MOOCs

Massive Open Online Courses (MOOC) er studier og kurs som tilbys over Internett. De første tilbudene som fikk betegnelsen MOOC startet i 2008, men har også noen tidligere forløpere. Felels for disse tilbudene tilbys gratis, og kan gjennomføres av et stort antall personer. Kursene gjøres vanligvis tilgjengelige ved at brukeren logger seg inn på en nettside. Pålogging er i og for seg ikke nødvendig, men trengs dersom en skal kunne registrere data om den enkelte bruker, noe som kan brukes ved læringsanalyse.

MOOC skiller seg fra annen utdanning på nettet ved den åpne tilgangen. I utgangspunktet krever deltakelse kun at man har tilgang til Internett. På mange måter tar dermed MOOCene oss tilbake til slik situasjonen var før årtusenskiftet, dvs før læringsplattformene/LMSene (Learning Management Systems) for alvor gjorde sitt inntog. I tiden før var de fleste tilbuus som den gang fantes åpent tilgjengelig, mens LMSene innledet en utvikling i retning av å lukke innhold, også på nettet. Et av de digitale medienes fremste kjennetegn er at de gjør deling enkelt. Paradoksalt nok har utviklingen likevel lenge gått i retning av at innhold blir lukket inne i læringsplattformene. Åpen kommunikasjon forutsetter åpne løsninger, og det tekniske rammeverket som MOOCs representerer kan dermed fungere som en "brekkstang" for deling.

For det andre kjennetegnes MOOC av skalerbarhet. Det er ulike oppfatninger av hva det vil si at MOOC er massiv. Noen legger vekt på at MOOC må ha et svært høyt antall deltakere, andre på potensialet for vekst gjennom at MOOC-tilbud er skalerbare. De fleste tilbudene er organisert slik at de enkelt kan skaleres i tråd med antall deltakere. Dette oppnår en ved å legge til rette det som ellers kunne være gitt som forelesninger, i form av medierike tekster, gjerne med korte videosekvenser og quiz-tester for egentesting og underveisevaluering. I tillegg kan en benytte varianter av medstudentvurderinger og dels maskinrettet multiple choice-eksaminering. Noen tilbudlegger dessuten opp til at deltakerne danner nettverk seg imellom, gjerne ved bruk av ulike sosiale medier og nettbaserte tjenester for deling og interaksjon. En integrert bruk av ulike former for teknologi, slik som videoformater, sosiale medier og nye læringsplattformer, gir dermed nye premisser for bruk av digitale medier i pedagogisk sammenheng.

MOOC-definisjon

Det skjer imidlertid en rask utvikling på feltet, og en ser allerede en utvikling i retning av ulike former for videreutvikling av MOOC. Disse tilbudene har noen av kjennetegnene som er nevnt ovenfor, men ikke nødvendigvis alle. For eksempel virker det som om mange er interesserte i å utvikel MOOC-tilbud med eksamen og studiepoeng, som dermed kan inngå som del av en grad i høyere utdanning. Slike tilbud har både kursavgift og kvalifikasjonskrav for opptak. MOOC blir i økende grad tatt i bruk som del av undervisning på campus. Dette viser at teknologi skaper vilkår for andre former for organisering av og innhold i utdanningsforløp, hvor en kan kombinere det beste fra campusundervisning med nye former for nettbaserte tilbud (blended learning). En videre utvikling av MOOC handler derfor også om hvordan MOOC kan kombineres med andre læringsaktiviteter. En annen utviklingsgren er det noen kaller Small Private Online Courses (SPOC). Disse studiene er satt opp med tanke på et begrenset antall deltakere. Dette kan for eksempel være kurs som tilbys til en bedrift for kompetanseutvikling internt.

Noen tilbud vektlegger høy grad av sosial interaksjon som virkemiddel i læringen, mens det i andre tilbud blir lagt til rette for individualiserte, skreddersydde læringsprosesser gjennom adaptiv læring. Adaptiv læring innebærer bruk av systemer som sjekker hva en deltaker kan om et emne, henter relevante læringsobjekter fra en database, tester måloppnåelse og viser læringsframgang over tid.

MOOC bør uansett betraktes som del av en utvikling som i siste instans handler om de pedagogiske mulighetene som ny teknologi fører med seg. MOOC-utvalget tar til orde for at teknologi kan endre pedagogisk praksis og gi bedre og mer effektiv læring, samt bidra til å øke kvaliteten i høyere utdanning.

Utviklingen av MOOCs

Cathy Sandeen fra American Council on Education (ACE) har oppsummert utviklingen av MOOC gjennom tre ulike faser («From Hype to Nuanced Promise: American Higher Education and the MOOC 3.0 Era», Huffington Post): MOOC 1.0 MOOC 1.0 oppstår med de første kanadiske kursene og utvikles videre når lignende kurs etableres i USA. MOOC 1.0 er synonymt med framveksten av såkalte cMOOC; det vil si konnektivistiske, åpne kurs hvor deltakerne selv har mye av ansvaret for læringsprosessen. MOOC 2.0 Dette er den fasen hvor MOOC utvikler seg til mer standardiserte kurs med fokus på skalerbarhet. Det er i denne fasen de store plattformene som Coursera, Udacity og edX etableres og samarbeidet med amerikanske eliteinstitusjoner inngås. Kursene som utvikles under MOOC 2.0 har ofte ingen inntakskrav, de tilbys gjerne gratis, kursdeltakerne har lite kontakt med faglig ansatte ved institusjonen som tilbyr kurset og kursene gir vanligvis ingen studiepoeng. Flertallet av kursdeltakerne er i, eller har fullført, høyere utdanning, og deltar primært av nysgjerrighet eller interesse. I MOOC 2.0 eksperimenteres det også med modeller for å tilby studiepoeng for fullførte kurs.

MOOC 3.0

Et sentralt kjennetegn ved denne tredje fasen, som vi nå er inne i, er at MOOC i økende grad benyttes av de etablerte institusjonene. Vanligvis benyttes ikke MOOC som komplette kurs, men som elementer brukt i institusjonenes egne studieprogrammer. Slik integrering av eksterne, digitale ressurser i campusundervisningen er ikke noe nytt. Sandeen mener imidlertid at det særegne ved MOOC 3.0 er at MOOC brukes i den tradisjonelle campusundervisningen, eksempelvis integrert i ulike modeller for flipped classroom (Omvendt klasserom). 

De toneangivende MOOC-plattformene

Høsten 2011 ble tre nye MOOC-tilbud lansert med utspring i Stanford University. Alle bidro til at MOOC for alvor ble satt på dagsorden både i utdanningsverdenen. Først ute var kurset «Introduction to Artificial Intelligence», som ble gitt gratis over Internett. Dette kurset var designet for å ligne en tradisjonell klasseromssetting, og målet var først og fremst å kunne tilby undervisning og faglig innhold av høy kvalitet til alle som ønsket det. Mer enn 160 000 deltakere fra over 190 land meldte seg på kurset, hvilket gjorde det til det første kurset som virkelig nådde ut til store masser.

MOOC-plattformene Udacity og Corsera, springer ut fra forskjellige miljøer ved Stanford.

Massachusetts Institute of Technology (MIT) står bak plattformen MITx. Bakgrunnen var en bekymring for at framveksten av MOOC ville bidra til en sterk kommersialisering av høyere utdanning over Internett. Harvard University ble senere med i initiativet, og plattformen ble omdøpt til edX. Senere sluttet flere andre universiteter seg til. edX har gått i kompaniskap med blant annet Google, for sammen å lansere portalen mooc.org.

Flere av de store amerikanske universitetene varslet tidlig at de ville satse store penger på teknologi. Harvard University har for eksempel etablert Harvardx, hvis oppgave er «…supporting faculty innovation in the use of technology in testing and research on campus, online and beyond.» Harvard vil de neste fem årene investere nærmere 30 milliarder kroner på å utvikle studietilbudene.

I desember 2012 ble FutureLearn, den fjerde av de store MOOC-plattformene, grunnlagt. FutureLearn er den første britiske plattformen, og den største eieren er britiske Open University. Der de tre øvrige plattformene har knyttet til seg partnere i universitetssektoren, har FutureLearn i tillegg inngått samarbeid med andre aktører, som British Museum, British Council og British Library. En sentral del av strategien til selskapet er å bygge på erfaringer og kompetanse som allerede finnes i Open University; en institusjon som lenge har vært en sentral aktør i markedet for fleksibel utdanning.

Basert på NOU-2014-5