Læringsteorier

• • Begrepet behaviourisme oppsto imidlertid først rundt 1910 med John B. Watson. Han utarbeidet en metode for å observere egne tanker og følelser (Introspeksjon) som kan forstås som noe nær det motsatte av ekstern observasjon. Introspeksjon er direkte (man kan oppleve egne følelser, på en umiddelbar og direkte måte), mens en observasjon av andre derimot er indirekte. Burrhus F. Skinner jobbet videre med Watsons teorier, gjennom å inkludere bevissthet og andre ikke-observerbare forhold («private hendelser») i sitt arbeid med å utvikle forklaringsmodeller for atferd basert på prinsippene om læring. Behavioristisk læringsteori antar dermed at overføring av kunnskap skjer fra foreleser og et fastlagt pensum til studenter, der vurderinger i stor grad preges av reproduksjon av kunnskap. Drivkraften for læring kan sies å være en ytre motivasjon, og en komunikasjon fra én lærer til mange studenter som mottar og eventuelt reproduserer kunnskap i en eksamen. Den store majoriteten av såkalyte xMOOC-tilbud, med videoforelesninger og formidling av innhold, har et slikt beaviouristsisk preg. Behavioristisk læring, oppsummert:Undervisning og læring knyttet til overføringsmetaforen

  • Kunnskap og informasjon blir overført mellom mennesker ved at senderen koder et budskap i språklig form, som så blir sendt til mottakeren ved hjelp av et medium. 

  • Mottakeren avkoder budskapet og lagrer det i minnet til senere bruk.

  • Undervisning innebærer da ulike måter å overføre budskap på. Lærerens rolle blir å ’lære fra seg’, mens studenten er rene mottakere og ’lærer til seg’. 

  • Vurdering går ut på å sjekke hva som sitter igjen hos den lærende.

  • Dette er et forenklet og teknifisert syn på hvordan menneske samspiller og lærer av hverandre (Dysthe 2002)

Kognitivisme

Innenfor kognitivismen forstår en mennesket som aktivt vesen, som ikke kun responderer på ytre stimuli (jmf behaviorismen). Kognitivistene etabelerer dessuten et skille mellom informasjon og kunnskap. Informasjon er noe som kan overføres mellom individer, mens kunnskap først kan oppstå når en enkelt aktør setter informasjon inni en sammenheng der vedkommende bygger videre på eksisterende kunnskaper.

Kognitivismen opererer i denne sammenhengen med to sentrale begreper: assimilasjon og akkomodasjon. Assimilasjon handler om at informasjon får plass i et eksisterende skjema (forståelsesramme), mens akkomodasjonen handler om å gjøre endringer av eksisterende skjema, der ny informasjon i utgangspunktet ikke finner en naturlig plass. Først når skjemaet endres kan informasjonen legges til eksisterende kunnskaper. Kognitiv læringsteori ser dermed på læring som en omstrukturering av individet sin måte å oppfatte på, der læringen skjer gjennom endring av kognitive skjema. Dette gjør at kunnskapsinnhenting blir en aktiv prosess, der all ny informasjon blir omarbeidet på individnivå før det kan legges til eksisterende kunnskaper.

Kognitiv læringsteori tar utgangspunkt i at læring skjer i individet, og at læringen er situert - det vil si at læring i høy grad er avhengig av den sammenhengen den enkelte lærer i. I et konstruktivistisk læringsmiljø blir det lagt til rette for at den som skal lære får anledning til å vurdere ny informasjon opp mot sin egen eksisterende kunnskap, og på den måten bygge nye kunnskapsstrukturar. En konsekvens av dette læringssynet er at læreren skal hjelpe den enkelte lærende med selv å komme i gang og gjennomføre disse prosesssene.

I motsetning til behaviorisme er individet her mer aktivt deltakende i egen læring, og læringen preges av individuell problemløsning og oppgaveløsning. For utviklingen av teknologistøttet læring betyr det at de tekniske løsningene skal legge til rette for at studenter er aktivt engasjert i oppgaveløsning, og at disse oppgavene kun blir tilrettelagt av lærere.

Kognitiv læring, oppsummert:

• • Aktivitetsorientert undervisning i relasjon til studentenes forkunnskaper 

  • Bearbeiding av forestillinger (pensum er her gitt) 

  • Aktiviteter tett relatert til primære kilder og materiale som kan manipuleres 

  • Individuelt arbeid med vekt på dybde og resonnering med begreper 

  • Vurdering av studentenes forståelse

Sosiokulturell læring

Et sosiokulturelt læringssyn bygger på en antakelse om at læring skjer gjennom bruk av språk og deltakelse i sosial praksis. Et viktig utgangspunkt er russeren Lev S. Vygotskys teorier og forsøk fra 1920- og 1930-tallet. Dette perspektivet på læring vektlegger betydningen av sosiale rammer rundt menneskers handlinger.

Et vesentlig element i det sosiokulturelle synet på læring er bruken av medierende artefakter og hvordan disse virker inn på kommunikasjonen mellom mennesker. Begrepet mediere viser her til at vi fortolker verden gjennom redskaper som er forankret i ulike sosiale praksiser. Vygotskys ideer danner her utgangspunkt for såkalt aktivitetsteori, som forutsetter at fysiske og intellektuelle redskaper medierer virkeligheten for mennesker i konkrete virksomheter.

Menneskets tenkning må forstås i forhold til den sosiale virksomhet det er en del av (Säljö 2001). Læring skjer gjennom deltakelse i sosial praksis, der individet må tilpasse seg ulike typer sosiale språk som eksisterer i institusjonene (Lave og Wenger 1991). Innenfor utdanningsinstitusjoner vil slike spilleregler eksistere i høy grad.

Sosiokulturell læringsteori forutsetter dermed at læring skjer gjennom samhandling mellom forelesere og studenter, og studenter seg imellom, og hvor vurderingsformene preges av gruppearbeid, FoU- prosjekt og mappevurdering.

I den senere tid er det lagt mer vekt på samarbeidslæring gjennom bruk av sosiale medier, utvikling av praksisfellesskap og kunnskapsproduksjon. Teknologi- og samfunnsutviklingen endrer perspektivet på læring og utfordrer tradisjonelle arbeidsmetoder, vurderingsformer, nye teoretiske tilnærminger og organiseringspraksiser. Læring foregår i større grad i en kontekst preget av kompleksitet og teknologitette sosiale omgivelser.

I MOOC-sammenheng, og da særlig i tilknytning til cMOOC, snakker man gjerne om konnektivisme. Her settes den som lærer i sentrum og digitale tjenester utgjør sentrale ressurser i læringsgrunnlaget. Et sentralt punkt i konnektivismen er at de som lærer vil utforme sine egne personlige læringsnettverk. Som nevnt kjennetegnes cMOOC ved at deltakerne i større grad bidrar til å finne fram til eller utvikle innhold til læreprosessene enn hva tilfellet er med xMOOC, som i større grad bygger på atferdsteoretiske og kognitive tradisjoner.

Olga Dysthe (2001) oppsummerer et sosiokulturelt syn på læring:

• • Læring er situert.

  • Dette dreier seg om hvilken sammenheng læring foregår i. Det handler om hvordan omgivelsene påvirker oss og hvor relevante de oppleves for det som skal læres.

  • Læring er grunnleggende sosial.

  • Den rollen som andre personer(lærere, medelever, arbeidskamerater) spiller i læringsprosessene, går ut på å gi stimulans og oppmuntring for individuell konstruksjon av kunnskap. Interaksjoner med andre i læringsmiljøet er avgjørende både for hva som blir lært, og hvordan.

  • Læring er distribuert mellom personer.

  • Fordi kunnskapen er fordelt, må også læringen være sosial.

  • Læring er meditert.

  • De intellektuelle og praktiske ressursene vi har tilgang til påvirker hvordan vi forstår omverdenen og for å handle. I alle disse prosessene er kommunikasjon og interaksjon mellom mennesker helt sentralt. 

  • Læring er deltaking i praksisfellesskap.

  • Jean Lave og Etienne Wenger gav i 1991 ut boka ”situated learning”, der de presiserer at læring primært skjer gjennom å delta i praksisfellesskap. 

  • Språk og kommunikasjon.

  • Språket det viktigste redskapet for å kunne kommunisere og tilegne kunnskaper i fellesskap. Den sosiokulturelle teorien legger til grunn at språket har tre funksjoner:

    1. Utpekende funksjon ved at vi kan navngi det som finnes rundt oss.

    2. Semiotisk funksjon som innebærer en relasjon mellom språklige uttrykk, dvs. at det skapes sammenhenger i språket. Dette gir språket mening og innhold.

    3. Retorisk funksjon, der måten vi bruker språket for at det skal gi mening er avgjørende.

Kilder

• • Dysthe, O. (2001). Dialog, samspel og læring. Oslo: Abstrakt forlag, 2001.

  • Lave.J & Wenger.E. (1999) Situated Learning. Legitimate peripheral participation. Cambridge University Press 

  • Imsen, Gunn (2005) Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi, 2005. Universitetsforlaget

  • Seljø, Roger (2000): Læring i praksis, et sosiokulturelt perspektiv, Cappelens akademiske forlag 

  • Øhra.M. (1999) Medier, teknologi og historie.