Solceller består av to silisiumplater oppå hverandre. Siliumatomene danner elektronparbindinger og får fulle ytterskall, siden atomene nå har edelgasstruktur er det ingen frie elektroner som kan gå i krets. Derfor blir platene dopet med fosfor og bor, det vil si at de blir tilsatt små mengder av stoffene. En av platene blir dopet med fosfor og den andre med bor. Siden fosfor har fem elektroner i sitt ytterste skall blir det et fritt elektron når fosforatomene danner elektronbindinger med silisiumatomene. Platen som er dopet på fosfor kalles n-type siden den er negativt ladet ettersom den har løse elektroner. I den andre platen vil det oppstå et positivt hull (plasser hvor det mangler elektroner). Hullene som er i sisiliumplaten oppfører seg som om de hadde positiv energi og derfor blir platen som er dopet med bor kalt p-type.
Når platene legges oppå hverandre vil de frie elektronene gå fra sisilumsplaten som er dopet med fosfor bort de positive hullene i platen som er dopet med bor. P-type platen vil bli negativt ladet i grenselaget når den mottar elektronene mens n-type platen som gir fra seg elektronene vil bli positivt ladet grenselaget. På grunn av disse ladningsforskjellene i grenselagene vil ikke elektronene kunne gå direkte tilbake. Når solstråler treffer solcellene blir elektronene i de tidligere positive hullene slått ut og for så å gå gjennom en lukket strømkrets og slik blir det dannet strøm.
Kilder: Per Roar Ekeland mfl. Nexus, 2013