Grenser for handlefrihet

I internasjonal frihandel byttes nasjonal handlefrihet mot fordelene av å kunne handle i og produsere til større markeder, for derved å få et høyere inntektsnivå enn om landet hadde vært mer lukket. Mens internasjonale avtaler begrenser handels- og konkurransepolitikken, begrenser konkurransen mye annen nasjonal politikk, som velferds- og fordelingspolitikken. Jo sterkere økonomisk integrert land er med hverandre, desto klarere må innen- og utenrikspolitikken ses i en sammenheng.

Norge er også tett innvevd i den globale økonomien, men staten har større styringsmuligheter på grunn av oljeressursene.

• Men de kan være mere begrensede enn vi håper, jfr. Illusjon om kontroll som Aftenpostens kommentator sier i sin diagnose.
• Et omfattende og perspektivrikt sett av artikler fra UD's Refleksprosjekt om Økonomiske interesser og utfordringer for Norge.

Muligheter for å påvirke

Det vil derfor være viktig for nasjonalstatene å påvirke det internasjonale regelverket slik eget næringsliv ser seg tjent med, og samtidig slik at minstestandarder settes på et nivå og en form som utvikler eget samfunn på en ønsket måte. Små land kan med gode allianser og argumentasjon oppnå mye i forhold til sin størrelse og vil mene seg tjent med sterke internasjonale organisasjoner.

Neo-funksjonalister betrakter økonomisk integrasjon langt på vei ut fra en logikk der internasjonale og nasjonale institusjoner og politikk innordnes etter hva som framstår som rasjonelt for internasjonalt økonomisk samkvem.

Intergovernmentalister tenderer på sin side til å betrakte det internasjonale økonomiske systemet mer som en ordnet form for diplomati, der det stadig er rom for nasjonale tilpasninger og forhandlinger