Rasjonalitet vs "Galmanns-teori".

Realisme, rasjonelle aktører og det rasjonelle ved å framstå som irrasjonell og uforutsigbar. Et scenarie utviklet av spillteoretikere på 1950-tallet under den kalde krigen, nærmest som en endring av spillereglene i dte velkjente "chicken"-spillet.

Under Vietnamkrigen instruerte President Nixon sin nasjonale sikkerhetsrådgiver Henru Kissinger om Sovjets USA-ambassadør Dobrynin, "Jeg beklager, herr ambassadør, men han [Nixon] er ute av kontroll". Nixon vurderte da også Sovjets leder Khrusjtsjov som "den mest briljante leder jeg noensinne har møtt."... fordi han skremte vettet av folk."

Denne artikkelen sier mer om teorien og anvender den på dagens forhold Russland - USA.

• Rosen, J., & Nichter, L. A. (2014, March 25). Madman in the White House. Foreign Policy.

... og denne går mer i dybden ad Nixons strategi den gang:

• Suri, J. (2008, February 25). The Nukes of October: Richard Nixon’s Secret Plan to Bring Peace to Vietnam. WIRED.

Kritikk av staten som enhetlig "aktør"

Selv om det kompliserer analysen mener mange det vil være nødvendig å åpne de sorte boksene statene utgjør, særlig i realismeorientert analyse. I sin nå klassiske formulering om to-nivåspill fra 1988 sier Robert D. Putnam direkte at: Some work in the state-centric genre represents a unitary-actor model run amok…

Putnam viser til at det langt fra er gitt hva som er ”nasjonale interesser” og at hva den utenrikspolitiske ledelsen mener å ha oppnådd til beste for disse interessene ikke nødvendigvis samsvarer med oppfatningene hjemme. Han deler derfor opp i to analysenivå, det internasjonale og det nasjonale, med hver sine spill. Regjeringen er representert i begge og må i begge forsvare sine synspunkter, samtidig som de to påvirker hverandre.

På den ene siden har regjeringen med seg et mer eller mindre tydelig mandat, enten eksplisitt eller mer uformelt, som setter rammer for hva den kan gå med på i de internasjonale forhandlinger. På den andre har den med seg et forhandlingsresultat som den mener er det best mulig oppnåelige internasjonalt og må forsvare hjemme.

Putnams kritikk er nyttig, men noe smal. Han er hovedsakelig fokusert på tradisjonelle forhandlinger som føres først internasjonalt og deretter skal ratifiseres av nasjonalforsamlingen. Men det er lite i veien for å tenke seg at spillene foregår delvis samtidig og delvis i omvendt rekkefølge – og dernest at regjeringen også må forholde seg til mer enn nasjonalforsamlingen.

Med økende internasjonalisering (og globalisering) som gjør at utenrikspolitikken berører stadig flere politikkområder og dermed også endrer spillereglene nasjonalt tar denne to-nivå tilnærmingen høyde for at utenrikspolitikk i stadig mindre grad blir et områder for eksperter som forsvarer "utvetydige nasjonale interesser".

En implikasjon av dette er også at studiet av nasjonale politiske forhold som tidligere var innelukket i den sorte boksen blir mer relevant for studiet av internasjonale relasjoner. Det som Putnam kaller winsets er hvilke forhandlingsresultat det er mulig å få aksept på det nasjonale nivå. I en forhandling mellom to parter må således forhandlingsresultatet faller innenfor området hvor begge staters winsets overlapper.

• Putnam, R. (1988). The Logic of Two-Level Games. International Organization, 42((3)), 427–460. Les artikkelen her.