Digitale arkitekturfortellinger
Generelt om sjangeren
En digital fortelling er ensjanger som skriver seg tilbake til 1970-tallet. Opprinnelig var dette korte multimediafortellinger som gjerne tok utgangspunkt i erfaringer eller opplevelser fra den som lager fortellingen sitt eget liv. Fortellingen handler som regel om noe som er viktig for fortelleren: en hendelse som endret retningen på livet, en ting som det er knyttet spesielle minner til, en person osv. Fortellingen kan også være en morsom anekdote eller refleksjon over noe i dagliglivet. Vi bør ikke la oss villede av betegnelsen "digital". Det grunnleggende ved digitale fortellinger er ikke den digitale teknologien, men det å fortelle sine historier, og lytte til det andre har å fortelle.
En digital fortelling består vanligvis av et lydspor (oftest lest inn av fortelleren selv) illustrert med bilder (som oftest private), og noen ganger illustrasjoner, tegninger, animasjoner og/eller video. Det er fortelleren selv som velger ut materiale, skriver manus og setter det hele sammen ved hjelp av enkel programvare.
Sjangeren stiller krav til å formidle historien i en konsentrert form: lengden er som oftest bare et par-tre minutter. Du kan imidlertid fortelle mye i løpet av noen få minutter. Blir filmene lengre øker sjansene for at de mister intensitet.
Dramaturgien må uansett være effektiv, og fortellingen må ha et klart og enkelt fokus. Mye kan for eksempel formidles gjennom å fortelle med utganspunkt i en gjenstand eller et bilde.
I dette eksemplet får vi en relativt kronologisk fremstilling, der en sterk historie om fortellerens oldefar brukes som inngang til å fortelle noe om viktigheten av arkiver.
Dette eksemplet gjør spennende grep i introduksjonen. Fortellerstemmen presenterer oss for en rekke spørsmål. Selv den tørre faktainformasjonen vris i en retning som vekker nysgjerrighet.
