Ulike perspektiver på læringskontinuitet
Læringskontinuitet handler om i hvilken grad det er kontinuitet mellom hva barna lærer i barnehagen i forhold til skolen. På den ene siden er læringskontinuitet i dag blitt viktigere fordi myndighetene er blitt mer og mer opptatt (og les: bekymret) for barnas læringsprogresjon. Mens rammeplan for barnehagen viser til et bredt syn på læring ved at man skal jobbe med flere ulike områder så er fokuset i skolen langt snevrere ved at man er mest opptatt av utviklingen av grunnleggende ferdigheter (lesning, skriving og regning). Her blir det vist til noen ulike perspektiver på hvordan man ser på kontinuitet i utviklingen av akademiske ferdigheter i overgangen mellom barnehage og skole.
- Perspektiv 1: Tidlig utvikling av akademiske ferdigheter kan forbedre senere skoleprestasjoner. Det blir derfor viktig å tilrettelegge for barn lærer av mer av det samme ved å sette oppstarten tidligere (dvs. i barnehagen). Utviklingen beveger seg fra enkle akademiske ferdigheter til mer komplekse akademiske ferdigheter).
- Perspektiv 2: Akademiske ferdigheter bygger på at barn har utviklet mer generelle kompetanseformer tidligere i sin utvikling (læringsstrategier og sosial kompetanse). Her antar man at det er viktig at barn tilegner seg gode læringsstrategier og sosial kompetanse for at de senere skal kunne være i stand til å utvikle gode akademiske ferdigheter.
- Perspektiv 3: En god overgang fra barnehagen til skole er med på å styrke barnas akademiske ferdigheter i skolen. Det er derfor viktig å bruke ressurser på at overgangen blir god.
- Perspektiv 4: Det er for store forskjeller i barnas akademiske ferdigheter når de begynner på skolen. Det er derfor viktig at alle går i barnehagen for å sikre at de har et minimumsnivå av akademiske ferdigheter.
Perspektiv 1: Tidlig utvikling av akademiske ferdigheter kan forbedre senere skoleprestasjoner.
I de senere år er det blitt fokusert mer på at tidlig utvikling av akademiske ferdigheter kan gjøre at barn senere klarer å tilpasse seg bedre til skolen. Skoleprestasjonene vil bli bedre. Den sterkeste “skoleklar-bevegelsen” befinner seg i det angloamerikanske området og bygger på en tradisjon som heter Early education-approach. Bevegelsen vektlegger at barnehagen må utruste barn med kognitive og faglige ferdigheter som gjør dem mest mulig skoleklare. Et barn i USA kan for eksempel bli holdt tilbake i ett år før det begynner på skolen dersom det ikke presterer godt nok på tester som måler hvor “skoleklart” barnet er (Murray og Harrison 2011). (Fra Lillejord med flere 2015).
I senere år har Norge også blitt mer påvirket av dette perspektivet. Dette har blant annet resultert i en debatt om man skal kartlegge barns ferdigheter allerede i barnehagen (lenker til noen innspill i denne debatten). Noen forskere er ganske åpne for dette (jmf. Olsson og Mæland (2012) på pensum), mens andre er kritiske. Olsson og Mæland (2012) påpeker at det er en frykt for at barn kan bli stigmatisert ved at de blir gitt merkelapper og diagnoser i tidlig alder. Allikevel mener de at det byr på etiske utfordringer å unnlate å registrere og hjelpe barn som strever med for eksempel lav selvregulering i barnehagen fordi det kan hemme videre læring i skolen. Dersom man unnlater å hjelpe disse barna, kan de ha et et dårlig utgangspunkt for læring allerede i første klasse (Olsson og Mæland, 2012).
En åpenbar ulempe med kartlegging er at det er veldig tidkrevende og ressurskrevende å gjøre dette med alle barn.
Dette vil også resultere i at man i overgangen fra barnehage til skole vil blir nødt til å gi informasjon om hvert barns utviklingsspesifikke utfordringer. Tradisjonelt har barnehagen ikke vært opptatt av å kartlegge barns individuelle læring, men heller vektlagt prosesser der gruppen av barn sammen skal oppleve utvikling (Fra Lillejord med flere 2015).
Perspektiv 2: Akademiske ferdigheter bygger på at barn har utviklet mer generelle kompetanseformer tidligere i sin utvikling
Dette perspektivet bygger på ideen om at utviklingen av (1.) selvregulering (generelle læringsstrategier) og (2.) sosial kompetanse legger grunnlaget for utviklingen av senere akademiske ferdigheter. I pensumartikkelen av Olsson og Mæland (2012) så blir det for eksempel hevdet at det er viktigere å utvikle mer generelle læringsstrategier (evne til selvregulering) og sosial kompetanse før akademiske ferdigheter i barnehagen. Lillejord med flere (2015) refererer også til noe forskning som bygger på antakelsen om barns sosiale ferdigheter og evne til å inngå i gode relasjoner til andre voksne og barn er en viktigere forløper for tidlig læring enn typiske skoleferdigheter (for eksempel kunnskap om tall og bokstaver). En undersøkelse viser for eksemple til at den sosioemosjonelle støtten barnehagebarn får er viktig for deres senere skoleprestasjoner. (Abry, 2015? - sjekke) (Fra Lillejord med flere 2015).
Barnas evne til selvregulering er en viktig del i prosjektet “Skoleklar” (Olsson og Mæland, 2012). De påpeker at det finnes mange ulike definisjoner av selvregulering, men de fleste fokuserer på evnen til å tilpasse atferd og følelser til forventningene i en gitt kontekst. Lillejord med flere (2015) definerer også selvregulering som menneskers evne til å regulere tanker, følelser og atferd gjennom kognitive kontrollfunksjoner eller eksekutive funksjoner. Det kan for eksempel være å unngå å handle impulsivt elller kontrollere uhensiktsmessige responser og atferd (Diamond og Lee, 2011 i Lillejord med flere 2015). Ifølge Lillejord med flere (2015) er selvregulering nå tatt i bruk som et nytt begrep i norske barnehage. Man antar at man begynner å utvikle selvregulering i tidlig alder (3-5-år) (Schmitt m. fl. 2015). Disse funksjonene kan hjelper oss å koordinere tanker og handlinger som for eksempel å sette seg et fremtidig (Monette m. fl. 2011; Shaul og Swartz 2014). Selvregulering er viktig både for utviklingen av akademiske ferdigheter (å holde oppmerksomheten over tid om en oppgave) og sosiale ferdigheter (impulskontroll). Barnehagelærere bør derfor også ha kunnskap om begrepet (Fra Lillejord med flere 2015).
Innenfor dette perspektivet vektlegger man at barn trenger å lære evne til selvregulering i barnehagen for senere å kunne lykkes i skolen. Tendensen til å gjøre barnehagen og førskolen mer “skolsk” gjennom skoleforberedende aktiviter handler ikke bare om større vektlegging av akademiske ferdigheter, men også om at man ønsker å stille større krav om selvregulering i barnehagen. Schneider m. fl. (2014) mener det har skjedd en dramatisk endring ved at barnehagebarn nå må lære seg å være være fokuserte, ha oppmerksomheten sin rettet mot lærestoff, sitte pent på stolen og engasjere seg i kognitivt krevende aktiviteter flere timer om dagen. Denne treningen i selvregulerende aktiviteter skal sikre at de blir best mulig forberedt på senere skolearbeid (Hentet fra Lillejord med flere 2015).
Noen undersøkelser viser at barn med høy grad av selvregulering i førskolen gjør det bedre når de kommer i skolen. De begynner å lese tidligere, de har et større ordforråd, og de har høyere ferdigheter i matematikk. En sannsynlig forklaring er at disse barna klarer å konsentrere seg bedre om skolearbeidet (McClelland mfl 2007 i Olsson og Mæland, 2012).
Eksempler på selvreguleringsaktiviteter som er knyttet til overgangen mellom barnehage og skole (blir også av og til betegnet som praktisk kompetanse):
- Impulskontroll, evnen til å utsette egne behov og oppmerksomhet rundt seg selv (Også viktig sosial kompetanse).
- Evnen til å etterleve korrigering eller krav. (Også viktig sosial kompetanse).
- På skolen må barnet tilpasse seg en mer strukturert situasjon. Det må for eksempel kunne klare å sitte stille,
- Lære seg å ta imot beskjeder,
- Vente på tur (sosial kompetanse)
- Å kunne fullføre en gitt oppgave (konsentasjon - selvdisiplin).
- Leksearbeid (selvdisiplin).
Idehistoriske perspektiver på det selvregulerte barnet
På overflaten så vil selvregulering handle om å utvikle effektive læringsstrategier, men man vil også kunne hevde at begrepet bringer med seg et spesifikt menneskesyn. Fokuset er på utviklingen av det kompetente barnet som kan styre seg selv og kroppen sin (selvdisiplinering). Selvregulering er det moderne begrepet for “selvdisplinering” som man vil at alle skal utvikle allerede i barnehagen. Innenfor et kritisk pedagogisk perspektiv vil man kunne hevde at det selvregulerte barnet handler om “temmingen av barnet”, men målet er at barnet skal gjøre det selv. Dette vil bidra til at barnet tilpasser seg samfunnet og blir mindre oppvilgerske.
Perspektiv 3: En god overgang fra barnehagen til skole er med på å styrke barnas akademiske ferdigheter i skolen.
Noen undersøkelser viser til at mer faglig samarbeid mellom førsskole og skole om barnet kan styrke de akademiske ferdighetene. Resultatene fra en studie viste at barn som hadde erfart mange støttende overgangsaktiviteter i løpet av førskoleåret utviklet akademiske ferdigheter raskere i overgangsperioden (Ahtola m. fl. 2011 i Lillejord med flere 2015). De aktivitetene som særlig ga utslag var:
a) Samarbeid om læreplan mellom førskolen og skolen,
b) Førskolen ga skolen informasjon om barna,
c) Personlige møter mellom familie og lærerne i skolen før skolestart. Dette er viktig fordi noen foreldre kan være skeptiske til å overføre informasjon om barnet. (Her kommer betydningen av hjemmet inn)
d) Konkret samarbeid mellom barnehagelærer og lærer på skolen. Faglig samarbeid om undervisningsmåter og læringsmål var den faktoren som sterkest påvirket barnas senere akademiske ferdigheter. Dette forutsetter at førskolen gir skolen informasjon om barna.
Denne studien viser at det er nyttig å overføre informasjon hvis den er fyldig fordi den kan hjelpe læreren å bedre tilrettelegge undervisningen (Fra Lillejord med flere 2015). (Dette vil da være et argument mot speeddatingmodellen som blir foreslått i en pensumartikkel fordi møtene her var så korte mellom barnehagelærer og grunnskolelærer)
Perspektiv 4: Det er for store forskjeller i barnas akademiske ferdigheter når de begynner på skolen.
I de senere år har det blitt en økende grad av bekymring rundt læringsprogresjonen. Dette har også vært knyttet til at man mener det er for store forskjeller mellom barna allerede når de begynner på skolen. I økende grad har man sett på det som et problem at ikke alle barn går i barnehagen. Barn med innvandrerbakgrunn er for eksempel bedre i norsk når de begynner på skolen hvis de har gått i barnehagen. Det er blitt påpekt at barnehagen også kan forsøke å utjevner forskjeller i akademiske ferdigheter mellom barn.
I tillegg har man også ment at det er for store forskjeller mellom de barna som har gått i barnehage. Barn som har foreldre som involverer seg i flere overgangsaktiviteter og mener det er viktig at barna er skoleklare, presterer bedre ved skolestart (Puccioni 2015).Mange foreldre stimulerer til læring hjemme, for eksempel ved å støtte barnas lese-, skrive og regneferdigheter på ulike måter. Dette kan være ved å lese bøker, synge for barna eller lære dem å telle og spille ulike former for terningspill. Lau m. fl. (2011) har forsket på barnsstøtte hjemme av foreldrene og hvilken effekt dette har på akademiske prestasjoner og hvor skoleklare barna er når de skal starte på skolen. Instruksjon, språk og kognitive aktiviteter samt leksehjelp var signifikante prediktorer for hvor skoleklare barna var (Fra Lillejord med flere 2015). Barnehagen må derfor fokusere mer på akademiske ferdigheter for å utjevne forskjellene fra hjemmet.
Barnehager som fokuserer mer på “skolsk” læring vil også gi disse barna et relativt forsprang i forhold til andre barn. Et eksempel er at foreldre i Canada sender barna til dyre barnehager for å sikre dem en god start i forhold til en akademiske læringen. Her opplever man at barna i skolensystemet er en del av “a race to the top”.
Litteratur
- Lillejord, S., Børte, K., Halvorsrud, K., Ruud, E., & Freyr, T. (2015). Tiltak med positiv innvirkning på barns overgang fra barnehage til skole. En systematisk kunnskapsoversikt. Oslo: Kunnskapssenter for utdanning.
- Skoleklar av Olsson og Mæland. https://www.utdanningsforbundet.no/upload/Tidsskrifter/Forste steg/FS_3_2012/FS_3-2012_s_34-38.pdf