Tur til Korea

Det var den koreanske olympiatroppen som skulle fraktes hjem til Seoul, og det ble kaptein Sverre Bjørneby og bror Halvor som fløy oss. Jeg hadde med en ny flyvertinne som hadde vært sykepleierske før, Brit Kjærskow, som var både flink og søt. 

Resten av crewet var navigatør Trygve Martinsen, telegrafist Kalle Lefdal, flight engineer O. Aalstad og purser Gunnar Bergan. 

Vi fløy med troppen via Schiphol til Paris. Det var min første tur til denne romantiske byen. Vi landet på Orly flyplass og bodde på et lite hotell i en sidegate til Champs-Elysees, så vi hadde kort vei å gå til Triumfbuen 

Brit hadde noen norske venner her som hun dro ut sammen med Jeg gikk ut med Sverre og de andre gutta på crewet. 

Vi vandret bort til hovedgaten og nedover denne. Det var mørkt ,men det lyste sterkt fra forretningene, lysreklamer og gatelykter. Her var et festlig aftenliv med musikk strømmende ut fra de forskjellige kafeer og fortausrestauranter. 

Sverre ble tilsnakket av en søt liten fransk pike. Hun kunne ikke være mer enn 14 år. Høflig som Sverre er, avslo han tilbudet på en litt utydelig måte, så hun fulgte etter oss nedover avenyen. 

Kalle så på gifteringen sin og sa: “Her virker den som en dyr .klave!” Hva han mon mente med det!? Det kom flere gatepiker etter oss, for vi gikk sakte å tittet i butikkvinduene, som var overveldende flotte i våre øyne. 

Til slutt fant gutta ut at vi måtte gå inn å sette oss et sted. Vi havnet sikkert på Paris’s dyreste restaurant. Her var drikkeplikt, som bestod av Champagne, som selvsagt var ekstra dyr .Det ble en festlig men dyr natt i Paris! 

Vi kom dessverre ikke til de mest kjente stedene. Måtte nøye oss med å ha sett Eifeltårnet på avstand. 

Vi skulle tidlig avgårde neste dag og tok en drosje sammen ut til flyplassen. Den ble ganske full, så sjåføren stablet en del kofferter oppe på taket 

Da vi kom frem til Orly gikk vi ombord og gjorde alt klart. Brit fortalte om sin opplevelse i Paris. Vennene hadde tatt henne med til en restaurant for homofile, hvor menn var ut kledt som damer og disse menn danset tett med andre menn.. Hun syntes det var rart men interessant å ha sett dette stedet.! 

Vi gikk ombord og gjorde alt klart, da kom purser Gunnar og sa at min koffert manglet. Jeg ringte inn til hotellet vårt for å spørre om den sto igjen i resepsjonen der, hvilket den ikke gjorde. I kofferten hadde jeg jo klær beregnet på en tre ukers reise, så jeg var fortvilet. Spurte kaptein Sverre om jeg kunne få dra inn til politistasjonen og spørre etter den der. Grei som alltid ville han vente på meg. 



På politistasjonen på Champs Elysees traff jeg en masse konstabler, blide og hjelpsomme, men de snakket bare fransk. Jeg fikk fortalt om min bortkomne koffert på et vis, og de forsto meg!! De skrev ned navn og adresse og lovet å hjelpe med å finne den! 

Hadde ikke mye håp om å se den igjen da jeg dro utover til flyplassen. 

Men 10 minutter etter at jeg var gått ombord kom en av de ansatte på flyplassen løpende. Han hadde med min kjære koffert og fortalte at den var sendt ut til Orly med drosje. Senderen var anonym, dessverre, og han hadde til og med betalt drosjen!! 

Kofferten hadde nok falt av drosjetaket på vår vei ut, og så hadde en fransk mann på vei til sitt arbeid , funnet den og sett at det sto “stewardess” foran navnet mitt, og derved forstått hvor kofferten hørte hjemme ! Så det var min gode erfaring med Paris, byen må jo være full av gentlemen.! Synd at jeg aldri fikk vite hvem den snille hjelper var. 



Så var det å tenke på våre paxer igjen. De ble nesten glemt i forskrekkelsen over kofferten! De var så søte og glade på mine veine .Det var et hyggelig olympialag, som vi ble gode venner med på reisen. De spiste helst ris, som jeg fikk ombord i store juger. 

På flyplassen i Catania (Sicilia) hvor vi satt av noen andre paxer, fikk jeg ris som hadde stått for lenge på jugene før vi fikk de ombord. Det luktet ikke vondt, så vi merket ikke at noe var galt da vi serverte den i små boller til våre paxer.. Det var fryktelig flaut, da de gjorde oss oppmerksom på at den var sur og uspiselig! Det var jo umulig å dra tilbake og bytte den! 

Så var det å trylle frem noe av lageret ombord. Vi hadde gjerne med meget hermetikk, noe frossenmat i en metallkiste med tørris. Det var kjøttvarer bestilt hos slakter Bjercke, og var alltid kjempegode varer. Men det var en lang prosess å tilberede til så mange. Vi måtte tine og varme maten i store termoflasker som ble varmet ved å sette et støpsel i kontakten i veggen ! Tungvint som bare det. 

Men alle ble da mette og fornøyde til slutt. 



Vi “ hoppet over” Roma og dro via Athen til Cairo på denne turen. Denne gangen bodde vi ikke på det skjønne Heliopolis Palace Hotel. Vi bodde i nærheten på et mindre hotell som “bare” het Heliopolis Hotel. Det var ikke så luksuriøst som “Palace Hotel”, men her bodde vi mer i kontakt med livet på gaten, for her var ingen fin park rundt. Det var ikke nødvendig med noen bestilt vekking her! I grålysningen begynte byens borgere å rope ut sine varer som de solgte fra små traller, eller som de bar på hode. Disse flate runde brødene passet fint til å ligge på hode!! Så hørte vi morgenbønnen som en jevn dur og til slutt begynte all tutingen fra bilene. 



Ellers mellomlandet vi i Basrah ( Irak) i den Persiske Golfen, hvor Tigris renner ut. Det er grønt og frodig langs elven, men ellers virker det ørkenaktig tørt ved flyplassen. Her virket cateringen primitiv, nesten urenslig, så vi prøvde å unngå å bestille noe herfra Fikk ofte en pakke fiken i gave av en av de ansatte på flyplassen. Det var noe de dyrket meget av her langs Tigris , det sto tett i tett med fikentrær langs elvebredden. 



Ellers gikk ruten vår som vanlig over Bombay og Calcutta, til Bangkok og Hong Kong, før vi dro over til Seoul i Korea. 

Det var i slutten av juli 1948, så det var deilig temperatur her på den tiden. Men ellers fortalte koreanerne at det var så kaldt her om vinteren at de kunne gå på skøyter. 



I måneskifte august -september dette år (1948) ble de to koreanske republikker opprettet. 

FNs spesielle kommisjon for Korea konstaterte at det ikke var mulig å få til en samling av landet. De amerikanske styrker som hadde stått i Syd-Korea ble trukket ut i løpet av 1948, men FN-kommisjonen fikk ikke adgang til å kontrollere at de sovjetiske styrker på samme måte ble trukket ut av Nord-Korea. SSSR hevdet at FN ikke hadde myndighet til å blande seg inn i Koreas samling. Så den 25de juni l950 dro militære avdelinger fra nord over demarkasjonslinjen mot syd. Sikkerhetsrådet kom sammen, og bad om støtte fra medlemslandene til den angrepene part om at styrkene måtte trekkes tilbake. SSSR møtte ikke opp i dette møte. To dager senere vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som henstilte til medlemslandene å yte sin assistanse i å slå angrepet tilbake og opprette fred i området. Slik begynte den tre år lange Korea krigen. 

Vi satt av det koreanske olympiateam bare uker før denne konflikten begynte. De var glade og fornøyd over å være hjemme igjen, og visste ikke det beste de kunne gjøre for oss(Godt de ikke visste hva de hadde i vente senere.) 

De ordnet med en stor fest for oss i en stor bygning i sentrum av Seoul. Her ble det dekket et stort langbord på gulvet (ja, vi satt på gulvet å spiste, uten sko på bena!) Det ble danset og sunget for oss fra en sene rett imot, søte geisha piker vartet oss opp og gjorde alt de kunne for å dåre gutta! 

Maten vi fikk ble servert i masse forskjellige boller, noe var seige slimete kuler som ingen greide å forklare hva var, så jeg holdt meg mest til risen, som det var rikelig av. 

Ellers var det reker og rå fisk, som var ganske godt. 

Jeg hadde presidenten for troppen til bords, og senere på kvelden ville han flørte med meg og tok etter hånden min, trodde han, men det var tærne mine han fikk tak i der på gulvet!! (- og jeg som alltid har vært så kilen på tærne!!) Men heldigvis hadde han sans for humor, så han lo med meg! 

Jeg har et morsomt billede av dette selskapet sittende på gulvet hvor de koreanske kvinnene sitter med de norske guttas armer rundt seg. 

Da vi skulle dra hjem til hotellet, ville geishaene helst være med oss både dit, og hjem til Norge. 



Neste dag var vi utenfor Seoul og besøkte noen amerikanske militærbrakker, som var en tro kopi av de fra serien “M “A”S”H., med disse amerikanske legene.og sykepleierne. 



Det meste jeg husker fra den turen var en amerikansk sykepleierske, som ropte over seg, hver gang jeg åpnet munnen for å si noe: “You look so very much like Ingrid Bergman.!” Det var jo et kompliment å ta med seg på reisen! (Mannen min syntes riktignok ikke at det var noe kompliment!) 



Da vi skulle ta av fra flyplassen utenfor Seoul, sto det “linet” opp flere regimenter med amerikanske soldater, som ventet på å bli fraktet ut av landet, og hjem til U.S.A. Flere av de ble nok sendt tilbake igjen i l950 da Korea krigen brøt ut. 

Inntrykket av Korea var at det var et land med blide og elskverdige mennesker, men dette var før den vonde krigen mellom syd- og nord- Korea begynte. Landskapet utenfor Seoul kunne minne litt om Norge, med sine fjell og elver. men byen Seoul syntes jeg var lite pen med kjedelige grå bygninger. 

Vi ble en del forsinket i avgangen på grunn av de store amerikanske flytransportene med amerikanske soldater. 



Det ble en rolig tur for Brit og meg til Hong Kong for vi hadde bare crewet å varte opp. 

Det var deilig å bo på Peninsula Hotel igjen i all den luksus vi hadde der. Vi tok oss en tur opp på tak terassen, hvor de hadde verdens beste rekecocktail.( har prøvd å etterligne den selv, men har aldri fått den så god. ) Her kunne vi sitte og se livet på vannet og med utsyn over til “øya”, Hong Kong. 

Vi holdt oss på Peninsulasiden og gikk en tur langs Nathan Road, som vi døpte til Satan Rd., for her levet mange et syndefullt liv. Her var skumle dansebuler, hvor det ferdes gatepiker og sjøfolk fra mange land. Men innimellom alt dette var det morsomme forretninger og skreddere som sydde en drakt, dress eller kjole i løpet 

av natten. 

Vi dro til Bangkok neste dag, hvor vi bodde på Bangsue noen deilige dager, for et nytt crew overtok hjemreisen med “vårt fly”. 



En av se siamesiske kontordamene på Per Odners kontor skulle gifte seg, og Per spurte om jeg hadde lyst til å være med ham å se et ekte siamesisk bryllup. 

Vi kjørte et stykke utenfor byen, hvor det var et slags innfødt “villa strøk” av disse hyttene med stråtak, som sto på høye peler. Vi måtte klatre opp en stige for å komme inn i hytta.. Her var det et rom som var pyntet med masse nydelige blomster, og vi gjester fikk en blomsterkrans rundt halsen da vi hilste på det søte unge brudepar. Selve seremonien skulle foregå i dette rommet. Det foregikk ved at en siamesisk prest 

sa en masse, som vi selvsagt ikke forstod noe av. Det unge parret fikk vann helt mellom hendene de holdt som en kopp foran seg og drakk. 

Gjestene sto rundt og mumlet noen setninger på siamesisk, så ble det kysset og gratulert, så da var de nok blitt erklært for riktige ektefolk. 

Vi ble servert noen deilige fruktdrinker og canapeer etterpå. Det ble overrakt gaver til det søte parret, så slik lignet det på et norsk bryllup 

Det varte ikke så lenge, og brude- parret klatret ned stigen først og forsvant. Vi andre klatret etter, det var godt vi var edru før vi begynte nedstigningen av den bratte stigen. 

Vi avsluttet det hele med å dra på Cheze Eve til den deilige asparges suppen med sherry,--- og dans.
Comments