Februar 2014

”Simeon tok barnet i sine armer, priste Gud og sa: ”… Med egne øyne har jeg sett din frelse, som du har beredt i alle folks påsyn…” Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham”

- Lukas 2, 28-33

Februar måned begynner tradisjonelt med festen for Herrens fremstilling i templet. Vi marister finner mye inspirerende i markeringen, ikke minst fordi Lukas nok en gang antyder hvor lite Maria forstod av sammenhengen for sitt kall. Hennes ”Ja” til erkeengelen Gabriel måtte gjentas om og om igjen for hver etappe i hennes liv med Guds Sønn. Vi troende av i dag ser oftest det som evangelistene beretter, i lys av ettertidens åpenbaring, gjennom ”filtre” - av vår erfaring av kristen historie og kultur, - av apostlenes forkynnelse, - av Jesu oppstandelse, - av korsfestelsen, - av Jesu egne ord. Men Maria og alle de andre aktører i frelsedramaet opplevde alt forfra, ikke med tilbakeblikk.

Selvfølgelig skrev Lukas lenge etter Kristi himmelfart, men slik han beretter det, svarte Maria på Guds budskap med ”Må din vilje skje” lenge før Jesus lærte disiplene å be ”Fader Vår”, og hos Elisabet lovpriste hun Gud med en sang som i stor utstrekning oppsummerer Jesu saligprisninger i Bergprekenen, som både Matteus (kap.5-7) og Lukas (preken på sletta i kap.6) plasserer 30 år senere. Alle evangelielesninger på søndager i februar er tatt fra kapittel 5 i Matteus, (vi er i kirkeår A, altså Matteus’ år), den første delen av Bergprekenen, og det kan lønne seg for oss å se disse i lyset av Marias Magnificat. Riktignok faller første søndagen ut på grunn av festen for Herrens Fremstilling, men la oss ta hele kapittel 5 likevel.

Saligprisningene utgjør en kjær tekst som brukes ofte både til bryllup og begravelse. Disse 8 dyder oppsummerer så treffende det glade budskap som Jesus forkynte. To av dem (nr.2 og 8) gjelder ikke for Maria da hun besøkte Elisabeth, men hvordan hun kom til å sørge senere, slik Simeon forutsa, aller mest under korset da hennes sønn ble forfulgt for sin rettferds skyld.

Men tre av saligprisningene er tydelige i første delen av Magnificat (nr.1, 3 og 6) fordi Herrens ringe tjener er fattig og tålmodig og hennes hjerte er tydeligvis ikke blindet av makt-, penge- eller annet begjær, men i all renhet kan se Gud. Ikke rart at hun bryter ut i en gledes lovsang!

De andre tre saligprisningene (nr.4, 5 og 7) kommer til uttrykk i ganske dramatiske ordelag i den andre delen av Magnificat. Her er det tydelig at den unge jødinne hungrer og tørster etter rettferdighet og kjenner en barmhjertighet overfor alle som lider. Hun er et Guds barn som er engasjert i alt som kan bidra til fred. Ikke rart at Magnificat ofte har vært en samlende kampsang for de undertrykte i ulike land.

”Vi må se alt i Gud. Vi må se alle ting i Gud og alle mennesker i Guds hender, Han som får dem til å handle.”

Jean-Claude Colin, i mai 1850

Rory Mulligan, sm