Smilets land

Vi passerte de skjønne, berømte templene, Vat Phra-Keo og Vat Arun. Her sitter den forhenværende siamesiske konge balsamert, som var blitt skutt et par år tidligere. ( Nå er vi i 1948) 

Vi dro dit bort etter å ha innstalert oss på Trokadero , hotellet vi bodde på de første gangene vi overnattet i Bangkok. Det var et utrolig sjarmerende hotell. Her gikk ikke dørene opp til hverken tak eller gulv, det var en slags svingdør i tre. Noen dusj. eller badekar fantes ikke, men en kjempestor vannkrukke som så ut som en blomstervase, med smal åpning oppe og vid på midten. Det hang en stor øse fra kanten, som en skulle bruke til å helle vann over seg med! 

Hørte at Inger Øyan hadde trodd at krukken skulle krabbes nedi. Utrolig at hun hadde kommet seg ned den trange åpningen! Men så måtte hun rope på hjelp for å komme seg opp igjen også.! Der var heldigvis lett å bli hørt gjennom de “utette” svingdørene på Trokadero. Hun måtte glemme all bluferdighet og la et par av “gutta” på crewet, trekke seg opp og ut ! 

Tilbake til de skjønne templene: Vi måtte være kledt i svart eller hvitt for å komme inn. 

Utenfor inngangen til templene sto der en mengde småbarn og solgte blomster. De holdt på å renne oss ned da vi kom ut av bilen. Vi kjøpte hver vår bukett for å ta med inn til kongen. Det var en del småtempler i de skjønneste farger og praktfulle utskjæringer, i det flotteste av dem alle var det kongen satt balsamert i en slags krone av gull og edle stener .Det rent skar meg i øynene, da jeg kom inn. Fire hvitkledde soldater sto vakt ved kisten. For å komme helt inn, måtte vi krabbe på et tykt, rødt teppe, som førte bort mot kongens trone. Blomsterbuketten min la jeg fra meg i ærbødig avstand fra den glitrende gulltrone. 

Det ble sagt at det var flere siamesere som fremdeles sørget over sin drepte konge. 

Etter denne opplevelsen dro vi til en mindre skjønn opplevelse, nemlig slangeparken. Her ble det samlet gift fra flere forskjellige slanger, som det ble laget serum av. Slangene var samlet nede i en slags dyp firkantet, åpen grav . Det gikk en stige ned til slangene, som de innfødte klatret ned, når de skulle hente opp giften, eller mate dem. 

Det var nifst og se de innfødte som gikk der barbent rundt og tirret slangene med en stokk, for å få de frem fra stenhellene de ofte lå under. En kunne se at de hadde mer respekt for King Kobraen i forhold til de andre slangene. Det var heller ikke rart, for en lever ikke mange sekundene etter et bitt av denne. 

Siameserne hadde en krukke i hånden, som de samlet giften i, ved å klemme hode over denne og de fikk giften til å sprute nedi krukkene sine. 

En stund etter så vi de mate slangene med kjøttbiter. Da sa plutselig Johnny, henvendt til Gaby: “La oss prøve oss der nede. Når siameserne kan gå barbent der, kan vel vi greie det med sko og strømper på bena !” Tenk så klatrer de to ned stigen til slangene og vandrer rundt, inntil de kommer til et lite tre, hvor de får en fresende Kobra i ansiktshøyde!! Da tar bare Johnny og smeller til det fresende hode, så hele kobraen fyker bortover. Snakk om å være villstyringer. Heldigvis kom de seg velberget opp stigen igjen uten slangebitt. 

Etter denne varierte utflukt ble vi sultene og dro til en uterestaurant, Kathey, der var et stort dansegulv med mange trebord og benker rundt. Det hang kulørte lykter ned fra det store stråtaket over oss. Her var et 10 manns orkester, da de spillte opp til tempeldans danset de lekre grasiøse siameserinnene til, ved å bevege armer og fingre på den karakteristiske grasiøse måten. 

Det kriblet i armer og ben på meg , så jeg måtte simpelten delta. “Pytt, jeg kjenner jo ingen her andre enn crewet” tenkte jeg , og dro ut på dansegulvet med en av “gutta”. Jeg prøvde å gjøre meg like myk i fingre og håndledd som mine siamesiske læremestere, og vrikket og vred meg i takt med musikken. Hadde det kjempefestlig! 

Da musikken stanset og vi gikk tilbake til våre plasser, hører jeg en øredøvende klapping og jubel bak meg. Snur meg , og der sitter 12 av mine passasjerer ved et langbord!! (Spør om jeg fikk høre om dette neste dag !) 

Vi fikk et deilig kinamåltid her, med deilig haifinnsuppe og masse forskjellige retter med ris til , som vi måtte spise med pinner. (Ikke suppen altså.) Det var litt vanskelig i begynnelsen, men etterhvert gikk det riktig bra. 

Neste morgen var det vekking kl. 4.30. 

Vi så de gulkledte munkene vandre rundt i gatene med sin risbolle i hånden denne tidlige morgenstund. Dette er en slags Budda munker, som skal bli prester. De lever av folks almisser denne tiden. De tigger mat som de gir til de fattige og for å spise selv. Det bringer hell og gi disse mat, så de har aldri problemer med å få inn nok mat. De er barbert på hodet. Det sies at hvis en kvinne kommer i berøring med dem, må munkene faste og be i flere dager etterpå. 

Skabbete hunder løper rundt i gatene her. Noen ligger og sover midt i veien, så det hendte dessverre altfor ofte at de ble overkjørt. Sjåføren vår kunne godt kjørt litt mindre fort synes jeg.