Internasjonale relasjoner (IR) er ikke et klart definert fagfelt og er stadig i endring, både med hensyn til innhold og tilnærming. Fagfolk som definerer seg selv under området, viser seg naturligvis også å ha ulike oppfatninger av hva det er. Som navnet tilsier, er kjernen i studiet forholdet mellom stater og antakelsen om at forholdet mellom stater er annerledes enn forholdene internt i stater.

Et nøkkelord er derfor anarki, som betegner fraværet av en overordnet myndighet på det internasjonale nivået. Statene har ytre suverenitet fordi ingen instans utenfor staten har rett til å regulere interne forhold. Indre suverenitet betegner at staten representerer den overordnede myndigheten innenfor et avgrenset territorium, i ytterste instans basert på monopol på legitim maktbruk.

Staten i sentrum

Sammenkoblingen med ideen om nasjonen eller folket har betydd at staten også anses som det viktigste politiske forankringspunktet for fellesskapsfølelse og identitet. Tilsvarende fellesskapsfølelse eller solidaritet finner vi ikke på nivået over stater. Til sist fungerer staten som en ramme for et avgrenset nasjonalt økonomisk system, det være seg markeds- eller planstyrt, til forskjell fra internasjonal økonomi. På nivået over stater er dermed statene de eneste viktige aktørene, og alt dreier seg rundt statenes virksomhet for å sikre sine egne interesser, i konflikt eller samarbeid med hverandre.

Globaliseringstrender

Et slikt tradisjonelt statssentrert bilde representerer naturligvis en overforenkling. Det bidrar til en systematisk tilnærming, men det har også en kostnad ved å overse viktige elementer. Særlig globaliseringsdebatten har dreid seg om at fokuset bør være videre enn bare på hvordan stater forholder seg til hverandre. Bedrifter og organisasjoner samhandler og etablerer seg på kryss og tvers av statsgrenser. Menneskers identitet, fellesskapsfølelse og fiendebilder kan tilsvarende gå utover statens rammer. Enkelte internasjonale organer, som Den europeiske union (EU), Verdens handelsorganisasjon (WTO), Den europeiske menneskerettighetsdomstolen og Den internasjonale krigsforbryterdomstolen, har vunnet en viss overordnet myndighet på avgrensede områder.

Trenden globalister peker på er i så måte at statene ikke er de eneste viktige aktørene på den internasjonale arenaen, og at statene selv blir mer åpne for påvirkning utenfra. Dermed brytes noe av skillet mellom nasjonale og internasjonale relasjoner ned – og det kan stilles spørsmål ved om internasjonale relasjoner i seg selv er en fullgod betegnelse.

Det internasjonale som analyseområde

Vel vitende om slike begrensninger vil bruken av begrepet opprettholdes her, fordi det gir en rimelig dekkende betegnelse, uten at en underslår at internasjonale relasjoner er mer enn mellomstatlige forhold.

På den annen side er det lagt vekt på å diskutere viktige trender som utfordrer det. Når vi trekker ut bestemte former for menneskelig aktivitet som internasjonale relasjoner, betyr det heller ikke at vi tror det er et område som reelt sett er isolert fra all annen virksomhet. Men vi antar at det er tilstrekkelig med indre sammenhenger og spesielle mønstre på området til at det kan isoleres analytisk fra andre områder