Perspektiv

Sist oppdatert 7. juni 2016 – Jon Hoem

Perspektiv (av latin perspicere, «se gjennom, se tydelig») er en måte å fremstille billedkunst og arkitektur for å vise dybde, det vil si avbilde tredimensjonale gjenstander på en todimensjonal flate.

Bevisstheten om kontroll over perspektivet oppstår så og si i møtet mellom malerkunst og arkitektur. Italieneren Giotto di Bondone (1267 - 1337) reflekterte over sine observasjoner av arkitektur der rette vinkler tilsynelatende endres i forhold til betrakterens fysiske ståsted. Med dette som utgangspunkt tok han i bruk sentralperspektivet som kunstnerisk virkemiddel, allerede tidlig på 1300-tallet.Prespektivet henger i og for seg sammen med det som gjerne betegnes som forced perspective, som vanligvis brukes om fotografiske teknikker som har som formål å skape en fremstilling som utgir seg for å representere en annen romlighet enn det som faktisk er tilfelle. Mange har sikkert sett bilder av en person som tilsynelatende dytter på det skjeve tårn i Pisa, et klassisk motiv og et eksempel på et påtvunget perspektiv.

Romperspektiv

Det skjeve tårn i Pisa.

Foto: Candida.Performa

Foto: Goldmund100

I bildekunsten kalles dette for anamorfose, dvs en forvridd projeksjon eller et fortegnet perspektiv (igjen en filmreferanse, til anamorfisk projeksjon av film). I sin mest ekstreme form er anamorfosen utført slik at et bilde kun blir forståelig når det blir betraktet på en spesiell måte, eller fra et bestemt punkt. Så lenge bildet er plassert i en bestemt posisjon må betrakteren forflytte seg for å endre perspektivet:

Odessatrappen er riktignok i tre dimensjoner. Men også todimensjonale representasjonene kan gi illusjon av tredimensjonalitet. Her interiøret i Santa Maria presso San Satiro i Milano (nedenfor), hvor vi tydelig ser betydningen av betrakterens ståsted:

  • 2. Fordreining

  • Gjenstander ser fordreid og forkortet ut når de blir betraktet fra en vinkel. Tårnet i Pisa har samme diameter, hele veien opp, men perspektivfordreiningen gjør likevel at det tilsynelatende blir smalere mot toppen.

Teknikker benyttet for å manipulere perspektivet blir også brukt aktivt i arkitektur, for å skape illusjonen av at noe er større eller mindre enn det faktisk er. Et eksempel, som i tillegg gir oss en referanse til filmhistorien, er trappene i Odessa (til høyre). Sett nedenfra ser disse trappene større ut enn de i virkeligheten er, en effekt som ble oppnådd ved å smalne av trappen jo høyere opp en kommer.

De to mest karakteristiske trekkene ved den romlige perspektivforståelsen er:

  • 1. Størrelesforhold

  • Gjenstander ser mindre ut når avstanden til betrakteren blir større, det vil si når de er lengre borte fra den som ser. Menneskene i bildet oppe til høyre er omtrent like store, noe som skaper en følelse av dybde i et todimensjonalt bilde.

Odessa-trappene

Hans Holbein d.y. - Ambassadørene med en anamorfisk hodeskalle.

Til venstre ses den fordreide versjonen på gulvet.

Sentralperspektiv

Den italienske arktitekten Filippo Brunelleschi (1377-1446) utarbeidet et system, hvor avstand kunne fremstilles på en vitenskapelig måte. Dette omtales i dag som et sentralperspektiv. Nøkkelen til dette systemet lå i iakttagelsen at alle parallelle linjer som løper gjennom rommet i rett vinkel mot billedplanet, synes å konvergere sentralt, i høyde med betrakterens øye. De parallelle linjene kalles ortogonaler, og de gir et geometrisk nettverk som definerer bilderommet. Brunelleschis oppdagelse kom til å opphøye malerkunsten til en vitenskap. Introduksjonen av sentralperspektivet på 1400-tallet var en viktig forutsetning for og del av renessansens kunst og humanisme (mennesket som tilværelsens sentrum).Ettpunktsperspektiv har ett forsvinningspunkt.

Topunktsperspektiv har to forsvinningspunkter.

Sentralperspektivet i kunsten kom i Renessansen. Bildet viser «Idealstaten» malt av Piero della Francesca i 1475. Linjer som er parallelle kan på grunn av perspektivfordreining representeres slik at de løper sammen i et felles forsvinningspunkt på en tenkt horisont i bildet.

Andre perspektivtyper i billedkunst

Betydnings- eller verdiperspektiv er en framstillingsmåte der viktige og betydningsfulle figurer og gjenstander i et bilde gjengis større enn det som er mindre viktig. Dette var typisk for blant annet middelalderens kirkekunst der størrelsen på bibelske skikkelser, helgener og geistlige personer kunne være avhengig av deres «hellighet».

Fargeperspektiv er bruken av farger og valører for å skape inntrykk av avstand og rom i et flatt bilde. På grunn av luften vil fjerne ting i naturen vanligvis virke blåere og ha svakere kontraster enn det som er nærmere. Dette utnyttes særlig i landskapsmalerier.

Betydningsperspektiv

Fargeperspektiv

Albrecht Altdorfers «Kristus på korset med Maria og Johannes» fra ca. 1515 inneholder store og små figurer i samme dybdeplan. Dette kunstneriske grepet kalles ofte betydningsperspektiv. De små figurene representerer paret som ga penger til kunstverket. Kunstneren har også benyttet fargeperspektiv ved å male det fjerne landskapet i bakgrunnen blåere og med mindre kontraster.

Fugleperspektiv

Fugle- eller luftperpektiv er en bildeframstillingsmåte der motivet blir avbildet ovenfra, som fra en fugl som ser ned på et objekt. Dette kan skape en opplevelse av oversikt, utenforskap og at motivet blir «sett ned på» i billedlig forstand, altså at for eksempel figurene blir betraktet som underlegne og mindre verdifulle.

Froskeperspektiv

Froskeperspektiv er det motsatte av fugleperspektiv. Det er en framstillingsmåte der motivet avbildes fra bakkenivå, som sett fra en frosk. Dette kan gjøre figurer og miljøer i bildet overveldende og dominerende og forsterke inntrykket av kraft, makt og verdi.

Referanser