Digitale fortellinger - Forhistorien
Digitale fortellinger som sjanger blir vanligvis knyttet til den amerikanske artisten og kunstneren Dana Atchley. På 1970-tallet reiste han rundt i USA med et show der han fortalte historier kombinert med at han viste fram lysbilder, spilte gitar og sang. Utover på 1980-tallet gikk Atchley over til å arbeide med korte filmer basert på fotografier, 8 mm filmer, video, og forskjellige personlige gjenstander. Tidlig på 1990-tallet begynte Atchley å samarbeide med Joe Lambert , og de to var med på å opprette Center for Digital Storytelling i 1994. Senteret har senere utviklet de en egen metodikk, som etter hvert har blitt til kjernen i det konseptet som de kalte digitale fortellinger.
Digitale fortellinger begynte som en måte for å kunne gi vanlige mennesker en mulighet til å komme til orde med sine historier. Produksjonen av digitale fortellinger ble opprinnelig knyttet til en workshopmodell, der mennesker med liten produksjonserfaring fikk hjelp til å fortelle personlige historier. Hensikten var å få frem hverdagsfortellingene, som fullstendig forsvinner i de større mediene. Med digital produksjons- og distribusjonsteknologi kunne disse fortellingene nå et større publikum enn med tradisjonell muntlig formidling.
Medieutviklingen har medført et endret syn på skillet mellom profesjonell og amatør, noe som også har bidratt til å utfordre tradisjonelle definisjoner av kvalitet og hva som er verd å formidle. Da konseptet digitale fortellinger ble skapt var denne utviklingen i sin spede begynnelse. Den gangen kontrollerte massemediene hva som kunne formidles til et større publikum, noe som førte til en ensretting av den informasjonen som var tilgjengelig. Denne ensrettingen påvirket opinionen på uheldige måter, samtidig som høye krav og forventninger til “profesjonell” kvalitet bidro til å passivisere mennesker som ellers kunne vært skapende.
Digitale fortellinger begynte som et politisk prosjekt, der man så på opplæringen i å fortelle med digitale medier som en del av en en utvikling av vanlige folks bevissthet omkring sin betydning som borgere. Målet var at alle deler av befolkningen skulle lære seg å benytte kreative arbeidsformer, og la flere få slippe til med sine stemmer i offentligheten. Det ble sett på som vesentlig å utvikle nye former for offentlige uttrykk, ikke minst som en nødvendig motvekt til fortellingene formidlet av kommeriselle aktører som Disney og andre store serieprodusenter. For å oppnå dette ble det utviklet en egen workshopmodell, der en så opplæring og produksjon av digitale fortellinger i en sammenheng. Workshopene skulle hjelpe deltakerne med å utvikle sin personlige stemme, samtidig som det var et mål å produsere fortellinger som tok opp i seg større sosiale og/eller politiske tema (Lambert 2010).
