Så bærer det hjemmover

Det var alltid trist å forlate Hong Kong, denne fantastiske byen, men det var godt å vite ar vi ville komme tilbake om ikke altfor lenge. Konsesjonen på Østen var ikke gått i orden enda, men Ludvig Braathen var helt sikker på at den ville gå bra, (selvom han ikke akkurat greide å knekke S.A.S. som han sa til meg på en av turene til Østen. ) Konsesjonen fikk han året etter, i august l949. Den turen jeg var så heldig å få., som eneste flyvertinne. 

Etter å ha fått all bestilt mat , drikke og alt som skulle til , kom mine søvnige paxer ombord, etter vekkingen før soloppgang kunne jo enhver bli søvnig! Men som tidligere nevnt er det alltid bedre hjemover, for da stilles klokken tilbake . 

I Skymasteren er det gode brede seter, så når passasjerene spiser med kniv og gaffel behøver de ikke sitte med albuene helt inntil kroppen, slik som en gjør på turistklasse i dag. 

Dette med mat til de forskjellige religioner kan ofte være et problem. Svinekjøtt serverte jeg aldri til muslimer eller jøder, de har forbud mot å spise det. 

Nordmenn spiser jo nesten alt, de som har vært i Østen lenge, fant jeg snart ut at det beste de kunne få var Bjellands fiskeboller !! 

Det ble servert meget kylling, særlig over India, for det var det tryggeste. Ellers var det “viel”, som skulle være lammestek, men crewet påstod det var vannbøffelstek! 

Alle drinker ombord var gratis. Vi hadde heller ikke taxfree varer til salgs, så vi slapp dette med å ta imot penger. Det ser slitsomt ut slik det er i dag med alt salget mellom måltidene. 

Da vi landet på Don Muang i Bangkok sto Per Odner der. Han er en blid og kjekk representant for Braathen. Vi ble alltid godt mottatt her. En stor fordel i mine øyne var at Per spilte tennis, og at han tok meg ofte med til en engelsk klubb, hvor det var gressbaner. Det hadde jeg aldri prøvd før.. Ballen spretter i alle andre retninger enn du tror, (kanskje fordi banen blir litt slitt og humpete.), men moro hadde vi det i varmen 

Det hendte vi bodde en uke av gangen i vidunderlige Bangkok, for her skiftet vi crew. Derfor leiet Braathen en villa, “Bangsue,” i utkanten av byen. Her hadde vi en engelsk husholderske og siamesisk tjenerstab, som stelte godt for oss. 

Det lå et stort svømmebasseng i den deilige haven, hvor vi boltret oss. Vi hadde det fantastisk godt her. Det var mange norske fastboende her også, så vi manglet aldri hyggelig selskap. 

(Ikke for å fornærme crewet, det var også hyggelig selskap. Vi ble nesten som en liten familie på disse langturene.) 

Husholdersken var stadig forelsket i en av gutta. Hun lå i sofaen og ålet seg rundt dem, der de satt med en kald drink, det var mer eller mindre vellykket for henne, helst det siste. 

Her opplevde jeg det værste tordenvær en natt, lynene slo ned i palmetrær og i plenen rundt bassenget. Det braket så jeg måtte holde meg for ørene. En av gutta som var utenfor i uværet, banket på glassdøren min og spurte om han kunne få komme inn og gjemme seg unner sengen min, for han var så redd !! ( Den var litt “tjukk” får en si!) 

Men ellers husker jeg bare sol og varme i Bangkok, disse lune mørke kveldene vi satt ute under palmene og hørte de kjente tropelydene fra disse store firfislene , og andre tropedyr. Vi slapp ikke unna litt moskitobitt på armer og legger, men de sies å være ufarlige her, så. litt kløe kunne en tåle. 

Det hendte at Per Odner inviterte til en koselig inne restaurant som het Cheze Eve, her tok vi alltid aspargessuppe med sherry i . Det smakte herlig. 

Per var ingen danseløve, han eide ikke takt til musikken, men vi hadde det moro sammen. ( Han ble senere gift med en tremening av meg, som han snakket ofte om .Det var en skoleforelskelse, som til hans sorg hadde giftet seg med en jurist, og flyttet til Tana et par år før jeg kom dit opp, men hun ble senere skilt fra juristen sin ,så Per fikk sin ungdomsforelskelse til slutt!) 

Vi gikk ofte langs hovedgaten og handlet litt av det nydelige sølvet de hadde i smykker og bestikk. De har så stor sølvgehalt i bestikket at en må være forsiktig når en bruker det, ellers bøyer det seg. 

Mange handlet disse vakre diamant lignende “suercles”, som Bangkok er kjent for. Tajsilken er kanskje det aller beste her, og sydamer lager den lekreste drakt eller kjole over natten til en billig penge. 

I et mindre pent strøk, kalt Pickadelly, var det gatepiker og skumle buler. Her kunne en få kjøpt opium og “nyte” det på stedet. Det var fælt å se de tynne vrakene av noen siameser liggende på briskene inne i bulene. Det ble sagt at de som trakk samlohene (disse vognene som de trakk etter seg med en sykkel eller til bens.) levde på opium. De kunne holde det gående i noen få år, før de strøk med av sult og utmattelse. Gjennomsnitts levealder for disse var 30 år, ble det fortalt.. 

Gatepikene kunne ofte se ut som de var mindreårige, der de sto og bød seg frem. 

Dette var noe av Bangkoks baksider, ved siden av alle de skabbete , herreløse hundene som var over alt. Senere hørte jeg at de har prøvd å utrydde disse arme dyrene med gift. 

Men så var det tilbake til hjemturen. Denne gangen bare overnattet vi på Trokadero, hvor vi ble vekket kl 5 , som vanlig. Det ble bare tid til å øse vann over seg fra den berømte vannkrukken på badet, og komme seg i uniformen igjen. Vi kom ut til flyplassen uten å kjøre over noen hunder i morgendisen. 

Denne gangen fløy vi via Calcutta til Karachi På denne strekningen over de ville skoger og fjell, var det at den ene motoren til Skymasteren stanset.. Vi mistet stadig høyde og fart. Men Bjørneby brødrene , Sverre og Helge, satt der så rolige ved spaken. og forsikret meg om at dette ville gå så bra. 

Det var en ekkel følelse å se ned på det ville landskapet under oss og tenke seg hvordan det ville bli å “lande” der i den tette jungelen. 

Med roen deres i meg , gikk jeg og beroliget passasjerene med at det var en bagatell 

at en av motorene var stanset! 

.Er det noe paxene følger godt med på, så er det om motorene ikke går normalt. Ikke så rart kanskje! Det ble noen lange timer. Det gjør seg bra å servere litt drinker i slike situasjoner. 

Men som vanlig greide kaptein Sverre denne situasjonen med glans , vi landet i god behold, selvom den skjeve landing det måtte bli, gav en del risting.