Fortelle med lyd og bilder
Den dagen dere behersker visuelle fortellinger som dette er dere på det nærmeste utlært. Skjønt de fleste av oss kommer kanskje ikke på dette nivået, men vi kan likevel lære mye. Se filmen, og les deretter den mer detaljerte gjennomgangen nedenfor:
Orson Welles lagde med Citizen Kane (1941), som av mange blir regnet som verdens beste spillefilm. På spørsmål om hvordan han hadde lært seg filmkunsten skal Welles ha svart noe i retning av dette: Ved å se John Fords “Stagecoach” femti ganger. Denne filmen er et nærmest fullkomment eksempel på hvordan Hollywood skapte sin egen dramaturgiske modell, med utgangspunkt i den lineære dramaturgien som Aristoteles beskrev allerede i Antikken.
Vi arbeider i et mindre format, og kan lære det aller meste i løpet av de første 15-16 sekundene av Henrik Hansens korte dokumentar om den japanske motorsykkelkunstneren Shinya Kimura. Dette er spennende fortalt, kompakt og effektivt, med et nydelig samspill mellom lyd og bilder. Fremstillingen inneholder en rekke grep på detaljnivå, men plasserer også fortellingen inn i en ramme som kan gjenkjennes som en lineær dramaturgi.
Hvorfor mener jeg at kun de første femten sekundene er nok til å lære essensen i effektiv historiefortelling? Det oppdager vi når vi leser dette på noe mer detaljnivå. Her er det fine samspillet mellom lyd- og bildeside forsøkt illustrert.
Nå vet vi ikke om filmskaperen har planlagt hvert eneste bilde på forhånd. Trolig gjorde han ikke det. I stedet har det nok blitt gjort en rekke valg i etterarbeidet. Samtidig er dette et eksempel på en produksjon som godt kunne vært planlagt og deretter filmet med utgangspunkt i et ganske detaljert storyboard, både med tanke på bildene og ikke minst lydsiden.
Shinya Kimura on Vimeo.
Øverste del av fremstillingen nedenfor viser hvordan dere kan jobbe med lyd i planleggingsfasen, som så omsettes til et lydstoryboard før dere går i opptak.
Et nærbilde av en mann med orientalsk utseende, utstyrt med gammeldagse motorsykkelbriller. På lydsiden hører vi svakt suset av vind. Bilde og lyd står bare et drøyt sekund, men lenge nok til at vi merker oss ansiktet og innstiller oss på det jevne lydnivået i scenen.
Lyd og bildesiden brytes samtidig og brått. Vi ser og hører lyden av en metalldreiebenk. Den første brøkdelen av et sekund skjønner vi ikke helt hva vi ser og hører. Lyden får dermed først karakter av å være en effekt, så skjønner vi at det er en reallyd. Lyden er høy i begynnelsen og skaper en markert overgang, deretter dempes den.
Vi ser mannen som snakker. Det har nå gått omtrent 10 sekunder, og dette er den første gangen vi får se et halvtotalt bilde. Fram til hit har det vært nærbilder og ultranære bilder, men med en jevn progresjon mot stadig litt større utsnitt. Lydsiden fortsetter uavbrutt, men bakgrunnslyden byttes. Vi hører nå en litt udefinerbar lyd i bakgrunnen, som trolig stammer fra neste bilde.
Et detaljbilde fra veggen: kalender, plakater, “Bike Week Daytona beach, 2005”. På lydsiden fortsetter mannens stemme og lyden av dreiebenken uavbrutt
Vi ser veggen i bakgrunnen og ryggen til mannen, uklart i forgrunnen. På veggen henger det bilder av motorsykler. På lydsiden begynner en mann å snakke, men vi ser ham ikke. Lyden av dreiebenken ligger fremdeles i bakgrunnen og binder overgangene sammen.
Vi ser et ansikt i skygge. I bakgrunnen farger og høylys ute av fokus. Lyden av dreiebenken fremdeles er med oss på lydsiden, og vi forstår dermed at vi her ser den som arbeider med metallstykket.
Vi ser en person nærmer seg en dør og tar i dørklinken. På den gule plakaten står det “Shinya Kimura - Chabott enigeneering”. Det hele filmet gjennom vinduene på en bil. På lydsiden hører vi miljølyden som ble introdusert i forrige bilde, samtidig som mannen fortsetter å snakke. Vi har her ved slutten av anslaget i denne filmen. Tilskuerens interesse er vakt, fortellingens protagonist ("helten" i fortellingen) er introdusert og vi får presentert det som fungerer som antagonisten ("skurken" i fortellingen). I dette tilfellet er dette arbeidet med å få bygd en fungerende motorsykkel, for så å kunne kjøre denne, som er motstanden og målet for protagonisten.
Anslaget avsluttes brått med en liten dramatisk topp, med høy intensitet, og i form av et "frempek" til slutten av filmen:
I det mannen tar i dørklinken klippes det brått til bilde av en motorsykkel, som kommer farende inn fra venstre. Bildet står kun et lite sekund, men peker framover mot det som er filmens dramaturgiske klimaks: motorsykkelen som kjøres på banen. Lyden kuttes brått, akkurat i overgangen mellom bildene, og lydnivået heves betraktelig. Vi hører kun en motorsykkel med fri eksos.
I løpet av disse drøyt femten sekundene har vi blitt fortalt svært mye, knyttet til en person (Kimura), minst to steder (ute på motorsykkelbanen og i/ved verkstedet), et håndverk, resultatet av dette håndverket, noe av Kimuras historie og hans lidenskap for å bygge og kjøre motorsykler.
Mye av den videre fortellingen kunne vært formidlet med andre virkemidler, og de første femten sekundene kunne i seg selv fungert som en kort-kort film. Her fortelles riktignok det hele som film, men det hele er over på 160 sekunder. Lenger trenger det ikke være for å fortelle en ganske kompleks historie.
Dere trenger kanskje ikke se denne filmen femti ganger (jmf Orson Welles), men mer enn fem ganger er med dette anbefalt...