Etter mediereaksjonene å dømme løfter Europautredningen Utenfor og innenfor (NOU 2012:2) fram velkjente dilemma fra tidligere norsk Europa-debatt.
På den ene siden skal EØS-avtalen være en demokratisk fiasko for Norge, samtidig som vi økonomisk sett tjener fett på avtalen, i følge Aftenposten.
Men utredningen kan muligens bidra til å bryte den langvarige tausheten som har karakterisert offentligheten i saken de senere år.
Et direktiv er en av flere måter EU regulerer på. Tjenestedirektivet ble vedtatt 12. desember 2006 i Ministerrådet og trer i kraft fra 28. desember 2009. Det berører i høyeste grad det indre marked - og EØS-området. Dermed tilsier EØS-avtalen at Norge skulle ta inn direktivet i sin lovgivning innen ikrafttredelsen.
Samtidig er avtalen folkerettslig og gir Norge anledning til å reservere seg, men da har også EU anledning til å vurdere mottiltak. Direktivet vakte stor strid i Norge - også innad i regjeringen - både med hensyn til hvor store og hvilke konsekvenser det gir og om det derfor er verdt å benytte reservasjonsretten.
Men regjeringen vedtok til slutt 20.11.08 å anbefale Stortinget å innlemme EUs tjenestedirektiv i EØS-avtalen og varslet en stortingsproposisjon om saken rundt årsskiftet. Stortingets flertall vedtok denne, mot stemmene til SV og Sp, 23. april 2009.
Datalagringsdirektivet (DLD) ble vedtatt av EU 15.mars 2006. Problematikken her er egentlig todelt for Norge. For det første utvidet plikt til datalagring for å sikre seg mot kriminalitet, på bekostning av personvernet. Hvordan skal de to veies opp mot hverandre? For det andre om EØS og Norges forhold til EU. Er vi folkerettslig forpliktet til å ta det inn i norsk lov, selv om vi er uenig. Alternativt - om vi ikke der det; hvilken risiko løper vi i forhold til en avtalepartner (EU) som utvilsomt har det meste av makt på sin side.