

1982 oppgikk antall ansatte til 80 personer som produserte 450 campingvogner i tillegg til 250 arbeidsvogner og 50 spesialvogner. Som plassjef ved fabrikken hadde man Kyösti Sormunen, og tsom produksjonssjef Poppe Löfman.

Vognene hadde 1985 modellbetegnelsen Future, og ble levert i fem modeller fordelt på tre lengder, 5,15, 5,75 og 6,35 meter.

Produksjonen ble 1991 flyttet fra Teuva, til P&S-fabrikken i Dorotea. Vognene fikk da det samme karrosseri som Sävsjö vognene, men ble adskilt ved at Kafi haddde grågrønne dekorstriper nederst på vognsiden.

KALI - D

Tysk caravanprodusent som startet under betegnelsen Hellbach-Kali og deltok på den siste caravanmessen før krigen, i Berlin 1938. Vognen hadde et ganske firkantet design og kunne levereres med to eller fire sengeplasser. Egenvekten var 475 kilo, og totalt ble det laget 12 eksemplarer. Midt på 1960-tallet ble vognene produsert av firmaet Beiwagen- und Anhängerfabrik KG i Oberursel. For modellen Möwe, med en egnevkt på 390 kilo og sengeplass til 3-4 personer måtte man 1964 betale 4.950 DMark. 1970 hadde man seks modeller på programmet, i fire forskjellige lengder.

KALIX - S

Bak produksjonen sto Stig Ahlquist på Kalix Husvagnar i Kalix. Vognen hadde betegnelsen Wig-Wam og laget i glassfiber. Egenvekten var 470 kilo og produksjonsåret 1965.

KAMATH - NL

Hollandsk campingvogn produsent fra Maarheeze, med produksjonsstart 1990, da man presenterte modellen 260. Denne fikk 1991 selskap av to versjoner 280, og året etter utøket man med en 420 variant. Modellåret 1993 tilkom også modellen 600. 1994 hadde man redusert til fire modeller med karrosserilengder på 3,75 og 5,5 meter. Man laget også bobiler i tre størrelser basert på Fiat Ducato.

KARAAT - NL

Merkenavnet oppsto på slutten av 1960-tallet etter at fem hollandske Kip-forhandlere hadde slått seg sammen og dannet grupperingen Conecar, Combinatie Nederlandse Caravanbedrijven. Disse fikk det tyske konsernet Lely-Dechentreiter til å spesialbygge enkelte modeller, som ble paralellimportert til Holland under merkenavnet Karaat.

Etter Lely-Dechentreiters konkurs fortsatte man med import av vognene, som nå ble laget av Fendt via firmaet Karaat Caravans BV i Schiedam. Modellutvalget besto 1970 av fire versjoner fordelt på to 320 utgaver, i tillegg til 360 og 425.

KARAVAN - EST

Liten estlandsk produsent etablert 1982. 1986 presenterte man en vogn med innvendig lengde på 4,75 meter og bredde på 2 meter.

KARLSKOGA - S

Svensk campingvogn fra 1965 som ble kjennetegnet av at inngangsdøren var plassert i vognens aktervegg. Karrosseriet var laget i stål og egenvekten var 480 kilo. Modellbetegnelsen var Karlskoga Family B70 og som generalagent fungerte Rational Company i Örnsköldsvik.

KARLSVOGNEN – DK

Dansk sammenleggbar vogn laget av firmaet Nordjysk Camping i Brønderslev. Det var en sammenleggbar vogn med total lengde på 3 meter, bredde på 1,52 meter og en høyde under kjøring på 1,34 m. Innvendig målte vognen 2 meter i lengden, 1,95 i bredden og høyde på 1,9 meter. Egenvekten var 400 kg med en tillatt totalvekt på 600. Vognen var utstyrt med mekanisk påløpsbrems og hadde en dekkdimensjon på 560x13.

Utvendig var vognen kledd i aluminium mens man innvendig fant finer. Det var sengeplass til 4 personer. Kun denne ene modellen sto på programmet og den hadde i 1960 en pris på 5.800 danske kroner.

KARMANN - D

Karmann er vel hovedsakelig kjent som produsent av karrosserier tilpasset understell fra de fleste tyske produsenter.

Firmaet ble etablert i 1874 og 1. august 1901 overtatt av Wilhelm Karmann. Året etter startet man produksjon av karrosserier tilpasset Opel og Benz samt Dürkopp, senere også AGA, NAG, FN, Adler og Hanomag.

1939 gikk man over til karrosserier helt i stål, og etter 2. verdenskrig startet man produksjon av karrosserier og verktøy for Büssing, Ford og Hanomag. På slutten av 1940-tallet startet man montering av VW Cabriolet og tilsvarende modeller på Ford og DKW-basis.

1952 ble ledelsen av bedriften overtatt av Wilhelm Karmann. Antallet ansatte var 1.415 personer og man hadde en omsetning på 24 millioner Dmark.

1955 startet man produksjon av den kanskje mest kjente modellen Karmann-Ghia, som frem til 1974 ble laget i 362.000 coupe-versjoner og 81.000 cabriolet-utgaver. I tillegg kom 42.000 enheter byggd på VW 1500/1600.

1959 etablerte man en underavdeling i Brasil, som fra slutten av 1970-tallet også laget caravans.

Av biler som de siste 10-årene har blitt laget hos Karmann kan nevnes VW Scirocco, Golf Cabriolet, VW Corrado, Ford Escort Cabriolet og BMW 6-Serie.

1965 kunne man innvie en ny fabrikk i Rheine.

1976 startet man også opp med produksjon av bobiler, basert på VW, Ford og Mercedes.

Til 1979 lanserte man typer bobiler der den minste var basert på en VW Transporter Typ 2, og påminnet mest om en campingvogn satt på lasteplanet. Neste utgave var en alkovebil bygget på VW LT28, og den største versjonen baserte seg på et Mercedes 208 chassis. Prisene var henholdsvis 29.400, 40.500 og 43.900 DMark.

1981 presenterte man også en campingvogn med betegnelsen Postillon. Den hadde en utpreget aerodynamisk form, med en rekke særpregede detaljløsninger. Prisen var 11.959 DMark.

1987 forsøkte man seg på det engelske markedet importert av Bromley Motor Caravans. Modellen basert Ford Transit ble utsett til Årets bobil i Tyskland. Den kjente tyske rallykjøreren Walter Röhrl gikk til innkjøp av en Karmann LT H.

På caravanutstillingen i Essen høsten 1990 viste man en alkovebil med nedfellbar veranda på endeveggen, og betegnelsen Autovilla. Et design som kunne føre tankene hen på en bytrikk fra 1930-årene. Spesielt for markedet i det tidligere Øst-Tyskland hadde man også utviklet en alkovebil tilpasset den østtyske kassebilen Barkas.

1991 ble Werner P. Muck ansatt som salgssjef. Man kunne feire at produksjonsnummer 500 av modellen ”Distance Wide forlot samlebåndet. Foretok en betydelig utvidelse av forhandlernettet som i Tyskland omfattet rundt 50 stykker. Firmaets salgssjef, Hermann Kock, gjennomførte en tur, med en Gipsy til Russlands hovedstad Moskva.

1992 var man, i samarbeid med Auto-Centrums Aachen, delaktig i utviklingen av en spesiell kontorbil for Rheinisch-Westfälische Høyskole.

1993 forlot Distance Wide nummer 1000 fabrikken i Rheine.

Totalt hadde firmaet 1993 7.000 ansatte hvorav 200 var sysselsatt med bobilproduksjon.

Var 1994 den første tyske produsent som startet prosessen med å bli godkjent etter kvalitetskravene fastlagt i ISO-Standard 9001.

1997 introduserte man en egen side på Internett.

1998 ble man formelt godkjent etter normene i ISO 9001. Den 25. oktober 1998 døde Wilhelm Karmann, 83, etter lengre tids sykdom. Karmann’s sjefskonstruktør, Herbert Schmidt, gikk etter over 25 år over i pensjonistenes rekker og ble etterfulgt av Martin Schönhorst. Firmaets leder Heiner Dumpe ble innvalgt i styret i den tyske produsentforeningen.

Til sesongen 1998/1999 la man opp til en produksjon på 1300 enheter.

1999 utvidet man tilbudet på internett til også å omfatte en mulighet til å ha handle reservedeler og ulikt utstyr. Michael Brauer ble ansatt som driftsansvarlig. Gjennomførte for femte gang sitt årlige Road-Show i samarbeid med en surfeskole der man reiste rundt til aktuelle campingplasser og demonstrerte denne aktiviteten. Var høsten 1999 representert på caravanutstillingen i London, importert av Bilbo’s Trading..

Fra sesongen 2000 introduserte man et eget turprogram for eiere av Karmann bobiler i regi av Intouristik.

Den 20. mars 2000 besluttet ledelsen å slutte med produksjon av bobiler og den 30. juni ble den siste bobilen produsert ved anlegget i Rheine. Disponent Heiner Dumpe ga imidlertid klart uttrykk for at man håpet å finne en investor som ville ta over produksjonen. Man håpet uansett å finne nye arbeidsplasser for de da 150 ansatte, som endte med at selskapet ble overtatt av Eura Mobil..

KAROSA - CS

Tsjekkoslovakisk campingvogn i plast fra 1960, bygget ved en fabrikk tilhørende Skoda-konsernet. Var kun tiltenkt hjemmemarkedet og kostet der 20.000 Tsjekkiske Kronen. Til sammenligning kostet en ny Skoda på den tiden 28.000. Vognen hadde en egenvekt på 350 kilo og hadde soveplass til to voksne og to barn. Det ble beregnet en produksjon på rundt 10 enheter i måneden.

KELSTON - GB

Engelsk campingvogn produsert en kort periode på begynnelsen av 1950-tallet av firmaet Kelston Caravan Company Ltd. Fra Hambrook, Bristol. 1952 omfattet programmet modellene Commandant på 22 fot til en pris av 740 GBP, Commando på 17 fot til 485 Pund, Cossack på 17 fot til 450 Pund. I tillegg laget man Corvette som var en 14-6 fots vogn med sengplass til fire personer, sittegruppe foran og kjøkken i enden. Sengen var oppfellbar og var på dagtid skjult i et skap.Prisen på denne var 375 Pund.

KEMA - NL

Hollandsk produsent ved navn A.G.P. i Kemenade. Startet produksjon av mindre vogner på slutten av 1950-tallet, hovedsakelig tiltenkt utleie. 1960 viste man en vogn med betegnelsen Kolibri, med en lengde på 2.45 meter og pris på 2.300 hollandske gylden. Til 1961 fikk denne karrosseriet forlenget til 2.75 meter samtidig som programmet ble utøket med modellene 330 og 366. 1970 fantes fem modeller på programmet i tre størrelser, 275, 306 og 367 cm, med betegnelsene Kolibri, Zwaluw og Kwikstaart. De to førstnevnte i en Standard og en Specialversjon. Prisleiet lå mellom 2.550 og 3.550 holandske gylden.

Energikrisen 1973 innebar at produksjonen ble stoppet.

KESTREL - GB

Engelsk vogn produsert av Fleetwind Caravans i Freckleton, Lancashire med produksjonsstart tidlig på 1970-tallet. Fra sesongen 1975 stoppet man produksjonen av Fleetwind, og satset utelukkende på Kestrel, som ble fabrikert frem til 1980.

KIEL - D

Forløperen til det som i dag er kjent som TEC. Etablert av Erwin Kiel i Duisburg 1957, i Duisburg, under relativt primitive forhold, men med stor håndverksmessig fagkunnskap. Man skaffet seg raskt et rykte som velbyggde vogner og i reklamen benyttet man slagordet "Kiel man fährt, weil Nachbau ihn Ehrt", og de andre produsentene ble beskyldt for å følge i Erwin Kiels "Kielwasser". 1958 var produksjonen kommet opp i 160 vogner på årsbasis, og man sysselsatte 10 personer.

En noe spesiell vogn var en versjon som ble utstyrt med en enorm pleksiglass-kuppel på taket, noe som resulterte i at den gikk inn i historien som caravanbransjens Petersdomkuppel. 1962 ble Erwin Kiel alvorlig syk, og solgte firmaet til Wolfgang Thrun, som var blitt ansatt som salgskonsulent året før. 1964 hadde man syv modeller på programmet med fellesbenevnelsen Weltbummler, som alle kun ble solgt direkte fra fabrikken. Noe som medvirket til at man kunne holde relativt gunstige priser. 1965 ble vognene importert til Sverige av firmaet AB Svensk Silvergneis AB i Malmø.

Kiel var en av de første produsenter som begynte å eksperimentere med kunststoff som ytterbekledning på vognene.

1967 fusjonerte man med Eicher Reisewohnwagen, hvoretter man etablerte TE-Caravans (Thrun-Eicher).

KIP - NL

Produsenten bak Kip vognene ble etablert i Hoogeveen 1934, da som en ren karrosseribedrift. 1947 produserte han sin første campingvogn, tiltenkt privat bruk. Dette innebar at han sammen med sin kone ble helt bitt av caravanbasillen. Jan Kip var også en av initiativtagerne til etableringen av Nederlandse Kampeerwagen Club i 1949.

Den første vognen ble etterfulgt av flere, og 1950 var årsproduksjonen kommet opp i 30 stykker. 1950 presenterte han også modellen 305, som hadde en innredning med endeplassert kjøkken. Man laget hovedsakelig mindre vogner og 1954 kom modellen Kuiken på 2.4 meter, der hele bakveggen var oppfellbar. Prisen på denne var den gang 2.800 hollandske gylden. Dette var samtidig den første modellen som var navngitt etter en hønerase, en fellesnevner som i mange år skulle prege firmaets modellbetegnelser. 1955 tilkom vognene Leghorn, Wyandette og Krielkip. Selvet navnet Kip betyr kylling på hollandsk, og det var derfor naturlig at man innlemmet en kylling i firmanavnet. I tillegg hadde Jan Kip også tatt med en rose, til ære for sin kone, hvis pikenavn var De Roos. 1957 ble modellen Krielkip erstattet av en vogn kalt Krielhen, med en prislapp på 2.690 hollandske gylden. 1957 var man også representert ved campingutstillingen i regi av DCC, som dette året ble avholdt i Düsseldorf. Her viste man modellene Kuiken, Kemphan, Leghorn og Wyandotte i lengder fra 2,4 til 3,9 meter.

På slutten av 1950-tallet innledet man et samarbeid med den franske produsenten Rivastella, som laget vogner helt i polyester. Dette resulterte i at man 1959 presenterte en større vogn, på 4.55 meter, benevnt Vega, der karrosseriet ble laget i Frankrike, helt i polyester, og montert i Holland. Vognen hadde lanternetak og en prislapp på 12.000 Gylden. Den relativt høye prisen gjorde imidlertid at modellen ikke ble produsert i mer enn 25 enheter.

1960 oppgikk årsproduksjonen til 500 enheter og man var i ferd med å vokse ut av de eksisterende produksjonslokalene. Man startet derfor å se seg om etter nye lokaliterer og 1962 kunne man ta disse i bruk, og der har man siden holdt hus.

1963 og 1964 ble vognene importert til Sverige av firmaet Sigam Husvagnar utenfor Stockholm. Modellutvalget besto av versjonene Dwerghen på 2,6 meter, Kreilhen på 2,9, Kamphoen på 3,3, Leghorn på 3,35 og Wyandette på 4,08 meter. Prisleiet lå 1963 mellom 5.750 og 11.850 svenske kroner.

1965 lanserte man en ny Kuiken-modell, med hevetak og inngangsdør i endeveggen. Det samme året lanserte man også modellserien Eurokip bestående av tre modeller, med et prisleie fra 2.820 hollandske gylden. Disse utmerket seg også ved at de var utstyrt med torsjonsfjæring istenenfor de for Kip mer vanlige bladfjærene. 1965 ble det produsert circa 1500 vogner.

1966 ble selskapet kjøpt av det amerikanske storkonsernet Divco-Wayne Corporation, noe som innebar en betydelig utøkning av produksjonen.

På slutten av 1960 tallet hadde man 166 ansatte, og 1968 ble eierselskapet, Divco-Wayne, overtatt av et enda større amerikansk selskap nemlig Boise Cascade, der bla. også Cabby inngikk. Modellårene 1968 og 1969 ble vognene fra Kip fabrikken forøvrig solgt under merkenavnet Cavalier.

1970 hadde man et svært så omfattende modellprogram bestående av vogner i lengder fra 3,29 til 7,64 meter. Produksjontallet oppgikk til rundt 10.000 enheter.

1972 var tallet ansatte steget til 500, og man produserte 11.000 vogner på årsbasis.

Energikrisen 1973 innebar også for Kip betydelige problemer og en drastisk nedskjæring i produksjonen.

Til 1974 ble importen gjenopptatt til Sverige av Bendix i Uddevalla, en virksomhet som kun pågikk et drøyt år. Modellspekteret var splittet på to serier, Touring og Kip. Den første omfattet åtte modeller i fem lengder fra 3,6 til 6,75 meter. Kip-serien besto av 11 modeller i lengder mellom 4,1 og 8,86 meter.

1975 var årsproduksjonen sunket til 3.000 enheter.

1976 ble fabrikken overtatt av Cabby.

1977 hadde man valgt å satse på tre serier, Weekend, Tourist og Luxe. Den første besto av to vogner, 330 og 390, mens Tourist-serien hadde et modellspekter bestående av 330, 390, 470 LB og T, samt 510 T. Hovedserien Luxe omfattet 10 versjoner i sju lengder fra 3,3 til 7 meter.

1978 gjorde man litt om på seriebetegnelsene og introduserte en de Luxe serie bestående av to utgaver 470, LB og TLB pluss 510 T. Luxe ble byttet ut med en serie kalt Grand de Luxe, mens Tourist fortsatte uforandret. Man viste også en serie kalt Elite, i form av en vogn med betegnelsen 530 T. Den største modellen, 590, fikk en noe endret planløsning, ved at det tidligere barnerommet ble byttet ut med et soverom med fast seng. Denne modellen hadde en utvendig bredde på 2,49 meter. Av generelle endringer til 1978 var større plater på støttebena, bedre isolering og mer letthåndterlige takluker. 1978 ble vognene igjen importert til Sverige av et Cabby-eid selskap ved navn Cabby Import AB.

1979 ble antallet versjoner i Touring-serien betydelig redusert, samtidig som man introduserte en helt ny serie kalt Regenboog, som utmerket seg med en utvendig dekor i form av en regnbuelignende sak. Modellutvalget omfattet 320, 380 og 440.

1980 ble bare modellseriene Regenboog og Grand de Luxe viderført samtidig som Elite ble erstattet av en serie kalt Hy-Line, i form av en vogn med betegnelsen 510. Tidlig på 1980-tallet ble bedriften reorganisert og 1981 ble den overtatt av I.A. de Winkel.

1981 gjorde man igjen delvis om på seriebetegnelsene, ved at man gjenintroduserte Touring, De Luxe og Grand de Luxe, i tillegg til Hy-Line. På årsbasis ble det produsert ca. 1200 vogner.

1982 ble modellutvalget innenfor de enkelte serier betydelig redusert, samtidig som man presenterte en serie døpt til Kompakt, i form av en vogn med betegnelsen 320, utstyrt med hevetak. Den årlige produksjonen lå nå på rundt 2000 vogner.

1983 ble seriefloran utvidet med en utgave kalt Mini-Kip beståpende av to utgaver 400.

1984 forsvant seriebetegnelsen Touring og i stedet kom en vognserie under vignetten Grey-Line bestående av vogner med lengder mellom 4 og 6,1 meter.

1985 ble det kun satset på modellseriene De Luxe, Grey-Line og Hy-Line, der man i Grey-Line serien hadde innlemmet en vogn kalt 85 TLB, med en lengde på 8,65 meter og en bredde på "bare" 2,28.

Til 1986 var man den første som innførte 6 års garanti mot fabrikasjonsfeil på det norske markedet. Produksjonen oppgikk 1986 til rundt 3200 enheter. Man hadde også gjenintrodusert seriebetegnelsen Kompakt, bestående av modellene 300, 400, 400 EK og 420.

De enkelte modellserier ble i store trekk viderført 1987, men Hy-Line fikk et noe utøket modellspekter. Årsproduksjonen kom opp i 2500 vogner. Til 1987 startet man igjen eksport til Danmark, der importør var HC Camping.

1988 innebar ingen større modellmessige endringer. Man forsøkte også å gjenoppta eksporten til Tyskland.

1989 ble modellserien HY-Line midlertidig tatt av plakaten, for å bli gjenintrodusert 1990. På det svenske markedet ble importen nå håndtert av firmaet Kip Caravan AB, ledet av Arne Roos.

Årsproduksjonen lå årene 1989 og 1990 på rundt 2000 vogner.

Helt ny modellserie til 1991 var Ecu-Line i form av fem modeller, fordelt på to størrelser, 3,9 og 4,4 meter, med betegnelsene 33, 33 EK, 38, 38 T og 38 TTZ. Det svenske importansvaret var nå overtatt av Husvagnhuset Octagon i Vänersborg.

1992 utvidet man modellspekteret i Hy-Line serien som da omfattet 41 EK, samt fire versjoner 49, med en utvendig lengde på 5,58 meter.

1993 fikk de fleste serier et noe redusert modellprogram. Seriefloraen ble samtidig utvidet med serien Mini bestående av modellen 37 EK.

Årsproduksjonen lå 1993 på i størrelsesorden 1500 vogner.

Høsten 1993 ble Kip overtatt av den belgiske H2-gruppen som året før også hadde overtatt Chateau-konsernet.

Eneste større modellmessige endring 1994 var at Mini-serien ble tatt av plakaten. Man produserte nå rundt 1200 vogner pr. år.

1995 innebar gjenintroduksjon av modellserien Mini. Det året ble også serien Ecu-Line byttet ut med en serie kalt Sun-Line, bestående av 10 modeller fordelt på fire karrosserilengder mellom 4,1 og 5,3 meter. Modellserien Hy-Line fikk samtidig et betydelig utvidet modellspekter.

KING OF THE ROAD - USA

Amerikansk produsent av caravans og semitrailere av typisk amerikansk design både utvendig og innvendig. Enkelte modeller kunne også fåes i en variant der en del av sideveggen var uttrekkbar. Vognene er blitt produsert siden 1959 og selskapet er en del av Chief Industries Inc., i Russell i Kansas.

På vognsiden besto modellprogrammet 1988 av lengder mellom 25 og 35 fot. De hadde rammeverk i tre og var kledd med aluminium. Som isolasjonsmateriale ble benyttet glassfiber-matter. Prisen for en utgave på 31.6 fot var 19.383 Dollar.

KIT - USA

Amerikanskproduserte campingvogner og semitrailere laget av Kit Manufacturing Company i Caldwell, Idaho. Produktene er blitt laget siden 1945 og man har skaffet seg et rykte for å gå nye veier, og i den anledning kan nevnes at på enkelte av konsernets semitrailere har man i stedet for det konvensjonelle soverommet i fronten, laget en sittegruppe i denne opphøyde delen av vognene. Totalt hadde man 1987 57 ulike modeller å velge blant.

1988 var fabrikkens caravan-spekter fordelt på fire modellserier, Companion, Companion Calay, Road Ranger og Road Ranger Espre.

Companion besto av vogner mellom 19 og 29 med 14 forskjellige planløsninger. Rammeverket var i tre og stål og aluminium som utvendig bekledning. En vogn på 25.4 fot kostet 9.945 Dollar.

Companion Calay ble levert i lengder mellom 17.7 og 31 fot der en 21 fots variant kostet 7.325 Dollar. Modellserien Road Ranger omfattet lengdene 19.6 til 29 fot og en 21 fots variant kostet 6.671 Dollar. Road Ranger Espre besto av vogner mellom 17.6 og 31 fot.

KJ - DK

Dansk campingvogn produsert i Vejleby pr. Skibby, siste halvdel av 1960- tallet. Vognene ble betegnet som å være et gedigent dansk håndverk, med et fullisolert aluminiumskarosseri. Modellen KJ 700 kostet i 1968 8.855 danske kroner.

1969 sto tre modeller på programmet, med egenvekter på henholdsvis 500, 700 og 900 kilo.

KLEINZ NAHEGOLD - D

Tysk produsent fra Bad Kreuznach grunnlagt av Heinrich Kleinz. Produserte på 1970-tallet campingvogner i de fleste størrelser, og 1972 oppgikk utvalget til 10 modeller fordelt på fem størrelser fra 3,1 til 5,3 meter. Senere gikk man over til utelukkende å produsere ulike former av salgsvogner.

KNAUS - D

Fabrikken ble grunnlagt av Helmut Knaus, som var født den 28. Juli 1920 i Heilbronn, som sønn av en bokbindermester. Allerede 1939 hadde han utkastene klare til sin første caravan, spesiellt tilpasset den da nylig introduserte Folkevognen. Prisen var den gang 999 DMark.

Knaus, som var utdannet arkitekt, startet etter krigen med produksjon av hus, og skaffet seg et navn som byggherre for såvel bolighus, som industribygg og sykehus.

1960 tok man imidlertid opp igjen tråden og fikk oppført en fabrikk i Marktbreit ved Ochsenfurt, som var tilpasset fremtidig produksjon av campingvogner, og ble regnet som et av datidens mest moderne.

Firmaet ble offisielt registrert den 16. juni 1961 under navnet Helmut Knaus Wohnwagenwerk. Den første modellen hadde betegnelsen Schwalbennest, svalerede, og var en absolutt liten vogn, med en lengde på 2,55 og en bredde på 1.78 meter. Prisen var satt til 2.750 DMark for den enklest utstyrte utgaven, mens luxusversjonen var prissatt til 3.500 DMark.

Den 16. juli 1961 kunne man feire at produksjonsnummer 100 av Schwalbennest modellen forlot fabrikklokalet, noe som ble behørig markert med en tilstelning på en lokal vinstue, Fränkischen Weinstube. Man deltok på ulike messer, blant annet den store bilutstillingen i Frankfurt, og ble på høsten beæret med gullmedalje for design.

I forbindelse med en caravanutstillingen høsten 1961 traff Helmut Knaus fagjournalisten Werner Lange. Med utgangspunkt i fabrikens "svalerede"-modell, ga dette Lange inspirasjon til formingen av firmaets logo, det flygende svaleparet.

1962 kostet modellen Südwind circa 2.500 DMark. Vognen hadde en egenvekt på 430 kilo og en tillatt totalvekt på 600.

På caravanmessen i Essen høsten 1962 viser man en bobil benevnt Euroyacht, som var en innredningssats tilpasset Volkswagen Transporter, som man solgte til en pris av 4.500 DMark. Ved denne anledning debuterte også modellen Monsun. Messestanden dengang dekket et areal på 10x14 meter, noe som står i sterk kontrast til dagens.

18. mai 1963 kunne man feire at vogn nr. 1.000 var blitt solgt.

Modellspekteret ble imidlertid raskt utvidet, og 1964 sto også Monsun på 3,05 meter og Südwind i L og Q versjon på programmet. Vognene ble nå også introdusert i Sverige, der de var prissatt til mellom 6.425 og 9.125 svenske kroner. Svensk importør var Motorcentralen AB i Helsingborg, som også hadde Tabbert på programmet. Man var dette året også en av de deltagende firmaene i etableringen av en tysk bransjeorganisasjon. Årsproduksjonen var nå kommet opp i 1200 enheter.

1965 startet man byggingen av en ny fabrikk i Ochsenfurt. Man hadde også introdusert modellene Passat på 4,3 og Brilliant på 5 meter. Forhandlernettet hadde vokst til å omfatte 55 salgssteder. Den 1. mai overtok man firmaet Fr. Ott som laget høvler og andre trebehandlingsmaskiner, samt caravanprodusentene Wolf og Kali, samtidig som man kjøpte 50 prosent av caravanmerket Schweikert.

Den 25. juni 1966 var det kranseskål på den nye fabrikken i Ochsenfurt og den 6. april 1967 forlot den første vognen de nye lokalene, i form av en Schwalbennest Export. Man deltok 1967 for første gang ved en messe i Bulgaria.

1968 omfattet programmet også modellene Rubin på 5 meter og Diamant på 7, samtidig som Brilliant hadde fått øket lengden til 6 meter. Man forsøkte dette året et nytt framstøt på det danske markedet. I den anledning lanserte man modellbetegnelsen Sport, som var en "ribbet" utgave på 3.1 meter til en pris på 8.500 danske kroner. Ved messen i Essen høsten 1968 viste man en mini-vogn på 2 meter med bredde på 1.4 og vekt på 190 kilo med betegnelsen Mini-Knaus til 2.222 DMark.

1969 startet man planleggingen av en ny fabrikk i Jandelsbrunn, kostnadsberegnet til 5 millioner DMark. Årsproduksjonen var nå oppe i 7.000 vogner.

1970 ble den nye fabrikken innviet, og ga arbeid til 300 personer. I forbindelse med denne hadde man også tilknyttet et eget sagbruk.

Modellpaletten ble gradvis utvidet ved at de fleste basisversjoner kunne leveres i ulike innredningsalternativ. Man startet også produksjon av vogner med merkebetegnelsen Jet, samtidig som man kjøpte 50 prosent av aksjene i det tradisjonsrike merket Schweikert. Årsproduksjonen oppgikk til 8.140 enheter, hvorav 22 prosent gikk til eksport. Helmut Knaus kunne den 26. juli feire sin 50 års dag. Parallelt med produksjonen av campingvogner hadde man også startet utvikling av campingplasser, der komfort og god tilpasning til landskapet sto i høysetet. 1970 kunne man innvie den første av disse, Knaus Komfort Camping, i Frickenhausen.

Man vokste raskt til å bli en av Tysklands største caravan-produsenter, og tidlig på 70-tallet vår årsproduksjonen godt over 10.000 enheter.

I tillegg til vogner av merket Knaus, overtok man også produksjon av andre fabrikat, Eifelland, Wolf, Jet og Schweikert, som ble markedsført under fellesbetegnelsen Intercaravan.

1971 ble det annonsert at vognene også skulle introduseres i Norge. Bak satsingen sto firmaet, Ferie og Fritid, som var et datterselskap av Harald A. Møller, da som nå velkjent bilimportør. Det var imidlertid ikke før 1974 at det ble noe særlig fart i sakene.

Den 12. juni 1971 kunne man åpne portene til nok en campingplass, denne gang beliggende i Viechtach i Bayern.

Den 3. februar 1972 ble Helmut Knaus tildelt en spesiell orden for sin innsats i lokalområdet. Den 3. juni kunne man innvie den tredje egne campingplassen, beliggende i Lackenhaüser.

1973 ble produksjonen splittet på to serier, Knaus Export og Lux, der den første omfattet modellene Schwalbennest, Monsun, Süwind og Passat. Lux-serien besto av Südwind i to utgaver Q og T, Passat i fire F, TL, TQ og B, Rubin i U og S utførelse, samt to versjoner Brilliant, Q og F. Til det ytre adskilte seriene seg ved at Lux hadde noe kraftigere blåtonede pyntelister. Den 4. januar 1973 ble Helmut Knaus utnevnt til æresborger av Lackenhaüser og den 21. september mottar han Bundesverdienstkreuz av første klasse. Antall ansatte var nå kommet opp i 1000 personer og i tillegg til merkenavnet Knaus, sto man også bak merkene Jet, Schweikert og Wolf. Fellesbetegnelsen for alle var Intercaravan GmbH.

1974 ble modellbetegnelsene gjort om til å lyde Luxus og Super Luxus, samtidig som man introduserte en vognserie kalt Residence bestående av vogner med lengder på 7,35, 7,95 og 8,55 meter, benevnt 720, 780 og 840. I Norge ble det markedsført vogner mellom 3.1 og 5 meter til priser fra 12.000 til 30.000 norske kroner. Som svensk importør hadde man nå firmaet Husvagn Expo AB i Stockholm. Man åpnet dette året også en camping i Wingst. I tillegg ble det også produsert Knaus vogner, på lisens, i Brasil og noe senere også Argentina.

1975 medførste et nokså uendret modellspekter, men den minste modellen, Schwalbennest, var nå strøket av programmet. Man gjennomførte også en undersøkelse for å finne ut hvilke yrkesgrupper som foretrakk campinglivet. Her kom man frem til at 35 prosent var funksjonærer, 29 prosent fagarbeidere, 19 prosent selvstendige næringsdrivende og 12 prosent stats- og kommunalt ansatte, mens 5 prosent var pensjonister. Man konkluderte derfor med at caravanisme ikke var en hobby som kun ble bedrevet av fattigfolk. Helmut Knaus mottok Helmut Knaus delstaten Bayerns fortjenstmedalje og den 23. juli ble han utnevnt til æresborger av Jandelsbrunn. Den 9. desember kunne man feire at produksjonsnummer 40.000 forlot fabrikken. Av den totale produksjonen gikk på denne tiden 50 prosent til eksport. Det norske importansvaret var nå overtatt av firmaet Bo og Ferie A/S på Ski.

1976 introduserte man en helt ny modellserie kalt Komfort. Dette var i prinsipp vogner som tidligere var kjent under merkenavnet Jet. Karrosseriformen var nokså firkantet med en markant blå stripe langs vognens midtpart. Modellserien startet med modell 350, fulgt av 400 Q og T, 450 Q og T, 540 T og 630 T. De øvrige modellserier var i hovedsak uforandret.

Man fortsatte utviklingen av campingplasser under fellesbetegnelsen Azur og 1976 var var 5 plasser innlemmet i kjeden.

1977 medførte medførte en viss utøking av modellutvalget i Komfort serien, mens de øvrige ble bibeholdt. 1977 ble importansvaret på det svenske markedet overtatt av firmaet AB K. Lindbergs Husvagnar i Kristianstad. Produksjonen oppgikk til rundt 13.000 vogner på konsernbasis, hvorav ca. 8.000 gikk til eksport.

1978 innebar at Luxus og Super-Luxus seriene ble utøket med modellen Opal, på 5,1 meter, i TQ og TL versjon. Ellers var det bare mindre endringer. Man introduserte imidlertid en helt ny serie kalt Mustang, som dette første året ble levert i en versjon, kalt 530.

Den norske importøren, firmaet Bo og Ferie A/S på Ski, som imidlertid gikk dundrende konkurs i 1978, og fra da av tok Leif Kroken over og det var vel først da det ble noe fart i sakene. Leif Kroken er i dag en av de store i bransjen, og startet offisielt caravan-virksomheten i 1971.

For sitt arbeid med utvikling av campingplasser ble Helmuth Knaus i 1978 tildelt den tyske caravan-klubbens (DCC) ærespris. I tillegg til de synlige æresbevisninger innbefattet denne også 5.000 DMark. Til dette beløpet la Helmut Knaus selv 45.000 DMark, og donerte dette til en forskningsgruppe som skulle arbeide med sikkerhet i forbindelse med caravans.

Til 1979 ble modellserien Mustang betydelig utvidet og omfattet dette året sju modeller, fordelt på fire karrosserilengder fra 3,85 til 6,5 meter. Disse utmerket seg ved at de var utstyrt med tvillinghjul. I modellserien Luxus gjenintroduserte man betegnelsen Schwalbennest, i form av en vogn på 3,35 meter. Det øvrige program i denne serien ble betydelig redusert og omfattet dette året kun modellen Monsun i to versjoner. Komfort-serien ble ytterligere utvidet, mens Super Luxe og Residence forble i store trekk uforandret. Som helt ny modellserie tilkom Azur, i form av tre modeller benevt 470 T, 510 T og 560 T.

Til 1980 ble modellserien Luxus tatt av programmet, men til gjengjeld ble Azur-serien betydelig utvidet. Denne omfattet dette året åtte modeller i seks størrelser fra 3,37 til 5,6 meter.

Vinteren 1980 kunne produksjonsnummer 50.000 forlate fabrikken i Jandelsbrunn. Antall ansatte oppgikk på den tiden til ca. 600 personer.

1981 innebar en total ommøblering av betegnelsene i Komfort-serien, som nå omfattet typene 330, 380, 420, 485, 525 og 580, der de fleste kunne leveres i alternative planløsninger. Man gjenintroduserte også seriebenevnelsen Luxus. Denne gang i form av en serie på 12 modeller i lengder fra 3,5 til 7,5 meter, der de tre største utgavene, 525, 640 og 750, alle kunne leveres i tre ulike planløsninger. Seriene Azur, Super Luxus og Residence gjennomgikk bare mindre endringer. Firmaet, som da var verdsatt til rundt 120 millioner DMark, fikk imidlertid, i likhet med mange andre, økonomiske problemer. Salget av nye vogner gikk relativt tregt, og i perioder hadde man vogner til en verdi av rundt 20 millioner DMark, stående på lager. Resultatet ble at fabrikkene i Ochsenfurt og Marktbreit ble nedlagt og den 1. oktober ble det tidligere selskapet rekonstruert og omgjort fra Knaus KG til Knaus GmbH, med sete i Jandelsbrunn. Fortsatt sto Helmut Knaus som eneeier, men man hadde en ny og utvidet ledelse. Antall ansatte var blitt redusert til 250 personer.

Den store nyheten til 1982 var introduksjonen av en serie kalt Exclusive i to versjoner, 500 og 600. Disse hadde et karrosseri med tverr endevegg og rettskåren sideprofil nederst på karrosserisiden. De var videre utstyrt med en "kjeller" mellom rammebjelkene. Disse modellene ble, også på det tyske markedet, levert med sentralvarme fra Primus. Blant de øvrige seriene var det bare mindre endringer. Den gjennomførte snuoperasjonen ble svært så vellykket, og i sakens anledning foretok man også en omgjøring av selskapets logo, der det flyvende svaleparet nå endret kurs til oppover.

Til 1983 hadde man begrenset antallet modellserier og disse fremsto som helt nyutviklede under betegnelsene Südwind og Azur, som siden har fulgt merket helt opp til våre dager. Südwind-serien omfattet 1983 11 modeller i lengder fra 3,4 til 5,9 meter. Karrosseriformen var nokså firkantet med en markert knekk på fremre del av takprofilen. Den utvendige fargen var hvit med dekor i brunt og orange. Azur besto av 16 versjoner mellom 3,4 og 7,5 meter. I tillegg fortsatte modellserien Exclusiv, samt Luxus, dog med et sterkt redusert modellutvalg.

1984 var det kun Südwind og Azur seriene det ble satset, der den eneste modellmessigge endring var at Azur ble utvidet med en 530 utgave samt at 640 ble erstattet av modellen 610. Azur-serien hadde nå fått gasskassen helt sammenbygd med karrosseriet. Totalt ble det produsert 5.809 vogner og omsetningen steg til 66 millioner DMark. Man var nå tilbake på 2. plass på den tyske salgsstatistikken.

1984 ble importansvaret på det svenske markedet overtatt av Husvagn-Svensson AB i Lidköping.

1985 ble modellfloraen i Südwind-serien noe redusert og besto dette året kun av 440 TU, 485 TU samt 530 i TL, TK og TU versjon. Vognene hadde nå fått gasskassen helt integrert i karrosseriet. I Azur serien gjeninførte man modellen 640. Årsproduksjonen steg til 7200 enheter mens omsetningen endte på 80 millioner DMark. Antall ansatte var steget til 480 personer. Campingplassdelen av konsernet, som nå omfattet 16 plasser, ble fra 1. mars 1985 organisert i et eget selskap benevnt Azur Freizeit GmbH, som forpaktet disse for Knaus. I Sverige var importansvaret igjen overtatt av K. Lindbergs Husvagnar i Kristianstad.

1986 medførte en viss utøking av Südwind-programmet, som også omfattet en litt spesiell versjon kalt M 485. I Azur var det ingen omfattende endringer. Det ble imidlertid introdusert en spesiell modell kalt 600 TU Scandinav, spesielt for det norske markedet. Årsproduksjonen endte på 9.000 enheter. Antall ansatte var ca. 550 personer.

Südwind-serien ble ytterligere utvidet til 1987, da man innkluderte en 500 modell med betegnelsen TKM, samt en 590 modell i utgavene TL, TU, TK og TSK. Man lanserte også en prototyp på en spesiell vogn med betegnelsen Trend, som var fremtatt etter en leserundersøkelse blant medlemmene av den tyske bilklubben, ADAC. Man innvesterte 7 millioner DMark i en utvidelse av fabrikken med 8.000 kvadratmeter, slik at samlet produksjonsareal nå var oppe i 20.000. Årsproduksjonen steg 1986/87 til 11.000 enheter, og antallet ansatte var kommet opp i 650 stykker. På Europabasis hadde selskapet nå 285 forhandlere.

Til 1988 markerte man seg nokså sterkt ved å introdusere en serieprodusert versjon av modellen Trend. Denne vognen hadde en særpreget form, og var bredere foran enn bak. Hvorvidt den var pen ble imidlertid hyppig diskutert. Man fikk ihvertfall solgt det man produserte, så noen var ihvertfall tiltrukket av den "nye" formen.

Modellseriene Südwind og Azur gjennomgikk ingen større modellmessige endringer, men den tidligere M-varianten i Südwind serien ble nå skilt ut som egen serie og utvidet med modellen 420.

I forbindelse med utstillingen CMT i Stuttgart våren 1988 intoduserte man også en serie bobiler, under betegnelsen Traveller, som ble levert i forskjellige størrelser, basert på det såkalte Europa-chassiet.

1988 ble ytterligere en campingplass innlemmet i Azur-kjeden, nemlig Dorumer Tief i nærheten av Cuxhaven.

1989 medførte heller ingen større modellmessige endringer, men Südwind M ble utøket med en 530 versjon. Südwind fikk ny utvendig dekor i grått og gult, mens Azur fikk ny striping, der brunt var hovedfargen. Azur fikk i tillegg ny baklysrampe.

1. november 1989 ble ledelsen i firmaet utvidet med Franz J. Cürten, som var utdannet Diplom-ingeniør. Toppledelsen besto i tillegg av Hans Jürgen Burkert og Peter Bolz.

Det svenske importansvaret ble til 1989 overtatt av Tommy Randau.

Produksjonen endte sesngen 1988/89 på ca 11.000 enheter som fordelte seg på 6050 Südwind, 3400 Azur og 400 Trend, samt 700 bobiler. Omsetningen kom opp i 157 millioner DMark.

Heller ikke 1990 medførte større endringer i modellfloraen. Spesielt for det danske markedet ble det laget en spesiell serie kalt Danica, bestående av modellen 500. Modellen Trend ble omdøpt til Euro-Trend, med utvendig dekor i gult og grått, samt to inngangsdører.

1990 var jubileumsår hos Knaus, da det var 30 år siden man startet caravanproduksjon og firmaets grunnlegger fyllte 70 år. I stedet for en prangende jubileumsfest valgte man i stedet å innvestere i 10 tømmestasjoner for bobiler, der en ble plassert i Jandelsbrunn, de øvrige i det tidligere Øst-Tyskland. Stykkprisen for disse beløp seg til ca. 10.000 DMark. På vårparten 1990 forlot firmaets toppleder Hans-Jürgen Burkert skuta, for å gå inn i en tilsvarende stilling i Hymer-konsernet.

Omsetningen forretningsåret 1990 steg med 12 prosent, til 152 millioner DMark. Totalt ble det laget 12.000 bobiler og caravans.

Til 1991 introduserte man modellserien Country som et prisgunstig alternativ, laget ved Knaus' fabrikk i Ungarn. Serien besto dette første året av modellene 350 Q, 395 TK og 450 TU. På Südwind medførte dette året en viss omlegging i modellbetegnelsene.

1991 ble bobilen Traveller 560 U kåret til beste alkovebil i prisklassen under 60.000 DMark, av leserne av det tyske tidsskriftet Promobil. Sesongen 1991 ble det produsert 11.000 vogner og 850 bobiler, og omsetningen kom opp i 220 millioner DMark. I Sverige sluttet Tommy Randau som importør fra 1. april, og virksomheten ble en periode underlagt den danske importøren.

21. mai 1991 døde firmaets grunnlegger, Helmut Knaus, i en alder av 70 år. Firmaet ble dermed overtatt av hans sønn, Helmut Knaus junior.

1992 representerte heller ingen større endringer i modellutvalget. På det svenske markedet ble det lansert en spesiell serie kalt Azur Diamant bestående av modellen 555 i TL og TK utgave. Produksjonen oppgikk til 10.400 vogner og 1.430 bobiler. Av den totale produksjon gikk nå 48 prosent av vognene til eksport, mens tilsvarende tall på bobilsiden var 18. Antall sysselsatte oppgikk til 750 personer, og omsetningen sluttet rett over 200 millioner DMark.

1992 lanserte man begrepet resirkulering også i caravansammenheng, der kundene kunne innlevere eldre vogner på fabrikken, for demontering og eventuell gjenvinning. Man avviserte at man også ville satse ytterligere innenfor feltene kvalitet og miljøbevissthet, og til dette arbeidet hadde man avsatt 8 millioner DMark. Man innstallerte også 50 tømmestasjoner for bobiler plassert i tilknytning til sine forhandlere.

1992 planla man igjen eksport til England. I Sverige endret man helt på importstrukturen og etablerte selskapet Knaus Fritid AB i Kristinehamn ledet av Olle Bergholm.

Kontinuitet var ellers det som preget utviklingen av Knaus det siste 10-året, og dette kulminerte til 1993-sesongen da man introduserte modellserien Euro-Star, som ble vel mottatt der den ble vist, og karakterisert som en campingvognenes Hilton. Den utmerket seg med et noe anderledes design, der enkelte elementer, både ut- og innvendig var hentet fra fabrikkens bobiler. Modellutvalget besto av 510 T og TF, 570 TL og 620, der sistnevnte hadde en utvendig bredde på 2,5 meter. Trend modellen var nå strøket av programmet.

Til 1993 startet man også produksjon av vogner i Nagyoroszi i nærheten av Budapest, der man produserte modellserien Country.

Antall ansatte oppgikk nå til 760 personer.

Helt ny modellserie til 1994 var Südwind Sport med et modellutvalg bestående av 440, 485 og 530 TK og TL. Denne serien ble dette året

kåret til årets campingvogn i Danmark. Man presenterte også en spesiell serie kalt Sunshine bestående av modellen 450 TM. Blant Eurostar vognene tilkom en del nye planløsningsalternativ. I Norge ble enkelte modeller solgt som en spesiell jubileumsserie.

Man foretok en utvidelse av egenkapitalen, fra 1.8 til 6 millioner DMark.

Knaus var 1994 Tysklands nest største produsent av caravans, med rundt 11.000 enheter, fordelt på 9500 vogner og 1240 bobiler. Exportandelen lå nå på 40 prosent på vognsiden og 10 prosent blant bobilene. Årsomsetning var på 210 millioner DMark. Antall ansatte var 1994 727 personer. Konsernet ble da ledet av Franz J. Cürten.

1995 representerte ingen vidtrekkende modellmessige endringer.

Man startet imidlertid med spesielle kurs i kjøring og omgang med caravans i samarbeid med Mitsubishi og Al-Ko. Man etablerte også en utleievirksomhet av både biler og vogner i egen regi.

På ettersommeren 1995 overgikk konsernets markedssjef Klaus Peter Bolz til Bürstner, og ble 1. august erstattet av Werner Geyer. Han var da 46 år, og kom fra stillingen som salgssjef for Yamaha.

De siste årene hadde man foretatt store innvesteringer ved fabrikkanlegget i Jandelsbrunn. Et investeringsprogram som hadde gått over seks år og oppgikk til 27 millioner DMark. Det ble regnet som en av de mest moderne produksjonsanlegg for campingvogner i Tyskland, med en kapasitet på rundt 14.000 enheter.

Omsetningen for regnskapsåret 1994/95 oppgikk til 210 millioner DMark, en økning på 15 prosent. Man hadde samtidig øket egenkapitalen fra 2 til 8 millioner DMark. Eksportandelen lå på vognsiden på circa 40 prosent, mens den for bobilenes vedkommende var 15. Totalt ble det produsert litt i overkant av 10.000 vogner, og 1000 bobiler. Man avviserte at man det kommende året ville innvestere rundt 3.5 million DMark i forbedring av arbeidsrutiner og kvalitetskontroll.

En statistikk over caravanbestanden i Tyskland pr. 1. juli 1995 viste at Knaus var nest største fabrikat med 69.557 registrerte vogner.

Man relanserte til 1996 merkenavnet Eifelland også på det tyske markedet. Disse ble markedsført via et nyetablert selskap som man hadde døpt til Ca-Mo Fahrzeug GmbH.

I en avstemming blant leserne av det tyske tidsskriften Caravaning vant man tre av klassene nemlig middelklassen med Südwind-serien, øvre middelklasse med modelserien Südwind M/Sport og luxusklassen med serien Eurostar. Sport & Fun havnet på 3. plass i middelklassen, mens Azur besatte 2. plassen i kategorien man hadde benvent øvre middelklasse.

I Holland ble det etter initiativ av messearrangøren RAI, med sponsorstøtte fra Al-Ko og Electrolux, tatt initiativ til kåring av årets campingvogn. En jury bestående av representanter for fagpressen kombinert med besøkere på utstillingen Caravan Rai utså til Årets Caravan, "Caravan van het Jaar 1996", i Holland, Knaus sin nye modellserie Sport & Fun.

1996 kunne Knaus feire 35-års jubileum, noe som ble markert med en spesiell modell kalt Südwind Maxi, basert på 530 TL og TK, med en omfattende utstyrspakke, og gunstig pris på 19.990 DMark. I april ble Knaus sertifisert etter normene fastsatt i standarden DIN ISO 9001. Firmaet ble også omgjort til et holdingselskap, ved navn Knaus Caravan GmbH. Egenkapitalen var nå steget til 11 millioner DMark. Den 14. juni gjorde byen Jandelsbrunn stor ære på fabrikkens grunnlegger Helmut Knaus, ved å omdøpe gaten der fabrikken lå, fra Industriestrasse til Helmut Knaus Strasse.

På personalsiden fikk salgssjefen, Werner Geyer, tildelt prokura, mens Alois Nusser, som hadde vært ansatt hos Knaus siden 1973, fra 1. august ble forfremmet til teknisk direktør for Knaus GmbH og delte dermed ledelsesansvaret sammen med Franz J. Cürten. Han ble også innvalgt i styret for den tyske produsentforeningen, VDWH.

I Danmark gikk den danske campingplass-organisasjonen, DK-Camp, som totalt hadde 320 campinplasser som medlemmer til anskaffelse av 35 vogner av typen Knaus Country, til bruk som utleievogner fordelt på 17 av medlemsbedriftene.

Apropos Danmark så fyllte sjefen for Knaus i Danmark, Per Dubienko, 50 år den 15. juni 1996.

Til 1997 presenterte man også sin første helintegrerte bobil, med seriebetegnelsen Travel-Liner.

KNAUS 2000

Knaus har inneværende sesong øket omsetningen fra 264 til 310 millioner Dmark og produksjonen fra 11.700 til 12.600 vogner, mens den på bobilsiden er steget fra 1.400 til 1.700 enheter. For den kommende sesongen regner man med å øke omsetningen til 340 millioner mark, i første rekke som en følge av vekst i markedet for bobiler.

På modellsiden fortsetter man med sine etterhvert velkjente seriebetegnelser, Blue-Line, Süwind, Azur og Eurostar, i tillegg til Sport & Fun. Blue-Line får ny møbelkonstruksjon for lettere vekt, nye vinduer og nytt toalettrom, høyt plassert bremselys, utvendig lasteluke og reservehjulsholder. Serien er utøket med versjoner på 500 og 550-basis. Südwind er utøket med enkelte 500 modeller, mens det blant Azur og Eurostar-modellene er tilkommet en TK-variant på 650-basis

Til 2000 har man helt omarbeidet bilene i Traveller-serien, med glatt aluminium og mer avrundete kanter. Takstigen og railsen på taket er integrert i karrosseriet, det samme som markisen i sideveggen. Også innvendig er det satset på mykt avrundete kanter, både på kjøkken, bad og øvrige innredningsdetaljer. Den nye serien omfatter modellene 500, 600 og 700 i flere varianter. Man har også introdusert en ny serie kalt Sun-Traveller, som også vil bli å få i en halvintegrert serie benevnt Sun-Traveller TI.

KNOSPE - D

Tysk campingvogn med produksjonsstart 1953 laget av Hans Austermann i Warendorf. Sammenleggbare vogner var i datidens Tyskland et populært produkt, og fantes i de fleste former og fasonger. Austermann hang seg også på dette prinsippet, men i en noe avvikende form. Vognen var nemlig sammenleggbar i bredden, og vel fremme på campingplassen ble den sveivet ut til en bredde på 2,15 meter. Bredden under transport var bare 1,4 meter. Den minste modellen, med betegnelsen Z, hadde en lengde på 2,12 meter og en egenvekt på bare 370 kilo, men prisen var relativt høy og lød på 3.950 DMark. Den største modellen hadde en lengde på tre meter og kostet 6.980 DMark, en ganske betydelig sum penger 1953.

1957 deltok man på campingutstillingen i regi av DCC, som dette året ble avholdt i Düsseldorf. Her viste man tre modeller Z, K og G, som prismessig nå lå mellom 3.650 og 4.950 DEM.

Modellspekteret ble senere utvidet med versjonen LG 1, som under transport hadde en bredde på 1,7 meter, og kunne sveives ut til en bredde på 2,5 meter. Vognene utmerket seg også ved en vel tiltatt innvendig høyde på mellom 1,87 og 1,98 meter. Sengebredden oppgikk til 1,5 og 1,8 meter. Den største modellen var også utstyrt med et kjøleskap på 40 liter og kunne som ekstrautstyr leveres med varmesystem, mot et pristillegg på 270 DMark.

Vognene utmerket seg ved høy kvalitet og fremdeles ruller flere stykker rundt i Tyskland, og en av disse kan beskues på campingplassen Heidewald i Sassenberg, som eies av familien Austermann. Norsk Caravan Club disponerer også en vogn av denne typen som de bruker ved ulike arrangement. Totalt ble det frem til 1962 produsert rundt 1000 eksemplarer av vognen.

Modellåret 1965 sto tre modeller på programmet, med betegnelsene 300, 350 og 390. Vognene ble også importert til Holland, av firmaet Fabrie-Caravans, som markedsførte disse under merkebetegnelsen Fabriolet.

Ble midt på 1960-tallet også importert til Norge av firmaet Eurobil i Oslo, som hovedsakelig syslet med import av biler fra Øst-Tyskland, Wartburg, Trabant og Barkas.

På slutten av 1960-tallet startet Austermann opp med produksjon av mer ordinære campingvogner, med merkebetegnelsen Aster. Firmaet ble deretter kjøpt opp av herr Saure, og dannet således grunnlaget for det som i dag er kjent som Münsterland eller LMC.

KNOWSLEY - GB

Engelsk caravanprodusent som har sitt navn etter landsbyen Knowsley, der bedriften ble grunnlagt av en herr Ferris midt på 1950-tallet. Kvalitet var nøkkelordet, og mot slutten av 1950-tallet ble selskapet omgjort til et A/S, men med grunnleggeren som kvalitetskontrollør. Samtidig ble produksjonen flyttet til Liverpool. 1962 ble bedriften kjøpt opp av firmaet Edmund Taylor Ltd. og produksjonen overført til Wigan. Taylor hadde tidligere laget telthengeren Conway. Fra starten hadde man produsert vogner i den øvre prisklassen, men fra midt på 1960-tallet introduserte man også vogner i en langt lavere prisklasse. Man satset samtidig sterkt på eksport, der Danmark var et av de største avtagerlandene. Modellspekteret besto 1963 av versjonene Ten, Twelve og Fourteen. Til Sverige ble vognene importert av firmaet Motorsentralen AB i Helsingborg.

Til 1964 fikk vognene gresinpirerte betegnelser, som Eros, Juno og Hermes. Vognene hadde innreding i eike finer og på modeller med endekjøkken kunne dette sveives ned under kjøring slik at man kunne se gjennom vognen.

1968 ble vognene importert til Danmark av firmaet Vest-Jydsk Caravan i Struer. Modellen 10, med sengeplass til 4 personer kostet da 7.985 danske kroner.

1969 fordoblet man produksjonsarealet ved fabrikken i Appley Bridge.

I september 1969 gjennomførte en ekvipasje bestående av en Knowsley Eros trukket av en Reliant Scmitar GTE strekningen fra London til Athen på 47 timer og 40 minutter, noe som ga en gjennomsnittshastighet på 44.14 miles pr. time. Ekvipasjen ble kjørt av Liz Firmin.

Til 1971 hadde man tre modeller på programmet, Eros, Juno og Hermes, i størrelsene 10.5, 12 1/4 og 14 1/4 fot, i flere planløsningsalternativ.

På ettervinteren 1972 utnevnte Taylor sin svigersønn Norman Lowe til direktør og datteren Jennifer A. Lowe som salgsdirektør samtidig som Roy Sowter ble ansatt som salgssjef. Taylor selv fortsatte som styreformann i moderselskapet Edmund Taylor (Engineers) Ltd, som i tillegg til Knowsley også omfattet selskapene Vale Chicken Co. og Conway Caravans Ltd, som laget teltvogner.

1972 introduserte man modellen Athenia, med en utvendig lengde på 2,9 meter, og året etter tilkom Santo på rundt 5 meter.

1975 var merket også representert på det norske markedet i form av modellene 12, 14, 390, 460 og 530.

1975 fikk man økonomiske problemer, og gikk i konkurs på høstparten, hvoretter navnet ble kjøpt av mobilhome-produsenten Pemberton. Disse relanserte merket 1977, og holdt det gående til 1980, da også dette firmaet gikk konkurs.

Et nytt forsøk på å gjenintrodusere merket ble gjort av Trophy til sesongen 1986. Man fikk imidlertid ingen større sucsess og ble bare produsert dette ene året.

KOMFORT - USA

Amerikansk produsent som laget både bobiler, campingvogner, semitrailere og campere. Etableringsåret var 1967 og produksjonslokalene var beliggende i Riverside, California. 1988 hadde man fire serier integrerte biler på programmet, Komfort, S, Storage Luxury og Sub-Floor.

Fabrikkens campingvogner omfattet seriene La Palma, Komfort og Majorca.

La Palma serien besto av vogner mellom 17 og 22 fot. Rammeverket var en blanding av stål og tre med utvendig bekledning i aluminium. Prisen for den største utgaven var 9.700 Dollar.

Komfort og Majorca seriene omfattet vogner mellom 28 og 36 fot, av samme konstruksjon som La Palma.

Fifth-wheelerne hadde også benevnelsen Komfort og ble laget i størrelser fra 18 til 36 fot.

KROPF - USA

Mindre amerikansk produsent av caravans og semitrailere etablert rett etter 2. verdenskrig i Goshen, Indiana.

1988 omfattet fabrikkens vognprogram modeller i lengder mellom 24 og 35 fot. Rammeverket var i tre med utvendig bekledning i aluminium. Som isolasjon ble benyttet glassfiber-matter. Prisen for en vogn på 32.2 fot var 19.500 Dollar.

Modellbetegnelsen på fabrikkens fifth-wheelere var Classic og besto av vogner i lengder mellom 28 og 40 fot. Prisen for en 35-fots utgave var 22.000 Dollar.

KRUG - D

1979 dukket det opp en nokså spesiell vogn i Tyskland. Ideen til skapelsen hadde en herr Krug, som hadde konstruert en vogn som var uttrekkbar i sideledd. Dette medførte at vognen, som under transport hadde en bredde på 2,2 meter, på campingplassen ble utøket til 4,03 meter. Bak produksjonen sto caravanforhandleren Günther Wanner i Dusslingen. Det bør vel tillegges at vognen ikke ble noen større sucsess.

KUPAWA - SU

Russisk vogn laget i Minsk, som ble presentert første gang i 1993. Den hadde en karrosserilengde på 3.6 meter og veide 650 kilo. Vognene ble også forsøkt introdusert på det tyske markedet av firmaet Country Camping Schindhannes i Hausbay-Pfalzfeld. Prisen var satt til 5.000 Dmark, men den ble ingen større sucsess.

KURIER - D

Tysk vogn produsert ved blant annet Jomi-fabrikken, men også av italienske Roller. Vognene ble markedsført av det tyske postordrefirmaet Quelle midt på 1970-tallet. På denne tiden var dette en ikke uvanlig salgsform, og alle de større tyske postordregigantene hadde campingvogner på programmet. Noe som medførte at de ble mest solgt i enkelte avsidesliggende distrikt, der eneste lesestoff utenom bibelen var postordrekataloger.

1972 besto modellprogrammet av seks modeller fordelt på fem størrelser, 3,1, 3,8, 4,3, 4,6 og 4,8 meter. 1977 ble utvalget utøket med modellene 520, 580 og 660. 1978 var det i Tyskland mulig å få kjøpt disse både med og uten varmesystem. Vognene ble på slutten av 1970-tallet også importert til Norge i regi av Norsk Caravan Industri på Ski. Det siste modellåret var 1980 da man hadde et program beståendee av 460 TQ og TL, 500 TL, 510 T, 540 TL og 660 TL.

KUPAWA - URS

Liten campingvogn produsert 1992 i Minsk i Hviterussland. Karrosserilengden var 3,6 meter og hadde sengeplass til fire personer. Egenvekten var 650 kilo. Vognen ble forsøkt importert til Tyskland av firmaet Country Camping i Hausbay-Pfalzfeld, og hadde en pris på 5.000 DMark.

2000 ble vognene forsøkt introdusert i Sverige. Bak dette prosjektet sto firmaet Söderköpings Husvagnar. Man valgte å satse på modellen 440, som hadde en innvendig lengde på 3,75 meter, egenvekt 1050 kilo med en lasteevne på 200 kilo. Isolasjonstykkelsen var i gulvet 28 mm, mens den i tak og vegger oppgikk til 24mm. Planløsningen besto av sittegruppe i hver ende og toalett og kjøkken på midten. Prisen var satt til 81.900 svenske kroner.