Workshopmodellen

Den andre fasen begynner med at deltakerne utveksler ideer til manus i mindre grupper (“Story Circles”). Deltakerne lytter til hverandres personlige historier, for at alle skal komme i gang med refleksjonsprosessene. Spesielt tidlig i prosessen vil det være stor variasjon i forhold til hvor langt hver enkelt deltaker har kommet. Det kan være alt fra uferdige muntlige ideer til påbegynte skriftlige manusutkast. Fordi en gjerne jobber med personlige historier er det ikke helt uvanlig at deltakere kommer i en ”krise” når de skal presentere historiene sine. Prosessen krever derfor aktiv lytting der deltakerne viser respekt overfor hverandre. Evne til å leve seg inn i og forsøke å forstå det andre forteller står sentralt, og må ligge til grunn for hvordan deltakerne gir tilbakemeldinger til hverandre. Hensikten her er at den enkelte skal bli trygg på å fortelle sin historie, og få mulighet til å teste ut hvordan et publikum reagerer.

Under en workshop vil det være lederne som tar ansvar for å styre den påfølgende diskusjonen rundt ideer til manus. Fokus bør være på de sterke sidene som kan hentes ut fra hver deltakers idé. Diskusjonen bør være fri, men samtidig bør lederen forsøke å unngå at deltakere blir overveldet for mange tilbakemeldinger. Deltakerne kan selv bestemme når de synes har fått nok tilbakemelding. Hensikten med denne delingen av tanker og ideer er å inspirere i forhold til det videre arbeidet. Deltakerne blir oppmuntret til å hjelpe hverandre med å skrive manus, med designspørsmål og mer tekniske problemer. Samtidig blir det gitt individuell veiledning ved behov.

Den enkelte deltaker skal få utvikle sin personlige stemme. Derfor legger metodikken stor vekt på at deltakerne skal jobbe med selvopplevde erfaringer. Erfaringsmessig opplever heller ikke deltakerne skrivingen som like inspirerende hvis den skal ende opp som en mer distansert, upersonlig presentasjon av et tema. Fortellingen må bygge på et følelsesmessig engasjement for noe. Målet med fortellingen kan likevel være et ønske om å belyse et generelt tema, men dette må da gjøres gjennom den personlige vinklingen.

Mange som bruker digitale fortellinger som metode fraviker fra “kravet” om at alt skal være selvopplevd. Det en imidlertid bør holde fast ved er at historien skal handle om noe som den enkelte finner engasjerende. En digital fortelling skal ikke være en objektiv fremstilling av et saksforhold, men den enkeltes subjektive opplevelse av og mening om saken.

Arbeide med manus

Selv om digitale fortellinger i utgangspunktet er basert på workshopmodellen, så kan mange av metodene tilpasses også anvendes på andre måter. Vi kan utmerket godt lage en digital fortelling  selv om vi arbeider alene, men prosessen blir nødvendigvis annerledes.

Det er spesielt under ide- og manusfasen at det er særlig nyttig å få tilbakemeldinger fra andre. Så sant det lar seg gjøre bør du få noen til å lese og gi respons på manuset ditt. Samtidig kan noen enkle retningslinjer gjøre det lettere å få til et godt resultat uten at så mange blir involvert i prosessen:

• Bruk maksimalt tre setninger på å forklare hva din fortelling handler om. Ha dette skriftlig, og gjerne synlig når du arbeider videre med prosjektet

• Unngå i størst mulig grad å bruke fagspesifikke ord og uttrykk. Selv om du skal formidle til en gruppe av kjennere vil du alltid være best tjent med å formidle med et klart og tydelig språk.

• En digital fortelling bør ikke være store mer enn 2-3 minutter. Det betyr 250-300 ord i manuset.

• Bruk et mest muntlig språk. Forsøk gjerne å se for deg mottakerne når du skriver.

• Les gjennom manus mange ganger, slik at du husker alt du skal lese inn på lydstrekket. Ideelt sett bør du lese inn uten å lese direkte opp fra manus.

• Tenk på hva bildene skal fortelle, uten at du sier det med ord. Teksten og bildene skal utfylle hverandre. Unngå å si det samme som vi kan se av bildene.

• ”Kill your darlings”. Du må garantert kvitte deg med noen ideer eller poenger, selv om disse isolert sett er gode.

Før deltakerne går i gang med å anvende de ulike programmene bør de ha laget et storyboard. Storyboard er en kortfattet visuell og skriftlig fremstilling av de enkelte innstillingene i en film. Dersom det er flere som skal samarbeide blir et storyboard noe en knapt kommer utenom, men du har også mye igjen for å arbeide med dette dersom du arbeider alene. Et storyboard er uansett et godt verktøy i det generelle forarbeidet og under redigeringen.

Fase 3 - Produksjon

I den tredje fasen av workshopen jobber deltakerne med å lage fortellingene. Det betyr at de må få en innføring i og/eller hjelp til lydopptak, digital redigering og bildebehandling mm.

Etter dette kan deltakerne jobbe individuelt med manus og eget bildeutvalg (med skanning, redigering og organisering av bilder, storyboarding). Gjennom hele workshopen får deltakerne lov til å jobbe i sitt eget tempo, men veilederne retter en del oppmerksomhet mot tidsstyring og prioritering av de viktigste arbeidsoppgavene. Dette blir gjort for å sikre at hver deltaker klarer å bli ferdig med den digitale fortellingen.

Når det gjelder valg av bilder, er det vanlig å bruke fotografier allerede har tatt (for eksempel fra familiealbum). Utgangspunktet er at de fleste visuelle elementene i en digital fortelling allerede eksisterer. Å fordype seg i sine egne fotoarkiv, og gjøre aktiv bruk av gamle bilder gir deltakerne mulighet til å komme i gang refleksjonsprosesser rundt egne opplevelser. På denne måten kan slike bilder være gode i forhold til å stimulere til videre kreativ skriving.

En fordel med å bruke stillbilder er at redigeringsarbeidet er langt enklere enn med video. Det blir derfor anbefalt at en begrenser bruken av video. Skal du bruke video kan det være lurt å sette en del begrensinger for opptaket, slik at det ikke bryter for mye med den visuelle stilen i resten av fortellingen. Her kan vi finne inspirasjon i det aller første filmene som ble laget: Brødrene Lumières første filmer var svært korte, gjerne filmet ved å sette opp kameraet på stativ og la kameraet gå i et minutts tid. De første filmene, for eksempel “Arbeiderne forlater fabrikken”, hadde ingen klipp eller kamerabevegelser, en visuell stil som kan fungere godt sammen med bruk av stillbilder.Disse begrensingene gjelder når vi skal lage film “på samme måte” som brødrene Lumière:

• Kamera skal stå i ro

• Monter kameraet på stativ

• Utsnittet skal være fast

• Du får ikke zoome. Ikke rør kameraet under opptak.

• Filmen skal ikke være lengre enn ett minutt

• Klipp i kameraet (filmen varer fra du trykker start til stopp). Kutt eventuelt ned opptaket i etterkant.

• Lumieres filmer var selvsagt stumme, men det ble ofte spilt musikk i kinolokalet.

Vender vi tilbake til den opprinnelige workshopmodellen, så er gruppedynamikken mellom menneskene i workshopen det viktigste. Sluttproduktet er ikke så viktig som det som skjer mellom deltakerne i workshpen. Dette er en av grunnene til at man ikke introduserer de tekniske sidene før ganske langt ut i prosessen . Uansett er det klokt å benytte verktøy med lav brukerterskel, slik at dette ikke tar for mye fokus fra arbeidet med det en skal fortelle.

Fase 4 - Ferdigstillelse og visning

En viktig del av workshopen handler om å avslutte på en god måte. Deltakerne bør få anledning til å viser frem de ferdige fortellingene for hverandre. På den måten får alle se hva de andre har fått til, og de får delt noen tanker om hva arbeidet kan bety for fremtiden. En slik avslutning styrker den sosiale dimensjonen, men det krever også at alle deltakerne klarer å bli ferdige med sin historie. 

Veilederne bør passe på og sørge for at hver deltaker kommer i havn med sitt prosjekt, slik at alle får følelsen av å lykkes. Dette handler i praksis om ikke å gape over for mye. Deltakerne har gjerne ulike styrker og svakheter i ulike deler av arbeidsprosessen, og veilederne må sørge for at hver enkelt får realistiske forventninger til hva de kan klare å oppnå. Ambisjonsnivået må gjerne justeres underveis i prosessen, og mye må ofte kuttes ut for at produktet skal bli ferdig innen fristen.