Sosiale medier
Sosiale medier er ikke en hovedsak innen undervisning, men samtidig skjer mye læring gjennom nettmediene. Både lærere og elever benytter disse mediene som research-verktøy, og som et virkemiddel for å gjøre egenprodusert innhold kjent og ikke minst for å holde kontakten med hverandre og holde seg oppdatert i forhold til hva som skjer.
Sosiale medier brukes om en lang rekke, dels ganske forskjellige, nettstjenester. Blant de mest brukte sosiale mediene finner vi nettsamfunn som Facebook og Twitter, mobiltjenester som Snapchat, Whatsapp, Instagram m fl, bloggtjenester som Blogger, Wordpress, Blogg.no osv. Dessuten regnes nettsteder for innholdsdeling, som Flickr og YouTube m fl, også med blant de sosiale nettstedene. Mange vil også bruke betegnelsen om nettleksikonet Wikipedia, og en rekke andre tjenester som både lar brukerne publisere informasjon, og ikke minst diskutere og videreformidle denne.
Sosiale medier har det til felles at innholdet i all hovedsak produseres av brukerne. Betydningen lar seg knapt overvurdere, og allerede i 2007 kåret det amerikanske magasinet Time brukeren til årets person, for på den måten å understreke hvor viktig forholdet til brukerne er for medienes utvikling.
En generell konsekvens av økt nettbruk er at brukerne oftere opplever å få personvernet sitt krenket på nett. De fleste vet lite om hva som legges igjen av informasjon på nettet. En SINTEF-studie fra 2009 viste at allerede den gangen mente 36 prosent det var utrygt å dele personlig innhold i de sosiale mediene de bruker mest. Få vet sikkert hvem de deler informasjon med når de deler innholdet på Facebook. Videre opplyser brukerne at de har lite oversikt over hva som skjer med innholdet i det de deler, og at de er usikre på hvilken deler av profilen deres som er synlige for hvem. I tillegg er det klare utfordringer knyttet til omfanget av deling av det innholdet som blir publisert. SINTEF-studien viser at hverken unge eller voksne i særlig grad klarer å verne sin egen personinformasjon i sosiale medier.
Et annet særtrekk ved sosiale medier er at hver enkelt bruker kan publisere informasjon for en vid krets uten å være under kontroll av en redaktør, og uten å ha profesjonell erfaring eller etiske normer å rette seg etter. Dette kan medføre en sammenblanding mellom det private og det offentlige, hvor grensene blir utvisket. Et mye brukt eksempel er hvordan voksne legger ut informasjon og bilder av barna sine på nett, uten å ha tenkt igjennom konsekvensene og langt mindre spørre bara om de synes slik eksponering er greit. Det samme vil selvfølgelig gjelde for en lærer, som bør være svært varsom med å legge ut bilder av elevene. Mange synes å ha problemer med å skille mellom offentlig og privat.
Særtrekk ved sosiale medier
De sosiale mediene er i utgangspunktet dialogiske, de egner seg dårlig til monolog slik en gjerne kjenner det fra tradisjonell kringkasting, reklame, informasjonsarbeid og ikke minst undervisning. Dersom en velger å delta i sosiale medier er det derfor nærmest en forutsetning at en også aktivt "lytter" til samtalene som foregår og er parat til aktivt å gi andre respons.
"Del eller dø"
Sosiale medier kan strømlinjeforme journalistikken på mer enn vi tror, skriver Bjarne Riiser Gundersen i Morgenbladet:
«Du skal være ganske kald for å satse på en artikkel du vet vil få liten eller ingen resonans på sosiale medier.»
I Svenska Dagbladet prøvde journalisten Anders Mildner å destillere ut hvilke trekk som gjør en tekst delbar i sosiale medier:
Handler om et kjent og høyaktuelt tema, som allerede har vært gjenstand for hyppig diskusjon på Twitter og Facebook.
Skrevet av en person som er godt kjent fra før.
Det er en konfronterende tekst, med en tydelig målskive – som også er kjent fra før.
Innholdet er enkelt og polariserende: Det holder å lese ingressen for å få et grep om poenget.
Det er en personlig og intim tekst, for en verden (og en offentlighet) som verdsetter nettopp slike egenskaper.
Det er en tekst som enkelt kan fungere som identitetsmarkør, en liten plakat over hodet ditt som sier: «Se! Jeg er en person som deler tekster som denne!»
Listen forklarer delvis hvorfor debattartikler gjennomgående ligger høyt på medienes mest lest-lister. Innenfor dette feltet er det særlig to undergrupper som slår an: tekster med en klar, enkel polemikk, eller sterke personlige historier.
I en tid da stadig flere leser nyheter utelukkende gjennom sosiale medier, bør man likevel være klar over dette: En stor, kjøttfull del av det dyret som kalles journalistikk, passerer helt utenom disse kanalenes kvern.
Et utdrag fra personvernvilkårene til Twitter er et eksempel (her oversatt fra engelsk):
Illustrasjonen til venstre, hentet fra en rapport fra Forrester Research. Tallmaterialet begynner å bli foreldet, og dette gjelder amerikanske forhold, men vi kan med stor sikkerhet si at de representerer et minimumsanslag for tilsvarende tall i Norge per i dag. Legg merke til hvordan “produsenter”, “kommentatorer” og “deltagere” i sosiale nettverk utgjør en svært høy prosentandel i de yngre årsklassene. Dette er medieatferd som disse brukerne i stor grad tar med seg når de blir eldre, og som dramatisk endrer de vi kan kalle demografien i medielandskapet. Sosiale medier har åpenbart et betydelig potensiale, gitt at det som publiserer kan spres raskt. Samtidig kan innhold dukke opp i sammenhenger vi ikke hadde sett for oss. Skillet mellom offentlig og privat sfære kan være vanskelig å trekke. Noe som var tenkt som en “privat” melding på Facebook, som f eks en universitetsansatt som skriver om hvordan vedkommende “lider seg gjennom studenters makkverk-oppgaver”, kan raskt ende opp i en sammenheng der uttalelsen nærmest fremstilles som vedkommendes offisielle syn på studentenes dugelighet.
Mangel på åpenhet
En overordnet utfordring med mange sosiale medier er manglende åpenhet og transparens. De fleste tjenestetilbyderene krever samtykk til de vilkårene tjenesten har fastsatt, men samtidig gir disse vilkårene sjelden svar på hvilke opplysninger som behandles, hva som er formålet med behandlingen, hvordan opplysningene blir brukt, og hvor lenge opplysningene blir lagret.
«Vi engasjerer visse pålitelige tredjepartsleverandører til å utføre funksjoner og tilby tjenester for oss. Vi kan dele din personlige informasjon med disse leverandørene, men bare det som er strengt tatt nødvendig for å utføre disse funksjonene og tjenestene, og kun i samsvar med beskyttelse beskrevet under personvern.»
Det er vanlig at at de som tilbyr sosiale medier lar brukerne selv avgjøre tilgangen til en del av opplysningene de produserer eller genererer. En utfordring er likevel at standardinnstillingene ofte ikke er satt til det mest personvernvennlige nivået, og ikke minst at brukerne ikke i tilstrekkelig grad er oppmerksomme på hva standardinnstillingane faktisk innebærer. Problemene oppstår når brukerne aktivt må reservere seg mot indeksering og deling av personopplysninger med tredjeparter. Dette er den “brukervennlige” (les “kjappeste”) måten å gjøre det på, men mange lar dermed være å endre innstillingene. For en journalist kan dette få svært uheldige konsekvenser, både for utøvelsen av yrket og for informanter.
Hvem har ansvaret
For en vanlig nettbruker trenger ikke nasjonaliteten til en tjeneste å bety så mye. Ønsker du å blogge, er det i valget mellom blogg.no og Blogger.com nærmest irrelevant at den første tjenesten er norsk og den andre amerikansk. For brukeren er tilgjengelighet, brukervennlighet og oppetid adskillig viktigere. Men dersom du skulle få behov for å komme i dialog med tjenestetilbyderen kan lokalisering komme til å bety noe. Selv om det kan være like vanskelig å komme i kontakt med en norsk tilbyder som med en utenlandsk, så vil det være lettere å spore opp hvem som er juridisk ansvarlig for en norsk tjeneste. Selv om Internett i seg selv er globalt, er lovgivingen som regulerer nettet, først og fremst nasjonal.
En konsekvens av dette er at sosiale medier, og andre tjenester som retter seg mot nordmenn, først og fremst forholder seg til lovverket i det landet der tjenesten driftes fra. En norsk bruker av Blogger.com vil ikke nødvendigvis kunne få fjernet et bilde som er publisert uten samtykke, slik norsk lovgiving gir rett til (se Retten til eget bilde). Dette skyldes at Blogger er eid av Google, som er et amerikansk selskap og i utgangspunktet forholder seg til amerikansk rett.
Sterke og svake sosiale bånd
Innenfor sosiologien opererer en med begrepene "sterke" og "svake" sosiale forbindelser (Se "The Strenght og Weak Ties", Mark Granovetter). Dette skillet er svært relevant for sosiale medier. Vi kan si at Facebook er egnet til å vedlikeholde sterke sosiale forbindelser, mens Twitter er bedre når det gjelder de svake. Fordelen med de svake sosiale forbindelsene er at disse favner utenfor den kretsen av mennesker som vi omgir oss med i dagliglivet. Dermed er sjansene større for at vi får vite om ny informasjon via svake sosiale forbindelser.
De ulike sosiale nettverkene er ganske forskjellige. Ser en på den aller største aktøren, Facebook, er denne tjenesrten først og fremst organisert rundt relasjoner mellom "venner", dvs folk som i utgangspunktet har en eller annen sosial relasjon. På Facebook følger en primært folk en har møtt. Det samme er i enda større grad tilfelle for rene mobiltjenester, som Snapchat.
Twitter er derimot i langt større grad fokusert mot interesser, og her er det mye mer vanlig å følge folk en slett ikke kjenner. Denne forskjellen oppstår fordi man på Twitter kan følge hvem som helst, uten at vedkommende må bekrefte relasjonen. På Facebook må "vennskapet" bekreftes av begge parter.
Denne koblingen mellom tjenester er på den ene siden svært nyttig, men samtidig blir det nærmest umulig for brukerne å gjøre seg kjent med personvernpolicyen på tvers av alle tjenestetilbyderene. I praksis kan dette ha svært mye å si for personvernet til brukerne, ikek bare for din egen del, men også for de du er i kontakt med.
Noen eksempler på tjenester som kan være knyttet til en Twitter-konto ser du på illustrasjonen til høyre. Mange av disse har brukeren gjerne knyttet seg opp mot via mobiltelefonen, og som oftetst uten å sette seg skikkelig inn i hva de aktuelle tjenestene faktisk får rettigheter til å gjøre. Noen kan bare lese medlinger fra den aktuelle twitterkontoen, andre kan skrive medlinger som publiseres på Twitter, atter andre kan hente ut hele kontaktlisten din osv.
Twitter opplyser om at de deler informasjon med «tredjepartsleverandører», men opplyser ikke nærmere hvem disse er. Dette skyldes flere forhold knyttet til selve tjenesten, blant annet at Twitter benytter et såkalt API, som er åpent for de som ønsker å lage tjenester koblet til Twitter.
Et nettverk med sterke sosiale bånd. Alle har kjennskap til hva som foregår, dvs ingen vet vesentlig annet enn de andre. Illustrasjonen viser to personer knyttet til andre sosiale nettverk. I praksis vil alle være del av flere nettverk, dels preget av sterke sosiale bånd, dels av svake. Vi kan dessuten ha helt forskjellige roller i de ulike nettverkene våre.
Svake sosiale bånd, som gjør at en har innsikt i informasjon som flyter i andre nettverk er svært nyttig. De som bringer informasjon fra et nettverk til et annet er dermed de mest verdifulle medlemmene, sett fra et informasjonsøkonomisk ståsted.
På Twitter kan du følge næringslivstopper, pressefolk, politikere og andre kjendiser, folk som neppe ville tatt deg inn på vennelisten på Facebook. På Twitter har du også muligheten til å "snakke" til disse menneskene direkte. Det er slett ikke sikkert de svarer, eller at de i det hele tatt leser henvendelsen, men en melding hefter likefullt ved dem, og blir derfor ofte besvart. På Facebook kommer en ikke lenger enn å be om å få bli "venn". Samtidig er Facebook åpenbart bedre til å vedlikeholde relasjoner til de som allerede er interessert i det du holder på med. Google Plus, er foreløpig litt mer perifert, men i denne sammenhengen nærmest en mellomting av Facebook og Twitter. Det finnes også en rekke andre sosiale nettverk, men disse er gjerne mer spesialiserte og/eller knyttet til bestemte regioner.
Les mer om sosiale medier og personvern i Personvernkommisjones rapport fra 2009, NOU 2009: 1 Individ og integritet Personvern i det digitale samfunnet. Sosiale medier og personvern er også drøftet av Medieansvarsutvalget (NOU 2011: 12 Ytringsfriheter og ansvar i en ny mediekvardag).