Karachi

I Karachi bodde vi alltid på B.O.A.C. s hotell der som lå på flyplassen. De ansatte pakistanere var alle kledd i disse elegante hvite B.O:A:C- uniformene med gullstriper o.l. En av disse som kom ombord snakket den peneste Oxsford-engelsk så han virket pålitelig. Han sto igjen i pantryen og skulle passe på mens jeg hadde et ærend ute med bakkemannskapet. Jeg lot vesken min ligge igjen. Men rett før jeg skulle gå ned trappen kom jeg til å huske på noe jeg måtte ha i vesken. Jeg gikk tilbake og trakk forhenget til side inn til pantryen, og der sto den “elegante” pakistaneren og rotet i vesken min ! Da han så meg mumlet han noe uforståelig og så ikke så lite flau ut. Jeg rev til meg vesken og stolte ikke mer på de fine uniformene mer. 

På hotellet var vinduene høyt oppe så en ikke kunne se inn, men i et av disse vinduene så jeg en slik hvit “uniform” med svart ansikt titte inn mens jeg kledde av meg en kveld. Han sto på en stol utenfor så han kunne rekke opp og se inn vinduet !

Det var vel samme “boyen” som vekket meg altfor tidlig neste dag . 

Sint var jeg da jeg sto opp, for jeg hadde jo fri og kunne sovet lenge. Men når jeg først var vekket kunne jeg jo dra inn til byen ( Karachi) .

Jeg bestilte en drosje. Sjåføren trodde jeg var mest interessert i å se den moderne engelske bydelen. Det tok tid før han forstod at det var det ekte pakistanske liv jeg ville se, men det ble litt liten tid til det etterpå. 

På hjemturen bilte han i en rasende fart, nærmest med hånden på hornet! Da han slapp meg av utenfor hotellet tok han opp bagasjelokket, og ut hoppet en liten kobberbrun gutt! Det var hans sønn, fortalte han, som elsket å bile selvom han måtte ligge bak der i det varme trange bagasjerommet! Var ikke rart at han hadde slikt hastverk. På tilbaketuren fikk nok gutten sitte inne i bilen! 

Neste morgen ble det “5 o’clock ma’m” igjen. Vi fløy over den Persiske bukt til Sharjah hvor vi fyllte bensin og hilste på våre engelske venner. Denne gang fikk jeg et bilde, som en av de militære hadde tatt, men jeg så heldigvis ikke mer til den kjøpelystene sjeiken. 
      


Vi overnattet på hotellet i Lydda denne gang, for nå var det ekstra urolig i Tel-Aviv. Det sparte oss jo for meget tid, når vi likevel skulle dra tidlig neste morgen; men noe særlig mer søvn blir det ikke når en bor så nær flytrafikken!. 

Så var det over til Roma igjen neste dag, hvor det også bare ble noen få timers søvn. 


Vi var aldri for trette til ikke å gå ut på byen for å få oss et godt måltid. Det ble gjerne spagetti på meg. Noe av det beste jeg kunne få, det smakte så ekstra godt på disse små restaurantene i sentrum. 

I min barnselighet trodde jeg alle var like glad i det som meg, så jeg bestilte en stor “Jug” med spagetti Bolognes på flyet neste dag. Da jeg stolt serverte dette for noen av mine engelske paxer, gren de på nesen og sa det hadde vært bedre med et kakestykke og en kopp kaffe! Det var siste gang jeg serverte dette mellom Roma og Geneve!! 



Paxene fikk jo lunch på flyplassen her, så var det bare den korte turen til Schiphol, (Amsterdam) igjen, hvor de fleste av paxene gikk av. 



Jeg gikk sammen med en av de engelske skoleguttene bort til passkontrollen her. Han hadde en fin speideruniform på seg med en stor vidbremmet hatt. Plutselig tar han den av seg, bøyer seg over den å spyr sine siste måltider opp i denne! 

Han var en veloppdragen gutt, som ikke ville at de andre bak ham skulle behøve å tråkke i spyet hans (!!) fortalte han meg etterpå, da jeg spurte hvorfor han kastet opp i hatten sin. Den måtte vel bare gå i søppelet, så han møtte sin familie barhodet og blek 



Vi norske dro videre med Dakotaen, “Carrier” til Stavanger hvor vi overnattet på Sola Strandhotell. Neste dag landet vi på Fornebu. 

Det var deilig å komme hjem til våren i Norge. Hadde et par uker hjemme i Skien hos mine foreldre.
Comments