Folkerett

Folkerett

De formaliserte og uformaliserte regler som regulerer forholdet mellom stater, og dermed skaper institusjonalisert orden er hva vi kjenner som folkerett. Begrepet kan være litt forvirrende, fordi folk og rett brukes i litt andre betydninger enn vi er vant til.

Videointervju med Tom Farer, dekanus ved School of International Studies ved Universitetet i Denver.

Transkripsjon finner du her.

Generelt om folkerett

Om ratifikasjon og inkorporering

For de fleste stater er ratifikasjon en to-stegsprosess hvor regjeringen først underskriver på vegne av staten, og deretter går til den folkevalgte forsamling for samtykke. Ulike stater har ulike prosedyrer her, og de vil også variere i forhold til hvilke typer saker det angår.

Den norske grunnlovens paragraf 26 sier for eksempel at ”Traktater angaaende Sager af særlig Vigtighed og i alle Tilfælde Traktater hvis Iværksættelse efter Konstitutionen nødvendiggjør en ny Lov eller Storthingsbeslutning, blive først bindende, naar Storthinget har givet sit Samtykke dertil.”

I noen tilfeller innebærer avtaler en avgivelse av suverenitet, som når EØS-avtalen innebar at Norge aksepterte at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) og EFTA-domstolen skulle håndheve konkurransereglene i avtalen. Stortingets samtykke må i slike tilfeller gis ut fra Grunnlovens paragraf 93, hvor 3/4-dels flertall med minst 2/3-deler av medlemmenes til stede er nødvendig.

Inkorporering innebærer et tredje steg, som formelt sett ikke er påkrevet, dersom myndigheten ønsker å sikre gjennomføring ved å ta avtaleteksten inn i nasjonal lovgivning. Norge har for eksempel ratifisert Den europeiske menneskerettighetskonvensjon og andre konvensjoner på området. Men våre myndigheter valgt i 1999 også å inkorporere dem i norsk lovverk i Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) og gi dem forrang for annen lovgivning, ved eventuell motstrid.

Regulering av krig og konflikt

Konvensjonen mot klasevåpen som eksempel

Denne konvensjonen er et godt eksempel på nyutvikling på folkerettens område, med Norge i førersetet. Etter to uker med inngående forhandlinger i Dublin ble 111 stater i mai 2008 enige om en historisk avtale som forbyr klasevåpen. Den internasjonale avtalen ble undertegnet i Oslo i desember samme år og den trådte i kraft i februar 2010 etter at et tilstrekkelig antall land hadde ratifisert.

Den norske regjeringen, med utenriksminister Jonas Gahr Støre i spissen, tok initiativ til et forbud mot klasevåpen allerede høsten 2006. Prosessen kom i gang i Oslo i februar 2007, der 46 stater sluttet seg til Oslo-erklæringen om å jobbe fram et forbud mot klasevåpen.

For Norges tilslutning søkte Regjeringen Stortingets samtykke ved Stortingsproposisjon nr. 4 (2008-2009), men ønsket også inkorporering for å sikre gjennomføring av konvensjonen via norsk lov (Odelstingsproposisjon nr. 7, 2008-2009).

Kristian Berg Harpviken og Kjell Erling Kjellman har skrevet en kort og informativ artikkel om dette. Det er også laget en egen offisiell norsk hjemmeside for konvensjonen (på engelsk rett nok). Konvensjonen betyr at Norge selv skal destruere 52 000 klasevåpen på norsk jord, deriblant på Løten.

Menneskerettigheter

I videoen presenterer Human Rights Watch, den største amerikanske menneskerettighetsorganisasjon, de viktigste sakene fra 2013-utgaven av Human Rights Watch World Report