Merk: mye av informasjonen på nettstedet er utdatert. Mange av sidene har ikke vært aktivt oppdatert siden 2016.
Digital kompetanse er et begrep som har vært knyttet til skoleverket, men det er ingen grunn til å begrense digital kompetanse til noe som kun handler om utdanning. Dette handler om å kunne bruke digitale verktøy for å løse praktiske oppgaver, innhente og behandle informasjon, skape digitale produkter og kommunisere på alle områder i samfunnet. Grunnen til at dette begrepet har blitt knyttet så sterkt til skolen er først og fremst en ganske omfattende satsing “Program for digital kompetanse 2004-2008”. I ettertid kan vi nok si at programmet hadde et ganske teknisk fokus, med vekt på infrastruktur og kunnskaper om bruk av ulike IT-verktøy.
Ytterligere et lite sideblikk til hva som skjer i skolen kan være nyttig. Her har det nemlig skjedd en tydelig dreining vekk fra å snakke om “digital kompetanse” i retning av det man nå kaller “digitale ferdigheter” (UdirsRammeverk for grunnleggende ferdigheter). Dette innebærer blant annet å utvikle digital dømmekraft gjennom å tilegne seg kunnskap og gode strategier for nettbruk. Digitale ferdigheter trekkes frem som en viktig forutsetning for læring og for aktiv deltakelse i arbeidslivet og i et samfunn i stadig endring. Vi ser klart en dreining vekk fra fokuset på å beherske verktøy. Vi bør imidlertid kunne holde på digital kompetanse som et begrep som i hovedsak handler om verktøybruk og en forståelse for hvordan disse verktøyene kan utnyttes til spesifikke formål. I boken Tekst 2 null (Hoem & Schwebs, 2010) skiller forfatterne mellom “digital dugelighet”, som omfatter praktiske kunnskaper knyttet til å kunne mestre datamaskinens grunnleggende funksjoner, og “digital kyndighet”, som handler om å sette de praktiske kunnskapene ut i livet og dermed klare seg i det som Manuel Castells (2001) kaller nettverkssamfunnet. Dette handler blant annet om evner til å behandle digital tilgjengelig informasjon med hensyn til kvalitet og relevans, og ikke minst at en er i stand til å rekontekstualisere innholdet slik at det kan anvendes til å dekke egne behov i bestemte sammenhenger. Educational Testing Service (ETS) i USA, satte i 2001 sammen et internasjonalt panel for å studere: “the growing importance of existing and emerging (ICT) and their relationship to literacy” (ITU 2003:12). Panelet definerete den gang begrepet “ICT literacy”, som på norsk ble til “digital kompetanse”, i tilknytning til fem kritiske komponenter som inngår i en utvikling av økt kognitiv kompleksitet:
Motta
- forutsetter at den enkelte vet om at informasjon finnes og er si stand til å finne den
Håndtere
- forutsetter evne til å behandle informasjon for å løse konkrete oppgaver
Integrere
- evne til å sammenfatte informasjon og sammenligne og kontrastere informasjon fra ulike kilder
Evaluere
- evne til å vurdere informasjon i forhold til kvalitet og relevans
Skape
- egenproduksjon gjennom å tilpasse, anvende, designe og forfatte ulike former for informasjon
Selv om denne opplistingen er gjort for et tiår siden, så holder den også i dag. Vi ser klart en sammenheng mellom de nevnte punktene og listen over sentrale trekk knyttet til informasjonskompetanse, gjengitt nedenfor.
Det å produsere og bearbeide ved hjelp av digitale verktøy, medier og ressurser være en del av den digital kompetansen. Dette handler om å kunne sette sammen, gjenbruke, omforme og videreutvikle ulike digitale elementer til ulike medieprodukter. Herunder finner vi kunnskaper om å søke etter, navigere i, sortere, kategorisere og tolke digital informasjon. Videre vil kunnskaper om å publisere og kommunisere inkludere å kunne bruke digital verktøy til ulike former for samarbeide, og å presentere egen kunnskap og kompetanse til ulike mottakere.
Digital kompetanse handler dermed om å kunne tilegne og behandle digital informasjon, gjennom å kunne VELGE mellom tilgjengelige digitale mellom alternativer. Det være seg verktøy, informasjonskilder, uttrykksformer og publiseringskanaler.