Personlig webpublisering
Disse publiseringsystemene har blitt utviklet for å gi brukerne høy grad av fleksibilitet og systemene har derfor endt opp med å få mange ulike bruksområder. Noen publiserer innhold knyttet til rent private forhold, andre kan ha en profesjonell, faglig agenda, mens atter andre kan drive en nettavis ved hjelp av den samme programvaren. Denne fleksibiliteten medfører også at mange bloggere kombinerer sjangere, og blander poster med personlig og profesjonelt/faglig innhold. Blogging er ikke først og fremst interessant på grunn de tekniske sidene ved publiseringssystemene. Det dreier seg vel så mye om en egen kommunikajsonsform der brukerne tar andre roller enn i de mediene som tradisjonelt har vært brukt for å formidle journalistikk og dokumentar.
Til å begynne med var verktøyene som ble brukt for å publisere blogger ganske forskjellige fra de større publiseringssystemene og bruksområdene var i hovedsak personlige. I et disruptivt perspektiv kan vi si at de var kjennetegnet av relativt få og enkle funksjoner sammenlignet med de behovene som majoriteten i publiseringsmarkedet etterspurte. Fremdeles er det forskjeller, men “amatørverktøyene” har etter hvert fått mange profesjonelle egenskaper samtidig som de femdeles er rimelig fleksible. Systemene som retter seg mot et rent profesjonelt marked er nok på enkelte områder kraftigere, som en naturlig konsekvens av spesialisering.
Felles for publiseringssystemene er at disse er designet for å håndtere store mengder brukere, artikler og medieinnhold, samt å automatisere en rekke navigasjons- og innholdsfunksjoner. Nettopp mulighetene knyttet til automatiske funksjoner er noe av det som virkelig skiller publiseringsystemer fra manuell koding. Når systemene tar hånd om kategorisering, publiseringstidspunkt, hvem som skal ha redigeringstilgang, hvem som skal ha lesetilgang, hvordan de enkelte sidene utformer osv innebærer dette betydelig arbeidsbesparelse samtidig som drift i stor skala holder samtidig enhetskostnadene lave. Relativt få mennesker kan dermed vedlikeholde svært omfattende innholdsressurser, noe som blant annet kommer til uttrykk i norske nettaviser der eierkonsentrasjon kan spores tilbake til felles publiseringssystemer og syndikering av innhold.
Selv om mange av publiseringsløsningene kan benyttes gratis kan det samtidig utvikles velfungerende kommersielle modeller knyttet til betaling for ulike spesialtjenester. Blant annet innebærer dette at det finnes et enormt antall utvidelser, såkalte plugins, og maler til forskjellige systemer. Disse kan tilbys mot betaling fra tredjepart og gir systemene ulike former for tilleggsfunksjonalitet. Webloggsystemer kan også tjene som eksempel på hvordan det kan lages et stort antall designmaler til publiseringssystemene. Maler lages gjerne av personer med kompetanse på koding og er med på å bestemme koblingen mellom innholdsdata og instruksjonsdata. Dette er en av fordelene med malbaserte systemer: de kan være svært enkle for de brukerne som skal levere og redigere innholdsdata, samtidig som nærmest ubegrenset kompleksitet kan legges inn som instruksjonsdata. Sistnevnte legges inn og vedlikeholdes av brukere med spesialkompetanse.
Blogger.com er et av de eldste bloggsystemene, og ble kjøpt opp av Google i 2004. Google har i ettertid utviklet tjenesten videre, men beholdt den som et gratis tilbud til brukerne. Samtidig henter Google enorme inntekter fra å tilby søketjenester, og selskapet har dermed direkte interesse av at det skapes mest mulig unikt innhold på Web. For brukernes del betyr dette at det tilbys en velfungerende tjeneste der andre tar den direkte regningen for å holde systemet oppe. Selv om en tekstprodusent “betaler” ved å gjøre innhold tilgjengelig for søk, så medfører symbiosen mellom Google og brukere av tjenester som Blogger for alle praktiske formål et eksempel på en virkelig gratis tjeneste.
Webloggsystemer som Blogger er i utgangspunktet beregnet på amatører. Det betyr på ingen måte at dette dreier seg om et mindreverdig publiseringsystemer, ofte er det snarere tvert imot. Ulempene er gjerne knyttet til et forenklet administrasjonsgrensesnitt, sammenlignet med spesialiserte publiseringsystemer, designet for presse og andre spesialformål.
De første bloggystemene ble utviklet av programmerere som hadde behov for effektive måter å publisere på, samtidig som mange hadde tid til overs da den såkalte dot.com-boblen sprakk rundt år 2000. Flere av systemene ble laget med tanke kommuniksjon i flerfaglige team og det ble derfor lagt vekt på en lav brukerterskel. En tilsiktet bieffekt av enkel bruk var at systemene også ble raske i bruk, og de la dermed til rette for hyppig publisering av relativt korte tekster. Samtidig er det ingenting i veien for at de samme systemene kan brukes til å publisere lengre tekster, og som inkluderer ulike former for multimedialt innhold. I løpet av 2000-tallet utviklet blogger seg fra å være hovedsakelig skriftbasert til å bli et verktøy som favner over alle medietyper: bloggere publiserer i dag video, bilder og lyd like enkelt som skrift.
Sist oppdatert: 2. jan 2018 – Jon Hoem
Siden årtusenskiftet har personlig publisering på WWW (World Wide Web) blitt en faktor som påvirker så godt som alle medier. Påvirkningen skjer ikke nødvendigvis direkte, men snarere ved at det skapes nye forventninger til mediebruk og medienes egenskaper i en mer generell sammenheng. Det “personlige” inkluderer individuell kontroll med innhold og presentasjonsform samtidig som “publisering” innebærer offentlig tilgjengeliggjøring. Fremveksten av en rekke avanserte tjenester, der mange av publiseringsfunksjonene er automatisert, senker terskelen for personlig publisering og har bidratt til at disse tjenestene har fått stor utbredelse. Vi finner blant annet dette i form av weblogger, wikier og systemer for produksjon av hjemmesider. Sosiale medier er også en del av dette bildet. Mange av de tjenstene som lykkes har det tilfelles at de kombinerer ulike sosiale aspekter med muligheter til å kunne uttrykke seg gjennom en kombinasjon av skrift, visuelle virkemidler og lyd.
Utviklingen av personlig publisering på web hadde utviklet seg raskt i årene etter årtusenskiftet, og de personlige medieformene hadde på dette tidspunktet for alvor begynt å påvirke de tradisjonelle mediene. Selv om de økonomiske konsekvensene ennå ikke hadde blitt merkbare i den tradisjonelle mediebransjen, så en allerede en utvikling i retning av større fokus på tjenester som la opp til å gi brukerne individuell kontroll med innhold og presentasjonsform.
I videoen til høyre diskuterer Tim Berners-Lee (Oppfinneren av World Wide Web – WWW) betydningen av å lære programmering. Samtidig innser han at dette kanskje ikke er for alle. Det vi alle kan gjøre er imidlertid å lære oss å produsere ulike former for innhold for publisering på WWW. Det er ikke vanskelig på noen som helst måte, men det krever at vi tenker annerledes omkring innhold sammenlignet med situasjoner der vi kun er forbrukere av innhold skapt av andre..
Produksjon av webtekster kan skje på svært mange forskjellige måter. Samtidig glir produksjon og publisering stadig mer over i hverandre. Vi kan imidlertid trekke et skille mellom det som skjer offline og det som skjer online. Betydelige deler av produksjonen kan skje offline, dvs si uten krav til at brukeren er koblet opp mot en nettjeneste. Publiseringsbiten krever selvsagt at brukeren kobler seg til tjenestene som benyttes, men samtidig flyttes stadig større deler av produksjonen over til rent nettbaserte tjenester. Dette kommer tydeligst til uttrykk gjennom at programvare, som tidligere kun var tilgjengelig på brukernes maskiner, flyttes over i nettskyen. Kontorprogramvare som Office 365 og Google Documents er eksempler på dette, og vi finner eksempler innen alle former for innholdshåndtering. Tunge medieproduksjoner, som 3D grafikk, bildebehandling, video- og lydredigering , foregår fremdeles i hovedsak offline, men også her kommer stadig flere rene nettjenester. Webtjenester kan dermed dermed hele kjeden, fra produksjon, via lagring til publisering. av innholdsdata. Dette er ganske annerledes enn det første tiåret etter at Tim Berners-Lee hadde lansert World Wide Web. Den gangen var de som ville publisere websider stort sett avhengig av å kunne redigere bilder video og lyd på sine egne maskiner og kode websidene, ofte rent manuelt, i HTML.
Nettskytjenester lar oss få tilgang til å redigere innholdet vårt via mange ulike enheter, både stasjonære og bærbare datamaskiner og mobile enheter. Fordi vi som brukere hele tiden vet at siste versjon er tilgjengelig i nettskyen blir problemstillinger knyttet til hva som er siste versjon nærmest fraværende, selv om si redigere innholdet fra forskjellige datamaskiner For de fleste er dette enormt ressursbesparende straks en venner seg til denne måten å jobbe på. På lignende vis har profesjonelle medieprodusenter i økende grad råmaterialet og redigerte versjoner tilgjengelig via en sentral tjeneste, enten det dreier seg om programmering, design, video- eller lydredigering. Alle de store blogg-tjenestene er i dag basert på nettskytjenetsrer, der både redigering og publisering skjer på datamaskiner som brukerne ikke har noe fysisk forhold til. Denne formen for webpublisering benytter de som kalles CMS (Content Management System). I dag finnes det et utall forskjellige systemer, dels laget for spesialformål, men også mer generelle systemer som kan tilpasses ulike bruksmåter. De fleste systemene er installert på en nettjener (server), hvilket betyr at redigering skjer ved hele tiden å gjøre endringer mot tjeneren. Endringer kan dermed publiseres nærmest i sanntid. Disse systemene tar normalt hånd om en rekke oppgaver i tillegg til selve kodingen av selve innholdet. Dette dreier seg i hovedsak om “trivielle” oppgaver, som å legge innholdet inn i maler, holde orden på menyer og kategorier, plassere reklamebannere og annet relatert innhold, søkefunksjoner, sørge for kommentarfunksjoner mm. Det finnes rent kommersielle systemer og systemer som er gratis tilgjengelig. Noen er ment for å kjøres på brukernes egne webservere, mens andre tilbys som rene tjenster der en leverandør tilbyr å ta hånd om både webtjeneren og publiseringsystemet. Slike leverandører tar noen ganger betalt for tjenesten, men det finnes også svært seriøse leverandører som tilbyr publiseringstjenester gratis.
En av de viktigste grunnen til at onlinesystemer velges av alle store aktører handler ikke først og fremst om fordelene knyttet til produksjon. Det som teller mest i denne sammenhengen er mulighetne online-systemene gir med hensyn til å kunne tilpasse hver enkelt side individuelt. Med utgangspunkt i en eller flere databaser blir innholdsdata satt sammen og presentert i løpet av millisekunder, straks brukeren har trykket på en link eller har skrevet inn en URL (nettadresse) i nettleseren. De enkelte elementene settes sammen nærmest i det øyeblikket den enkelte bruker ber om å få se siden. Ved hjelp av en rekke forskjellige metoder og samvirke mellom systemer kan online-løsningene skreddersy det som presenteres for sluttbrukerne slik at alle websidene som vises blir unike. I de fleste tilfeller handler ikke dette om utforming av selve primærteksten.
Det er imidlertid bare et tidsspørsmål før vi får atomatiserte systemer som kan lage forskjellige versjoner av selve primærteksten, tilpasset den enkelte bruker, f eks ved at systemet leverer kortere skriftligw fremstillinger i en lettlest form til en bruker der tidligere brukerdata viser at vedkommende benytter kort tid på å lese på en gitt tid på døgnet. Kombinasjonen av individuelle data om bruk i kombinasjon med maskinlæring gir enorme muligheter for individualisering. Å registrere opplysninger og lagre interesseprofiler for hver enkelt bruker er nærmest et være eller ikke være for mange kommersielle nettsteder, og skal de gjøre seg nytte av denne kunnskapen om brukerne, krever det et onlinesystem som kan skreddersy sidene til den enkelte.
Nettpublisering med weblogger
De fleste innholdsprodusenter på WWW må forholde seg til ulike systemer, der en rekke egenskaper er bestemt av tjenesteleverandøren. Vi skal her ta for oss noen av de grunnleggende prinsippene, som gjelder for alle publiseringsystemer. I tillegg til de store publiseringsystemene har det vokst fram en stor underskog av mindre systemer, gjerne laget av et lite antall personer, ofte utviklet med tanke på personlig bruk. I denne kategoerien finner vi en rekke “blogger”, eller “weblogger”, et fenomen som for alvor dukket opp rundt årtusenskiftet. Disse systemene er interessante av flere grunner: for det første er de gode eksempler på det som noen ganger kalles disruptiv innovasjon.
Med bloggtjenester som Blogger.com kan man drive noe som kan minne om et profesjonelt nettmagasin. Arkitekturnyrtt.no fyller en liten nisje, i grenselandet mellom hobbyprosjekt og kommersielle medier.
