Den internasjonale konvensjonen for regulering av hvalfangst ble undertegnet 2. desember 1946 i Washington. I utgangspunktet var det først og fremst statene som drev kommersiell hvalfangst som tiltrådte, men etter hvert har 81 stater ratifisert avtalen. Statenes representanter utgjør selve hvalfangstkommisjonen, som møtes omtrent en gang i året. Ved siden av dette er det et fast sekretariat som holder til i Cambridge i England, samt flere rådgivende komiteer.

Ikke-statlige organisasjoner gis møterett som observatør. Når enkelte hvalarter ble truet av utryddelse og miljøvern ble satt på den internasjonale dagsorden ble aktørsammensetningen rundt dette regimet endret, ved at nye stater uten næringsinteresser tiltrådte konvensjonen og ulike miljøvernorganisasjoner kom inn i bildet.

Konfliktnivået er derfor økt betraktelig mellom næringsinteresser og verneinteresser, gjerne med et sett av stater og NGOs på hver side. Men så lenge konvensjonen gir et hvert land anledning til å fristilling i forhold til enhver beslutning det erklærer å være i mot den nasjonale interesse vil verneinteressene være på defensiven. Selv om de skulle lykkes i å mobilisere flertall for ulike føre var-tiltak vil de være virkningsløse dersom statene som rammes sterkest velger å fristille seg, eller i verste fall velger å fratre hele konvensjonen.

• Den internasjonale hvalfangstkommisjonens hjemmeside
• Regjeringens side om hval- og selfangst