Januar 2014

”La oss være ved godt mot og arbeide hardt, men alltid ”ukjent og ubemerket” … Selskapet må starte en ny kirke, - på nytt! Jeg mener ikke dette bokstavelig; det hadde vært blasfemisk. Men likevel på én måte, ja, vi må starte en ny kirke.”

- Jean-Claude Colin, under middagen, 27. sept. 1846

Allerede første dag i januar feirer kirken Maria, Guds mor. De første århundrer i kirkens historie var preget av ulike oppfatninger av Jesu egentlige identitet, - ekte menneske ledet av Gud, eller ekte Gud, men bare Gud med et likesom menneskelig ansikt, eller variasjoner av disse. Etter at debatten til slutt førte til formuleringen ”født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen” ved konsilet i Nikea i året 325, gikk det ikke lang tid før slutningen om Maria som ’Gudføderske’, eller Guds mor ble allmenneie, formelt stadfestet ved konsilet i Efesus i 431. Katolikker er ikke alene med denne lære; alle kristne som bruker den nikeanske trosbekjennelse er sammen med oss om den, selv om de kvier seg for å si det høyt!

Fra 1. januar er vi godt i gang med en Mariavinkling på vårt kristenliv i det kommende året. Gud ville bli menneske, ville fødes som én av oss og valgte Maria til mor. Begrepet og fenomenet ’mor’ er begrenset til det menneskelige. Følgelig er noen form for tilbedelse helt umulig. Men at oppgaven som mor ga Maria innsyn i Guds Sønns virke, får vi lov til å tro.

Derfor gleder vi marister oss over at kirken under 2. Vatikankonsilet har erklært at Maria er modell for kirken og modell for hver troende. Hele kirken er kalt til å ta imot Guds Ord til enhver tid, og til å ’føde’ det på ny i samtiden. Hver av oss er kalt til å ta i mot Ordet i vårt hjerte, - for at det kan bli menneske gjennom vårt liv. Derfor ber vi ”Magnificat” som vår daglig lovprisning.

Vårt kall som marister innebærer at vi ledes av Marias ånd. Når vi leser Colins påstand om at Maria hadde fortalt ham at ”Jeg støttet kirken mens den var i ferd med å fødes, og jeg skal støtte den ved tidenes ende” skjønner vi at vi skal utføre noe som er Marias gjerning. De som var samlet i 1872 for å godkjenne den grunnregel som Colin hadde forfattet, bestemte seg for en felleserklæring om at Maria selv var maristenes egentlige Stifter. Dette var på festen for Marias opptagelse i himmelen.

I erklæringen står det: ”De ber henne om å gjøre for dem det som Elija gjorde for sin disippel Elisja da han for opp til himmelen, og la kappen av hennes beskyttelse og fylden av hennes ånd falle på alle tilstedeværende og fremtidige marister. … (slik at de skal) … tenke som Maria, skjelne som Maria, kjenne og handle som Maria i alle saker.”

Elisja som skulle fortsette Elijas misjon, ba om ’en dobbel porsjon’ av hans ånd. Elijas kappe og embete falt på hans skuldre. Jesus brukte et liknende bilde like før sin himmelfart. Han ba disiplene om å bli igjen i Jerusalem ”inntil dere blir omsvøpt med kraft fra det høye”.

Erklæringen i 1872 var en bønn om at Marias kappe og oppdrag skulle hvile på maristenes skuldre. ’Tidenes ende’ betyr tiden etter Jesu virke på jorden, - tiden når frelseverk skulle fullføres i den enkeltes liv og en gang i fremtiden for hele menneskeheten. Jfr. sitatet nede. Vår oppgave er altså å sikre et Mariapreg på kirkens liv, ved å være engasjert i og til tjeneste for kirken på Marias måte.

- Rory Mulligan, sm

”Etter Kristus er tid bare ’mellomtid’, en våkepause mellom hans død og hans gjenkomst. Etter ham er det ingen som er fastboende. Vi er alle fremmede som venter på visum”.

- Erri de Luca i ”Noyeau d’olive” (Olivensten)