Minne om farmor og farfar

LITT ERINDRING OM VÅR FAR FEIERMESTER JOHAN S. RAGE. SKREVET AV VÅR ELDSTE SØSTER GUDRUN RAGE, g. DAGSLAND

Både min far og mor var født i Stavanger, Norge. Far var født 10. mars 1872 på Bergeland. Hans far var skredder. Han vokste opp på Waisenhuset. Han var no. 8 av en barneflokk på 10, hvorav 3 døde som barn.

I 14-års alderen etter at han var ferdig med skolen, reiste han til Østlandet hvor han kom i feierlære i Arendal hos Biedermann. Da han kom hjem igjen gikk han på teknisk aftenskole og blev ansatt som feiermester 20 år gml. Giftet sig 19. okt. 1893, 20 1/2 år gml.

Mor var født 12. nov. 1871 i Nykirkebakken 8, hvor faren drev bødkerverksted. Etter 8 års folkeskole gikk hun også på teknisk aftenskole. (Hun gikk 1 år ekstra på folkeskolen fordi hun ikke hadde lyst å slutte skolen. Hun ville bli lærerinde, men faren mente at piker ikke skulle studere videre. Han var kveker.) Hun satt i kassen (kassererske) i forretningen hos O. Olsen & Co. Hatte og moteforretning i Nygaten inntil hun giftet sig med far, som hun traff hos feierm. Erichsen.

Mor hadde en god sangstemme og spilte litt gitar. Etter at hun var gift tok hun undervisning i orgelspill. Vi bodde da i N. Dalgt. 22 som far hadde kjøpt. Huset er revet nå. Vår bror, Erling, er født der.

Far var meget interresert i arbeiderbevegelsen i sin ungdom, og han fikk mor inn i bystyret på sosialistenes parti for en periode.

Han var fremskrittsvennlig, oplysningsvennlig, tok kurser i bokholderi, leste meget, holdt bier, duer og hunder, likte å stelle med jorden.

Han kjøpte et stykke mark på "Fremad" hos onklene, mors brødre, som hadde gård der (Hetlandsmarken). Far bygget hus hvor vi bodde om sommeren og stelte med bærtrær og bier. Da bodde vi i Stiftelsesgt. 27 som far eide. Audny Gunvor er født der. Derfra flyttet vi til Stokka på grunn av fars helse som ikke var god. Et lite gårdsbruk på 12-14 mål. Far hadde sprengt lungene en gang i en fabrikkpipe.

Far var meget interessert i at vi barn fikk god skoleutdannelse, så vi eldste barn fikk gå på middelskole + handelsskole. Far kom gjerne på besøk i skoletimene som ikke var vanlig den gangen. Hver søndag aften, da vi bodde i byen, tok far meg med i Forelesningen. Der gikk alle byens lærere og hørte foredrag av forskjellig art. Om sommeren tok han oss eldste barn med på fjelltur.

En deilig vårdag, i april, tok han meg med til Jæren forat jeg skulle få se alle endene som samlet sig der, før de fløy videre til andre steder i landet. De kom fra syden. Og hvem husker vel ikke dampskipsturen med far og alle oss unger.

Fridjof var den minste da, og dragende på koen vår, til Dirdal, og opp igjennom dalen til Østebøstølen for å feriere. Og når folk inne i Dirdal snakket om bymannen, som kom med en stor ungeflokk og dragende på en ko, for å feriere på Østebøstølen, var det far de mente.

Vi var 14 søsken i alt, men 3 døde som små (2 piker og 1 gutt), så vi blev

11 stk. som levde opp. Det var et helt lite selskap når vi satt rundt middagsbordet. Tenk på den oppvasken! Men mor hadde hushjelp fra tid til annen, og så måtte vi hjelpe til etter hvert som vi vokste opp. Men travle dager ble det likevel, for mor sydde klærne til oss barn.

Far var pratsom og selskapelig anlagt. Han og mor var stolte av hverandre. Mor snakket ikke så meget. Hun var religiøst anlagt, men sto ikke i noe kirkesamfund. Hun var blandt de første kvinnelige forkjempere for arbeiderbevegelsen ved århundreskiftet, og hun var den første kvinnelige bystyrerepresentant i perioden 1901-3 etter at Norges kvinner hadde fått stemmerett. Hun var et fint og stillefarende menneske.

Jeg skal i allefall skrive ned et par historier mens jeg husker det.

Far hadde en hund som var veldig godt dressert. Engang han satt sammen med redaktøren av et venstreblad og redaktøren av et arbeiderblad, sa far at hunden hans forstod sig på politikk, den ville aldri ta imot et venstreblad. Ja, det ville de gjerne se på.Venstre-redaktøren rakte fram sin avis, men hunden rørte sig ikke. Så rakte den andre fram sin avis (1.ste mai) og med engang snappet hunden avisen ut av hånden hans og ga den til far. Det var rart, mente begge redaktørene. Det må være sverten i venstreavisen den ikke likte, mente de. Men hunden forstod den minste bevegelse fra fars lepper om det var tillat å ta en ting.

En annen historie. Far hadde kontor i nærheten av Nytorvet og jeg hentet ham mange ganger med hesten om kvelden i 7 tiden. En gang var han gått fra kontoret da jeg kom, så det var bare å snu og kjøre tilbake. Da jeg kjørte ned Pedersbakken mot parken, satte hesten plutselig på sprang, så jeg hadde vanskelig for å styre den. Det var såvidt at vi ikke sneiet hjørnet på fruktforretningen nederst i bakken, da vi skulle svinge rundt ved parken. Og da hesten løp opp bakken langs parken, hvem andre så jeg enn far gå der. Da hesten nådde ham stanset den av sig selv. Den hadde nok hørt far kremte...

Far arbeidet for et sundt levesett, så vi fikk ikke drikke hverken kaffe eller te. Da man begynte å bruke kneipbrød i Oslo etter en sundhetskampanje, bestilte far kneipbrød fra Oslo, en kasse om gangen, inntil bakerne tok fatt på å bake det i Stavanger. Ingen av mine yngre søsken har sett far røke. Han sluttet med det mens vi bodde i byen. Han likte å være oppe med solen om morgenen. Så vi ser han levde etter visdomsordet uten å kjenne det.

På grunn av sin stilling, var han kjent med en masse folk i byen, og var godt likt av alle. Far var ikke religiøs, men søkende likevel. De siste leveår tok han undervisning i den katolske lære, men ble aldri medlem av den kirken. Vi reiste meget på store kart som far hadde, så vi var over hele verden unntatt Afrika. Far likte geografi og historie. Han var veldig allsidig. Må fortelle om en gang far og jeg kjørte hjem fra byen. Vi hadde jo hest på Stokka og pleide å ta opp naboer og ellers kjente som hadde lang vei hjem. Denne gang var en meget religiøs mann med. Han begynte å snakke om himmelen. Far svarte: Himmelen for mig er hjemme hos min hustru og mine barn.

Det var en stor sorg for mor å miste far. Det er kanskje bare jeg som vet hvor tungt det var, for mor viste aldri sin sorg så noen så det. Hun var veldig flink til å beherske sig. Frida var bare 2 år den gang.

Han var vår beste venn, så da han døde, 47 1/2 år gml., mistet vi både far og en venn. Her er så mange ting å minnes, men det er lettere for mig å fortelle enn å skrive ned alt. Far var optimistisk, alltid i godt humør.